(Soundtrack: ”Stormy High” og “Queens will play” – Black Mountain)
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
fredag 30. oktober 2009
fredag 16. oktober 2009
Den der følelsen av å være hjemsøkt av gjentakelser. Du møter et nytt menneske for tusende gang. Introduserer livet ditt for tusende gang. Går på fest for tusende gang. På besøk hos noen. I Bergens gater. Tar en kaffe med noen. Snakker om selvutvikling. Danser et sted. Klemmer et menneske. Smiler. Sitter og leser noe som fanger.
Musikken kjennes som et unntak fra gjentakelsene (dog der er tider også den blir en evig repeat av noe gått ut på dato), den snakker til noe i meg som alltid er i fornyelse. Også i møtepunktene mellom meg og musikken der vemodet dirrer i lufta er det en slags fornyelse, for det er ikke det samme vemodet som sist gang en låt pumpet i årene.
Og innholdet i studiet… når ordene som bres utover luften under en forelesning, er slike som bekrefter og klinger med egne erfaringer og tanker, samtidig som de trekker andre tråder, eller gir en annen smak til tanken, en annen farge. Det er så en kan kjenne fyringene mellom nerveceller, en ny path mellom en assosiasjon og en annen, det har en friskhet ved seg. Irregrønt som bjørk om våren.
Det er glede i hver dag. Det er faktisk det. Og satt i perspektiv av undertegnedes sjelstilstand få uker tilbake i tid, er det en viss levendehet ved timene jeg oppholder meg i verden. Når jeg så henger meg opp i følelsen av gjentakelse, kommer det kanskje mer fra en kresenhet ovenfor hva det vil si å Leve og min erfaring med slikt, enn fra misnøye.
Jeg vet at når livet har sunget med klar kraft gjennom meg, har jeg opplevd det nye mer enn det gjentakende. Ansiktene som møter meg er ikke de samme, det er heller ikke samtalene. Det er en farge og stemning ved hver konstellasjon av mennesker i et øyeblikk, som aldri kan gjenskapes, som har grepet meg med sin verdighet like mye som sin forgjengelighet.
Og når det ikke har vært en hverdag full av nyhetsverdi, har likevel nyhetsverdien grepet meg ved alle anledningene jeg havnet et sted jeg ikke ventet, eller opplevde noe intenst, vakkert, absurd eller latterlig. Det har dannet seg klare minner av disse anledningene, for følelsene i øyeblikket satte merke på hvert sanseinntrykk og limte de fast i hippocampus.
Nå føles det som jeg bare skaper vage minner. Friheten ved å ikke måtte bekrefte en god opplevelse med et etterslepende ekko av den i ettertid, har vært etterlengtet. Men det er ikke nødvendigvis bevaringen av ettertidens minne som kjennes viktig, så mye som det å ta inn inntrykkene, å kjenne stemninger som skiller seg fra alle andre stemninger, å føle mennesker vokser frem fra en grå sky og blir noe ektere og nærere…
Men nå er det gjentakelsen. Selv noen møter med de jeg er glad i, har en sånn grå ettersmak av at det var den samme varme følelsen som alltid, en automatisert varme, om slikt finnes. Det er godt å ha det gøy, godt å le, godt å bli invitert til noe, godt å treffe folk spontant, å være interessert i noe. Men så ofte godt på akkurat samme måte som sist jeg ble invitert til noe, traff noen plutselig, interesserte meg for noe, lo eller hadde det gøy.
Jeg tenker det har med å bli voksen å gjøre. Kanskje den unike følelsen ved ting, den absorberingen av inntrykk, hadde med identiteten som skulle bygge seg og manglende erfaring med lignende opplevelser… kanskje det blir gråere fra nå av. Men slike tanker vekker en ny trassalder i meg, mot å bli voksen. Den gråe, flate ufrihet. Det smale vinduet å erfare gjennom, der alt ble farget av en satt virkelighet, der alt ble forventet å være ekko av noe annet som en allerede kjente, allerede i sin falske trygghet hadde satt navn på og plassert i en erfaringsboks. Ikke faen.
I morgen skal jeg på fest. Igjen. Gaule rundt et bord med kvinherad’inger, igjen. Klemme og le, igjen. Ha det godt med andre, igjen. Og kanskje, bare kanskje, absorbere en nyhetsverdi ved opplevelsen. Igjen.
Musikken kjennes som et unntak fra gjentakelsene (dog der er tider også den blir en evig repeat av noe gått ut på dato), den snakker til noe i meg som alltid er i fornyelse. Også i møtepunktene mellom meg og musikken der vemodet dirrer i lufta er det en slags fornyelse, for det er ikke det samme vemodet som sist gang en låt pumpet i årene.
Og innholdet i studiet… når ordene som bres utover luften under en forelesning, er slike som bekrefter og klinger med egne erfaringer og tanker, samtidig som de trekker andre tråder, eller gir en annen smak til tanken, en annen farge. Det er så en kan kjenne fyringene mellom nerveceller, en ny path mellom en assosiasjon og en annen, det har en friskhet ved seg. Irregrønt som bjørk om våren.
Det er glede i hver dag. Det er faktisk det. Og satt i perspektiv av undertegnedes sjelstilstand få uker tilbake i tid, er det en viss levendehet ved timene jeg oppholder meg i verden. Når jeg så henger meg opp i følelsen av gjentakelse, kommer det kanskje mer fra en kresenhet ovenfor hva det vil si å Leve og min erfaring med slikt, enn fra misnøye.
Jeg vet at når livet har sunget med klar kraft gjennom meg, har jeg opplevd det nye mer enn det gjentakende. Ansiktene som møter meg er ikke de samme, det er heller ikke samtalene. Det er en farge og stemning ved hver konstellasjon av mennesker i et øyeblikk, som aldri kan gjenskapes, som har grepet meg med sin verdighet like mye som sin forgjengelighet.
Og når det ikke har vært en hverdag full av nyhetsverdi, har likevel nyhetsverdien grepet meg ved alle anledningene jeg havnet et sted jeg ikke ventet, eller opplevde noe intenst, vakkert, absurd eller latterlig. Det har dannet seg klare minner av disse anledningene, for følelsene i øyeblikket satte merke på hvert sanseinntrykk og limte de fast i hippocampus.
Nå føles det som jeg bare skaper vage minner. Friheten ved å ikke måtte bekrefte en god opplevelse med et etterslepende ekko av den i ettertid, har vært etterlengtet. Men det er ikke nødvendigvis bevaringen av ettertidens minne som kjennes viktig, så mye som det å ta inn inntrykkene, å kjenne stemninger som skiller seg fra alle andre stemninger, å føle mennesker vokser frem fra en grå sky og blir noe ektere og nærere…
Men nå er det gjentakelsen. Selv noen møter med de jeg er glad i, har en sånn grå ettersmak av at det var den samme varme følelsen som alltid, en automatisert varme, om slikt finnes. Det er godt å ha det gøy, godt å le, godt å bli invitert til noe, godt å treffe folk spontant, å være interessert i noe. Men så ofte godt på akkurat samme måte som sist jeg ble invitert til noe, traff noen plutselig, interesserte meg for noe, lo eller hadde det gøy.
Jeg tenker det har med å bli voksen å gjøre. Kanskje den unike følelsen ved ting, den absorberingen av inntrykk, hadde med identiteten som skulle bygge seg og manglende erfaring med lignende opplevelser… kanskje det blir gråere fra nå av. Men slike tanker vekker en ny trassalder i meg, mot å bli voksen. Den gråe, flate ufrihet. Det smale vinduet å erfare gjennom, der alt ble farget av en satt virkelighet, der alt ble forventet å være ekko av noe annet som en allerede kjente, allerede i sin falske trygghet hadde satt navn på og plassert i en erfaringsboks. Ikke faen.
I morgen skal jeg på fest. Igjen. Gaule rundt et bord med kvinherad’inger, igjen. Klemme og le, igjen. Ha det godt med andre, igjen. Og kanskje, bare kanskje, absorbere en nyhetsverdi ved opplevelsen. Igjen.
mandag 5. oktober 2009
Ocean in a cup
Skrevet for snart en uke siden:
(Soundtrack: Woven Hand – albumet ”Mosaic”)
”Life is a mystery. Love is a mystery. The occult is a mystery. You can never fully understand it. Understanding woud mean filling the ocean in a cup” (etter hukommelse).
Ordene fant jeg i et magasin jeg leste, skrev det over på et ark, dekorerte med abstrakte flytende farger rundt, og hengte opp i et skap der jeg hadde mine skatter. ”The occult” var mine ord, der det egentlig stod ”God”. Det var ungdomsskole, og jeg grep all esoterisk tankegang med en eiendommelighet som skapte innholdet på nytt, på en annen måte enn det jeg hadde vokst opp med. Vekk med det selvfølgelige som kommer med miljøet man vokser i. Første steg i det å ta med hele meg i et blikk for sammenheng, å absorbere ord så de fløt sammen med livet, og den største friheten lå ikke i å tilegne seg kunnskap om de ulike trossystemene og måtene mening ble satt i system, så mye som den lå i å betrakte hvor til kort vi kommer med å forsøke forklare og forstå. Innimellom søkenen etter forklaringer og en måte å sammenfatte både det åpenbare og det skjulte… der hang alltid sitatet. Og sang med mildhet om hvordan jeg aldri kunne fylle hele havet i min kopp, en sang om friheten ved å akseptere alt vi ikke kan forstå.
