På scenen er han kledt i en yndig bondejenteaktig kjole og stor stråhatt på snei, vrikker på rumpa mens røsten tilhører mannen han ikke ser i seg selv enda. Han har mot til å være en marionett for andres fordommer og uforståenhet til valgene han tar, enten det er å gå med kjole eller respondere på andres forundring med å spille ut galskapen, være sin egenskapte karikatur. I rommet er det ikke bare flir, bryddhet og fascinasjon. Det prikler under overflaten, en annen konsistens enn hva folk uttrykker i det sosiale spillet: Alle individene, deres frihetslengsel, og deres frihetsangst. Det er en annen enn de selv der oppe, som leker på tross av skammen. Det er en annen enn de selv, som portretterer sin galskap, menneskenes galskap, som er i forvirringen der andre frykter å gå i oppløsning.
Jeg selv sjonglerer flere holdninger til ham en kveld som denne, og en stemme i meg selv som undrer meg over de. En holdning uttrykkes i blikkveksling med de andre rundt bordet: fascinasjon, lattermildhet, og overbærende kjærlighet, som for et barn og dets mange påfunn. En annen uttrykkes når en av oss foreslår å be ham opp igjen til å improvisere, der en underforstått selvfølge i meg og de andre er at han egentlig er en lik oss, en venn i lokalet.
Og når han og jeg er ansikt til ansikt: En holdning av umiddelbar og rolle-lekende imøtekommenhet. Tidvis speiler jeg gjensidig koketthet over å like hverandre som mennesker uten kategorier for hvordan vi liker hverandre, tidvis ønsker jeg iverata denne unge, litt naive skjønnheten og hans behov for bekreftelse, tidvis er jeg smigret som en jentunge over oppmerksomheten han viser meg. Og under alle disse holdningene og flere, med sine koblinger til de mange uttrykk en utviser automagisk i en sosial setting, finner jeg noe annet. Frihetsangsten. Frihetslengselen. Beundringen vokser seg bare sterkere etter oppdagelsen av at han egentlig er redd for hva andre syns, og likevel tar sine valg. Det er ikke frihet fra skam eller redsel han speiler, men friheten til å gjøre noe annet likevel. Friheten til å leke med sine roller, også når de skremmer en. Friheten til å rope også når en vil unnskylde sin egen eksistens. Og friheten til å være et vandrende sammensurium av mulige kategorier, diagoser og objekter for min og andres fordømmelse og analyse, og oppleve at en eksisterer, at noen ønsker en velkommen og at det finnes kjærlighet for en, også når en kjenner seg fremmed for andre og seg selv.
Viser innlegg med etiketten angst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten angst. Vis alle innlegg
tirsdag 5. januar 2010
lørdag 12. desember 2009
Juvelen
Det lukter oftere røyk av klærne mine når jeg kommer hjem. Jeg vet ikke om jeg er flere steder hvor det er røyk i lufta, eller om jeg bare plutselig har fått bedre luktesans.
Jeg mangler ofte følelsen av å ane noe om hvordan jeg oppfattes eller fremstår i hverdagen på studiet mitt, noe som veksler mellom å vekke angst og frihetsfølelse.
Jeg svømte i høst, i den følelsen av å ikke vite hvor jeg har personene rundt meg i hverdagen. Følelsen gapte over meg, tok tak rundt livet mitt, gjorde bevisstheten fragmentert, spredt utover som en stor flekk av gråsjatteringer. Og å kjenne igjen en slik usikkerhet, i den grad jeg kanskje ikke har gjort på 10 år, se seg selv gå i en loop jeg forventet at aldri skulle ta tak i meg igjen... det er et sterkt møte med egen sårbarhet. Jeg har måttet kjempe for å ikke trykke meg selv ned, banne til meg selv og skrike "Hva faen er det du driver med?" Det er når jeg er som mest tåpelig menneskelig og sårbar, at selvomsorgen er både vanskeligst å holde på, og mest nyttig for utvikling.
Jeg blir nok aldri hjemme innenfor de veggene. Og kanskje vil jeg også de neste semestrene ikke klare befri meg fra ønsket om å bevise noe, stå for noe, at de ser noe oppegående i meg, at de aksepterer eller annerkjenner at jeg velger et annerledes liv enn de, og ikke minst ønsket om å tilføre noe til livene deres. Om jeg klarte befri meg fra ønskene, ville jeg møtt de på et annet plan. Et som lignet resten av livet mitt, og som hadde høyere sannsynlighet for å oppfylle ønskene. En velkjent ironi.
Jeg vet dette, og jeg kjenner en slags sorg over å kanskje igjen, som for 10 år siden, gå igjennom flere år hvor jeg blir glad i de som er rundt meg, uten å danne en ekte forbindelse til de, for så å ta farvel med vennskapene jeg aldri fikk.
Noe i meg har resignert. Oppgittheten over meg sjøl idet jeg både sier for mye i et ivrig øyeblikk og så krymper i redsel for å ha tatt for mye plass, har fått en dus valør. Frykt for å bryte normer i et spill hvor alle andre kan spillereglene, den evige balansen mellom å ha masse tanker og uttrykk og undringer kombinert med redsel for å ta for mye plass, og ikke minst redselen for å gjøre andre usikre i møte med meg.. det er selvoppfyllende frykter i stor grad. Og selv om jeg ser igjennom fryktene, betrakter de med lattermildhet tilogmed, ser det ikke ut til at jeg stopper deres påvirkning på hverdagslivet mitt der.
Men det er en sorg som bare treffer meg noen dager. Og usikkerheten, opptattheten med hvor jeg har andre og dertilhørende tankespinn, har veket plass for både mer glede, mer frihetsfølelse, og mer lattermild undring. Det er så mye i livet å lære av, jeg føler jeg den siste tiden har åpnet slusene enda mer for å ta imot livet som en strøm av berikende, utfyllende, smakfull, malerisk lærdom.
