Men det som igår fikk meg inn på temaet meningsløs kommunikasjon, var selvsagt kontrasten. Den meningsfulle kommunikasjon.

Når jeg ikke har hatt en god samtale på en stund, merker jeg noe ikke stemmer før jeg kommer på hva det handler om. En liten stagnerthet eller tomhet. Og jeg liksom snuser ut i luften mens jeg ser tilbake. Og josåvisst, da oppdager jeg ofte at det har gått over en uke siden siste samtale med innhold og berikelse.
Er jeg avhengig? Bortskjemt? Jeg opplever ikke sjeldent at samtaler hvis kvalitet er sjeldne perler for andre, har jeg et privelegium av å oppleve på ukentlig basis. Og periodevis, som med det meste annet i livet, kan jeg bli litt blasert. Vant til at samtaler har mening, vant til at de handler om noe annet enn det hverdagslige, at de er utforskende, lærerike, berikende.

Samtidig skjer det noe når sløret av Vanen av å leve letter, når en røsker seg ut av blaserthet og åpner seg på nye måter, som også bringer samtalene til et annet punkt. Ikke bare at samtalene absorberes på en inderligere måte.. men de får en annen farge og dybde.
Så mye føler jeg skjer i det absolutt mest subtile. Der jeg er i meg selv, plukkes opp av den andre, er med å forme frekvensen imellom oss. Et videre rom, en følelse av å være nye mennesker heller enn oppfyllelse av hverandres stagnasjon.

Lørdag forsvant timene i samtale med en venninne, søndag forsvant de i samtale med en kamerat. Begge samtalene fløt totalt uanstrengt. I begge samtalene var omgivelsene bare kulissene, og vi forflyttet oss fra en iscenesettelse til en annen, mens det som foregikk imellom oss var i spotlighten. I begge samtalene kom vi på galante og høyst selvfølgelige måter inn på kjernetemaer ved vennskapsrelasjonen og opplevelser av hverandre. Renselser og avklaring av hvor vi har hverandre.
I begge samtalene kom vi også inn på temaer som passer perfekt med ting jeg undrer meg over for tida, nye innfallsvinkler på temaene maskulinitet og feminitet, standarder, hvordan samfunnet lærer oss hjelpeløshet og mye annet. Og jeg følte ikke jeg dro samtalene til temane jeg bryr meg om, de bare fløt dit, og den andre hadde sine hull i temaene som samtalen fyllte, like mye som jeg hadde. Og alltid knyttet til det personlige. Erfaringen. Her er vi, to mennesker med våre liv, og alt vi sier springer derifra. Det høyere fellesskapet som vokser innenfra det helt personlige og unike, og ut i møtepunktet. Tilstedeværelsen med sine usynlige tråder mellom øynene, tankene, følelsene. Den Gode Samtalen er noe magisk for meg.

Lyd av Black Mountain i rommet og etter-god-samtale stemning inni meg. Jeg måtte bla frem igjen "Antifjas" for å se ordene fra et stadig tilbakevendende tema. Å trenge igjennom fjaset. Å møte andre i antifjas.

Livet mitt inneholder generelt veldig lite fjas. Alle klemmene, sporadiske hei, henging uten mening, tid på facebook og øyeblikk av meningsløs humor... det kan alt virke fjasete. Men så får jeg glimt av det fjaset mange andre lever i, og jeg tenker jeg er faen så heldig, faen så fri fra overfladiskhetens tyrrani.

På praksis i PPT. Samtalene på møter og i kontorene går rundt sakene, barn i skolen, deres vansker og behov. Det er innhold, det er folk som bryr seg, drøfting av etiske dilemmaer og personlige samspill, inspirasjon og lærdom. Spennende.

Så... er det lunsjpause.

Og jeg føler jeg entrer en karikert teaterscene som ironiserer over det moderne menneskets ekstreme meningsløse tomhet. Menneskene rundt bordet er vennlige, de søker etter en pause fra tanken på plikter og barn, og de søker hverandre i kontakt. Jeg forstår jo, det er vakkert på et vis.

Og vannvittig latterlig sørgelig på et annet vis. Oppdateringene om hverandres liv skal ikke berøre noe av mening.. det trygge trygge trygge spillet, hvor partene finner det minst betydningsfulle, minst personlige.
Jeg... åh.. jeg vet ikke hva å skrive engang.. det er så utrolig å observere slike samtaler. Enda mer utrolig å ta del i de. At jeg i det hele tatt fikser det. Jeg tenker med meg selv, at det er som et spill eller en lek, hvor pointet er å finne det minst interessante, mest meningsløse og minst nære en kan finne på, og deretter prøve tyne dette for alt det er verdt. Noen ganger klarer jeg det, klarer finne på spørsmål som ikke berører noesomhelst menneskelig eller interessant. "Åja, så du skiftet fra skibukse til en lettere bukse når det ble varmt, så smart. Men hvordan ble det på hjemturen da? Litt mindre varmt nedover tenker jeg?" Og jeg blir liksom litt stolt inni meg da, ser hvordan andre responderer med noe enda mer meningsløst, og skjønner jeg har gjort noe riktig.

Noen lever med den kommunikasjonen nesten hele tiden. Jeg vet det, jeg har sett glimt av det når jeg har snakket med kollegaer og vært på besøk hos folk. Senest i trøndelag, hos han som berører meg og skaper en ny historie med meg. Å være på sidelinjen i samtaler med naboene. Jeg fikk en beundring for hans evne til å snakke med de. Hvordan han klarte med selvfølgelighet følge tematikken når den var på sitt mest poengløse. Detaljert poengløshet. Og de er jo vakre mennesker, jeg kjente det var lett å bli glad i de, og jeg tenkte ikke de var lite intelligente eller ikke istand til å tenke en innholdsrik tanke. Det er bare formen de er vant til.

Men det er ikke jeg. Det er så fremmed for meg å snakke slik. Jeg forstår ikke! Inngående beskrivelser av parkett eller myseost, skibukser eller hvorvidt ens svigerbrors onkels venninne døde for ett eller to år siden.
Det er så mange temaer som er interessante. En trenger ikke være ekstremt dyp eller personlig for å finne noe felles holdepunkt som vekker nysgjerrighet, fellesskap, en ny tanke eller en ny lærdom. Hvorfor virker det om å gjøre, blant noen mennesker, å holde samtalen gående om noe jeg ikke for alt i verden kan forestille meg at interesserer de som deltar? Det er så menneskene fører hverandre bak lyset, later som de ikke har innhold, later som de interesserer seg når alle vet at ingen gjør det, later som de er deltakere i et spill, et dukketeater styrt av overfladiskhetens tyrrani.
Men da er det også litt rørende, at ingen lurer noen. For egentlig vet vi at vi ikke er dukker, men mennesker.

Hel

Nærhet har så mange nivåer. Healing har så mange nivåer. Ja, jeg tør bruke det ordet. Kanskje vi skulle hatt et annet, et mindre belastet et. For meg er det et ord for å dele, på et annet plan enn det å gi og ta fra et jeg til et annet. Utveksling av en fundamental gjenkjennelse av det å være. En kobling mellom mennesker, som gjør de større enn summen av hver enkelt. Og.. en felles kobling til den strømmen, den flyten i alt som er, som våre redsler og innbilninger låser oss fast fra.

En vakker sjel dukket opp hos meg igår. Vennskapsbåndet påminte oss begge om sin slitestyrke. Og vi entret en nærhet, et helende rom mellom oss og rundt oss, der vi begge kan være blottet og trygge i hverandres nærvær. Og tårene mine rant da jeg fortalte hva Reiki og den Nye i livet mitt har gjort med hjertet mitt. Dører jeg ikke visste var lukket, de åpner seg og det stråler lys ut av de. Det stråler lys.

Jeg har ikke kjent meg så nær en venn på lenge. Og ja, det er nærhet overalt, det er gode klemmer, ordløs forståelse, varme smil av gjenjennelse og respekt, det er kjærlighet. På tross av alt maset, på tross av misforståelser, mindreverdighet, forskjeller, fordommer, redsler, siste forestilinger om hvem vi er og hva vi må. Men noen ganger er det ikke en "på tross". Noen ganger er forbindelsen mellom det som ligger bakenfor og skinner i oss så.. ren. Det er ingen skam over tårer eller underlighet, kanskje et glimt av flauhet senere, men der og da, ingen skam. Jeg liker dele det her på Sverdfisktromone, samtidig som jeg kjenner slike ting tilhører det ordløse, det får et latterlig drag over seg å skrive om det. Men den som leser, vil kanskje forstå.. i gjenkjennelsen av sitt eget ordløse rom. Der nærhet ikke handler om å gi eller motta, men om å forenes.

Øyeblikkene på jobben og, der jeg og den eldre jeg skal hjelpe, gi til, være profesjonell ovenfor.. forserer rollene og deler noe. Øyeblikk av gjenkjennelse, av det å være i et liv, tidlig eller sent. Når demens og ekskrementer og ensomhet og institusjonsrutiner og desinfeksjon og et varsel om død død død omgir deg og den andre... da er det heller ingen hemning på kjærligheten, der den får sjans til å gløde.
Hun som bekymrer seg over barna som leker "ovenpå", eller hun som venter på å dø og få slippe, eller hun som sitter og hoster opp mat blandet med slim mens hendene rører i most mat på en tallerken... har ingen grunn til å late som de er noe annet enn mennesker. Ingen stolthet eller normeriske kotymer som får de til å skjule den umiddelbare gleden over å se en annen, klemme en hånd, være i kommunikasjon.
Og da, hender det de bryter ned det samme i meg. Bryter ned hindringene for basal, blottet, uforbeholden aksept av hverandre som mennesker. De lar øynene mine få lov å skinne hemningsløst i et vakkert nært øyeblikk, de lar hjertet mitt juble over livet som fremdeles gjennomstrømmer oss og viser oss hverandres skjønnhet. De deler deler deler det rommet med meg, som heler oss.
Gjør oss hele.

