Hjemmet inni

(Den som leser dette og har en plass i mitt liv der hjemme i oest eller vest, vaer snill aa hold for deg selv at jeg ikke er der folk tror jeg er)

Sverdfisktrobone. Et hjem paa en skjerm, der skjerner er koblet til et storre nettverk.

Hjemmet inni meg er ogsaa koblet til et storre nettverk.



I'll take this home
that's inside me now
like a brand new friend
I'll forever now

Vel.. ikke helt ny venn.

Menneskene foeler seg hjemme i grupper, der de finner sin tilhoerighet. Der noen har den gode retorikken, der noen viser en den gode teknikken, oppskriften aa foelge. Saa redde vi er for aa famle. Saa redde vi er for aa vaere alene. Selv der vi skulle vaere i en boble, moete seg selv adskilt og innover, var det saa frykten for aleneheten, frykten for aa velge en annen vei tok tak, truet med lovnader om manglende tilhoerighet, manglende forstaaelse, manglende vei aa gaa i fellesskap med andre mennesker som ligner meg selv i sin aapenhet, sitt intellekt, sin vennlighet.

Jeg velger aa bli paaminnet igjen om hvordan ingen gaar samme vei. Og samtidig gjoer alle det. Mellom begynnelse og slutt. Her vandrer jeg... alene, og tilhoerende i verden. Verden tar imot meg. Jeg er velkommen. Det er ingen kraft som vil straffe meg, ikke noe hierarki som vil gjoere meg liten.

Jeg moeter damen paa den hoeyere puten med en respekt jeg oensker vise medmennesker uavhengig av forskjell og putehoyde. Blikket mitt er aapent, jeg snakker med aerlighet, jeg gjoer meg ikke mindre. Jeg mottar ikke samme respekten. Jeg ser frykten i oynene hennes, der visdommen viker et uforsiktig oyeblikk for det ukjente landskap.. landskapet der det finnes flere veier. Landskapet der en ikke er trygg i aa ha valgt hva som valgtes for en. Landskapet der en kan vaere fri til aa tenke, fri til aa leve innenfra og ut, fri til aa tilgi en selv for enhver manglende tilstedevaerelse. Og ta imot oeyeblikkene av forening med alt som er, som noe annet og langt mer enn steg paa en vei.

Selv sideveier og kronglete stier kan nytes. Vandrene mellom traerne i Forest of Dean var mangel paa maal og retning den stoerste glede. Aa stoppe naar jeg oensket. Se meg rundt.. naermest snuble i min egen overveldelse naar tankene vek for det som var rundt meg. Det jeg er del av. Tenk at jeg er del av dette. Tenk at jeg glemmer det til tider.

Jeg skal trekke to tenner om en time. Og det er saa jeg flyter inn i den opplevelsen og, nervositeten inkludert. Bringer med meg selv inn i svingene uten aa bli reisesyk, naar livet overrasker med den snille urtemedisineren paa riktig tidspunkt, med visdomsord og puslespillbrikker fra menneskene med de ulike livene, med aa trekke tenner i en fremmed Engelsk by.. slik livet egentlig aldri kan slutte overraske, naar en tar imot det.

Jeg tror jeg kommer til å fikse det. Livet altså. På et plan en selvfølge, jeg som har fikset det så godt hittil, også på tross av utfordringer. På et annet plan er det.. vel.. noe jeg trenger erkjenne og bygge tillit til på nytt og på nytt.
Blant de som har vanskelig for å fikse livet, kjenner jeg oftere tilhørighet. Jeg undrer meg om jeg i fremtiden vil føle meg mer hjemme blant mine pasienter enn kolleger. Nei, jeg har aldri falt ut. Har aldri måttet be om penger fra et sosialkontor, aldri droppet ut av skole, aldri vært innlagt, aldri fått noe på rullebladet, aldri mistet fotfestet eller håpet fullstendig. Likevel har jeg vært et følelsesmenneske, full av sår å hele. Likevel har jeg levd mitt liv på tross av fremmedfølelse til min egen deltakelse i samfunnet. Og jeg har stått i dissonansen mellom mine verdier og hva jeg må kjøpe og delta i for å fikse det.

Og like mye som jeg opp igjennom har tvilt på om jeg kan fikse det in the long run, kjenner jeg en medviten med de som ikke fikser det, om hvor vanskelig det er. Noen ganger kjennes det som å fikse ting på samfunnets premisser er et ledd i å legitimere at ting er som de er. Legitimere empatiløshet. Legitimere manglende kontakt med menneskelig natur. Legitimere dyrkelsen av penger som den nye Gud som styrer alt. Legitimere byråkratisering av mennesket, inkludert det som står de nærmest; deres sinn og følelsesliv. Legitimere sosiale normer og konvensjoner som fostrer mindreverd og usikkerhet framfor oppbyggelse av hverandre som vakre individer. Legitimere en favorisering av kunnskap fremfor visdom, og veiing av verdien til et ord ut fra tittelen som står skrevet under. Legitimere manglende tilstedeværelse, og systemer som river oss vekk fra den tilstedeværelsen, vårt naturlige habitat.

Men jeg tror altså at jeg kommer til å fikse livet. Og å si det høyt inni meg skaper bevegelse, et tvilende rop fra en grotte inni sjelen som har ropt alle gangene jeg kjente meg nære å ikke fikse det. Når jeg var nær de som fikset det aller minst, handlet det ikke bare om kjærlighet og anledning til å være sterk og ta ansvar. Jeg tror.. deres utenforhet var min egen satt på spissen. Jeg trengte lære å akseptere min fremmedhet like mye som deres.