Jeg lærer spesielt av hvor forskjellig du kan oppleve deg selv, og fremstå for andre, utifra dine omgivelser. Hvem som forventer hva, hvem som speiler sine egne frykter og usikkerheter i deg, hvem som trekker frem hva i deg av positive egenskaper, hva du kjenner deg igjen i, hva du har hvilken erfaring med. Enkle sosialpsykologiske fenomener males fram i meg og rundt meg, til de gir mening fra en nærere verden. Oppi det hele følelsen av noe konstant, noe som er med gjennom alle livets sceneskift, en søyle midt i kroppen, en trygghet, et blikk på meg selv og verden. Og den verner jeg om som en juvel i livets midte.
Jeg mangler ofte følelsen av å ane noe om hvordan jeg oppfattes eller fremstår i hverdagen på studiet mitt, noe som veksler mellom å vekke angst og frihetsfølelse.
Jeg svømte i høst, i den følelsen av å ikke vite hvor jeg har personene rundt meg i hverdagen. Følelsen gapte over meg, tok tak rundt livet mitt, gjorde bevisstheten fragmentert, spredt utover som en stor flekk av gråsjatteringer. Og å kjenne igjen en slik usikkerhet, i den grad jeg kanskje ikke har gjort på 10 år, se seg selv gå i en loop jeg forventet at aldri skulle ta tak i meg igjen... det er et sterkt møte med egen sårbarhet. Jeg har måttet kjempe for å ikke trykke meg selv ned, banne til meg selv og skrike "Hva faen er det du driver med?" Det er når jeg er som mest tåpelig menneskelig og sårbar, at selvomsorgen er både vanskeligst å holde på, og mest nyttig for utvikling.
Jeg blir nok aldri hjemme innenfor de veggene. Og kanskje vil jeg også de neste semestrene ikke klare befri meg fra ønsket om å bevise noe, stå for noe, at de ser noe oppegående i meg, at de aksepterer eller annerkjenner at jeg velger et annerledes liv enn de, og ikke minst ønsket om å tilføre noe til livene deres. Om jeg klarte befri meg fra ønskene, ville jeg møtt de på et annet plan. Et som lignet resten av livet mitt, og som hadde høyere sannsynlighet for å oppfylle ønskene. En velkjent ironi.
Jeg vet dette, og jeg kjenner en slags sorg over å kanskje igjen, som for 10 år siden, gå igjennom flere år hvor jeg blir glad i de som er rundt meg, uten å danne en ekte forbindelse til de, for så å ta farvel med vennskapene jeg aldri fikk.
Noe i meg har resignert. Oppgittheten over meg sjøl idet jeg både sier for mye i et ivrig øyeblikk og så krymper i redsel for å ha tatt for mye plass, har fått en dus valør. Frykt for å bryte normer i et spill hvor alle andre kan spillereglene, den evige balansen mellom å ha masse tanker og uttrykk og undringer kombinert med redsel for å ta for mye plass, og ikke minst redselen for å gjøre andre usikre i møte med meg.. det er selvoppfyllende frykter i stor grad. Og selv om jeg ser igjennom fryktene, betrakter de med lattermildhet tilogmed, ser det ikke ut til at jeg stopper deres påvirkning på hverdagslivet mitt der.
Men det er en sorg som bare treffer meg noen dager. Og usikkerheten, opptattheten med hvor jeg har andre og dertilhørende tankespinn, har veket plass for både mer glede, mer frihetsfølelse, og mer lattermild undring. Det er så mye i livet å lære av, jeg føler jeg den siste tiden har åpnet slusene enda mer for å ta imot livet som en strøm av berikende, utfyllende, smakfull, malerisk lærdom.
Jeg lærer spesielt av hvor forskjellig du kan oppleve deg selv, og fremstå for andre, utifra dine omgivelser. Hvem som forventer hva, hvem som speiler sine egne frykter og usikkerheter i deg, hvem som trekker frem hva i deg av positive egenskaper, hva du kjenner deg igjen i, hva du har hvilken erfaring med. Enkle sosialpsykologiske fenomener males fram i meg og rundt meg, til de gir mening fra en nærere verden. Oppi det hele følelsen av noe konstant, noe som er med gjennom alle livets sceneskift, en søyle midt i kroppen, en trygghet, et blikk på meg selv og verden. Og den verner jeg om som en juvel i livets midte.
søndag 13. september 2009
Ti år igjen
Skrevet onsdag kveld:
Jeg har en venninne som er ti år gammel. Jeg har vel visst det en stund, at hun er en venninne, men det er ikke så lett for bevisstheten å oppdage slike selvfølgelige begreper innimellom vante kategorier; aldre og roller (barnepasser, barn). Jeg merker når jeg ser henne tilfeldig, at det er en varme mellom oss som ikke bare er den mellom en voksen og et barn, for det er en gjensidighet der. At jeg blir den støttende og sterke, innebærer ikke en mye skjevere relasjon enn den jeg har opplevd i voksne vennskap der den andre trekker i meg og tapper meg, for jeg lærer noe av denne jenta, minst like mye som hun lærer av meg. Jeg skulle ønske hun var 15 år eldre noen ganger, sin personlighet pluss mer erfaring og begrepsapparat, som jeg kunne invitert ut på kafé for lange gode samtaler.
I funderinger over drømmen om ti-åringen som brenner opp en gammel dimensjon (se innlegget ”Real Gone”), har jeg merket meg at det var så klart at jenta var ti år. Og at hun samtidig ikke var meg, men noen med kortere hår, annen måte å være på. Etter hvert ser jeg likheten mellom tiåringen i drømmen, og min tiårige venninne. Og om ikke det er sammenheng nok, i går merket jeg sterkere enn noen gang fellesrekkene mellom meg og denne unge jenta. I relasjon til meg selv som tiåring. Og i relasjon til den jeg er i dag.
Hun forteller meg om ensomhet. I utgangspunktet har hun valset inn i samtalen med inntrykket av at alt er fint, men uroen er der, og selv om jeg ikke tenkte bevisst at den dekte over for noe, må det ha vært en ubevisst gjenkjennelse der, for intuitivt kjøpte jeg ikke at alt var bra. Jeg vet ikke om jeg ville kjent igjen lengselen på et barn, så mye som jeg kjente den på en venn jeg speiler meg selv og min historie i. Lengsel etter at noen ikke møter babbel, fjernhet og uro med en holdning som aldri spør etter noe mer, prøver nå en, den lengselen jeg hadde i familien min i flere år.
