"Uten en tråd"

Det er samme livet, og jeg har minnene fra det samme livet. Det jeg har levd til nå. Jeg kjenner bildene fylle meg opp på nytt, alle bildene fra alle tidene, men selv måten bildene er i meg, er forandra. Jeg sliter med å sette ord på det.

Så mye av den jeg er, eller rettere sagt den jeg har kjent meg som, har handlet om alle disse bildene, og hva de vekker i meg, av følelsen av å leve dette livet. Med alle sine forandringer, og alle sine klisjéer. Ritualene ved hver overgang, vemodsdyrkelsen og stemningene som historiene og fornemmelsen av alle tidene vekker, gråten over hva som går over, skakelsen ved -og omfavnelsen av det som er uforutsigbart og nytt.

Identitet. Jeg er i sorg og overveldelse og overgang. Samtidig liksom deprivert for mine vante klisjéer, min vante overgangs-identitet.

Jeg lurer på om jeg har en nærmest religiøs tilknytning til min egen livshistorie. En ærefrykt og dyp respekt for alt jeg har opplevd, mangfoldet og innholdet som kan presses inn i årene. Innvevd i meg som en selvfølgelighet er det å alltid være del av en tråd, og aldri havne for langt fra fornemmelsen av denne tråden, og når jeg plasserer meg på den kjenner jeg meg selv igjen som en gammel venn, samtidig med ydmykhet for hvordan vennen stadig er ny der hun er nå.

Minnene, jeg overrumples av de i disse dager, som forventet, men likevel annerledes. Det er som om de er fremmedelementer heller enn kjente og kjære drypp fra opplevelsen av tråden, identiteten, meningen. Jeg klarer ikke kjenne den samme nostalgien, om jeg kjente den ville det være for mye, for mye liv å ha plass til. Plutselig dukker en person, en tid, en hendelse opp på netthinnen. Og jeg tenker, jeg har opplevd dét og, det var sant, det hadde jeg glemt. Og jeg vet ikke helt hva å gjøre med det, hva jeg føler, hvor jeg kan plassere det.

I halvsøvne i natt dukket så klare fornemmelser opp fra en tid da jeg nettopp hadde flyttet hit, og hadde minimalt med møbler, så jeg satt bare på gulvet, med en lysestake, og inviterte folkene jeg var med på teselskap på gulvet rundt lysestaken. Jeg så meg i halvsøvne rundt som om jeg var i et Star Trek hologram-rom over mitt eget minne, så på de tilstedeværende og ansiktene deres i samtale. "Oi, der er den, og den og den. Det er sant, vi var jo en liten gjeng til tider." Og jeg ser på meg selv, halvt utenifra og innenfra, og husker plutselig fellesskapsfølelsen, eller følelsen av verdsettelsen av stunden, eller følelsen av å være i samme rom som akkurat de menneskene den kvelden. Gleden.
Et minne lenge tapt i mylderet av alle minner. Og jeg vet ikke hva å gjøre, for med min lille religion er det som et brudd på trofasthet til tråden og historien og opplevelsene og menneskene som har betydd noe for meg, at slike minner gjemmes og glemmes. Og at de stadig blir vanskeligere å gjenkalle med følelser, som var de bare en filmsnutt. Jeg vet ikke hvem å be om nåde heller.

Nå kjenner jeg meg nådeløst slynget ut i noe som ikke bare er en forandring blant de mange, men kanskje noe som røsker meg ut av den vante bevisstheten om tråden. Til en helt ny tråd, der alt det andre, det betydningsfulle og vakre og utrolige jeg har opplevd, reduseres til et tidligere liv. Som var med å forme meg, ja. Men som jeg ikke får anledning til å dyrke lenger. Nåde.

Jeg har ikke levd en hverdag på veldig mange år. Hverdag i den forstand at dagene går uten at jeg er bevisst tråden på ett eller annet vis, uten at jeg innlemmer mine større idéer om hva det vil si å leve, om jeg lever slik jeg ønsker, om jeg er i kontakt med meg sjøl, min kropp, mine følelser, og uten flere glimt av tilstedeværelse som zoomer inn øyeblikket. Og jeg har ikke hatt like dager å veldig mange år. Kanskje i perioder på en uke eller to, men det har vært et større likhetstrekk at jeg ikke har kunnet vite hvordan en dag ser ut før den er over.

Har det vært noe desperat over min konstante hang til å ikke gli inn i en eksistensiell døs? Ikke bli avslått. Fra bevisstheten om mening og liv og død og tilstedeværelse og spørsmål om jeg har det godt. Opplevelsen av å ha det godt, har ofte blitt plassert som del av tråden i øyeblikket jeg blir opplevelsen bevisst. Og jeg har vært så glad for å ha det så mye godt, og ikke minst stolt over at det er det jeg velger og prioriterer.
Noen ganger, og enda mer i det siste, har jeg hatt det godt uten å vite det. Kanskje jeg ikke har dannet så mange minner å ta frem igjen disse stundene, for det er så bevisstheten om at en har det godt funker som trykksverte til å innprinte minnene sterkere. Men jeg vet jeg har hatt det godt, vært tilfreds, ledd og smilt og kjent kjærlighet. Uten å være bevisst det mer enn i glimt. Det er så uvant, at det går på identitetsfølelsen løs. Hvem er jeg, når jeg går her mellom to tider, midt i kløften som splitter hele livet i to og (midlertidig?) fratar meg følelsen av en tråd, og kjenner glede uten å være bevisst den?

Og kjenner han meg, når jeg kjenner meg så identitetsløs. Eller når jeg postulerer en identitet som kanskje egentlig har gått ut på dato. Kanskje min fremste identitet snart er som mor. Og hva skjer med minnene da? Kanskje den nye identiteten tar over plassen deres, kanskje dette er mitt siste farvel med de før jeg blir gammel dame som gjentar meg selv enda mer i det kjedsommelige om min spennende tid som ungdom og ung voksen. Eller kanskje jeg vil kjenne de som noe annet enn delen av en sammenhengene tråd. Heller som et annet liv som angår meg mindre, alt jeg trodde betydde masse stacket unna i assosiasjonsnettverkenes avkroker, der de sjeldent møter en synapse som bringer de frem i bevisstheten. Religionen min forsaket. Nåde.

Det nye livet kommer sannsynligvis til å bety mer for meg enn mitt eget. Det er kanskje det jeg kjenner komme, når det føles som jeg ikke bare tar nok et farvel med mylderet av minner og tråden bak meg, men farvel med å forholde meg til de med samme innlevelse og verdsettelse. Og jeg syns det er en sterk opplevelse, dette her.
Noen øyeblikk kjennes det som jeg svikter meg selv, eller den jeg tidligere har vært som intenst savner meg, som vil jeg skal annerkjenne henne og alle hennes opplevelser, fortelle henne at hun er like mye verdt.. også om hun plutselig en dag blir glemt.

Trykke på Knappen

Hva er det som skiller virkelighetene, som får det til å skifte, enten det er et nyansert lite steg eller en helomvending. Det skiftet som bringer fargene frem så verden syntes som å ha vært et svarthvitt stillbilde før karakterene og dyrene og vannet begynte bevege seg og glitre. Hva skiller virkeligheten til den som er stivnet, den som ikke kjenner seg våken og kanskje ikke er bevisst sin søvn, eller den som er fanget i meningsløsheten, eller tankekjøret... fra virkeligheten som opplever mening?

"Cause there's this switch that gives hit and it all starts making sence, there is no right way or wrong way, you just have to live. And so I do what I do and at least I exist. What could mean more than this? What could mean more, mean more?"

Å trykke på den knappen kan noen ganger være så latterlig enkelt. Når jeg ikke klamrer meg til viktigheten av problemer, illusjonene om fortid og fremtid. Å se seg rundt og le av seg selv, for det er så vanvittig vakkert å leve. Alle planer og detaljer, det siste dramaet eller den siste tunge stenen jeg føler jeg bærer, hva er det for noe egentlig? Når jeg ser meg rundt, og en glipe lar lyset begynne trenge inn, dypere inn i tilværelsen.. snakke med det i meg som henger sammen med alt annet, snakke med det i meg som føler kjærlighet for alt som er, inkludert meg selv...
hva i all verden er det som forstyrrer?
Og hvorfor klynger vi oss til det så lett? Som en trygghet, den siste pinsel å fore oss selv med, den siste bekymringen å fylle tomrommet eller legge over den underliggende angsten.. så dyrebart for oss. Vi ønsker ikke det skal være enkelt å slippe. Og jeg lurer noen ganger på om det er det eneste som hindrer oss i å kunne trykke på knappen. Frykten for at det var så enkelt. Frykten for at alle kampene vi har med oss selv egentlig er poengløse.

For gir ikke det oss ansvar for vår egen tilfredshet, om det faktisk er en slik knapp? Og om alt som hindrer oss fra å trykke på den, se oss rundt med lattermildhet over alt det menneskelige tåpelige, med blikk for den totale skjønnheten som overskygger alt annet.. er at vi ikke vil det skal være enkelt?

Jeg liker å tenke at det ikke er enkelt. Jeg liker å nikke medfølende med de som sliter i en gråere eller mørkere virkelighet enn min egen, oppmuntre til de små steg. For det er jo ikke enkelt. Den største bekreftelsen du kan gi, annerkjennelsen av hvor vanskelig det er. Og jeg vet det jo, at jeg selv når jeg har hatt det vanskelig liker høre at det ikke er enkelt, det er en lettelse i det.. for pirker noen i mitt ansvar for min egen tilfredshet vekker det angst.