Min mor sa til meg idag, at det er så mange der ute som kjemper for å skille seg ut. De kler seg i noen klær, poserer og prøver så godt de kan å være annerledes. Men for meg er det å skille seg ut et utgangspunkt jeg bare må leve med. Jeg har visst ikke et valg. Det var noe nytt ved ordene hennes, selv om jeg har tenkt lignende tanker. Mine farger, manglende tilhørighet i det allment gjeldende, stadige uforståenhet til konvensjoner (selv om jeg mestrer de noenlunde), personligheten som ikke finner en bås å passe inn i.. det er ikke noe jeg trer over meg, slik mange andre tar på seg en pønka uniform eller en rolle som markerer deres annerledeshet. Det er mitt utgangspunkt. Og når jeg dyrker det surrealistiske, trekkes til individualistene, har bedre samtaler med eldre alkoholiserte bohemer enn medstudenter, skyldes det ikke bare en hang til å male meg selv i et spennende annerledesland.. men hangen til å male en hverdag og virkelighet som ressonerer med den jeg ikke klarer unngå å være: Den jeg allerede er.

Når jeg maler livet mitt for andre, i hint eller anekdoter, tror jeg ofte det skyldes søken etter aksept for mitt mangfold, og for at jeg lever annerledes enn de selv. Jeg lurer ofte på når jeg skal slutte å bevise at jeg har et bra liv.. eller rettere sagt motbevise at jeg har et begredelig et. De som ikke kjenner mitt skjeve utgangspunkt, ekkoet av barnets selvbilde, selvfølgeligheten i flere år ved å kjenne seg uinteressant for andre, med et liv i ensformighet og ensomhet... de ser en kvinne som viser fram livet sitt, tidvis som om hun fremdeles var et oppmerksomhetssykt barn, tidvis med en voksenhet som gjør livet hennes til noe kanskje noen andre vil sukke over å mangle selv. Det er aldri intensjonen. Men se hvordan det går.

Det er et stadig paradoks. Å ønske, og velge, å leve et liv fullt av ulike atmosfærer, kulturer, perspektiver. Og samtidig ønske å føle seg som et sammenhengende hele, og lengte etter å ha noen som speiler hvordan en er et sammenhengende hele. Om jeg skulle endelig forelske meg snart, og innlemme noen i livet mitt, altså ikke bare et aspekt ved det eller to, er det en av utfordringene.. hvem kan forholde seg greit til glimt av alle aspektene ved livet mitt? Jeg har bygget meg opp dette over tid, og blir likevel fra tid til annen slått av vannvidd og vantro når jeg kaster et blikk utenifra på min hverdag. Det blikket ingen deler med meg.

Å tilhøre

Noen ganger finnes det ingen mellomting mellom å være totalt tilhørende i det å være del av en menneskehet... og å ikke føle tilhørighet noe sted. Det blir to erkjennelser som lever side om side og veksler på minuttet. Jeg entrer et rom, og der hører jeg plutselig til, fordi jeg i øyeblikket bærer det å være menneske med en viss verdighet, glede og ydmykhet. Så jeg kan være en tilhørende så mange steder, i øyeblikket. Selv når andre kjenner hverandre bedre, selv når jeg kommer og går alene.

Jeg kommer og går alene. Veldig ofte. Jeg sitter i hybelen min og smiler eller stirrer for meg selv, drikker te, skriver, danser. Så går jeg ut døren. Og der er det mennesker. Jeg går bortover veier eller torg, og så sier jeg hei eller nikker gjenkjennende til noen. Kanskje havner jeg et sted jeg føler for å være, med andre. Eller jeg går et bestemt sted som er forlokkende på humøret, gjerne der det er både musikk og mennesker. Og der klemmer jeg, der kjenner jeg musikken og smilene og stemningen jeg får av hver enkelts utstråling, og sammensmeltningen av disse. Jeg havner i metafysiske og personlige og latterkick-vekkende og absurde samtaler med individer. Noen ganger danser jeg. Så går jeg hjem alene.

Alle stedene jeg ikke hørte til. Følte jeg ikke hørte til i hjembyen, for familien min var ikke opptatt av det de andre var opptatt av. De var for eksentriske og søkende, i sterk kontrast til gjengse a4'iske sfærer og materialistisk søvnighet/desperasjon. Hørte ikke til på skolen, ungene kom fra samme søvnighets-samfunn, og de hadde ikke oppdaget døden, de var ikke opptatt av å se igjennom ting, de var fremmede, eller jeg var. Hørte ikke til i noen av de ulike reaksjons-boksene heller. Var ikke raddis, ikke pønker, ikke metaller, ikke gother.... Hørte ikke til i familien på morssiden, for jeg var eneste østlending, og jeg tok meg selv høytidelig da alle ville jeg skulle ha selvironi slik de hadde på egne og andres vegne. Og hos pappa var jeg på besøk.

Nå dyrker jeg mangfoldet. Og følgen er at det ikke finnes mellomting mellom en omfavnende tilhørighet i det å være menneske -det er alltid et felles møtepunkt- , og å aldri være hjemme i noe mer enn meg selv og min alenehet.
Å være den velfungerende studenten blant de som er/holder seg utenfor. Å være den som er/holder seg utenfor blant velfungerende studenter. Den svevende blant de praktisk jordnære. Den jordnære blant de svevende. Den som er på besøk, men aldri boende. Den som flakket videre, og så gikk hjem alene.

Men likevel alltid med et smil. Noen ganger det vemodige smilet over å aldri få delt sin verden mer enn stykkevis, sukket over å bære seg selv alene. Noen ganger hemmelighetsfullt lekende med tanken om å høre til i seg selv, og i det å være menneske; mangfoldig.