2009

Året.

"Her er jeg.

Jeg griper spontant innimellom etter sanseinntrykkene, som et slags sjelelig klyp i armen... lar hånden kjenne på vannet når jeg sitter i en jolle i fart. Legger meg på ryggen når jeg bader, ser på skyene og trekker pusten dypt dypt. Går langsmed vannet på strendene, og absorberer følelsen av nakne føtter i vann og sand med inderlig konsentrasjon."

"Stjernehimmelen. Etter en time liggende på dekk i bekmørket, stirrende opp på den, blikket langsomt søkende i overblikk, i detaljer... og det slår meg at en time er så lite, for en livstid kunne brukes på å studere det spekteret. Snart forsvinner følelsen av at det er bekmørkt, der det ikke er klare stjerner får jeg følelsen av hele bakteppet som en dus gråhet... fjernere, fjernere... perspektivet blir som et sluk, jeg trekkes ut, opp, uendeligheten kan ikke fattes og jeg henfaller til den mer jordbundne uendeligheten i den gode musikken på ørene, beveger meg mellom wire og reling og merker rom og cola i kombinasjon med gyngende båt og musikk gjør meg svimete på den gode måten."

"Vi kjørte mini-buss-taxi gjennom landskaper med sjø og huser oppover frodige åser badet i melankolsk glitter (eller var det ettertanken som farget glitteret med melankoli?), vind gjennom de åpne vinduene, ro og blikk innover. Plutselig så jeg den, da jeg bladde uten mål i musikken min på ipoden.. og jeg har aldri hørt teksten klarere, og kjent melodien og gitarspillet kommunisere nærere."

En måned i Karibien, og en liten seilbåt rakk å bli mitt hjem. Det samme gjorde den naturlige hverdagen orientert rundt øyeblikket. Der forventninger ikke styrer noe, der frykten aldri griper, der det var hav rundt oss og himmel over oss, reagge på alle høyttalere og en kultur som ikke har lært seg stress, selvtillitskvaler eller normer som skaper avstand mellom folk. Da jeg reiste fra dette nye hjemmet mitt, handlet sorgen ikke bare om båten, utforskingen og hverdagen med mine venner der, den handlet om å gi slipp på en smakebit av alt jeg kan være, alt livet kan være, for raskt.
For når Norge runger over en og rundt en med sin kulde og sin galskap, er det lett å glemme hjemmet en alltid har i hjertet. Det hjertet slike reiser snakker med og pleier med inderlighet.

Tiden som fulgte Karibien opplevde jeg et stort og frihetsfremmende fravær av anstrengthet. En lyst til å danse, leke, ha det gøy. Jeg sprang i snøen fra konsert til konsert på Bylarm i Oslo vinterstid, med et engasjement og en letthet som om det var en flagrende sommerfestival. Lot meg smitte av venners opplevelse av å være midt i sine gjennombrudd der.. deres spenning, glede, overveldelse.

Min sedvanlige tilfredshet vokste i flere stunder til å bli også en nyforeskelse i livet mitt. Og som nyforelska, melder lysten til å dele seg.. berette, vise frem. Det påkaller mye granskinger av meg selv. Hvor går skillet mellom naturlig glede over å dele det en opplever med andre, og et usunt jag etter bekreftelse, etter å vise frem noe for å tro på det?

I lys av nok en påminnelse om et naturlig liv, fulgte flere tilstander av undring over hvorvidt jeg er sann ovenfor meg selv og mine verdier.
"Ja.. jeg har følelsen av å svikte meg selv til tider. Min egen kapabilitet. Min sterkere stemme. (...) Generelt bevisst min selvbevissthet (heh, for en loop), undrer meg over i hvilken grad jeg iscenesetter meg selv, både for andre og meg selv. (...) Den følelsen av å føre seg selv bak lyset er ofte ekstremt abstrakt. Noen ganger har jeg en fornemmelse av at jeg nettopp har løyet for meg selv, uten at jeg får tak i hva løgnen bestod i. (...) Det hender en angst er der, en slags påminnelse om noe jeg har i meg som ikke får utfoldet seg i lyset av hvordan jeg eventuelt lurer meg selv. Lengsel etter den totalt nakne meg. Ikke vet jeg om en slik nakenhet finnes. Jeg stiller jo alltid spørsmål ved så mye. Det er få klare sannheter om meg. Kanskje livet handler bare om å bygge seg riktige placeboer, for å ha det best mulig."