Nå styrtregner det ute. Herlig. Ah, haggel og. Haggel har for meg ofte en tilværelsen-satt-på-spissen-effekt. Intensiverende. Jeg får lyst til å rope og le. Jeg husker en av gangene det tordnet, lynte og haglet på en gang, det er lenge siden nå. Jeg satt på en buss, og plutselig var alt rundt mørkt. All strøm var gått, det var i sandviken, og i et par minutter var det så bussen hadde sprunget ut i en annen dimensjon, et vakuum av mørke, men ikke skremmende. Menneskene på bussen så seg rundt, som om mørket hadde vekket de opp, blikkene våres møttes, vendte ut i bekmørket og tilbake på hverandre. Jeg gikk ut av bussen og sprang midt i gater og torg på vei til mitt gryende nye liv i Bergen, haggelet gikk over i regn og noen utenfor en 7eleven lo med meg i min gjennomdryppende livsglede.
Jo, det har skjedd noe med grunnstemningen. Som etter en reise. Hvor speilene for ens egen bevissthet (finnes det noe mer enn speil utenfor oss selv?), dvs inntrykkene , har noe annet nytt ved seg. Gjenklangen er også annerledes.
I de kretsene hvor aksepten for alt vi ikke forstår råder (enten vi prøver, eller lar være), ispedd en god åpenhet for at det vi forstår minst er en ufattelig sammenheng, diskuteres det nå at så mange er i en oppvask-tid. Jeg satt rundt et bord i Oslo, fire mennesker bosatt ulike steder som hadde gjort oss akkurat samme betraktningen. At det er en oppvask-tid. Så mange i oppbrudd, transformasjon, trevling gjennom personlig gjørme og gørr. Når jeg har hatt fri fra mitt eget og søkt etter andre, har de ofte vært i samme tilstander, hver med sine tema, men alle med en prosess av å røske opp og rense ut. Og de tre andre beskrev akkurat det samme. Alle tre på vei ut av snubling i mørke og inn i nye begynnelser. Alle tre omgitt av venner og bekjente som skakes av de store valg, gamle spøkelser og forvirra famling i krokete irreganger i sin egen bevissthet. Sikkert høsten som gjør det. Ellernoesånt.
Men tidvis kommer hodet over vannet og vi får oppleve utsyn til et klarere himmel, en større sol og en funklende ro over speilblankt hav. Jeg tror for min egen del jeg har begynt å ta noen gode og stadig mer avslappa svømmetak, og jeg tror ikke jeg kommer til å drukne.
(Soundtrack: Woven Hand – albumet ”Mosaic”)
”Life is a mystery. Love is a mystery. The occult is a mystery. You can never fully understand it. Understanding woud mean filling the ocean in a cup” (etter hukommelse).
Ordene fant jeg i et magasin jeg leste, skrev det over på et ark, dekorerte med abstrakte flytende farger rundt, og hengte opp i et skap der jeg hadde mine skatter. ”The occult” var mine ord, der det egentlig stod ”God”. Det var ungdomsskole, og jeg grep all esoterisk tankegang med en eiendommelighet som skapte innholdet på nytt, på en annen måte enn det jeg hadde vokst opp med. Vekk med det selvfølgelige som kommer med miljøet man vokser i. Første steg i det å ta med hele meg i et blikk for sammenheng, å absorbere ord så de fløt sammen med livet, og den største friheten lå ikke i å tilegne seg kunnskap om de ulike trossystemene og måtene mening ble satt i system, så mye som den lå i å betrakte hvor til kort vi kommer med å forsøke forklare og forstå. Innimellom søkenen etter forklaringer og en måte å sammenfatte både det åpenbare og det skjulte… der hang alltid sitatet. Og sang med mildhet om hvordan jeg aldri kunne fylle hele havet i min kopp, en sang om friheten ved å akseptere alt vi ikke kan forstå.
Nå styrtregner det ute. Herlig. Ah, haggel og. Haggel har for meg ofte en tilværelsen-satt-på-spissen-effekt. Intensiverende. Jeg får lyst til å rope og le. Jeg husker en av gangene det tordnet, lynte og haglet på en gang, det er lenge siden nå. Jeg satt på en buss, og plutselig var alt rundt mørkt. All strøm var gått, det var i sandviken, og i et par minutter var det så bussen hadde sprunget ut i en annen dimensjon, et vakuum av mørke, men ikke skremmende. Menneskene på bussen så seg rundt, som om mørket hadde vekket de opp, blikkene våres møttes, vendte ut i bekmørket og tilbake på hverandre. Jeg gikk ut av bussen og sprang midt i gater og torg på vei til mitt gryende nye liv i Bergen, haggelet gikk over i regn og noen utenfor en 7eleven lo med meg i min gjennomdryppende livsglede.
Jo, det har skjedd noe med grunnstemningen. Som etter en reise. Hvor speilene for ens egen bevissthet (finnes det noe mer enn speil utenfor oss selv?), dvs inntrykkene , har noe annet nytt ved seg. Gjenklangen er også annerledes.
I de kretsene hvor aksepten for alt vi ikke forstår råder (enten vi prøver, eller lar være), ispedd en god åpenhet for at det vi forstår minst er en ufattelig sammenheng, diskuteres det nå at så mange er i en oppvask-tid. Jeg satt rundt et bord i Oslo, fire mennesker bosatt ulike steder som hadde gjort oss akkurat samme betraktningen. At det er en oppvask-tid. Så mange i oppbrudd, transformasjon, trevling gjennom personlig gjørme og gørr. Når jeg har hatt fri fra mitt eget og søkt etter andre, har de ofte vært i samme tilstander, hver med sine tema, men alle med en prosess av å røske opp og rense ut. Og de tre andre beskrev akkurat det samme. Alle tre på vei ut av snubling i mørke og inn i nye begynnelser. Alle tre omgitt av venner og bekjente som skakes av de store valg, gamle spøkelser og forvirra famling i krokete irreganger i sin egen bevissthet. Sikkert høsten som gjør det. Ellernoesånt.
Men tidvis kommer hodet over vannet og vi får oppleve utsyn til et klarere himmel, en større sol og en funklende ro over speilblankt hav. Jeg tror for min egen del jeg har begynt å ta noen gode og stadig mer avslappa svømmetak, og jeg tror ikke jeg kommer til å drukne.
tirsdag 22. september 2009
2
Fant to litt underlige tekster p pc'en ikveld, skrevet for ett eller to år siden (siste av de sannsynligvis inspirert av min onkel og hans søken etter stillhet):
1:
Det er ikke oppbrukt. Det er bare slynget ut for mye i rader av ord eller rader av tanker manifestert høyt inni. Inni meg. Og selv det som har blitt slynget ut der, det gir seg bare ut for å være oppbrukt, jeg ser ikke nyhetsverdien i noe som allerede lå der så lenge, allerede var så ferdiggjort inni meg. Men kanskje ikke ferdiggjort likevel. Kanskje bare noen ord skal til før oppnøstingen setter i gang, og alt jeg trodde var ferdig og oppbrukt var ender på lange tråder, der det nå bare er fornemmelsen av noe. Ordenes verden kaller, tross ordenes åpenbare utilstrekkelighet, kanskje de strekker til i helt andre landskaper enn de jeg forventer å male med de. Det er den fornemmelsen, av at det oppbrukte bare var enden på alle disse trådene, det er kanskje den som skremmer meg fra ordenes verden. Og lokker. Tenk om det finnes en hel verden bakom fornemmelsen, som aldri var oppbrukt. Tenk om det aldri fantes.
2:
Det var et sted inni stillheten han håpet å finne det. Hva han skulle finne, var uklart for ham. Men det hendte i stillheten, at kimen av en gammel uhørlig musikk dundret vidspredt fra hjerteslagene hans og ut i kroppen. Hjerteslagene hørtes innenfra og farget stillheten, hvisket rytmisk om tyngden ved det å ha et liv. Et slikt han kunne miste. Og at akkurat hans liv kunne mistes, kjentes irrelevant i forhold til det at menneskelivene tar slutt. Selv om det var enden på et av disse menneskelivene, et av de næreste og fjerneste han kjente til, som skulle først få hjerteslagene til å hviske. Om tyngden ved det å ha et liv.
Og han undret seg om det var stillheten som kunne fortelle ham at han hadde retten til å leve. Uansett hvor godt eller dårlig han fikk til levingen. Det kjentes tidvis som stillheten var det eneste som tok livet for det det var, en rett i seg selv. Også når det var vanskelig å tro på.
1:
Det er ikke oppbrukt. Det er bare slynget ut for mye i rader av ord eller rader av tanker manifestert høyt inni. Inni meg. Og selv det som har blitt slynget ut der, det gir seg bare ut for å være oppbrukt, jeg ser ikke nyhetsverdien i noe som allerede lå der så lenge, allerede var så ferdiggjort inni meg. Men kanskje ikke ferdiggjort likevel. Kanskje bare noen ord skal til før oppnøstingen setter i gang, og alt jeg trodde var ferdig og oppbrukt var ender på lange tråder, der det nå bare er fornemmelsen av noe. Ordenes verden kaller, tross ordenes åpenbare utilstrekkelighet, kanskje de strekker til i helt andre landskaper enn de jeg forventer å male med de. Det er den fornemmelsen, av at det oppbrukte bare var enden på alle disse trådene, det er kanskje den som skremmer meg fra ordenes verden. Og lokker. Tenk om det finnes en hel verden bakom fornemmelsen, som aldri var oppbrukt. Tenk om det aldri fantes.
2:
Det var et sted inni stillheten han håpet å finne det. Hva han skulle finne, var uklart for ham. Men det hendte i stillheten, at kimen av en gammel uhørlig musikk dundret vidspredt fra hjerteslagene hans og ut i kroppen. Hjerteslagene hørtes innenfra og farget stillheten, hvisket rytmisk om tyngden ved det å ha et liv. Et slikt han kunne miste. Og at akkurat hans liv kunne mistes, kjentes irrelevant i forhold til det at menneskelivene tar slutt. Selv om det var enden på et av disse menneskelivene, et av de næreste og fjerneste han kjente til, som skulle først få hjerteslagene til å hviske. Om tyngden ved det å ha et liv.