Og jeg tenker at de gråe virkelighetene setter seg så godt. Et menneske kan noen ganger ikke kjenne annet enn det gråe, og glede kjennes som noe overfladisk, en maske som plasseres på et stjålet øyeblikk der en var en annen, en som var glad, i et annet liv enn det en kjenner eierskap til. Og hva skjer med en da? Hvordan ser hjernen ut, for eksempel? Assosiasjonsnettverkene knyttet til negative følelser, andre til mekanismer som slår følelsene av, beskytter, hemmer, gjør grått, gjør livløst, gjør meningsløst. Synapsene er sterke, der de forer en med nye hemninger og negative koblinger fremfor gode. Klart det vil ta tid å endre slikt.. en kamp idet en synapse flytter på seg, en annen assosiasjon blir klarere, følelsene slipper til også med det gode, det Levende. Hippocampus må bygges opp over år om angsten har brutt den ned med konstant høyt cortisolnivå...

..så klart det ikke er enkelt da. Jeg misliker sterkt de stigende effektivitetskravene i psykisk helsevesen, få de inn og få de ut igjen. Konsekvenser tilsidesatt. Symptomlette. Selv samtaler skal fungere som en smertestillende tablett, lette symptomene, men ikke stille spørsmål ved hvor smerten kommer fra. Men psyken er et nærere felt, å stirre direkte på noens ødelagte organer vil ikke få deg til å gremmes over din egen dødelighet så mye som å stirre inn i noens meningsløshet. Den virkeligheten, der alt dette vi driver med, all kavingen rundt på jordens overflate i våre små liv, blir belyst som den ytterste meningsløshet... den er nær oss alle, om vi tør kjenne den. Det ødelagte organet tilhørte en annen som ikke har ditt friske organ. Men følelseslivets organer, meningsløshet, glede, sorg, dødsangst, kjærlighet... de taler med klare røster i oss alle. Det syntes lettere å holde seg for ørene, fokusere på symptomlette framfor meningsløsheten, enn å gå igjennom å høre hva psyken har å si, kjenne hva følelsene bringer deg inn i, og leve sterkere derifra. Kanskje også møte et annet menneske derifra.

Men selv folk i den ytterste meningsløshet, enten de er fanget i en konsentrasjonsleir eller en dyp depresjon (som kan innebære like stor smerte), har disse øyeblikkene, det er jeg ganske sikker på. Disse øyeblikkene der de plutselig kjenner seg tilhørende i verden, hvor fargene klarner og en liten opplevelse av menneskelighet eller skjønnhet samler alle kaotiske fragmenter til en klar tone. Det blir plutselig stille. Og så glitrer det. Og så er det latter, eller smil, det vonde og kampene virker så fjerne og irrelevante akkurat nå. For akkurat nå lever jeg. Hva kan bety mer?

Hva er det som skjer, når virkeligheten går fra å være grå til fargefull? Når noen jobber seg ut av mørket innebærer det ofte en sterkere erkjennelse av glede. Som å krype gjennom tunellen. Eller pløye seg igjennom lagene av en råtten frukt på jakt etter en kjerne hvorfra et helt nytt tre kan vokse. Jeg har tenkt, så lenge jeg kan huske å ha hatt tanker om vår psyke, at glede har mange lag, fra den overfladiske flyktige til den gjennomgripende eller varig tilfredse. Og at det virker som mange må igjennom mørke for å oppleve ekte glede. Kanskje tanken var der utifra egen opplevelse, utifra en følelse av at å holde vonde følelser på avstand innebærer i samme sleng å slå av tilgangen på de gode. Eller følelsen av at å møte sine indre demoner er som en renselse, om en ikke bare blir fastlåst i kampen innebærer det å møte frykten like mye som det som fryktes. Når en ikke lenger har avkroker i sitt eget følelsesliv, sine muskler og organer i kropp-sjel som en ikke klarer, orker, tør kjenne.. da er det frihet. Og det er rom for å ta inn, lyse luftige rom åpne for nye inntrykk. Åpne for å føle noe, se en farge, ta øyeblikket for hva det er fremfor å rømme fra vitenen om at vi lever og vi dør.

Slik har jeg tenkt siden tenåra. Og det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt å tråkle seg fra et liv på overflaten, gjennom håpløshet og fortvilelse, til mening og sterkere Liv. Men hva da med disse øyeblikkene? Denne følelsen, av at det er et enklere valg her i øyeblikket? Mellom å fore sine kamper, klynge seg til fortid og fremtid, spinning i tankene, og å åpne sansene og følelsene... bli årvåken som en hjort som spisser ørene på en eng før den hopper med lette sprang videre. Se seg rundt, se det som glitrer, tørre kjenne med lattermildhet hvor rart det er at denne skjønnheten skyves til side for det vonde en er så glad i...
Det handler ikke om symptomlette, om lettvinte løsninger. Er en ikke der, er en ikke der. Og er en der, handler øyeblikket og den skjønnheten om noe langt mer gjennomgripende enn en smertestillende pille.
Men finnes knappen en kan trykke på? Og er det bare frykten som hindrer en i å velge trykke på den?

Hjemmet inni

(Den som leser dette og har en plass i mitt liv der hjemme i oest eller vest, vaer snill aa hold for deg selv at jeg ikke er der folk tror jeg er)

Sverdfisktrobone. Et hjem paa en skjerm, der skjerner er koblet til et storre nettverk.

Hjemmet inni meg er ogsaa koblet til et storre nettverk.



I'll take this home
that's inside me now
like a brand new friend
I'll forever now

Vel.. ikke helt ny venn.

Menneskene foeler seg hjemme i grupper, der de finner sin tilhoerighet. Der noen har den gode retorikken, der noen viser en den gode teknikken, oppskriften aa foelge. Saa redde vi er for aa famle. Saa redde vi er for aa vaere alene. Selv der vi skulle vaere i en boble, moete seg selv adskilt og innover, var det saa frykten for aleneheten, frykten for aa velge en annen vei tok tak, truet med lovnader om manglende tilhoerighet, manglende forstaaelse, manglende vei aa gaa i fellesskap med andre mennesker som ligner meg selv i sin aapenhet, sitt intellekt, sin vennlighet.

Jeg velger aa bli paaminnet igjen om hvordan ingen gaar samme vei. Og samtidig gjoer alle det. Mellom begynnelse og slutt. Her vandrer jeg... alene, og tilhoerende i verden. Verden tar imot meg. Jeg er velkommen. Det er ingen kraft som vil straffe meg, ikke noe hierarki som vil gjoere meg liten.

Jeg moeter damen paa den hoeyere puten med en respekt jeg oensker vise medmennesker uavhengig av forskjell og putehoyde. Blikket mitt er aapent, jeg snakker med aerlighet, jeg gjoer meg ikke mindre. Jeg mottar ikke samme respekten. Jeg ser frykten i oynene hennes, der visdommen viker et uforsiktig oyeblikk for det ukjente landskap.. landskapet der det finnes flere veier. Landskapet der en ikke er trygg i aa ha valgt hva som valgtes for en. Landskapet der en kan vaere fri til aa tenke, fri til aa leve innenfra og ut, fri til aa tilgi en selv for enhver manglende tilstedevaerelse. Og ta imot oeyeblikkene av forening med alt som er, som noe annet og langt mer enn steg paa en vei.

Selv sideveier og kronglete stier kan nytes. Vandrene mellom traerne i Forest of Dean var mangel paa maal og retning den stoerste glede. Aa stoppe naar jeg oensket. Se meg rundt.. naermest snuble i min egen overveldelse naar tankene vek for det som var rundt meg. Det jeg er del av. Tenk at jeg er del av dette. Tenk at jeg glemmer det til tider.

Jeg skal trekke to tenner om en time. Og det er saa jeg flyter inn i den opplevelsen og, nervositeten inkludert. Bringer med meg selv inn i svingene uten aa bli reisesyk, naar livet overrasker med den snille urtemedisineren paa riktig tidspunkt, med visdomsord og puslespillbrikker fra menneskene med de ulike livene, med aa trekke tenner i en fremmed Engelsk by.. slik livet egentlig aldri kan slutte overraske, naar en tar imot det.

Men det som igår fikk meg inn på temaet meningsløs kommunikasjon, var selvsagt kontrasten. Den meningsfulle kommunikasjon.

Når jeg ikke har hatt en god samtale på en stund, merker jeg noe ikke stemmer før jeg kommer på hva det handler om. En liten stagnerthet eller tomhet. Og jeg liksom snuser ut i luften mens jeg ser tilbake. Og josåvisst, da oppdager jeg ofte at det har gått over en uke siden siste samtale med innhold og berikelse.
Er jeg avhengig? Bortskjemt? Jeg opplever ikke sjeldent at samtaler hvis kvalitet er sjeldne perler for andre, har jeg et privelegium av å oppleve på ukentlig basis. Og periodevis, som med det meste annet i livet, kan jeg bli litt blasert. Vant til at samtaler har mening, vant til at de handler om noe annet enn det hverdagslige, at de er utforskende, lærerike, berikende.

Samtidig skjer det noe når sløret av Vanen av å leve letter, når en røsker seg ut av blaserthet og åpner seg på nye måter, som også bringer samtalene til et annet punkt. Ikke bare at samtalene absorberes på en inderligere måte.. men de får en annen farge og dybde.
Så mye føler jeg skjer i det absolutt mest subtile. Der jeg er i meg selv, plukkes opp av den andre, er med å forme frekvensen imellom oss. Et videre rom, en følelse av å være nye mennesker heller enn oppfyllelse av hverandres stagnasjon.

