100 innlegg.

Sensitiviteten skal til å bli del av et voksenliv. Og jeg skal se den i en annens øyne, den andre som jeg vil ønske verne om aller mest, den andre som jeg aller mest vil ønske godt for.

Jeg føler en stolthet og et ønske om å forsvare og ta vare på min sensitivitet. Uansett hvor mye jeg har følt meg overveldet, eller ikke passende i denne delen av verden, uansett hvor ofte en del av meg har gjemt seg i en slags flauhet over sensitiviteten. Jeg ønsker meg også styrke, jeg tar vare på kraften i meg, jeg vil ikke krype unna og gjemme meg som et forskremt dyr i møte med verden. Jeg har lært hvordan å gå ut dørene med smilet mitt, ta inn inntrykkene og finne god plass til de, tidvis beskytte meg eller trekke meg tilbake, men ikke stenge av. Ikke kutte trådene mellom inntrykk og følelsesliv. Ikke bli tilskuer til øyeblikket mer enn en deltaker.

Magen har vokst og det vakre biokjemiske landskapet innvendig har hengt med i svingene, flukturert i takt med trinnene bare kroppen min vet om at den skulle gå... brakt følelsene og instinktene til sårbarhet og beskyttelsesbehov, berøring og stillhetssøken. Tidvis er det så sinnsstemningen har blitt grepet av noe som skyller gjennom uten tilhørighet i meg, bare del av det som skjer, som påvirker meg, og kanskje jeg finner en knagg å gråte over, eller kanskje jeg gråter uten grunn.

Andre ganger, og kanskje mer jevnt gjennom dagene og månedene som har gått, er det heller som om landskapet innvendig, det som driver og bygger barn og forbereder omveltning, også bygger opp igjen og påminner meg om et hjem i meg. Der hvor sensitiviteten hører til. Der hvor den ikke er noe å være flau over eller unnskylde, noe å bli mobbet for eller frykte blir en svakhet i min fremtidige profesjon. Det er et hjem hvor jeg er menneske, slik jeg er ment å være.. lyttende, vár, stillhetssøkende og dvelende... med antenne ute, med evne til å bli berørt.

Så mange inntrykk i livet i Bergen, der hver dag kunne inneholde mange menneskemøter som føltes betydningsfulle, der jeg kunne ta inn ansiktene på gaten eller fargene og lydene med åpenhet og utstrakte antenner. Noen ganger trekke meg tilbake og beskytte meg, dvele over inntrykkene og tankene og følelsene de fostret i meg. Men det kunne ikke bli for mye, og jeg søkte ut videre, deltok videre i verden på godt og vondt.

Og jeg var uten TV. Alle de tingene folk opptar seg med fra den verdenen, om en eller annen som sa eller gjorde ettellerannet fiktivt eller foran medias blikk, ettellerannet som var trendy eller en siste reklamesang på hjernen.. angikk meg ikke. Noe innhold kanskje, av hva som skjedde i verden beskrevet i en avis, klipp på internett fra en hendelse, og samtaler om tema media også snakker om, selvfølgelig var det tråder til noe av den verdenen. Men først og fremst levde jeg i Bergen, i det som foregikk rundt meg, i det jeg kunne delta i eller observere 'live' i øyeblikket. Og det kan være intenst for en sensitiv person, men sjeldent for mye.

Jeg har vært veldig fornøyd med å velge TV bort. Når noen har spurt hvordan jeg kan fylle dagene med så mye, har svaret vært at jeg ikke har TV. Når noen har spurt hvorfor det virker som jeg har energi stort sett alltid, har jeg svart det samme. Jeg har kanskje vært en del på nett, men også der en deltaker mer enn passiv mottaker.

Ja, jeg har priset meg glad for ikke å ha TV. Jeg har vel også sagt til meg selv at jeg ikke vil ha det i livet mitt, uten å tenke over at andre tider vil by på større utfordringer med å fylle dagene og timene som fyllte seg opp så lett i Bergen.

Og så er TV'n der igjen. I livet mitt. Mye fordi den er i den andres liv, han som er nær meg, og jeg ønsker ikke gjøre inngripen i en annens livsvaner noe mer enn jeg ønsker andre skal gjøre det samme ovenfor meg. Kjærlighet får meg til å finne møtepunkter på halvveien i så mye, og jeg tenker dette er også et slikt møtepunkt. Mellom TV som selvfølgelig del av hverdagen og livet uten TV. Jeg smiler for meg selv og husker kjærligheten hver gang bildene kjennes som uvelkomne inngrep i livet mitt. Men noen ganger lurer jeg på om smilet er mer der for å lure meg selv til å tro kjærligheten gjør at TV'n ikke kan ta grep om meg, enn det er et smil av kjærlighet.

Blinkelysene og volumet, ufrivilligheten ved å få historiefortellinger som engasjerer avbrudt av konsumerisme-forkynning med falskhet som høyeste fane, skjermen som fanger ved å vekke nysgjerrighet over hendelsesforløp samtidig som den bombarderer med lyd og lys jeg ønsker mindre, tempo tempo tempo, mangelen på mulighet til å dvele ved en følelse eller stemning fordi skjermen slynger det neste i fleisen før tankerekken var halvveis, lattermaskinene og kunstige avleveringer av replikker skrevet av middelmådige manusforfattere.

En sjelden gang mer innhold eller noe som ser virkelig ut, fra den levde verdenen til menneskene.. en lettelse, ja, men også så understrekende av kontrasten til alt det andre. Også understrekende av at det er virkeligheten jeg lever i. Den som befinner seg i rommet, og i huset, og i stillheten som omfatter huset.

Skjermen gaper, sluker, brer om seg med alt som angår meg mindre, og minner meg konstant på alt ved denne verden jeg ikke ønsker skal dominere livet mitt. All splittelsen og fragmenteringen, bilde for bilde, tema for tema, uten tråder og uten sammenheng. Ulingen fra pengene, som et snikende spøkelse i kulissene som påvirker alt som presenteres, og hvordan. Alle idealene som ikke vil bringe en noe sted, designet og opprettholdt for at en aldri skal føle en har og er nok. Distraksjonene fra å kjenne etter på dagens sinnsstemning, dagens indre opplevelse, dagens fuglekvitter eller kveldens himmelfarge.

Boksen som dreper tiden.

Idag blir jeg engasjert i nyhetene. Elfenbenskysten tvilholder plutselig på følelsesapparatet. Jeg vet ikke om det skjer frivillig, jeg holder antennene litt tett ved programmene som lettest trykker på vitenen om at vi lever i en jævlig verden. Og de er raske med klippene, jeg får ikke sukk for meg til å trekke antennene enda tettere inn før ansiktene og blodet treffer. Men uansett, det føles på en måte godt i det vonde, å kjenne seg igjen i å være menneske, å kjenne det vri seg over at det innebærer å forlate barna sine til geværer som forfølger en, når en er menneske i elfenbenskysten.

Det er så en del av meg observerer neste klippet fra neste innslag, samtidig som følelsene er et annet sted, ikke direkte i elfenbenskysten, men i stemningen bildene har vekt i meg. Og det er noen som gråter der og, bare av helt andre grunner i vårt lykkelige land. Når sporten overtar blir jeg plutselig bevisst det som sitter i meg, samtidig som kontrasten til de som løper etter ballen gjør meg nok en gang til en fremmed på denne planeten. En som ikke kan og vil være med på kalaset fullt av inntrykk i hytt og gevær, der eneste metode for å henge med eller ta del i kalaset syntes å være å ikke delta.. med et følelsesliv. Som er sensitivt, og som ønsker bli lenger enn 5 jævla sekunder i en menneskelig stemning før neste bilde distraherer og ber deg

stenge av.

"Uten en tråd"

Det er samme livet, og jeg har minnene fra det samme livet. Det jeg har levd til nå. Jeg kjenner bildene fylle meg opp på nytt, alle bildene fra alle tidene, men selv måten bildene er i meg, er forandra. Jeg sliter med å sette ord på det.

Så mye av den jeg er, eller rettere sagt den jeg har kjent meg som, har handlet om alle disse bildene, og hva de vekker i meg, av følelsen av å leve dette livet. Med alle sine forandringer, og alle sine klisjéer. Ritualene ved hver overgang, vemodsdyrkelsen og stemningene som historiene og fornemmelsen av alle tidene vekker, gråten over hva som går over, skakelsen ved -og omfavnelsen av det som er uforutsigbart og nytt.

Identitet. Jeg er i sorg og overveldelse og overgang. Samtidig liksom deprivert for mine vante klisjéer, min vante overgangs-identitet.

Jeg lurer på om jeg har en nærmest religiøs tilknytning til min egen livshistorie. En ærefrykt og dyp respekt for alt jeg har opplevd, mangfoldet og innholdet som kan presses inn i årene. Innvevd i meg som en selvfølgelighet er det å alltid være del av en tråd, og aldri havne for langt fra fornemmelsen av denne tråden, og når jeg plasserer meg på den kjenner jeg meg selv igjen som en gammel venn, samtidig med ydmykhet for hvordan vennen stadig er ny der hun er nå.

Minnene, jeg overrumples av de i disse dager, som forventet, men likevel annerledes. Det er som om de er fremmedelementer heller enn kjente og kjære drypp fra opplevelsen av tråden, identiteten, meningen. Jeg klarer ikke kjenne den samme nostalgien, om jeg kjente den ville det være for mye, for mye liv å ha plass til. Plutselig dukker en person, en tid, en hendelse opp på netthinnen. Og jeg tenker, jeg har opplevd dét og, det var sant, det hadde jeg glemt. Og jeg vet ikke helt hva å gjøre med det, hva jeg føler, hvor jeg kan plassere det.

I halvsøvne i natt dukket så klare fornemmelser opp fra en tid da jeg nettopp hadde flyttet hit, og hadde minimalt med møbler, så jeg satt bare på gulvet, med en lysestake, og inviterte folkene jeg var med på teselskap på gulvet rundt lysestaken. Jeg så meg i halvsøvne rundt som om jeg var i et Star Trek hologram-rom over mitt eget minne, så på de tilstedeværende og ansiktene deres i samtale. "Oi, der er den, og den og den. Det er sant, vi var jo en liten gjeng til tider." Og jeg ser på meg selv, halvt utenifra og innenfra, og husker plutselig fellesskapsfølelsen, eller følelsen av verdsettelsen av stunden, eller følelsen av å være i samme rom som akkurat de menneskene den kvelden. Gleden.
Et minne lenge tapt i mylderet av alle minner. Og jeg vet ikke hva å gjøre, for med min lille religion er det som et brudd på trofasthet til tråden og historien og opplevelsene og menneskene som har betydd noe for meg, at slike minner gjemmes og glemmes. Og at de stadig blir vanskeligere å gjenkalle med følelser, som var de bare en filmsnutt. Jeg vet ikke hvem å be om nåde heller.

Nå kjenner jeg meg nådeløst slynget ut i noe som ikke bare er en forandring blant de mange, men kanskje noe som røsker meg ut av den vante bevisstheten om tråden. Til en helt ny tråd, der alt det andre, det betydningsfulle og vakre og utrolige jeg har opplevd, reduseres til et tidligere liv. Som var med å forme meg, ja. Men som jeg ikke får anledning til å dyrke lenger. Nåde.

Jeg har ikke levd en hverdag på veldig mange år. Hverdag i den forstand at dagene går uten at jeg er bevisst tråden på ett eller annet vis, uten at jeg innlemmer mine større idéer om hva det vil si å leve, om jeg lever slik jeg ønsker, om jeg er i kontakt med meg sjøl, min kropp, mine følelser, og uten flere glimt av tilstedeværelse som zoomer inn øyeblikket. Og jeg har ikke hatt like dager å veldig mange år. Kanskje i perioder på en uke eller to, men det har vært et større likhetstrekk at jeg ikke har kunnet vite hvordan en dag ser ut før den er over.