Våren er det sosialpsykologi, og jeg koser meg kostelig over å svømme i tankelandskaper der ingenting er sant, bare konstruert i en kultur eller et språk... Jeg leser om andre som beskriver med forskjellig språk våre ulike virkeligheter, og hvordan vi former hverandre i samspill, i speilene, i rollene... Når jeg leser hopper det i meg.

Min mor gjorde et forsøk på å flytte til Bergen og finne sine barndomsrøtter dette året. Jeg trodde aldri helt på at hun kom til å finne seg til rette her, for det meste føltes hun bare ekstra mye på besøk. I perioder ga hun meg god øvelse i å både kjenne mine grenser, og sette de. Men hun ble bare en som dukket opp her og der i kulissene, innimellom alt annet.

Å prøve navigere seg i relasjonen til faren min og hans kone, derimot, var en langt større utfordring dette året. Hos min nye psykolog (egenterapi, må vite) ble dette et hovedtema store deler av året. Det er et spørsmål om å ikke bli respektert for sitt liv og sin virkelighet, men oppleve seg selv som et speilbilde av andres rammer for (mis)forståelse. Et spørsmål om autonomi. En lengsel etter transformasjon til en annen type kommunkasjon....

Om sommeren reiser jeg med bussen igjen, til lengst nord i landet. Nok en smakebit av andre former for leving, normfrihet, fellesskap. Enorm glede, begeistring, utfoldelse. Men også en vekkelse av en sorg og et savn, når det åpner seg for en måte å være på som gir faen i konvensjoner og hva andre syns, og du minnes på alle begrensningene som deltakelsen i det gjengse samfunnet legger.

Jeg gledet meg til å begynne på 2. avdeling. Jeg gjorde det. Jeg hadde tro på min styrke til å møte både en tettere studiehverdag og å forholde meg til medstudenter på daglig basis. En tro på min evne til å stå for den jeg er, ikke la meg rokke av forestillingen om andres blikk på meg.

Men det som skjer, er at gjennom en måneds tid føles det som livet på fakultetet sparker beina under meg, så jeg mister fotfestet. Én ting er de faktiske kravene i hverdagen, omstillingene, det nye som en ikke vet hvordan å forholde seg til... noe annet og langt mer truende for selvfølelsen er de abstrakte forestillingene om en standard, et blikk utenfra, hva det vil si å bli psykolog, eller å være en riktig student, eller å passe inn i klassen med de unike vakre menneskene, og deres forestillinger, som sikkert ikke er helt ulike mine egne...
Fra daglig yoga, kontakt med kroppen og latter i magen etter sommeren, sprang jeg opp i hodet, i tankespinn og fremmedgjorthet. Så 'ute av meg selv' har jeg ikke følt meg på nesten 5 år.

Slutten av september: "Mye av tankene jeg har hatt de siste ukene syntes nå vage og liksom vanvittige. Akkurat som jeg har vært i en hypotetisk metaverden. En reise i mitt eget sinn, i bedømmelser om meg selv, andre og livet mitt, der alt ble symboler for noe annet enn det øyeblikks-nære."
"Er dette å bli psykolog noe som tvinger meg til å gi slipp på noe naturlig ved det å være menneske? Så mye som skjer i studiet, i alt ved samfunnstrukturene å forholde seg til, kjennes som en trussel mot naturlig menneskelighet slik jeg kjenner den. Bare begrepsappaatet, det som objektiviserer andre mennesker i forhold til noe generelt noen har satt et navn på. Og det begrepsapparatet trenger seg inn i meg, blir uungåelig en del av meg."

Ironisk nok er det denne tiden jeg får mer anledning til kontakt med andre i klassen enn noen gang. Jeg er åpen, jeg forsøker, men sitter så ofte med en bismak av at alt de ser er en skygge av meg selv. En anstrengt utgave av et egentlig frihetssøkende vesen. En sosialt usikker utgave av et naturlig sosialt vesen. En bekreftelses-søkende utgave av ei som egentlig er vant til å tro på seg selv.