Lørdag forsvant timene i samtale med en venninne, søndag forsvant de i samtale med en kamerat. Begge samtalene fløt totalt uanstrengt. I begge samtalene var omgivelsene bare kulissene, og vi forflyttet oss fra en iscenesettelse til en annen, mens det som foregikk imellom oss var i spotlighten. I begge samtalene kom vi på galante og høyst selvfølgelige måter inn på kjernetemaer ved vennskapsrelasjonen og opplevelser av hverandre. Renselser og avklaring av hvor vi har hverandre.
I begge samtalene kom vi også inn på temaer som passer perfekt med ting jeg undrer meg over for tida, nye innfallsvinkler på temaene maskulinitet og feminitet, standarder, hvordan samfunnet lærer oss hjelpeløshet og mye annet. Og jeg følte ikke jeg dro samtalene til temane jeg bryr meg om, de bare fløt dit, og den andre hadde sine hull i temaene som samtalen fyllte, like mye som jeg hadde. Og alltid knyttet til det personlige. Erfaringen. Her er vi, to mennesker med våre liv, og alt vi sier springer derifra. Det høyere fellesskapet som vokser innenfra det helt personlige og unike, og ut i møtepunktet. Tilstedeværelsen med sine usynlige tråder mellom øynene, tankene, følelsene. Den Gode Samtalen er noe magisk for meg.

Lyd av Black Mountain i rommet og etter-god-samtale stemning inni meg. Jeg måtte bla frem igjen "Antifjas" for å se ordene fra et stadig tilbakevendende tema. Å trenge igjennom fjaset. Å møte andre i antifjas.

Livet mitt inneholder generelt veldig lite fjas. Alle klemmene, sporadiske hei, henging uten mening, tid på facebook og øyeblikk av meningsløs humor... det kan alt virke fjasete. Men så får jeg glimt av det fjaset mange andre lever i, og jeg tenker jeg er faen så heldig, faen så fri fra overfladiskhetens tyrrani.

På praksis i PPT. Samtalene på møter og i kontorene går rundt sakene, barn i skolen, deres vansker og behov. Det er innhold, det er folk som bryr seg, drøfting av etiske dilemmaer og personlige samspill, inspirasjon og lærdom. Spennende.

Så... er det lunsjpause.

Og jeg føler jeg entrer en karikert teaterscene som ironiserer over det moderne menneskets ekstreme meningsløse tomhet. Menneskene rundt bordet er vennlige, de søker etter en pause fra tanken på plikter og barn, og de søker hverandre i kontakt. Jeg forstår jo, det er vakkert på et vis.

Og vannvittig latterlig sørgelig på et annet vis. Oppdateringene om hverandres liv skal ikke berøre noe av mening.. det trygge trygge trygge spillet, hvor partene finner det minst betydningsfulle, minst personlige.
Jeg... åh.. jeg vet ikke hva å skrive engang.. det er så utrolig å observere slike samtaler. Enda mer utrolig å ta del i de. At jeg i det hele tatt fikser det. Jeg tenker med meg selv, at det er som et spill eller en lek, hvor pointet er å finne det minst interessante, mest meningsløse og minst nære en kan finne på, og deretter prøve tyne dette for alt det er verdt. Noen ganger klarer jeg det, klarer finne på spørsmål som ikke berører noesomhelst menneskelig eller interessant. "Åja, så du skiftet fra skibukse til en lettere bukse når det ble varmt, så smart. Men hvordan ble det på hjemturen da? Litt mindre varmt nedover tenker jeg?" Og jeg blir liksom litt stolt inni meg da, ser hvordan andre responderer med noe enda mer meningsløst, og skjønner jeg har gjort noe riktig.

Noen lever med den kommunikasjonen nesten hele tiden. Jeg vet det, jeg har sett glimt av det når jeg har snakket med kollegaer og vært på besøk hos folk. Senest i trøndelag, hos han som berører meg og skaper en ny historie med meg. Å være på sidelinjen i samtaler med naboene. Jeg fikk en beundring for hans evne til å snakke med de. Hvordan han klarte med selvfølgelighet følge tematikken når den var på sitt mest poengløse. Detaljert poengløshet. Og de er jo vakre mennesker, jeg kjente det var lett å bli glad i de, og jeg tenkte ikke de var lite intelligente eller ikke istand til å tenke en innholdsrik tanke. Det er bare formen de er vant til.

Men det er ikke jeg. Det er så fremmed for meg å snakke slik. Jeg forstår ikke! Inngående beskrivelser av parkett eller myseost, skibukser eller hvorvidt ens svigerbrors onkels venninne døde for ett eller to år siden.
Det er så mange temaer som er interessante. En trenger ikke være ekstremt dyp eller personlig for å finne noe felles holdepunkt som vekker nysgjerrighet, fellesskap, en ny tanke eller en ny lærdom. Hvorfor virker det om å gjøre, blant noen mennesker, å holde samtalen gående om noe jeg ikke for alt i verden kan forestille meg at interesserer de som deltar? Det er så menneskene fører hverandre bak lyset, later som de ikke har innhold, later som de interesserer seg når alle vet at ingen gjør det, later som de er deltakere i et spill, et dukketeater styrt av overfladiskhetens tyrrani.
Men da er det også litt rørende, at ingen lurer noen. For egentlig vet vi at vi ikke er dukker, men mennesker.

Hel

Nærhet har så mange nivåer. Healing har så mange nivåer. Ja, jeg tør bruke det ordet. Kanskje vi skulle hatt et annet, et mindre belastet et. For meg er det et ord for å dele, på et annet plan enn det å gi og ta fra et jeg til et annet. Utveksling av en fundamental gjenkjennelse av det å være. En kobling mellom mennesker, som gjør de større enn summen av hver enkelt. Og.. en felles kobling til den strømmen, den flyten i alt som er, som våre redsler og innbilninger låser oss fast fra.

En vakker sjel dukket opp hos meg igår. Vennskapsbåndet påminte oss begge om sin slitestyrke. Og vi entret en nærhet, et helende rom mellom oss og rundt oss, der vi begge kan være blottet og trygge i hverandres nærvær. Og tårene mine rant da jeg fortalte hva Reiki og den Nye i livet mitt har gjort med hjertet mitt. Dører jeg ikke visste var lukket, de åpner seg og det stråler lys ut av de. Det stråler lys.

Jeg har ikke kjent meg så nær en venn på lenge. Og ja, det er nærhet overalt, det er gode klemmer, ordløs forståelse, varme smil av gjenjennelse og respekt, det er kjærlighet. På tross av alt maset, på tross av misforståelser, mindreverdighet, forskjeller, fordommer, redsler, siste forestilinger om hvem vi er og hva vi må. Men noen ganger er det ikke en "på tross". Noen ganger er forbindelsen mellom det som ligger bakenfor og skinner i oss så.. ren. Det er ingen skam over tårer eller underlighet, kanskje et glimt av flauhet senere, men der og da, ingen skam. Jeg liker dele det her på Sverdfisktromone, samtidig som jeg kjenner slike ting tilhører det ordløse, det får et latterlig drag over seg å skrive om det. Men den som leser, vil kanskje forstå.. i gjenkjennelsen av sitt eget ordløse rom. Der nærhet ikke handler om å gi eller motta, men om å forenes.

Øyeblikkene på jobben og, der jeg og den eldre jeg skal hjelpe, gi til, være profesjonell ovenfor.. forserer rollene og deler noe. Øyeblikk av gjenkjennelse, av det å være i et liv, tidlig eller sent. Når demens og ekskrementer og ensomhet og institusjonsrutiner og desinfeksjon og et varsel om død død død omgir deg og den andre... da er det heller ingen hemning på kjærligheten, der den får sjans til å gløde.
Hun som bekymrer seg over barna som leker "ovenpå", eller hun som venter på å dø og få slippe, eller hun som sitter og hoster opp mat blandet med slim mens hendene rører i most mat på en tallerken... har ingen grunn til å late som de er noe annet enn mennesker. Ingen stolthet eller normeriske kotymer som får de til å skjule den umiddelbare gleden over å se en annen, klemme en hånd, være i kommunikasjon.
Og da, hender det de bryter ned det samme i meg. Bryter ned hindringene for basal, blottet, uforbeholden aksept av hverandre som mennesker. De lar øynene mine få lov å skinne hemningsløst i et vakkert nært øyeblikk, de lar hjertet mitt juble over livet som fremdeles gjennomstrømmer oss og viser oss hverandres skjønnhet. De deler deler deler det rommet med meg, som heler oss.
Gjør oss hele.

Jeg komuniserer fra en annen plass i meg disse dagene. Det bringer meg de underligste og vakreste stundene rundt hvert hjørne. Og jeg vet jeg har mer godt i vente.

10 ting

Det var en av tidene, i et av rommene jeg har bodd i her i byen. Utsikt til den irske puben, fra utenfor rommet mitt der jeg satt av og til om nettene og beskuet folk på avstand, spiste popcorn og tente lykter som hang mellom hakekorsene i det som vi kalte nazi-balkongen. I denne tiden kom de oftere på besøk, menneskene, de ringte på eller slo følge etter tilfeldige møter. Vi drakk te og danset til en venns felespill eller satt i lange nattetimer og intense samtaler på det lille rommet mitt.

Det var en av de som ofte ringte på, som jeg følte slang meg ut i gåtefulle sfærer i alle samtaler. Han spiste sopp ukentlig, skiftet navn månedlig, og snakket om bevissthesutvidelse daglig. Han ville lære meg en måte å massere brystene for å endre hormonsyklusen, og han ville bli massert naken. Da lo jeg, sa jeg respekterte hans frilynthet og free love idealer, men at jeg selv var i et forhold der jeg respekterte den andres følelser, de menneskelige rare vi ofte har, når det kjennes som vi tilhører noen mer enn andre.