Har det vært noe desperat over min konstante hang til å ikke gli inn i en eksistensiell døs? Ikke bli avslått. Fra bevisstheten om mening og liv og død og tilstedeværelse og spørsmål om jeg har det godt. Opplevelsen av å ha det godt, har ofte blitt plassert som del av tråden i øyeblikket jeg blir opplevelsen bevisst. Og jeg har vært så glad for å ha det så mye godt, og ikke minst stolt over at det er det jeg velger og prioriterer.
Noen ganger, og enda mer i det siste, har jeg hatt det godt uten å vite det. Kanskje jeg ikke har dannet så mange minner å ta frem igjen disse stundene, for det er så bevisstheten om at en har det godt funker som trykksverte til å innprinte minnene sterkere. Men jeg vet jeg har hatt det godt, vært tilfreds, ledd og smilt og kjent kjærlighet. Uten å være bevisst det mer enn i glimt. Det er så uvant, at det går på identitetsfølelsen løs. Hvem er jeg, når jeg går her mellom to tider, midt i kløften som splitter hele livet i to og (midlertidig?) fratar meg følelsen av en tråd, og kjenner glede uten å være bevisst den?

Og kjenner han meg, når jeg kjenner meg så identitetsløs. Eller når jeg postulerer en identitet som kanskje egentlig har gått ut på dato. Kanskje min fremste identitet snart er som mor. Og hva skjer med minnene da? Kanskje den nye identiteten tar over plassen deres, kanskje dette er mitt siste farvel med de før jeg blir gammel dame som gjentar meg selv enda mer i det kjedsommelige om min spennende tid som ungdom og ung voksen. Eller kanskje jeg vil kjenne de som noe annet enn delen av en sammenhengene tråd. Heller som et annet liv som angår meg mindre, alt jeg trodde betydde masse stacket unna i assosiasjonsnettverkenes avkroker, der de sjeldent møter en synapse som bringer de frem i bevisstheten. Religionen min forsaket. Nåde.

Det nye livet kommer sannsynligvis til å bety mer for meg enn mitt eget. Det er kanskje det jeg kjenner komme, når det føles som jeg ikke bare tar nok et farvel med mylderet av minner og tråden bak meg, men farvel med å forholde meg til de med samme innlevelse og verdsettelse. Og jeg syns det er en sterk opplevelse, dette her.
Noen øyeblikk kjennes det som jeg svikter meg selv, eller den jeg tidligere har vært som intenst savner meg, som vil jeg skal annerkjenne henne og alle hennes opplevelser, fortelle henne at hun er like mye verdt.. også om hun plutselig en dag blir glemt.

Blikk

Det er ikke sjeldent jeg entrer Sverdfisktrombone-land med både skrivebehov og vakuum i hodet. Om hva. Om hvor. Om hvem. Meg selv? Men hva er det her da? Dette livet, dette meg'et, denne idéen om et uttrykk på en skjerm, som bare jeg kan gjenkjenne som mitt eget.

Jeg skriver fortløpende og noenlunde uten tanke, for denne gangen er vakuumet i hodet mer slukende enn de andre gangene jeg har ikke visst hva å skrive. Jeg leser tidligere innlegg, og ordene mine virker skrevet av en identitet, et sett med vaner i hvordan å bruke ord og hvordan å forholde seg til verden. Vanen er der også nå, når jeg skriver. Jeg har en bevissthet, Damasio snakker om kjernebevissthet som noe ultimat subjektivt, opplevelsen av at det er en sjøl som erfarer øyeblikket og verden og forholder seg til objektene. Ingen annen. Det er jo så selvfølgelig.

Men jeg har ofte stilt meg spørsmålet, om hvordan det ville være å bytte litt mellom ulike liv.. hoppe inn i en annens erfaringsmateriale og kjernebevissthet. Men da ville jeg forlate mitt eget, som jeg jo ikke kan erfare samtidig med den andres subjektivitet. Og det er vel det vi alle gjør, kanskje vi er oss alle på én gang, men én bevissthet og dens dimensjon kan ikke erfare de andre når den befinner seg innenfor sine rammer. Så.. skal vi forsøke hoppe ut av rammene, begrensningene som er vår kropp, det som skiller oss fra en større enhet med alt som er, prøve oppløse det som er identitet, ego, følelsen av å være unik og subjektiv? Følelsen av å ha en vilje, en bevissthet som lærer, et liv som navigerer seg utfra et nettverk av synapser spesialdesignet fra vår historie.. Sjøl dyrker jeg min subjektivitet og betrakter meg sjøl når jeg gjør det.. og jo mer standardene uler, jo mer vi generaliseres til et man istedet for en samling individer, jo mer holder jeg på retten til subjektivitet.

Det kjennes ikke lett å dekryptere tankene ut i ord for øyeblikket. De kjennes ganske abstrakte, som taktile følehorn som navigerer seg innover i en lite konkret erindring, og utover i en fortettet litt skumgummiaktig masse som er denne dagens stemning.

Jeg vet iallfall at jeg forandrer meg. Et rykk heller enn et napp. Det har vært så mange inntrykk en tid nå, kanskje ikke så overveldende som i andre tider av livet, men jeg tror de har rørt ved noe i meg.

Jeg bevegde meg ut på egen vei i England.. hvor jeg ikke bare betraktet meg selv, men kanskje enda mer betraktet selve betraktningen. Hvilke tabuer jeg har i blikket på meg selv, de jeg følte meditasjonslæreren jeg forlot bare næret opp under. Idealene, frihet fra tanker om fortid og fremtid, frihet fra idéene om hvem man er. Å se på seg selv med mildt blikk over sin egen menneskelighet, overbærende.. overlegen? Se ned på seg selv?
Persongalleriet utenfor en sjøl utspiller seg ofte også på innsiden. Jeg har metaforiske damer på høyere puter inni meg også, som sitter i meditativ verdig positur, dyrker ego-fri renhet og tror (innbiller seg?) at de har funnet en annen tilstand enn den vanlige menneskelige.. og hun plasserer de andre damene på lavere puter, ser på de med overbærenhet heller enn respekt, de har jo ingenting å lære henne, de er slaver av tanker og tid.

Og jeg betraktet idéen om å være uten at noen ser. Å komme vekk fra stedet der vi tross vår stillhet kunne se hverandre, der jeg smugtittet på andres prosess, og undret meg over om de smugtittet på min. Å gå derfra ut i skogene. Trærne, kanskje de betraktet meg? Kanskje insektene jeg studerte på armen betraktet meg, eller iallfall armen min, landskapet av ukjent terreng med små hår på. Og idéen om at historien kanskje skulle fortelles til noen i en fremtid.. til nære, til bekjente, kanskje skrives ned et sted.. også en slags betrakter. Er den betraktende siden av meg sjøl en slik utenifra-betrakter? En som simulerer en sammenblanding av andre blikk, heller enn å være mitt eget? Og om det er noe eget, er det for opptatt med å bevise sin eksistens og rett til å være, til å kunne slappe av og synge med naturlighet gjennom kroppen?

Tross all denne utforskingen av kriker og kroker av mine tanker, verdier, betraktere og indre dialoger.. grep omgivelsene meg. Når jeg kjente det i kroppen, kjente fargene og luktene, konsistensene og lydene, da var det så betraktende sider klamret seg og slapp taket om hverandre.
Et øyeblikk er jeg iscenesettelsen av meg selv og mitt liv, droppet ut av meditasjon og i omfavnelse av et tre eller stirrende på et ekorn, utenifra-blikket fryder seg og gleder seg til å beskrive dette for noen. Men også da kommer staheten opp, ønsket er så sterkt om bare å leve.. bare leve leve leve i det jeg opplever. Ikke et bilde, ikke en scene, ikke en fortelling. Bare et øyeblikk. Det samme som damen på puten lokker med.. men det hun representerer, og lever etter, kommer også utenifra. Jeg ser på henne, der hun satt da jeg møtte henne, eller der mine metaforiske damer på høyere puter sitter i mitt sinn, og hva som driver henne er idéen om et bilde å plassere seg i. Bildet av en rett vei. Som skal bringe en ettellerannet høyere og bedre sted.

Enda mer enn å forlate meditasjonsoppholdet og de britiske skogene, skjer det en endring inni meg av hans blikk på meg. Én ting er det vanlige, å føle seg attraktiv, føle speilet for de gode tingene. En annen ting er.. at hans blikk ofte blir som det blikket trærne i England kjentes å ha i stundene jeg var nær de. Det blikket som lar meg være, bektraktinger og iscenesettelser inkludert. Ikke bare blir jeg bevisst rommet han lar meg puste i.. jeg blir bevisst at jeg ofte sjøl ikke gir meg det rommet. Blir bevisst tabuene, og blir bevisst at jeg får lov å bryte de, jeg spiller ut iscenesettelsen, leker med den som en unge.
For jeg vet at han ser igjennom den samtidig som han leker med, slik vi leker med det som utspiller seg mellom mennesker og gjør lek til noe meningsfyllt i seg selv. Og jeg kjenner, som i skogen, at ønsket om å rive av seg lagene av betraktninger og bilder kommer innenfra, når iscenesettelsen har spilt sin rolle. Når jeg merker i stunder med utveksling av det næreste og ærligste jeg har, at jeg også da ofte føler meg som på en scene.. noe i meg fra bak sceneteppet vil rive vekk alle kulisser, avmaskere de maskene jeg måtte ha igjen ovenfor meg sjøl selv når jeg ikke kan beskrive de eller skjønner helt hva som er maske og ikke.

Det er så rart hvordan de samme tingene kan utspille seg som bedrag eller åpenbaring, det skal bare en liten tvist til. Søken etter tilstedeværelse som lokker en ut i en runddans av idealer og selvbetraktninger og arrogane ovenfor sin egen menneskelighet.. versus en subjektivitet som ikke gadd blikket utenifra et øyeblikk, og plutselig snek en inn bakveien til tilstedeværelsen der den alltid er tilgjengelig. Blikkene utenifra, ene stunden som en tvangstrøye som distraherer fra ens egenopplevelse, andre stunder en glans å iscenesette seg selv i nærmest som automatikk som fratar en ektheten og ærligheten med seg selv, og en dyrker idealet om frihet fra ethvert blikk, snøhulemannen og Thoreau... de samme blikkene kan i en håndvending kalle på en større ærlighet enn den du lever i alene, gi rom for en annen utforsking, og være med å skape deg en virkelighet som forandrer seg.

Hjemmet inni

(Den som leser dette og har en plass i mitt liv der hjemme i oest eller vest, vaer snill aa hold for deg selv at jeg ikke er der folk tror jeg er)

Sverdfisktrobone. Et hjem paa en skjerm, der skjerner er koblet til et storre nettverk.

Hjemmet inni meg er ogsaa koblet til et storre nettverk.



I'll take this home
that's inside me now
like a brand new friend
I'll forever now

Vel.. ikke helt ny venn.

Menneskene foeler seg hjemme i grupper, der de finner sin tilhoerighet. Der noen har den gode retorikken, der noen viser en den gode teknikken, oppskriften aa foelge. Saa redde vi er for aa famle. Saa redde vi er for aa vaere alene. Selv der vi skulle vaere i en boble, moete seg selv adskilt og innover, var det saa frykten for aleneheten, frykten for aa velge en annen vei tok tak, truet med lovnader om manglende tilhoerighet, manglende forstaaelse, manglende vei aa gaa i fellesskap med andre mennesker som ligner meg selv i sin aapenhet, sitt intellekt, sin vennlighet.

Jeg velger aa bli paaminnet igjen om hvordan ingen gaar samme vei. Og samtidig gjoer alle det. Mellom begynnelse og slutt. Her vandrer jeg... alene, og tilhoerende i verden. Verden tar imot meg. Jeg er velkommen. Det er ingen kraft som vil straffe meg, ikke noe hierarki som vil gjoere meg liten.

Jeg moeter damen paa den hoeyere puten med en respekt jeg oensker vise medmennesker uavhengig av forskjell og putehoyde. Blikket mitt er aapent, jeg snakker med aerlighet, jeg gjoer meg ikke mindre. Jeg mottar ikke samme respekten. Jeg ser frykten i oynene hennes, der visdommen viker et uforsiktig oyeblikk for det ukjente landskap.. landskapet der det finnes flere veier. Landskapet der en ikke er trygg i aa ha valgt hva som valgtes for en. Landskapet der en kan vaere fri til aa tenke, fri til aa leve innenfra og ut, fri til aa tilgi en selv for enhver manglende tilstedevaerelse. Og ta imot oeyeblikkene av forening med alt som er, som noe annet og langt mer enn steg paa en vei.