Og han undret seg om det var stillheten som kunne fortelle ham at han hadde retten til å leve. Uansett hvor godt eller dårlig han fikk til levingen. Det kjentes tidvis som stillheten var det eneste som tok livet for det det var, en rett i seg selv. Også når det var vanskelig å tro på.
Flink
Skrevet sist lørdag:
Ordet ”flink”. Jeg tenker litt på det for tiden, hva det betyr. Og hva slags forhold jeg har til det ordet. Når noen bruker det ordet om meg, gir det en blandet fornemmelse, mellom stolthet og mestring, alle de gode følelsene fra barndom når en fikk til ting...
... og en følelse av å ha blitt snytt for en glede. Plutselig blir min handling eller det jeg har klart, gjort til noe målt i omgivelsenes øyne, mer enn noe jeg eier og bærer selv. Og plutselig, i jakten å høre det ordet igjen fra flere munner utenfor meg selv, lurer jeg på hvor engasjementet og gleden over å lære, å gjøre, å gjennomføre har blitt av. Og jo mer det ordet ligger i lufta, med mennesker som bruker det mye, med implisitte normer som setter flinkheten høyt, jo mer desillusjonert føler jeg meg. Her går jeg, og ikke bare kjenner på hvor lite flink jeg er i mine egne og (kanskje) andres øyne, men også blir noen øyeblikk perplekst oppmerksom på ordets.. irrelevans. Å være flink med mennesker. Flink til å danse. Flink til å nyte livet. Slike setninger gjør meg surrete. Det er som naturlige utspring fra ens vilje og ens glede plutselig ble en skoleoppgave, hvor noen (gudene vet hvem) kontrollerer om en er flink i denne såkalte levingen man holder på med.
Ordet ”flink”. Jeg tenker litt på det for tiden, hva det betyr. Og hva slags forhold jeg har til det ordet. Når noen bruker det ordet om meg, gir det en blandet fornemmelse, mellom stolthet og mestring, alle de gode følelsene fra barndom når en fikk til ting...
... og en følelse av å ha blitt snytt for en glede. Plutselig blir min handling eller det jeg har klart, gjort til noe målt i omgivelsenes øyne, mer enn noe jeg eier og bærer selv. Og plutselig, i jakten å høre det ordet igjen fra flere munner utenfor meg selv, lurer jeg på hvor engasjementet og gleden over å lære, å gjøre, å gjennomføre har blitt av. Og jo mer det ordet ligger i lufta, med mennesker som bruker det mye, med implisitte normer som setter flinkheten høyt, jo mer desillusjonert føler jeg meg. Her går jeg, og ikke bare kjenner på hvor lite flink jeg er i mine egne og (kanskje) andres øyne, men også blir noen øyeblikk perplekst oppmerksom på ordets.. irrelevans. Å være flink med mennesker. Flink til å danse. Flink til å nyte livet. Slike setninger gjør meg surrete. Det er som naturlige utspring fra ens vilje og ens glede plutselig ble en skoleoppgave, hvor noen (gudene vet hvem) kontrollerer om en er flink i denne såkalte levingen man holder på med.
Sol og sårhet
Skrevet søndag 13/9:
Det er sol utenfor og sårhet inni, jeg går ut i gatene en søndag mens nok et paradoks melder seg, for samtidig som jeg ønsker jeg var i en annen by der jeg ikke kjente så mange og slapp å risikere si hei til noen, er det en lettelse og noe som faller på plass idet første kjente fjes dukker opp, med sånn hverdagslig varm gjenkjennelse og en løftet hånd ved siden av. Jeg smiler og løfter hånd jeg og, men idet jeg er utenfor hans synsrekkevidde er jeg med ett satt ut av klump i halsen, som om bare den gjenkjennelsen har touchet borti noe. Menneskene. Er det den berøringen jeg egentlig var redd for, da jeg gikk ut fordi det var sol, men med ergrelse over at jeg aldri har fred fra de kjente ansiktene i gatene. Hjertet på ermet, og en jevnt strømmende skjør sinnsstemning.
Overgangene. Å famle. Å være sårbar. Å navigere seg etter sannheter fundert i følelsesliv, omgitt av en verden som ofte anser følelser som det minst pålitelige for å kjenne noe sant. Å prøve trenge igjennom sin egen usikkerhet til de erkjennelsene som springer ut fra kjærlighet framfor frykt. Å stå, stå, stå på beina selv når livet er fullt av kontraster, der ingen vet hvem som drømmer eller blir drømt. Å være redd for sin egen styrke, når selv de underligste og mest kaotiske eksistensielle småkriser gir en følelse av at under lagene av forvirring ligger noe som aldri kan rokkes ved. Jeg var aldri noe annet sted enn her.
Det er sol utenfor og sårhet inni, jeg går ut i gatene en søndag mens nok et paradoks melder seg, for samtidig som jeg ønsker jeg var i en annen by der jeg ikke kjente så mange og slapp å risikere si hei til noen, er det en lettelse og noe som faller på plass idet første kjente fjes dukker opp, med sånn hverdagslig varm gjenkjennelse og en løftet hånd ved siden av. Jeg smiler og løfter hånd jeg og, men idet jeg er utenfor hans synsrekkevidde er jeg med ett satt ut av klump i halsen, som om bare den gjenkjennelsen har touchet borti noe. Menneskene. Er det den berøringen jeg egentlig var redd for, da jeg gikk ut fordi det var sol, men med ergrelse over at jeg aldri har fred fra de kjente ansiktene i gatene. Hjertet på ermet, og en jevnt strømmende skjør sinnsstemning.
Overgangene. Å famle. Å være sårbar. Å navigere seg etter sannheter fundert i følelsesliv, omgitt av en verden som ofte anser følelser som det minst pålitelige for å kjenne noe sant. Å prøve trenge igjennom sin egen usikkerhet til de erkjennelsene som springer ut fra kjærlighet framfor frykt. Å stå, stå, stå på beina selv når livet er fullt av kontraster, der ingen vet hvem som drømmer eller blir drømt. Å være redd for sin egen styrke, når selv de underligste og mest kaotiske eksistensielle småkriser gir en følelse av at under lagene av forvirring ligger noe som aldri kan rokkes ved. Jeg var aldri noe annet sted enn her.
søndag 13. september 2009
Langt
Skrevet lørdag kveld:
(Kveldens soundtrack: Tool - Lateralus albumet)
Vi har enorme mengder viten og potensiale i oss. Men det er ikke alltid tilgjengelig.
Det er vanskelig å sondre terrenget idet jeg møter noen som har en ideologi eller et sett tanker, og jeg står på terskelen mellom å ville akseptere og ta til meg eller la det ligge og gå videre, i forhold til vedkommendes budskap... Noen vil si at vedkommendes måte å legge ting fram bør avgjøre. Logikken, rasjonaliteten, hvordan retorikken er bygget opp og hvilken tittel den andre har som beviser at den har kunnskap, er det som skal telle. Men det er så mange argumenter..
Og det er så mye forskjellig logikk… du tar utgangspunkt i et premiss, gitt at virkeligheten er slik og slik, og en hel verden av selvfølgeligheter utspiller seg. Om premissene er en objektiv vitenskapelig materialistisk virkelighet eller en oppfattelse av at alt annet enn Gud er illusjon (ref min mor); en intellektuell og gjennomført overbevisende retorikk kan følge.
Og slik kan en altså slynges ut i et helt arsenal av virkelighetsbilder med hver sin logikk, hver sin fornuft og påståelige sannhet. Der alt tilsynelatende comes down to what you believe in. Der vi alle, enten vi er bevisst det eller ikke, skaper vår egen tro gjennom hva vi plukker med oss og ikke. Noe som ikke gir gjenklang i din erfaring og ditt liv vil du sannsynligvis høre mindre av, du skaper din virkelighet i samme rom som de andre skaper sine, om det så var det samme dere hørte og så. Likevel er livet fullt av alle disse folkene med postulater om én virkelighet blant de andre, som gir seg ut for å være sannhet. Gjerne med en selvfølgelig eller sterk tone, som implisitt gjør deg til et mindre menneske om du ikke deler vedkommendes sannhet. Jeg tror jeg har ’arvet’ et minne av min fars oppgjør med religionen (Jehovas vitner). All smak av indoktrinering, uansett innhold, vekker en uggen kvalme som roper: ”Ikke spis!”
Noe jeg kom på i kveld, som ga meg en slags ro, en skuldersenking, er hvordan jeg ofte, kanskje fra jeg var barn av, har lyttet mest til de jeg opplever har det godt og møter andre med åpenhet. Ikke i betydningen ekstatiske og overdrevne, da går alarmen om noe påtatt. Men i betydningen at de er lite preget av frykt. Tilfredse i livene sine. I stand til å innrømme sin egen uvitenhet (for uvitende er vi alltid i en grad) uten å krype sammen i holdningen (ingen tør være så ydmyke som de som er trygge i seg sjøl). Og ikke minst folk som er i stand til å le og slappe av.
For… om vi står mellom mange ulike virkeligheter, som alle kan være sanne, eller kanskje ingen er det, ønsker jeg å velge den som gjør meg selv og de rundt meg mest godt. Meg selv og de rundt meg der jeg tilbringer dagtiden har det i varierende grad ikke godt for tiden, det kjennes som vi er drevet mer av mistenksomhet, mistillit, overlegenhet og usikkerhet enn tillit, nysgjerrighet og vekst. Og en slik virkelighet skurrer, noe i hele følelsessystemet reagerer, stopper opp, dette er ikke den virkeligheten jeg ønsker velge meg.