Det kommer for en dag at hun har bare én venninne, som flytter etter dette skoleåret, og at hun kjenner på avstanden til alle i klassen, hun finner ikke et møtepunkt med dem… Jeg vet ikke om hun opplever angsten, men definitivt har fremmedheten begynt å luske seg inn i livet hennes. Hun liker å undre seg.. hun liker å filosofere, det ordet bruker hun selv, hun kommer med ord om de voksnes verden av spiritualitet og religiøsitet som i sin enkelhet blir klare laserstråler fra hennes sinn til mitt, og plutselig er de voksnes kompliserthet det mest barnslige jeg kan tenke meg.
Hun har også begynt å betrakte spillene. Gjort seg sine første refleksjoner rundt at enkelte gutter ”egentlig er snille, men når de er med de andre som er sånn dumme, blir de også sånn”. Og til og med han gutten som var lederen av de dumme, var egentlig snill. Hvorfor er de sånn dumme når de er sammen med hverandre, og så mye snillere hvis man er med de alene? ”Shit, det lurer jeg også på når jeg er på skolen” var jeg på nippet til å svare, men holdt tross vennskapet fast nok på rollen som den voksne, og fortalte forsiktig at voksne faktisk også er sånn ofte, at vi liksom later som noe, når vi vil de andre skal like oss, mens vi kanskje er annerledes inni oss. Så sa jeg noe om masker, et halvhjerta forsøk på å overføre min egen oppdagelse i barndommen av den metaforen, men jeg tror ikke jeg kan overføre slike oppdagelser til henne, hun gjør sine egne, og det blir utrolig spennende å høre om de.
Da jeg var 12 år kom jeg over et kort i mammas gamle skrivebord, med overskriften ”Masker”. Jeg har sjeldent opplevd et ord, en metafor, skape en så stor lettelse og beskrive så mye jeg hadde manglet ordene for, som det ”masker” gjorde i denne teksten. Maskene som legger seg over mindreverdfølelsen, som postulerer selvsikkerhet og uberørthet når forvirring og usikkerhet ligger under overflaten. Og under maskene, personer som samtidig søker og ønsker å bli sett og bekrefta på et annet plan enn i maskeradeballet.
Jeg så meg rundt i skolegården med nye øyne. Endelig hadde jeg ordet. Og deres utestengende holdninger, deres hardtslående ord og hånlige utrykk, de kom ikke fra onde mennesker, men fra maskene til noen som egentlig er redde og usikre. Og selv om angsten og den lave selvfølelsen fortsatte, hadde første frøene blitt sådd, til å tørre leve med tro på at ingen er onde, på tross av alt som herjer mellom oss og inni oss. Til tider har jeg ønsket det ikke hadde skjedd, en verden av gode og onde mennesker hadde vært så mye lettere å forholde seg til, så mye mindre fortvilende å beskue, og ikke invitert til disse indre dialogene mellom engler, demoner og alt der imellom. Og når noen kaller meg naiv idet jeg sier jeg ikke tror på onde mennesker, får jeg lyst til å be de leve en dag i den jævlige verdenen jeg lever i, hvor onde handlinger ikke kan forklares enkelt, hvor noe så stupidt som folks selvbedrag, mindreverd, sosiale mekanismer og glemsel om sin egen godhet kan få de til å flå hverandre psykisk og fysisk, og danne systemer som legitimerer og hyller ufølsomhet, teknisk fiksering og kald distanse på bekostning av de som trenger varme mest, hvor de som ikke fikk den varmen videre skader, voldtar og dreper andre, og hvor all denne stupiditeten virker gjensidig forsterkende til det som kunne vært et lærerikt møtepunkt ender i blodig krig, for å nevne noe…
… og forsøke igjen å kalle meg naiv etterpå.
Jeg vet den tiårige venninnen min sannsynligvis kommer til å leve i den verdenen. Hun kommer ikke til å kjøpe det svart hvite. Hun kommer heller ikke til å lett kjøpe de sosiale spillene, så mye som hun betrakter de med fremmedfølelse og ensomhet. Der er hun, der jeg var. Veiene er ikke de samme, kanskje hennes historie blir lettere. Men tankene mine gikk etter den samtalen, til alle de som er sensitive på samme måte. Og de årene de må igjennom. Ikke minst, til redselen og tidvis troen på at en selv er gal eller unormal… hva som er normen må jo være sant. Ens følelser og opplevelse er en uting. Feil. En splittelse i virkelighet, mellom det som føles naturlig, og det alle gir inntrykk av at er naturlige selvfølgeligheter. Jeg vil ikke være enda en av de som legger til nok et press, med profesjonell mine og postulat om en objektiv virkelighet, mot følelsen av hva som er naturlig. Jeg vil finne en annen måte å hjelpe folk fungere og vokse i seg selv og verden. Viljen er sterk.
Venninnen min hjelper meg å trekke tråder på nytt. Hun minnet meg på at årene med ensomhet og angst -den tiden hun har begynt på nå- brakte meg til et sterkere ståsted i meg selv. Om dette studielivet innebærer et par år til med mye kontrast mellom eget ståsted og omgivelser, sosial usikkerhet og fremmedhet, å måtte lytte til og holde meg åpen for de som viser meg virkelighetsbilder som ikke samsvarer med en følelse av hva som er naturlig og logisk på et rent menneskelig plan… så er jeg i det minste voksen. Klarte jeg beholde vettet som barn, klarer jeg faen meg å gjøre det samme nå.