Selv sideveier og kronglete stier kan nytes. Vandrene mellom traerne i Forest of Dean var mangel paa maal og retning den stoerste glede. Aa stoppe naar jeg oensket. Se meg rundt.. naermest snuble i min egen overveldelse naar tankene vek for det som var rundt meg. Det jeg er del av. Tenk at jeg er del av dette. Tenk at jeg glemmer det til tider.

Jeg skal trekke to tenner om en time. Og det er saa jeg flyter inn i den opplevelsen og, nervositeten inkludert. Bringer med meg selv inn i svingene uten aa bli reisesyk, naar livet overrasker med den snille urtemedisineren paa riktig tidspunkt, med visdomsord og puslespillbrikker fra menneskene med de ulike livene, med aa trekke tenner i en fremmed Engelsk by.. slik livet egentlig aldri kan slutte overraske, naar en tar imot det.

Hel

Nærhet har så mange nivåer. Healing har så mange nivåer. Ja, jeg tør bruke det ordet. Kanskje vi skulle hatt et annet, et mindre belastet et. For meg er det et ord for å dele, på et annet plan enn det å gi og ta fra et jeg til et annet. Utveksling av en fundamental gjenkjennelse av det å være. En kobling mellom mennesker, som gjør de større enn summen av hver enkelt. Og.. en felles kobling til den strømmen, den flyten i alt som er, som våre redsler og innbilninger låser oss fast fra.

En vakker sjel dukket opp hos meg igår. Vennskapsbåndet påminte oss begge om sin slitestyrke. Og vi entret en nærhet, et helende rom mellom oss og rundt oss, der vi begge kan være blottet og trygge i hverandres nærvær. Og tårene mine rant da jeg fortalte hva Reiki og den Nye i livet mitt har gjort med hjertet mitt. Dører jeg ikke visste var lukket, de åpner seg og det stråler lys ut av de. Det stråler lys.

Jeg har ikke kjent meg så nær en venn på lenge. Og ja, det er nærhet overalt, det er gode klemmer, ordløs forståelse, varme smil av gjenjennelse og respekt, det er kjærlighet. På tross av alt maset, på tross av misforståelser, mindreverdighet, forskjeller, fordommer, redsler, siste forestilinger om hvem vi er og hva vi må. Men noen ganger er det ikke en "på tross". Noen ganger er forbindelsen mellom det som ligger bakenfor og skinner i oss så.. ren. Det er ingen skam over tårer eller underlighet, kanskje et glimt av flauhet senere, men der og da, ingen skam. Jeg liker dele det her på Sverdfisktromone, samtidig som jeg kjenner slike ting tilhører det ordløse, det får et latterlig drag over seg å skrive om det. Men den som leser, vil kanskje forstå.. i gjenkjennelsen av sitt eget ordløse rom. Der nærhet ikke handler om å gi eller motta, men om å forenes.

Øyeblikkene på jobben og, der jeg og den eldre jeg skal hjelpe, gi til, være profesjonell ovenfor.. forserer rollene og deler noe. Øyeblikk av gjenkjennelse, av det å være i et liv, tidlig eller sent. Når demens og ekskrementer og ensomhet og institusjonsrutiner og desinfeksjon og et varsel om død død død omgir deg og den andre... da er det heller ingen hemning på kjærligheten, der den får sjans til å gløde.
Hun som bekymrer seg over barna som leker "ovenpå", eller hun som venter på å dø og få slippe, eller hun som sitter og hoster opp mat blandet med slim mens hendene rører i most mat på en tallerken... har ingen grunn til å late som de er noe annet enn mennesker. Ingen stolthet eller normeriske kotymer som får de til å skjule den umiddelbare gleden over å se en annen, klemme en hånd, være i kommunikasjon.
Og da, hender det de bryter ned det samme i meg. Bryter ned hindringene for basal, blottet, uforbeholden aksept av hverandre som mennesker. De lar øynene mine få lov å skinne hemningsløst i et vakkert nært øyeblikk, de lar hjertet mitt juble over livet som fremdeles gjennomstrømmer oss og viser oss hverandres skjønnhet. De deler deler deler det rommet med meg, som heler oss.
Gjør oss hele.

Jeg komuniserer fra en annen plass i meg disse dagene. Det bringer meg de underligste og vakreste stundene rundt hvert hjørne. Og jeg vet jeg har mer godt i vente.

Følelsen av hva som skjer

Det er ingen struktur her nå. Teppet er ikke støvsuget, oppvasken ikke tatt. Det ligger poser og vesker strødd ved døra, og en konsertbillett jeg nesten tråkker på daglig, slik at jeg daglig minnes på alle konsertene neste uke.
Men jeg har samlet sammen noen tankekart om psykoimmunologi og biologisk forståelse av emosjoner inn i permen de hører til i. De lå spredt på gulvet etter han og jeg snakket om biologisk psykologi. Jeg siterte Damasio og kjente begeistringen stige så pusten gikk fortere. Delvis av Damasios genialitet, delvis av glede over stemmen i øret som også viste begeistring, og begeistring over min begeistring.

Det ligger også en perm åpen med skriveriene av mer personlig art. Det er et godt gulv. Godt å sitte på alene eller med andre, godt å ligge og se opp på sprekkene i taket. Godt for yoga om morgenen og sentimental refleksjon om kvelden. Godt å lage piknik midt på gulvet ut av det vi finner i kjøleskapet i et rolig nach eller et nattlig teselskap. Godt å sitte og sortere tanker i form av ord på papirer med burgunderrødt teppe til underlag. Et gulv som inviterer til varme, nærhet og ild, som slukte oss en kveld og spyttet oss aldri ut av det burgunderrøde.

For jeg er vel i det. Selv om fremmedheten med jevne mellomrom slår meg like mye som nærheten. Vi kjenner hverandre, vi kjenner hverandre overhodet ikke, vi har en flørt på gang, vi har et livslangt forhold på gang, jeg er ikke forelska, men hjertet dunker, jeg idealiserer ham som det beste som har skjedd meg på lenge og jeg lurer på om jeg kan falle for en underlig trønder som lever et så annerledes liv fra meg. Istad sendte jeg melding om hvor fjern han kjennes, og han svarte med ord som treffer så jeg brast i gråt. Det paradoksale er like velkomment som alt annet. Jeg føler meg velkommen. Med det jeg er, og ikke er.
Og når det ikke er hans åpne armer jeg minnes, er det våren eller luften rundt meg som strekker armene mot meg. Her I am. I belong here.

Idag kjente jeg meg kaotisk og dum en stund. Vi satt i rommet der vi skal være vokse fremtidige psykologer, der vi nikker alvorlig og smiler lurt når vi forstår noe. Der temaene vi snakker om også utfolder seg hvert øyeblikk imellom oss, i rommet, mellom og i de vi er. Jeg fikk ikke frem hva jeg ønsket formidle, hjertet dunket og det voksne i meg rant ut mellom fingrene.
Fingrene mine er korte, hendene barnlige. Hans hender er tilstede, de taler til hudcellene på et språk jeg hadde nesten glemt, det er lenge siden jeg var i det landet der det tales.

Å være kaotisk og dum er greit. Tunge dager er greit. En stressa tanke over noe jeg ikke vet om jeg får til, er greit. For noe skinner i meg med sterkere farger. En følelse av å være mer enn alle disse tingene. Og nei, det er ikke bare speilet han viser meg. Ta speilet vekk, og jeg er her likevel. Innenfra.
Denne tiden har jeg ikke opplevd så mye stort og spesielt. Vært lite med folk, ikke opplevd de store begivenheter som i høst og vinter trengte igjennom lagene med fremmedfølelse inn til kjærlighet og glede. Men kjærligheten og gleden stråler like herlig ut. Når jeg hopper ut i engstelighet og villfarelse, kan putselig Viljen være der, og minne hele meg på noe enda virkeligere samtidig. Kanskje jeg ofte vil oppleve fremmedfølelse og engstelighet i livet jeg befinner meg i. Og kanskje er det opp til meg om jeg skaper virkeligheten der jeg'et som opplever villfarelsen er så mye mer, hele tiden, innenfra. Strålende.

Timene er gode. Noen ganger begynner jeg tenke på alt jeg skal i de senere timene og dagene, også virker de liksom trange og ufrie. Så plutselig slipper det taket som ved et knips. Plutselig merker jeg at de er mange, timene, de strekker seg ut og de er behagelige å være i, noen ganger berørende og vare, andre ganger livsintense og grandiose. Og det at jeg har denne timen, og alt den kan være, får det til å pumpe blod i årene som hvisker om frihet.. frihet..frihet.

Dog jeg må innrømme.. jeg gjemmer ofte intensiteten min. Kniper munnen igjen, holder kroppen i ro, viker med blikket framfor å la det gå inn i leken dans med andres. Jeg vet ikke hvordan å romme den intensiteten, den som lar timene være langstrakte, som gjør meg bevegelig framfor stagnert, så jeg kan kjenne det flyter friere inni meg og i kontakt. Det som hopper i brystet så mye at det sprer bølger ut i rommet. Som da jeg leste indeksen i en bok idag, og kapitteltitlene fikk meg til å ville juble, og jeg mobiliserte kreftene til å bare smile og bruke den stemmen man bruker blant de voksne som nikker til hverandre. Jeg tar ansvaret for andres behag, alt som intensitet og livsbejaelse blir grensetruende for. Jeg tar ansvaret i adskilthet.

Men jeg kjenner oftere hjertet mitt kommuniserer med den samme frihetslengselen i de andres hjerter, der intensitet og adskilthet ikke spiller noen rolle, og kjærlighet aldri rakk bli en utbrukt klisjé.

10 ting

Det var en av tidene, i et av rommene jeg har bodd i her i byen. Utsikt til den irske puben, fra utenfor rommet mitt der jeg satt av og til om nettene og beskuet folk på avstand, spiste popcorn og tente lykter som hang mellom hakekorsene i det som vi kalte nazi-balkongen. I denne tiden kom de oftere på besøk, menneskene, de ringte på eller slo følge etter tilfeldige møter. Vi drakk te og danset til en venns felespill eller satt i lange nattetimer og intense samtaler på det lille rommet mitt.

Det var en av de som ofte ringte på, som jeg følte slang meg ut i gåtefulle sfærer i alle samtaler. Han spiste sopp ukentlig, skiftet navn månedlig, og snakket om bevissthesutvidelse daglig. Han ville lære meg en måte å massere brystene for å endre hormonsyklusen, og han ville bli massert naken. Da lo jeg, sa jeg respekterte hans frilynthet og free love idealer, men at jeg selv var i et forhold der jeg respekterte den andres følelser, de menneskelige rare vi ofte har, når det kjennes som vi tilhører noen mer enn andre.

Så han beholdt buksene på mens jeg masserte ryggen hans, vi sprang rundt i byen og spredte røkelselukt i regnet, vi hadde lange samtaler om høyere tilstander og oppløsning av egoet, og vi lo med mildhet og respekt av hverandre. Jeg av hans høytflyving, han av min jordbundenhet. En dag han dukket opp på døren, hadde han en bunke gratisaviser med seg. Han hadde blitt så glad i teksten på baksiden, at han tok med seg en bunke, og reiv av en bakside til hver av vennene han møtte på.
Den avissiden har vært med meg i snart 6 år. Nå henger den på kjøkkendøra her jeg bor.

Igår ringte en venninne. Jeg har kjent henne lenge, men hun er ny på et vis. Ny i blikket mitt, som plutselig møter så mye mer i henne enn speil for min egen usikkerhet, og ny i sitt eget liv slik hun skaper sin virkelighet disse dagene. Hun ringte da jeg lå i halvsøvne, og bad meg sitere noe fra avissiden hun hadde lagt merke til da hun var her. Å se nøyere på ordene fikk meg til å tenke. Dette lever jeg i bølger. Jeg er i en bølge. Det er fine ord:

10 things to be concious of:
1. Don't assume anything. 2. Don't take things personally. 3. You are beautiful. 4. Be impeccable with your dreams. 5. Don't believe the hype. 6. Good music. 7. If you've got something bad to say about someone, don't. 8. Leave your past behind. 9. Anything is possible. 10. Perfection's full of imperfection.