Jeg kommer aldri til å glemme en av mange underlige og fine menneskeinntrykk da jeg dro på min første reise alene for tre år siden, som fant sted allerede på flesland flyplass:
Jeg legger merke til noen på en benk, som ved første øyekast ser ut som et barn.. en jente på 12-13 år som har lagt seg sammenkrøpet på en benk med ryggen til omgivelsene. Det er noe så trygt og yndig med hele posituren, jeg blir berørt av å se henne. Så legger jeg merke til at det svarte håret har gråe sjatteringer. Det er en eldre dame som ligger der. I posituren og med tryggheten til et barn. Synet vekker et innvendig smil.
Etter en stund setter kvinnen seg opp, og synet vekker begeistring og tårer bak øyelokka samtidig. For det er Rebya Kadeer som sitter der. Kvinnen som går i forgrunnen for ca 6 millioner undertrykte uriguer i Kina. Som jeg har sett så vidt på tv og lest en lang artikkel om. Hvordan hun har kjempet seg opp i utdannelse ved å utslette sin identitet som urigu, kampen for folket sitt, årene hennes i et grufullt fengsel, den psykiske torturen (hun beskrev det å bli plassert 24 timer i døgnet i nabocella til torturrommet, med skrikene fra nye og nye personer i vanvittig smerte), og tankene om at sønnene hennes for øyeblikket stod i fare for å bli torturert og drept.
Her sitter hun på Flesland. Det er vanskelig å ikke stirre. Leite i øya hennes etter en vanvittig bitterhet, en vanvittig misantropi, frykt og håpløshet bak de barnlig søkende og nysgjerrige, dog litt trøtte øynene. På et tidspunkt ser hun at jeg ser på henne. Ingen irritasjon, ingen fed-up-ness av nok en persons oppmerksomhet på henne, bare imøtekommende smil, jeg smiler og nikker med det jeg vet om henne sikkert lett avslørbart, så mye ømhet som jeg føler i øyeblikket over at det finnes sånne mennesker. Et minutt av smil til hverandre og gjensidig nysgjerrighet. Og jeg husker det bedre enn kontakten med enkelte gamle venner.
I det menneskemøtet var ikke engang ord, enda mindre retorikk eller oppbygde rasjonelle argumenter nødvendig, jeg var sikker på at Kadeers virkelighet og sannhet, er en jeg ville absorbert og integrert med min egen, med en følelse av gjenklang i kroppssinnet. Et menneske som stråler som en nyfødt etter et langt liv full av ekstreme herjinger. Logikk tilhører en annen virkelighet, og blir en irrelevant floskel.
Ved siden av å lytte mest til andre når de er trygge, imøtekommende og åpne uten å være det på en måte som fortrenger verdens galskap (ulike grader av Rebya Kadeer), hender det at ordene fra mine egne ulike tider med klarhet og trygghet i meg sjøl kommer meg til hjelp i mer uklare og tåkete tider. Jeg har skrevet utrolige mengder. Noen ganger blar jeg i det jeg har tatt vare på. Også taler tidligere tiders tilstander og de sidene av meg som kom til uttrykk da til meg, slik bare en venn kan gjøre (en yngre og mindre erfaren venn, men dog). Som et memo to self.
Diversen pomøse skriblerier fra vgs (2.klasse, mest fra filofax på skolen) jeg leste og ble inspirert av idag:
”Så mange forestillinger! Fornektelse. Frykt. Hvorfor ser vi ikke vår egen skjønnhet? Hvorfor tror vi at vi må lete utenfor oss selv etter kjærlighet? Jeg ler! Herregud så latterlige vi er! Selvhøytidelige, fornektende skremte dyr. Vi rømmer fra ting vi ikke kontrollerer. Men vi kontrollerer ingenting! Og der er frihet! Flyt, menneske, for illusjonene dine står stille. Din tilsynelatende trygghet avler mer frykt enn du aner. Drit i frykten! Den er verre enn det du måtte frykte. Det du frykter er forestillinger.”
”Kjære Verden. Jeg forstår deg ikke. Du sier du ønsker nærhet, men støter alt fra deg gjennom ubetydelige murer mellom menneskene. Gjennom dyrkelsen av det meningsløse. Gjennom illusjonen vi kaller samfunn, hvis vilje påståelig skal overgå menneskenes. Finn meg, verden. Finn allesammen som forsvinner i mengden mennesker, i mengden meningsløshet, i mengden forestillinger, i all flukten fra kjærlighet.”
”Når brytningen med rammene og normene blir alt, kan hele innholdet bli forsømt. Brytningen kan ikke være hovedpointet, fokuset må være på innholdet, selv om betydning og innhold ofte er avhengig av en brytning.”
”Jeg begynner se forestillingene, hvor omfattende de er. Hvordan det som er, ikke er, og det som ikke er, er. Hvordan vår forestillingsevne kan avfeie det ekte som uekte. Forestillingsevnen vår er utrolig sterk. Tenk om den styrken kunne mobiliseres til en friere vilje, i takt med tillit til oss selv. All frykten vår. Å gå i dybden i seg selv handler ikke om å se ondskapen vi frykter vi finner i oss hvis vi ikke fengsler oss selv i rammegitte forestillinger. Det jo en enorm mistillit til seg selv. Det handler derimot å møte forestillingene sine, og ta de for det de er… noe vi finner på.”
(Kveldens soundtrack: Tool - Lateralus albumet)
Vi har enorme mengder viten og potensiale i oss. Men det er ikke alltid tilgjengelig.
Det er vanskelig å sondre terrenget idet jeg møter noen som har en ideologi eller et sett tanker, og jeg står på terskelen mellom å ville akseptere og ta til meg eller la det ligge og gå videre, i forhold til vedkommendes budskap... Noen vil si at vedkommendes måte å legge ting fram bør avgjøre. Logikken, rasjonaliteten, hvordan retorikken er bygget opp og hvilken tittel den andre har som beviser at den har kunnskap, er det som skal telle. Men det er så mange argumenter..
Og det er så mye forskjellig logikk… du tar utgangspunkt i et premiss, gitt at virkeligheten er slik og slik, og en hel verden av selvfølgeligheter utspiller seg. Om premissene er en objektiv vitenskapelig materialistisk virkelighet eller en oppfattelse av at alt annet enn Gud er illusjon (ref min mor); en intellektuell og gjennomført overbevisende retorikk kan følge.
Og slik kan en altså slynges ut i et helt arsenal av virkelighetsbilder med hver sin logikk, hver sin fornuft og påståelige sannhet. Der alt tilsynelatende comes down to what you believe in. Der vi alle, enten vi er bevisst det eller ikke, skaper vår egen tro gjennom hva vi plukker med oss og ikke. Noe som ikke gir gjenklang i din erfaring og ditt liv vil du sannsynligvis høre mindre av, du skaper din virkelighet i samme rom som de andre skaper sine, om det så var det samme dere hørte og så. Likevel er livet fullt av alle disse folkene med postulater om én virkelighet blant de andre, som gir seg ut for å være sannhet. Gjerne med en selvfølgelig eller sterk tone, som implisitt gjør deg til et mindre menneske om du ikke deler vedkommendes sannhet. Jeg tror jeg har ’arvet’ et minne av min fars oppgjør med religionen (Jehovas vitner). All smak av indoktrinering, uansett innhold, vekker en uggen kvalme som roper: ”Ikke spis!”
Noe jeg kom på i kveld, som ga meg en slags ro, en skuldersenking, er hvordan jeg ofte, kanskje fra jeg var barn av, har lyttet mest til de jeg opplever har det godt og møter andre med åpenhet. Ikke i betydningen ekstatiske og overdrevne, da går alarmen om noe påtatt. Men i betydningen at de er lite preget av frykt. Tilfredse i livene sine. I stand til å innrømme sin egen uvitenhet (for uvitende er vi alltid i en grad) uten å krype sammen i holdningen (ingen tør være så ydmyke som de som er trygge i seg sjøl). Og ikke minst folk som er i stand til å le og slappe av.
For… om vi står mellom mange ulike virkeligheter, som alle kan være sanne, eller kanskje ingen er det, ønsker jeg å velge den som gjør meg selv og de rundt meg mest godt. Meg selv og de rundt meg der jeg tilbringer dagtiden har det i varierende grad ikke godt for tiden, det kjennes som vi er drevet mer av mistenksomhet, mistillit, overlegenhet og usikkerhet enn tillit, nysgjerrighet og vekst. Og en slik virkelighet skurrer, noe i hele følelsessystemet reagerer, stopper opp, dette er ikke den virkeligheten jeg ønsker velge meg.
Jeg kommer aldri til å glemme en av mange underlige og fine menneskeinntrykk da jeg dro på min første reise alene for tre år siden, som fant sted allerede på flesland flyplass:
Jeg legger merke til noen på en benk, som ved første øyekast ser ut som et barn.. en jente på 12-13 år som har lagt seg sammenkrøpet på en benk med ryggen til omgivelsene. Det er noe så trygt og yndig med hele posituren, jeg blir berørt av å se henne. Så legger jeg merke til at det svarte håret har gråe sjatteringer. Det er en eldre dame som ligger der. I posituren og med tryggheten til et barn. Synet vekker et innvendig smil.
