100 innlegg.

Sensitiviteten skal til å bli del av et voksenliv. Og jeg skal se den i en annens øyne, den andre som jeg vil ønske verne om aller mest, den andre som jeg aller mest vil ønske godt for.

Jeg føler en stolthet og et ønske om å forsvare og ta vare på min sensitivitet. Uansett hvor mye jeg har følt meg overveldet, eller ikke passende i denne delen av verden, uansett hvor ofte en del av meg har gjemt seg i en slags flauhet over sensitiviteten. Jeg ønsker meg også styrke, jeg tar vare på kraften i meg, jeg vil ikke krype unna og gjemme meg som et forskremt dyr i møte med verden. Jeg har lært hvordan å gå ut dørene med smilet mitt, ta inn inntrykkene og finne god plass til de, tidvis beskytte meg eller trekke meg tilbake, men ikke stenge av. Ikke kutte trådene mellom inntrykk og følelsesliv. Ikke bli tilskuer til øyeblikket mer enn en deltaker.

Magen har vokst og det vakre biokjemiske landskapet innvendig har hengt med i svingene, flukturert i takt med trinnene bare kroppen min vet om at den skulle gå... brakt følelsene og instinktene til sårbarhet og beskyttelsesbehov, berøring og stillhetssøken. Tidvis er det så sinnsstemningen har blitt grepet av noe som skyller gjennom uten tilhørighet i meg, bare del av det som skjer, som påvirker meg, og kanskje jeg finner en knagg å gråte over, eller kanskje jeg gråter uten grunn.

Andre ganger, og kanskje mer jevnt gjennom dagene og månedene som har gått, er det heller som om landskapet innvendig, det som driver og bygger barn og forbereder omveltning, også bygger opp igjen og påminner meg om et hjem i meg. Der hvor sensitiviteten hører til. Der hvor den ikke er noe å være flau over eller unnskylde, noe å bli mobbet for eller frykte blir en svakhet i min fremtidige profesjon. Det er et hjem hvor jeg er menneske, slik jeg er ment å være.. lyttende, vár, stillhetssøkende og dvelende... med antenne ute, med evne til å bli berørt.

Så mange inntrykk i livet i Bergen, der hver dag kunne inneholde mange menneskemøter som føltes betydningsfulle, der jeg kunne ta inn ansiktene på gaten eller fargene og lydene med åpenhet og utstrakte antenner. Noen ganger trekke meg tilbake og beskytte meg, dvele over inntrykkene og tankene og følelsene de fostret i meg. Men det kunne ikke bli for mye, og jeg søkte ut videre, deltok videre i verden på godt og vondt.

Og jeg var uten TV. Alle de tingene folk opptar seg med fra den verdenen, om en eller annen som sa eller gjorde ettellerannet fiktivt eller foran medias blikk, ettellerannet som var trendy eller en siste reklamesang på hjernen.. angikk meg ikke. Noe innhold kanskje, av hva som skjedde i verden beskrevet i en avis, klipp på internett fra en hendelse, og samtaler om tema media også snakker om, selvfølgelig var det tråder til noe av den verdenen. Men først og fremst levde jeg i Bergen, i det som foregikk rundt meg, i det jeg kunne delta i eller observere 'live' i øyeblikket. Og det kan være intenst for en sensitiv person, men sjeldent for mye.

Jeg har vært veldig fornøyd med å velge TV bort. Når noen har spurt hvordan jeg kan fylle dagene med så mye, har svaret vært at jeg ikke har TV. Når noen har spurt hvorfor det virker som jeg har energi stort sett alltid, har jeg svart det samme. Jeg har kanskje vært en del på nett, men også der en deltaker mer enn passiv mottaker.

Ja, jeg har priset meg glad for ikke å ha TV. Jeg har vel også sagt til meg selv at jeg ikke vil ha det i livet mitt, uten å tenke over at andre tider vil by på større utfordringer med å fylle dagene og timene som fyllte seg opp så lett i Bergen.

Og så er TV'n der igjen. I livet mitt. Mye fordi den er i den andres liv, han som er nær meg, og jeg ønsker ikke gjøre inngripen i en annens livsvaner noe mer enn jeg ønsker andre skal gjøre det samme ovenfor meg. Kjærlighet får meg til å finne møtepunkter på halvveien i så mye, og jeg tenker dette er også et slikt møtepunkt. Mellom TV som selvfølgelig del av hverdagen og livet uten TV. Jeg smiler for meg selv og husker kjærligheten hver gang bildene kjennes som uvelkomne inngrep i livet mitt. Men noen ganger lurer jeg på om smilet er mer der for å lure meg selv til å tro kjærligheten gjør at TV'n ikke kan ta grep om meg, enn det er et smil av kjærlighet.

Blinkelysene og volumet, ufrivilligheten ved å få historiefortellinger som engasjerer avbrudt av konsumerisme-forkynning med falskhet som høyeste fane, skjermen som fanger ved å vekke nysgjerrighet over hendelsesforløp samtidig som den bombarderer med lyd og lys jeg ønsker mindre, tempo tempo tempo, mangelen på mulighet til å dvele ved en følelse eller stemning fordi skjermen slynger det neste i fleisen før tankerekken var halvveis, lattermaskinene og kunstige avleveringer av replikker skrevet av middelmådige manusforfattere.

En sjelden gang mer innhold eller noe som ser virkelig ut, fra den levde verdenen til menneskene.. en lettelse, ja, men også så understrekende av kontrasten til alt det andre. Også understrekende av at det er virkeligheten jeg lever i. Den som befinner seg i rommet, og i huset, og i stillheten som omfatter huset.

Skjermen gaper, sluker, brer om seg med alt som angår meg mindre, og minner meg konstant på alt ved denne verden jeg ikke ønsker skal dominere livet mitt. All splittelsen og fragmenteringen, bilde for bilde, tema for tema, uten tråder og uten sammenheng. Ulingen fra pengene, som et snikende spøkelse i kulissene som påvirker alt som presenteres, og hvordan. Alle idealene som ikke vil bringe en noe sted, designet og opprettholdt for at en aldri skal føle en har og er nok. Distraksjonene fra å kjenne etter på dagens sinnsstemning, dagens indre opplevelse, dagens fuglekvitter eller kveldens himmelfarge.

Boksen som dreper tiden.

Idag blir jeg engasjert i nyhetene. Elfenbenskysten tvilholder plutselig på følelsesapparatet. Jeg vet ikke om det skjer frivillig, jeg holder antennene litt tett ved programmene som lettest trykker på vitenen om at vi lever i en jævlig verden. Og de er raske med klippene, jeg får ikke sukk for meg til å trekke antennene enda tettere inn før ansiktene og blodet treffer. Men uansett, det føles på en måte godt i det vonde, å kjenne seg igjen i å være menneske, å kjenne det vri seg over at det innebærer å forlate barna sine til geværer som forfølger en, når en er menneske i elfenbenskysten.

Det er så en del av meg observerer neste klippet fra neste innslag, samtidig som følelsene er et annet sted, ikke direkte i elfenbenskysten, men i stemningen bildene har vekt i meg. Og det er noen som gråter der og, bare av helt andre grunner i vårt lykkelige land. Når sporten overtar blir jeg plutselig bevisst det som sitter i meg, samtidig som kontrasten til de som løper etter ballen gjør meg nok en gang til en fremmed på denne planeten. En som ikke kan og vil være med på kalaset fullt av inntrykk i hytt og gevær, der eneste metode for å henge med eller ta del i kalaset syntes å være å ikke delta.. med et følelsesliv. Som er sensitivt, og som ønsker bli lenger enn 5 jævla sekunder i en menneskelig stemning før neste bilde distraherer og ber deg

stenge av.

"Uten en tråd"

Det er samme livet, og jeg har minnene fra det samme livet. Det jeg har levd til nå. Jeg kjenner bildene fylle meg opp på nytt, alle bildene fra alle tidene, men selv måten bildene er i meg, er forandra. Jeg sliter med å sette ord på det.

Så mye av den jeg er, eller rettere sagt den jeg har kjent meg som, har handlet om alle disse bildene, og hva de vekker i meg, av følelsen av å leve dette livet. Med alle sine forandringer, og alle sine klisjéer. Ritualene ved hver overgang, vemodsdyrkelsen og stemningene som historiene og fornemmelsen av alle tidene vekker, gråten over hva som går over, skakelsen ved -og omfavnelsen av det som er uforutsigbart og nytt.

Identitet. Jeg er i sorg og overveldelse og overgang. Samtidig liksom deprivert for mine vante klisjéer, min vante overgangs-identitet.

Jeg lurer på om jeg har en nærmest religiøs tilknytning til min egen livshistorie. En ærefrykt og dyp respekt for alt jeg har opplevd, mangfoldet og innholdet som kan presses inn i årene. Innvevd i meg som en selvfølgelighet er det å alltid være del av en tråd, og aldri havne for langt fra fornemmelsen av denne tråden, og når jeg plasserer meg på den kjenner jeg meg selv igjen som en gammel venn, samtidig med ydmykhet for hvordan vennen stadig er ny der hun er nå.