Jeg komuniserer fra en annen plass i meg disse dagene. Det bringer meg de underligste og vakreste stundene rundt hvert hjørne. Og jeg vet jeg har mer godt i vente.

Potpurri av tablåer

Noen ganger bruker jeg mobilen i forsøk på å fange glimt av livets mange musikalske og billedlige tablåer. Idag satt jeg og trykte på den langt fra avanserte lille saken, til jeg hadde satt sammen flere småglimt til en remse. Fra å tro til dokumentasjon. Dokumentasjonen er egentlig unødvendig. Hvorfor denne tilbøyeligheten likevel?

Jeg kjenner min egen styrke håne meg noen dager. Det dingler fremtidige skatter foran meg et sted på andre siden av et tåkelandskap, jeg vet det er skattene som vil bli frembringet av min indre styrke. Den som veller opp i meg oftest når jeg er alene. Og når interaksjonen med noen gir oss begge mye rom til å være. Svake og sterke.

Så er jeg mindre i min styrke når jeg bedriver tåspissdansing rundt andres selvbilder, eller rundt forestillingene om de. Når konfliktene vibrerer mellom hvem jeg kjenner meg som, og rommet jeg føler er tildelt meg. Det inneklemte mellom andre som har glemt sine styrker kanskje enda mer enn meg. Så vi tåspissdanser rundt hverandre. Og det er greit, det er kjærlighet der, det er et blikk for hverandres tilkortkommenhet, hverandres stakkarslighet. Vi klapper hverandre på hodet og pakker vår misunnelse eller frykt for at andre var bedre enn oss inn i små signaler, som våre falne selvbilder kan plukke opp og fores av. Nei, svartmalende bilder stadig. Mynten, to sider.

Styrken min skremmer meg noen dager. Det kjentes ut som den kan utrette noe, som om den i kraft av seg selv kunne fått meg til å stå for den jeg er, bære ansvaret i å møte verden innenfra og ut, landet med hele fotsålen ut av tåspissdansen og inn i jordbundet gange. Gangen ville kanskje ta en retning, brakt noe inn i væren, som ikke var før, og som gjorde noen godt. Men det skremmer meg altså, denne følelsen av styrke, som rekker tunge til meg over at jeg er for feig til å ta den i bruk. Frykten for hva andre måtte tro om meg, kjennes som en skinn-frykt, en tradisjon fra en gammel kultur inni meg. Kontrollen som navigerer meg mellom kategorier og bokser, som undergraver min fintfølenhet for nyanser og menneskelig frihet, er som en skinn-kontroll, jeg kjenner alltid på meg når den iverksettes, at det ikke er jeg som tar den ibruk. Det er en side av meg som ikke vet bedre akkurat i denne tiden. Men hele tida vet styrken i meg bedre. Og den håner meg for min ignoranse av alt som ønsker stråle ut og delta.

Jeg spiser salat og drikker te med en professor som har blitt min venn. Og når vi prater, kappes vi nesten om ordene, vi møter blikket til hverandre og gestikulerer. Når vi ikke forstår hverandre, snubler vi oss på plass. Og ingen av oss er redd for å ta plass, samtidig har begge ønske om at den andre skal få plass. Så vi fyller et stort rom rundt oss og mellom oss med innhold, og smiler. Og det slår meg, at i denne interaksjonen er jeg sterk.
Den andre forteller meg at han ikke bryr seg med hierarkier. Og jeg merker det er sant.

Jeg kan også føle meg sterk når jeg tildeler en annen mer rom enn jeg benytter selv. Jeg kan være sterk i stillhet, jeg kan være sterk i å motta informasjon og tro fra den andre. Jeg kan være sterk i å holde mitt for meg selv. Men det er noe annet med tåspissdansingen.. en annen type snakk, en annen type stillhet. Det store rommet mellom menneskene blir innsnevret, jeg vet ikke hva som kommer og okkuperer så mye plass, men det gjør hvert av våre rom smale og lite bevegelige, vi puster i sugerør og når vi gestikulerer faller armene ned litt oftere, som om de unnskyldte at de benyttet seg av litt rom et øyeblikk.

De blanke feltene på skjermene. Med den blinkende streken, som en smal portal det hopper tegn ut av. Og tegnene gir mening, for meg, for andre, men aldri den samme. For meningen var egentlig med oss også uten tegnene, de bare fyller hullet mellom meningen og verden utenfor noen ganger. Men langt fra alltid.

Stefan Sundströms nyeste album, med gåsehud og gråt i første gjennomhøring. Jeg vet ikke hvor svenskens genialitet slutter og mitt eget behov for gåsehud og gråt begynner, eller rettere sagt hva som beveger meg. Men jeg er i bevegelse. Og jeg tror jeg er langt fra alene.

Hos mannen med dyrenavnet, stedet der mennesker 'på siden' av samfunnet skaper et lite paralellt univers som tilsynelatende virker irrelevant i forhold til livet her ute... skjer det ofte noe som tyder på alt annet enn tilsynelatenhet. En tilspissing av menneskenes temaer. De som egentlig florerer ute i verden hele tida, men ofte glipper ut av bevisstheten som den glatteste makrell.
Og når jeg er der, blir jeg lattermild, av hvordan andres tema er mine egne, av hvordan folk som lever andre liv enn meg, men kanskje med samme type sensitivitet som meg, har samme fornemmelser. Og samtidig som jeg hører noen av ordene vi utveksler der, hører det utenifra som det reneste hippietøv, synkronisiteter og kollektive strømninger i bevisstheten vår, samtidig skjer det noe inni meg. Av gjenkjennelse.
Sist jeg var der utfylte vi tre i rommet hverandres setninger. Eller.. vi trengte ikke hele setninger engang, vi bare lattermildt nikket til et ord, vi visste nikket var ekte, vi trengte ikke forklare en gang, for det kjentes så åpenbart at det skjer noen felles ting i oss og rundt oss for tida... en følelse av at krampetaket vi har i kontroll har den siste tiden nådd en slags eksplisitt høyde hvor vi kan le av oss selv, føle oss karikerte i vår manglende flyt og tillit. Med en felles følelse av at det vil skje en forløsning snart. Også der vi alle er usikre på hverandre i vårt kontroll-behov, framfor å komme hverandre i møte. Noe skal til å åpne seg. Igjen. Og det går fort, alles prosesser har plutselig økt takten. De andre linker selvsagt fornemmelsene til en kommende større bevissthetsendring i menneskeheten. Jeg vet som vanlig ikke hva jeg skal tro, men er også som vanlig åpen.

Samtalene i det siste har kommet raskere inn på nerven av ting. Klarert noe, mellom meg og andre, mellom oss og verden. Så finner jeg ut at et par jeg kjenner, som jeg opplever har gått rundt i et uklart ta-hensyn-til-hverandre famlende og fastlåst univers, plutselig har endt forholdet. Snakker på telefon med min venn, han jeg har savnet fordi jeg følte han bleknet i det som ble et stramt vi, og han høres annerledes ut. Klar. Og venner i et musikerkollektiv, som har hatt mye usagt og rart i lufta i det siste, kaller sammen til utsnakking. Venninnen jeg har snakket ut med selv, om usikkerhetene vi har hatt i forhold til hverandre, forteller meg at slike samtaler har det vært flere av i det siste. Og jeg møter igjen ei annen som forteller med lettelse av hun og kjæresten plutselig har fått klarert noe viktig seg imellom. Jeg vet ikke om jeg bare speiler min gjenfinnelse av min egen åpenhet og klarhet i verden utenfor, ser det jeg vil se.

Uansett. Noe har begynt å slippe taket inne i meg.

Det er melankoli noen kvelder. Av den blafrende, livgivende sorten heller enn den altfor dvelende. Påminnelsen om en gammel opplevelse.. når livsbejaelsen ligger skjult i mørket som en juvel. Jeg sitter og smiler med våte øyne i sanger om død og sjeleskakelser formidlet med varme og nerve.

Noe har skjedd med kontrasten og. Jeg vet ikke om opplevelsen av kontrastene som vanskelige er der lenger. Og jeg har egentlig ikke fått sukk for meg, vet ikke om jeg våger tro på dette, det er så endringen har skjedd utenfor min fatteevne. Men jeg var med mennesker fra klassen igår, og de var bare noen mennesker blant de mange jeg er glad i. Ikke mennesker i én verden framfor en annen. Så gikk jeg videre til en annen gruppe mennesker jeg er glad i, som kanskje kjenner en annen tilhørighet i andre kulturer, men likevel er i den samme verdenen. Og av vane ser jeg for meg at det ville vært et sjokk for de fra forrige scene, å bli med til denne scenen. Men det er ikke en tanke som setter seg. Den betyr plutselig mindre.
I sceneskiftet er det nesten så jeg leiter inni meg etter en opplevelse av kontrasten, av vaklethet idet jeg må omstille meg. Men.. det var så den tanken er fremmed plutselig. Som om den ikke angår meg. Opplevelsen er glede over mennesker, ene og andre stedet.

Nå er jeg så klar for våren at det kjennes som knoppene som venter på å åpne seg, og mitt hjerte som venter på det samme, nærmest holder pusten i fremblikk mot vidunderlige voksesmerter.

Lørdagen

Jeg vet at idet jeg beskriver en dag i ord, virkeliggjør jeg den i minnet. Det er så dagen heves frem fra en bakgrunn. Det er merkelig å være så bevisst nettopp dette, når man skriver. Det handler jo ikke bare om at denne dagen får sin plass i ordene. Det handler om alle de andre dagene, som er like innholdsrike på en eller annen måte, og om deres forgjengelighet i at de ikke ble fanget i ord, at de allerede er glemt eller kommer til å glemmes. En forgjengelighet jeg lærer å akeptere på nytt og på nytt.