Jeg har en venninne som er ti år gammel. Jeg har vel visst det en stund, at hun er en venninne, men det er ikke så lett for bevisstheten å oppdage slike selvfølgelige begreper innimellom vante kategorier; aldre og roller (barnepasser, barn). Jeg merker når jeg ser henne tilfeldig, at det er en varme mellom oss som ikke bare er den mellom en voksen og et barn, for det er en gjensidighet der. At jeg blir den støttende og sterke, innebærer ikke en mye skjevere relasjon enn den jeg har opplevd i voksne vennskap der den andre trekker i meg og tapper meg, for jeg lærer noe av denne jenta, minst like mye som hun lærer av meg. Jeg skulle ønske hun var 15 år eldre noen ganger, sin personlighet pluss mer erfaring og begrepsapparat, som jeg kunne invitert ut på kafé for lange gode samtaler.
I funderinger over drømmen om ti-åringen som brenner opp en gammel dimensjon (se innlegget ”Real Gone”), har jeg merket meg at det var så klart at jenta var ti år. Og at hun samtidig ikke var meg, men noen med kortere hår, annen måte å være på. Etter hvert ser jeg likheten mellom tiåringen i drømmen, og min tiårige venninne. Og om ikke det er sammenheng nok, i går merket jeg sterkere enn noen gang fellesrekkene mellom meg og denne unge jenta. I relasjon til meg selv som tiåring. Og i relasjon til den jeg er i dag.
Hun forteller meg om ensomhet. I utgangspunktet har hun valset inn i samtalen med inntrykket av at alt er fint, men uroen er der, og selv om jeg ikke tenkte bevisst at den dekte over for noe, må det ha vært en ubevisst gjenkjennelse der, for intuitivt kjøpte jeg ikke at alt var bra. Jeg vet ikke om jeg ville kjent igjen lengselen på et barn, så mye som jeg kjente den på en venn jeg speiler meg selv og min historie i. Lengsel etter at noen ikke møter babbel, fjernhet og uro med en holdning som aldri spør etter noe mer, prøver nå en, den lengselen jeg hadde i familien min i flere år.
Det kommer for en dag at hun har bare én venninne, som flytter etter dette skoleåret, og at hun kjenner på avstanden til alle i klassen, hun finner ikke et møtepunkt med dem… Jeg vet ikke om hun opplever angsten, men definitivt har fremmedheten begynt å luske seg inn i livet hennes. Hun liker å undre seg.. hun liker å filosofere, det ordet bruker hun selv, hun kommer med ord om de voksnes verden av spiritualitet og religiøsitet som i sin enkelhet blir klare laserstråler fra hennes sinn til mitt, og plutselig er de voksnes kompliserthet det mest barnslige jeg kan tenke meg.
Hun har også begynt å betrakte spillene. Gjort seg sine første refleksjoner rundt at enkelte gutter ”egentlig er snille, men når de er med de andre som er sånn dumme, blir de også sånn”. Og til og med han gutten som var lederen av de dumme, var egentlig snill. Hvorfor er de sånn dumme når de er sammen med hverandre, og så mye snillere hvis man er med de alene? ”Shit, det lurer jeg også på når jeg er på skolen” var jeg på nippet til å svare, men holdt tross vennskapet fast nok på rollen som den voksne, og fortalte forsiktig at voksne faktisk også er sånn ofte, at vi liksom later som noe, når vi vil de andre skal like oss, mens vi kanskje er annerledes inni oss. Så sa jeg noe om masker, et halvhjerta forsøk på å overføre min egen oppdagelse i barndommen av den metaforen, men jeg tror ikke jeg kan overføre slike oppdagelser til henne, hun gjør sine egne, og det blir utrolig spennende å høre om de.
Da jeg var 12 år kom jeg over et kort i mammas gamle skrivebord, med overskriften ”Masker”. Jeg har sjeldent opplevd et ord, en metafor, skape en så stor lettelse og beskrive så mye jeg hadde manglet ordene for, som det ”masker” gjorde i denne teksten. Maskene som legger seg over mindreverdfølelsen, som postulerer selvsikkerhet og uberørthet når forvirring og usikkerhet ligger under overflaten. Og under maskene, personer som samtidig søker og ønsker å bli sett og bekrefta på et annet plan enn i maskeradeballet.
Jeg så meg rundt i skolegården med nye øyne. Endelig hadde jeg ordet. Og deres utestengende holdninger, deres hardtslående ord og hånlige utrykk, de kom ikke fra onde mennesker, men fra maskene til noen som egentlig er redde og usikre. Og selv om angsten og den lave selvfølelsen fortsatte, hadde første frøene blitt sådd, til å tørre leve med tro på at ingen er onde, på tross av alt som herjer mellom oss og inni oss. Til tider har jeg ønsket det ikke hadde skjedd, en verden av gode og onde mennesker hadde vært så mye lettere å forholde seg til, så mye mindre fortvilende å beskue, og ikke invitert til disse indre dialogene mellom engler, demoner og alt der imellom. Og når noen kaller meg naiv idet jeg sier jeg ikke tror på onde mennesker, får jeg lyst til å be de leve en dag i den jævlige verdenen jeg lever i, hvor onde handlinger ikke kan forklares enkelt, hvor noe så stupidt som folks selvbedrag, mindreverd, sosiale mekanismer og glemsel om sin egen godhet kan få de til å flå hverandre psykisk og fysisk, og danne systemer som legitimerer og hyller ufølsomhet, teknisk fiksering og kald distanse på bekostning av de som trenger varme mest, hvor de som ikke fikk den varmen videre skader, voldtar og dreper andre, og hvor all denne stupiditeten virker gjensidig forsterkende til det som kunne vært et lærerikt møtepunkt ender i blodig krig, for å nevne noe…
… og forsøke igjen å kalle meg naiv etterpå.
Jeg vet den tiårige venninnen min sannsynligvis kommer til å leve i den verdenen. Hun kommer ikke til å kjøpe det svart hvite. Hun kommer heller ikke til å lett kjøpe de sosiale spillene, så mye som hun betrakter de med fremmedfølelse og ensomhet. Der er hun, der jeg var. Veiene er ikke de samme, kanskje hennes historie blir lettere. Men tankene mine gikk etter den samtalen, til alle de som er sensitive på samme måte. Og de årene de må igjennom. Ikke minst, til redselen og tidvis troen på at en selv er gal eller unormal… hva som er normen må jo være sant. Ens følelser og opplevelse er en uting. Feil. En splittelse i virkelighet, mellom det som føles naturlig, og det alle gir inntrykk av at er naturlige selvfølgeligheter. Jeg vil ikke være enda en av de som legger til nok et press, med profesjonell mine og postulat om en objektiv virkelighet, mot følelsen av hva som er naturlig. Jeg vil finne en annen måte å hjelpe folk fungere og vokse i seg selv og verden. Viljen er sterk.