Minnene, jeg overrumples av de i disse dager, som forventet, men likevel annerledes. Det er som om de er fremmedelementer heller enn kjente og kjære drypp fra opplevelsen av tråden, identiteten, meningen. Jeg klarer ikke kjenne den samme nostalgien, om jeg kjente den ville det være for mye, for mye liv å ha plass til. Plutselig dukker en person, en tid, en hendelse opp på netthinnen. Og jeg tenker, jeg har opplevd dét og, det var sant, det hadde jeg glemt. Og jeg vet ikke helt hva å gjøre med det, hva jeg føler, hvor jeg kan plassere det.

I halvsøvne i natt dukket så klare fornemmelser opp fra en tid da jeg nettopp hadde flyttet hit, og hadde minimalt med møbler, så jeg satt bare på gulvet, med en lysestake, og inviterte folkene jeg var med på teselskap på gulvet rundt lysestaken. Jeg så meg i halvsøvne rundt som om jeg var i et Star Trek hologram-rom over mitt eget minne, så på de tilstedeværende og ansiktene deres i samtale. "Oi, der er den, og den og den. Det er sant, vi var jo en liten gjeng til tider." Og jeg ser på meg selv, halvt utenifra og innenfra, og husker plutselig fellesskapsfølelsen, eller følelsen av verdsettelsen av stunden, eller følelsen av å være i samme rom som akkurat de menneskene den kvelden. Gleden.
Et minne lenge tapt i mylderet av alle minner. Og jeg vet ikke hva å gjøre, for med min lille religion er det som et brudd på trofasthet til tråden og historien og opplevelsene og menneskene som har betydd noe for meg, at slike minner gjemmes og glemmes. Og at de stadig blir vanskeligere å gjenkalle med følelser, som var de bare en filmsnutt. Jeg vet ikke hvem å be om nåde heller.

Nå kjenner jeg meg nådeløst slynget ut i noe som ikke bare er en forandring blant de mange, men kanskje noe som røsker meg ut av den vante bevisstheten om tråden. Til en helt ny tråd, der alt det andre, det betydningsfulle og vakre og utrolige jeg har opplevd, reduseres til et tidligere liv. Som var med å forme meg, ja. Men som jeg ikke får anledning til å dyrke lenger. Nåde.

Jeg har ikke levd en hverdag på veldig mange år. Hverdag i den forstand at dagene går uten at jeg er bevisst tråden på ett eller annet vis, uten at jeg innlemmer mine større idéer om hva det vil si å leve, om jeg lever slik jeg ønsker, om jeg er i kontakt med meg sjøl, min kropp, mine følelser, og uten flere glimt av tilstedeværelse som zoomer inn øyeblikket. Og jeg har ikke hatt like dager å veldig mange år. Kanskje i perioder på en uke eller to, men det har vært et større likhetstrekk at jeg ikke har kunnet vite hvordan en dag ser ut før den er over.

Har det vært noe desperat over min konstante hang til å ikke gli inn i en eksistensiell døs? Ikke bli avslått. Fra bevisstheten om mening og liv og død og tilstedeværelse og spørsmål om jeg har det godt. Opplevelsen av å ha det godt, har ofte blitt plassert som del av tråden i øyeblikket jeg blir opplevelsen bevisst. Og jeg har vært så glad for å ha det så mye godt, og ikke minst stolt over at det er det jeg velger og prioriterer.
Noen ganger, og enda mer i det siste, har jeg hatt det godt uten å vite det. Kanskje jeg ikke har dannet så mange minner å ta frem igjen disse stundene, for det er så bevisstheten om at en har det godt funker som trykksverte til å innprinte minnene sterkere. Men jeg vet jeg har hatt det godt, vært tilfreds, ledd og smilt og kjent kjærlighet. Uten å være bevisst det mer enn i glimt. Det er så uvant, at det går på identitetsfølelsen løs. Hvem er jeg, når jeg går her mellom to tider, midt i kløften som splitter hele livet i to og (midlertidig?) fratar meg følelsen av en tråd, og kjenner glede uten å være bevisst den?

Og kjenner han meg, når jeg kjenner meg så identitetsløs. Eller når jeg postulerer en identitet som kanskje egentlig har gått ut på dato. Kanskje min fremste identitet snart er som mor. Og hva skjer med minnene da? Kanskje den nye identiteten tar over plassen deres, kanskje dette er mitt siste farvel med de før jeg blir gammel dame som gjentar meg selv enda mer i det kjedsommelige om min spennende tid som ungdom og ung voksen. Eller kanskje jeg vil kjenne de som noe annet enn delen av en sammenhengene tråd. Heller som et annet liv som angår meg mindre, alt jeg trodde betydde masse stacket unna i assosiasjonsnettverkenes avkroker, der de sjeldent møter en synapse som bringer de frem i bevisstheten. Religionen min forsaket. Nåde.

Det nye livet kommer sannsynligvis til å bety mer for meg enn mitt eget. Det er kanskje det jeg kjenner komme, når det føles som jeg ikke bare tar nok et farvel med mylderet av minner og tråden bak meg, men farvel med å forholde meg til de med samme innlevelse og verdsettelse. Og jeg syns det er en sterk opplevelse, dette her.
Noen øyeblikk kjennes det som jeg svikter meg selv, eller den jeg tidligere har vært som intenst savner meg, som vil jeg skal annerkjenne henne og alle hennes opplevelser, fortelle henne at hun er like mye verdt.. også om hun plutselig en dag blir glemt.

Det er intense drømmer hver natt, og jeg våkner ofte med atmosfæren de innhyllet meg i rett under overflaten, ikke mulig å ordlegge.

Inatt var Vågen fetevare hvitmalt og totalt annerledes. Jeg var der og andre steder, og glemte følge med på tiden for å rekke legetimen min kl 14.10. Legen var i en gammel bygning, med et akvarium i veggen i første etasje ved heisene. To heiser, små og klaustrofobiske med metallfarge, døren inn til de var som en skapdør. Heisen jeg tok kjentes som den hang løst i sjakten, den gikk feil først, stoppet opp steder, og det slo gnister oppunder taket. Jeg kom meg ut i rett etasje (5.), og måtte finne noe å skrive på og med snarest.
Det var en dør i gangen som var halvåpen, innenfor satt en kvinne på min egen alder, av normalt utspjåket type, på do. Hun hadde papir og penn i vesken, og det var først etter hun hadde gitt meg dette som ingenting, at jeg lattermildt kommenterte situasjonen og beklaget forstyrrelsen. Jeg skrev "Advarsel: Meget ustabil heis!" og hang på døren.
Legen var mer hobby-psykoanalytiker enn lege. Han hadde hatt en av mine praksispasienter til samtaler, og begynte presentere en ganske uforståelig symbol-teori om en stor gullfisk i akvariet i første etasje ved navn Felix, og pasientens reaksjon eller tanker om denne. Jeg visste ikke hva å si, syns ikke det var rett av ham å presentere dette for meg. Pasienten har flyttet til Ålesund, sa han. Mine egne ting jeg kom for kan jeg ikke huske å ha snakket med ham om.
I bygningen møtte jeg på en far med en liten sønn, ukjente for meg, som jeg umiddelbart følte et bånd til, som om det var meningen at jeg skulle ha mer kontakt med de. Jeg var glad i de som om de var familie, etter å ha vekslet to ord.
Da jeg skulle ned, var det plutselig trengsel av folk som ville ta heisene. Kanskje de kom fra et arrangement i samme bygning. Flere av de var koner med skaut rundt hodet og svært levende ansikter, østeuropeisk utseende. Ellers en stor blanding, og mange ansikter og personer merket jeg meg, og fikk et inntrykk av på kort tid. Jeg stod i den delen av trengselen som var med den 'friske' heisen. Og jeg tenkte jeg håper de andre ser lappen min på den andre, og venter. Vi var mange som trøkket oss sammen. Der ute så jeg faren til den lille gutten fortvila, den lille var kommet vekk i mennesketrengselen. Men noen av konene ropte at de hadde han og tok han trygt med ned i den andre heisen. Døren lukket seg, og min heis bevegde seg. Det var så det gikk en liten evighet mens den gikk ned, trengt sammen med mange mennesker som også var litt anspente.
Og det hadde gått en evighet. Når vi kom ut, var kroppene rensket vekk og avisene hadde begynt å skrive om hendelsen allerede. Heisen, og bygningen, hadde massakrert de andre menneskene. Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, hvordan alle var døde, også de som ikke hadde kommet seg inn i heisen. Det var en person som lempet en overkropp uten hode med hvit genser inn i en varebil og kjørte.

Da jeg våknet etter drømmen, hadde jeg nettopp vært i akutt sorg og sjokk over mange menneskers liv på én gang. Og jeg er jo ikke alene, om disse mellom-tilstandene der kroppen lever som om den var i drømmen, med stemninger og fornemmelser, samtidig som jeg vet at jeg nå ligger i min seng, i denne virkeligheten.
Når så stemningen vedvarer inn i den nye dagen. I minutter, i timer.. selv når en kanskje har glemt drømmens innhold, eller skrevet den ned på en skjerm for å gjøre seg ferdig med den... Hva handler det om? En defekt i nervesystemet, som ikke klarer omstillingen fra drøm til virkelighet? En oversensitivitet? Eller har drømmen vært uttrykk for bevegelser allerede tilstede i en selv, enten de er symboler for noe eller tilfeldige resultater av fyringer i hjernen, og det er disse bevegelsene som er avduket?
Da jeg våknet fikk jeg assosiasjon fra den hvitmalte Vågen, til min andre stamkafé jeg så nedlagt og hvitmalt igår. Symbol i denne virkeligheten, for forandringene. Et av mine hjem i Bergen, plutselig omgjort til et blankt lerret. Opplevelsen av å være der er utiljengelig, bare bilder og lukter i erindringen. Og assosiasjonen til kaféen og tårene som fulgte med, om det er aldri så latterlig å felle tårer over en kafé som er nedlagt, kjentes som en puslespillbit i samstemthet med atmosfæren fra drømmen. Et aspekt av livet mitt. Som handler om vemod og sorg og heiser som ikke fungerer.