Så han beholdt buksene på mens jeg masserte ryggen hans, vi sprang rundt i byen og spredte røkelselukt i regnet, vi hadde lange samtaler om høyere tilstander og oppløsning av egoet, og vi lo med mildhet og respekt av hverandre. Jeg av hans høytflyving, han av min jordbundenhet. En dag han dukket opp på døren, hadde han en bunke gratisaviser med seg. Han hadde blitt så glad i teksten på baksiden, at han tok med seg en bunke, og reiv av en bakside til hver av vennene han møtte på.
Den avissiden har vært med meg i snart 6 år. Nå henger den på kjøkkendøra her jeg bor.

Igår ringte en venninne. Jeg har kjent henne lenge, men hun er ny på et vis. Ny i blikket mitt, som plutselig møter så mye mer i henne enn speil for min egen usikkerhet, og ny i sitt eget liv slik hun skaper sin virkelighet disse dagene. Hun ringte da jeg lå i halvsøvne, og bad meg sitere noe fra avissiden hun hadde lagt merke til da hun var her. Å se nøyere på ordene fikk meg til å tenke. Dette lever jeg i bølger. Jeg er i en bølge. Det er fine ord:

10 things to be concious of:
1. Don't assume anything. 2. Don't take things personally. 3. You are beautiful. 4. Be impeccable with your dreams. 5. Don't believe the hype. 6. Good music. 7. If you've got something bad to say about someone, don't. 8. Leave your past behind. 9. Anything is possible. 10. Perfection's full of imperfection.

Vennen som brakte meg avisutklippet klarte oppløse seg selv etterhvert. Jeg tror ikke det var en så god opplevelse som han håpet. Jeg hører imidlertid rykter om at han har begynt samle bitene igjen. Jeg gleder meg til jeg treffer på ham i den nye tiden som er nå.

Ingenting overrasker og samtidig gjør alt det.

Nebbet hakker seg ut av ildfuglegget i Solar Plexus og de fandenivolske vindene minner meg på at de alltid har vært her, og at jeg kanskje også følger de når bevisstheten ikke kjenner de.

Det er fred og energiskhet langsmed hverandre og spinnende tvinnende rundt og i hverandre. Når jeg danser, har alt av muskler og ledd, all bevegelighet, all sanselighet lyst til å være med, lyst til å rope sin tilstedeværelse i kroppen og i rommet. Og når jeg lar kroppen være med, lar ropene fra nervecellene være bud om en vår inni meg forent med den ytre, da er kroppen ikke lenger adskilt fra noe større.

Sanseligheten.

Dualismen hører tankene til, språket som deler opp. Men i erfaringen, når den er nær, når den synger sin subjektivitet, med bud om et større fellesskap i det å leve i den sangen enn noen forestilt objektiv virkelighet kan bringe frem mellom menneskene.. der kan ikke tanken og ordene dele opp. Følelser og tanker, sjel og kropp, individ og klode, ånd og materie, tid som var, kommer, er... det indre univers og det ytre.
Og selv med lag med tanker, idéer om hvem jeg er i hvilken prosess med hvilke ting å bevise for meg selv og andre.. kan det trenge igjennom. Snakke til en sterkere viten, en gjenkjennelse, fra min historie, fra menneskehetens historie, fra klodens historie, om hvordan vi aldri var adskilte.

Jeg kjenner igjen det å gråte av skjønnheten i en trekrone, eller følelsen av fotsålen som ruller over bakken. Og gråten som opplever transformasjon med vantro og selvfølgelighet på samme tid. Dyp sorg over all forvirring jeg har opplevd og kommer til å oppleve, heller ikke den adskilt fra gleden ved å være til. Dyp livsbejaende lettelse over all tillit og mening jeg har opplevd, kommer til å oppleve, og som jeg gråter meg nærmere idet jeg nesten roper ut: "Greit, jeg overgir meg!" Frykten er der, begrensningene er der, men nå er det fullt av huller, there's a crack in everything, that's how the light gets in sang Leonard Cohen...

Gjennom sprekkene sivet verden inn, renere enn på kanskje flere år. Jeg var på Nordnes, latrene til menneskene krøp inn i brystkassen, de andre lydene var også klare og myke på samme tid, det samme var fargene, formene. Dybdesyn som får meg til å le av hvordan kilometrene slynger seg bortover landskapet, hvordan kilometrene kjennes innenfra og ut. Når tankene roer tempoet til å bli et rolig vann heller enn en foss, og stillheten som breier seg ut mellom lydene blir like taktil som luften. Berørende på en sånn varsom måte, pakker meg inn i varme dyner eller bader meg i akkurat passe varmt vann. Omsluttende.
Som å hoppe inn i en skjerm og bli plutselig del av filmen. Rope "Mooooonchild!" og plukke opp bitene av en verden en kan gjenskape og videreskape. Rart hvordan deltakelse i livet har så mange lag, og hvordan det å forsere et slikt lag kan gi fornemmelsen av å dra vekk et sceneteppe. Eller se vekk fra veggen i hulen og ut i et landskap av noe annet enn skygger.

Nå kjennes det tilogmed godt å ha en hverdag med planer og oppgaver.

Kviser i speilbildet. Idag tidlig var det ingen, men etter returen til Bergen har huden begynt overprodusere talg. Beskytte seg mot forurensningen, tenker jeg. Den lungene merket så godt etter smaken av renhet, at de nektet ta imot like mye av lufta som i Sogn. Analogien, symbolikken melder seg umiddelbart, slik det har for vane og gjøre. Overprodusering av beskyttelse i møte med det unaturlige og forurensede, skaper ikke bare kviser.

Jeg har tilbrakt helgen i et naturlig habitat. Slikt som får kroppen til å slippe muskelspenninger, får blikket til å søke utover fra en plass av selvfølgelighet ved å være, som får musikk til å absorberes via ikke bare ører, men også porer i hudens overflate, videre rett inn i blodstrømmen, og som vekker gjenkjennelse og fellesskap mellom meg og de rundt meg så de føles som en gjenfunnet familie...

Noen ganger føler jeg meg som et bortkomment dyr som stadig får et glimt av dens egentlige livsførsel. Som marsvinene vi hadde i bur, men tok med ut til vakre enger noen timer av gangen, til vi fanget de og tok de med igjen. Jeg lurte ofte på om det kanskje hadde vært mer behagelig for de å bare være i buret, å ikke få annledning til å kjenne gjenkjennelsen av og lengselen etter hva det egentlig vil si å være et marsvin.

Og på samme måte undrer jeg meg over menneskene. Det finnes mange som omtrent overhodet ikke opplever andre kulturer, fellesskap, samarbeid som utfolder seg uten å være satt i system, å lytte oppmerksomt til stillhet eller sus når de er i skogen, å kjenne i kroppen en enhet med menneskene rundt seg og jorden, å være intuitivt var for kroppens signaler på omgivelsene fra øyeblikk til øyeblikk, å uttrykke seg spontant, å ha kontakt med dyr, å bruke sin menneskelige musikalitet.. eller andre sider ved det jeg opplever som menneskets natur.

Jeg føler jeg lever et rikere liv, med alle disse glimtene, korte og lengre, av noe som ressonerer, den vitenen som nok er felles for oss alle om vi får kontakt med den. Slik minnet om å spise gress ute i det fri var for marsvinene. Men hvem av oss har det best, så lenge ressonansen bare opptrer i glimt?
Hver gang man fanges inn igjen... Snører sammen det friere rom, distraheres fra signalene fra hjemmet inni seg, flytter seg fra kroppslig tilstedeværelse til mentalt tankespinn, oritenterer seg rundt risikoer framfor muligheter, rundt redsel for avvisning framfor kjærlighet til andre, og ikke lytter til øyeblikket... tror jeg det skriker i oss, slik marsvinene gjorde da vi fanget de igjen. Ofte et kvalt skrik, bagatellisert bort, glemt i den raske tilpasningens vending, omformet til en resignert sorg og et sukk, eller merket som en nagende angst eller skurring over noe som ikke stemmer.

Første dagen i semesteret var det så jeg hørte ekkoet av skriket fly mellom veggene i forelesningsrommet. Det nylige minnet menneskene der hadde av sine mer naturlige habitat, rom de kunne entre med selvfølgelighet, offisielle og uoffisielle familier som gjenkjenner et bredere spekter av deres potensiale og skjønnhet... Brutalt innsnevret.
Jeg kan undre meg over om jeg bare projiserer, men akkurat den dagen var det nettopp en noenlunde ivaretatt trygghet i meg sjøl som gjorde meg sensitiv for signalene rundt meg, slik som er mitt habitat. Ansiktene, deres sørgmodighet og dragning av et massivt sukk. Ensomhetens slag i trynet, når vi slenges fra selvfølgeligheten ved å være den vi er, til selvfølgeligheten ved å være i usikkerheten, adskilte. Ja, de ville brukt andre ord. Men jeg tror at om ikke frykten for å blottlegge sin sårbarhet hadde stått iveien, hadde de fleste nikket samtykkende om jeg beskrev første dagen deres i lignende vendinger.

Jeg har stirret i ilden flere timer tilsammen denne helgen. Stirret og stirret. Da jeg vokste opp, var det så ofte ild tilgjengelig å stirre i. Da vi var i skogen, da vi brente i peisen eller tente opp i de rustne jerngryta utenfor. Stirre. Fortape seg inn i glørne, følge flammenes sakte fortæring av en kubbe eller pinne. En selvfølgelighet, i den grad at jeg ikke merket hvor nærende det var før jeg nå er deprivert for bål og peis i lange perioder av gangen. Også en analog til habitatet. Jeg tror vi bærer et minne om å stirre inn i ild og hva det gjør med oss, et minne som har overlevd mange generasjoners død, og vår nyere tids elektriske lys og altoppslukende skjermer. Da jeg i jula endelig skulle komme over min egen arroganse og skepsis ovenfor mindfullness-konseptet, gikk jeg fra en times stirring i peisen, til å åpne en bok der et kapittel om å se på ild lyste mot meg i innholdsfortegnelsen. Ressonans. Og det gjentok seg... boka ikke bare satte ord på en mengde erkjennelser så gjenkjennelsen sang i kroppen, den bandt de sammen. Til hverandre, til psykologien, til tiden jeg er i nå.