Vennen som brakte meg avisutklippet klarte oppløse seg selv etterhvert. Jeg tror ikke det var en så god opplevelse som han håpet. Jeg hører imidlertid rykter om at han har begynt samle bitene igjen. Jeg gleder meg til jeg treffer på ham i den nye tiden som er nå.

Ingenting overrasker og samtidig gjør alt det.

Nebbet hakker seg ut av ildfuglegget i Solar Plexus og de fandenivolske vindene minner meg på at de alltid har vært her, og at jeg kanskje også følger de når bevisstheten ikke kjenner de.

Det er fred og energiskhet langsmed hverandre og spinnende tvinnende rundt og i hverandre. Når jeg danser, har alt av muskler og ledd, all bevegelighet, all sanselighet lyst til å være med, lyst til å rope sin tilstedeværelse i kroppen og i rommet. Og når jeg lar kroppen være med, lar ropene fra nervecellene være bud om en vår inni meg forent med den ytre, da er kroppen ikke lenger adskilt fra noe større.

Sanseligheten.

Dualismen hører tankene til, språket som deler opp. Men i erfaringen, når den er nær, når den synger sin subjektivitet, med bud om et større fellesskap i det å leve i den sangen enn noen forestilt objektiv virkelighet kan bringe frem mellom menneskene.. der kan ikke tanken og ordene dele opp. Følelser og tanker, sjel og kropp, individ og klode, ånd og materie, tid som var, kommer, er... det indre univers og det ytre.
Og selv med lag med tanker, idéer om hvem jeg er i hvilken prosess med hvilke ting å bevise for meg selv og andre.. kan det trenge igjennom. Snakke til en sterkere viten, en gjenkjennelse, fra min historie, fra menneskehetens historie, fra klodens historie, om hvordan vi aldri var adskilte.

Jeg kjenner igjen det å gråte av skjønnheten i en trekrone, eller følelsen av fotsålen som ruller over bakken. Og gråten som opplever transformasjon med vantro og selvfølgelighet på samme tid. Dyp sorg over all forvirring jeg har opplevd og kommer til å oppleve, heller ikke den adskilt fra gleden ved å være til. Dyp livsbejaende lettelse over all tillit og mening jeg har opplevd, kommer til å oppleve, og som jeg gråter meg nærmere idet jeg nesten roper ut: "Greit, jeg overgir meg!" Frykten er der, begrensningene er der, men nå er det fullt av huller, there's a crack in everything, that's how the light gets in sang Leonard Cohen...

Gjennom sprekkene sivet verden inn, renere enn på kanskje flere år. Jeg var på Nordnes, latrene til menneskene krøp inn i brystkassen, de andre lydene var også klare og myke på samme tid, det samme var fargene, formene. Dybdesyn som får meg til å le av hvordan kilometrene slynger seg bortover landskapet, hvordan kilometrene kjennes innenfra og ut. Når tankene roer tempoet til å bli et rolig vann heller enn en foss, og stillheten som breier seg ut mellom lydene blir like taktil som luften. Berørende på en sånn varsom måte, pakker meg inn i varme dyner eller bader meg i akkurat passe varmt vann. Omsluttende.
Som å hoppe inn i en skjerm og bli plutselig del av filmen. Rope "Mooooonchild!" og plukke opp bitene av en verden en kan gjenskape og videreskape. Rart hvordan deltakelse i livet har så mange lag, og hvordan det å forsere et slikt lag kan gi fornemmelsen av å dra vekk et sceneteppe. Eller se vekk fra veggen i hulen og ut i et landskap av noe annet enn skygger.

Nå kjennes det tilogmed godt å ha en hverdag med planer og oppgaver.

Ny Tid

Jeg skriver i en ny tid. Jeg tør stå for det. Tør jeg?

Alle gangene de siste få årene jeg har merket noe stige, en fornemmelse av endring i sinnstemning, en forståelse som krøp nærmere følelsesliv enn tankegang.. har vært som å være på reise. Noe har skjedd som bringer meg videre i livet, ja.. jeg er aldri helt det samme som før jeg dro.. men jeg har falt stadig tilbake i en hverdag, tilbake i den jevne tilstand som reisen var et unntak heller enn en frigjørelse fra.

Dette kjennes ikke ut som nok en reise, unntaket en ramler tilbake fra. For stemningen inni meg endrer seg. Og når det ikke er en unntakstilstand, er det kanskje fordi jeg velger det. Jeg velger at nå er jeg i en ny tid. En følelse av å vokse, av knopper som brister, vinger som folder seg ut og et bredt utvalg andre klisjéer som ble funnet opp av alle de som aldri opplevde det som klisjé. Det å våkne på nytt. Til en ny vår. Inni meg. Rundt meg.
Jeg ønsker ikke rømme. Ønsker ikke være noe annet sted enn der jeg er. Fra å være i profesjonsstudiet, med alle begrensningene det legger på frihet og integritet, til det gjengse begivenhetsløse øyeblikk. Jeg kan være i det, og ha det godt.

Tryggheten inni meg har fått andre farger, siden sist den sang gjennom bevisstheten slik. Kropps-minnet mitt kjenner så mye igjen, fra tider jeg har vært i sterk kontakt og i trygghet.. men det filtreres gjennom denne tid. En ny tid.
Barnligheten og voksenheten vokser side om side og sammen. Jeg finner meg selv i voksne roller ikke kledt på meg utenifra, men båret innenfra. Og jeg lar barnlige begeistringer slippe igjennom til bevisstheten uten å hindres av flaue sensurer.

Når jeg tror det er en ny tid, kommer det også av å ha lest bruddstykker av tankespinn i denne bloggen, før jeg nå begynte skrive. Jeg ser det er mine ord, jeg husker tankene, og jeg forstår.. men åh, det kommer fra en annen stemning i meg, enn den jeg nå bærer med nyhetsverdiens verdighet. Jeg vet enda ikke hvordan å skrive herifra. Men jeg kommer til å skrive.

I feberørske og risiko-redselløs fremoverlent nysgjerrighet. Intuisjonen taler. Hadde feberen skrelt av lagene av kontroll og forsiktighet? Åpnet portaler til de diffuse stemningers univers, der en plutselig får ubetinget tillit til en fornemmelse. Ingen nøling.

Jeg ønsker ikke nøle nå heller. Kanskje jeg gjør det, kanskje jeg blir perpleks og rar, vennen. Men du har vekket en uforbeholdenhet i meg. Allerede er det gode verdt hva enn måtte komme. Der er friheten igjen. Hallo, frihet.
Nå har jeg friheten til å ta imot. Det er først noe jeg har ervervet meg i det siste, en gryende frihet fra et gammelt jag etter å alltid være noe for andre, og en gammel skam over lengselen etter å bli berørt. Uforbeholdent. Av noen som vil meg vel.

Jeg er et frukttre, mitt livs herjinger og sesonger modner nye frukter i hver runddans. Jeg kjenner alltid på meg, når noe i meg modnes, når det regner heftig og gjør vondt i knopper som brister, blomster blusser opp og visner igjen før jeg får sukk for meg, og når fruktene vokser kjennes de sure og ikke klar for å presenteres for noens gane helt enda. Men jeg vet de modnes. Og jeg vet, at det er alltid noe, eller noen... som kommer bort til treet i akkurat riktig tid. Du har funnet de første modne plommene denne sesongen.

Ja, herjinger og tilsynelatende stagnasjoner bærer frukter.

Det skjedde en slags kuliminering. Tre dager. Hver med sin sterke følelse av krise og ute-av-meg-selv'het, hver med sin overgivelse til smerten og forvirringen, og hver med sin forløsning, sin møysommelige oppnøsting av glemte gulltråder i livet. De som glitrer fram et minne om total livsbejaelse. Eksistensiell prosess i fast forward, jeg ble lattermild over hvor ekstreme vendingene var, hvordan jeg hver av dagene kjente på både Den Store Håpløsheten og den Store Meningsfølelsen. Psyken karikerte sin egen runddans med de større temaer, tredje dagen kjentes det plutselig som en lek.. nedturen grep ikke fatt, for jeg kjente valget om å løpe videre sammen, nedturen og jeg, eller la være. Og da jeg lot være, var de tre dagene slutt.

Etter de tre dagene, følger tre uker der hverdagen viser meg hvor irrelevant og poengløs kjempingen er.. de gir meg gode ting, dagene. Og det er mye musikk. Jeg faster, hele meg innstiller meg på fornyelse, renselse, og en vekst som også foregår på nivåer jeg ikke forstår med en tanke, i min sammenkobling med alt som er. Inntak av næring, og ny lærdom om healeren i meg. En fasthet i min intensjon. Intensjonen er å motta, fra trådene av en større sammenheng. Alt det gode som kommer min vei. Jeg gråter når jeg tør si det, kjenne det. Min solar plexus, ilden, brenner lærerinnen min i ansiktet, og jeg kjenner det eteriske, det som er meg velkjent i en annen dimensjon enn den intellektet mitt fatter.

Frukt.
En fremmed i mitt hjem ble mindre fremmed.
Og jeg vet plutselig mer om hva som er mulig, i landskapet bak en feberfornemmelse.

Når min egen stemme fra fortiden snakker til meg

Det skjer med jevne mellomrom. Jeg kommer over noe jeg har skrevet, til andre eller for min egen del.. og blir perpleks, flau, stolt, rar, og inspirert. Og jeg undrer meg, om jeg ikke blir klokere med årene, men heller glemmer min egen klokskap. Glemmer min egen erfaring. For det er så mange sirkler i livet.. stagnasjon, bevegelse, stagnasjon, bevegelse. De samme erkjennelsene skal alltid gjøres på nytt og på nytt. I nye og nye lag.

Dette er hva jeg fant idag, skrevet 17. april 2006:
"Det skjer noe. Det er tydelig. Noe er virkelig på gang inni meg.
Jeg tror ikke jeg har gått igjennom en så ordløs utvikling siden jeg var unge. No sir, i mine ungdomsår har lite utvikling fått skje uten grundig evaluering. Av tanker og følelser. Av tankene om evalueringstankene, og tanker som igjen forsøker se på disse.
mange sinsstemninger har blitt forsøkt kartlagt og satt i bås. Og siden man ikke har et ordregister for den sildrende bekken livet ser ut til å være (jeg føler noen ganger at de fleste ordene er en kopp vann noen henter opp fra et sted i bekken, med påstand om at det er det samme vannet som det som sildrer på samme stedet, der koppen har vært), har jeg måttet ty til utvannede begreper... Forsøkt å sette de sammen på en ny måte.. eller benyttet meg av tafatte metaforer.

Jeg har de siste årene vært langt på vei en innbitt slave av tanken og analysen, på tross av at jeg er et følelsesmenneske av natur. Idet noe nytt har meldt seg i følelseslivet har det rokket ved trygghetsfølelsen helt til tankene har konstruert et kart (uansett hvor kaotisk.. tankene innebærer en illusorisk kontroll). Plassert, beskrevet og helst forklart og forstått.
Og har følelsen vært av det vonde slaget (som gjerne er de man helst vil ha kontroll over), kanskje med bunn i en angstfull stemning i meg, har denne stemningen vært utgangspunktet for mine tankedrodlerier.
Hvor mange ganger analyserte jeg ikke mitt selvbilde med tanker hvis røtter spant seg ut av min frykt for å være verdiløs? Og jeg spant betraktninger rundt min situasjon med den suicidale eksen, fra hva jeg trodde var en observant egenomsorg-stemme i meg.. men i ettertid ser jeg stemmen pipe av skrekkingytende redsel for å miste håp, og ikke være god nok.
Jeg jaktet på ekthet med grobunn i uro over min egen falskhet. Forsvarte kraftutsugende forhold med kloke tanker.. som i lagene under fornuftighet og overblikk var ledsaget av skyld: "Du er ikke nok i deg selv, for halve deg er hvem du er for dem"

Jeg er etterpåklok som faen. Alltid. Men jeg er vel ikke alene om det. Og jeg bruker de samme slitte ordene som vanskelig formidler noe nytt. Jeg skriver som alltid med en passe selvsikker artikulerthet, fordi man vanskelig får uttrykt sårbarhet med et godt språk uten å i samme øyeblikk kamuflere den uten hensikt.