Og kanskje slike aspekter vil komprimeres til drømmer og rare morgener innimellom, siden nåtidens dager er fulle av kjærlighet midt i omveltningen.

Åh, hva kan jeg gjøre her inne nå? Hva kan jeg skrive? Det er nå jeg står på terskelen til å gjøre Sverdfisktrombone forbundet til det nye i livet mitt. Jeg har vegret meg for det.. Ordene mine og deres verden knytter livet mitt sammen, men jeg føler så ofte at det ikke finnes et bånd nå, mellom fortid og fremtid.

Jeg undrer meg over hva som er meg, som blir med meg inn i det nye. Hva var meg i det gamle? Ingen vil slite med å kjenne meg igjen, om så livssituasjonen er en annen. Hva er det de kjenner igjen, hva er det som er med meg? Sånn egentlig?

Når jeg entrer stemninger jeg senest opplevde for litt over en måned siden, er det så de er bluss fra fortid, fra et annet liv. Og det er rart, for hvor mye har egentlig forandret seg? Og disse stemningene, er ikke de også tråder i livet mitt, som bølger gjennom meg i nye drakter, i nye tider? Vemodet. Musikkdyrkelsen. Fellesskapene og solitude'n. Varsom lidenskapelighet og forrykende ro. Plutselig bommulsmyk stillhet i de travleste gater, når tankene går saktere og livet kommer nærere. Stemningene er et hjem, ja.. det er så jeg kjenner meg hjemme når jeg entrer deres landskap.. og en uro brer seg når disse hjemmene får et drag av forgjengelighet ved seg.. noe jeg vil klamre meg til, eller noe som vekker sørgmodighet.

Gløden min. Det er kanskje den de kjenner igjen. De peker den ut når jeg ikke kjenner den selv også, som noe som skinner igjennom selv mine egne stengsler. Jeg tror jeg vil bli en mor som gløder i møte med sitt barn, kanskje jeg vil gløde mer enn noen gang. Kanskje gløden vil merkes så nært de innerste nerver, at forgjengelighetsangsten slår sprekker. How the light gets in.

Nei, det er ikke bare en forgjengelighetsangst eller forandringsangst. Hva er det, som gjør at jeg føler meg oftere slått av, ofte som en mekanisk kvasipredikator når jeg sier ord som termin og permisjon. Hva gjør at det tar så tid for meg å eie dette? Som noe jeg deltar i, ikke bare noe som skjer med meg...

Dette albumet også. Beth Gibbons & Rustin Man. Det er ganske svakt, det ekkoet som vibrerer mellom tonene, fra andre tider jeg hørte disse låtene. Igår var jeg svakt feberisk, og der jeg lå i mørket med han på telefonen, kunne jeg beskrive følelsen av at jeg, min bevissthet og mitt fysiske hode og kroppen som sank ned i madrass og pute, var som en asteroide eller liten planet som forsvant bakover i et univers som var fremfor meg. Fremfor meg innunder lukkede øyelokk. I et slikt univers blir minnene til dette albumet som livet på en av de andre planetene.. jeg vet hva som skjer der, jeg husker stemningen fra da jeg var der, det er lett når jeg hører stemmen hennes, kontrabassen, strykerne.. men angår livet som har vært meg lenger? Angår planeten som svever der ute meg?

Det var en jente som ofte klaget over at ansiktet hennes var assymetrisk. Hun var helt nydelig, men sartheten hennes vekket nærmest en irritasjon, som om hun eksemplifiserte alt jeg ble trukket mot å forbarme meg over.. eksemplifiserte det så kraftig som bare en sped fugl med assymetrisk ansikt kan. Jeg kunne ikke tåle eksempler som henne, det skulle ta så mange år til før jeg begynte se igjennom hva det hjelpeløse vekker i meg. Så jeg så henne bare noen få ganger. En av gangene var dette albumet i bakgrunnen.. jeg husker det, for jeg husker glimtet av å gi noe til henne, når hun kommenterte sangenes skjønnhet. Noe så intenst ved det. Jeg var aldri bevisst at det skremte meg. Aldri bevisst at i følelsen av å gi til spede fugler som kommenterer vakre sanger, ligger en slags grådighet. Spenningen mellom det suget som kommer fra andres opplevelse av å være hjelpeløse og å trenge andre for å fylle tomhet, og min trang til å være noe stort i en annens verden. Når hender og hansker passer i hverandre slik, vekker det grådighet etter mer. Og det vekker lidenskap. Slik det gjorde med alven. Magnetisme. Klisjéer om uunngåelige kyss og store ord selv når erkjennelsen har gjentatt seg altfor mange ganger. Erkjennelsen av at noe ikke er bra for meg.

Så kommer han som er bra for meg. Og jeg tåler det knapt til tider.. jeg får vondt, av hvordan han er en kontrast til hånd i hanske og magnetismen deretter. Jeg blir forvirret av å kjenne en annen type dragning, der hva som er godt for meg blir som en utenifra kraft som plasserer meg i dette livet, med denne mannen, og putter noe voksende i magen på meg.

Først blir jeg en annen. Hva som var er over, kanskje det har dødd, kanskje jeg aldri får det igjen. En slags udefinerbar sorg. Og en intens konsentrasjon om dette nye, selv om det vekker angst. Jeg oppdager indre stemninger er annerledes, jeg er i et vakuum, der hvor livets evne til å overraske har all makt. Makt over følelsen av en tråd. Her er han, her er jeg, her er dette nye og oss. En imaginær fremtid, der er vi ikke mennesker, men liksom pappmasjéfigurer klistret på bevisstheten. Jeg kan flytte rundt på og se for seg gjøre de særeste ting, i en ny virkelighet. Virkelighet som ikke har synket inn, forbi pappmasjéer, inn dit bevissthet og kropp henger sammen.

Øyeblikkene jeg glemmer det nye, er først også i vakuumet. Der jeg er, der jeg ligger i vann og ser på en himmel, eller spiser bringebær, som om det er bare en idyllisk sommer jeg befinner meg i, fjernet fra fortid og fremtid. Øyeblikkene nær han også, inneholder plutselig ikke vår historie, bare dette nye annerledesland og hvordan vi er nære i det landet.

Men det skjer noe. Ikke har det gått mange dager heller, før det nye begynner så smått å hektes på det større bildet. Begynner bli en del av livet mitt, der det ikke er et gigantgap mellom hvem jeg var før, og den jeg er med det nye. Det nye går inn i vokabularet, jeg får ikke en skakelse av å si det høyt. Jeg møter mennesker som ikke vet, og det er godt, for den jeg er med de er også meg. Meg jeg ikke vil glemme. Jeg vil alltid danse.

Solen

Hvor mange ganger i løpet av dette livet vil jeg zoome ut, så inn, så ut, så inn.
Der jeg plutselig fylles av alt jeg har opplevd og kommer til å oppleve, dype jordsmonn av innhold og luftbårne vindkast av tilstander og stemninger.. gripende inn i og grepet av de andre livene og tingene, kjærligheten, altet. Sprenger i brystet, pumper i hjertekamre, svulmer i innvoller...

Vemod er ikke et omfattende nok ord for tilstandene av å romme et liv.. og bli gjennomstrømmet av viten om at ingenting ligner dette øyeblikket. Forgjengeligheten holder om seg selv med klamrende favn, øyelikket smetter ut av fingrene... men så går zoomlinsen inn. Prikken som er nåtid, blir gedigen. Jeg zoomer ut igjen, og feltet i prikken utvider seg med linsen. Blir alt.

Og så går jeg neste steg, her er det en slags hverdag. Her er det øyeblikk som følger hverandre uten eksistensiell erkjennelse. De er verdifulle som de er. Tilogmed i køen på Ica søndager.

Jeg endrer på følelsen av hvem jeg er og hva jeg hører hjemme i. Det skjer vel ikke så mye, annet enn kontakten med en annen, nærheten til en annen, og tanken på ham. Jeg bor der jeg bor, jeg gjør det jeg gjør, jeg fortsetter smile mitt smil og danse min dans. Fremtiden er alltid nær, og alltid ukjent, men nå ble den begge deler så mye mer. Forgjengeligheten, og vitenen om at jeg ikke aner hva som venter, åpenbarer seg like sterkt som kjærligheten. Jeg som har min stolthet i å kunne famle, i å leve i det uforutsigbare.. så ser jeg hvor satt jeg har blitt i min form for uforutsigbarhet.
Jeg ser på livene. I lys av min bestemors død nylig, og alt av historie som fyllte henne, omga henne, bandt henne og andre sammen.. ser jeg igjen på livene. Hvor mange vendinger de tok, som ingen kune forutsi. Hvordan ingen i min familie har levd i et løp, på en linje med et mål. Drømmene som ikke ble til, verdensbildene som ble veltet om, forbindelsen til en viktig annen som ble brutt eller opprettet, alt de gjorde og sa og alle stedene de var.