Så hvorfor ikke gi slipp på arrogansen, eller stoltheten, eller bitterheten, eller ubehaget.. jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det i meg som vegrer seg for å ta til meg det konseptet, som opplever det som en legitimering av noe så grunnleggende at det aldri skulle behøvd å bli legitimert. På premissene av de sidene av virkeligheten, som dette faget spiller med i, som ikke lar menneskenes subjektive, nære erfaring få utfolde seg, uten å legitimere de innenfor rammer som ignorerer at vi alle lever i den subjektive erfaringen. Rammer som ignorerer habitatet vårt, ilden vi har stirret i i tusener av år, tilstedeværelsen som var vår selvfølge men glapp gradvis i vår voksende desperasjon etter et forestilt annet-enn-øyeblikket. Med andre ord like lite utfoldelse som marsvinene får på engen.

Det er ironisk og vakkert at mindfullness i sitt renere, ikke-tekniske innhold handler blant annet om å være i det livet som er begrenset, være tilstede også når forutsetningene dine er innsnevret eller vanskelige. Ja, det blir jeg nødt til, og ønsker lære meg gjennom studiet, og iallfall arbeidslivet... når rammene utfordrer muligheten til naturlig menneskelighet og tilstedeværelse, og bitterheten lurer seg inn de snedigste veier. De som er i forståelsen av innholdet, og plassert innenfor premissene og rammene som også mindfullness som gjorde seg legitimt innenfor, har nok ofte møtt på samme ironien. En ting som døyver ensomheten litt.

paranøtter

Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.

Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.

Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.

It starts with an ending

It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open

We have a problem

With no solution but to love

And to be loved

Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.

Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.

Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?

Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.

2009

Året.

"Her er jeg.

Jeg griper spontant innimellom etter sanseinntrykkene, som et slags sjelelig klyp i armen... lar hånden kjenne på vannet når jeg sitter i en jolle i fart. Legger meg på ryggen når jeg bader, ser på skyene og trekker pusten dypt dypt. Går langsmed vannet på strendene, og absorberer følelsen av nakne føtter i vann og sand med inderlig konsentrasjon."

"Stjernehimmelen. Etter en time liggende på dekk i bekmørket, stirrende opp på den, blikket langsomt søkende i overblikk, i detaljer... og det slår meg at en time er så lite, for en livstid kunne brukes på å studere det spekteret. Snart forsvinner følelsen av at det er bekmørkt, der det ikke er klare stjerner får jeg følelsen av hele bakteppet som en dus gråhet... fjernere, fjernere... perspektivet blir som et sluk, jeg trekkes ut, opp, uendeligheten kan ikke fattes og jeg henfaller til den mer jordbundne uendeligheten i den gode musikken på ørene, beveger meg mellom wire og reling og merker rom og cola i kombinasjon med gyngende båt og musikk gjør meg svimete på den gode måten."

"Vi kjørte mini-buss-taxi gjennom landskaper med sjø og huser oppover frodige åser badet i melankolsk glitter (eller var det ettertanken som farget glitteret med melankoli?), vind gjennom de åpne vinduene, ro og blikk innover. Plutselig så jeg den, da jeg bladde uten mål i musikken min på ipoden.. og jeg har aldri hørt teksten klarere, og kjent melodien og gitarspillet kommunisere nærere."

En måned i Karibien, og en liten seilbåt rakk å bli mitt hjem. Det samme gjorde den naturlige hverdagen orientert rundt øyeblikket. Der forventninger ikke styrer noe, der frykten aldri griper, der det var hav rundt oss og himmel over oss, reagge på alle høyttalere og en kultur som ikke har lært seg stress, selvtillitskvaler eller normer som skaper avstand mellom folk. Da jeg reiste fra dette nye hjemmet mitt, handlet sorgen ikke bare om båten, utforskingen og hverdagen med mine venner der, den handlet om å gi slipp på en smakebit av alt jeg kan være, alt livet kan være, for raskt.
For når Norge runger over en og rundt en med sin kulde og sin galskap, er det lett å glemme hjemmet en alltid har i hjertet. Det hjertet slike reiser snakker med og pleier med inderlighet.

Tiden som fulgte Karibien opplevde jeg et stort og frihetsfremmende fravær av anstrengthet. En lyst til å danse, leke, ha det gøy. Jeg sprang i snøen fra konsert til konsert på Bylarm i Oslo vinterstid, med et engasjement og en letthet som om det var en flagrende sommerfestival. Lot meg smitte av venners opplevelse av å være midt i sine gjennombrudd der.. deres spenning, glede, overveldelse.

Min sedvanlige tilfredshet vokste i flere stunder til å bli også en nyforeskelse i livet mitt. Og som nyforelska, melder lysten til å dele seg.. berette, vise frem. Det påkaller mye granskinger av meg selv. Hvor går skillet mellom naturlig glede over å dele det en opplever med andre, og et usunt jag etter bekreftelse, etter å vise frem noe for å tro på det?

I lys av nok en påminnelse om et naturlig liv, fulgte flere tilstander av undring over hvorvidt jeg er sann ovenfor meg selv og mine verdier.
"Ja.. jeg har følelsen av å svikte meg selv til tider. Min egen kapabilitet. Min sterkere stemme. (...) Generelt bevisst min selvbevissthet (heh, for en loop), undrer meg over i hvilken grad jeg iscenesetter meg selv, både for andre og meg selv. (...) Den følelsen av å føre seg selv bak lyset er ofte ekstremt abstrakt. Noen ganger har jeg en fornemmelse av at jeg nettopp har løyet for meg selv, uten at jeg får tak i hva løgnen bestod i. (...) Det hender en angst er der, en slags påminnelse om noe jeg har i meg som ikke får utfoldet seg i lyset av hvordan jeg eventuelt lurer meg selv. Lengsel etter den totalt nakne meg. Ikke vet jeg om en slik nakenhet finnes. Jeg stiller jo alltid spørsmål ved så mye. Det er få klare sannheter om meg. Kanskje livet handler bare om å bygge seg riktige placeboer, for å ha det best mulig."

Våren er det sosialpsykologi, og jeg koser meg kostelig over å svømme i tankelandskaper der ingenting er sant, bare konstruert i en kultur eller et språk... Jeg leser om andre som beskriver med forskjellig språk våre ulike virkeligheter, og hvordan vi former hverandre i samspill, i speilene, i rollene... Når jeg leser hopper det i meg.

Min mor gjorde et forsøk på å flytte til Bergen og finne sine barndomsrøtter dette året. Jeg trodde aldri helt på at hun kom til å finne seg til rette her, for det meste føltes hun bare ekstra mye på besøk. I perioder ga hun meg god øvelse i å både kjenne mine grenser, og sette de. Men hun ble bare en som dukket opp her og der i kulissene, innimellom alt annet.

Å prøve navigere seg i relasjonen til faren min og hans kone, derimot, var en langt større utfordring dette året. Hos min nye psykolog (egenterapi, må vite) ble dette et hovedtema store deler av året. Det er et spørsmål om å ikke bli respektert for sitt liv og sin virkelighet, men oppleve seg selv som et speilbilde av andres rammer for (mis)forståelse. Et spørsmål om autonomi. En lengsel etter transformasjon til en annen type kommunkasjon....

Om sommeren reiser jeg med bussen igjen, til lengst nord i landet. Nok en smakebit av andre former for leving, normfrihet, fellesskap. Enorm glede, begeistring, utfoldelse. Men også en vekkelse av en sorg og et savn, når det åpner seg for en måte å være på som gir faen i konvensjoner og hva andre syns, og du minnes på alle begrensningene som deltakelsen i det gjengse samfunnet legger.

Jeg gledet meg til å begynne på 2. avdeling. Jeg gjorde det. Jeg hadde tro på min styrke til å møte både en tettere studiehverdag og å forholde meg til medstudenter på daglig basis. En tro på min evne til å stå for den jeg er, ikke la meg rokke av forestillingen om andres blikk på meg.

Men det som skjer, er at gjennom en måneds tid føles det som livet på fakultetet sparker beina under meg, så jeg mister fotfestet. Én ting er de faktiske kravene i hverdagen, omstillingene, det nye som en ikke vet hvordan å forholde seg til... noe annet og langt mer truende for selvfølelsen er de abstrakte forestillingene om en standard, et blikk utenfra, hva det vil si å bli psykolog, eller å være en riktig student, eller å passe inn i klassen med de unike vakre menneskene, og deres forestillinger, som sikkert ikke er helt ulike mine egne...
Fra daglig yoga, kontakt med kroppen og latter i magen etter sommeren, sprang jeg opp i hodet, i tankespinn og fremmedgjorthet. Så 'ute av meg selv' har jeg ikke følt meg på nesten 5 år.