Lørdag.
Dagen starter i en slags tåke. Igjen er jeg ikke tilstede. Ingen yoga-solhilsen. Ingen spørsmål om hvordan kroppen kjennes ut, om jeg kjenner meg på plass. Internett og avslåtthet. Raskt ettermiddag. Setter på Mr Bungle, som et passende soundtrack til det jeg ikke vet er rundt hjørnet, og kler meg i sort og rødt.
Mens jeg står og sminker meg er det noe som hopper raskt bortover i et glimt sett fra øyekroken, og jeg skvetter. For første gang denne dagen er jeg bevisst at jeg lever, med et hjertebank og et blaff av galskap - "Hallusinerte jeg nå? Ser jeg spøkelser? Er det noe farlig her?" - før den androgyne klemmer meg med all sin varme. Og all sin egne mangel på tilstedeværelse, sin forvirring, sin redsel for hva han er og ikke er, ønsker være og ikke være.
Vi danser i "None of them knew they were robots" og springer ut i verden i hver vår manglende bevissthet, sammen. Han er sint på mannen med dyrenavnet og begrensningene lagt på ham i rom der folk vil meditere når han vil danse og synge og bli sett. Jeg klarer ikke se ham heller, inni meg er det spørsmål om hvordan noen så kjærlighetsfull kan ha så lite evne til å oppfange andres grenser og opplevelser i et rom.

Vi hopper gjennom menneskemøter på gaten og gavekortkjøp på apollon, inn i stjernesalen på nyåpnede kvarteret (var stengt i tre år). Jeg er en jentunge nå, smittet av hans umiddelbare uttrykk og evnen til å underholde andre med sjarmerende snurrighet, og kommenterer til mannen bak disken at dette var helsprøtt, å gå inn et sted og føle seg flyttet tre år tilbake i tid. Klemmer på en bekjent og ler om det samme til henne, det var jo her jeg ble kjent med henne og, i den andre tiden.
Den androgyne har møtt noen jenter som er fan av hans annerledeshet og vil høre om hans nye produsent, men blir med videre i jakt på mat. Idet vi tåspissdanser ut av lokalet, finner blikket mitt et lattermildt smil, fra et bord like ved der vi har utspilt våre scenarioer. "Åh, hei!" sier jeg, og jeg er nok litt blyg og lattermild om hverandre selv, for det er ansiktet til en medstudent som nærmest bor på fakultetet, i en slags tilsynelatende psykologstudent-perfeksjon. Iallfall sett med blikket fra ei som føler seg i andre enden av alle psykologstudent-skalaer.
Men det er egentlig et herlig øyeblikk, jeg ser på det nå med en følelse av befrielse. For det var glemt raskt, det ble ikke dvelt ved eller grublet over. Det var ingen skakelser av kontrastene mellom verdnene, bare en liten latter over livet, og en tanke om at han kanskje syns det var kjekt å se en medstudent leke i livet.

Det er rart med lek. Hvordan en kan kjenne etterlengtet slipp på kontroll og frykt, komme i kontakt. Eller på den andre siden, kjenne at en prøver leke med, men er et annet sted på et vis. Et sted mellom kontrollen og leken, der ingenting blir håndfast, aller minst bevisstheten. Inn på kjøpesenter i verste shoppingtid. Blikket hans på menneskene der, ligner mitt eget i enkelte tilstander i tenårene: Roboter, sauer, avslåtte sovende zombier som tror de lever, men knapt eksisterer. Slik gjør det ingenting når de blir uttrygg på ens annerledes-uttrykk, når kelnere plasserer oss innerst i et hjørne i kina-restauranten, eller når andre gjester fniser over at min venn er slik han er - alltid synlig.

Gjennom kjøpersenter-seansen løper assosiasjoner til Tønsberg, byen jeg kommer fra. Jeg føler meg plutselig, og meget overraskende, som en Tønsberg-innbygger. De som blir flau, når noe er annerledes, flau over å bli sett med andre som oppfører seg utenom normen, som ler litt anstrengt (selv om jeg vet min egen latter i øyeblikkene er mer hjertelig) og forsøker gjemme seg. Eller de himler med øya, selv over noen som i det forrige øyeblikket var en venn, fordi i dette øyeblikket står identiteten på spill over noe så teit som et normbrudd. Jeg merker jeg er litt nervøs, redd for det neste han vil finne på, samtidig som jeg vil være fri, jeg vil ikke bry meg om hva fremmede mennesker syns om at noen hoppet ut av boksene.

Videre, alene langsmed store lundgårdsvann, merker jeg at bevisstheten er totalt fragmentert. Som om den var av elastisk gummi, og hver opplevelse den dagen har tatt fatt i en del av den og strekt den ut i mange spisser i ulike retninger. Grensene har overhodet ikke blitt ivaretatt. Og jeg vet hvorfor så mange er sint på ham og hagler enkle beskyldninger, der det sannsynligvis ligger en angstfull frarøvelse av grensene bak det enkle.

Timingen til ting er som alltid ganske påtakelig, for i alt det blåe på min vei glir to skikkelser over i å bli kjente. Den rolige nordlendingen med det krøllete håret, som alltid gløder bak et lag av slitenhet, alltid nær en deadline av noe slag. Han bodde vegg i vegg med meg for 4 år siden, når jeg spilte for høyt eller for lenge dunket han hardt i veggen, men ellers likte han godt ting jeg spilte, og introduserte meg for Captain Beefheart. Vi har hatt sporadiske møter siden, og kommer alltid inn på de viktige og underlige tingene. En gang satt vi og husket og snakket om selvbilder på Nordnes. En annen gang ga han meg en plomme som smakte bedre enn noen plomme jeg har smakt, og jeg skrev om plommeopplevelsen da som nå. Nå står han og kameraten hans og er motsetninger til fragmentertheten. Min venn står stødig og smiler litt lurt når han snakker om kaos og tilfeldighet i master-essayet han jobber med på kunsthøyskolen. De står også stødig og smiler lurt og med forståelse når jeg forteller kort at jeg er litt susete og fragmentert etter å ha hengt med en grenseløs person. Vi skvisjer inn masse, om psykologi og kunst og kaos og deadliner og grenser og byråkrati i en ti minutters samtale før jeg går videre.

Men der jeg kommer frem, er jeg fremdeles ikke på plass. Venninnen som har bursdag poserer innsmigrende i sin nye kjole, og jeg liker hennes type posering og innsmigrethet, hun er pønk og fandenivoldskhet, kjolen kler henne fantastisk på en horribelt 18oo-tall møter 80 tall måte, slik den ikke ville kledd noen annen enn akkurat henne.. men likevel er det så jeg ønsker krype sammen av at noen trekker i min oppmerksomhet. Nesten så det er en trussel, et siste tak i et hjørne av bevissthetsgummien, som kommer til å få det til å sprekke opp elastiske hull.
Jeg informerer om min tilstand og tilhørende uvirkelighetsfølelse, og de tre andre lar seg ikke videre merke med at jeg mediterer og gjør øvelser mens de sminker seg og lager mat. Arbeidet med å komme på plass funker overraskende bra, jeg er der jeg er, endelig. Samtale med min mor på telefon, og jeg buser ut med: "Når jeg introduserer meg som psykologstudent, føles det som jeg lyver, som om jeg er falsk. Det kjennes som jeg later som." Det er godt å si slike ting uten å unnskylde det. Stå for mine teite tanker, uten å måtte demonstrere selvinnsikt, fordi hun uansett kjenner min evne til selvinnsikt bedre enn de fleste.

Festen som følger er fin. Det er rølp og rockabilly og punk i et rom, vin og ost i et annet, og rolig gitarspill og sentimental varme i et tredje. Å veksle mellom ulike verdener, enn så utfordrende til tider, er jo en hobby, så slike fester faller i smak. En intens samtale om hiphop og musikkopplevelser med en jeg ikke har møtt før. Faller enda noen flere hakk på plass da, møtepunkt i musikkengasjement har den effekten.
Jeg har ikke interesse av å beskrive detaljene av festen og dens stemninger. Den mangelen på interesse er veldig ålreit å oppdage for øyeblikket.

På veien til kvarteret møter jeg gamle venner som har blitt semi-kjendiser, de skal være dj's forteller de, og klemmer meg hjertelig. Det er rart hvordan man alltid kjenner et stikk av lettelse over at vi bare er de vi er, i møte med venner som har havnet i media og liksom er noen andre der, noen mediablikket forestilte seg. Køen var abnorm og lokalet fullt, jeg gikk ut på nordnes og kjente på stillhet.
Tilbake i byen er køen mindre, og inne er det fullt av unge dansende mennesker. Jeg er på reise tre-fire-fem år tilbake i tid, samtidig er alt forandret og folk danser i heftig klubbmusikk der jeg har alle andre typer minner på netthinnen. Absurditeten er egentlig bare behagelig, for nå er jeg samlet, de ulike kjente ansiktene og mitt eget møtes i gjenkjennelse; av hverandre og opplevelsen av å være tilbake i tid, eller å være kommet til fremtiden. Jeg er der jeg er. Og så er jeg neste sted hvor jeg er.

Neste steg var tilbake i omfavnelsen til den androgyne, ute i gaten. Hans frekvens, måte å være på, uforbeholdne synlighet og lekenhet passer menneskene bedre om natten. Da elsker de ham, omringer ham men får aldri tak i ham, de henger på samme gatehjørner som ham, og legger merke til ham med dragning heller enn usikkerhet eller anstrengthet når han entrer et rom. Igjen representerer han en sterkere versjon av hva jeg selv opplever; å lettere forholde seg til andre når alkoholen de konsumerer har skrellet av et par lag med sosial-angst og kontroll og frykt for noe ukjent. Selv er vi aldri fulle.