Venninnen min hjelper meg å trekke tråder på nytt. Hun minnet meg på at årene med ensomhet og angst -den tiden hun har begynt på nå- brakte meg til et sterkere ståsted i meg selv. Om dette studielivet innebærer et par år til med mye kontrast mellom eget ståsted og omgivelser, sosial usikkerhet og fremmedhet, å måtte lytte til og holde meg åpen for de som viser meg virkelighetsbilder som ikke samsvarer med en følelse av hva som er naturlig og logisk på et rent menneskelig plan… så er jeg i det minste voksen. Klarte jeg beholde vettet som barn, klarer jeg faen meg å gjøre det samme nå.
tirsdag 25. august 2009
Real Gone
Jeg vet ikke hvordan å skrive om dette. Disse poetisk-prosaiske vendingene, forsøk på å prøvesmake sitt eget kanskje innbilte fremtidige forfatterskap, kan noen ganger sile frem noe ekte, skjørt, essensielt og følelsesnært. Andre gangen føles det som denne formen plasserer livet mitt i en paralell dimensjon hvor jeg ikke var mer enn en romanfigur en annen leser om i en annen tid.
Faen og. Igår og idag. En sånn ekstrem fremmedfølelse til meg selv plassert i denne settingen, psykolog-studenten i nye seriøse stadier. Enda psykolog-yrket, i de klareste trekkene bak tåke av teorier og papirer, er noe av det som ligger meg nærmest. Jeg vet det er min vei.
Men det var denne idéen om noen jeg skulle være plutselig, som kom utenifra, som jeg ikke klarte ta med meg selv inn i. En annen enn meg levde livet mitt noen timer, og resultatet ble en helvetes skakelse i kropp og følelsesliv igår, så jeg idag kjennes mørbanka og føler jeg plutselig har glemt hva det er å le. Skakelsen har også satt igang et fysisk forløp, det vi kaller influensa. Immunforsvar ut av spill. Jeg slutter aldri å beundre samspillet i kropps-sinnet.
Jeg har feber. Får ikke tak i alt det dreier seg om. Da jeg fortalte psykologen om det, klarere i hodet som jeg var akkurat da, sukket han og sa "Du tok virkelig alt på en kveld, du". Og jeg tenker på Yalom og hans påpekelse av at psykologene tror fancy innspill eller kloke teorier gjør mest forskjell, men for pasienten er det ikke det. Det er slike små bekreftelser, som å se i kroppspråket hans at han ser det ikke bare er en nedtur, en hormonell ubalanse eller noe jeg spiste, en dårlig dag.. men en dag jeg tok nesten alt på en gang. Og lot det skylle totalt igjennom kroppen til jeg bare klarte bevege meg i slow motion.
En venninne meldte om sine oppbrudd i livet: "Point of no return". Og jeg ble liggende og hikste i nye skakelser bare av de ordene. Etterpå drømte jeg om en tiårig jente som stod i en stue med en annen dimensjon framfor seg, den dimensjonen hun kom fra, som hun bare kunne lukke portalen til ved å la gå til grunne. Hele den andre 'verdenen', tydelig og mektig med landstrakte landskaper, stod i brann. Vulkansk og dramatisk. Jenta kylte de siste ildkulene fra sine små never, som gjorde at verdenen tok så fyr at den antente huset hun stod i, i vår dimensjon (nabohuset til mitt barndomshjem, by the way). Når hun skjønte kroppen hennes ville gå til grunne med huset, tok hun bolig i en langhåret hvit og spraglete katt i nærheten. Noen fortalte meg katten hørte til i Kongsvinger. Det var før sjelen dens fortalte meg og viste meg sin historie, som jenta som tok farvel med sin verden ved å brenne den opp. Ikke kom her og fortell meg du har surrealistiske/merkelige drømmer. I'll beat you any time.
Men nå når influensaen har tatt over og skakelsen har roet seg, begynner jeg huske at livet mitt dreier seg om så mye mer enn byråkrati og system. Og jeg kan velge hvor oppmerksomheten ligger, hvor jeg er tilstede. Hva jeg vil nære i min virkelighet, er det mellommenneskelige. Det naturlige. Det ordløse. Musikken. Og vitenen om at det er alltid mye vi ikke vet.
Faen og. Igår og idag. En sånn ekstrem fremmedfølelse til meg selv plassert i denne settingen, psykolog-studenten i nye seriøse stadier. Enda psykolog-yrket, i de klareste trekkene bak tåke av teorier og papirer, er noe av det som ligger meg nærmest. Jeg vet det er min vei.
Men det var denne idéen om noen jeg skulle være plutselig, som kom utenifra, som jeg ikke klarte ta med meg selv inn i. En annen enn meg levde livet mitt noen timer, og resultatet ble en helvetes skakelse i kropp og følelsesliv igår, så jeg idag kjennes mørbanka og føler jeg plutselig har glemt hva det er å le. Skakelsen har også satt igang et fysisk forløp, det vi kaller influensa. Immunforsvar ut av spill. Jeg slutter aldri å beundre samspillet i kropps-sinnet.
Jeg har feber. Får ikke tak i alt det dreier seg om. Da jeg fortalte psykologen om det, klarere i hodet som jeg var akkurat da, sukket han og sa "Du tok virkelig alt på en kveld, du". Og jeg tenker på Yalom og hans påpekelse av at psykologene tror fancy innspill eller kloke teorier gjør mest forskjell, men for pasienten er det ikke det. Det er slike små bekreftelser, som å se i kroppspråket hans at han ser det ikke bare er en nedtur, en hormonell ubalanse eller noe jeg spiste, en dårlig dag.. men en dag jeg tok nesten alt på en gang. Og lot det skylle totalt igjennom kroppen til jeg bare klarte bevege meg i slow motion.
