Livet mitt. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det en gang. Fra mitt perspektiv er det naturlig, jeg opplever det jeg gjør, lever dag for dag. Men med jevne mellomrom ser jeg på dagene mine og tenker at en slik hverdag er vanvittig. Noen ganger får jeg en barnlig lyst til å ha med et skjult kamera i alt som skjer i en uke, hvor jeg tidvis forteller en del av det som foregår i meg gjennom timenes utfoldelse. Den ligner lysten til å skrive om tingene jeg opplever.

Er det bare ønsket om å vise frem noe en er stolt av, som en unge? Eller få bevist for andre noe om livet mitt, eller vinne andres fascinasjon? Er jeg så vantro til mitt eget liv sjøl, at jeg trenger at andre ser det for å bringe virkelighetsfølelsen klarere frem? At det føles som dagene mine er the cat in the box, noen må se de for at de skal eksistere? Er det en forestilling som døyver ensomheten, kanskje? En tanke om at hvis noen så, hvis noen kjente de mange aspektene, forandringene fra time til time... ville jeg føle meg mindre ensom. At jeg ikke alltid hadde viktige sider ved virkeligheten min som den andre ikke kjenner til.

Noen ganger føles det som dagene som går er så genialt fullspekkede med ting, at det er en jobb å bære vitenen om alt de inneholdt alene. En ensom jobb. Om-bare-de-visste-tanken. Men så ulike sfærer som folk lever i, ville de sett på de andre sfærene jeg vandrer i med forskjellige briller enn mine egne. Tilhørigheten til hver verden er også noe å bære, sammen med sukket over å aldri høre til slik de som lever mest i én verden gjør.

Å være på besøk i omtrent alle områder i livet, lokker på en enorm styrke til å bære et hjem inni seg hvorenn man er på besøk.

What you are

(Soundtrack: ”Stormy High” og “Queens will play” – Black Mountain)

Alle tilstandene.

Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.

Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.

Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.

(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)

Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.

En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.

(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)

Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.

Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.

Ti år igjen

Skrevet onsdag kveld:

Jeg har en venninne som er ti år gammel. Jeg har vel visst det en stund, at hun er en venninne, men det er ikke så lett for bevisstheten å oppdage slike selvfølgelige begreper innimellom vante kategorier; aldre og roller (barnepasser, barn). Jeg merker når jeg ser henne tilfeldig, at det er en varme mellom oss som ikke bare er den mellom en voksen og et barn, for det er en gjensidighet der. At jeg blir den støttende og sterke, innebærer ikke en mye skjevere relasjon enn den jeg har opplevd i voksne vennskap der den andre trekker i meg og tapper meg, for jeg lærer noe av denne jenta, minst like mye som hun lærer av meg. Jeg skulle ønske hun var 15 år eldre noen ganger, sin personlighet pluss mer erfaring og begrepsapparat, som jeg kunne invitert ut på kafé for lange gode samtaler.
I funderinger over drømmen om ti-åringen som brenner opp en gammel dimensjon (se innlegget ”Real Gone”), har jeg merket meg at det var så klart at jenta var ti år. Og at hun samtidig ikke var meg, men noen med kortere hår, annen måte å være på. Etter hvert ser jeg likheten mellom tiåringen i drømmen, og min tiårige venninne. Og om ikke det er sammenheng nok, i går merket jeg sterkere enn noen gang fellesrekkene mellom meg og denne unge jenta. I relasjon til meg selv som tiåring. Og i relasjon til den jeg er i dag.
Hun forteller meg om ensomhet. I utgangspunktet har hun valset inn i samtalen med inntrykket av at alt er fint, men uroen er der, og selv om jeg ikke tenkte bevisst at den dekte over for noe, må det ha vært en ubevisst gjenkjennelse der, for intuitivt kjøpte jeg ikke at alt var bra. Jeg vet ikke om jeg ville kjent igjen lengselen på et barn, så mye som jeg kjente den på en venn jeg speiler meg selv og min historie i. Lengsel etter at noen ikke møter babbel, fjernhet og uro med en holdning som aldri spør etter noe mer, prøver nå en, den lengselen jeg hadde i familien min i flere år.
Det kommer for en dag at hun har bare én venninne, som flytter etter dette skoleåret, og at hun kjenner på avstanden til alle i klassen, hun finner ikke et møtepunkt med dem… Jeg vet ikke om hun opplever angsten, men definitivt har fremmedheten begynt å luske seg inn i livet hennes. Hun liker å undre seg.. hun liker å filosofere, det ordet bruker hun selv, hun kommer med ord om de voksnes verden av spiritualitet og religiøsitet som i sin enkelhet blir klare laserstråler fra hennes sinn til mitt, og plutselig er de voksnes kompliserthet det mest barnslige jeg kan tenke meg.
Hun har også begynt å betrakte spillene. Gjort seg sine første refleksjoner rundt at enkelte gutter ”egentlig er snille, men når de er med de andre som er sånn dumme, blir de også sånn”. Og til og med han gutten som var lederen av de dumme, var egentlig snill. Hvorfor er de sånn dumme når de er sammen med hverandre, og så mye snillere hvis man er med de alene? ”Shit, det lurer jeg også på når jeg er på skolen” var jeg på nippet til å svare, men holdt tross vennskapet fast nok på rollen som den voksne, og fortalte forsiktig at voksne faktisk også er sånn ofte, at vi liksom later som noe, når vi vil de andre skal like oss, mens vi kanskje er annerledes inni oss. Så sa jeg noe om masker, et halvhjerta forsøk på å overføre min egen oppdagelse i barndommen av den metaforen, men jeg tror ikke jeg kan overføre slike oppdagelser til henne, hun gjør sine egne, og det blir utrolig spennende å høre om de.