Men noe er nytt. Et nytt steg i modenhet.

Jeg kaver med mine livstemaer, som alltid. Jeg er redd for å ikke ha en nær venn, og sørger litt over at med mine viktigste forhold forsvant mine næreste vennskap. Jeg er redd for kryssilden mellom egne verdier og samfunnets umenneskelighet, og hva det vil innebære å stå i den så mye som jeg mest sannsynlig må gjennom livet. Og jeg funderer over at jeg stadig plasserer meg selv i en giver -eller bidragsyter-rolle i forhold til de jeg blir kjent med.. og lurer på hvor stort lageret av sårhet er, over alt jeg ikke har mottatt eller tillat meg selv å motta. Faen, jeg blir jo gråtkvalt hver gang jeg kjenner etter på det. Det finnes såvisst også ulemper med å være den som "alltid vil klare seg".
Stadig temaer. Det er greit. Noe å oppta seg med... eksistensielle hobbyer eller noe :p

Men noe er forandret. Jeg har av en eller annen grunn et sted på veien begynt å virkelig gi slipp på tanke-kontrollen. Jeg kan kjenne på og glede meg over fornemmelsen av å utvikle meg sterkt, selv om jeg ikke har så mye ord for det.
Jeg går inn i opplevelsen av en stemning eller følelsesmessig tilstand med en slags modig iver og eventyrlyst noen ganger... en spenning over å være i ukjent landskap uten kart. Og selvfølgelig en glede av å oppleve at livet fornyer seg selv om man kan med tankene komme til å tro at det er evig gjentakelse.
Med et kart i hendene ville jeg nok ikke merket meg så mye av alt som omgir meg på eventyrferden i meg selv... og om noe ved kartet viste seg å ikke holde mål, slik kart laget av analystiske tankemønstre gjerne gjør, ville jeg vaklet og blitt grepet av angst. Jo, det skjer noen ganger fremdeles. Men behagelig sjeldent."

Hm.

Manifestere seg

Så. Hva gjør livet godt?

Jeg ser tilbake på tiden siden i sommer. Å riste på hodet er en klisjé mer enn det meste annet, men det er jo det jeg gjør, rent fysisk og inni meg. Så jeg skriver det. Jeg rister på hodet over hvor mye jeg har levd oppi tenkeboksen, hvor mye jeg har spinnet rundt i konseptjag og iherdig jobbing med å skape abstrakte byggverk rundt hva livet mitt er, og hvordan å ha det bedre. Metatanker om metatanker om tanker og følelser i en gitt stund, som drar stunden og tilstanden utover til et forsøk på å skape et konsept om hva som egentlig foregår. Det som egentlig foregår til enhver tid, er øyeblikket. En viten som sitter i ryggmargen etter all erfaring og visdom (fra andre og meg selv) jeg har tatt inn og gjort til mitt livsgrunnlag. Og likevel har jeg ikke klart å finne koblingen til den vitenen. Koblingen til et mer tilstedeværende liv.

Jeg rister også på hodet over kontrasten: Mellom tankespinn, kaos og forsøk på å danne selvkonsepter med tankeboksen i et liv der det ytre drar en i alle retninger på ene siden...
og på den andre siden det arsenalet av minner om noe godt, frigjort, levende, kjærlighetsfyllt og spennende.
Det er mange jeg ikke ble ordentlig kjent med før akkurat denne tiden. De kjenner meg som den livsglade, avslappa, dansende, frie og oppegående personen jeg er i møte med de. Og ikke er det noe falskt ved det. Min varige personlighet, og på sett og vis min trygghet og livsbejaelse, har levd videre side om side med den kaotiske tankeboksen. Også på skolen har dette levende, åpne og trygge fått noe plass.
Jeg har blitt kjent med og mer involvert i musikk-miljøer enn på flere år. Jeg er velkommen, respektert og likt i en slik grad at jeg har slitt med å innse det selv. Jeg har også funnet meg selv i mange vakre, spennende, menneskelige, varme og kjærlighetsfulle tablåer. Og i mange av de har jeg vært tilstede. Kjent brystkassen vokse og smilerynkene danse.

Så. Hva gjør livet godt?

På vei til et respektabelt yrke, med et mer spennende og allsidig sosialt liv enn de fleste kan drømme om, med stadig støtte og bekreftelser fra andre, og stadig nye meningsfulle opplevelser... hva skulle tilsi et trøblete og kaotisk indre liv? Har en lov å ha det vondt, i et slikt liv? Rundt meg er det mange som aldri fikk de mulighetene jeg har, som har vonde bakgrunner og kaotiske livssituasjoner. Andre slår meg som stagnert i livene sine, drevet av pliktløp og skyldfølelse, kontroll og mindreverdfølelse. Jeg kjenner noen ganger en enorm trang til å bringe de inn i de opplevelsene jeg tar del i, og rope: "Se, slik kan livet være!".

Men om det ytre livet mitt kan se stjerneeksemplarisk ut, har altså måten jeg forholder meg til alle dets kontraster, dets ulike persektiver, og ikke minst diffuse signaler, gjort livet mitt mindre godt en tid. Sverdfisktrombone har vært en av mange terapier denne tiden. Og alle gangene jeg skriver om denne rare tiden (og ja, jeg vet jeg gjentar meg selv), føles det som et lite steg i en løsrivelsesprosess.

Jeg har vært panisk, desperat etter å løsrive meg fra en uholdbar situasjon.
Og det er vel nettopp det. En livssituasjon handler like mye om indre liv som ytre. Jeg vet ikke om jeg kunne reagert annerledes på overgangene i livet. Med min bakgrunn, mitt behov for å bevare min subjektivitet for å bevare vettet, min sterke hang til å alltid stille spørsmål og alltid søke mening.
Jeg kjøper ikke et liv eller en hverdag hvor jeg ikke føler meg deltakende og Levende på jevnig basis. Når jeg opplever et mindre levende liv trekkes over hodet på meg, er det noe i meg som streiker. Det er en god trass, den som insisterer på å være Levende.
Jeg velger å se kampene den trassen setter igang fra tid til annen, som et sunnhetstegn. Noen ganer føler meg syk en stund under brasene, når forvirring og vakling setter kontroll og tanker igang. Føler meg som en jentunge i identitetskrise. Men om alternativet er å gå inn i en slags dvale, slå av trassen og bry meg mindre om livet gir mening fra dag til dag... så velger jeg identitetskrise any day.

Så. Hva gjør livet godt?

Undertittelen til bloggen min kommer stadig igjen til meg. At vi skaper vår egen virkelighet. Du kan aldri vite om din opplevelse av verden er sann for de rundt deg. Du kan aldri vite om det finnes en større objektiv sannhet. I en forvirrende verden, er det kanskje lett å søke ut etter en objektivitet, prøve finne ut hvem som har rett, utifra hva de sa og hvorvidt de har en tittel eller gode argumenter.

Og det føles kanskje tryggest å danne seg forestillinger om hva andre forventer, hva som er normen, og prøve etterleve det. Enten det er A4-normen i nabolaget, eller normer i en karismatisk kirke. Men idet du tar disse valgene, bevisst eller ubevisst, har du begynt tape kontakten med den tryggeste basen du kan ha: Din egen erkjennelse, din egen opplevelse, med sitt fundament i din kropp. Den som lever og navigerer seg fra øyeblikk til øyeblikk. For det er så mange der ute som tar patent på en sannhet. Og den ene snakker mer overbevisende enn den forrige.
Om du etterlever en sannhet, som ikke stemmer overens med din subjektive erfaring, som bryter båndet mellom kroppen og hodet ditt (for hodet har kjøpt noe utenifra mens kroppen vet noe annet innenfra). Vel, da har du også begynt bryte koblingen din kropp har til erfaringen i nået. Den største og mest virkelige sannhet, at du Lever akkurat nå.

Har du en tråd til nået, og en kontakt med deg selv fundert i kroppen, er du sannsynligvis også mer glad i deg selv. Er du glad i deg selv, er det lettere å se andre med et åpent blikk. Du frykter ikke avvisning rundt hvert hjørne. Du kjenner den samme kjærligheten som nået og kroppen frigir i deg, i møte med andre. Hvorfor skulle du trenge katergorisere og dømme da? Du trenger ikke den kontrollen, den er overflødig, irrelevant. Møter du andre derifra, vil deres perspektiver, egenoplevelser og sannheter være noe annet enn trusler og redninger. De vil være noe du kan lukte på, smake på, kanskje tilogmed føle på, og velge ta til deg om det kjennes riktig.

Noen vil si at en slik innfallsvinkel snevrer alt inn, vi må jo opprettholde en felles virkelighets-forsåelse, og hver persons virkelighetsforsåelse er noe veldig snevert, det er viktig å forholde seg til normer, regler og vedtatte sannheter for de er tross alt utklekket av noen som har peil. Det er den stemmen som har pirket i meg og forvirret meg siste halvåret. Jeg er omringet av folk som har peil. Fra de spirituelt vise til de kunnskapsrike fornuftige, og tilgmed (dog det hører til sjeldenhetene) kombinasjoner av de to. Og vi er omringet av politisk korrekthet og nyere funn og siste fikse idéer til de som vet bedre enn oss selv. Ikke rart Frp er i vinden (folk øyner et håp om å kunne ta sine egne valg).

Klart, om du er mer i kontakt med deg selv og noenlunde tilstede forholder du deg også til en felles virkelighet. Men du vil ha kontakt med en funksjon i deg, som reagerer innstinktivt når noe skurrer. Sannsynligvis vil du oppleve at det meste skurrer, enten du klarer sette ord på det eller ikke. Vi har skapt oss et samfunn som ikke er for deg, som motarbeider din tilstedeværelse og kjærlighet konstant, der tenkebokser fulle av frykt og kontrollbehov kreerer premissene for livet ditt og der spørsmål om penger driver frem handlinger uten kjærlighet, på alle nivåer. Og i øyeblikkene du taper tilstedeværelsen og kjærligheten, vil du kanskje ligge som et lite foster sammenkrøpet i avmakt og fremmedfølelse, eller skrike ut raseri og misantropi på en scene. For det er et tøft liv du har valgt, når du velger Leve.

Men når du opprettholder trådene, om de så er tynne, til meningsopplevelsen du har, til din følelse av hva som er sant, og til kroppen din (fra beina planta på jorden, til hodet som trekker inn lufta vi alle puster i)... så vil du ikke ønske deg noe annet.
Og med det ståstedet, kan du forholde deg til all galskapen, og all forvirringen rundt hvem som hadde sant om hva, oftere med et lite smil på lur. I forhold til spørsmål om kjærlighet mellom mennesker, og en større sammenheng øyeblikket knytter deg til, blir mange ting vi jager oss opp over underlige. Du kan legge hodet på skakke, føle med de som er fanget i ubetydeligheter (du har sikkert et minne om å være der selv), og velge noe annet enn de.

Alt som andre har peil på, eksperter og andre, kan du tilegne deg kunnskap om med nysgjerrighet og begeistring, for du har oppdaget et så stort mangfold inni deg, at du kan relatere det meste til din egen erfaring og tankegang, og forståelsen av kunnskapen du tar til deg, er din egen forståelse. Hva du kjenner ikke stemmer for deg, vil du også se som en mulighet, men ikke tre over deg selv eller tvinge i deg. For du har en tillit til deg selv.
Det er jo alltid vår egen forståelse som uvides når vi lærer om det andre har peil på, og tilegner nye aspekter av virkeligheten slik menneskene har blitt enig om den. Forskjellen er vel at du som er i kontakt, ikke skaper et bilde av den forståelsen som noe objektivt og fornekter din subjektivitet i samme slengen. I higenen etter det objektive, og troen på at en selv har funnet det, blir alt som kan fortelle oss noe nytt til en trussel heller enn en mulighet til utvidelse og nyansering.

Et godt liv for meg, er det hvor jeg kjenner meg Levende i det meste jeg gjør. Jeg merker det ytre har mer å si enn jeg vil innrømme, at valget om kontakt med seg selv er vanskelig når omgivelsene røsker i alle retninger. Men å ta det valget, og jevnt være bevisst ønsket om kontakt med seg selv i øyeblikket, påvirker også det ytre. Du vil navigere deg på en annen måte, som bringer gode ting til deg. Du vil ta valg basert på vilje framfor forestillinger om en standard. Og du vil skape deg et bedre liv.