En venninne meldte om sine oppbrudd i livet: "Point of no return". Og jeg ble liggende og hikste i nye skakelser bare av de ordene. Etterpå drømte jeg om en tiårig jente som stod i en stue med en annen dimensjon framfor seg, den dimensjonen hun kom fra, som hun bare kunne lukke portalen til ved å la gå til grunne. Hele den andre 'verdenen', tydelig og mektig med landstrakte landskaper, stod i brann. Vulkansk og dramatisk. Jenta kylte de siste ildkulene fra sine små never, som gjorde at verdenen tok så fyr at den antente huset hun stod i, i vår dimensjon (nabohuset til mitt barndomshjem, by the way). Når hun skjønte kroppen hennes ville gå til grunne med huset, tok hun bolig i en langhåret hvit og spraglete katt i nærheten. Noen fortalte meg katten hørte til i Kongsvinger. Det var før sjelen dens fortalte meg og viste meg sin historie, som jenta som tok farvel med sin verden ved å brenne den opp. Ikke kom her og fortell meg du har surrealistiske/merkelige drømmer. I'll beat you any time.
Men nå når influensaen har tatt over og skakelsen har roet seg, begynner jeg huske at livet mitt dreier seg om så mye mer enn byråkrati og system. Og jeg kan velge hvor oppmerksomheten ligger, hvor jeg er tilstede. Hva jeg vil nære i min virkelighet, er det mellommenneskelige. Det naturlige. Det ordløse. Musikken. Og vitenen om at det er alltid mye vi ikke vet.
søndag 19. juli 2009
Danse
Frihet har tusen nivåer. En tynn lenke rundt brystet, en av de mange, smuldrer opp. Så en til.
Og jeg merker at når noen lenker sprenges over et rom i tid, sanseligheten slipper lettere til, viljen til et godt liv er nærmere alt jeg gjør, alt jeg tenker.. da føles tilløp til stagnasjon eller ny lenketvinning som en sterkere sjelelig provokasjon. Noe som får det til å dirre. Det ligner sinne, men jeg har brukt ordet sinne om andre ting. Jeg har brukt så mange ord. Så ofte blir de stakkarslige symbolske erstatninger for egentlig følt mening. Alt ble et symbol for noe annet. Men det er iallfall en dirring... en kraft som stiger, som nekter fangenskap, nekter å stoppe opp der sjelen nettopp fikk en smak av bevegelse. Nekter gjenta mønstre utgått på dato, der sjelen nettopp fikk en smak av en annen måte å reagere på, forholde seg, uttrykke seg. Det handler om å ta vare på seg selv, i sitt ytterste. Ikke den biten av å ta vare på seg selv hvor jeg klapper meg selv på skulderen med omtanke eller et godt råd. Heller den biten hvor jeg tar vare på seg selv gjennom å stå med fandenivolsk blikk med beina på bakken også når ting dytter og napper og biter og drar i meg, enten det er mine egne demoner eller deltakelsen i andres drama.
Jeg danset så mye idag. Det ble renere for hver time. Og bevegelsene hadde sitt utspring fra innvoller nærmere beinmargen, for hver gang jeg følte meg for sliten til å fortsette. Jeg forstår ikke hvorfor jeg glemmer hva dans innebærer for meg, enda så mye jeg danser i livet mitt. At jeg glemmer hvordan det å bevege seg i musikk kan sprenge så mange barrierer i brystet. Hvordan det spretter pingpong-effekt mellom dansens åpnende virkning, og åpningens virkning på musikkopplevelse og dermed bevegelse. Alltid så mange nivåer. På alle områder. Jeg vet ikke om det finnes en topp.
Det er så mye som vokser seg irrelevant når en driver med lenkeoppbryting. Bekymringer. Skyldfølelse-temaer. En del av de besynderlige effektene av angsten for avvisning, som f.eks selv-hemmende tiltak for at ikke totalt fremmede man ikke har interesse av å kjenne, skal misforstå noe om hvem man er.
Mye sosial angst tendenser forbundet med skole og sjonglering av ulike sosiale sfærer, syntes også svært irrelevant nå. Men det er så jeg ikke tør kalle det irrelevant, i tilfelle jeg står der når situasjonen byr seg, og må forsvare en bønsj følelser jeg uken før med letthet kalte for irrelevans.
På den andre siden, underlig nok.. tror jeg ikke noen angst-ting, uansett hvor bisarr og utslående det utspiller seg i øyeblikket, har engasjert meg på en så positiv måte før. Det er en bit av meg som på nesten bestialsk vis gleder seg til situasjoner jeg kan komme til å møte hvor det knyter seg i magen, av følelsen av å enten måtte stå for noe eller tvinne en ny lenke eller fem. Enten det er sosial sjonglering eller personlige verdier i møte med studiet mitt eller hvasomhelst. Jeg har tillit til min evne til å vokse.
tirsdag 30. juni 2009
Fremover
Jeg skaper meg somre med latter og musikk. Hvorfor jobber dere så mye? Trenger dere jobbe vekk sumarnatta?
På reise med fargerike kunstnersjeler og samiske impulser, kan jeg danse plutselig. Jeg vet det er sånn.. at rammene for hva en gjør og ikke gjør forandrer seg når en slynger seg ut i vakuum med 10-15 leende mennesker. Kapsler seg inn i en kloss i bevegelse på en vei, tar med instrumenter inn i klossen, bygger opp en følelse av å vite noe ingen andre utenfor klossen vet. At vi alle har rett til å være, både i oss selv og sammen. Det har også spørsmålene ved ting som alle tok for gitt. Og vi kan bære vår inspirasjon og livsbejaelse uten flauhet, heller med verdighet. Ja, slik har jeg opplevd det. Og slik tror jeg det kan bli på reisen som er forestående.
