Det har ikke skjedd ofte i livet mitt at slike opplevelser... annerledes fra hverdagen, intenst og livfullt, har strømmet igjennom meg såpass umiddelbart og uten understøtting av tanker eller jag etter å understreke min tilstedeværelse for meg selv. Å bare være i det som skjer, fra øyeblikk til øyeblikk. Uten å stille spørsmål ved om jeg er tilstede nok, uten å prøve fotografere øyeblikkene med ord eller bilder jeg ønsker plassere i rammer. Mimringen og vemodet har latt vente på seg til etter reisen.
Først på hjemturen begynte virkningen av dagene i denne naturlige tilstanden full av musikk og mellommenneskelighet. Kontakten med hjertet åpner de mest menneskelige sider av meg selv, med både kraft og sårbarhet. Jeg berøres mer igjen. Jeg gråter mer igjen. Jeg ler mer igjen. Ikke at jeg var lukket før. Ikke at jeg har sluttet tenke så mye nå. Men det er en forandring. En etterlengtet påminnelse som når inn i følelseslivet, inn i innvollene. Påminnelse om noe naturlig, noe som alt annet bare er distraksjoner fra.
Hvordan tar jeg påminelsen med meg videre?
Livet er dritspennende.
Viser innlegg med etiketten Reise. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Reise. Vis alle innlegg
onsdag 8. juli 2009
tirsdag 30. juni 2009
Fremover
Jeg skaper meg somre med latter og musikk. Hvorfor jobber dere så mye? Trenger dere jobbe vekk sumarnatta?
På reise med fargerike kunstnersjeler og samiske impulser, kan jeg danse plutselig. Jeg vet det er sånn.. at rammene for hva en gjør og ikke gjør forandrer seg når en slynger seg ut i vakuum med 10-15 leende mennesker. Kapsler seg inn i en kloss i bevegelse på en vei, tar med instrumenter inn i klossen, bygger opp en følelse av å vite noe ingen andre utenfor klossen vet. At vi alle har rett til å være, både i oss selv og sammen. Det har også spørsmålene ved ting som alle tok for gitt. Og vi kan bære vår inspirasjon og livsbejaelse uten flauhet, heller med verdighet. Ja, slik har jeg opplevd det. Og slik tror jeg det kan bli på reisen som er forestående.
Samtidig er jeg ikke den jeg var sist jeg danset på rasteplasser innimellom lyng med en hjemløs svenske. Det er noe som holder tak i meg nå, jeg tror jeg er redd for å gi meg hen til livet slik jeg har gjort i tider før.. redd for å gi slipp. På hva? Kontroll?
Jeg vet jeg aldri kjenner meg så trygg på meg selv og livet mitt, som når jeg gir slipp på kontroll. Altså.. kontroll i betydningen noe som holder tak i frykt for å miste seg selv. Frykter jeg å miste meg selv? Eller handler det bare om en slags vane?
Sist jeg var på jam-kveld der jeg pleier vanke, var det en fyr fra Peru som ikke trodde jeg var norsk. Jeg tenkte litt på det etterpå, at det er mange som tror jeg ikke er norsk, av folk som har reist, eller folk fra ulike land. Og hva de alle sier, når jeg spør hvorfor de ikke trodde jeg er herfra, er noe med åpenhet. Mindre frykt, mindre kulde, mindre bekymring. Og jeg veit jeg skiller meg ut fra mange nordmenn. Og jeg veit jeg liker å tro det, i den grad at jeg kanskje ikke innrømmer for meg selv hvordan jeg begrenser meg på norsk vis, er mistenksom på norsk vis, lurer på hvordan andre ser meg og holder kontrollen på norsk vis. Innimellom all dansen og latteren.
En kveld i botanisk hage. "Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve du, av alle, fremvise sånn sosial angst" utbrøt en kamerat lattermildt forbløffet til meg. Jeg hadde invitert venner til iste og frukt, og på utkikk etter om noen var kommet, mens jeg klemmer på en annen venninne jeg møter tilfeldig, får jeg øye på 5-6 personer fra klassen min.
En indre twist melder seg umiddelbart, mellom den nysgjerrigheten og ønsket om kontakt som har vokst det siste året i forhold til folk i klassen, og mangelen på kontroll med den sosiale situasjonen. De sosiale verdenene jeg stadig må sjonglere.
Tenkte et øyeblikk på å utfordre både meg selv og alle rundt meg med å sette meg ned med de i klassen, og dandere min lille piknik som et påheng til de. Men idet jeg hadde satt meg ned og begynt utveksle litt pjatt, kommer første inviterte av mine venner gående, og jeg kjenner angsten. Forespeiler en situasjon hvor jeg verken klarer være tilstede ovenfor de i klassen, eller kameraten og evt andre som kommer, fordi jeg vil kjenne ansvar for de to verdenenes møte med hverandre, både utenfor mellom folk, og inni meg.