Jeg treffer venninnen fra klassen på Pingvinen. Der er det varme farger og varme fjes, de hun er med utstråler det samme, og hun og jeg er glad for å se hverandre. Det er så mye vi har felles, og det på områder i livet vi kanskje har mindre felles med noen andre, det gir litt følelse av et nytt hjem i møtet.
Pling står plutselig midt på gulvet og smiler stort til meg. Vi klemmer så inderlig som gamle venner gjør. Hun mistet de hun kjente av synet idet hun så meg, lysene kommer på og jeg foreslår at hun og jeg finner et nachspiel. Venninnen fra skolen er trøtt og skal bake marengskake til kjæresten på morgenen, hun går hjem, vi går videre, for jeg vet vi må få teften av den androgyne før han har funnet seg et nachspiel. Når vi får øye på ham, er han tilsynelatende alene, spør om vi vil være med, og før vi har gått tre kvartaler har vi, uten helt å skjønne hvordan, blitt til 15-20 folk. Den androgyne hopper som en liten feminin gjøgler foran halen av folk, en liten nachspiel-messias med sine disipler, sier jeg, og vi humrer sammen jeg og Pling.

Nachspielet er hos noen hiphop fyrer, synet som møter oss er tre slitne menn i hettegensere som holder på å sovne, de sperrer opp øynene foran den androgyne: "Ikke igjen?!", men virker langt mer fornøyde når festen er igang og leiligheten pakket med fulle og steine og dansende mennesker. Den androgyne er sexy på sin hypre feminine måte, bukter seg rundt og foran meg som om jeg var en strippestang, og faktisk er det en smal søyle jeg vanligvis bruker som symbol for å være samlet og tilstede. Og det er jeg, innimellom alt dette.

Pling er en venninne jeg har sett i årevis, alltid har hjertelige møter med, men aldri har snakket ordentlig med. Så vi snakker. Forlater festen og fortsetter snakke, snakker oss hjem til meg. Vi snakker når vi skal til å sovne, jeg stryker henne på armer, mage og bryst og kysser henne, også ler jeg og kaller stunden rar, men for Pling er ingenting særlig rart, hun sammenligner ikke opplevelser slik jeg motvillig ofte må innrømme jeg gjør. Og det er fint, jeg kjenner ikke behov for å gå videre, å la være er heller ikke rart. Og vi sovner som vennene vi har funnet ut vi lenge har vært, selv om vi aldri har snakket om livene våre før denne kvelden.

Sånne dager.. jeg kunne skrevet mye mer om all lærdommen jeg får av alt innholdet i sånne dager. Enn så kaotiske og overfladiske de kan virke på et vis, det er så de alltid har mange lag. Alt som skjer mellom menneskene, i ansiktene deres, i hvordan de uttrykker sin tilstedeværelse i rommet, og sine ulike tilstander. Å glimtvis observere sin egen tilstand, å merke forskjellen på å være i seg selv, eller spredt rundt som en blekkflekk eller elastisk gummi. Hva det gjør med menneskemøtene. Hvor ekstremt mye diversitet og uforutsigbarhet en mer samlet bevissthet kan være del av uten vansker. Hvordan tilstedeværelse er noe annet enn kontrollen en ofte griper til. Noe som har mindre med frykt å gjøre, og mer å gjøre med kjærlighet.

Plutselig flirer jeg. Eller humrer litt. Inni meg, kanskje utenpå og. Og det er meg selv jeg ler av. Eller ler jeg med? Jeg vet ikke helt. Men jeg ler litt av det å være menneske i samme slengen. Det skaper jo et slags fellesskap med andre, i å se på sin egen menneskelige følelse av å være teit, riste på hodet og klukke litt her jeg sitter i min gyngestol. Gutter Twins på høytallerne.

Ja, teit er ordet. Det er noe så.. banalt teit ved å leve et så genialt liv, og likevel ofte kludre til følelsen av å ha et godt liv, med å leve mye av det oppi kontroll-boksen. Hodet, altså.
Denne uka var jeg syk, måtte holde meg i ro to døgn i strekk, og roen gjorde meg ikke mer tilstede, heller mindre. Jeg ble rastløs, rømte fra uggenheten i kroppen ved å stirre i denne skjermen eller tenke. Tenke. Tenke litt mer. Vatt i hodet.

Så er det mange mennesker. Når jeg går ut i verden igjen.
Torsdag er det så jeg ikke er deltakende.. det er en overflate-automatikk i å sitte rundt et bord og vise interesse for de andre vesnene på de andre stolene. Bevisstheten, den som kjenner etter, er ikke koblet til, jeg føler meg igjen som en enstøing som forsøker være sosial, for jeg har levd oppi hodet, i snørr, vatt og tanker i to døgn. Men de andre smiler, jeg gjør nok de rette tingene, smiler tilbake og undrer meg på hvordan de kjenner seg, der de sitter på sine stoler, om det kjennes automatisk eller nært i deres verdener.

På fredag, etter en kalkun-middag oppi fjellveien med engelsktalende mennesker og en tid på min favoritt-irskpub med norsktalende mennesker, merker jeg imidlertid at det å ha entret sosiale roller har gjort meg godt. Underlig, det der. Roller, som liksom skulle være en styggedom i min bok, så lett å forbinde med masker, påtatthet og tilpasning på tross av ens Egentlige tilstand... har blitt en av mine gode redninger i livet. Noen ganger kjennes det som jeg glemmer hvordan man omgåes mennesker, også slenger jeg meg inn i en setting som kaller på en rolle. Og rollen responderer. Og et øyeblikk er den kanskje adskilt fra meg, som noe skapt av omgivelsene, stemningen, forventningene om den fargerike og oppegående og imøtekommende utgaven av meg. Men det går knapt noen minutter før rollen er forent med alt jeg har i meg som er oppegående, fargerikt og glad i andre mennesker. Den var ikke adskiltheten, den var linken. Når jeg går hjem alene fra tiden i rollen, har jeg med meg kontakten med hva den brakte opp i meg. Jeg eier det, puster dypt i magen og kjenner det alltid var der. Jeg har såvisst tider hvor det å være med andre mennesker er noe som distraherer meg fra hva jeg trenger kjenne på. Men noen ganger er det omvendt.

Som på lørdag. Hm. Er jeg på vei inn i en slags dagbok-greie nå? Det ble noe om torsdag, noe om fredag, og lørdagen får jeg lyst til å beskrive litt gjennomgående, trekke noe ut av. Å skrive refererende fra en dag er litt tabu i min bok, jeg føler meg som en forhenverende livs-dokumentasjons-addict som ikke må fristes til tilbakefall. Men jo. Jeg vil.

Neste innlegg blir om lørdag.

Kanskje det lureste hadde vært å gi opp å forsøke ha og bevare et selvkonsept. Eller kanskje bare nedstrippe det, til å gjelde basisen en har med seg i alle situasjoner, droppe å knytte identitet til alt en opplever.

En venninne fortalte om overgangen fra ferien, i miljøer der hun føler seg akseptert og imøtekommet, der alle behandler henne som et selvfølgelig-verdifullt menneske, til fakultetet etter ferien. Hvordan det rystet henne i flere dager, så hun ble slått ut. Her har hun gått og tenkt at den tryggheten hun har i seg sjøl, skal hun ta med seg innenfor veggene, men nei. Der tar det andre landskapet over... det diffuse, fragmenterte, selvtvilende. Nå har hun en mer intrikat posisjon i klassen enn meg. Men da hun påpekte, at hun tenkte på hvordan jeg veksler mellom de to verdenene nesten daglig, hvor slitsomt det må være, kjente jeg en enorm lettelse og befrielse over at hun så det. Det er slitsomt. Og forvirrende. Og det er vanskelig å opprettholde en følelse av sammenheng, av et varig selv, når ens selv-følelse varierer slik fra situasjon til situasjon. Mitt selvkonsept har sagt at jeg er en som kan navigere i så mange områder med en følelse av sammenheng og varig selvfølelse på tvers. Og det gjør vondt når jeg ikke klarer bevare det selvkonseptet.

Det er latterlig. Komisk. Surrealistisk. Å i et øyeblikk plutselig bli ekstra bevisst når jeg er på skolen, og merke at selv om kontakten med andre er grei, selv om jeg tror jeg har det bra, har jeg i realiteten sett meg mye rundt med frykt for avvisning og undring om andres blikk på meg. Jeg har levd i mønstre hvor jeg blir den selvsentrerte tenåringsutgaven av meg sjøl, den som ikke ser andre men maser om sitt eget, eller som prøver for hardt ettellerannet, bevise noe kanskje. Jeg føler meg teit, underlegen de andre, eller en som gjør de usikre med min annerledeshet og anstrengthet.

Og så, i andre øyeblikk, i en helt annen setting, blir jeg plutselig bevisst at jeg tar det totalt for gitt at jeg er en ok person. Såpass at selv når noen oppfører seg på en avvisende måte tillegger jeg det ikke noe ved meg, men er åpen for at det er noe jeg ikke vet, om den andre, dens liv og det som ligger bak uttrykket. I en slik setting forteller en venninne som for det meste er mer sarkastisk anlagt, at hun undrer seg over hvordan jeg alltid utstråler kjærlighet. Eller jeg spør noen, når jeg befinner meg i ekkoet av min krampaktighet på skolen, om de oppfatter meg som for selvsentrert, og de ler rått og demonstrativt, og rufser meg kjærlig på håret. Og det er rart.. i disse andre øyeblikkene snakker jeg også om og utifra meg selv en god del. Men det er i et møtepunkt. Jeg legger frem det jeg vet med trygghet andre kan relatere seg til. Og jeg vet andre tørster etter mer åpenhet, åpne personer inspirerer. Også lytter jeg. Lytter. Lytter. Lytter. Undrer meg over de andre, møter de med den undringen, viser gleden over hvor fine folk de er.. og at jeg har noe å lære av andre, er sjeldnere bare en fiks tanke, oftere en følelse og et utgangspunkt for møtepunktet.

