Katt på fanget og en ny bekjent på andre siden av bordet med fjellandskaper farende forbi. Livet har det med å plassere meg i situasjoner hvor alt er så på kornet bra timet og treffende, at det blir totalt naturlig.
Et glippe med billettkjøp, og jeg havner på et bord med en katt og en dame som er psykolog slik jeg ønsker være. En mild og kraftfull kvinne som gjennom tiår med ulike utdannelser (bioingeniør, filosofi, profesjonsutdannelsen, etterutdannelser) og jobber, holder fast ved simpelheten i at pointet er å være støtte og hjelp for andre.
Hun snakker om alle disse diagnosene.. hva er poenget? Og hun jobber et sted folk dopes ned, hun bruker de ordene og, snakker om hvordan vi om et par tiår kommer til å skjønne hva for grov mishandling vi har holdt på med. Der jobber hun, har lovet å ikke reagere på det, og hjelper det hun kan til tross. Og øya hennes gnistrer av liv. Ja, de gnistrer av liv. I hennes virkelighet, ikke ulik min, lever vi i en tid full av fornektelser, der de som skal hjelpe ikke tør ha eget blikk på ting, ikke tør stille spørsmål ved hvordan vi hjelper, der du blir utestengt og risikerer bli arbeidsløs om du uttaler deg på vegne av svake, særlig om kollegaer er de som gjør overtrampene, og der vi altså doper ned folk til det ugjenkjennelige uten egentlig vitenskapelig (heller kapitalistisk) bellegg for det...
...og øya hennes gnistrer av liv.
Og jeg tror jeg fatter at øya gnistrer.
Det er jo når jeg er mest levende, mest trygg, mest på plass i meg sjøl, at jævelskapen og galskapen rundt meg overalt også syntes mest tydelig. Gjennomskinnelig. Et paradoks?
Vi ønsker tro vi lever i noe som fungerer, vi tenker folkene som har peil står bak hvordan ting gjøres, vi tenker det er en logikk og en god hensikt som har laget et mønster i samfunnet som makes sence... det er fallskjermen vi trenger i vår utrygghet. Jeg sier vi. Men jeg er ikke inkludert i det vi'et, jeg kan ikke huske hvordan det var å virkelig ha den fallskjermen, om jeg har hatt den noen gang.
Det kan kjennes jævlig utrygt til tider.. men det kaller også på en annen trygghet. Kanskje det kaller på en standhaftig livsgnist også når jeg står i dissonansen. Mellom hva jeg plasseres i og må spille med på, og hva min indre viten sier. Min subjektive viten, som forenkler det hele til å handle om mennesker, natur, frykt og kjærlighet.
Hever jeg meg over hele samfunnet med å tenke slik? Tror jeg at jeg er bedre enn alle som har peil, menneskene før meg og nå som bygger og deltar i et system, et puslespill av dimensjoner? En ganske kraftfull jante, som ønsker slå ned på et potensielt ganske kraftfullt hovmod inni meg til tider. Men verken jante eller hovmod passer inn når en kjenner kjærlighet til seg selv og andre. Sinnet, oppgittheten og bitterheten har også mindre plass da.. eller kanskje transformeres på et vis.. til en slags klarhet, bestemthet.
Det var noe slikt jeg så i kvinnen på toget. Og ja, det er befriende. Det skjer egentlig ikke så sjeldent, menneskemøter med individer over 50 med en avklarethet i sin egenart og sitt skråe blikk på ting.. som verken forsvarer, beviser eller unnskylder seg selv. Det er vanvittig inspirerende.
Ja, samfunnet med all sin galskap utfolder seg foran meg ekstra sterkt i tidene jeg er mer trygg på meg sjøl. Når det kjennes som jeg har banet meg litt vei forbi angsten, så mer inngående spørsmål ved alt vi tar for gitt får friere spillerom. Hvorfor i all verden har vi penger? Tenker jeg da. Er det ikke noe vi egentlig har vokst oss forbi, at om vi hadde kvittet oss med de hadde vi ekspandert til noe beyond imagination?