Da jeg var 12 år kom jeg over et kort i mammas gamle skrivebord, med overskriften ”Masker”. Jeg har sjeldent opplevd et ord, en metafor, skape en så stor lettelse og beskrive så mye jeg hadde manglet ordene for, som det ”masker” gjorde i denne teksten. Maskene som legger seg over mindreverdfølelsen, som postulerer selvsikkerhet og uberørthet når forvirring og usikkerhet ligger under overflaten. Og under maskene, personer som samtidig søker og ønsker å bli sett og bekrefta på et annet plan enn i maskeradeballet.
Jeg så meg rundt i skolegården med nye øyne. Endelig hadde jeg ordet. Og deres utestengende holdninger, deres hardtslående ord og hånlige utrykk, de kom ikke fra onde mennesker, men fra maskene til noen som egentlig er redde og usikre. Og selv om angsten og den lave selvfølelsen fortsatte, hadde første frøene blitt sådd, til å tørre leve med tro på at ingen er onde, på tross av alt som herjer mellom oss og inni oss. Til tider har jeg ønsket det ikke hadde skjedd, en verden av gode og onde mennesker hadde vært så mye lettere å forholde seg til, så mye mindre fortvilende å beskue, og ikke invitert til disse indre dialogene mellom engler, demoner og alt der imellom. Og når noen kaller meg naiv idet jeg sier jeg ikke tror på onde mennesker, får jeg lyst til å be de leve en dag i den jævlige verdenen jeg lever i, hvor onde handlinger ikke kan forklares enkelt, hvor noe så stupidt som folks selvbedrag, mindreverd, sosiale mekanismer og glemsel om sin egen godhet kan få de til å flå hverandre psykisk og fysisk, og danne systemer som legitimerer og hyller ufølsomhet, teknisk fiksering og kald distanse på bekostning av de som trenger varme mest, hvor de som ikke fikk den varmen videre skader, voldtar og dreper andre, og hvor all denne stupiditeten virker gjensidig forsterkende til det som kunne vært et lærerikt møtepunkt ender i blodig krig, for å nevne noe…
… og forsøke igjen å kalle meg naiv etterpå.

Jeg vet den tiårige venninnen min sannsynligvis kommer til å leve i den verdenen. Hun kommer ikke til å kjøpe det svart hvite. Hun kommer heller ikke til å lett kjøpe de sosiale spillene, så mye som hun betrakter de med fremmedfølelse og ensomhet. Der er hun, der jeg var. Veiene er ikke de samme, kanskje hennes historie blir lettere. Men tankene mine gikk etter den samtalen, til alle de som er sensitive på samme måte. Og de årene de må igjennom. Ikke minst, til redselen og tidvis troen på at en selv er gal eller unormal… hva som er normen må jo være sant. Ens følelser og opplevelse er en uting. Feil. En splittelse i virkelighet, mellom det som føles naturlig, og det alle gir inntrykk av at er naturlige selvfølgeligheter. Jeg vil ikke være enda en av de som legger til nok et press, med profesjonell mine og postulat om en objektiv virkelighet, mot følelsen av hva som er naturlig. Jeg vil finne en annen måte å hjelpe folk fungere og vokse i seg selv og verden. Viljen er sterk.
Venninnen min hjelper meg å trekke tråder på nytt. Hun minnet meg på at årene med ensomhet og angst -den tiden hun har begynt på nå- brakte meg til et sterkere ståsted i meg selv. Om dette studielivet innebærer et par år til med mye kontrast mellom eget ståsted og omgivelser, sosial usikkerhet og fremmedhet, å måtte lytte til og holde meg åpen for de som viser meg virkelighetsbilder som ikke samsvarer med en følelse av hva som er naturlig og logisk på et rent menneskelig plan… så er jeg i det minste voksen. Klarte jeg beholde vettet som barn, klarer jeg faen meg å gjøre det samme nå.