Ser for meg noen av mine mest orginale inviterte venner dukke opp. Anstrengthet. Hvem skal hilse på hverandre og ikke? Vil de i klassen føle seg ukomfortabel rundt noen fra helt andre kretser, vil det oppleves som et slags overtramp eller en grenseoverskridelse at jeg slenger mitt selskap på de? Vil jeg føle meg flau ovenfor de i klassen, på vegne av venner som oppfører seg og tenker annerledes. Vil jeg føle meg flau ovenfor mine andre venner, på vegne av ignorant hodning eller lignende de kunne møtt hos folka i klassen? Og ikke minst, ville jeg selv i situasjonen bære og avsløre all den flauheten i min egen oppførsel og usikkerhet?
Alle disse problemstillingene sprang gjennom tankene i løpet av et øyeblikk, dog kanskje mer diffust enn slik setningene ovenfor uttrykker. Og det var etter å ha geleidet oss bort til en annen del av parken med et litt unnskyldende hade til de i klassen, at kameraten kom med sin forbløffede kommentar. Jeg skjulte ikke mitt ubehag for ham.
Det var likevel noe veldig betryggende med å raskt falle på plass igjen etter det lille rushet av sosial angst. Merke kontrasten tilstanden har til det meste av sosiale opplevelser jeg har i livet mitt. Merke hvor overraska kameraten min var, jeg var den siste han trodde kunne ha sosial angst, tenk at jeg har forandra meg så mye? Kjenne gleden ved å se de i klassen ha det fint, komme bort og hilse på de igjen ved en senere anledning. Og å ha gått et trinn videre i sjongleringsskolen livet mitt har blitt.
Noen ganger får jeg lyst til å blande verdener på pur faen. Får lyst til å invitere noen fra klassen med på ting i mitt liv (har allerede gjort det med noen personer jeg merker mer åpenhet fra), får lyst til at tilfeldigheter vil utfordre meg oftere, slik som i botaniske, så jeg kan finne fotfestet på nytt og på nytt. Sjonglere med stødigere hånd. Stå for flere sider av meg selv uten trang til å forsvare verken for andre eller meg selv den ene eller andre siden av meg. Jeg har allerede hatt en slags sammenbindende effekt på folk.. ved ulike anledninger blandet ulike mennesker i gryter som etterhvert koker av gjenkjennelse på tvers av grupperinger og forestillinger. Dette skulle bare vært en utfordring for en fandenivoldsk side av meg.
Reisen uka fremover kan bli en aldri så liten slik gryte. Vi har det felles at vi tør drømme. At vi liker musikk. At vi tåler en heisatur med lite fasiliteter og liker tanken på å sove i lavvo med knitrende bål og lavmælt jam i bakgrunnen. Likevel et sammensurium rasket sammen av spontane innfall og ulike forbindelser. Mulighet for uenighet, mulighet for at noen syns andre er for svevende og idealistiske, eller noen for kritiske og satte. Mulighet for artistic differences. Samlet i en kloss. På hjul. Gjennom nordlandslandskapet.
Jeg er overmåtelig spent. Og jeg skal danse med fandenivoldskhet strømmende i blodet.
:)
;)
:D
På reise med fargerike kunstnersjeler og samiske impulser, kan jeg danse plutselig. Jeg vet det er sånn.. at rammene for hva en gjør og ikke gjør forandrer seg når en slynger seg ut i vakuum med 10-15 leende mennesker. Kapsler seg inn i en kloss i bevegelse på en vei, tar med instrumenter inn i klossen, bygger opp en følelse av å vite noe ingen andre utenfor klossen vet. At vi alle har rett til å være, både i oss selv og sammen. Det har også spørsmålene ved ting som alle tok for gitt. Og vi kan bære vår inspirasjon og livsbejaelse uten flauhet, heller med verdighet. Ja, slik har jeg opplevd det. Og slik tror jeg det kan bli på reisen som er forestående.
Samtidig er jeg ikke den jeg var sist jeg danset på rasteplasser innimellom lyng med en hjemløs svenske. Det er noe som holder tak i meg nå, jeg tror jeg er redd for å gi meg hen til livet slik jeg har gjort i tider før.. redd for å gi slipp. På hva? Kontroll?
Jeg vet jeg aldri kjenner meg så trygg på meg selv og livet mitt, som når jeg gir slipp på kontroll. Altså.. kontroll i betydningen noe som holder tak i frykt for å miste seg selv. Frykter jeg å miste meg selv? Eller handler det bare om en slags vane?