Og når noen gjør noe, hva som helst, hva er intensjonen? Og bak første presenterte intensjon, ligger det en annen og bedrar.. ikke bare omgivelsene, men kanskje også personen bak handlingen? Når noe virker selvfølgelig, nærmest så den som stiller spørsmål ved det blir en tosk av sitt eget spørsmålstegn.. da virker det så ofte som intensjonen er frykt. Intensjonen bak å ikke stille spørsmålene, er også som regel frykt. Noen ganger så dyptpløyende, at det heller kan kalles angst, personlig angst.. den som verner mot en historie der livet ditt var en løgn alle disse årene du trodde noe var selvfølgelig, når det egentlig var ren galskap. Man kan bli psykotisk av mindre.
Jeg tenker litt på psykoser også. Og fenomenologi. Og eksistensialisme. Og objektivisme. Og standarder. Nettverket av mindre flatterende samfunnsskråblikk jeg får ut av det, går noenlunde slik:
Så vi vokser opp med vår subjektive virkelighet. En opplevelse av å være en person med tanker og følelser som navigerer seg i verden derifra, innenfra og ut.
Heidegger og andre glupinger i fenomenologisk og eksistensiell tradisjon, understreker betydningen av vår subjektive virkelighet. Hvordan ingenting egentlig kan kalles objektivt, for vi er alle subjektive vesener, her vi vandrer rundt med våre virkelighetsopplevelser. Psykologi-teoretikere som har vokst seg ifra det biologisk-ekstreme synet på psykoser, understreker viktigheten av å bevare følelsen av et subjektivt selv. Når denne følelsen ikke får forankret seg, kan vi bli fragmenterte, føle oss splittet, paranoide, kanskje begynne se og høre ting tilogmed. Iallfall oppfatte noe som reelt utenfor oss selv når det egentlig springer utifra splittetheten vi føler.
En psykostisk person, sier de da, trenger bli møtt i sin subjektivitet, sett og forstått i sin opplevelse, om den virker aldri så fjern fra våre 'friske' virkeligheter. Og jeg undrer meg.. er det bare den psykotiske som trenger dette? Og er det bare i barndommen vi trenger ivareta en følelse av et subjektivt selv? Er det kanskje viktig for voksne også?
De som slår meg som mest tilfredse i livene sine, slår meg også som vandrende subjektive selv. Ikke dermed ufølsomme for andres subjektive virkeligheter, langt derifra, men liksom på plass i seg selv. Når de tar valg, er det ikke et "man" som tar valget, det er et "jeg". Det er ikke et ukeblad som forteller de hva som passer inn i et bilde av det perfekte liv, det er en følelse, et ønske og en vilje som driver de til å skape noe, dag for dag. Leve et liv, ikke et bilde av et liv.
Og det er jo godt gjort. For ukeblader og alle deres analogier bombarderer oss. En analogi kan være siste politiske korrekthet. Eller siste vitenskapelige idé. Eller siste virkelighetsbilde i paradigmet du tilfeldigvis er født inn i. Rammene du skal måle deg selv utifra. Plassere ditt liv innenfor. Unger kan begynne måle seg selv fra de er i barnehagen.. ikke lenger bare etter foreldrenes bilde av hvordan de burde være, men en diffus følelse av en standard.
Noen av de får diagnoser når de ikke passer i den standarden. Så.. utenom det som bekrefter den subjektive virkeligheten, slik foreldres blikk og handlinger gjerne heldigvis gjør, blir de presentert for utenifra-blikket. Det som sammenligner med en standard. Noen der ute vet hva som er riktig, og ser de derifra. Enten du er mønsterungen eller adhd-ungen. For å ha kontroll, for å ane noenting om hvordan å navigere deg, må du prøve ta rede på hva som er dette riktige. Som noen utenfor deg kjenner, men som du i sin egen subjektive virkelighet ikke har tilgang på. Og iallfall ikke lever opp til.