Etter en stund setter kvinnen seg opp, og synet vekker begeistring og tårer bak øyelokka samtidig. For det er Rebya Kadeer som sitter der. Kvinnen som går i forgrunnen for ca 6 millioner undertrykte uriguer i Kina. Som jeg har sett så vidt på tv og lest en lang artikkel om. Hvordan hun har kjempet seg opp i utdannelse ved å utslette sin identitet som urigu, kampen for folket sitt, årene hennes i et grufullt fengsel, den psykiske torturen (hun beskrev det å bli plassert 24 timer i døgnet i nabocella til torturrommet, med skrikene fra nye og nye personer i vanvittig smerte), og tankene om at sønnene hennes for øyeblikket stod i fare for å bli torturert og drept.
Her sitter hun på Flesland. Det er vanskelig å ikke stirre. Leite i øya hennes etter en vanvittig bitterhet, en vanvittig misantropi, frykt og håpløshet bak de barnlig søkende og nysgjerrige, dog litt trøtte øynene. På et tidspunkt ser hun at jeg ser på henne. Ingen irritasjon, ingen fed-up-ness av nok en persons oppmerksomhet på henne, bare imøtekommende smil, jeg smiler og nikker med det jeg vet om henne sikkert lett avslørbart, så mye ømhet som jeg føler i øyeblikket over at det finnes sånne mennesker. Et minutt av smil til hverandre og gjensidig nysgjerrighet. Og jeg husker det bedre enn kontakten med enkelte gamle venner.
I det menneskemøtet var ikke engang ord, enda mindre retorikk eller oppbygde rasjonelle argumenter nødvendig, jeg var sikker på at Kadeers virkelighet og sannhet, er en jeg ville absorbert og integrert med min egen, med en følelse av gjenklang i kroppssinnet. Et menneske som stråler som en nyfødt etter et langt liv full av ekstreme herjinger. Logikk tilhører en annen virkelighet, og blir en irrelevant floskel.
Ved siden av å lytte mest til andre når de er trygge, imøtekommende og åpne uten å være det på en måte som fortrenger verdens galskap (ulike grader av Rebya Kadeer), hender det at ordene fra mine egne ulike tider med klarhet og trygghet i meg sjøl kommer meg til hjelp i mer uklare og tåkete tider. Jeg har skrevet utrolige mengder. Noen ganger blar jeg i det jeg har tatt vare på. Også taler tidligere tiders tilstander og de sidene av meg som kom til uttrykk da til meg, slik bare en venn kan gjøre (en yngre og mindre erfaren venn, men dog). Som et memo to self.
Diversen pomøse skriblerier fra vgs (2.klasse, mest fra filofax på skolen) jeg leste og ble inspirert av idag:
”Så mange forestillinger! Fornektelse. Frykt. Hvorfor ser vi ikke vår egen skjønnhet? Hvorfor tror vi at vi må lete utenfor oss selv etter kjærlighet? Jeg ler! Herregud så latterlige vi er! Selvhøytidelige, fornektende skremte dyr. Vi rømmer fra ting vi ikke kontrollerer. Men vi kontrollerer ingenting! Og der er frihet! Flyt, menneske, for illusjonene dine står stille. Din tilsynelatende trygghet avler mer frykt enn du aner. Drit i frykten! Den er verre enn det du måtte frykte. Det du frykter er forestillinger.”
”Kjære Verden. Jeg forstår deg ikke. Du sier du ønsker nærhet, men støter alt fra deg gjennom ubetydelige murer mellom menneskene. Gjennom dyrkelsen av det meningsløse. Gjennom illusjonen vi kaller samfunn, hvis vilje påståelig skal overgå menneskenes. Finn meg, verden. Finn allesammen som forsvinner i mengden mennesker, i mengden meningsløshet, i mengden forestillinger, i all flukten fra kjærlighet.”
”Når brytningen med rammene og normene blir alt, kan hele innholdet bli forsømt. Brytningen kan ikke være hovedpointet, fokuset må være på innholdet, selv om betydning og innhold ofte er avhengig av en brytning.”
”Jeg begynner se forestillingene, hvor omfattende de er. Hvordan det som er, ikke er, og det som ikke er, er. Hvordan vår forestillingsevne kan avfeie det ekte som uekte. Forestillingsevnen vår er utrolig sterk. Tenk om den styrken kunne mobiliseres til en friere vilje, i takt med tillit til oss selv. All frykten vår. Å gå i dybden i seg selv handler ikke om å se ondskapen vi frykter vi finner i oss hvis vi ikke fengsler oss selv i rammegitte forestillinger. Det jo en enorm mistillit til seg selv. Det handler derimot å møte forestillingene sine, og ta de for det de er… noe vi finner på.”
Ti år igjen
Skrevet onsdag kveld:
Jeg har en venninne som er ti år gammel. Jeg har vel visst det en stund, at hun er en venninne, men det er ikke så lett for bevisstheten å oppdage slike selvfølgelige begreper innimellom vante kategorier; aldre og roller (barnepasser, barn). Jeg merker når jeg ser henne tilfeldig, at det er en varme mellom oss som ikke bare er den mellom en voksen og et barn, for det er en gjensidighet der. At jeg blir den støttende og sterke, innebærer ikke en mye skjevere relasjon enn den jeg har opplevd i voksne vennskap der den andre trekker i meg og tapper meg, for jeg lærer noe av denne jenta, minst like mye som hun lærer av meg. Jeg skulle ønske hun var 15 år eldre noen ganger, sin personlighet pluss mer erfaring og begrepsapparat, som jeg kunne invitert ut på kafé for lange gode samtaler.
I funderinger over drømmen om ti-åringen som brenner opp en gammel dimensjon (se innlegget ”Real Gone”), har jeg merket meg at det var så klart at jenta var ti år. Og at hun samtidig ikke var meg, men noen med kortere hår, annen måte å være på. Etter hvert ser jeg likheten mellom tiåringen i drømmen, og min tiårige venninne. Og om ikke det er sammenheng nok, i går merket jeg sterkere enn noen gang fellesrekkene mellom meg og denne unge jenta. I relasjon til meg selv som tiåring. Og i relasjon til den jeg er i dag.
Hun forteller meg om ensomhet. I utgangspunktet har hun valset inn i samtalen med inntrykket av at alt er fint, men uroen er der, og selv om jeg ikke tenkte bevisst at den dekte over for noe, må det ha vært en ubevisst gjenkjennelse der, for intuitivt kjøpte jeg ikke at alt var bra. Jeg vet ikke om jeg ville kjent igjen lengselen på et barn, så mye som jeg kjente den på en venn jeg speiler meg selv og min historie i. Lengsel etter at noen ikke møter babbel, fjernhet og uro med en holdning som aldri spør etter noe mer, prøver nå en, den lengselen jeg hadde i familien min i flere år.
Det kommer for en dag at hun har bare én venninne, som flytter etter dette skoleåret, og at hun kjenner på avstanden til alle i klassen, hun finner ikke et møtepunkt med dem… Jeg vet ikke om hun opplever angsten, men definitivt har fremmedheten begynt å luske seg inn i livet hennes. Hun liker å undre seg.. hun liker å filosofere, det ordet bruker hun selv, hun kommer med ord om de voksnes verden av spiritualitet og religiøsitet som i sin enkelhet blir klare laserstråler fra hennes sinn til mitt, og plutselig er de voksnes kompliserthet det mest barnslige jeg kan tenke meg.
Hun har også begynt å betrakte spillene. Gjort seg sine første refleksjoner rundt at enkelte gutter ”egentlig er snille, men når de er med de andre som er sånn dumme, blir de også sånn”. Og til og med han gutten som var lederen av de dumme, var egentlig snill. Hvorfor er de sånn dumme når de er sammen med hverandre, og så mye snillere hvis man er med de alene? ”Shit, det lurer jeg også på når jeg er på skolen” var jeg på nippet til å svare, men holdt tross vennskapet fast nok på rollen som den voksne, og fortalte forsiktig at voksne faktisk også er sånn ofte, at vi liksom later som noe, når vi vil de andre skal like oss, mens vi kanskje er annerledes inni oss. Så sa jeg noe om masker, et halvhjerta forsøk på å overføre min egen oppdagelse i barndommen av den metaforen, men jeg tror ikke jeg kan overføre slike oppdagelser til henne, hun gjør sine egne, og det blir utrolig spennende å høre om de.
Da jeg var 12 år kom jeg over et kort i mammas gamle skrivebord, med overskriften ”Masker”. Jeg har sjeldent opplevd et ord, en metafor, skape en så stor lettelse og beskrive så mye jeg hadde manglet ordene for, som det ”masker” gjorde i denne teksten. Maskene som legger seg over mindreverdfølelsen, som postulerer selvsikkerhet og uberørthet når forvirring og usikkerhet ligger under overflaten. Og under maskene, personer som samtidig søker og ønsker å bli sett og bekrefta på et annet plan enn i maskeradeballet.
Jeg så meg rundt i skolegården med nye øyne. Endelig hadde jeg ordet. Og deres utestengende holdninger, deres hardtslående ord og hånlige utrykk, de kom ikke fra onde mennesker, men fra maskene til noen som egentlig er redde og usikre. Og selv om angsten og den lave selvfølelsen fortsatte, hadde første frøene blitt sådd, til å tørre leve med tro på at ingen er onde, på tross av alt som herjer mellom oss og inni oss. Til tider har jeg ønsket det ikke hadde skjedd, en verden av gode og onde mennesker hadde vært så mye lettere å forholde seg til, så mye mindre fortvilende å beskue, og ikke invitert til disse indre dialogene mellom engler, demoner og alt der imellom. Og når noen kaller meg naiv idet jeg sier jeg ikke tror på onde mennesker, får jeg lyst til å be de leve en dag i den jævlige verdenen jeg lever i, hvor onde handlinger ikke kan forklares enkelt, hvor noe så stupidt som folks selvbedrag, mindreverd, sosiale mekanismer og glemsel om sin egen godhet kan få de til å flå hverandre psykisk og fysisk, og danne systemer som legitimerer og hyller ufølsomhet, teknisk fiksering og kald distanse på bekostning av de som trenger varme mest, hvor de som ikke fikk den varmen videre skader, voldtar og dreper andre, og hvor all denne stupiditeten virker gjensidig forsterkende til det som kunne vært et lærerikt møtepunkt ender i blodig krig, for å nevne noe…
… og forsøke igjen å kalle meg naiv etterpå.