Jeg vet, for jeg har levd det livet. Det ytre var annerledes da, med mindre tyngende påvirkninger fra samfunn og autoritære byggverk. Men jeg tror det er mulig å gjenskape det livet. For en del av meg.. lever det alltid.

Jeg kjenner min egen styrke håne meg noen dager. Det dingler fremtidige skatter foran meg et sted på andre siden av et tåkelandskap, jeg vet det er skattene som vil bli frembringet av min indre styrke. Den som veller opp i meg oftest når jeg er alene. Og når interaksjonen med noen gir oss begge mye rom til å være. Svake og sterke.

Så er jeg mindre i min styrke når jeg bedriver tåspissdansing rundt andres selvbilder, eller rundt forestillingene om de. Når konfliktene vibrerer mellom hvem jeg kjenner meg som, og rommet jeg føler er tildelt meg. Det inneklemte mellom andre som har glemt sine styrker kanskje enda mer enn meg. Så vi tåspissdanser rundt hverandre. Og det er greit, det er kjærlighet der, det er et blikk for hverandres tilkortkommenhet, hverandres stakkarslighet. Vi klapper hverandre på hodet og pakker vår misunnelse eller frykt for at andre var bedre enn oss inn i små signaler, som våre falne selvbilder kan plukke opp og fores av. Nei, svartmalende bilder stadig. Mynten, to sider.

Styrken min skremmer meg noen dager. Det kjentes ut som den kan utrette noe, som om den i kraft av seg selv kunne fått meg til å stå for den jeg er, bære ansvaret i å møte verden innenfra og ut, landet med hele fotsålen ut av tåspissdansen og inn i jordbundet gange. Gangen ville kanskje ta en retning, brakt noe inn i væren, som ikke var før, og som gjorde noen godt. Men det skremmer meg altså, denne følelsen av styrke, som rekker tunge til meg over at jeg er for feig til å ta den i bruk. Frykten for hva andre måtte tro om meg, kjennes som en skinn-frykt, en tradisjon fra en gammel kultur inni meg. Kontrollen som navigerer meg mellom kategorier og bokser, som undergraver min fintfølenhet for nyanser og menneskelig frihet, er som en skinn-kontroll, jeg kjenner alltid på meg når den iverksettes, at det ikke er jeg som tar den ibruk. Det er en side av meg som ikke vet bedre akkurat i denne tiden. Men hele tida vet styrken i meg bedre. Og den håner meg for min ignoranse av alt som ønsker stråle ut og delta.

Jeg spiser salat og drikker te med en professor som har blitt min venn. Og når vi prater, kappes vi nesten om ordene, vi møter blikket til hverandre og gestikulerer. Når vi ikke forstår hverandre, snubler vi oss på plass. Og ingen av oss er redd for å ta plass, samtidig har begge ønske om at den andre skal få plass. Så vi fyller et stort rom rundt oss og mellom oss med innhold, og smiler. Og det slår meg, at i denne interaksjonen er jeg sterk.
Den andre forteller meg at han ikke bryr seg med hierarkier. Og jeg merker det er sant.

Jeg kan også føle meg sterk når jeg tildeler en annen mer rom enn jeg benytter selv. Jeg kan være sterk i stillhet, jeg kan være sterk i å motta informasjon og tro fra den andre. Jeg kan være sterk i å holde mitt for meg selv. Men det er noe annet med tåspissdansingen.. en annen type snakk, en annen type stillhet. Det store rommet mellom menneskene blir innsnevret, jeg vet ikke hva som kommer og okkuperer så mye plass, men det gjør hvert av våre rom smale og lite bevegelige, vi puster i sugerør og når vi gestikulerer faller armene ned litt oftere, som om de unnskyldte at de benyttet seg av litt rom et øyeblikk.

Når det går en stund, mister jeg troen på at noe annet enn mine egne klisjéer kan strømme ut av kontakten mellom disse fingrene og disse tastene. Taste taste.. hvor taster jeg meg hen? Hvor beveger jeg meg i ordenes verden, og i dybdene av verdner rundt, inni, bak, under og hinsides ordene... Hvor ønsker jeg være på vei?

Når jeg forsøker fatte livet mitt med tankene.. betrakte det på avstand, finne kategorier eller betegnelser for hverdagen min.. da stiger også fremmedheten. Jeg undrer meg over menneskene jeg tilbringer tid med, om enkelte av de ikke har noe å tilføre meg.. jeg undrer meg over på hvilke måter jeg kjenner meg over eller under andre.. jeg prøver se for meg et liv mer på innsiden av samfunn og system og lurer på hvor mye av meg selv og de rundt meg jeg kanskje må forsake i dette løpet. Og jeg kjenner sorgen melde seg, for alt jeg venter meg å miste. Hvilke døder inni meg og i livet mitt jeg står ovenfor. Er det reelle døder? Eller er det idéer om livet mitt satt i en fremmed ramme, der jeg ikke lenger er med å drive historien frem, men innbiller meg jeg må tvinge den inn i en gitt form.. fikse idéer om hvem en skulle være i et utenifra-blikk, av den sorten som gjør meg flau, på andres vegne, når de slaver under slike idéer.

Jeg vet jo inderlig godt jeg aldri blir slave under en standard.

Tankene mine gjør noen ganger livet mindre spennende. De generaliserer og kategoriserer, så menneskene virker forutsigbare, situasjoner likeså, jeg tenker at livet mitt igrunn er litt ensformig. Alle musikalske begivenheter, alle samtaler om personlige og finurlige og filosofiske tema, alle stunder på kafé og de stadige overgangene mellom livet-som-kommende-psykolog og livet som den-jeg-alltid-har-vært-og-fortsetter-være. Det er jo samme greine, drøvtygget og repetert.
Men når jeg faktisk deltar i livet, med følelelsesliv og tilstedeværelse med på laget, blir enhver situasjon forskjellig fra den andre. En samtale kan gjødsle frøene til ny vekst innvendig, jeg kan føle at jeg er del av noe større enn meg sjøl, et nettverk av hendelser og samhanding som ikke ligner noe annet, og jeg kan fnyse av tanken som har lagt seg tungt over hjertets melodi.

Gleden. Jeg forstår noen ganger at det er den jeg er redd for å miste, når jeg forespeiler en ramme, fra et blikk sett utenifra. Gleden ved å være. Ved noe umiddelbart og øyeblikkelig gripende. Gleden ved et åpent rom mellom meg og en annen, løsrevet fra illusjoner om hva man skulle og burde være. Gleden musikken virvler opp i meg. Gleden når en føler frihet, ved å kjenne en velger det livet en lever.

Jeg syns det er merkelig hvor lite vi sørger for å være glade i dette landet. Hvordan det ikke har en selvfølgelig plass som et primærbehov som overgår de fleste andre behov. Det å ha det godt. Ikke passe, ikke klare seg noenlunde, ikke "man skal ikke klage", men en god følelse av det å leve. Det virker som mange etterstreber det å være effektiv, eller flink, eller samfunnsnyttig, eller bli annerkjent, eller ha et liv som passer en standard. Hva er poenget med alle disse tingene, om ikke du har det godt? Det kjennes så underlig, å entre voksenverdenen hvor det å sørge for å leve et godt liv fremfor et veltilpasset et, fremstilles som noe naivt og urealistisk. For hva i all verden er pointet med å leve, om ikke man tar valgene sine i ønske om at en sjøl og omgivelsene får oppleve glede mens vi lever? Og hva er det store i bruke av seg selv i en større sammenheng, delta i et samfunn på ene eller andre måten, om det ikke er med en viss porsjon glede, med et ønske om godt for en sjøl og de rundt seg som fundament for det en gjør..?

Jeg vil velge meg en vår full av glede. Ja.

De blanke feltene på skjermene. Med den blinkende streken, som en smal portal det hopper tegn ut av. Og tegnene gir mening, for meg, for andre, men aldri den samme. For meningen var egentlig med oss også uten tegnene, de bare fyller hullet mellom meningen og verden utenfor noen ganger. Men langt fra alltid.

Stefan Sundströms nyeste album, med gåsehud og gråt i første gjennomhøring. Jeg vet ikke hvor svenskens genialitet slutter og mitt eget behov for gåsehud og gråt begynner, eller rettere sagt hva som beveger meg. Men jeg er i bevegelse. Og jeg tror jeg er langt fra alene.

Hos mannen med dyrenavnet, stedet der mennesker 'på siden' av samfunnet skaper et lite paralellt univers som tilsynelatende virker irrelevant i forhold til livet her ute... skjer det ofte noe som tyder på alt annet enn tilsynelatenhet. En tilspissing av menneskenes temaer. De som egentlig florerer ute i verden hele tida, men ofte glipper ut av bevisstheten som den glatteste makrell.
Og når jeg er der, blir jeg lattermild, av hvordan andres tema er mine egne, av hvordan folk som lever andre liv enn meg, men kanskje med samme type sensitivitet som meg, har samme fornemmelser. Og samtidig som jeg hører noen av ordene vi utveksler der, hører det utenifra som det reneste hippietøv, synkronisiteter og kollektive strømninger i bevisstheten vår, samtidig skjer det noe inni meg. Av gjenkjennelse.
Sist jeg var der utfylte vi tre i rommet hverandres setninger. Eller.. vi trengte ikke hele setninger engang, vi bare lattermildt nikket til et ord, vi visste nikket var ekte, vi trengte ikke forklare en gang, for det kjentes så åpenbart at det skjer noen felles ting i oss og rundt oss for tida... en følelse av at krampetaket vi har i kontroll har den siste tiden nådd en slags eksplisitt høyde hvor vi kan le av oss selv, føle oss karikerte i vår manglende flyt og tillit. Med en felles følelse av at det vil skje en forløsning snart. Også der vi alle er usikre på hverandre i vårt kontroll-behov, framfor å komme hverandre i møte. Noe skal til å åpne seg. Igjen. Og det går fort, alles prosesser har plutselig økt takten. De andre linker selvsagt fornemmelsene til en kommende større bevissthetsendring i menneskeheten. Jeg vet som vanlig ikke hva jeg skal tro, men er også som vanlig åpen.

Samtalene i det siste har kommet raskere inn på nerven av ting. Klarert noe, mellom meg og andre, mellom oss og verden. Så finner jeg ut at et par jeg kjenner, som jeg opplever har gått rundt i et uklart ta-hensyn-til-hverandre famlende og fastlåst univers, plutselig har endt forholdet. Snakker på telefon med min venn, han jeg har savnet fordi jeg følte han bleknet i det som ble et stramt vi, og han høres annerledes ut. Klar. Og venner i et musikerkollektiv, som har hatt mye usagt og rart i lufta i det siste, kaller sammen til utsnakking. Venninnen jeg har snakket ut med selv, om usikkerhetene vi har hatt i forhold til hverandre, forteller meg at slike samtaler har det vært flere av i det siste. Og jeg møter igjen ei annen som forteller med lettelse av hun og kjæresten plutselig har fått klarert noe viktig seg imellom. Jeg vet ikke om jeg bare speiler min gjenfinnelse av min egen åpenhet og klarhet i verden utenfor, ser det jeg vil se.

Uansett. Noe har begynt å slippe taket inne i meg.

Det er melankoli noen kvelder. Av den blafrende, livgivende sorten heller enn den altfor dvelende. Påminnelsen om en gammel opplevelse.. når livsbejaelsen ligger skjult i mørket som en juvel. Jeg sitter og smiler med våte øyne i sanger om død og sjeleskakelser formidlet med varme og nerve.