Noen lar denne standarden bli sitt selvbilde. Og det høres noen ganger vidunderlig ut, andre ganger som et fengsel. For har man frie valg da? Klarer en tenke andre alternativer, enn det som er gitt av rammen?
Andre opplever to-deltheten, mellom hva de burde og hva de ønsker, mellom hva som ventes og hva som føles, mellom moralske regler og en etisk indre bevissthet, mellom konformitet og egne verdier.
Er denne splittelsen mellom subjektiv virkelighet og objektiv utenifra-standard så forskjellig fra den gryende psykose og dens følelse av fragmenterthet og splittelse? Og når en psykostisk person skaper vrangforestillinger utenfor seg selv som representasjon av sitt fragmenterte selv, i et desperat forsøk på å make sense out of things... er det egentlig så forskjellig fra våre forestillinger om samfunnet som ser oss, som vi må leve opp til, standardene og ukebladbildene og den siste fikse idéen om hvilken pille som kan døyve angsten?
Den angsten som pirker borti oss med en erkjennelse av et subjektivt selv, med en egen vilje. Og med en kjærlighet som ikke kan måle seg med noen standard.
Ja, slike tanker er normal kost i denne subjektive livsverdenen. Når jeg lefler med slike tankerekker, undrer jeg meg på om systemene vi har skapt oss, ligner vrangforestillingene til den psykotiske. Ikke bare en rømning fra en virkelighet, slik vi desverre ofte har betraktet psykosen.. Men en måte å forsøke make sense, forsøke ha kontroll og ikke måtte forholde oss til følelser vi ikke har lært oss å takle. Ikke måtte forholde oss til selverkjennelse, for eksempel. Eller erkjennelse av hva som kjennes riktig, framfor hva siste idé forteller oss er riktig.
Det er godt å ha det slik, at tanker ikke skremmer. Selv når de bryter totalt med en standard, pirker i min og andres angst, snur opp ned på begrepene galskap og normalitet, og attpåtil tilhører en psykologstudent som skriver på nettet.
Viser innlegg med etiketten Å være psykolog-student. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Å være psykolog-student. Vis alle innlegg
søndag 9. mai 2010
tirsdag 20. april 2010
Følelsen av hva som skjer
Det er ingen struktur her nå. Teppet er ikke støvsuget, oppvasken ikke tatt. Det ligger poser og vesker strødd ved døra, og en konsertbillett jeg nesten tråkker på daglig, slik at jeg daglig minnes på alle konsertene neste uke.
Men jeg har samlet sammen noen tankekart om psykoimmunologi og biologisk forståelse av emosjoner inn i permen de hører til i. De lå spredt på gulvet etter han og jeg snakket om biologisk psykologi. Jeg siterte Damasio og kjente begeistringen stige så pusten gikk fortere. Delvis av Damasios genialitet, delvis av glede over stemmen i øret som også viste begeistring, og begeistring over min begeistring.
Det ligger også en perm åpen med skriveriene av mer personlig art. Det er et godt gulv. Godt å sitte på alene eller med andre, godt å ligge og se opp på sprekkene i taket. Godt for yoga om morgenen og sentimental refleksjon om kvelden. Godt å lage piknik midt på gulvet ut av det vi finner i kjøleskapet i et rolig nach eller et nattlig teselskap. Godt å sitte og sortere tanker i form av ord på papirer med burgunderrødt teppe til underlag. Et gulv som inviterer til varme, nærhet og ild, som slukte oss en kveld og spyttet oss aldri ut av det burgunderrøde.