Slutten av september: "Mye av tankene jeg har hatt de siste ukene syntes nå vage og liksom vanvittige. Akkurat som jeg har vært i en hypotetisk metaverden. En reise i mitt eget sinn, i bedømmelser om meg selv, andre og livet mitt, der alt ble symboler for noe annet enn det øyeblikks-nære."
"Er dette å bli psykolog noe som tvinger meg til å gi slipp på noe naturlig ved det å være menneske? Så mye som skjer i studiet, i alt ved samfunnstrukturene å forholde seg til, kjennes som en trussel mot naturlig menneskelighet slik jeg kjenner den. Bare begrepsappaatet, det som objektiviserer andre mennesker i forhold til noe generelt noen har satt et navn på. Og det begrepsapparatet trenger seg inn i meg, blir uungåelig en del av meg."

Ironisk nok er det denne tiden jeg får mer anledning til kontakt med andre i klassen enn noen gang. Jeg er åpen, jeg forsøker, men sitter så ofte med en bismak av at alt de ser er en skygge av meg selv. En anstrengt utgave av et egentlig frihetssøkende vesen. En sosialt usikker utgave av et naturlig sosialt vesen. En bekreftelses-søkende utgave av ei som egentlig er vant til å tro på seg selv.

I hverdagen denne høsten er det også mange nærende oaser. Når jeg møter noen som kjenner meg, og som naturlig forventer den friere og mer tilstedeværende utgaven av meg, har jeg følelsen av å våkne opp fra en vond drøm til en naturlig virkelighet. Hele kroppen sukker: "Åja, det er sånn det føles å være menneske i naturlig og givende kommunikasjon." Min største oase er jammene på Vågen en gang i uka, der musikken og menneskene inspirerer og fyller meg med kraft. Måten folk forholder seg til hverandre på, med gjenkjennelse og varme selv ovenfor fremmede, minner meg om karibien og andre reiser, og påvirker sinnsstemningen vanvittig. En fremmed kvinne kommer bort til meg en av disse kveldene og sier utstrålingen min inspirerer henne, og takker meg. Nylig fortalte jeg henne, da vi satt rundt samme bord, at den kvelden var jeg midt oppi en vond tid, og trengte så sårt den bekreftelsen hun ga meg på en levende side av meg.

I slutten av oktober begynner en forandring mot noe positivt.

"Jeg har tenkt at mye av det jeg har vært igjennom bunner i frykt for å bli voksen. Men så kommer følelsen over meg, av at jeg allerede er voksen. At jeg har vært det i mange år. I innholdet, i min trygghet, i min evne tl å ta ansvar og forsøke forholde meg ærlig til verden. Men det er en annen voksenhet enn den jeg frykter. Den jeg frykter framstår som en ramme eller et skall uten innhold. Som en pakke vi kjøper når vi ønsker overbevise oss selv og omgivelsene om at vi er voksne, noen ganger bare forserket av en underforliggende redsel for å bli avslørt som en bløff. Vel, om jeg ikke får til det voksne spillet, kanskje aldri vil føle tilhørighet selv når jeg spiller med, så kan jeg kanskje klare leve en voksenhet som handler om noe annet. Om å stå i seg selv. Om å innrømme sin egen tilkortkommenhet fremfor å sette opp en viktig mine. Om å ta vare på det barnet i seg som ser den nakne keiseren."

Jeg begynner ha lyst til ting. Jeg begynner ønske oppdage byen på nytt. Og det gjør jeg. Merker hvordan hverdagen forandrer seg så fort en er åpent søkende. Uforutsigbarheten er alltid tilgjengelig. Det samme er pusten.

På tampen av året har jeg gått igjennom nok en slags skakelse, i forhold til min far og kommunikasjonssvikten der. Men raskt i prosessen dro jeg frem et mot til å stå for den jeg er, også i en sinnssvakt forvirrende situasjon. Fandenivoldskheten ovenfor livets utfordringer er stigende. Det samme er min tilbakevendende sterke bestemmelse om å leve et godt liv, som ressonerer med et naturlig minne i kroppen om hva det handler om å være menneske. Nå ønsker jeg ramme inn livet på nytt, røske opp og rense ut. Jeg er faen så lei av å være redd, og distrahert fra kontakten med øyeblikkets magi.


(Soundtrack: Woven Hand, 16 Horsepower, Tom Waits, Johnny Cash, Blind Melon, Black Mountain, Dirty Projectors, Vaiping, Fjorden Baby, Surrirealismen + + )

Ti år - del 2

Fortsettelse på mitt personlige og nostalgiske tilbakeblikk på mitt liv i tiåret som avsluttes nå.


2005:

"Remember I'll always love you as I claw your fucking throat away. It will end no other way" (Mottatt sms fra henne, 1/1-05)

Hun hadde ikke bare vært min nærmeste venn og min første store kjærlighet. Hun hadde vært noen jeg lærte å kjenne meg selv gjennom. Et speil for dybdene inni meg, noen som kom inn på nerven av livet mitt. Jeg lærte min egen styrke å kjenne, slik jeg aldri hadde før. At det fantes mer tro på det gode selv når du tror brønnen er tappet. At jeg er istand til å stå i ekstreme situasjoner, og handle instinktivt. At jeg kan bevare min livskraft når døden truer med sitt nærvær. Historien vi delte var et kapittel så viktig for meg, at jeg hvilte min identitetsfølelse på den. Det var et turbulent kapittel å hvile noenting på.

Jeg ble rundt bruddet overmannet av ekstreme tilstander i kropp og følelser. Det mest voldsomme lignet angstanfall, men var heller en slags overload enn noe jeg følte hadde med angst å gjøre.
Det skjedde igjen en dag midt i byen. Det begynte bygge seg opp så mye vondt. Gikk til legevakt. Personnummer, kulde, venting, håpløst samfunn, håpløs verden, kort pust, geleidet inn et sted, mer venting, vugging, risting, går jeg i oppløsning nå? Så.. en lege jeg aldri vil glemme. En lyttende lege. Som ga meg det rommet, de øynene jeg trengte for å jobbe meg ut av tilstanden. Klarne hodet, roe pusten, si de riktige tingene til meg selv, reflektere og føle meg ut av sirkelen, få noe på plass. Så mye kan tilstedeværelse gjøre for en annen. Og da jeg på vei ut fikk rakt handa frem som et menneske på to bein med tørkede tårer og håret vekk fra ansiktet, sa han det: "Jeg håper du vil klare få karakterene du trenger, og blir psykolog. Vi trenger slike som deg." En av mitt livs største gaver. De ordene, i den situasjonen.

Når hun endelig forlot byen, og jeg var alene i hybelen, fortsatte kjærlighetssorgen i èn ukes gråt.

Men plutselig sådde jeg et par frø.. begynte gjøre gode ting for meg selv. Begynte søke ut. "Idag gikk det opp for meg.. at jeg har glemt at jeg er verdt å bli kjent med. Det er ikke slik at jeg en tid ikke har vært verdt å bli kjent med, slik jeg kanskje følte det. Det var bare en slags glemsel.
Nå skjer det noe. Idag var det sol i Sandviken. Det hadde regnet, slik at det lille treet utenfor kjøkkenvinduet var fullt av små perler som glinset. Også var det rundt 20 småfugler der som spiste og virret rundt. Godt å se på. Idag tidlig, i en time eller så, var jeg utrolig tilstedeværende. Jeg brakte meg inn i en tilstand for å formidle noe til en venn (man får sånne idéer noen ganger). Men uavhengig av om det hjalp ham.. det gjorde så godt å være s fuckings tilstede i noe. Jeg ble fyllt av varme, det føltes som det strålte av meg. Og ordene jeg sa ut i lufta, var så gode å si, og jeg sa de med hele meg. Hendene mine vibrerte. Da jeg 'kom til meg selv' oppdaget jeg at strømmen hadde gått i kretsen der jeg satt (...) . Det hadde rukket å bli kaldt, for ovnen hadde slokna. Jeg hadde sittet der med bare en badekåpe på meg, nær vinduet, uten å merke kulden."

Og før jeg visste ordet av det, var jeg innhyllet av nye ting. Et menneske ble til to, som ble til et helt kafé-miljø og en ny forelskelse i en mann. Tehuset den Blå Katt, bohemer og radikaler. Samtaler og sarkasme. Bergen fra en annen vinkel, en ny by, en oppdagelsesferd. Nettverket bredte seg utover. Forelskelsen tok snart slutt, men ikke forelskelsen i livet. Menneskene. Bergen. Dette var en gjenfødsel.

(Får meg deltids-jobb på sykehjem. Endelig litt økonomi)

Jeg mediterer oftere. Hadde en veldig god og skjerpende faste. I eksamenslesing-innspurt leser jeg fra 9 til 9 hver dag med matpauser og ettermiddagstur, og avslutter hver kveld med en time i vinduskarmen hvor jeg betrakter alle stadier av solnedgangen.

Hun og jeg har et tilbakefall, når hun gjenoppdager meg slik jeg er når jeg gløder med livsintensitet, og jeg gjenoppdager henne med tilgivelsens varme og håp. Følelsene er vanvittige, men jeg velger å ha et helt liv, hun er bare en del. Og når hun tar en pilleoverdose, og gamle mønstre gjentar seg mellom oss, tar jeg avgjørelsen. Jeg sitter i morgenlyset på Roskilde-festivalen, og en fremmed danske ved navn Jäsper setter seg ved siden av meg. Vi snakker om kjærligheten og smerten. Og da besemmer jeg meg, for at dette ikke er varig.
Det avsluttes på såpeopera-vis. Jeg forelsker meg i samme mann som hun forlot meg for. Ironiene. Hevn? Brukte vi han begge for å fri oss fra hverandre?
Forholdet er spesielt, fyllt med ømhet og varme, men har alltid en skygge av å ikke kunne vare. Også han er deprimert. Også for ham er jeg den sterke, den som må sette grenser for mørket. Det varer et halvår.

