What you are

(Soundtrack: ”Stormy High” og “Queens will play” – Black Mountain)

Alle tilstandene.

Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.

Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.

Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.

(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)

Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.

En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.

(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)

Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.

Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.

Sol og sårhet

Skrevet søndag 13/9:

Det er sol utenfor og sårhet inni, jeg går ut i gatene en søndag mens nok et paradoks melder seg, for samtidig som jeg ønsker jeg var i en annen by der jeg ikke kjente så mange og slapp å risikere si hei til noen, er det en lettelse og noe som faller på plass idet første kjente fjes dukker opp, med sånn hverdagslig varm gjenkjennelse og en løftet hånd ved siden av. Jeg smiler og løfter hånd jeg og, men idet jeg er utenfor hans synsrekkevidde er jeg med ett satt ut av klump i halsen, som om bare den gjenkjennelsen har touchet borti noe. Menneskene. Er det den berøringen jeg egentlig var redd for, da jeg gikk ut fordi det var sol, men med ergrelse over at jeg aldri har fred fra de kjente ansiktene i gatene. Hjertet på ermet, og en jevnt strømmende skjør sinnsstemning.

Overgangene. Å famle. Å være sårbar. Å navigere seg etter sannheter fundert i følelsesliv, omgitt av en verden som ofte anser følelser som det minst pålitelige for å kjenne noe sant. Å prøve trenge igjennom sin egen usikkerhet til de erkjennelsene som springer ut fra kjærlighet framfor frykt. Å stå, stå, stå på beina selv når livet er fullt av kontraster, der ingen vet hvem som drømmer eller blir drømt. Å være redd for sin egen styrke, når selv de underligste og mest kaotiske eksistensielle småkriser gir en følelse av at under lagene av forvirring ligger noe som aldri kan rokkes ved. Jeg var aldri noe annet sted enn her.

Følsomt

Og med brutte lenker kommer også kontakten med følsomheten. Det skjøre ved tilværelsen. Det som er så helvetes menneskelig at det gjør hjertet til en fillete oppvaskklut du vrenger vannet ut av.

På gulvet. Sittende på huk. På det sterile moderne badet i et sterilt moderne sykehjem foran en dame med en mekanisk heis foran seg, som jeg har brukt for å løfte henne opp av rullestol og ned på do. Slik som er hverdagens rutine, det bisarre ved slike situasjoner er forlengst glemt. Av pleier og pasient. Pasient har glemt det meste annet og. Hvordan å uttale ord i setninger uten at det blir meningsløst babbel. Hvordan å pusse tenner eller gre håret. Jeg sitter der og kjenner tårene tåspissdanse på kanten av nedre øyelokk, og brystet svulme av oppvaskklut-metaforen. Fordi vi bare er mennesker.
Jeg fikk kontakt like før, da hun satt i rullestolen. Hun sa noe som virket som et bable-forvrengt kompliment, og strak hånden fram og tok min. Møtte blikket mitt litt og. Og jeg rammer øyeblikket inn med sentimental filmatiskhet, pleieren og pasienten og møtet på tvers av tilstander. Ser meg selv som Florence Nightingale som riktignok mangler kysen, men i det minste har noe hvitt på seg, den som gir og er tålmondig og kommer med lyset i mørket og kler varsomt og oppmerksomt av blusen og på med nattrøyen. Overbærende med den andres tilkortkommenhet og avhengighet.
Men det er ikke den filmatiske innrammingen som berører. Det er jo noe annet som berører. Som gjør at jeg dveler ved kontakten, famler meg frem til en slags kommunikasjon i berøring og blikk, og føler meg like bortkommen og forvrengt søkende som hun ser ut store deler av tiden. Og så sitter jeg der på baderommet, og hun tisser og promper ivei samtidig som hun strekker hånda etter meg, under den fuckings mekaniske plagsomme heisen, hun babler noe uforståelig og rynker bryna, kanskje hun er i en samtale med en gammel slektning, eller kanskje hun bare er i følelsen av kontakt med et annet menneske. Jeg vet jeg er. Det er det samme hvem som promper eller hvem som kan snakke. Hvem som er i giver-rolle eller mottaker-rolle. Noen ganger opphører slike ting i gjensidighet. Og jeg vet at etter en følsom dag med usikkerhet på meg selv og flauhet over usikkerheten, er slik bisarr nedstrippet kontakt mellom to mennesker det næreste jeg finner. Det inderligste.
Selvfølgelig fikk også dette en filmatisk shwung over seg idet det ble satt ord på i et rom på nett. Alt gjøres klisjé og utenfor den egentlige opplevelsen på et eller annet tidpunkt.

Når hjertet blir skaket eller vrengt eller åpnes, kommer den nedstrippede menneskeligheten i forgrunnen på de merkeligste tidspunkt. Vi ser så ynkelige ut, der vi går og prøver gi inntrykk av ettellerannet. Ansiktsuttrykkene kan liksom bli slynget mot meg når jeg går gjennom byen i en slik følsomhet. Jeg tror jeg har evnen og valget om å bare se rett frem, ikke ta inn, ikke forholde meg. Men jeg er så glad i menneskeligheten. Jeg er også glad i mine egne følelser, hva som rører seg i kroppen, når menneskenes mest tåpelige skjønnhet skrider fram i ansiktene, og spillene og dansen immellom de. Både ensomhet og gjenkjennelse pumper i blodårene da.