For jeg er vel i det. Selv om fremmedheten med jevne mellomrom slår meg like mye som nærheten. Vi kjenner hverandre, vi kjenner hverandre overhodet ikke, vi har en flørt på gang, vi har et livslangt forhold på gang, jeg er ikke forelska, men hjertet dunker, jeg idealiserer ham som det beste som har skjedd meg på lenge og jeg lurer på om jeg kan falle for en underlig trønder som lever et så annerledes liv fra meg. Istad sendte jeg melding om hvor fjern han kjennes, og han svarte med ord som treffer så jeg brast i gråt. Det paradoksale er like velkomment som alt annet. Jeg føler meg velkommen. Med det jeg er, og ikke er.
Og når det ikke er hans åpne armer jeg minnes, er det våren eller luften rundt meg som strekker armene mot meg. Her I am. I belong here.
Idag kjente jeg meg kaotisk og dum en stund. Vi satt i rommet der vi skal være vokse fremtidige psykologer, der vi nikker alvorlig og smiler lurt når vi forstår noe. Der temaene vi snakker om også utfolder seg hvert øyeblikk imellom oss, i rommet, mellom og i de vi er. Jeg fikk ikke frem hva jeg ønsket formidle, hjertet dunket og det voksne i meg rant ut mellom fingrene.
Fingrene mine er korte, hendene barnlige. Hans hender er tilstede, de taler til hudcellene på et språk jeg hadde nesten glemt, det er lenge siden jeg var i det landet der det tales.
Å være kaotisk og dum er greit. Tunge dager er greit. En stressa tanke over noe jeg ikke vet om jeg får til, er greit. For noe skinner i meg med sterkere farger. En følelse av å være mer enn alle disse tingene. Og nei, det er ikke bare speilet han viser meg. Ta speilet vekk, og jeg er her likevel. Innenfra.
Denne tiden har jeg ikke opplevd så mye stort og spesielt. Vært lite med folk, ikke opplevd de store begivenheter som i høst og vinter trengte igjennom lagene med fremmedfølelse inn til kjærlighet og glede. Men kjærligheten og gleden stråler like herlig ut. Når jeg hopper ut i engstelighet og villfarelse, kan putselig Viljen være der, og minne hele meg på noe enda virkeligere samtidig. Kanskje jeg ofte vil oppleve fremmedfølelse og engstelighet i livet jeg befinner meg i. Og kanskje er det opp til meg om jeg skaper virkeligheten der jeg'et som opplever villfarelsen er så mye mer, hele tiden, innenfra. Strålende.
Timene er gode. Noen ganger begynner jeg tenke på alt jeg skal i de senere timene og dagene, også virker de liksom trange og ufrie. Så plutselig slipper det taket som ved et knips. Plutselig merker jeg at de er mange, timene, de strekker seg ut og de er behagelige å være i, noen ganger berørende og vare, andre ganger livsintense og grandiose. Og det at jeg har denne timen, og alt den kan være, får det til å pumpe blod i årene som hvisker om frihet.. frihet..frihet.
Dog jeg må innrømme.. jeg gjemmer ofte intensiteten min. Kniper munnen igjen, holder kroppen i ro, viker med blikket framfor å la det gå inn i leken dans med andres. Jeg vet ikke hvordan å romme den intensiteten, den som lar timene være langstrakte, som gjør meg bevegelig framfor stagnert, så jeg kan kjenne det flyter friere inni meg og i kontakt. Det som hopper i brystet så mye at det sprer bølger ut i rommet. Som da jeg leste indeksen i en bok idag, og kapitteltitlene fikk meg til å ville juble, og jeg mobiliserte kreftene til å bare smile og bruke den stemmen man bruker blant de voksne som nikker til hverandre. Jeg tar ansvaret for andres behag, alt som intensitet og livsbejaelse blir grensetruende for. Jeg tar ansvaret i adskilthet.
Men jeg kjenner oftere hjertet mitt kommuniserer med den samme frihetslengselen i de andres hjerter, der intensitet og adskilthet ikke spiller noen rolle, og kjærlighet aldri rakk bli en utbrukt klisjé.