Samme tid utfolder livet mitt i Bergen seg i stadig vakrere sjatteringer. Nettverket blir videre og videre, jeg lever uforutsigbart og i øyeblikket. Jeg dyrker surrealismen, alle karakterene og stundene som ikke ligner noe annet. Jeg går ut, jeg havner et sted, jeg opplever noe nytt, jeg fylles med spenning og engasjement.
En ny bekjent dør, jeg kommer inn på sorgen til de som stod ham nær. Det bringer meg igjen inn i følelsen av spekteret mellom liv og død. Velger liv på nytt og på nytt, med høyere og klarere stemme. Intensitet. Intensitet. Intensitet.
"Livet sprenger sine egne grenser så jeg tror bevisstheten min skal til å slå sprekker"

En mandagskveld i september havner jeg blant mennesker som improviserer musikk ute. Det er cello, fele, stemmer, trommer, gitarer. Og en kvinne innleder til stemmeimpro, jeg slenger meg med og noe nytt spirer i meg. Kristin heter hun, hun er eksentrisk, hun synger ut, hun er en eksplosjon av iver og musikk. Og hun blir en ny god venn. Hver mandag jammer vi ute. Og vi synger flerstemt med andre jenter utenom.
Jeg bor i sentrum, det kommer folk på besøk stadig. Vi drikker te.

(Soundtrack: Bright Eyes, Eels "Blinking lights" albumet, Dresden Dolls, Xploding Plastix "Treat me mean I need the reputation", Pink Floyd "Shine on...", Devandra Bahnart, Porcupine Tree, Tom Waits ++)


2006

Det er vanskelig å skrive om dette året, for jeg aner ikke hva å velge ut. I mitt minne er dette det vakreste, mest mangfoldige og livsbejaende året jeg har opplevd hittil i mitt liv.

Jeg avsluttet et forhold. Det var et forhold som stadig holdt fast i meg med sjelelig ømhet og oppbluss av forelskelse, men som alltid også innebar en tvil. En gjentakelse av mitt mønster, å være med noen jeg føler ansvar og omsorg for. Det sa stopp til slutt, det var ikke givende så mye som tappende, det var ikke frihetsfremmende så mye som det var begrensende, og å bli i var ikke respektfult ovenfor ham, eller meg selv.

Frihet. Frihet.. Frihet!
Første tid uten forhold, og uten noens depresjon tett på meg, siden jeg var 18 år.

"Aaaaaaaaah! Jeg føler enkelte smilerynker rundt munnen og øynene våkner til live som etter en dvale. Jeg kan kjenne hele ansiktet åpner seg når jeg smiler. Kan ikke forklare dette på annen måte."

Jeg omfavnet verden. Alle jeg var blitt kjent med, alle som dukket opp midlertidig eller varig i livet mitt, de var alle velkomne. Velkomne i hjertet mitt. Den livsbejaelsen, sprengingen av bevissthetens grenser som jeg hadde kjent glimtvis høsten før ble oftere en varig tilstand. Jeg fløt sammenhengende fra situasjon til situasjon, alle med en mening, eller var det jeg som kunne tillegge alt mening?
"Ikveld så jeg tilbake på de siste dagene. Og det gikk opp for meg at de egentlig har vært ganske vinglete og uforutsigbare. Mange muligheter til å bli skuffa over at ting ikke gikk som forventa, eller usikker når noe uventa dukket opp. Men jeg har jo ikke engang merket meg uforutsigbarheten. Bare hengt naturlig med. Omstilt meg som ved et knips."

Jeg tok opp igjen et kurs for 3. gang den våren, i håp om å komme inn på profesjonsstudiet. Danset tango på kveldene etter lesing. Kom ikke inn. Høsten ble det jobbing istedet for studier, og nytt søk med samme karakterer.

Og selv om jeg var så mye glad, så mye tilstede i livsbejaelse og omfavnelse av øyeblikket, var det lite overfladiskhet og mye refleksjon. Over eksistensielle tema, de større valgene, samfunnet, alt jeg ikke er enig med. Jeg var mer trygg til å kunne se med rått blikk på hvor forjævlig verden vi har skapt oss, når jeg hadde min jevne tilførsel av meningsopplevelse i mitt liv til å styrke meg.
"Jeg vil ikke ha dette samfunnet. Jeg vet ikke hvor å begynne når noen spør meg hva jeg syns er 'galt'. Samtidig ser jeg for tiden et eksempel på ei som forsøker bekjempe systemene ved å melde seg helt ut av de, og som gjennom dette nesten selvutsettende forsøket poengterer hvor vanskelig.. ja, umulig det er... Så jeg tenker.. at vil jeg bidra til en forandring i samfunnet er jeg nødt til å ta del i det.. selv om jeg risikerer å miste meg selv på veien. Jeg håper jeg er sterk nok. Kanskje det jeg leste idag om symbolsk prostitusjon fikk bobla til å sprekke. Er jeg nødt til å føle at jeg prostituerer meg for å komme i posisjon til å forandre noe?"

"Igår hadde jeg en utrolig givende samtale med to venninner. Vi spydde ut gørr og frustrasjon og veltet oss i sarkasme over menneskenes selvutslettelse og ueærlighet ovenfor seg selv og hverandre. Slike ting."

Eksempelet ovenfor, som meldte seg ut, var Kristin. Få personer har inspirert meg så mye. Selv om jeg stilte spørsmål ved henne, selv om jeg trengte god-mobbe henne en del for hennes mest spaced idéer om sammenhenger i universet... denne dama nedstrippet de store spørsmålene om samfunn og vår fremmedhet til et barnslig fabel-språk de fleste kan relatere seg til. Hun var den mest radikale personen jeg hadde møtt noen gang. Uten å være vanskelig å forstå. Hun brakte musikk til menneskene rundt seg ved å invitere til deltakelse med lav terskel.. hun ønsket vekke den menneskelige naturlige musikaliteten i folk, den vi for ofte glemmer i disse tider hvor folk tror musikere er en egen art som bor på scenen. Og hun fikk det til. Hun ville alltid tenke at hun fikk lite til i forhold til sine idealer, men jeg så frøene hun sådde i folks bevissthet.

Når vi var flere som improviserte flerstemt sang, kunne jeg noen ganger oppleve en tilstedeværelse mer helhetlig omfavnende enn de fleste tilstander jeg har opplevd. Alle er der. I øyeblikket, på terskelen mellom to toner... fintfølende famlende... hva vi skaper i øyeblikket sammen er større enn summen av oss alle. Det løfter oss ut av oss selv, og nærmere oss selv på samme tid.

Det var crazy tider. Gå og synge høyt i gatene med Kristin og hennes handlevogn med synth i. Ha flere teselskap som kunne minne om Hattemakerens i weirdness-nivå. Fest hos en inder hvor absolutt alle masserte hverandre til slutt (dog ikke orgie, slik jeg frykta). Lavvo midt i byen med bål og dans flere ganger. Oppføringer av Kristins teatermusikal i sentrumsparken med deltakervidde fra afrikansk strengmusikk til erkebergensk pønk (Renneræv..). Samme i Porsgrunn på teaterfestival. Tidenes beste Roskilde-festival med Store musikkopplevelser og nydelige menneskemøter. Et av mine livs vakreste reiser bar til Karlsøy på sensommeren, med en buss herlige forskjellige mennesker, opptredener i lavvo og i natur, en omfavnelse av alt livet kan by på når menneskene er i seg selv og med hverandre heller enn i frykt og stagnasjon. Å havne tilfeldig på besøk i ulike subkulturer, fra fintkulturelt og internasjonalt til rølpete og lokalt.

Jeg avsluttet året med min førse reise alene, i Italia. Jeg trengte nedstrippe meg fra all bekreftelse fra folkene rundt meg, det jeg den tiden kalte bekreftelsesavhengigheten, være slynget ut der jeg ikke kjente noen. Det lå også en fristende utfordring i å fikse alt sjøl gjennom en reise. Å måtte stole på meg selv. Jeg har noen bilder på netthinnen fra den reisen jeg knapt tør ta frem, for de berører meg til tårer. Menneskene jeg traff, landskapene som slynget seg rundt toger og busser, fargene, stundene ting løste seg, frihetsfølelsen, og selv-tilliten.

(Soundtrack: Nina Simone - "Feeling Good" og "Sinnerman". "Snickerboa" - Stefan Sundström. "One way out" - Allman Brothers Band. Kristins musikk. Gogol Bordello (galskap på Roskilde). Fjorden Baby - "Pes" (den sangen merket jeg meg met i deres første konserter). Porcupine Tree - "Trains". Tool. Adjágas. Tom Waits (gjenoppdaget "Rain Dogs" albumet fra min barndom). New Tango Orchestra. Captain Beefheart - "Shiny beasts" albumet. Air - "Talkie Walkie". Muse. Leonard Cohen ++)

Miniatyr

Jeg husker jeg hadde et mentalt bilde da jeg var barn, av hjertet mitt fylt med mennesker. Inni meg, i organet i brystet mitt, var det fullt av miniatyrutgaver av menneskene hjertet mitt husket. De som hadde stor betydning, var litt større, de minste var de som jeg knapt hadde møtt, men som likevel hadde gjenklang der inne.
Og barnets forklaring har en mening som overgår de voksnes ofte. Når jeg ikke kan beskrive hvor godt det er å være bevisst de vakre menneskene jeg kjenner, kunne barnets enkle logikk opplyst meg: Når det rører seg i brystet idet jeg tenker på noen jeg er glad i, står miniatyren av personen der inne og roper om sin eksistens så det sprer en varme innenfra, for blodet pumper ropet ut i årene. Og jeg lytter.