Og jeg ser på mitt eget liv.. jeg vet det også er et slikt liv. Hvert år inneholder en verden ulik den forrige. Jeg har fått være så mange personer i et liv, og likevel den samme. Den samme som erindrer hvordan det er å være outsider og insider, nerd og populær, uinteressant og interessant, krampaktig usynlig og fargesprakende synlig. Den samme som erindrer å være på utsiden av samfunnet og se inn på et forvaklet grått byggverk av et samfunn, og som vet hvordan det er å være i bygget og se seg rundt og forsøke forstå det. Den samme erindrer å leve i forhold i skyldfølelse over aldri å være nok ovenfor et umettelig depresjonsgap, og nå møter noen som smiler og lar meg være. Lar meg være der jeg er, også når jeg ikke vet hvor det er selv. Det jeg gir møter ikke et sluk med sentrifugekraft, men heller en plante med evne til å trekke næring inn og bruke det i samspill med solen.
Vi er i samspill med solen. Og kanskje den vet hvor vi er.

Trykke på Knappen

Hva er det som skiller virkelighetene, som får det til å skifte, enten det er et nyansert lite steg eller en helomvending. Det skiftet som bringer fargene frem så verden syntes som å ha vært et svarthvitt stillbilde før karakterene og dyrene og vannet begynte bevege seg og glitre. Hva skiller virkeligheten til den som er stivnet, den som ikke kjenner seg våken og kanskje ikke er bevisst sin søvn, eller den som er fanget i meningsløsheten, eller tankekjøret... fra virkeligheten som opplever mening?

"Cause there's this switch that gives hit and it all starts making sence, there is no right way or wrong way, you just have to live. And so I do what I do and at least I exist. What could mean more than this? What could mean more, mean more?"

Å trykke på den knappen kan noen ganger være så latterlig enkelt. Når jeg ikke klamrer meg til viktigheten av problemer, illusjonene om fortid og fremtid. Å se seg rundt og le av seg selv, for det er så vanvittig vakkert å leve. Alle planer og detaljer, det siste dramaet eller den siste tunge stenen jeg føler jeg bærer, hva er det for noe egentlig? Når jeg ser meg rundt, og en glipe lar lyset begynne trenge inn, dypere inn i tilværelsen.. snakke med det i meg som henger sammen med alt annet, snakke med det i meg som føler kjærlighet for alt som er, inkludert meg selv...
hva i all verden er det som forstyrrer?
Og hvorfor klynger vi oss til det så lett? Som en trygghet, den siste pinsel å fore oss selv med, den siste bekymringen å fylle tomrommet eller legge over den underliggende angsten.. så dyrebart for oss. Vi ønsker ikke det skal være enkelt å slippe. Og jeg lurer noen ganger på om det er det eneste som hindrer oss i å kunne trykke på knappen. Frykten for at det var så enkelt. Frykten for at alle kampene vi har med oss selv egentlig er poengløse.

For gir ikke det oss ansvar for vår egen tilfredshet, om det faktisk er en slik knapp? Og om alt som hindrer oss fra å trykke på den, se oss rundt med lattermildhet over alt det menneskelige tåpelige, med blikk for den totale skjønnheten som overskygger alt annet.. er at vi ikke vil det skal være enkelt?

Jeg liker å tenke at det ikke er enkelt. Jeg liker å nikke medfølende med de som sliter i en gråere eller mørkere virkelighet enn min egen, oppmuntre til de små steg. For det er jo ikke enkelt. Den største bekreftelsen du kan gi, annerkjennelsen av hvor vanskelig det er. Og jeg vet det jo, at jeg selv når jeg har hatt det vanskelig liker høre at det ikke er enkelt, det er en lettelse i det.. for pirker noen i mitt ansvar for min egen tilfredshet vekker det angst.

Og jeg tenker at de gråe virkelighetene setter seg så godt. Et menneske kan noen ganger ikke kjenne annet enn det gråe, og glede kjennes som noe overfladisk, en maske som plasseres på et stjålet øyeblikk der en var en annen, en som var glad, i et annet liv enn det en kjenner eierskap til. Og hva skjer med en da? Hvordan ser hjernen ut, for eksempel? Assosiasjonsnettverkene knyttet til negative følelser, andre til mekanismer som slår følelsene av, beskytter, hemmer, gjør grått, gjør livløst, gjør meningsløst. Synapsene er sterke, der de forer en med nye hemninger og negative koblinger fremfor gode. Klart det vil ta tid å endre slikt.. en kamp idet en synapse flytter på seg, en annen assosiasjon blir klarere, følelsene slipper til også med det gode, det Levende. Hippocampus må bygges opp over år om angsten har brutt den ned med konstant høyt cortisolnivå...

..så klart det ikke er enkelt da. Jeg misliker sterkt de stigende effektivitetskravene i psykisk helsevesen, få de inn og få de ut igjen. Konsekvenser tilsidesatt. Symptomlette. Selv samtaler skal fungere som en smertestillende tablett, lette symptomene, men ikke stille spørsmål ved hvor smerten kommer fra. Men psyken er et nærere felt, å stirre direkte på noens ødelagte organer vil ikke få deg til å gremmes over din egen dødelighet så mye som å stirre inn i noens meningsløshet. Den virkeligheten, der alt dette vi driver med, all kavingen rundt på jordens overflate i våre små liv, blir belyst som den ytterste meningsløshet... den er nær oss alle, om vi tør kjenne den. Det ødelagte organet tilhørte en annen som ikke har ditt friske organ. Men følelseslivets organer, meningsløshet, glede, sorg, dødsangst, kjærlighet... de taler med klare røster i oss alle. Det syntes lettere å holde seg for ørene, fokusere på symptomlette framfor meningsløsheten, enn å gå igjennom å høre hva psyken har å si, kjenne hva følelsene bringer deg inn i, og leve sterkere derifra. Kanskje også møte et annet menneske derifra.

Men selv folk i den ytterste meningsløshet, enten de er fanget i en konsentrasjonsleir eller en dyp depresjon (som kan innebære like stor smerte), har disse øyeblikkene, det er jeg ganske sikker på. Disse øyeblikkene der de plutselig kjenner seg tilhørende i verden, hvor fargene klarner og en liten opplevelse av menneskelighet eller skjønnhet samler alle kaotiske fragmenter til en klar tone. Det blir plutselig stille. Og så glitrer det. Og så er det latter, eller smil, det vonde og kampene virker så fjerne og irrelevante akkurat nå. For akkurat nå lever jeg. Hva kan bety mer?

Hva er det som skjer, når virkeligheten går fra å være grå til fargefull? Når noen jobber seg ut av mørket innebærer det ofte en sterkere erkjennelse av glede. Som å krype gjennom tunellen. Eller pløye seg igjennom lagene av en råtten frukt på jakt etter en kjerne hvorfra et helt nytt tre kan vokse. Jeg har tenkt, så lenge jeg kan huske å ha hatt tanker om vår psyke, at glede har mange lag, fra den overfladiske flyktige til den gjennomgripende eller varig tilfredse. Og at det virker som mange må igjennom mørke for å oppleve ekte glede. Kanskje tanken var der utifra egen opplevelse, utifra en følelse av at å holde vonde følelser på avstand innebærer i samme sleng å slå av tilgangen på de gode. Eller følelsen av at å møte sine indre demoner er som en renselse, om en ikke bare blir fastlåst i kampen innebærer det å møte frykten like mye som det som fryktes. Når en ikke lenger har avkroker i sitt eget følelsesliv, sine muskler og organer i kropp-sjel som en ikke klarer, orker, tør kjenne.. da er det frihet. Og det er rom for å ta inn, lyse luftige rom åpne for nye inntrykk. Åpne for å føle noe, se en farge, ta øyeblikket for hva det er fremfor å rømme fra vitenen om at vi lever og vi dør.

Slik har jeg tenkt siden tenåra. Og det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt å tråkle seg fra et liv på overflaten, gjennom håpløshet og fortvilelse, til mening og sterkere Liv. Men hva da med disse øyeblikkene? Denne følelsen, av at det er et enklere valg her i øyeblikket? Mellom å fore sine kamper, klynge seg til fortid og fremtid, spinning i tankene, og å åpne sansene og følelsene... bli årvåken som en hjort som spisser ørene på en eng før den hopper med lette sprang videre. Se seg rundt, se det som glitrer, tørre kjenne med lattermildhet hvor rart det er at denne skjønnheten skyves til side for det vonde en er så glad i...
Det handler ikke om symptomlette, om lettvinte løsninger. Er en ikke der, er en ikke der. Og er en der, handler øyeblikket og den skjønnheten om noe langt mer gjennomgripende enn en smertestillende pille.
Men finnes knappen en kan trykke på? Og er det bare frykten som hindrer en i å velge trykke på den?