Noe har skjedd med kontrasten og. Jeg vet ikke om opplevelsen av kontrastene som vanskelige er der lenger. Og jeg har egentlig ikke fått sukk for meg, vet ikke om jeg våger tro på dette, det er så endringen har skjedd utenfor min fatteevne. Men jeg var med mennesker fra klassen igår, og de var bare noen mennesker blant de mange jeg er glad i. Ikke mennesker i én verden framfor en annen. Så gikk jeg videre til en annen gruppe mennesker jeg er glad i, som kanskje kjenner en annen tilhørighet i andre kulturer, men likevel er i den samme verdenen. Og av vane ser jeg for meg at det ville vært et sjokk for de fra forrige scene, å bli med til denne scenen. Men det er ikke en tanke som setter seg. Den betyr plutselig mindre.
I sceneskiftet er det nesten så jeg leiter inni meg etter en opplevelse av kontrasten, av vaklethet idet jeg må omstille meg. Men.. det var så den tanken er fremmed plutselig. Som om den ikke angår meg. Opplevelsen er glede over mennesker, ene og andre stedet.

Nå er jeg så klar for våren at det kjennes som knoppene som venter på å åpne seg, og mitt hjerte som venter på det samme, nærmest holder pusten i fremblikk mot vidunderlige voksesmerter.

Jeg er trøtt. Nesten i halvsøvne kjennes det som, og jeg tenker at herifra kan jeg skrive. Kanskje drifte med ordene av sted inn i døsigheten, inn i sjelemat og meta jeg kanskje bare sjøl skjønner i min døsighet.

Jeg kjente en essens ikveld, etter en samtale. Det var en gjenopprettet, eller gjenfunnet tillit, for tillit har så mange lag, det er ikke bare snakk om å stole på at noen ikke vil en vondt. Men å stole på at noen er der. Og vil fortsette være det. Selv når vi har våre greier, og når vi begge har vanskelig for å ta imot. Og vi begge har manglende tillit til at andre kan ta ansvar for seg selv. Heltinnene som skal redde verden, eller skåne den fra oss når vi er på vårt mer menneskelig teite og mindre heltinneaktige. Det er rart å kjenne og være stadig nærmere denne kvinnen, og merke hvordan det er å bli møtt med den manglende tilliten, den som tror jeg vil føle meg avvist framfor å se henne der hun er. Vi har visst alle vårt. Hun og mitt er ganske likt, og det er et spennende speil. Og vi ler med hjertevarme av oss selv isammen.
Det var en essens iallfall. Etter samtalen. Jeg skapte et felt ut av det mellom hendene mine, mellom en hånd som var normalt blek, og en som var unormalt rød. Den røde hadde jeg holdt på brystet, over hjertet mitt. Hender. Rom imellom hender. Noe som skjer i det rommet. Det slutter aldri å forbause, men slutter heller aldri å føles åpenbart naturlig.

Jeg har kjent det så godt å gi de siste par dagene. En gjenopprettet kontakt der og: Glede, ikke bare selvfølgelighet, ved å lytte, akseptere, vise omtanke. Det har vært så mye grums der, rundt temaet å gi og å være der for andre. I grumset ligger minnet om alven og selvomtanken tilsidesatt, der ligger grensetemaer, der ligger oppdagelsene av hva å ta ansvar for andre innebærer. Og ikke minst, der ligger selvverdet knyttet til det å være noe for andre, framfor noe i seg selv.
"It seems like he doesn't feel he's worth something unless others need him" sa hun jeg lyttet til igår, og sammenlignet han deretter med meg. Mennesker som bekrefter andre. Mennesker som ikke ser ut til å trenge noen. Mennesker som trekker til seg de som trenger, de som søker bekreftelse. Jeg visste hva hun snakket om så godt at jeg ikke engang orket å smile lattermildt gjenkjennende.
Men det var godt å være der med henne. Føltes ikke som hun dro i meg, vekk fra meg selv. Føltes ikke som automatikk eller selvfølgelig vane, å være støttende. Og å forsikre henne om at jeg er her, anytime, se henne i øya og vise at jeg er en å ha tillit til, kjentes ikke som en komisk bekreftelse av at jeg veier min verdi i hvorvidt andre trenger meg. Det kjentes bare riktig. Og godt.

De siste par årene har oppmerksomhet rundt det å gi til andre, enhver dveling med temaet, slengt meg ut i grumsete farvann. Å formidle varmen jeg føler for andre, eller være der for de, har måttet reduseres til en autmatisk selvfølgelig greie. For så fort jeg stopper opp ved det, er spørsmålene der. Ofrer jeg meg selv? Er det andre hensikter bak? Bygger jeg opp en forventning i den andre jeg må leve opp til, en avhengighet av noe slag? Respekterer jeg den andre nå, eller tar jeg unødig ansvar? Risikerer jeg at grensene mine ikke blir ivaretatt? Bygger jeg opp min selvverd på å være noe for den andre nå?
Og jeg blir fed up av mennesker, når disse spørsmålene tar opp plass.. da kommer følelsen av at de andre er uinteressante, de har ikke noe å gi meg, jeg er lei av dem og føler meg dratt i og tappet. Så jeg har latt være å dvele ved temaet å gi, eller å formidle omtanke og kjærlighet.
Men nå kom det opp. Nynorsk-damen på p2 igår snakket i store vendinger om snillhet. Så banalt, tenkte jeg først, men så var det ikke helt banalt allikevel. Å tenke på det å være god med andre, ga meg en god følelse. Noe falt på plass. Jeg gjenkjente den mindre grumsete, klarere følelsen av å gi, når spørsmålene blir irrelevante, og en står igjen med å kjenne det er så godt å se en annen ha det litt bedre enn den hadde timen før. Hun jeg snakket med igår, hadde noe i ansiktet sitt som vitnet om at hun følte seg imøtekommet. Hun følte støtte. Det er så fint når noen føler seg støttet, tenker jeg, og kjenner det i brystet. Spørsmålene lurer, men de får ikke helt taket på meg. For jeg ønsker ha det godt med det å gi.
Jeg blir oppmerksom på, at det igjen kan kjennes behagelig å dvele ved hvordan det kjennes å gi... Og sammenhengen som slår meg raskt, er at jeg begynner lære meg å motta. Å motta. En skygge bak mange av spørsmålene... sårheten jeg aldri helt får tak i hvor kommer fra. Både lengselen og nederlaget forbundet med å ta imot. Å trenge noen, et tabu så selvfølgelig at jeg har generalisert og dannet en slags underliggende filosofi om at jeg er ikke hel eller trygg eller slik jeg vil være, om jeg trenger noen andre.
Det siste halvåret, i min sære prosess, har jeg søkt mer ut til andre enn kanskje noen gang. Har formidlet at jeg har det vanskelig. Har hatt mot til å stå for sårbarhet. Ja, det har fått meg til å tenke at andre oppfatter meg som svakere enn jeg er. Eller jeg har kjent på en følelse av underlegenhet (hm.. hvor mye kjenner andre den i forhold til meg?), å være prisgitt andres oppmerksomhet og tilstedeværelse ovenfor meg, uten å samtidig være trygg på at de opplever mitt selskap givende. Men det har gått greit. Å motta omtanke og støtte. Jeg har ikke satt opp en vegg, jeg har heller ikke løpt hjem og grått over det som kjennes som et livslangt sår forbundet med å motta omtanke og å bli sett.

Gjenkjennelsen, felleskapet, kjærligheten i å erkjenne sin egen selvverd i takt med å kjenne respekten for den andres, å gjøre det å gi til noe annet enn en diagonal motsats til å motta, øker irrelevansen til spørsmålene. Spørsmålene er laget av, og opprettholder adskillelsen. Den verdenen hvor vi alle er adskilte i vår egoisme, og gir derifra, blir utnyttet derifra, ofrer oss og tapper oss og glemmer sette grenser derifra. Jeg har kjent mye på adskillelsen det siste halvåret. Så har jeg opplevd å ta imot. Og jeg får lyst til å være god med andre og meg selv, i en mindre adskilt verden. Men først skal jeg sove. God natt.

Å være god med seg selv.

"Musikken er et bindeledd til menneskekroppen." Å binde seg til kroppen, til opplevelser som skyver tanker i bakgrunnen og nåtid i forgrunn, er å være god med seg selv. Tenker jeg. Og gjenoppdager, hver gang jeg minner meg selv på hvilken betydning musikk har for meg.

Når jeg er i tankene, og kanskje også noen dager har de løpende ganske paralellt med musikkopplevelser, er det å fortape seg i musikk noe som.. som får meg til å ligge på gulvet og lytte til hjertebankene over min forelskelse i musikken og blodets ivrige pumping etter å ha bevegd meg inni musikkverdenen, og undre meg storøyd over at jeg gidder å kjempe i livet mitt. At jeg gidder noe annet enn det mest naturlige; å bare være. Fra stund til stund. Å bære min kraft og styrke og refleksjon med rak holdning og lurt smil, uten tvil på min rett til å ha en plass, uten unnskyldninger og uten anstrengthet... og se det like mye i andre i samme stund. Speile kjærligheten og styrken vår fremfor frykten og mindreverdsfølelsen.

Jeg kjenner kimen til en vår på vei.

Plutselig flirer jeg. Eller humrer litt. Inni meg, kanskje utenpå og. Og det er meg selv jeg ler av. Eller ler jeg med? Jeg vet ikke helt. Men jeg ler litt av det å være menneske i samme slengen. Det skaper jo et slags fellesskap med andre, i å se på sin egen menneskelige følelse av å være teit, riste på hodet og klukke litt her jeg sitter i min gyngestol. Gutter Twins på høytallerne.

Ja, teit er ordet. Det er noe så.. banalt teit ved å leve et så genialt liv, og likevel ofte kludre til følelsen av å ha et godt liv, med å leve mye av det oppi kontroll-boksen. Hodet, altså.
Denne uka var jeg syk, måtte holde meg i ro to døgn i strekk, og roen gjorde meg ikke mer tilstede, heller mindre. Jeg ble rastløs, rømte fra uggenheten i kroppen ved å stirre i denne skjermen eller tenke. Tenke. Tenke litt mer. Vatt i hodet.

Så er det mange mennesker. Når jeg går ut i verden igjen.
Torsdag er det så jeg ikke er deltakende.. det er en overflate-automatikk i å sitte rundt et bord og vise interesse for de andre vesnene på de andre stolene. Bevisstheten, den som kjenner etter, er ikke koblet til, jeg føler meg igjen som en enstøing som forsøker være sosial, for jeg har levd oppi hodet, i snørr, vatt og tanker i to døgn. Men de andre smiler, jeg gjør nok de rette tingene, smiler tilbake og undrer meg på hvordan de kjenner seg, der de sitter på sine stoler, om det kjennes automatisk eller nært i deres verdener.

På fredag, etter en kalkun-middag oppi fjellveien med engelsktalende mennesker og en tid på min favoritt-irskpub med norsktalende mennesker, merker jeg imidlertid at det å ha entret sosiale roller har gjort meg godt. Underlig, det der. Roller, som liksom skulle være en styggedom i min bok, så lett å forbinde med masker, påtatthet og tilpasning på tross av ens Egentlige tilstand... har blitt en av mine gode redninger i livet. Noen ganger kjennes det som jeg glemmer hvordan man omgåes mennesker, også slenger jeg meg inn i en setting som kaller på en rolle. Og rollen responderer. Og et øyeblikk er den kanskje adskilt fra meg, som noe skapt av omgivelsene, stemningen, forventningene om den fargerike og oppegående og imøtekommende utgaven av meg. Men det går knapt noen minutter før rollen er forent med alt jeg har i meg som er oppegående, fargerikt og glad i andre mennesker. Den var ikke adskiltheten, den var linken. Når jeg går hjem alene fra tiden i rollen, har jeg med meg kontakten med hva den brakte opp i meg. Jeg eier det, puster dypt i magen og kjenner det alltid var der. Jeg har såvisst tider hvor det å være med andre mennesker er noe som distraherer meg fra hva jeg trenger kjenne på. Men noen ganger er det omvendt.

Som på lørdag. Hm. Er jeg på vei inn i en slags dagbok-greie nå? Det ble noe om torsdag, noe om fredag, og lørdagen får jeg lyst til å beskrive litt gjennomgående, trekke noe ut av. Å skrive refererende fra en dag er litt tabu i min bok, jeg føler meg som en forhenverende livs-dokumentasjons-addict som ikke må fristes til tilbakefall. Men jo. Jeg vil.

Neste innlegg blir om lørdag.