Mange ganger er overgangene utrolig påtakelige. Lørdag. Vorspiel med folk i klassen, der alle sitter rundt i sofaer rundt et bord og drikker seg opp til å slippe kontrollen. De er vakre, de er interessante, men det er så utilgjengelig, må lirkes frem med alkohol eller andre midler jeg ikke kjenner til. Jeg mingler litt, jeg prater noenlunde naturlig, men jeg er stadig bevisst hvordan jeg sitter, hva jeg sier, lurer på hvordan det vil oppfattes at jeg går tidlig, føler jeg påtar meg rollen som deltakende heller enn å være det.
Så går jeg videre, slipper inn ytterdøra der jeg skal. Inn i leiligheten alene, de har ikke hørt ringeklokka. Slenger av meg yttertøy og går inn i det lille rommet der de sitter på gulv og stoler, de er midt i en sang, tre gitarer, istedet for å si hei begynner jeg bare synge med på refrenget mens jeg gir de jeg kjenner en klem. Ber ublygt om noen vil gi meg nakkemassasje før vi setter igang med neste sang, musikken er bindeleddet mellom menneskene vel så mye som alkoholens påvirkning, og kontrollen hadde ingen noe særlig behov for å ha krampetak om.

Eller idag. Kjente på frykten for avvisning igjen på skolen. Og hvordan jeg tror jeg fungerer så fint og slapper av, frem til det plutselig går opp for meg at jeg har hatt mange tanker med spørsmål om deres blikk på meg. Når jeg kommer hjem gråter jeg og ligger på gulvet mitt. Og en liten stund kjennes alle fjerne, frykten for avvisning er generalisert utifra tilstanden, og venners ansikter blir diffuse. Jeg tenker at ingen kjenner spekteret av livet mitt, ingen kan forstå. Det virker fjernt å forholde seg til noen naturlig, med tilstedeværelse, med blikk for de heller enn meg sjøl.

Men, etter en samtale på telefon, senere en samtale med en kamerat, og så en hel kveld med ulike opplevelser ute, er det selvfølgelig igjen, at jeg er en ok person. Jeg møter de der jeg er vant til å møte de, i medmenneskeligheten, og mitt lave selvbilde tidligere på dagen er redusert til et latterlig feilspor, en merkelig tilstand.
En venn jeg slo følge med tidlig på kvelden, og fortalte såvidt om nedturen min til, snakket til meg med den typen varme og frie assosierende tanker som jeg liker å gi andre. På et tidspunkt minte han meg på det enkle og store ved å være god med seg selv, så jeg liksom fanget den erkjennelsen på nytt, med ny farge. Det var så rart og fint å være den som tok imot slike ord, som opplevde at han satte ord på fremmedfølelsen min fordi han kjenner den så godt sjøl. Ydmykhet og omtanke.
En annen jeg møtte like etter klemte meg uten å slippe, flere ganger. Fortalte meg at han bare venta på anledning til å returnere noe han føler jeg har gitt ham, som nok er mer betydningsfullt for ham enn jeg klarer forstå, så enkelt som det virket på meg.

Samtidig har jeg innimellom også slike kvelder følelsen av fragmenterthet. Vitenen om at denne litt mer ålreite selvfølelsen, og samspillet med andre som kommer ut av den, sannsynligvis ikke er varig. Komplimenter, eller umiddelbae uttrykk for verdsettelse, er litt vanskeligere å ta imot, for noe av det lave selvbildet, og noe av det absurde spørsmålet om hva som er sant om seg selv, hva som er det korrekte selvkonseptet, sitter igjen.

Men jeg og den androgyne danset og sprang bortover gatene ikveld. Så fant vi en baggasje-vogn jeg kunne sitte på mens han løp med den. Månen på vei opp i full, tynt skylag over, brostein som fikk meg til å lage lyd slik man gjorde som unge. Fordi den blir hakkete og morsom, lyden, når en farer bortover Bergens brosteinsgater. Jeg vet egentlig hvordan å være god med meg selv.

Livet mitt. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det en gang. Fra mitt perspektiv er det naturlig, jeg opplever det jeg gjør, lever dag for dag. Men med jevne mellomrom ser jeg på dagene mine og tenker at en slik hverdag er vanvittig. Noen ganger får jeg en barnlig lyst til å ha med et skjult kamera i alt som skjer i en uke, hvor jeg tidvis forteller en del av det som foregår i meg gjennom timenes utfoldelse. Den ligner lysten til å skrive om tingene jeg opplever.

Er det bare ønsket om å vise frem noe en er stolt av, som en unge? Eller få bevist for andre noe om livet mitt, eller vinne andres fascinasjon? Er jeg så vantro til mitt eget liv sjøl, at jeg trenger at andre ser det for å bringe virkelighetsfølelsen klarere frem? At det føles som dagene mine er the cat in the box, noen må se de for at de skal eksistere? Er det en forestilling som døyver ensomheten, kanskje? En tanke om at hvis noen så, hvis noen kjente de mange aspektene, forandringene fra time til time... ville jeg føle meg mindre ensom. At jeg ikke alltid hadde viktige sider ved virkeligheten min som den andre ikke kjenner til.

Noen ganger føles det som dagene som går er så genialt fullspekkede med ting, at det er en jobb å bære vitenen om alt de inneholdt alene. En ensom jobb. Om-bare-de-visste-tanken. Men så ulike sfærer som folk lever i, ville de sett på de andre sfærene jeg vandrer i med forskjellige briller enn mine egne. Tilhørigheten til hver verden er også noe å bære, sammen med sukket over å aldri høre til slik de som lever mest i én verden gjør.

Å være på besøk i omtrent alle områder i livet, lokker på en enorm styrke til å bære et hjem inni seg hvorenn man er på besøk.

Kviser i speilbildet. Idag tidlig var det ingen, men etter returen til Bergen har huden begynt overprodusere talg. Beskytte seg mot forurensningen, tenker jeg. Den lungene merket så godt etter smaken av renhet, at de nektet ta imot like mye av lufta som i Sogn. Analogien, symbolikken melder seg umiddelbart, slik det har for vane og gjøre. Overprodusering av beskyttelse i møte med det unaturlige og forurensede, skaper ikke bare kviser.

Jeg har tilbrakt helgen i et naturlig habitat. Slikt som får kroppen til å slippe muskelspenninger, får blikket til å søke utover fra en plass av selvfølgelighet ved å være, som får musikk til å absorberes via ikke bare ører, men også porer i hudens overflate, videre rett inn i blodstrømmen, og som vekker gjenkjennelse og fellesskap mellom meg og de rundt meg så de føles som en gjenfunnet familie...

Noen ganger føler jeg meg som et bortkomment dyr som stadig får et glimt av dens egentlige livsførsel. Som marsvinene vi hadde i bur, men tok med ut til vakre enger noen timer av gangen, til vi fanget de og tok de med igjen. Jeg lurte ofte på om det kanskje hadde vært mer behagelig for de å bare være i buret, å ikke få annledning til å kjenne gjenkjennelsen av og lengselen etter hva det egentlig vil si å være et marsvin.

Og på samme måte undrer jeg meg over menneskene. Det finnes mange som omtrent overhodet ikke opplever andre kulturer, fellesskap, samarbeid som utfolder seg uten å være satt i system, å lytte oppmerksomt til stillhet eller sus når de er i skogen, å kjenne i kroppen en enhet med menneskene rundt seg og jorden, å være intuitivt var for kroppens signaler på omgivelsene fra øyeblikk til øyeblikk, å uttrykke seg spontant, å ha kontakt med dyr, å bruke sin menneskelige musikalitet.. eller andre sider ved det jeg opplever som menneskets natur.

Jeg føler jeg lever et rikere liv, med alle disse glimtene, korte og lengre, av noe som ressonerer, den vitenen som nok er felles for oss alle om vi får kontakt med den. Slik minnet om å spise gress ute i det fri var for marsvinene. Men hvem av oss har det best, så lenge ressonansen bare opptrer i glimt?
Hver gang man fanges inn igjen... Snører sammen det friere rom, distraheres fra signalene fra hjemmet inni seg, flytter seg fra kroppslig tilstedeværelse til mentalt tankespinn, oritenterer seg rundt risikoer framfor muligheter, rundt redsel for avvisning framfor kjærlighet til andre, og ikke lytter til øyeblikket... tror jeg det skriker i oss, slik marsvinene gjorde da vi fanget de igjen. Ofte et kvalt skrik, bagatellisert bort, glemt i den raske tilpasningens vending, omformet til en resignert sorg og et sukk, eller merket som en nagende angst eller skurring over noe som ikke stemmer.

Første dagen i semesteret var det så jeg hørte ekkoet av skriket fly mellom veggene i forelesningsrommet. Det nylige minnet menneskene der hadde av sine mer naturlige habitat, rom de kunne entre med selvfølgelighet, offisielle og uoffisielle familier som gjenkjenner et bredere spekter av deres potensiale og skjønnhet... Brutalt innsnevret.
Jeg kan undre meg over om jeg bare projiserer, men akkurat den dagen var det nettopp en noenlunde ivaretatt trygghet i meg sjøl som gjorde meg sensitiv for signalene rundt meg, slik som er mitt habitat. Ansiktene, deres sørgmodighet og dragning av et massivt sukk. Ensomhetens slag i trynet, når vi slenges fra selvfølgeligheten ved å være den vi er, til selvfølgeligheten ved å være i usikkerheten, adskilte. Ja, de ville brukt andre ord. Men jeg tror at om ikke frykten for å blottlegge sin sårbarhet hadde stått iveien, hadde de fleste nikket samtykkende om jeg beskrev første dagen deres i lignende vendinger.