Hjemmet inni

(Den som leser dette og har en plass i mitt liv der hjemme i oest eller vest, vaer snill aa hold for deg selv at jeg ikke er der folk tror jeg er)

Sverdfisktrobone. Et hjem paa en skjerm, der skjerner er koblet til et storre nettverk.

Hjemmet inni meg er ogsaa koblet til et storre nettverk.



I'll take this home
that's inside me now
like a brand new friend
I'll forever now

Vel.. ikke helt ny venn.

Menneskene foeler seg hjemme i grupper, der de finner sin tilhoerighet. Der noen har den gode retorikken, der noen viser en den gode teknikken, oppskriften aa foelge. Saa redde vi er for aa famle. Saa redde vi er for aa vaere alene. Selv der vi skulle vaere i en boble, moete seg selv adskilt og innover, var det saa frykten for aleneheten, frykten for aa velge en annen vei tok tak, truet med lovnader om manglende tilhoerighet, manglende forstaaelse, manglende vei aa gaa i fellesskap med andre mennesker som ligner meg selv i sin aapenhet, sitt intellekt, sin vennlighet.

Jeg velger aa bli paaminnet igjen om hvordan ingen gaar samme vei. Og samtidig gjoer alle det. Mellom begynnelse og slutt. Her vandrer jeg... alene, og tilhoerende i verden. Verden tar imot meg. Jeg er velkommen. Det er ingen kraft som vil straffe meg, ikke noe hierarki som vil gjoere meg liten.

Jeg moeter damen paa den hoeyere puten med en respekt jeg oensker vise medmennesker uavhengig av forskjell og putehoyde. Blikket mitt er aapent, jeg snakker med aerlighet, jeg gjoer meg ikke mindre. Jeg mottar ikke samme respekten. Jeg ser frykten i oynene hennes, der visdommen viker et uforsiktig oyeblikk for det ukjente landskap.. landskapet der det finnes flere veier. Landskapet der en ikke er trygg i aa ha valgt hva som valgtes for en. Landskapet der en kan vaere fri til aa tenke, fri til aa leve innenfra og ut, fri til aa tilgi en selv for enhver manglende tilstedevaerelse. Og ta imot oeyeblikkene av forening med alt som er, som noe annet og langt mer enn steg paa en vei.

Selv sideveier og kronglete stier kan nytes. Vandrene mellom traerne i Forest of Dean var mangel paa maal og retning den stoerste glede. Aa stoppe naar jeg oensket. Se meg rundt.. naermest snuble i min egen overveldelse naar tankene vek for det som var rundt meg. Det jeg er del av. Tenk at jeg er del av dette. Tenk at jeg glemmer det til tider.

Jeg skal trekke to tenner om en time. Og det er saa jeg flyter inn i den opplevelsen og, nervositeten inkludert. Bringer med meg selv inn i svingene uten aa bli reisesyk, naar livet overrasker med den snille urtemedisineren paa riktig tidspunkt, med visdomsord og puslespillbrikker fra menneskene med de ulike livene, med aa trekke tenner i en fremmed Engelsk by.. slik livet egentlig aldri kan slutte overraske, naar en tar imot det.

Nå

Nå. Hva skjer? Jeg vet egentlig ikke. Jeg er vel imellom noe. Noe og noe annet.

Hva var dette? Eller.. er dette? Sånn egentlig? En erfaring? En vakker, livgivende, hjerteåpnende, vekstfremmende, lidenskapelig og menneskelig nær erfaring... som jeg vil gi slipp på.. eller vil jeg? Det ble en blanding av sorg og lettelse nå, idet jeg tok et steg vekk fra realiseringen av dette som noe mer enn en erfaring.. et steg mot løsrivelse.
Jeg er glad i øyeblikket, jeg er glad i å nyte det som er, når det er, og du har lært meg det på nye måter, vennen. Men også i øyeblikket merker jeg et spørsmål om retning, følelse av at noe er rett, varig, motiverer til å ta valg. Ta valg om at det er deg og meg. Jeg klarer visst ikke ta det valget. Og det føles ikke rett.

Og jeg tenker.. om ikke Dette føles riktig nok, hva i helvete vil? Har jeg en defekt? Kompliserer jeg noe som egentlig er rett? Kan jeg ikke stole på meg selv, iallfall ikke stole på tvilen, den kan jo være en luring som dekker over for de virkelige følelsene. De som ville bringe meg inn i noe varig med en som er så god for meg, så god for meg, så god for meg.... Og en jeg respekterer.
Respekt kaller på gjensidighet.. jeg føler ikke den gjensidigheten, føler ikke øya mine skinner like mye som dine... og om ikke jeg merket det så sterkt hva du trenger, skal ha, og jeg ønsker så inderlig sterkt noe annet for deg. Jeg skulle ønske jeg kjente det var riktig.
Nå er det sorg og lettelse. Kanskje bare en kneik? Kanskje vi ler senere, komfortable i noe varig, over grublinga og tvilen min den gangen.
Eller kanskje du var hjertevennen i et land imellom. Der jeg skulle få kjenne meg nær, få kjenne meg begjæret, og lære meg på nytt å åpne hjertet og elske, i øyeblikket.

Natalie synger om damer i rosa og gåsemødre, jeg er full av noe spesielt, og hybelen gløder. Hvis du kommer fra gangen og inn kan du få gløden midt i fleisen så du blir forfjamsa og tindrende varm innvendig. Det røde og varme, ild og jord.

Nå er jeg overveldet. Eller.. det er så subtilt, så forsiktig og varsomt på et vis, det virker rart å kalle det overveldelse. Alle ordene som mangler. For de viktige tingene. Slik at vi kan ha de øyeblikkene i ordløshet i fred, lære å finne tillit til at opplevelsen deles, ord eller ikke.
Vi deler så mye mer enn ord. Jeg vet jeg har mange av de, men jeg vet også at de er bare en dimensjon. Og jeg vet du vet.

Livet har så mange historier. Noen av de forteller vi hverandre. Noen av de lever som et bakteppe, eller en kontrast til det som er nå, eller noe vi forestiller oss selv igjennom. Nå kjenner jeg vemodet stige over alle historiene mine, slik de er fortalt eller ikke fortalt, og slik de egentlig aldri kan deles, slik de bæres av meg som en erindring av en lukt, en stemning, det som opplevdes innenfra. Og når jeg kjenner på historiene her jeg sitter, og når vi bringer de inn i rommet vi skaper, kommer erkjennelsen pludrende forsiktig og lur:

Nå har en ny historie begynt. Den fortelles fortløpende, illustreres med sanselighet og kjærlighet, ord og ordløshet, og ingen vet hvoran den vi utvikle seg. Vi kan bare ta imot den, frydes av twists and turns, vite at det venter overraskelser, utfordringer og vakre beskrivelser av noe menneskelig og gjenkjennelig, som i enhver god historie. Gode historier, er de som kaller på hengivelse, der vi er tilstede i handlingen, tar inn betydningen, uten at tankene distraherer en vekk, og når vi lytter til fortelleren puster vi rolig og dypt.

Jeg puster rolig og dypt.

Potpurri av tablåer

Noen ganger bruker jeg mobilen i forsøk på å fange glimt av livets mange musikalske og billedlige tablåer. Idag satt jeg og trykte på den langt fra avanserte lille saken, til jeg hadde satt sammen flere småglimt til en remse. Fra å tro til dokumentasjon. Dokumentasjonen er egentlig unødvendig. Hvorfor denne tilbøyeligheten likevel?

I feberørske og risiko-redselløs fremoverlent nysgjerrighet. Intuisjonen taler. Hadde feberen skrelt av lagene av kontroll og forsiktighet? Åpnet portaler til de diffuse stemningers univers, der en plutselig får ubetinget tillit til en fornemmelse. Ingen nøling.

Jeg ønsker ikke nøle nå heller. Kanskje jeg gjør det, kanskje jeg blir perpleks og rar, vennen. Men du har vekket en uforbeholdenhet i meg. Allerede er det gode verdt hva enn måtte komme. Der er friheten igjen. Hallo, frihet.
Nå har jeg friheten til å ta imot. Det er først noe jeg har ervervet meg i det siste, en gryende frihet fra et gammelt jag etter å alltid være noe for andre, og en gammel skam over lengselen etter å bli berørt. Uforbeholdent. Av noen som vil meg vel.

Jeg er et frukttre, mitt livs herjinger og sesonger modner nye frukter i hver runddans. Jeg kjenner alltid på meg, når noe i meg modnes, når det regner heftig og gjør vondt i knopper som brister, blomster blusser opp og visner igjen før jeg får sukk for meg, og når fruktene vokser kjennes de sure og ikke klar for å presenteres for noens gane helt enda. Men jeg vet de modnes. Og jeg vet, at det er alltid noe, eller noen... som kommer bort til treet i akkurat riktig tid. Du har funnet de første modne plommene denne sesongen.

Ja, herjinger og tilsynelatende stagnasjoner bærer frukter.