Jeg vet den tiårige venninnen min sannsynligvis kommer til å leve i den verdenen. Hun kommer ikke til å kjøpe det svart hvite. Hun kommer heller ikke til å lett kjøpe de sosiale spillene, så mye som hun betrakter de med fremmedfølelse og ensomhet. Der er hun, der jeg var. Veiene er ikke de samme, kanskje hennes historie blir lettere. Men tankene mine gikk etter den samtalen, til alle de som er sensitive på samme måte. Og de årene de må igjennom. Ikke minst, til redselen og tidvis troen på at en selv er gal eller unormal… hva som er normen må jo være sant. Ens følelser og opplevelse er en uting. Feil. En splittelse i virkelighet, mellom det som føles naturlig, og det alle gir inntrykk av at er naturlige selvfølgeligheter. Jeg vil ikke være enda en av de som legger til nok et press, med profesjonell mine og postulat om en objektiv virkelighet, mot følelsen av hva som er naturlig. Jeg vil finne en annen måte å hjelpe folk fungere og vokse i seg selv og verden. Viljen er sterk.
Venninnen min hjelper meg å trekke tråder på nytt. Hun minnet meg på at årene med ensomhet og angst -den tiden hun har begynt på nå- brakte meg til et sterkere ståsted i meg selv. Om dette studielivet innebærer et par år til med mye kontrast mellom eget ståsted og omgivelser, sosial usikkerhet og fremmedhet, å måtte lytte til og holde meg åpen for de som viser meg virkelighetsbilder som ikke samsvarer med en følelse av hva som er naturlig og logisk på et rent menneskelig plan… så er jeg i det minste voksen. Klarte jeg beholde vettet som barn, klarer jeg faen meg å gjøre det samme nå.
Jeg har en venninne som er ti år gammel. Jeg har vel visst det en stund, at hun er en venninne, men det er ikke så lett for bevisstheten å oppdage slike selvfølgelige begreper innimellom vante kategorier; aldre og roller (barnepasser, barn). Jeg merker når jeg ser henne tilfeldig, at det er en varme mellom oss som ikke bare er den mellom en voksen og et barn, for det er en gjensidighet der. At jeg blir den støttende og sterke, innebærer ikke en mye skjevere relasjon enn den jeg har opplevd i voksne vennskap der den andre trekker i meg og tapper meg, for jeg lærer noe av denne jenta, minst like mye som hun lærer av meg. Jeg skulle ønske hun var 15 år eldre noen ganger, sin personlighet pluss mer erfaring og begrepsapparat, som jeg kunne invitert ut på kafé for lange gode samtaler.
I funderinger over drømmen om ti-åringen som brenner opp en gammel dimensjon (se innlegget ”Real Gone”), har jeg merket meg at det var så klart at jenta var ti år. Og at hun samtidig ikke var meg, men noen med kortere hår, annen måte å være på. Etter hvert ser jeg likheten mellom tiåringen i drømmen, og min tiårige venninne. Og om ikke det er sammenheng nok, i går merket jeg sterkere enn noen gang fellesrekkene mellom meg og denne unge jenta. I relasjon til meg selv som tiåring. Og i relasjon til den jeg er i dag.
Hun forteller meg om ensomhet. I utgangspunktet har hun valset inn i samtalen med inntrykket av at alt er fint, men uroen er der, og selv om jeg ikke tenkte bevisst at den dekte over for noe, må det ha vært en ubevisst gjenkjennelse der, for intuitivt kjøpte jeg ikke at alt var bra. Jeg vet ikke om jeg ville kjent igjen lengselen på et barn, så mye som jeg kjente den på en venn jeg speiler meg selv og min historie i. Lengsel etter at noen ikke møter babbel, fjernhet og uro med en holdning som aldri spør etter noe mer, prøver nå en, den lengselen jeg hadde i familien min i flere år.
Det kommer for en dag at hun har bare én venninne, som flytter etter dette skoleåret, og at hun kjenner på avstanden til alle i klassen, hun finner ikke et møtepunkt med dem… Jeg vet ikke om hun opplever angsten, men definitivt har fremmedheten begynt å luske seg inn i livet hennes. Hun liker å undre seg.. hun liker å filosofere, det ordet bruker hun selv, hun kommer med ord om de voksnes verden av spiritualitet og religiøsitet som i sin enkelhet blir klare laserstråler fra hennes sinn til mitt, og plutselig er de voksnes kompliserthet det mest barnslige jeg kan tenke meg.
Hun har også begynt å betrakte spillene. Gjort seg sine første refleksjoner rundt at enkelte gutter ”egentlig er snille, men når de er med de andre som er sånn dumme, blir de også sånn”. Og til og med han gutten som var lederen av de dumme, var egentlig snill. Hvorfor er de sånn dumme når de er sammen med hverandre, og så mye snillere hvis man er med de alene? ”Shit, det lurer jeg også på når jeg er på skolen” var jeg på nippet til å svare, men holdt tross vennskapet fast nok på rollen som den voksne, og fortalte forsiktig at voksne faktisk også er sånn ofte, at vi liksom later som noe, når vi vil de andre skal like oss, mens vi kanskje er annerledes inni oss. Så sa jeg noe om masker, et halvhjerta forsøk på å overføre min egen oppdagelse i barndommen av den metaforen, men jeg tror ikke jeg kan overføre slike oppdagelser til henne, hun gjør sine egne, og det blir utrolig spennende å høre om de.
Da jeg var 12 år kom jeg over et kort i mammas gamle skrivebord, med overskriften ”Masker”. Jeg har sjeldent opplevd et ord, en metafor, skape en så stor lettelse og beskrive så mye jeg hadde manglet ordene for, som det ”masker” gjorde i denne teksten. Maskene som legger seg over mindreverdfølelsen, som postulerer selvsikkerhet og uberørthet når forvirring og usikkerhet ligger under overflaten. Og under maskene, personer som samtidig søker og ønsker å bli sett og bekrefta på et annet plan enn i maskeradeballet.
Jeg så meg rundt i skolegården med nye øyne. Endelig hadde jeg ordet. Og deres utestengende holdninger, deres hardtslående ord og hånlige utrykk, de kom ikke fra onde mennesker, men fra maskene til noen som egentlig er redde og usikre. Og selv om angsten og den lave selvfølelsen fortsatte, hadde første frøene blitt sådd, til å tørre leve med tro på at ingen er onde, på tross av alt som herjer mellom oss og inni oss. Til tider har jeg ønsket det ikke hadde skjedd, en verden av gode og onde mennesker hadde vært så mye lettere å forholde seg til, så mye mindre fortvilende å beskue, og ikke invitert til disse indre dialogene mellom engler, demoner og alt der imellom. Og når noen kaller meg naiv idet jeg sier jeg ikke tror på onde mennesker, får jeg lyst til å be de leve en dag i den jævlige verdenen jeg lever i, hvor onde handlinger ikke kan forklares enkelt, hvor noe så stupidt som folks selvbedrag, mindreverd, sosiale mekanismer og glemsel om sin egen godhet kan få de til å flå hverandre psykisk og fysisk, og danne systemer som legitimerer og hyller ufølsomhet, teknisk fiksering og kald distanse på bekostning av de som trenger varme mest, hvor de som ikke fikk den varmen videre skader, voldtar og dreper andre, og hvor all denne stupiditeten virker gjensidig forsterkende til det som kunne vært et lærerikt møtepunkt ender i blodig krig, for å nevne noe…
… og forsøke igjen å kalle meg naiv etterpå.
Jeg vet den tiårige venninnen min sannsynligvis kommer til å leve i den verdenen. Hun kommer ikke til å kjøpe det svart hvite. Hun kommer heller ikke til å lett kjøpe de sosiale spillene, så mye som hun betrakter de med fremmedfølelse og ensomhet. Der er hun, der jeg var. Veiene er ikke de samme, kanskje hennes historie blir lettere. Men tankene mine gikk etter den samtalen, til alle de som er sensitive på samme måte. Og de årene de må igjennom. Ikke minst, til redselen og tidvis troen på at en selv er gal eller unormal… hva som er normen må jo være sant. Ens følelser og opplevelse er en uting. Feil. En splittelse i virkelighet, mellom det som føles naturlig, og det alle gir inntrykk av at er naturlige selvfølgeligheter. Jeg vil ikke være enda en av de som legger til nok et press, med profesjonell mine og postulat om en objektiv virkelighet, mot følelsen av hva som er naturlig. Jeg vil finne en annen måte å hjelpe folk fungere og vokse i seg selv og verden. Viljen er sterk.