Jeg har stirret i ilden flere timer tilsammen denne helgen. Stirret og stirret. Da jeg vokste opp, var det så ofte ild tilgjengelig å stirre i. Da vi var i skogen, da vi brente i peisen eller tente opp i de rustne jerngryta utenfor. Stirre. Fortape seg inn i glørne, følge flammenes sakte fortæring av en kubbe eller pinne. En selvfølgelighet, i den grad at jeg ikke merket hvor nærende det var før jeg nå er deprivert for bål og peis i lange perioder av gangen. Også en analog til habitatet. Jeg tror vi bærer et minne om å stirre inn i ild og hva det gjør med oss, et minne som har overlevd mange generasjoners død, og vår nyere tids elektriske lys og altoppslukende skjermer. Da jeg i jula endelig skulle komme over min egen arroganse og skepsis ovenfor mindfullness-konseptet, gikk jeg fra en times stirring i peisen, til å åpne en bok der et kapittel om å se på ild lyste mot meg i innholdsfortegnelsen. Ressonans. Og det gjentok seg... boka ikke bare satte ord på en mengde erkjennelser så gjenkjennelsen sang i kroppen, den bandt de sammen. Til hverandre, til psykologien, til tiden jeg er i nå.

Så hvorfor ikke gi slipp på arrogansen, eller stoltheten, eller bitterheten, eller ubehaget.. jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det i meg som vegrer seg for å ta til meg det konseptet, som opplever det som en legitimering av noe så grunnleggende at det aldri skulle behøvd å bli legitimert. På premissene av de sidene av virkeligheten, som dette faget spiller med i, som ikke lar menneskenes subjektive, nære erfaring få utfolde seg, uten å legitimere de innenfor rammer som ignorerer at vi alle lever i den subjektive erfaringen. Rammer som ignorerer habitatet vårt, ilden vi har stirret i i tusener av år, tilstedeværelsen som var vår selvfølge men glapp gradvis i vår voksende desperasjon etter et forestilt annet-enn-øyeblikket. Med andre ord like lite utfoldelse som marsvinene får på engen.

Det er ironisk og vakkert at mindfullness i sitt renere, ikke-tekniske innhold handler blant annet om å være i det livet som er begrenset, være tilstede også når forutsetningene dine er innsnevret eller vanskelige. Ja, det blir jeg nødt til, og ønsker lære meg gjennom studiet, og iallfall arbeidslivet... når rammene utfordrer muligheten til naturlig menneskelighet og tilstedeværelse, og bitterheten lurer seg inn de snedigste veier. De som er i forståelsen av innholdet, og plassert innenfor premissene og rammene som også mindfullness som gjorde seg legitimt innenfor, har nok ofte møtt på samme ironien. En ting som døyver ensomheten litt.

På scenen er han kledt i en yndig bondejenteaktig kjole og stor stråhatt på snei, vrikker på rumpa mens røsten tilhører mannen han ikke ser i seg selv enda. Han har mot til å være en marionett for andres fordommer og uforståenhet til valgene han tar, enten det er å gå med kjole eller respondere på andres forundring med å spille ut galskapen, være sin egenskapte karikatur. I rommet er det ikke bare flir, bryddhet og fascinasjon. Det prikler under overflaten, en annen konsistens enn hva folk uttrykker i det sosiale spillet: Alle individene, deres frihetslengsel, og deres frihetsangst. Det er en annen enn de selv der oppe, som leker på tross av skammen. Det er en annen enn de selv, som portretterer sin galskap, menneskenes galskap, som er i forvirringen der andre frykter å gå i oppløsning.

Jeg selv sjonglerer flere holdninger til ham en kveld som denne, og en stemme i meg selv som undrer meg over de. En holdning uttrykkes i blikkveksling med de andre rundt bordet: fascinasjon, lattermildhet, og overbærende kjærlighet, som for et barn og dets mange påfunn. En annen uttrykkes når en av oss foreslår å be ham opp igjen til å improvisere, der en underforstått selvfølge i meg og de andre er at han egentlig er en lik oss, en venn i lokalet.
Og når han og jeg er ansikt til ansikt: En holdning av umiddelbar og rolle-lekende imøtekommenhet. Tidvis speiler jeg gjensidig koketthet over å like hverandre som mennesker uten kategorier for hvordan vi liker hverandre, tidvis ønsker jeg iverata denne unge, litt naive skjønnheten og hans behov for bekreftelse, tidvis er jeg smigret som en jentunge over oppmerksomheten han viser meg. Og under alle disse holdningene og flere, med sine koblinger til de mange uttrykk en utviser automagisk i en sosial setting, finner jeg noe annet. Frihetsangsten. Frihetslengselen. Beundringen vokser seg bare sterkere etter oppdagelsen av at han egentlig er redd for hva andre syns, og likevel tar sine valg. Det er ikke frihet fra skam eller redsel han speiler, men friheten til å gjøre noe annet likevel. Friheten til å leke med sine roller, også når de skremmer en. Friheten til å rope også når en vil unnskylde sin egen eksistens. Og friheten til å være et vandrende sammensurium av mulige kategorier, diagoser og objekter for min og andres fordømmelse og analyse, og oppleve at en eksisterer, at noen ønsker en velkommen og at det finnes kjærlighet for en, også når en kjenner seg fremmed for andre og seg selv.

Biter av kvelden

Jeg skulle gi cd’er til min androgyne nye venn, og han skulle befinne seg hos mannen som har gitt seg selv et dyrenavn. Der er det mennesker som kommer og går alltid, de har sine ulike agendaer, fra ønsket om å få noen drag av jointen som alltid sirkulerer, til ønsket om å oppnå en åndelig harmoni, eller bare føle seg tatt imot. Mannen med dyrenavnet er omtrent aldri alene, men samtidig alltid alene likevel.

Når jeg kommer dit med cd’ene er ikke den androgyne der. Og det er rart, jeg tror ofte ikke på min egen sensitivitet, og jeg vegrer meg for å stå inne for den ovenfor de fleste mennesker i livet mitt… men idet jeg kommer inn der er sensitiviteten for det ordløse en dominerende egenskap i meg, den tar over og tilstanden min havner et sted i et vakuum mellom tanken på den androgyne og cd’ene, og hva jeg kjenner i rommet.
Jeg setter meg ned, det er kjente og ukjente ansikter. Guru-damen som angivelig er forfulgt av tysk politi for å ha vært blant noen munker som har gått skarpt mot kapitalismen, ser overraskende hverdagslig og ikke guruaktig ut. Også er det atmosfæren… det er så jeg kan kjenne i lufta en rekke striper med ”Swoooosj” skrevet over. Jeg spør etter den androgyne, de snakker om ham og hans oppmerksomhetstrang, som har kollidert med deres meditasjons-agenda, forstyrret energiene og symbiosen mellom medlemmene i ringen sier guru-damen, og jeg sjønner at swooosjet kommer av slik han forlot rommet.

De sender rundt en ”talking stick”, når noen har trestokken kan de snakke fritt eller formidle hva de vil. To personer sier knappe ting med lure blikk, og holder lenge på pinnen, snurrer den mellom fingrene, ser seg rundt, mediterer demonstrativt og vekker humring fra de øvrige. Ordet blir mitt, jeg forsøker famlende abstrakt å sette ord på hva sensitiviteten har plukket opp, beskriver swoooosjet, beskriver følelsen jeg har av en fortettethet, en komprimert masse i hver enkelt, som gjør det vanskelig å strekke ut. De viser meg gjenkjennelse, jeg blir glad for å være et sted hvor terskelen er lav for rare utløp for rar sensitivitet der stemning i et rom blir til massetetthet og swooosj.

Jeg spør nølende etterpå om hva som egentlig har skjedd, og får en majestetisk uttrykt replikk servert fra mannen med dyrenavnet, om hvordan de i det rommet tilstreber å forlate et øyeblikk for å gi rom for det neste, her skal intet dveles ved, det skal bare flyte videre, tid er illusjon og vi har hørt det før og det er så skjønt og riktig og jeg skjønner først etter at jeg har gått derfra at jeg kunne sagt til ham: ”Bullshit. Mellom disse veggene hagler tankene som dveler ved situasjonen dere var i før jeg kom. Jeg var ikke der, og likevel kan jeg knapt puste i tettheten i lufta som den androgyne etterlot seg.”

Hele den stunden repeterte seg på innerøyet senere i kvelden. Og lagene, alt som kan trekkes ut av en slik opplevelse, pirket i meg og ertet, vekket glede og nysgjerrighet. Hva skjer når en blir del av en setting der åndelig image er normen? Hva skiller egentlig et åndelig image fra et konvensjonelt et? Og når medlemmene i sirkelen på gulvet demonstrerer lure smil og meditative poseringer, mens hele deg dirrer av at du vet med hele følelsessystemet at det er posering, det er keiserens klær. Nakenheten var den forbudte uforløste dvelingen ved forrige øyeblikk og swooosjet som fremdeles kan høres fra den som forlot rommet i sterke følelser. Men du tør ikke være ungen å peke. Eller det lille du peker, din stemningsbeskrivelse, blir som et eget lite keiser-kostyme, den sensitive og intuitive pakket inn og servert med riktig tonefall og beinstilling i halvlotus. Og det spiller så liten rolle om temaet er en høyere bevissthet eller mors kjøttkaker, når ingen unge er tilstede som tør peke på nakenheten… hvor hver enkelt var under all poseringen.

Jeg finner den androgyne omsider et stykke lenger ut i kvelden, på Fincken, lesbe-homse stedet i byen.. Han spankulerer rundt og bader uforbeholdent i glansen av andres fascinasjon av ham. Støvletter over tettsittende jeans, slitt lys t-skjorte med avklippede ermer under feminin strikka cardigan og en skinnfrakk med belte i midjen. På hodet en lyseblå sixpence og store åttitallsbriller. Øynene, de som de færreste klarer møte, eller la være å bli litt fortapt i, er som vanlig sminket. Han piruett-danser mellom kroppene til mennesker han kjenner, og de er mange, nettopp fordi han er sånn piruett-dansende i alle sosiale sfærer og fordi de blir fascinert, de vil være i kontakt. Jeg observerer med lattermildhet hvordan han ikke kan være i rommet uten at alle legger merke til ham på ett eller annet tidspunkt. Samtidig er jeg pinlig klar over at jeg selv ikke kan annet enn å legge merke til ham.