Det skjedde en slags kuliminering. Tre dager. Hver med sin sterke følelse av krise og ute-av-meg-selv'het, hver med sin overgivelse til smerten og forvirringen, og hver med sin forløsning, sin møysommelige oppnøsting av glemte gulltråder i livet. De som glitrer fram et minne om total livsbejaelse. Eksistensiell prosess i fast forward, jeg ble lattermild over hvor ekstreme vendingene var, hvordan jeg hver av dagene kjente på både Den Store Håpløsheten og den Store Meningsfølelsen. Psyken karikerte sin egen runddans med de større temaer, tredje dagen kjentes det plutselig som en lek.. nedturen grep ikke fatt, for jeg kjente valget om å løpe videre sammen, nedturen og jeg, eller la være. Og da jeg lot være, var de tre dagene slutt.

Etter de tre dagene, følger tre uker der hverdagen viser meg hvor irrelevant og poengløs kjempingen er.. de gir meg gode ting, dagene. Og det er mye musikk. Jeg faster, hele meg innstiller meg på fornyelse, renselse, og en vekst som også foregår på nivåer jeg ikke forstår med en tanke, i min sammenkobling med alt som er. Inntak av næring, og ny lærdom om healeren i meg. En fasthet i min intensjon. Intensjonen er å motta, fra trådene av en større sammenheng. Alt det gode som kommer min vei. Jeg gråter når jeg tør si det, kjenne det. Min solar plexus, ilden, brenner lærerinnen min i ansiktet, og jeg kjenner det eteriske, det som er meg velkjent i en annen dimensjon enn den intellektet mitt fatter.

Frukt.
En fremmed i mitt hjem ble mindre fremmed.
Og jeg vet plutselig mer om hva som er mulig, i landskapet bak en feberfornemmelse.

"Tenk lyse tanker som forflater tanken
drøm dunkle drømmer som fordyper drømmen
la en sterk hånd av dag røske hår
ut av din gjengrodde glede
vær trillrundt og rundtomkring og plingelingeling
sier jeg til meg sjøl, vær en helvetesharpe
som det forbisusende øyeblikket
stryker sin hånd over
og kjenn et nebb hakke seg ut
av ildfuglegget i magen, spis så sterk mat
at ganen plystrer en het svirrende svie
gjennom alt du er, drikk dagens lystvin av muligheter
trekk den ned i deg, med i alt du ønsker å bli
slik jorda drikker regnet og trekker regnflommene
ned i sin veldige brune mage.
Drøm dunkle drømmer som fordyper drømmen
men glem ikke at vi lever i en verden
hvor ingen vet hvem
som drømmer eller er drømt
vær et fyrstikkhode! Vær et sjølantennende fyrstikkhode
som langs risiko etter risiko skraper sin gule flamme til liv!
Brenn, du som følger fandenivoldske vinder
du som kjenner kjeften fylles av kokende spinat
du som kjenner løshunders tørst
stige til hodet, ja du som kjenner hjernemassen
svulme av fryd!
For stort og for lite brenn, brenn brått
brenn langsomt, brenn flott, brenn tenksomt
i en kampsang skutt ut
gjennom brystets buldrende vegg, gjennom
livsgnist skutt ut gjennom et øye og inn i et øye!
-Og hvis ikke, ta deg en kopp kaffe
og kall din rastløshet for ro."

-Bertrand Besigye

Første gang dette diktet traff meg var jeg 17 år, og iferd med å oppdage min egen ild. Da jeg skulle til å fylle 18, satt jeg på toget bak en mystisk jente, og det slo meg at hun var en levende, glødende sjel som den dagen hadde sluknet gnisten sin. Da hun spurte konduktøren om mulighet til å låne telefon, var jeg rask til å tilby lån av mobilen min. Litt småprat. Så dukker jeg opp ved henne, hopper ut i det, og sier: "Jeg vil lese et dikt for deg!" Og jeg leser med innlevelse og lurt smil. Hun takker meg, sier det var det hun trengte, og jeg inviterer henne i bursdagfesten min. I bursdaggave av henne fikk jeg et glass med orange blomster på. Og da det knuste to år senere, gråt jeg, for det var blitt mitt symbol for den siden av meg, som plutselig deler et dikt med en fremmed på et tog, på akkurat riktig tidspunkt.

Så vender diktet stadig tilbake.. jeg liker hvordan det er livsbejaende, jeg liker at det har noe ufullkomment ved seg, og samtidig så rett ut ærlig fra en brennende sjel til en annen. Og jeg liker hva det betyr for meg, hvilke sider av meg det alltid snakker til. De sidene som vet å leve uforbeholdent, rått og levende.. Livsgnisten.

Og jeg er en kløpper på å følge fandenivoldske vinder.

Når det går en stund, mister jeg troen på at noe annet enn mine egne klisjéer kan strømme ut av kontakten mellom disse fingrene og disse tastene. Taste taste.. hvor taster jeg meg hen? Hvor beveger jeg meg i ordenes verden, og i dybdene av verdner rundt, inni, bak, under og hinsides ordene... Hvor ønsker jeg være på vei?

Når jeg forsøker fatte livet mitt med tankene.. betrakte det på avstand, finne kategorier eller betegnelser for hverdagen min.. da stiger også fremmedheten. Jeg undrer meg over menneskene jeg tilbringer tid med, om enkelte av de ikke har noe å tilføre meg.. jeg undrer meg over på hvilke måter jeg kjenner meg over eller under andre.. jeg prøver se for meg et liv mer på innsiden av samfunn og system og lurer på hvor mye av meg selv og de rundt meg jeg kanskje må forsake i dette løpet. Og jeg kjenner sorgen melde seg, for alt jeg venter meg å miste. Hvilke døder inni meg og i livet mitt jeg står ovenfor. Er det reelle døder? Eller er det idéer om livet mitt satt i en fremmed ramme, der jeg ikke lenger er med å drive historien frem, men innbiller meg jeg må tvinge den inn i en gitt form.. fikse idéer om hvem en skulle være i et utenifra-blikk, av den sorten som gjør meg flau, på andres vegne, når de slaver under slike idéer.

Jeg vet jo inderlig godt jeg aldri blir slave under en standard.

Tankene mine gjør noen ganger livet mindre spennende. De generaliserer og kategoriserer, så menneskene virker forutsigbare, situasjoner likeså, jeg tenker at livet mitt igrunn er litt ensformig. Alle musikalske begivenheter, alle samtaler om personlige og finurlige og filosofiske tema, alle stunder på kafé og de stadige overgangene mellom livet-som-kommende-psykolog og livet som den-jeg-alltid-har-vært-og-fortsetter-være. Det er jo samme greine, drøvtygget og repetert.
Men når jeg faktisk deltar i livet, med følelelsesliv og tilstedeværelse med på laget, blir enhver situasjon forskjellig fra den andre. En samtale kan gjødsle frøene til ny vekst innvendig, jeg kan føle at jeg er del av noe større enn meg sjøl, et nettverk av hendelser og samhanding som ikke ligner noe annet, og jeg kan fnyse av tanken som har lagt seg tungt over hjertets melodi.

Gleden. Jeg forstår noen ganger at det er den jeg er redd for å miste, når jeg forespeiler en ramme, fra et blikk sett utenifra. Gleden ved å være. Ved noe umiddelbart og øyeblikkelig gripende. Gleden ved et åpent rom mellom meg og en annen, løsrevet fra illusjoner om hva man skulle og burde være. Gleden musikken virvler opp i meg. Gleden når en føler frihet, ved å kjenne en velger det livet en lever.

Jeg syns det er merkelig hvor lite vi sørger for å være glade i dette landet. Hvordan det ikke har en selvfølgelig plass som et primærbehov som overgår de fleste andre behov. Det å ha det godt. Ikke passe, ikke klare seg noenlunde, ikke "man skal ikke klage", men en god følelse av det å leve. Det virker som mange etterstreber det å være effektiv, eller flink, eller samfunnsnyttig, eller bli annerkjent, eller ha et liv som passer en standard. Hva er poenget med alle disse tingene, om ikke du har det godt? Det kjennes så underlig, å entre voksenverdenen hvor det å sørge for å leve et godt liv fremfor et veltilpasset et, fremstilles som noe naivt og urealistisk. For hva i all verden er pointet med å leve, om ikke man tar valgene sine i ønske om at en sjøl og omgivelsene får oppleve glede mens vi lever? Og hva er det store i bruke av seg selv i en større sammenheng, delta i et samfunn på ene eller andre måten, om det ikke er med en viss porsjon glede, med et ønske om godt for en sjøl og de rundt seg som fundament for det en gjør..?

Jeg vil velge meg en vår full av glede. Ja.

Å være god med seg selv.

"Musikken er et bindeledd til menneskekroppen." Å binde seg til kroppen, til opplevelser som skyver tanker i bakgrunnen og nåtid i forgrunn, er å være god med seg selv. Tenker jeg. Og gjenoppdager, hver gang jeg minner meg selv på hvilken betydning musikk har for meg.

Når jeg er i tankene, og kanskje også noen dager har de løpende ganske paralellt med musikkopplevelser, er det å fortape seg i musikk noe som.. som får meg til å ligge på gulvet og lytte til hjertebankene over min forelskelse i musikken og blodets ivrige pumping etter å ha bevegd meg inni musikkverdenen, og undre meg storøyd over at jeg gidder å kjempe i livet mitt. At jeg gidder noe annet enn det mest naturlige; å bare være. Fra stund til stund. Å bære min kraft og styrke og refleksjon med rak holdning og lurt smil, uten tvil på min rett til å ha en plass, uten unnskyldninger og uten anstrengthet... og se det like mye i andre i samme stund. Speile kjærligheten og styrken vår fremfor frykten og mindreverdsfølelsen.