Jeg lytter også til all musikken som hører mitt hjerte til. I kveld har jeg satt hele spillelista mi på random mix. For hver låt en ny god følelse, enten det er å oppdage noe jeg har hørt for lite på, gjenoppdage noe jeg ikke har hørt på lenge med nostalgisk sødmefullt eller vemodig smil innvendig, synke inn i musikalske landskaper som snakker til meg med et annet språk enn alt annet, eller nesten lette av stolen i småekstatisk påminnelse om enkelte artister og låters eksistens.

Hva det vil si å leve.
For meg kan ikke livet handle mest om en forestilt fremtid. Livet er veien, ikke målet. Noen ganger kjennes det som jeg er skrudd sammen på en annen måte enn folk rundt meg. Mange finner sin styrke i å kunne legge seg selv til side for forpliktelser eller mål som skal nåes. Og der har jeg min største svakhet. Om ikke jeg kan svare ja på at jeg kjenner meg levende og noenlunde tilstede i hverdagen min, sprer nei’et seg som en sykdom inni meg.
Det har vært tider, flere tider, hvor et oppriktig spørsmål om jeg lever livet jeg ønsker leve hadde vekket Angst i meg, og fått meg til å ville sno meg vekk med snirklete bevegelser. Levendeheten min har i de tidene hatt et lokk over seg, hvor glimt av å Leve kjentes som å gispe etter luft i en ellers oksygendeprivert tilstand.
Og nå lurer jeg på om disse tidene, og lettelsen ved å våkne til live etter de, har satt seg som en dyp lærdom jeg ikke engang er bevisst. Når oksygentilførselen kjennes knapp igjen skjer en reaksjon, en tilspisning av eksistensen, bevisstheten zoomer ut til å omfatte hele livet, inn igjen på tiden jeg er i, så ut igjen. Det er så jeg har avgitt et løfte til meg selv om aldri å gå virkelig inn i en dvale, der følelsen av å Leve legges til side for en idé, være seg idéen om hva andre forventer, idéen om å redde et annet menneske fra døden eller idéen om å bli psykolog. Og når noe i meg merker løftet begynner brytes, kjennes det som jeg svikter meg selv. Ja, jeg kjenner nærmest en skam, ikke ovenfor andre, men ovenfor den delen av meg som har mest tro på meg selv. Det vil alltid være idéer, ting å oppta seg med, og hele tiden lever jeg.

Jeg har vært mer en svamp for menneskemøtene i det siste igjen. Jeg og Linn satt i flere timer på Folk og Røvere en kveld. Vi spiste popcorn og hadde en av de samtalene, de som strekker tindrende tråder mellom innholdet bak formen av ting. Formen av hennes liv, formen av mitt. Vi lo av oss selv og hverandre med både fandenivoldskhet og ømhet, både av vår menneskelige sårbarhet og vår vegring mot å erkjenne den. Vi ble en stund etter siste drikken fordi de spilte Stereo Total og Tom Waits, og ble begge samtidig klar til å gå så fort musikken skiftet til noe kjedeligere.
Og de jeg ikke kjenner så godt, har igjen begynt å bli mer… oppdagbare. Fordi jeg for tiden har blikket for noe nytt, for mer av det som ikke bare bekrefter eksisterende inntrykk. Jeg var på middag hos en venninne i dag, og vi delte for første gang hovedtrekk ved livshistoriene våre. Når jeg tenker teoretisk om det å dele livserfaringer i en samtale, syntes det som en gammel vane, en hakkete plate satt på repeat. Men slike samtaler er i realiteten ofte ikke bare en ny plate, det er musikk som spilles inn i øyeblikket. Vi deltar i hverandres skapelse av vår virkelighet. For i rommet mellom meg og den unike andre, spinner vi historiene med en tråd som ikke er helt lik den vi brukte sist vi spant.

Jeg har også hatt flere besøk hos meg i det siste, planlagte og spontane. Jeg liker tegnene i rommet mitt på besøkene som har vært, jeg lar tekopper eller ølflasker bli stående en dag eller to… det er en sånn rar sentimentalitet jeg har, tingene er stilleben utstilt i rommet mitt, som får miniatyrene i hjertet til å pludre med mildhet.

What you are

(Soundtrack: ”Stormy High” og “Queens will play” – Black Mountain)

Alle tilstandene.

Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.

Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.

Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.

(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)

Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.

En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.

(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)

Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.

Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.

Syklus - verdighet

En tekst jeg skrev på pc'en nyåret '08. Erkjennelsene og ønskene den beskriver er meg velkjent, de vender alltid tilbake som i en syklus, med ny smak og farge hver gang:

Verden er en utvidelse av mitt sanseliv. Fra hendene mine strekker fargene og luften seg kontinuerlig gjennom landskaper og stoffer vi tror er faste, men det finnes ingen grenser. Nei, kanskje det bare finnes rom, og valg. Her er et rom, her velger jeg hva skal være, akkurat her inne i mitt livsrom. Jeg føler det, her sitter det, her i hjertet sitter min åpenhet og mitt nei, min omfavnelse og min frihet.

Søylen inni meg har en klar tone, og klar farge. Verdighet. Verdighet selv over det forgjengelige. Verdighet selv ved det usikre, det famlende menneskelige. Dette er meg. Jeg ønsker ikke ta det fra meg. Ønsket er sterkere enn frykt er nå.

Leve leve leve leve. Jeg ville ikke valgt noe annet liv, enn det jeg lever. Jeg eier dette, jeg verdsetter det selv når jeg ikke viser det frem.

Blomstrende innover og utover. Jeg vil ikke oppta meg med om andre ser det. Jeg vil bare være del av strømningene, jeg vil bare lære å kommunisere med verden herifra. Fra å ta imot meg selv, og til å ta imot alt som noe annet enn speil for min manglende selvmottakelse. Kommunisere ved hvert valg, hver åpning for flyten i det å være.

Jeg har lyst til å flyte med ord. Har vært så tung idag, det var så blodet rundt i kroppen min ble offer for ukjente tyngdekrefter, det motsatte av å gå på månen. Så jeg får lyst til å flyte med ordene, slik jeg har gjort før, slik jeg tidvis har trodd jeg er designet for. Et naturlig habitat.

Livet mitt har vært så mye gjenstand for ordene, jeg har levd gjennom de til tider, obsessive compulsive biografisk beskrivelse av så mange ansiktsuttrykk, interaksjoner, stemninger, absurditeter. Da jeg kuttet ut beskrivelsene var det å slynge seg ut i et vakuum... opplevelsene kjentes tidvis truende, tidvis irrelevante, når de stod der for seg selv, når jeg skulle bære de og anse de verdifulle uten å innlemme de i en paralell fortelling i ord. Fortellingen om et sprekkeferdig liv.

Det tunge blodet, det som trakk meg mot gjorda og gjorde gulvet så ekstra familiært idag, jeg tror det var et mettet blod. Jeg kjenner meg veldig mett. Det er tett med masse, ikke plass til mye tanker engang, ikke bevegelsefrihet. Jeg har opplevd lignende før. Det er tid for innramming.

Jeg stiller spørsmål ved alt, inkludert måten jeg bygger opp min selvforståelse på, historien om mitt liv og hvordan det har formet og former meg, altsammen. Det er kanskje bare fikse idéer, det at det finnes en tråd. Men jeg trives med tråder, og opplevelse av mening. Og derunder trives jeg med å se livet mitt i bilder og taktile metaforer, som noe jeg vil ha rom for, når det kjennes ut som det er en masse, som metter tilogmed blodomløpet, som gjør månevandring til en diamentralt motsatt forestilling.

Jeg får slik fornemmelse av metthet med jevne mellomrom. Livet mitt, alle bilder og stemninger og historier, forsøker liksom få plass på én gang, kuliminere inn i dette øyeblikket, i dette øyeblikket skal jeg være summen, men det er en for stor sum å bære, jeg har så mange minner at jeg ender med å ikke huske noe av det, det blir diffust og fortettet, jeg syns det er merkelig å være 25 og ikke 80, den gamle følelsen av absurditeten ved at det bare fortsetter og fortsetter. Hva som var spennende og orginalt for et par år siden har allerede rukket bli klisjéer. Det å oppdage noe som slår en som ekte og annerledes enn alt annet, har også en bismak av å høre på en gammel hakkete plate. Danske Trille med gitaren avslutningsvis på fest i Villaen... sprake, knirke, sprake... da var fest et totalt annet konsept med slør av mystisisme. Man kan få dårlig fordøyelse av mindre.

I slike tider, får jeg bildet av livet mitt som et kunstverk in the making, som ikke bare forandrer seg innenfor rammen, men begynner sprenge rammens grenser. Så jeg må skifte ut ramme fra tid til annen. Jeg vet aldri hva det innebærer, hva som egentlig skjer. Men det har en åpnende effekt... en ny bevegelsesfrihet. Et barnligere blikk, klisjéene blir plutselig færre fordi man får det blikket som får ting til å gløde av nyhetsverdi.

Eller kanskje alt bare er forestillinger... det at man har disse epokene, disse overgangene, kløfter å hoppe over, steg å ta, rammer å skifte ut, minner å omfavne... liksom idéer for å gjøre livet ens litt mer selvutviklings-pompøst. Kanskje det bare er dagene og timene det handler om, når de leves. Jeg lever jo, og elsker alle øyeblikkene jeg liksom snubler over min egen eksistens, ooops-here-I-am-effekten, fargene rundt meg klarner, alt blir så taktilt fornembart, lufta kjennes varsom ut, regn vil leke, sol vil omfavne... Å bli minnet på min egen naturlige fryktløshet, når jeg i hverdagen lever mer diltende etter gjengse illusorisk angst enn jeg er bevisst.

Kjenner meg faktisk mindre mett for øyeblikket.