Venninnen min hjelper meg å trekke tråder på nytt. Hun minnet meg på at årene med ensomhet og angst -den tiden hun har begynt på nå- brakte meg til et sterkere ståsted i meg selv. Om dette studielivet innebærer et par år til med mye kontrast mellom eget ståsted og omgivelser, sosial usikkerhet og fremmedhet, å måtte lytte til og holde meg åpen for de som viser meg virkelighetsbilder som ikke samsvarer med en følelse av hva som er naturlig og logisk på et rent menneskelig plan… så er jeg i det minste voksen. Klarte jeg beholde vettet som barn, klarer jeg faen meg å gjøre det samme nå.
mandag 7. september 2009
Antifjas
Skrevet lørdag kveld uten nett-tilgang:
Antifjas. Tilfeldig møte med en venn som har prøvd seg som sjømann siden sist vi prata sammen. Kyllingsalat og samtale, og han bruker ordet fjas. Og selv om så mange jeg kjenner snakker om og er lei av overfladiskhet, distraksjoner, staffasje og påtrengt vellykkethetsjag, var det noe som skjedde da ordet fjas kom på bordet i dag. Innimellom kyllingsalaten. Lettelsen over å diskutere med selvfølgelighet heller enn oppgitthet eller opprørskhet, det å stå i forhold til fjaset. Lettelsen over å med selvfølgelighet kjenne seg igjen i hverandre; Å ikke ha taklet fjaset, å ha måttet lære å takle fjaset, å bruke fjaset som middel for kommunikasjon, å trenge igjennom fjaset i sin virkelighetsopplevelse og i sine menneskemøter, og ikke minst forundringen over at fjaset fanger og distraherer en så lenge en deltar i et byliv. Hva som bare var et kompromiss i møte med andres hverdag, de trygge temaer, de trygge distraksjonene fra det som kjennes betydningsfullt… kan fange oss og. Vi som lovet oss selv å aldri ’kjøpe’ det.
Så tenker jeg.
Å møte et nytt menneske, og i løpet av en håndvending ha kommet inn på en felles linje som en ikke kunne ane var der ut ifra situasjonen.. den intuitive dansen, hvor ingen egentlig vet hvem som brakte samtalen dit den kom.. men den kom til noe essensielt, noe begge parter har et forhold til, samtalen er ikke båret av usikkerhet, men tillit. I kontrast til å møte noen du opprettholder fjaset med, som en refleks av din og andres usikkerhet, den trygge arena.. og kanskje begge kjeder seg forderva, begge tror den andre faktisk befinner seg i den fjase-sfæren. Selv når dere ikke gjør det, og møtepunktet kunne fått deg til å skjelve av gjenkjennelse og lærdom, om fjaset ikke hadde fanget dere.
Og når noe skaker oss, livskriser eller hendelser, detter noen av fjaselagene av. Det er enda lettere å se forbi sin egen usikkerhet og bare se hvor den andre er med sitt, og møte den der. Lettere å zoome inn og være direkte. Ha de møtene, som begge parter går fra med litt mer utvidet brystkasse. Jeg og min venn kommenterer balsamiko og speiler med glede veiene våre og refleksjonene som kom ut av de. Må det skakelse til? Hvordan får vi den kontakten med oss sjøl og andre, den som trenger forbi fjaset, når vi har vært komfortable en stund? Den som gjør personer til hele verdener, som vekker nyhetsverdien (den jeg skrev om i går), som bringer en til den naturlige og mystiske Gjenkjennelsen, framfor stuck i fjase-kommunikasjon.
Meta. I en av periodene i livene våre vi snakker om og lengter tilbake til, hadde min venn og jeg våre første møter, hvor vi uten forvarsel og instinktivt fant en felles sterk erfaring og delte tanker i direkthet og utilslørt glede over manglende fjas. Og i tiden vi nå lengter og savner, der denne gjennomtrengingen av lagene ikke skjer like ofte, har vi også danset fjasedansen oftere med hverandre. Enda vi vet den ikke er vår dans. Speilet vi viser hverandre blir med ett mer komplekst, for i dag satt vi og delte erfaringen med å ikke ha kontakt med den friheten vi egentlig har..
… samtidig som jeg tror vi begge vet vi lever i ufriheten også ovenfor hverandre. Vi minner hverandre på både lengselen vi har, friheten, og stengselet. Kanskje det er derfor jeg har hatt denne fornemmelsen av at denne kameraten har jeg ekstra mye å lære av denne tiden.
Etter samtalen tusler jeg i tanker. Jeg har en avis jeg har villet begynne på men ikke kommet til. Jeg undres over hvordan slike ting, etterlengtet avislesing, for meg kan gi en lignende følelse som jeg fikk som unge, av å endelig få leke med en bestemt leke når jeg kom hjem.
Pygmalion. Et menneske jeg kjenner vagt igjen med kokke-klær bak disken, øyekontakt. Vi har en felles kamerat, en gang satt vi rundt samme bord, og jeg blir flau over å huske folk dårligere enn de husker meg, det skjer altfor ofte, sekundvis ser jeg meg selv utenifra i et fremmed bilde som jålete, overlegen og ’en av de populære’, blir igjen småperpleks av livets latterlige kontraster, og gjør mitt beste for å lære meg vedkommendes navn. At jeg satte meg ned med ham i røykepausen hans var nok ikke bare en kompensasjon for overnevnte flauhet, samtalen tidligere hadde påminnet meg igjen om noe av hvem jeg er.
Det har vært flere slike påminnelser. Over kyllingsalaten hadde jeg berettet om etterdønnet av nedturen i forrige uke, som innebærer mer skjelvenhet i nervesystemet, mer rare tabber og uttalelser, jeg venter bare på tics og bustete hår, samtidig har åpenheten fått et løft. Antifjas. Min venn visste selvfølgelig akkurat hva jeg snakket om.
Nye bekjentskapet i kokkeklær er ikke halvveis i røyken, som drypper aske på buksebeinet hans, før vi har funnet en personlig og interessant common ground, en gjenkjennelse og en enighet om at vi skal lære noe av hverandre. Antifjas.
(Kommentar idet jeg legger ut teksten: Jeg ønsker ikke at min skepsis mot fjas skal oppleves som motstand mot alt aom ikke er dyyypt og ekstremt menneskelig eller givende... Jeg syns fjas er fjas i kraft av å være noe fordekkende og unødvendig frembringet av usikkerhet eller fikse idéer om hvordan man skal være, som hindrer en i naturlig utfoldelse og kontakt... det kan faktisk vel så mye dreie seg om dype ting. På folkehøyskolen var overfladiske enkle filmer eller samtaler om ingenting en utrolig befrielse noen ganger, i kontrast til den konstante fokusen på selvutvikling og de 'store' temaer. Min kusine gjorde opprør en julaften med ordene "jeg ønsker bare å si... fis", til svar på familiens mønstre med å dele livserfaringer og snakke om tanker og følelser med intellektuell vi-har-mer-meningsfull-jul-enn-andre mine. Fis var i så henseende det stikk motsatte av fjas. Likeledes opplever jeg mine egne og medstudenters tendenser til å bruke store ord eller sette opp utrolig seriøse voksne tryner som ganske fjasete, når jeg merker disse tingene fungerer som hindring fra utfoldelsen som ligger i å være uvitende, famlende og nysgjerrig. Det ble voldsom mye bruk av ordet fjas i dette innlegget. Jeg trenger muligens en pause fra det ordet nå.)
Antifjas. Tilfeldig møte med en venn som har prøvd seg som sjømann siden sist vi prata sammen. Kyllingsalat og samtale, og han bruker ordet fjas. Og selv om så mange jeg kjenner snakker om og er lei av overfladiskhet, distraksjoner, staffasje og påtrengt vellykkethetsjag, var det noe som skjedde da ordet fjas kom på bordet i dag. Innimellom kyllingsalaten. Lettelsen over å diskutere med selvfølgelighet heller enn oppgitthet eller opprørskhet, det å stå i forhold til fjaset. Lettelsen over å med selvfølgelighet kjenne seg igjen i hverandre; Å ikke ha taklet fjaset, å ha måttet lære å takle fjaset, å bruke fjaset som middel for kommunikasjon, å trenge igjennom fjaset i sin virkelighetsopplevelse og i sine menneskemøter, og ikke minst forundringen over at fjaset fanger og distraherer en så lenge en deltar i et byliv. Hva som bare var et kompromiss i møte med andres hverdag, de trygge temaer, de trygge distraksjonene fra det som kjennes betydningsfullt… kan fange oss og. Vi som lovet oss selv å aldri ’kjøpe’ det.
Så tenker jeg.
Å møte et nytt menneske, og i løpet av en håndvending ha kommet inn på en felles linje som en ikke kunne ane var der ut ifra situasjonen.. den intuitive dansen, hvor ingen egentlig vet hvem som brakte samtalen dit den kom.. men den kom til noe essensielt, noe begge parter har et forhold til, samtalen er ikke båret av usikkerhet, men tillit. I kontrast til å møte noen du opprettholder fjaset med, som en refleks av din og andres usikkerhet, den trygge arena.. og kanskje begge kjeder seg forderva, begge tror den andre faktisk befinner seg i den fjase-sfæren. Selv når dere ikke gjør det, og møtepunktet kunne fått deg til å skjelve av gjenkjennelse og lærdom, om fjaset ikke hadde fanget dere.
Og når noe skaker oss, livskriser eller hendelser, detter noen av fjaselagene av. Det er enda lettere å se forbi sin egen usikkerhet og bare se hvor den andre er med sitt, og møte den der. Lettere å zoome inn og være direkte. Ha de møtene, som begge parter går fra med litt mer utvidet brystkasse. Jeg og min venn kommenterer balsamiko og speiler med glede veiene våre og refleksjonene som kom ut av de. Må det skakelse til? Hvordan får vi den kontakten med oss sjøl og andre, den som trenger forbi fjaset, når vi har vært komfortable en stund? Den som gjør personer til hele verdener, som vekker nyhetsverdien (den jeg skrev om i går), som bringer en til den naturlige og mystiske Gjenkjennelsen, framfor stuck i fjase-kommunikasjon.