I hverdagen denne høsten er det også mange nærende oaser. Når jeg møter noen som kjenner meg, og som naturlig forventer den friere og mer tilstedeværende utgaven av meg, har jeg følelsen av å våkne opp fra en vond drøm til en naturlig virkelighet. Hele kroppen sukker: "Åja, det er sånn det føles å være menneske i naturlig og givende kommunikasjon." Min største oase er jammene på Vågen en gang i uka, der musikken og menneskene inspirerer og fyller meg med kraft. Måten folk forholder seg til hverandre på, med gjenkjennelse og varme selv ovenfor fremmede, minner meg om karibien og andre reiser, og påvirker sinnsstemningen vanvittig. En fremmed kvinne kommer bort til meg en av disse kveldene og sier utstrålingen min inspirerer henne, og takker meg. Nylig fortalte jeg henne, da vi satt rundt samme bord, at den kvelden var jeg midt oppi en vond tid, og trengte så sårt den bekreftelsen hun ga meg på en levende side av meg.

I slutten av oktober begynner en forandring mot noe positivt.

"Jeg har tenkt at mye av det jeg har vært igjennom bunner i frykt for å bli voksen. Men så kommer følelsen over meg, av at jeg allerede er voksen. At jeg har vært det i mange år. I innholdet, i min trygghet, i min evne tl å ta ansvar og forsøke forholde meg ærlig til verden. Men det er en annen voksenhet enn den jeg frykter. Den jeg frykter framstår som en ramme eller et skall uten innhold. Som en pakke vi kjøper når vi ønsker overbevise oss selv og omgivelsene om at vi er voksne, noen ganger bare forserket av en underforliggende redsel for å bli avslørt som en bløff. Vel, om jeg ikke får til det voksne spillet, kanskje aldri vil føle tilhørighet selv når jeg spiller med, så kan jeg kanskje klare leve en voksenhet som handler om noe annet. Om å stå i seg selv. Om å innrømme sin egen tilkortkommenhet fremfor å sette opp en viktig mine. Om å ta vare på det barnet i seg som ser den nakne keiseren."

Jeg begynner ha lyst til ting. Jeg begynner ønske oppdage byen på nytt. Og det gjør jeg. Merker hvordan hverdagen forandrer seg så fort en er åpent søkende. Uforutsigbarheten er alltid tilgjengelig. Det samme er pusten.

På tampen av året har jeg gått igjennom nok en slags skakelse, i forhold til min far og kommunikasjonssvikten der. Men raskt i prosessen dro jeg frem et mot til å stå for den jeg er, også i en sinnssvakt forvirrende situasjon. Fandenivoldskheten ovenfor livets utfordringer er stigende. Det samme er min tilbakevendende sterke bestemmelse om å leve et godt liv, som ressonerer med et naturlig minne i kroppen om hva det handler om å være menneske. Nå ønsker jeg ramme inn livet på nytt, røske opp og rense ut. Jeg er faen så lei av å være redd, og distrahert fra kontakten med øyeblikkets magi.


(Soundtrack: Woven Hand, 16 Horsepower, Tom Waits, Johnny Cash, Blind Melon, Black Mountain, Dirty Projectors, Vaiping, Fjorden Baby, Surrirealismen + + )

Videre

Det har ikke skjedd ofte i livet mitt at slike opplevelser... annerledes fra hverdagen, intenst og livfullt, har strømmet igjennom meg såpass umiddelbart og uten understøtting av tanker eller jag etter å understreke min tilstedeværelse for meg selv. Å bare være i det som skjer, fra øyeblikk til øyeblikk. Uten å stille spørsmål ved om jeg er tilstede nok, uten å prøve fotografere øyeblikkene med ord eller bilder jeg ønsker plassere i rammer. Mimringen og vemodet har latt vente på seg til etter reisen.
Først på hjemturen begynte virkningen av dagene i denne naturlige tilstanden full av musikk og mellommenneskelighet. Kontakten med hjertet åpner de mest menneskelige sider av meg selv, med både kraft og sårbarhet. Jeg berøres mer igjen. Jeg gråter mer igjen. Jeg ler mer igjen. Ikke at jeg var lukket før. Ikke at jeg har sluttet tenke så mye nå. Men det er en forandring. En etterlengtet påminnelse som når inn i følelseslivet, inn i innvollene. Påminnelse om noe naturlig, noe som alt annet bare er distraksjoner fra.
Hvordan tar jeg påminelsen med meg videre?

Livet er dritspennende.