Men jeg har samlet sammen noen tankekart om psykoimmunologi og biologisk forståelse av emosjoner inn i permen de hører til i. De lå spredt på gulvet etter han og jeg snakket om biologisk psykologi. Jeg siterte Damasio og kjente begeistringen stige så pusten gikk fortere. Delvis av Damasios genialitet, delvis av glede over stemmen i øret som også viste begeistring, og begeistring over min begeistring.
Det ligger også en perm åpen med skriveriene av mer personlig art. Det er et godt gulv. Godt å sitte på alene eller med andre, godt å ligge og se opp på sprekkene i taket. Godt for yoga om morgenen og sentimental refleksjon om kvelden. Godt å lage piknik midt på gulvet ut av det vi finner i kjøleskapet i et rolig nach eller et nattlig teselskap. Godt å sitte og sortere tanker i form av ord på papirer med burgunderrødt teppe til underlag. Et gulv som inviterer til varme, nærhet og ild, som slukte oss en kveld og spyttet oss aldri ut av det burgunderrøde.
For jeg er vel i det. Selv om fremmedheten med jevne mellomrom slår meg like mye som nærheten. Vi kjenner hverandre, vi kjenner hverandre overhodet ikke, vi har en flørt på gang, vi har et livslangt forhold på gang, jeg er ikke forelska, men hjertet dunker, jeg idealiserer ham som det beste som har skjedd meg på lenge og jeg lurer på om jeg kan falle for en underlig trønder som lever et så annerledes liv fra meg. Istad sendte jeg melding om hvor fjern han kjennes, og han svarte med ord som treffer så jeg brast i gråt. Det paradoksale er like velkomment som alt annet. Jeg føler meg velkommen. Med det jeg er, og ikke er.
Og når det ikke er hans åpne armer jeg minnes, er det våren eller luften rundt meg som strekker armene mot meg. Her I am. I belong here.
Idag kjente jeg meg kaotisk og dum en stund. Vi satt i rommet der vi skal være vokse fremtidige psykologer, der vi nikker alvorlig og smiler lurt når vi forstår noe. Der temaene vi snakker om også utfolder seg hvert øyeblikk imellom oss, i rommet, mellom og i de vi er. Jeg fikk ikke frem hva jeg ønsket formidle, hjertet dunket og det voksne i meg rant ut mellom fingrene.
Fingrene mine er korte, hendene barnlige. Hans hender er tilstede, de taler til hudcellene på et språk jeg hadde nesten glemt, det er lenge siden jeg var i det landet der det tales.
Å være kaotisk og dum er greit. Tunge dager er greit. En stressa tanke over noe jeg ikke vet om jeg får til, er greit. For noe skinner i meg med sterkere farger. En følelse av å være mer enn alle disse tingene. Og nei, det er ikke bare speilet han viser meg. Ta speilet vekk, og jeg er her likevel. Innenfra.
Denne tiden har jeg ikke opplevd så mye stort og spesielt. Vært lite med folk, ikke opplevd de store begivenheter som i høst og vinter trengte igjennom lagene med fremmedfølelse inn til kjærlighet og glede. Men kjærligheten og gleden stråler like herlig ut. Når jeg hopper ut i engstelighet og villfarelse, kan putselig Viljen være der, og minne hele meg på noe enda virkeligere samtidig. Kanskje jeg ofte vil oppleve fremmedfølelse og engstelighet i livet jeg befinner meg i. Og kanskje er det opp til meg om jeg skaper virkeligheten der jeg'et som opplever villfarelsen er så mye mer, hele tiden, innenfra. Strålende.