Meta. I en av periodene i livene våre vi snakker om og lengter tilbake til, hadde min venn og jeg våre første møter, hvor vi uten forvarsel og instinktivt fant en felles sterk erfaring og delte tanker i direkthet og utilslørt glede over manglende fjas. Og i tiden vi nå lengter og savner, der denne gjennomtrengingen av lagene ikke skjer like ofte, har vi også danset fjasedansen oftere med hverandre. Enda vi vet den ikke er vår dans. Speilet vi viser hverandre blir med ett mer komplekst, for i dag satt vi og delte erfaringen med å ikke ha kontakt med den friheten vi egentlig har..
… samtidig som jeg tror vi begge vet vi lever i ufriheten også ovenfor hverandre. Vi minner hverandre på både lengselen vi har, friheten, og stengselet. Kanskje det er derfor jeg har hatt denne fornemmelsen av at denne kameraten har jeg ekstra mye å lære av denne tiden.
Etter samtalen tusler jeg i tanker. Jeg har en avis jeg har villet begynne på men ikke kommet til. Jeg undres over hvordan slike ting, etterlengtet avislesing, for meg kan gi en lignende følelse som jeg fikk som unge, av å endelig få leke med en bestemt leke når jeg kom hjem.
Pygmalion. Et menneske jeg kjenner vagt igjen med kokke-klær bak disken, øyekontakt. Vi har en felles kamerat, en gang satt vi rundt samme bord, og jeg blir flau over å huske folk dårligere enn de husker meg, det skjer altfor ofte, sekundvis ser jeg meg selv utenifra i et fremmed bilde som jålete, overlegen og ’en av de populære’, blir igjen småperpleks av livets latterlige kontraster, og gjør mitt beste for å lære meg vedkommendes navn. At jeg satte meg ned med ham i røykepausen hans var nok ikke bare en kompensasjon for overnevnte flauhet, samtalen tidligere hadde påminnet meg igjen om noe av hvem jeg er.
Det har vært flere slike påminnelser. Over kyllingsalaten hadde jeg berettet om etterdønnet av nedturen i forrige uke, som innebærer mer skjelvenhet i nervesystemet, mer rare tabber og uttalelser, jeg venter bare på tics og bustete hår, samtidig har åpenheten fått et løft. Antifjas. Min venn visste selvfølgelig akkurat hva jeg snakket om.
Nye bekjentskapet i kokkeklær er ikke halvveis i røyken, som drypper aske på buksebeinet hans, før vi har funnet en personlig og interessant common ground, en gjenkjennelse og en enighet om at vi skal lære noe av hverandre. Antifjas.
(Kommentar idet jeg legger ut teksten: Jeg ønsker ikke at min skepsis mot fjas skal oppleves som motstand mot alt aom ikke er dyyypt og ekstremt menneskelig eller givende... Jeg syns fjas er fjas i kraft av å være noe fordekkende og unødvendig frembringet av usikkerhet eller fikse idéer om hvordan man skal være, som hindrer en i naturlig utfoldelse og kontakt... det kan faktisk vel så mye dreie seg om dype ting. På folkehøyskolen var overfladiske enkle filmer eller samtaler om ingenting en utrolig befrielse noen ganger, i kontrast til den konstante fokusen på selvutvikling og de 'store' temaer. Min kusine gjorde opprør en julaften med ordene "jeg ønsker bare å si... fis", til svar på familiens mønstre med å dele livserfaringer og snakke om tanker og følelser med intellektuell vi-har-mer-meningsfull-jul-enn-andre mine. Fis var i så henseende det stikk motsatte av fjas. Likeledes opplever jeg mine egne og medstudenters tendenser til å bruke store ord eller sette opp utrolig seriøse voksne tryner som ganske fjasete, når jeg merker disse tingene fungerer som hindring fra utfoldelsen som ligger i å være uvitende, famlende og nysgjerrig. Det ble voldsom mye bruk av ordet fjas i dette innlegget. Jeg trenger muligens en pause fra det ordet nå.)
(U)forutsigbart innlegg
Skrevet uten nettilgang natt til lørdag 5/9:
Leonard Cohen og alle stemningene...
Det er ikke jeg som former hverdagen min, det er menneskene og meg i møte med hverandre. Og møtene med musikken. Hvordan hver låt, og ikke minst hvert menneskemøte har en stemning ved seg. Som jeg skulle hatt et annet ord enn stemning for. En lukt, en smak, en virkelighetsopplevelse som spiller på et sett strenger som andre ikke spiller på. Så ofte subtilt, likevel aldri det samme som de andre opplevelsene. Adorno beskriver den grunnleggende bevisstheten i et menneske, slik den er forankret i kroppens nervesystem, hormonsystem, organsystem.. som en symfoni. Alle instrumentene smelter sammen i en helhetlig komposisjon, du får ikke skilt de fra hverandre for de nærer hverandre i synkronisitet, i kommunikasjon... samtidig vekslende, noen ganger er noen instrumenter mer fremtredende, noen mer i bakgrunnen, det finnes solopartier. Jeg syns det er så vakkert av en nevropsykolog å beskrive oss slik.
Noen ganger opplever jeg glimt av andres symfonier, det er så jeg merker en annen grunnstemning, en annen lukt eller smak enn de som tilhører meg. Og jeg vet ikke om det er deres innspill i mitt eget liv som skaper så spesiell forandring i min egen opplevelse... eller om det faktisk er deres symfoni jeg fornemmer. Som å høre noe musikk som ikke ligner noe du har hørt før. Noe faller på plass.
Noen ganger dukker en annen persons symfoni opp, en fornemmelse av den stemningen, den klangen, som den personen viser meg ved å være til. Og tanken på personen følger kanskje; navnet, ansiktet på netthinnen... men det er symfonien som vekker lettelsen over at den andre eksisterer, og er ingen andre, og passer perfekt inn i puslespillet.
Derfor periodevis trist å ikke kunne ha plass til eller muligheten til å omgåes alle jeg inspireres av. Det finnes mennesker jeg merker at bare ved å eksistere betrygger meg, gir meg en følelse av helhet ved tilværelsen, fordi den stemningen jeg føler knyttet til de ikke kan ligne noe annet, bærer hele kontinenter av mangfold alene. Mange av de kjenner jeg ikke godt en gang. Tanken på de taler om friheten til å være en hel verden, i verden.
Jeg tenker ikveld på savnet jeg periodevis har etter tidligere opplevelse av uforutsigbarhet. Den gangen på videregåede da vi etter en skoledag dro spontant på tur til sandefjord for feire en russisk ny venninnes bursdag på strømstad-fergen. Hvordan det skaket meg av angst og fryd å ikke ha klær som passet og ikke rekke hjem for å pakke med noe, å ikke vite hvem som kom til å være der, å være ny-sosial med friske minner av en ensom og totalt forutsigbar hverdag. Hvordan enhver liten hendelse i den og andre uforutsette opplevelser vokste seg til interne anekdoter som fremhyllet det surrealistiske. Navn på folk jeg hadde spesielle samtaler med ble sittende, sitter fremdeles. Det var følelsen, nyhetsverdien ved å oppleve noe annerledes enn hva andre forteller om, annerledes enn skole og tv og ting folk snakker om. Følelsen av å befinne seg i en roman, der alt som skjer kan beskrives i nye ord i poetiske eller tøffe vendinger.
Ofte forventer jeg uforutsigbarhet. Planløsheten vil bringe meg til steder jeg ikke kan forutse, med mennesker jeg kanskje ikke har tenkt på på forhånd. "Du er så forutsigbart uforutsigbar" fikk jeg høre fra bestekameraten min en gang, og jeg begynte le og ble sint på ham om hverandre. Noe av spenningen var kvelt, eller var kvelt allerede men ble satt ord på av den uttalelsen. Som når man er på reise over tid, og nye byer begynner miste nyhetsfølelsen, nettopp fordi det å være i en ny by er en velkjent følelse. Slik Bergenslivet gjør byen ny igjen og igjen, som en gammel vane.
Men noen ganger glimter det til en følelse av at noe nytt ikke bare er nok en ny opplevelse, men en ny opplevelse av å ha en ny opplevelse. Noen ganger tar ufortsigbarheten deg off guard uansett. Når den innebærer nacspiel med et britisk colorline-band natt til en tilfeldg mandag, eller å tro du skal tilbringe en høstkveld med å leite etter den tapte katten til en venninne, og ender opp med å jamme på et hotellrom med kenyanske folkemusikere i nattkjortler. Når situasjoner bringer personer du ikke kunne se for deg i samme rom sammen, og en helt ny atmosfære blir til i møtet imellom de, og det slår deg som så vakkert, så vakkert... Når generelt, som ikveld, du har klare alternativer til hva du er på vei til, og ender på en helt annen vei, med helt andre mennesker.
Det er også etter perioder med stillstand eller hindret livsglede, så skakelse, at jeg tror opplevelser når mer inn til beinet. Etter siste store skakelse var hele nervesystemet absorberende av det nye. Et år, halvannet, med nesten konstant total omfavnelse, farger som strømmet mot meg og gjennom meg. Medmenneskers symfonier tindrende i alle hverdagens hjørner og et hjerte som var nær eksplosjonen av livsbejaelse. Og minnene forsterket av følelsesegisteret de spilte på.
Selv om mangfoldet og et godt liv består, har evnen til å absorbere inntrykk og oppleve nyhetsverdi flukturert de siste par åra. Men innimellom og plutselig er jeg der, i undring over hvor jeg havnet og hvordan, i frydefull påminnelse om at livet ikke kan trøkkes inn i rammer. Og for tiden trenger jeg den påminnelsen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