Vågen. En følelse av gammelt og nytt i samme stund. Kaféen med alle bildene på netthinnen, det vante, det trygge. Men lokalet er renere, gulvene er nymalte, og det er kanskje mine egne fundament også, eller troen på de. Du kan alltid finne analogier mellom fysiske observasjoner og opplevelser, og hva som foregår i livsperspektiv.
Venninnen som dukker opp og jeg snakker om å gi seg hen, slippe kontroll. Hun har drukket for å slippe kontrollen i perioder. Eller røyket hasj. Jeg har aldri gitt meg sjøl sjansen til å utvikle forkjærlighet for slike snarveier. Men jeg forteller henne, at jeg sliter med å få følelsen av å gi meg hen. "Men du er jo en som gir deg hen mye, iallfall slik jeg opplever deg. Særlig i musikken." Er jeg det? Eller er det bare inntrykket jeg gir, i kontrast til de som uttrykker seg på en mindre åpen måte, eller de som ikke smiler og danser like mye?

Kontroll. Det er vanskelig å forholde seg til det ordet, syns jeg. Jeg kjenner det begrenser, det taler om å handle fra frykt, det taler om manglende tillit til seg selv og andre, om plikt og redsel for å drite seg ut, strukturer og perfeksjonisme-terror mot sitt eget selvbilde. Men det er så mange former for kontroll.
Jeg har ikke på mange år vært noen med en typisk sterk kontroll, eller frykt for å miste kontroll. Den som er lettere å få øye på hos noen som skifter personlighet når de har drukket, eller som spenner muskler og skremmes av uforutsigbare situasjoner.

Nei, min kontroll er mindre gjennomskuelig, men absolutt reell. Å være selvbevisst store deler av tiden, om ikke bevisst hvordan jeg fremstår (som jeg ofte er på skolen), så allfall bevisst min egen opplevelse, tanker og følelser.. hva er nødvendigheten av det, om ikke det er noe jeg opprettholder av frykt for å miste en slags kontroll? Har jeg ikke tillit til at jeg kan være sann ovenfor meg selv og omgivelsene også når jeg ikke kjenner etter bevisst, også når jeg ikke betrakter mine egne tankerekker med undrende holdning? Og ansvaret jeg føler, men heldigvis ikke handler like mye på lenger... det som får meg til å ofte automatisk betrakte folks posisjon i det sosiale spillet, følge med på hvem som er inkludert og ikke, alltid være bevisst hvordan hver enkelt uttrykker eller ikke uttrykker sin lengsel etter oppmerksomhet og å bli sett... hvorfor trenger jeg dette, om det ikke handler om en kontrollert navigasjon i det relasjonelle terreng?
For ikke å snakke om dette behovet for å definere seg selv, i forhold til verden og "de andre", som har gjort seg særlig gjeldende siden i sommer. Jeg merker meg hvordan jeg forholder meg til komplimenter eller andres beskrivelser av meg i disse tider. Jeg lengter etter bekreftelser, noe å gå etter, noe å plassere mitt selvkonsept i forhold til. Jeg både sliter med å ta til meg gode ord om min person -tvilen som skole-selvbildet har sådd pirker sårt i absorberingsevnen- , og jeg blir tidvis rørt og lettet i en slik grad at jeg forbauser meg sjøl, når noen beskriver meg på gode måter.
Å søke bekreftelser, og bli glad av de er jo menneskelig og naturlig. Men hva er det med denne frykten for å bli misforstått, denne troen på betydningen av andres blikk på meg, bruken av forestilte og uttalte inntrykk andre har av meg i forsøkene på å lage meg et selvkonsept? Det er en tvangstrøye, et identitets-stempel jeg forsøker putte på meg selv utenifra. Og det er i aller høyeste grad snakk om et behov for kontroll.

Kontroll har mange former. Jeg skulle ønske det fantes et annet ord enn kontroll, for den typen styring i livet som er navigert innenfra. Når du ikke plasserer deg selv i et sammenligningsbilde, et forestilt pliktløp eller panisk kreert selvkonsept, men føler deg frem med mindre frykt og mer tillit til deg sjøl. Og kanskje du ikke får med deg ting på samme analytiske måte, men med den tilstedeværelsen, den hengivelsen, vil din naturlige indre navigatør oftere guide deg automagisk i terrenget.

På fredag danset jeg på kontoret mitt. Jeg hadde med meg sjøl inn på fakultetet, ikke bare deler av meg. Så jeg trengte danse, kjenne på det rommet jeg hadde skapt meg. Jeg merket kontoret så annerledes ut, ble en mer virkelig og nær sanseopplevelse. Og jeg tenker, at den opplevelsen hadde å gjøre med slipp på kontroll. Å ikke trenge vite hva andre syns, å ikke orientere seg etter et forestilt blikk fra fakultet eller samfunn, å ikke søke desperat etter cues for et mer helhetlig selvkonsept på tross av forkjellige verdener i livet.
Den som navigerer, den som legger kontroll utenpå seg, den som danser, den som ønsker ha det godt.. den er i konstant bevegelse. Samtidig alltid med et sterkt fundament, i øyeblikket.

Kanskje det lureste hadde vært å gi opp å forsøke ha og bevare et selvkonsept. Eller kanskje bare nedstrippe det, til å gjelde basisen en har med seg i alle situasjoner, droppe å knytte identitet til alt en opplever.

En venninne fortalte om overgangen fra ferien, i miljøer der hun føler seg akseptert og imøtekommet, der alle behandler henne som et selvfølgelig-verdifullt menneske, til fakultetet etter ferien. Hvordan det rystet henne i flere dager, så hun ble slått ut. Her har hun gått og tenkt at den tryggheten hun har i seg sjøl, skal hun ta med seg innenfor veggene, men nei. Der tar det andre landskapet over... det diffuse, fragmenterte, selvtvilende. Nå har hun en mer intrikat posisjon i klassen enn meg. Men da hun påpekte, at hun tenkte på hvordan jeg veksler mellom de to verdenene nesten daglig, hvor slitsomt det må være, kjente jeg en enorm lettelse og befrielse over at hun så det. Det er slitsomt. Og forvirrende. Og det er vanskelig å opprettholde en følelse av sammenheng, av et varig selv, når ens selv-følelse varierer slik fra situasjon til situasjon. Mitt selvkonsept har sagt at jeg er en som kan navigere i så mange områder med en følelse av sammenheng og varig selvfølelse på tvers. Og det gjør vondt når jeg ikke klarer bevare det selvkonseptet.

Det er latterlig. Komisk. Surrealistisk. Å i et øyeblikk plutselig bli ekstra bevisst når jeg er på skolen, og merke at selv om kontakten med andre er grei, selv om jeg tror jeg har det bra, har jeg i realiteten sett meg mye rundt med frykt for avvisning og undring om andres blikk på meg. Jeg har levd i mønstre hvor jeg blir den selvsentrerte tenåringsutgaven av meg sjøl, den som ikke ser andre men maser om sitt eget, eller som prøver for hardt ettellerannet, bevise noe kanskje. Jeg føler meg teit, underlegen de andre, eller en som gjør de usikre med min annerledeshet og anstrengthet.

Og så, i andre øyeblikk, i en helt annen setting, blir jeg plutselig bevisst at jeg tar det totalt for gitt at jeg er en ok person. Såpass at selv når noen oppfører seg på en avvisende måte tillegger jeg det ikke noe ved meg, men er åpen for at det er noe jeg ikke vet, om den andre, dens liv og det som ligger bak uttrykket. I en slik setting forteller en venninne som for det meste er mer sarkastisk anlagt, at hun undrer seg over hvordan jeg alltid utstråler kjærlighet. Eller jeg spør noen, når jeg befinner meg i ekkoet av min krampaktighet på skolen, om de oppfatter meg som for selvsentrert, og de ler rått og demonstrativt, og rufser meg kjærlig på håret. Og det er rart.. i disse andre øyeblikkene snakker jeg også om og utifra meg selv en god del. Men det er i et møtepunkt. Jeg legger frem det jeg vet med trygghet andre kan relatere seg til. Og jeg vet andre tørster etter mer åpenhet, åpne personer inspirerer. Også lytter jeg. Lytter. Lytter. Lytter. Undrer meg over de andre, møter de med den undringen, viser gleden over hvor fine folk de er.. og at jeg har noe å lære av andre, er sjeldnere bare en fiks tanke, oftere en følelse og et utgangspunkt for møtepunktet.

Mange ganger er overgangene utrolig påtakelige. Lørdag. Vorspiel med folk i klassen, der alle sitter rundt i sofaer rundt et bord og drikker seg opp til å slippe kontrollen. De er vakre, de er interessante, men det er så utilgjengelig, må lirkes frem med alkohol eller andre midler jeg ikke kjenner til. Jeg mingler litt, jeg prater noenlunde naturlig, men jeg er stadig bevisst hvordan jeg sitter, hva jeg sier, lurer på hvordan det vil oppfattes at jeg går tidlig, føler jeg påtar meg rollen som deltakende heller enn å være det.
Så går jeg videre, slipper inn ytterdøra der jeg skal. Inn i leiligheten alene, de har ikke hørt ringeklokka. Slenger av meg yttertøy og går inn i det lille rommet der de sitter på gulv og stoler, de er midt i en sang, tre gitarer, istedet for å si hei begynner jeg bare synge med på refrenget mens jeg gir de jeg kjenner en klem. Ber ublygt om noen vil gi meg nakkemassasje før vi setter igang med neste sang, musikken er bindeleddet mellom menneskene vel så mye som alkoholens påvirkning, og kontrollen hadde ingen noe særlig behov for å ha krampetak om.

Eller idag. Kjente på frykten for avvisning igjen på skolen. Og hvordan jeg tror jeg fungerer så fint og slapper av, frem til det plutselig går opp for meg at jeg har hatt mange tanker med spørsmål om deres blikk på meg. Når jeg kommer hjem gråter jeg og ligger på gulvet mitt. Og en liten stund kjennes alle fjerne, frykten for avvisning er generalisert utifra tilstanden, og venners ansikter blir diffuse. Jeg tenker at ingen kjenner spekteret av livet mitt, ingen kan forstå. Det virker fjernt å forholde seg til noen naturlig, med tilstedeværelse, med blikk for de heller enn meg sjøl.

Men, etter en samtale på telefon, senere en samtale med en kamerat, og så en hel kveld med ulike opplevelser ute, er det selvfølgelig igjen, at jeg er en ok person. Jeg møter de der jeg er vant til å møte de, i medmenneskeligheten, og mitt lave selvbilde tidligere på dagen er redusert til et latterlig feilspor, en merkelig tilstand.
En venn jeg slo følge med tidlig på kvelden, og fortalte såvidt om nedturen min til, snakket til meg med den typen varme og frie assosierende tanker som jeg liker å gi andre. På et tidspunkt minte han meg på det enkle og store ved å være god med seg selv, så jeg liksom fanget den erkjennelsen på nytt, med ny farge. Det var så rart og fint å være den som tok imot slike ord, som opplevde at han satte ord på fremmedfølelsen min fordi han kjenner den så godt sjøl. Ydmykhet og omtanke.
En annen jeg møtte like etter klemte meg uten å slippe, flere ganger. Fortalte meg at han bare venta på anledning til å returnere noe han føler jeg har gitt ham, som nok er mer betydningsfullt for ham enn jeg klarer forstå, så enkelt som det virket på meg.

Samtidig har jeg innimellom også slike kvelder følelsen av fragmenterthet. Vitenen om at denne litt mer ålreite selvfølelsen, og samspillet med andre som kommer ut av den, sannsynligvis ikke er varig. Komplimenter, eller umiddelbae uttrykk for verdsettelse, er litt vanskeligere å ta imot, for noe av det lave selvbildet, og noe av det absurde spørsmålet om hva som er sant om seg selv, hva som er det korrekte selvkonseptet, sitter igjen.

Men jeg og den androgyne danset og sprang bortover gatene ikveld. Så fant vi en baggasje-vogn jeg kunne sitte på mens han løp med den. Månen på vei opp i full, tynt skylag over, brostein som fikk meg til å lage lyd slik man gjorde som unge. Fordi den blir hakkete og morsom, lyden, når en farer bortover Bergens brosteinsgater. Jeg vet egentlig hvordan å være god med meg selv.