Ville jeg giddet å vente til han har minglet med halve lokalet før han konsentrerer seg om kontakten vår, om han var en hvilken som helst annen venn? Og lurer jeg meg selv, når jeg tror det er en vennskaps-forbindelse som når innenfor fascinasjon og sporadisk intimitet? Intimitet mellom oss to er en så absurd ting i seg sjøl, at den eneste vennen min som kjenner oss begge ganske godt, lo så hun hyperventilerte da hun fikk høre om det. På dansegulvet i kveld, det dansegulvet i byen hvor det er færrest grenser for personkombinasjoner, følte jeg meg som en mann som ble flørtet intenst med av en dame det ene øyeblikket (mennesket har vært stripper i yngre dager, må vite), og en kokett jente det neste, før jeg plutselig tar rollen som den poserende kvinnen. Og det er bare lek, seksualiteten er ikke på langt nær så dominerende som følelsen av å famlende leke med roller slik barn gjør. Og det er vel derfor jeg føler denne personen gir meg noe. Det er sider av meg som for ofte dekkes av voksenverdenens flauhet og orientering rundt norm og mas, som han har røsket i.

Og jeg syns det er utrolig merkelig hvordan han plutselig ble nærere akkurat denne tiden, hvor kontrastene mellom den sinnsfriske tilstrebelsen på fakultetet og den gode galskap i andre ytterpunkter i livet ble sterkt å forholde seg til. Det minner meg om den forrige androgyne som var meg nær, hun som sjonglerte ved enhver anledning og har sin egne måte å skape sin virkelighet på i totalkontrast til den som forsøkes skapt på fakultetet. Er det noe i meg som bruker min stadige trassige motreaksjon til ’normalitet’, til å tiltrekke meg representanter for helt andre sider av virkeligheten? Og hva i all verden er det med disse barnlig naive androgyne menneskene med voksen visdom i øynene?

Jeg fikk oppi hele kveldens scenarie også opplevd en helomvending i menneskesyn og egne fordommer som gjorde meg svimmel. To mennesker jeg har hatt en fordomsfull holdning til på avstand, i overraskende takt med mediebilde og gjengse normer for hva man skuler med skrått blikk på, hadde en forbindelse til den androgyne og havnet rundt samme bord som oss et sted. Jeg lukket meg ikke for de, det var så noe i meg visste jeg trengte utfordre fordommene. Før jeg visste ordet av det hadde holdingen min tatt en helomvending, og det som viste seg for øya mine var noe rent, den åndeligheten og tilstedeværelsen som sirkelen på gulvet tidligere på kvelden hadde tatt på seg som keiserens klær, var disse to menneskenes nakenhet. Og barnet i meg, lekt frem gjennom kokett og forførerisk dans og kommunikasjon med den androgyne, pekte ut deres skjønnhet der den voksne hadde sett med fordommers distanse.

Den jeg hadde hatt mest fordommer mot, stod i en samtale på fortauet over gata da det hele gikk opp for meg. Jeg hadde bare utveksla tre ord med ham, men de var av innhold, og da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd, hvor mye respekt jeg plutselig hadde fått for denne mannen, hadde jeg før jeg skjønte det selv gått bestemt over gata, brutt inn i samtalen og omfavnet ham. Og mens vi klemte, først noe underlig, han så nok ikke den komme, så fullstendig gjengjeldt og inderlig, tenkte jeg høyt inni meg: ”Jeg har hatt et så fordømmende blikk på deg, nå har jeg skjønt du er en helt annen enn jeg trodde, og jeg kjenner en enorm respekt for den du er, kan du tilgi meg?” Da vi slapp hverandre så han på meg med varme og kalte meg god, og jeg følte med lettelse at om han hadde hørt tankene mine, hadde han tilgitt meg.

Sensualiteten

Jeg undrer meg ofte over hvor sensualiteten er. Når jeg ser meg rundt her i Norge, virker det noen ganger som hele tilværelsens landskap mellom hverdagslig tilstedeværelse og direkte kåtskap er brutt av, ignorert. Lidenskap er noe forbeholdt ordforrådet i husmorporno solgt på narvesen, og det sanselige og stemningsfulle er adspredelse fra hverdagen heller enn noe vi tar med oss i den. I tabloidoverskriftene og bak dørene får vi ikke nok sex. Det er så all den sensualiteten vi ikke lever skal komprimeres, trøkkes sammen i en masse av eksplisitte ord og handling.

Jeg kjenner meg så ofte nærmest aseksuell. Så lite som jeg tenker på sex, så lite som jeg er opptatt av det. Samtidig er sensualiteten så stor del av meg. Å kjenne en finurlighet, det lure smilet som danser under overflaten i sine egne ansiktsmuskler. Å ønske leke i kommunikasjon, tiltrekning eller ikke, bare for å føle seg utforskende og på frekvens med noen. Intensitet av nesten alt slag. Å kjenne musikken krible seg gjennom nervesystemet like ildfullt som oppbyggingen til en god orgasme. Å slippe noe kontroll og tørre famle.

Jeg kjenner meg som en uskydig jentunge noen ganger, når jeg henger med venner som evner å harselere vidt med sin egen og hverandres seksualitet, som folkene jeg var på by'n med ikveld. Det er den ene opplevelsen. Den andre opplevelsen er en diamentralt motsatt en, av å være voksnere i det sensuelle. Følsom for det subtile og gåtefulle som foregår mellom mennesker rundt et bord, mellom flørtende individer, kjemien i berøringer som gir seg ut for å være bare vennskapelige, da ingen kunne sett gnistene på grensen...
...og da jeg kom til å kysse en venninne ikveld (for andre gang), var det ikke et slikt hopp fra ene siden av landskapet til et annet, det var bare en litt mer eksplisitt kåtskap mellom oss, der kvelden for meg allerede hadde vært en vandring i et sensuelt landskap i så mye jeg sanset rundt meg.
En av de siste gangene jeg hadde sex med en mann, var også halve verdien det sensuelle spillet mellom oss, og mellom stemningene i stedet og tiden vi befant oss i, før kåtskapen tok over. Det at noe var subtilt. Dager og stunder med signaler, dans i samtale og kroppspråk som handlet om lyst, men kanskje før noen av oss visste at det var lyst.

Sensualiteten har sin egen verdi. Den trenger ikke ha noe med sex å gjøre. Å være sansende med hele seg, også var for de sanseinntrykkene som ikke kan forklares, det de kaller kjemi.. å dvele i og ta inn en stemning. Og å tilnærme seg livet med fandenivoldskhet.

Onsdag havnet jeg og to venner spontant på kinesisk restaurant av god kvalitet. Vi hadde jaktet en stund på noe å spise etter å ha allerede bygget opp sult. Det var kaldt, og hodene våre gikk på tomgang av lavt blodsukker. Vi satte oss ned og fikk varme i oss, og trengte ikke vente så lenge på maten. En av oss spanderte vin i anledning nyervervede penger. Et kollektivt endelig, etter kulde og sult. En god og litt personlig samtale i omløp.
Vinen gjør ikke brisen, bare sødmefull, som om den myker opp der kulden har holdt fast. Maten har den gode tyngden, og alle tre blir klar over hvor god tilstanden og stunden er samtidig, vi ser på hverandre og beskriver følelsen. Vi har stillhet mellom samtaleinnhold, og det er uskreven samtykke om at stillheten gjør oss godt.
Vi vil bare bli, har mer plass i magene og hodene, to desserter på deling, ene frityrstekt banan og is, andre is med eggelikør. Vi har rukket begynne glede oss før herlighetene kommer på bordet. Og det er ingen unnskyldende holdning ovenfor oss selv eller hverandre over å unne oss gode ting, det er bare pur glede over anledningen, en uforbeholden hengivenhet til denne stunden på restaurant som ingen av oss hadde planlagt. Ved de første smakebitene på den ene og den andre desserten begynner vi å le med is smeltende i munnen, og så le litt mer av at vi sitter og ler av glede over en dessert. Vinen har banet klar en vei for sanselighet, og opplevelsen av is og eggelikør og frityrstekt banan får spre seg ut i hele kroppen, og ut i gledeskjemien som løper i skytteltrafikk mellom oss tre ved bordet. Sakte, sakte.. en bit av gangen. Smil, total avslappethet. Vi sitter akkurat så lenge vi vil. Og så går vi akkurat dit vi ønsker gå etterpå. Og skaper oss en samtale som blir stadig åpnere og mer rett frem om ting vi vanligvis ikke er så rett frem om. Hvordan det føles å være den vi er.. hvor mye av tankene våre som siles ut eller slippes ut til verden utenfor oss selv, hva vi er redd for ved oss selv, sex og forhold. Kveld i felles sanselighet og bevissthet rundt hverandre og våre opplevelser. Det er sensualitet.

I tråd med at jeg begynner leve mer igjen, kanskje kmmet over en kneik eller noe, våkner også sensualiteten til live. Jeg får lyst til å leke med mine egne sanseinntrykk.. dvele ved de, ta de inn, farge de med stemninger, la de danne utgangspunkt for noe spennende i samspill med omverdenen. Landskapet, fra å gå inn på restaurant for mat og varme, til å la seg tenne av et litt tilfeldig, men lidenskapelig kyss, utfolder seg i større bredde, snakker liksom til et større register inni meg. Og gir tidvis en følelse av å snappe opp mulighetene i luften, de som kanskje alltid er der....