Samtidig er jeg ikke den jeg var sist jeg danset på rasteplasser innimellom lyng med en hjemløs svenske. Det er noe som holder tak i meg nå, jeg tror jeg er redd for å gi meg hen til livet slik jeg har gjort i tider før.. redd for å gi slipp. På hva? Kontroll?
Jeg vet jeg aldri kjenner meg så trygg på meg selv og livet mitt, som når jeg gir slipp på kontroll. Altså.. kontroll i betydningen noe som holder tak i frykt for å miste seg selv. Frykter jeg å miste meg selv? Eller handler det bare om en slags vane?
Sist jeg var på jam-kveld der jeg pleier vanke, var det en fyr fra Peru som ikke trodde jeg var norsk. Jeg tenkte litt på det etterpå, at det er mange som tror jeg ikke er norsk, av folk som har reist, eller folk fra ulike land. Og hva de alle sier, når jeg spør hvorfor de ikke trodde jeg er herfra, er noe med åpenhet. Mindre frykt, mindre kulde, mindre bekymring. Og jeg veit jeg skiller meg ut fra mange nordmenn. Og jeg veit jeg liker å tro det, i den grad at jeg kanskje ikke innrømmer for meg selv hvordan jeg begrenser meg på norsk vis, er mistenksom på norsk vis, lurer på hvordan andre ser meg og holder kontrollen på norsk vis. Innimellom all dansen og latteren.
En kveld i botanisk hage. "Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve du, av alle, fremvise sånn sosial angst" utbrøt en kamerat lattermildt forbløffet til meg. Jeg hadde invitert venner til iste og frukt, og på utkikk etter om noen var kommet, mens jeg klemmer på en annen venninne jeg møter tilfeldig, får jeg øye på 5-6 personer fra klassen min.
En indre twist melder seg umiddelbart, mellom den nysgjerrigheten og ønsket om kontakt som har vokst det siste året i forhold til folk i klassen, og mangelen på kontroll med den sosiale situasjonen. De sosiale verdenene jeg stadig må sjonglere.
Tenkte et øyeblikk på å utfordre både meg selv og alle rundt meg med å sette meg ned med de i klassen, og dandere min lille piknik som et påheng til de. Men idet jeg hadde satt meg ned og begynt utveksle litt pjatt, kommer første inviterte av mine venner gående, og jeg kjenner angsten. Forespeiler en situasjon hvor jeg verken klarer være tilstede ovenfor de i klassen, eller kameraten og evt andre som kommer, fordi jeg vil kjenne ansvar for de to verdenenes møte med hverandre, både utenfor mellom folk, og inni meg.
Ser for meg noen av mine mest orginale inviterte venner dukke opp. Anstrengthet. Hvem skal hilse på hverandre og ikke? Vil de i klassen føle seg ukomfortabel rundt noen fra helt andre kretser, vil det oppleves som et slags overtramp eller en grenseoverskridelse at jeg slenger mitt selskap på de? Vil jeg føle meg flau ovenfor de i klassen, på vegne av venner som oppfører seg og tenker annerledes. Vil jeg føle meg flau ovenfor mine andre venner, på vegne av ignorant hodning eller lignende de kunne møtt hos folka i klassen? Og ikke minst, ville jeg selv i situasjonen bære og avsløre all den flauheten i min egen oppførsel og usikkerhet?
Alle disse problemstillingene sprang gjennom tankene i løpet av et øyeblikk, dog kanskje mer diffust enn slik setningene ovenfor uttrykker. Og det var etter å ha geleidet oss bort til en annen del av parken med et litt unnskyldende hade til de i klassen, at kameraten kom med sin forbløffede kommentar. Jeg skjulte ikke mitt ubehag for ham.
Det var likevel noe veldig betryggende med å raskt falle på plass igjen etter det lille rushet av sosial angst. Merke kontrasten tilstanden har til det meste av sosiale opplevelser jeg har i livet mitt. Merke hvor overraska kameraten min var, jeg var den siste han trodde kunne ha sosial angst, tenk at jeg har forandra meg så mye? Kjenne gleden ved å se de i klassen ha det fint, komme bort og hilse på de igjen ved en senere anledning. Og å ha gått et trinn videre i sjongleringsskolen livet mitt har blitt.
Noen ganger får jeg lyst til å blande verdener på pur faen. Får lyst til å invitere noen fra klassen med på ting i mitt liv (har allerede gjort det med noen personer jeg merker mer åpenhet fra), får lyst til at tilfeldigheter vil utfordre meg oftere, slik som i botaniske, så jeg kan finne fotfestet på nytt og på nytt. Sjonglere med stødigere hånd. Stå for flere sider av meg selv uten trang til å forsvare verken for andre eller meg selv den ene eller andre siden av meg. Jeg har allerede hatt en slags sammenbindende effekt på folk.. ved ulike anledninger blandet ulike mennesker i gryter som etterhvert koker av gjenkjennelse på tvers av grupperinger og forestillinger. Dette skulle bare vært en utfordring for en fandenivoldsk side av meg.
Reisen uka fremover kan bli en aldri så liten slik gryte. Vi har det felles at vi tør drømme. At vi liker musikk. At vi tåler en heisatur med lite fasiliteter og liker tanken på å sove i lavvo med knitrende bål og lavmælt jam i bakgrunnen. Likevel et sammensurium rasket sammen av spontane innfall og ulike forbindelser. Mulighet for uenighet, mulighet for at noen syns andre er for svevende og idealistiske, eller noen for kritiske og satte. Mulighet for artistic differences. Samlet i en kloss. På hjul. Gjennom nordlandslandskapet.
Jeg er overmåtelig spent. Og jeg skal danse med fandenivoldskhet strømmende i blodet.
:)
;)
:D
På reise med fargerike kunstnersjeler og samiske impulser, kan jeg danse plutselig. Jeg vet det er sånn.. at rammene for hva en gjør og ikke gjør forandrer seg når en slynger seg ut i vakuum med 10-15 leende mennesker. Kapsler seg inn i en kloss i bevegelse på en vei, tar med instrumenter inn i klossen, bygger opp en følelse av å vite noe ingen andre utenfor klossen vet. At vi alle har rett til å være, både i oss selv og sammen. Det har også spørsmålene ved ting som alle tok for gitt. Og vi kan bære vår inspirasjon og livsbejaelse uten flauhet, heller med verdighet. Ja, slik har jeg opplevd det. Og slik tror jeg det kan bli på reisen som er forestående.
