Danse

Frihet har tusen nivåer. En tynn lenke rundt brystet, en av de mange, smuldrer opp. Så en til.

Og jeg merker at når noen lenker sprenges over et rom i tid, sanseligheten slipper lettere til, viljen til et godt liv er nærmere alt jeg gjør, alt jeg tenker.. da føles tilløp til stagnasjon eller ny lenketvinning som en sterkere sjelelig provokasjon. Noe som får det til å dirre. Det ligner sinne, men jeg har brukt ordet sinne om andre ting. Jeg har brukt så mange ord. Så ofte blir de stakkarslige symbolske erstatninger for egentlig følt mening. Alt ble et symbol for noe annet. Men det er iallfall en dirring... en kraft som stiger, som nekter fangenskap, nekter å stoppe opp der sjelen nettopp fikk en smak av bevegelse. Nekter gjenta mønstre utgått på dato, der sjelen nettopp fikk en smak av en annen måte å reagere på, forholde seg, uttrykke seg. Det handler om å ta vare på seg selv, i sitt ytterste. Ikke den biten av å ta vare på seg selv hvor jeg klapper meg selv på skulderen med omtanke eller et godt råd. Heller den biten hvor jeg tar vare på seg selv gjennom å stå med fandenivolsk blikk med beina på bakken også når ting dytter og napper og biter og drar i meg, enten det er mine egne demoner eller deltakelsen i andres drama.

Jeg danset så mye idag. Det ble renere for hver time. Og bevegelsene hadde sitt utspring fra innvoller nærmere beinmargen, for hver gang jeg følte meg for sliten til å fortsette. Jeg forstår ikke hvorfor jeg glemmer hva dans innebærer for meg, enda så mye jeg danser i livet mitt. At jeg glemmer hvordan det å bevege seg i musikk kan sprenge så mange barrierer i brystet. Hvordan det spretter pingpong-effekt mellom dansens åpnende virkning, og åpningens virkning på musikkopplevelse og dermed bevegelse. Alltid så mange nivåer. På alle områder. Jeg vet ikke om det finnes en topp.

Det er så mye som vokser seg irrelevant når en driver med lenkeoppbryting. Bekymringer. Skyldfølelse-temaer. En del av de besynderlige effektene av angsten for avvisning, som f.eks selv-hemmende tiltak for at ikke totalt fremmede man ikke har interesse av å kjenne, skal misforstå noe om hvem man er.
Mye sosial angst tendenser forbundet med skole og sjonglering av ulike sosiale sfærer, syntes også svært irrelevant nå. Men det er så jeg ikke tør kalle det irrelevant, i tilfelle jeg står der når situasjonen byr seg, og må forsvare en bønsj følelser jeg uken før med letthet kalte for irrelevans.

På den andre siden, underlig nok.. tror jeg ikke noen angst-ting, uansett hvor bisarr og utslående det utspiller seg i øyeblikket, har engasjert meg på en så positiv måte før. Det er en bit av meg som på nesten bestialsk vis gleder seg til situasjoner jeg kan komme til å møte hvor det knyter seg i magen, av følelsen av å enten måtte stå for noe eller tvinne en ny lenke eller fem. Enten det er sosial sjonglering eller personlige verdier i møte med studiet mitt eller hvasomhelst. Jeg har tillit til min evne til å vokse.