Sol og sårhet

Skrevet søndag 13/9:

Det er sol utenfor og sårhet inni, jeg går ut i gatene en søndag mens nok et paradoks melder seg, for samtidig som jeg ønsker jeg var i en annen by der jeg ikke kjente så mange og slapp å risikere si hei til noen, er det en lettelse og noe som faller på plass idet første kjente fjes dukker opp, med sånn hverdagslig varm gjenkjennelse og en løftet hånd ved siden av. Jeg smiler og løfter hånd jeg og, men idet jeg er utenfor hans synsrekkevidde er jeg med ett satt ut av klump i halsen, som om bare den gjenkjennelsen har touchet borti noe. Menneskene. Er det den berøringen jeg egentlig var redd for, da jeg gikk ut fordi det var sol, men med ergrelse over at jeg aldri har fred fra de kjente ansiktene i gatene. Hjertet på ermet, og en jevnt strømmende skjør sinnsstemning.

Overgangene. Å famle. Å være sårbar. Å navigere seg etter sannheter fundert i følelsesliv, omgitt av en verden som ofte anser følelser som det minst pålitelige for å kjenne noe sant. Å prøve trenge igjennom sin egen usikkerhet til de erkjennelsene som springer ut fra kjærlighet framfor frykt. Å stå, stå, stå på beina selv når livet er fullt av kontraster, der ingen vet hvem som drømmer eller blir drømt. Å være redd for sin egen styrke, når selv de underligste og mest kaotiske eksistensielle småkriser gir en følelse av at under lagene av forvirring ligger noe som aldri kan rokkes ved. Jeg var aldri noe annet sted enn her.

Så mye dekadens og jåleri du finner blant de som skulle være reaksjonen på jåleriet. Jeg syns det er morsomt med sammenkomster hvor alle presenterer hverandre med de rareste eller mest underlige trekk de kan finne hos seg selv og hverandre. En dans i gjensidig opphøyelse og bekreftelse av orginaliteten. Ikke minst morsomt fordi jeg da merker hvor utrolig befriende det kan være å snakke om noe ganske ordinært.
Men så har jeg vært med på den dansen siden 17 års alderen... nå er den som en vemodig lek noen ganger.

Jeg ser andres begeistring for noe surrealistisk eller utenomdetvanlige, men opplever stadig oftere bare et ekko av noe jeg følte for noen år siden. Da det kriblet skikkelig over å oppleve noe annerledes enn hva de fleste opplever. Jeg har så mange anekdoter og ting jeg kan fortelle, beskrive tablåer fra årene som har gått, alle scenene som var mer ekte og annerledes enn enhver filmscene. Og det gjør meg godt å fortelle noen ganger... men noen ganger er det bare ekkoet. Hakk i plata, den som har gjentatt dansen i en årrekke. Det rare har blitt en comfort-zone. Jeg vil ikke kalle det blaserthet heller.

Jeg opplever jo, og jeg trives strengt tatt bedre i nye situasjoner med rom for noe rart, enn i gitte settinger med mindre rom. Og jeg trives med å bruke vitenen om hva folk opplever rart eller absurd når jeg ønsker le eller se med hodet på skakke på mitt og andres liv. Kanskje det hele handler en del om ordene. Alle gangene jeg beskrev situasjoner og karakterer og hendelser opp og i mente, liksom vasket meg igjen og igjen med idéen om mitt eget spennende liv som et forførende eliksir av ord. Og ikke har jeg gitt helt slipp på det heller, kanskje aldri vil, kanskje det kommer noe bra skriving ut av det. Men den dyrkningen, hvor jeg en kveld det er duket for et underfundig kapittel i romanen om mitt liv ikke våger å velge noe annet om jeg vil, har ikke taket på meg lenger. Og det er frihet også i det helt ordinære.

Fremover

Jeg skaper meg somre med latter og musikk. Hvorfor jobber dere så mye? Trenger dere jobbe vekk sumarnatta?

På reise med fargerike kunstnersjeler og samiske impulser, kan jeg danse plutselig. Jeg vet det er sånn.. at rammene for hva en gjør og ikke gjør forandrer seg når en slynger seg ut i vakuum med 10-15 leende mennesker. Kapsler seg inn i en kloss i bevegelse på en vei, tar med instrumenter inn i klossen, bygger opp en følelse av å vite noe ingen andre utenfor klossen vet. At vi alle har rett til å være, både i oss selv og sammen. Det har også spørsmålene ved ting som alle tok for gitt. Og vi kan bære vår inspirasjon og livsbejaelse uten flauhet, heller med verdighet. Ja, slik har jeg opplevd det. Og slik tror jeg det kan bli på reisen som er forestående.

Samtidig er jeg ikke den jeg var sist jeg danset på rasteplasser innimellom lyng med en hjemløs svenske. Det er noe som holder tak i meg nå, jeg tror jeg er redd for å gi meg hen til livet slik jeg har gjort i tider før.. redd for å gi slipp. På hva? Kontroll?
Jeg vet jeg aldri kjenner meg så trygg på meg selv og livet mitt, som når jeg gir slipp på kontroll. Altså.. kontroll i betydningen noe som holder tak i frykt for å miste seg selv. Frykter jeg å miste meg selv? Eller handler det bare om en slags vane?

Sist jeg var på jam-kveld der jeg pleier vanke, var det en fyr fra Peru som ikke trodde jeg var norsk. Jeg tenkte litt på det etterpå, at det er mange som tror jeg ikke er norsk, av folk som har reist, eller folk fra ulike land. Og hva de alle sier, når jeg spør hvorfor de ikke trodde jeg er herfra, er noe med åpenhet. Mindre frykt, mindre kulde, mindre bekymring. Og jeg veit jeg skiller meg ut fra mange nordmenn. Og jeg veit jeg liker å tro det, i den grad at jeg kanskje ikke innrømmer for meg selv hvordan jeg begrenser meg på norsk vis, er mistenksom på norsk vis, lurer på hvordan andre ser meg og holder kontrollen på norsk vis. Innimellom all dansen og latteren.

En kveld i botanisk hage. "Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve du, av alle, fremvise sånn sosial angst" utbrøt en kamerat lattermildt forbløffet til meg. Jeg hadde invitert venner til iste og frukt, og på utkikk etter om noen var kommet, mens jeg klemmer på en annen venninne jeg møter tilfeldig, får jeg øye på 5-6 personer fra klassen min.
En indre twist melder seg umiddelbart, mellom den nysgjerrigheten og ønsket om kontakt som har vokst det siste året i forhold til folk i klassen, og mangelen på kontroll med den sosiale situasjonen. De sosiale verdenene jeg stadig må sjonglere.
Tenkte et øyeblikk på å utfordre både meg selv og alle rundt meg med å sette meg ned med de i klassen, og dandere min lille piknik som et påheng til de. Men idet jeg hadde satt meg ned og begynt utveksle litt pjatt, kommer første inviterte av mine venner gående, og jeg kjenner angsten. Forespeiler en situasjon hvor jeg verken klarer være tilstede ovenfor de i klassen, eller kameraten og evt andre som kommer, fordi jeg vil kjenne ansvar for de to verdenenes møte med hverandre, både utenfor mellom folk, og inni meg.

Ser for meg noen av mine mest orginale inviterte venner dukke opp. Anstrengthet. Hvem skal hilse på hverandre og ikke? Vil de i klassen føle seg ukomfortabel rundt noen fra helt andre kretser, vil det oppleves som et slags overtramp eller en grenseoverskridelse at jeg slenger mitt selskap på de? Vil jeg føle meg flau ovenfor de i klassen, på vegne av venner som oppfører seg og tenker annerledes. Vil jeg føle meg flau ovenfor mine andre venner, på vegne av ignorant hodning eller lignende de kunne møtt hos folka i klassen? Og ikke minst, ville jeg selv i situasjonen bære og avsløre all den flauheten i min egen oppførsel og usikkerhet?

Alle disse problemstillingene sprang gjennom tankene i løpet av et øyeblikk, dog kanskje mer diffust enn slik setningene ovenfor uttrykker. Og det var etter å ha geleidet oss bort til en annen del av parken med et litt unnskyldende hade til de i klassen, at kameraten kom med sin forbløffede kommentar. Jeg skjulte ikke mitt ubehag for ham.
Det var likevel noe veldig betryggende med å raskt falle på plass igjen etter det lille rushet av sosial angst. Merke kontrasten tilstanden har til det meste av sosiale opplevelser jeg har i livet mitt. Merke hvor overraska kameraten min var, jeg var den siste han trodde kunne ha sosial angst, tenk at jeg har forandra meg så mye? Kjenne gleden ved å se de i klassen ha det fint, komme bort og hilse på de igjen ved en senere anledning. Og å ha gått et trinn videre i sjongleringsskolen livet mitt har blitt.

Noen ganger får jeg lyst til å blande verdener på pur faen. Får lyst til å invitere noen fra klassen med på ting i mitt liv (har allerede gjort det med noen personer jeg merker mer åpenhet fra), får lyst til at tilfeldigheter vil utfordre meg oftere, slik som i botaniske, så jeg kan finne fotfestet på nytt og på nytt. Sjonglere med stødigere hånd. Stå for flere sider av meg selv uten trang til å forsvare verken for andre eller meg selv den ene eller andre siden av meg. Jeg har allerede hatt en slags sammenbindende effekt på folk.. ved ulike anledninger blandet ulike mennesker i gryter som etterhvert koker av gjenkjennelse på tvers av grupperinger og forestillinger. Dette skulle bare vært en utfordring for en fandenivoldsk side av meg.

Reisen uka fremover kan bli en aldri så liten slik gryte. Vi har det felles at vi tør drømme. At vi liker musikk. At vi tåler en heisatur med lite fasiliteter og liker tanken på å sove i lavvo med knitrende bål og lavmælt jam i bakgrunnen. Likevel et sammensurium rasket sammen av spontane innfall og ulike forbindelser. Mulighet for uenighet, mulighet for at noen syns andre er for svevende og idealistiske, eller noen for kritiske og satte. Mulighet for artistic differences. Samlet i en kloss. På hjul. Gjennom nordlandslandskapet.
Jeg er overmåtelig spent. Og jeg skal danse med fandenivoldskhet strømmende i blodet.

:)
;)
:D