Jeg spør meg selv innimellom, kanskje ofte periodevis, om hvordan jeg vil se på disse årene. Bortsett fra historien om min sønn, alle tingene han gjorde for første gang, alt som var å bli mor. Hvordan vil jeg se på meg, og livet mitt, helhetlig? Som et forfjamsa avbrekk fra livet jeg egentlig lever, en ammetåke og en eksistensiell tåke, der jeg levde et liv jeg i bunn og grunn ikke ønsket leve? Som en begynnelse på noe nytt, en ny virkelighet jeg skaper, som bare var litt vanskelig å finne riktige skape-verktøy for? Som en mellomstasjon, der jeg ikke visste hva som ventet, var usikker og bortkommen, men hadde jeg bare visst hva som ventet hadde jeg a)slappet av med at ting løser seg og livet vil en godt, b)sørget for å nyte det fantastiske livet jeg har, for det varer ikke lenge før tidaklemma og eksistensiell døs tar meg for alvor.

 Jeg klarer ikke gi slipp på fremtidstankene. Legge de på hylla periodevis, ja. Finne en lur tanke om at universet vil meg vel og det riktige alternativet vil lyse mot meg en dag, ja. La alt være opp til fremtidige samtaler, fremtidige oppgjør, fremtidige muligheter og valgsituasjoner og dilemmaer, og gå inn for å leve nå, ja, til en viss grad. Til de innhenter meg igjen. Fremtidstankene. Alarmer som uler langt borte eller langt inni alt ettersom. "Uuul-uul-uul-du-mister-deg-selv." "Uuul-uul-nå-må-du-snart-ta-et-valg." "Uuul-uul-jo-lenger-fra-deg-selv-og-ekte-liv,-jo-lenger-vei-til-kontakt-igjen." "Uuul-uul-snart-må-du-velge-mellom-mann-og-drømmene-dine."

 Nå er jeg i den tilstanden igjen, hvor jeg ikke forstår hvordan jeg har havnet her. Hvor en livskraftig og inspirert del ser på resten av meg og frustrerer seg over å ikke få henne med. Og resten sukker resignert, og gråter i frykt for å gi slipp på inspirasjonen og livskraften. For det er tøft å stadig i glimt bli påminnet om alt en kan være, når det nettopp forblir glimt. Å prøve fange stjernestøv. Lille stjerne, jeg vil ta vare på deg.

 Nå kan jeg ikke vite noenting.