Samtidig er jeg ikke den jeg var sist jeg danset på rasteplasser innimellom lyng med en hjemløs svenske. Det er noe som holder tak i meg nå, jeg tror jeg er redd for å gi meg hen til livet slik jeg har gjort i tider før.. redd for å gi slipp. På hva? Kontroll?
Jeg vet jeg aldri kjenner meg så trygg på meg selv og livet mitt, som når jeg gir slipp på kontroll. Altså.. kontroll i betydningen noe som holder tak i frykt for å miste seg selv. Frykter jeg å miste meg selv? Eller handler det bare om en slags vane?
Sist jeg var på jam-kveld der jeg pleier vanke, var det en fyr fra Peru som ikke trodde jeg var norsk. Jeg tenkte litt på det etterpå, at det er mange som tror jeg ikke er norsk, av folk som har reist, eller folk fra ulike land. Og hva de alle sier, når jeg spør hvorfor de ikke trodde jeg er herfra, er noe med åpenhet. Mindre frykt, mindre kulde, mindre bekymring. Og jeg veit jeg skiller meg ut fra mange nordmenn. Og jeg veit jeg liker å tro det, i den grad at jeg kanskje ikke innrømmer for meg selv hvordan jeg begrenser meg på norsk vis, er mistenksom på norsk vis, lurer på hvordan andre ser meg og holder kontrollen på norsk vis. Innimellom all dansen og latteren.
En kveld i botanisk hage. "Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve du, av alle, fremvise sånn sosial angst" utbrøt en kamerat lattermildt forbløffet til meg. Jeg hadde invitert venner til iste og frukt, og på utkikk etter om noen var kommet, mens jeg klemmer på en annen venninne jeg møter tilfeldig, får jeg øye på 5-6 personer fra klassen min.
En indre twist melder seg umiddelbart, mellom den nysgjerrigheten og ønsket om kontakt som har vokst det siste året i forhold til folk i klassen, og mangelen på kontroll med den sosiale situasjonen. De sosiale verdenene jeg stadig må sjonglere.
Tenkte et øyeblikk på å utfordre både meg selv og alle rundt meg med å sette meg ned med de i klassen, og dandere min lille piknik som et påheng til de. Men idet jeg hadde satt meg ned og begynt utveksle litt pjatt, kommer første inviterte av mine venner gående, og jeg kjenner angsten. Forespeiler en situasjon hvor jeg verken klarer være tilstede ovenfor de i klassen, eller kameraten og evt andre som kommer, fordi jeg vil kjenne ansvar for de to verdenenes møte med hverandre, både utenfor mellom folk, og inni meg.
Ser for meg noen av mine mest orginale inviterte venner dukke opp. Anstrengthet. Hvem skal hilse på hverandre og ikke? Vil de i klassen føle seg ukomfortabel rundt noen fra helt andre kretser, vil det oppleves som et slags overtramp eller en grenseoverskridelse at jeg slenger mitt selskap på de? Vil jeg føle meg flau ovenfor de i klassen, på vegne av venner som oppfører seg og tenker annerledes. Vil jeg føle meg flau ovenfor mine andre venner, på vegne av ignorant hodning eller lignende de kunne møtt hos folka i klassen? Og ikke minst, ville jeg selv i situasjonen bære og avsløre all den flauheten i min egen oppførsel og usikkerhet?
Alle disse problemstillingene sprang gjennom tankene i løpet av et øyeblikk, dog kanskje mer diffust enn slik setningene ovenfor uttrykker. Og det var etter å ha geleidet oss bort til en annen del av parken med et litt unnskyldende hade til de i klassen, at kameraten kom med sin forbløffede kommentar. Jeg skjulte ikke mitt ubehag for ham.
Det var likevel noe veldig betryggende med å raskt falle på plass igjen etter det lille rushet av sosial angst. Merke kontrasten tilstanden har til det meste av sosiale opplevelser jeg har i livet mitt. Merke hvor overraska kameraten min var, jeg var den siste han trodde kunne ha sosial angst, tenk at jeg har forandra meg så mye? Kjenne gleden ved å se de i klassen ha det fint, komme bort og hilse på de igjen ved en senere anledning. Og å ha gått et trinn videre i sjongleringsskolen livet mitt har blitt.
Noen ganger får jeg lyst til å blande verdener på pur faen. Får lyst til å invitere noen fra klassen med på ting i mitt liv (har allerede gjort det med noen personer jeg merker mer åpenhet fra), får lyst til at tilfeldigheter vil utfordre meg oftere, slik som i botaniske, så jeg kan finne fotfestet på nytt og på nytt. Sjonglere med stødigere hånd. Stå for flere sider av meg selv uten trang til å forsvare verken for andre eller meg selv den ene eller andre siden av meg. Jeg har allerede hatt en slags sammenbindende effekt på folk.. ved ulike anledninger blandet ulike mennesker i gryter som etterhvert koker av gjenkjennelse på tvers av grupperinger og forestillinger. Dette skulle bare vært en utfordring for en fandenivoldsk side av meg.
Reisen uka fremover kan bli en aldri så liten slik gryte. Vi har det felles at vi tør drømme. At vi liker musikk. At vi tåler en heisatur med lite fasiliteter og liker tanken på å sove i lavvo med knitrende bål og lavmælt jam i bakgrunnen. Likevel et sammensurium rasket sammen av spontane innfall og ulike forbindelser. Mulighet for uenighet, mulighet for at noen syns andre er for svevende og idealistiske, eller noen for kritiske og satte. Mulighet for artistic differences. Samlet i en kloss. På hjul. Gjennom nordlandslandskapet.
Jeg er overmåtelig spent. Og jeg skal danse med fandenivoldskhet strømmende i blodet.
:)
;)
:D
Abonner på:
Innlegg (Atom)