Jeg kjenner kimen til en vår på vei.

Plutselig flirer jeg. Eller humrer litt. Inni meg, kanskje utenpå og. Og det er meg selv jeg ler av. Eller ler jeg med? Jeg vet ikke helt. Men jeg ler litt av det å være menneske i samme slengen. Det skaper jo et slags fellesskap med andre, i å se på sin egen menneskelige følelse av å være teit, riste på hodet og klukke litt her jeg sitter i min gyngestol. Gutter Twins på høytallerne.

Ja, teit er ordet. Det er noe så.. banalt teit ved å leve et så genialt liv, og likevel ofte kludre til følelsen av å ha et godt liv, med å leve mye av det oppi kontroll-boksen. Hodet, altså.
Denne uka var jeg syk, måtte holde meg i ro to døgn i strekk, og roen gjorde meg ikke mer tilstede, heller mindre. Jeg ble rastløs, rømte fra uggenheten i kroppen ved å stirre i denne skjermen eller tenke. Tenke. Tenke litt mer. Vatt i hodet.

Så er det mange mennesker. Når jeg går ut i verden igjen.
Torsdag er det så jeg ikke er deltakende.. det er en overflate-automatikk i å sitte rundt et bord og vise interesse for de andre vesnene på de andre stolene. Bevisstheten, den som kjenner etter, er ikke koblet til, jeg føler meg igjen som en enstøing som forsøker være sosial, for jeg har levd oppi hodet, i snørr, vatt og tanker i to døgn. Men de andre smiler, jeg gjør nok de rette tingene, smiler tilbake og undrer meg på hvordan de kjenner seg, der de sitter på sine stoler, om det kjennes automatisk eller nært i deres verdener.

På fredag, etter en kalkun-middag oppi fjellveien med engelsktalende mennesker og en tid på min favoritt-irskpub med norsktalende mennesker, merker jeg imidlertid at det å ha entret sosiale roller har gjort meg godt. Underlig, det der. Roller, som liksom skulle være en styggedom i min bok, så lett å forbinde med masker, påtatthet og tilpasning på tross av ens Egentlige tilstand... har blitt en av mine gode redninger i livet. Noen ganger kjennes det som jeg glemmer hvordan man omgåes mennesker, også slenger jeg meg inn i en setting som kaller på en rolle. Og rollen responderer. Og et øyeblikk er den kanskje adskilt fra meg, som noe skapt av omgivelsene, stemningen, forventningene om den fargerike og oppegående og imøtekommende utgaven av meg. Men det går knapt noen minutter før rollen er forent med alt jeg har i meg som er oppegående, fargerikt og glad i andre mennesker. Den var ikke adskiltheten, den var linken. Når jeg går hjem alene fra tiden i rollen, har jeg med meg kontakten med hva den brakte opp i meg. Jeg eier det, puster dypt i magen og kjenner det alltid var der. Jeg har såvisst tider hvor det å være med andre mennesker er noe som distraherer meg fra hva jeg trenger kjenne på. Men noen ganger er det omvendt.

Som på lørdag. Hm. Er jeg på vei inn i en slags dagbok-greie nå? Det ble noe om torsdag, noe om fredag, og lørdagen får jeg lyst til å beskrive litt gjennomgående, trekke noe ut av. Å skrive refererende fra en dag er litt tabu i min bok, jeg føler meg som en forhenverende livs-dokumentasjons-addict som ikke må fristes til tilbakefall. Men jo. Jeg vil.

Neste innlegg blir om lørdag.

Jeg tror jeg kommer til å fikse det. Livet altså. På et plan en selvfølge, jeg som har fikset det så godt hittil, også på tross av utfordringer. På et annet plan er det.. vel.. noe jeg trenger erkjenne og bygge tillit til på nytt og på nytt.
Blant de som har vanskelig for å fikse livet, kjenner jeg oftere tilhørighet. Jeg undrer meg om jeg i fremtiden vil føle meg mer hjemme blant mine pasienter enn kolleger. Nei, jeg har aldri falt ut. Har aldri måttet be om penger fra et sosialkontor, aldri droppet ut av skole, aldri vært innlagt, aldri fått noe på rullebladet, aldri mistet fotfestet eller håpet fullstendig. Likevel har jeg vært et følelsesmenneske, full av sår å hele. Likevel har jeg levd mitt liv på tross av fremmedfølelse til min egen deltakelse i samfunnet. Og jeg har stått i dissonansen mellom mine verdier og hva jeg må kjøpe og delta i for å fikse det.

Og like mye som jeg opp igjennom har tvilt på om jeg kan fikse det in the long run, kjenner jeg en medviten med de som ikke fikser det, om hvor vanskelig det er. Noen ganger kjennes det som å fikse ting på samfunnets premisser er et ledd i å legitimere at ting er som de er. Legitimere empatiløshet. Legitimere manglende kontakt med menneskelig natur. Legitimere dyrkelsen av penger som den nye Gud som styrer alt. Legitimere byråkratisering av mennesket, inkludert det som står de nærmest; deres sinn og følelsesliv. Legitimere sosiale normer og konvensjoner som fostrer mindreverd og usikkerhet framfor oppbyggelse av hverandre som vakre individer. Legitimere en favorisering av kunnskap fremfor visdom, og veiing av verdien til et ord ut fra tittelen som står skrevet under. Legitimere manglende tilstedeværelse, og systemer som river oss vekk fra den tilstedeværelsen, vårt naturlige habitat.

Men jeg tror altså at jeg kommer til å fikse livet. Og å si det høyt inni meg skaper bevegelse, et tvilende rop fra en grotte inni sjelen som har ropt alle gangene jeg kjente meg nære å ikke fikse det. Når jeg var nær de som fikset det aller minst, handlet det ikke bare om kjærlighet og anledning til å være sterk og ta ansvar. Jeg tror.. deres utenforhet var min egen satt på spissen. Jeg trengte lære å akseptere min fremmedhet like mye som deres.

Min mor sa til meg idag, at det er så mange der ute som kjemper for å skille seg ut. De kler seg i noen klær, poserer og prøver så godt de kan å være annerledes. Men for meg er det å skille seg ut et utgangspunkt jeg bare må leve med. Jeg har visst ikke et valg. Det var noe nytt ved ordene hennes, selv om jeg har tenkt lignende tanker. Mine farger, manglende tilhørighet i det allment gjeldende, stadige uforståenhet til konvensjoner (selv om jeg mestrer de noenlunde), personligheten som ikke finner en bås å passe inn i.. det er ikke noe jeg trer over meg, slik mange andre tar på seg en pønka uniform eller en rolle som markerer deres annerledeshet. Det er mitt utgangspunkt. Og når jeg dyrker det surrealistiske, trekkes til individualistene, har bedre samtaler med eldre alkoholiserte bohemer enn medstudenter, skyldes det ikke bare en hang til å male meg selv i et spennende annerledesland.. men hangen til å male en hverdag og virkelighet som ressonerer med den jeg ikke klarer unngå å være: Den jeg allerede er.

Når jeg maler livet mitt for andre, i hint eller anekdoter, tror jeg ofte det skyldes søken etter aksept for mitt mangfold, og for at jeg lever annerledes enn de selv. Jeg lurer ofte på når jeg skal slutte å bevise at jeg har et bra liv.. eller rettere sagt motbevise at jeg har et begredelig et. De som ikke kjenner mitt skjeve utgangspunkt, ekkoet av barnets selvbilde, selvfølgeligheten i flere år ved å kjenne seg uinteressant for andre, med et liv i ensformighet og ensomhet... de ser en kvinne som viser fram livet sitt, tidvis som om hun fremdeles var et oppmerksomhetssykt barn, tidvis med en voksenhet som gjør livet hennes til noe kanskje noen andre vil sukke over å mangle selv. Det er aldri intensjonen. Men se hvordan det går.

Det er et stadig paradoks. Å ønske, og velge, å leve et liv fullt av ulike atmosfærer, kulturer, perspektiver. Og samtidig ønske å føle seg som et sammenhengende hele, og lengte etter å ha noen som speiler hvordan en er et sammenhengende hele. Om jeg skulle endelig forelske meg snart, og innlemme noen i livet mitt, altså ikke bare et aspekt ved det eller to, er det en av utfordringene.. hvem kan forholde seg greit til glimt av alle aspektene ved livet mitt? Jeg har bygget meg opp dette over tid, og blir likevel fra tid til annen slått av vannvidd og vantro når jeg kaster et blikk utenifra på min hverdag. Det blikket ingen deler med meg.

paranøtter

Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.

Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.

Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.

It starts with an ending

It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open

We have a problem

With no solution but to love

And to be loved

Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.

Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.

Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?

Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.

Juvelen

Det lukter oftere røyk av klærne mine når jeg kommer hjem. Jeg vet ikke om jeg er flere steder hvor det er røyk i lufta, eller om jeg bare plutselig har fått bedre luktesans.