Sist jeg var på jam-kveld der jeg pleier vanke, var det en fyr fra Peru som ikke trodde jeg var norsk. Jeg tenkte litt på det etterpå, at det er mange som tror jeg ikke er norsk, av folk som har reist, eller folk fra ulike land. Og hva de alle sier, når jeg spør hvorfor de ikke trodde jeg er herfra, er noe med åpenhet. Mindre frykt, mindre kulde, mindre bekymring. Og jeg veit jeg skiller meg ut fra mange nordmenn. Og jeg veit jeg liker å tro det, i den grad at jeg kanskje ikke innrømmer for meg selv hvordan jeg begrenser meg på norsk vis, er mistenksom på norsk vis, lurer på hvordan andre ser meg og holder kontrollen på norsk vis. Innimellom all dansen og latteren.
En kveld i botanisk hage. "Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve du, av alle, fremvise sånn sosial angst" utbrøt en kamerat lattermildt forbløffet til meg. Jeg hadde invitert venner til iste og frukt, og på utkikk etter om noen var kommet, mens jeg klemmer på en annen venninne jeg møter tilfeldig, får jeg øye på 5-6 personer fra klassen min.
En indre twist melder seg umiddelbart, mellom den nysgjerrigheten og ønsket om kontakt som har vokst det siste året i forhold til folk i klassen, og mangelen på kontroll med den sosiale situasjonen. De sosiale verdenene jeg stadig må sjonglere.
Tenkte et øyeblikk på å utfordre både meg selv og alle rundt meg med å sette meg ned med de i klassen, og dandere min lille piknik som et påheng til de. Men idet jeg hadde satt meg ned og begynt utveksle litt pjatt, kommer første inviterte av mine venner gående, og jeg kjenner angsten. Forespeiler en situasjon hvor jeg verken klarer være tilstede ovenfor de i klassen, eller kameraten og evt andre som kommer, fordi jeg vil kjenne ansvar for de to verdenenes møte med hverandre, både utenfor mellom folk, og inni meg.
Ser for meg noen av mine mest orginale inviterte venner dukke opp. Anstrengthet. Hvem skal hilse på hverandre og ikke? Vil de i klassen føle seg ukomfortabel rundt noen fra helt andre kretser, vil det oppleves som et slags overtramp eller en grenseoverskridelse at jeg slenger mitt selskap på de? Vil jeg føle meg flau ovenfor de i klassen, på vegne av venner som oppfører seg og tenker annerledes. Vil jeg føle meg flau ovenfor mine andre venner, på vegne av ignorant hodning eller lignende de kunne møtt hos folka i klassen? Og ikke minst, ville jeg selv i situasjonen bære og avsløre all den flauheten i min egen oppførsel og usikkerhet?
Alle disse problemstillingene sprang gjennom tankene i løpet av et øyeblikk, dog kanskje mer diffust enn slik setningene ovenfor uttrykker. Og det var etter å ha geleidet oss bort til en annen del av parken med et litt unnskyldende hade til de i klassen, at kameraten kom med sin forbløffede kommentar. Jeg skjulte ikke mitt ubehag for ham.
Det var likevel noe veldig betryggende med å raskt falle på plass igjen etter det lille rushet av sosial angst. Merke kontrasten tilstanden har til det meste av sosiale opplevelser jeg har i livet mitt. Merke hvor overraska kameraten min var, jeg var den siste han trodde kunne ha sosial angst, tenk at jeg har forandra meg så mye? Kjenne gleden ved å se de i klassen ha det fint, komme bort og hilse på de igjen ved en senere anledning. Og å ha gått et trinn videre i sjongleringsskolen livet mitt har blitt.
Noen ganger får jeg lyst til å blande verdener på pur faen. Får lyst til å invitere noen fra klassen med på ting i mitt liv (har allerede gjort det med noen personer jeg merker mer åpenhet fra), får lyst til at tilfeldigheter vil utfordre meg oftere, slik som i botaniske, så jeg kan finne fotfestet på nytt og på nytt. Sjonglere med stødigere hånd. Stå for flere sider av meg selv uten trang til å forsvare verken for andre eller meg selv den ene eller andre siden av meg. Jeg har allerede hatt en slags sammenbindende effekt på folk.. ved ulike anledninger blandet ulike mennesker i gryter som etterhvert koker av gjenkjennelse på tvers av grupperinger og forestillinger. Dette skulle bare vært en utfordring for en fandenivoldsk side av meg.
Reisen uka fremover kan bli en aldri så liten slik gryte. Vi har det felles at vi tør drømme. At vi liker musikk. At vi tåler en heisatur med lite fasiliteter og liker tanken på å sove i lavvo med knitrende bål og lavmælt jam i bakgrunnen. Likevel et sammensurium rasket sammen av spontane innfall og ulike forbindelser. Mulighet for uenighet, mulighet for at noen syns andre er for svevende og idealistiske, eller noen for kritiske og satte. Mulighet for artistic differences. Samlet i en kloss. På hjul. Gjennom nordlandslandskapet.
Jeg er overmåtelig spent. Og jeg skal danse med fandenivoldskhet strømmende i blodet.
:)
;)
:D
Abonner på:
Innlegg (Atom)