Jeg mangler ofte følelsen av å ane noe om hvordan jeg oppfattes eller fremstår i hverdagen på studiet mitt, noe som veksler mellom å vekke angst og frihetsfølelse.
Jeg svømte i høst, i den følelsen av å ikke vite hvor jeg har personene rundt meg i hverdagen. Følelsen gapte over meg, tok tak rundt livet mitt, gjorde bevisstheten fragmentert, spredt utover som en stor flekk av gråsjatteringer. Og å kjenne igjen en slik usikkerhet, i den grad jeg kanskje ikke har gjort på 10 år, se seg selv gå i en loop jeg forventet at aldri skulle ta tak i meg igjen... det er et sterkt møte med egen sårbarhet. Jeg har måttet kjempe for å ikke trykke meg selv ned, banne til meg selv og skrike "Hva faen er det du driver med?" Det er når jeg er som mest tåpelig menneskelig og sårbar, at selvomsorgen er både vanskeligst å holde på, og mest nyttig for utvikling.

Jeg blir nok aldri hjemme innenfor de veggene. Og kanskje vil jeg også de neste semestrene ikke klare befri meg fra ønsket om å bevise noe, stå for noe, at de ser noe oppegående i meg, at de aksepterer eller annerkjenner at jeg velger et annerledes liv enn de, og ikke minst ønsket om å tilføre noe til livene deres. Om jeg klarte befri meg fra ønskene, ville jeg møtt de på et annet plan. Et som lignet resten av livet mitt, og som hadde høyere sannsynlighet for å oppfylle ønskene. En velkjent ironi.
Jeg vet dette, og jeg kjenner en slags sorg over å kanskje igjen, som for 10 år siden, gå igjennom flere år hvor jeg blir glad i de som er rundt meg, uten å danne en ekte forbindelse til de, for så å ta farvel med vennskapene jeg aldri fikk.
Noe i meg har resignert. Oppgittheten over meg sjøl idet jeg både sier for mye i et ivrig øyeblikk og så krymper i redsel for å ha tatt for mye plass, har fått en dus valør. Frykt for å bryte normer i et spill hvor alle andre kan spillereglene, den evige balansen mellom å ha masse tanker og uttrykk og undringer kombinert med redsel for å ta for mye plass, og ikke minst redselen for å gjøre andre usikre i møte med meg.. det er selvoppfyllende frykter i stor grad. Og selv om jeg ser igjennom fryktene, betrakter de med lattermildhet tilogmed, ser det ikke ut til at jeg stopper deres påvirkning på hverdagslivet mitt der.

Men det er en sorg som bare treffer meg noen dager. Og usikkerheten, opptattheten med hvor jeg har andre og dertilhørende tankespinn, har veket plass for både mer glede, mer frihetsfølelse, og mer lattermild undring. Det er så mye i livet å lære av, jeg føler jeg den siste tiden har åpnet slusene enda mer for å ta imot livet som en strøm av berikende, utfyllende, smakfull, malerisk lærdom.
Jeg lærer spesielt av hvor forskjellig du kan oppleve deg selv, og fremstå for andre, utifra dine omgivelser. Hvem som forventer hva, hvem som speiler sine egne frykter og usikkerheter i deg, hvem som trekker frem hva i deg av positive egenskaper, hva du kjenner deg igjen i, hva du har hvilken erfaring med. Enkle sosialpsykologiske fenomener males fram i meg og rundt meg, til de gir mening fra en nærere verden. Oppi det hele følelsen av noe konstant, noe som er med gjennom alle livets sceneskift, en søyle midt i kroppen, en trygghet, et blikk på meg selv og verden. Og den verner jeg om som en juvel i livets midte.

...

Jeg var hos mannen med dyrenavnet ikveld.

Før jeg kom dit hadde jeg vært i fire situasjoner, med ulike mennesker. Hver med sine samtaletema. Situasjonene bindes sammen av bevisstheten, som lærer kontinuerlig.

En venn og jeg gikk på menneskejakt på et tidspunkt. Det var besnærende å se hans søken etter kjente ansikter rundt i byen. Jeg kjente meg igjen, følte en slags flyktighet ved stemningen han var i, den som tror noe bedre finnes et annet sted enn der du er.

Rett før hadde jeg sittet ved et bord med tre andre, og beskrevet med lattermild og undrende distanse det som foregår i rommet jeg var på vei til. Hvorfor trenger jeg å beskrive slikt med latermild distanse? For å markere for meg selv og andre at jeg ikke er del av det som skjer der? Men det er jeg jo, når jeg er der. Jeg betrakter med undring, men er også en deltaker. Tilstede.

Hos mannen med dyrenavnet var det annerledes enn andre ganger jeg har vært der. Og det er det hver gang. Det var utelukkende gutter og menn, merket jeg meg, og en underlig konstellasjon. En middelaldrende mann fra Dubai tror jeg, snakket om verdenssituasjonen da jeg entret rommet, han snakket med både kjærlighet og håpløshet i stemmen. Jeg trakk tarot-kort ut av stokken som lå der, en for hver person i rommet. Det er få steder jeg gjør slikt. Men der faller det seg som det naturligste i verden å kjenne på hver enkelt i rommet og trekke kort deretter, og ikke bli overrasket når mannen med dyrenavnet må gå på kjøkkenet og drikke vann for å komme seg etter å ha sett på kortet sitt.
Det faller seg også naturlig å snakke helt surrealistisk flytende når jeg får talking stick'en, om de ulike virkelighetene jeg besøker, og om å være strået som vaier i vinden. Når jeg sier jeg er psykologstudent, blir den yngre piercingbefengte delen av forsamlingen matte og villfarne. Så jeg snakker videre om hvor rart det er, å ha valgt et slikt yrke som er så belastet med assosiasjoner, som gjør mange usikre på meg.

Det er en ung fyr som reagerer, på veien jeg har valgt. Jeg har møtt ham mange ganger før, hatt en underlig følelse rundt ham, en umiddelbar mistillit jeg sjeldent kjenner. Men ikveld har han sagt mye som ressonerte godt med meg og de andre, og han har vært i ordene sine, ikke bare servert de.
En liten stund etter reaksjonen hans setter jeg meg ved siden av ham, ønsker høre hva det handler om. Han nøler litt. Vet ikke hvor han har meg, hva jeg tåler høre. Men for ham er psykologer folk som hører på så mye dritt, og samtidig har så mye å jobbe med selv, at analysen av andre blir bare noe de gjemmer seg bak. Men for ham kan de ikke gjemme seg.
Det kommer for en dag at han har hatt over 20 psykologer på 7 år. Jeg tror ikke han lyver, selv om jeg vet han har løyet før, dette trekker jeg ut av ham selv om han er redd for å skremme meg. Han sier han er så åpen i å formidle ting, at psykologene oppfanger følelsene hans. Og at de knekkes av det. Jeg prøver å spore triumf i ansiktet hans, en faensk stolthet over at hans smerter og konfrontasjonsevne er voldsomt nok til å knekke godt voksne mennesker.
Men nei, i ansiktet hans er det resignasjon. Og selv om jeg først har tenkt på psykologene, hvordan de kan ha opplevd ham for å sende ham videre, og videre, eller bli permitert... bringer resignasjonen hans meg til det åpenbare: "Det må jo være en bedriten opplevelse, at hver gang man virkelig åpner seg blir den andre knekt av det." Han snur seg vekk, virker perpleks over at det er det jeg kommenterer, og ikke hvordan psykologene har det. Likevel ikke mer imøtekommende. Når jeg går derfra litt senere sier jeg hade til alle sammen, og navnet hans sier jeg eksplisitt og legger til et takk. Han grynter et hade.. uten å løfte hodet fra mekkingen av neste joint, som skal rullere i det merkelige rommet, hos mannen med dyrenavnet.

På vei hjem tenker jeg på alle menneskene med de sterke historiene. Og hvordan så mange av de faktisk lever og finner mening, når du skulle tro de ikke klarte stå på beina. I fortrolige samtaler med de som har de sterkeste historiene, kan jeg innimellom sympatien og forferdelsen over ting de har gjennomgått oppleve en ærefrykt. Jeg føler meg svak, for jeg har aldri fått prøvd ut en slik styrke som de har måttet tvinge frem i seg. Jeg føler meg uvitende, for min viten omfatter ikke en erfart nærhet til det mørkeste og jævligste.
Jeg vet ikke om denne gutten med den hyppige psykolog-utskiftingen hadde en historie jeg ville taklet å høre på dette tidspunkt. Men jeg undrer meg om jeg kan bli en av de som klarer stå i å høre det jævligste, og å bli konfrontert med det i meg sjøl, i møte med pasienter som ham. Var det ærefrykten disse psykologene ble fronta med? Opplevelsen av at en ung gutt holder ut sin egen smerte, og klarer uttrykke den åpent, mens var for uttrygge i seg sjøl til å holde ut å være i det rommet med ham? Krever det en umenneskelig styrke å stå i og møte med empati framfor distanse de som tar deg med inn i helveter på jord? Så umenneskelig at ingen psykolog, mennesker som vi er, kan takle det?
Det er ikke første gang jeg undrer meg over om psykolog-yrket dyrker sine egne forsvarsmekanismer mot selverkjennelse og ekte møter med andre, og med språk og akademisk arroganse gjør forsvaret gyldig og legitimert. Og det er ikke første gang jeg undrer meg over om mine fremtidige pasienter kommer til å ha fattet langt mer enn meg selv, om hva det vil si å være sterk, og å leve.