Timene er gode. Noen ganger begynner jeg tenke på alt jeg skal i de senere timene og dagene, også virker de liksom trange og ufrie. Så plutselig slipper det taket som ved et knips. Plutselig merker jeg at de er mange, timene, de strekker seg ut og de er behagelige å være i, noen ganger berørende og vare, andre ganger livsintense og grandiose. Og det at jeg har denne timen, og alt den kan være, får det til å pumpe blod i årene som hvisker om frihet.. frihet..frihet.
Dog jeg må innrømme.. jeg gjemmer ofte intensiteten min. Kniper munnen igjen, holder kroppen i ro, viker med blikket framfor å la det gå inn i leken dans med andres. Jeg vet ikke hvordan å romme den intensiteten, den som lar timene være langstrakte, som gjør meg bevegelig framfor stagnert, så jeg kan kjenne det flyter friere inni meg og i kontakt. Det som hopper i brystet så mye at det sprer bølger ut i rommet. Som da jeg leste indeksen i en bok idag, og kapitteltitlene fikk meg til å ville juble, og jeg mobiliserte kreftene til å bare smile og bruke den stemmen man bruker blant de voksne som nikker til hverandre. Jeg tar ansvaret for andres behag, alt som intensitet og livsbejaelse blir grensetruende for. Jeg tar ansvaret i adskilthet.
Men jeg kjenner oftere hjertet mitt kommuniserer med den samme frihetslengselen i de andres hjerter, der intensitet og adskilthet ikke spiller noen rolle, og kjærlighet aldri rakk bli en utbrukt klisjé.
torsdag 28. januar 2010
Kanskje det lureste hadde vært å gi opp å forsøke ha og bevare et selvkonsept. Eller kanskje bare nedstrippe det, til å gjelde basisen en har med seg i alle situasjoner, droppe å knytte identitet til alt en opplever.
En venninne fortalte om overgangen fra ferien, i miljøer der hun føler seg akseptert og imøtekommet, der alle behandler henne som et selvfølgelig-verdifullt menneske, til fakultetet etter ferien. Hvordan det rystet henne i flere dager, så hun ble slått ut. Her har hun gått og tenkt at den tryggheten hun har i seg sjøl, skal hun ta med seg innenfor veggene, men nei. Der tar det andre landskapet over... det diffuse, fragmenterte, selvtvilende. Nå har hun en mer intrikat posisjon i klassen enn meg. Men da hun påpekte, at hun tenkte på hvordan jeg veksler mellom de to verdenene nesten daglig, hvor slitsomt det må være, kjente jeg en enorm lettelse og befrielse over at hun så det. Det er slitsomt. Og forvirrende. Og det er vanskelig å opprettholde en følelse av sammenheng, av et varig selv, når ens selv-følelse varierer slik fra situasjon til situasjon. Mitt selvkonsept har sagt at jeg er en som kan navigere i så mange områder med en følelse av sammenheng og varig selvfølelse på tvers. Og det gjør vondt når jeg ikke klarer bevare det selvkonseptet.
Det er latterlig. Komisk. Surrealistisk. Å i et øyeblikk plutselig bli ekstra bevisst når jeg er på skolen, og merke at selv om kontakten med andre er grei, selv om jeg tror jeg har det bra, har jeg i realiteten sett meg mye rundt med frykt for avvisning og undring om andres blikk på meg. Jeg har levd i mønstre hvor jeg blir den selvsentrerte tenåringsutgaven av meg sjøl, den som ikke ser andre men maser om sitt eget, eller som prøver for hardt ettellerannet, bevise noe kanskje. Jeg føler meg teit, underlegen de andre, eller en som gjør de usikre med min annerledeshet og anstrengthet.
Og så, i andre øyeblikk, i en helt annen setting, blir jeg plutselig bevisst at jeg tar det totalt for gitt at jeg er en ok person. Såpass at selv når noen oppfører seg på en avvisende måte tillegger jeg det ikke noe ved meg, men er åpen for at det er noe jeg ikke vet, om den andre, dens liv og det som ligger bak uttrykket. I en slik setting forteller en venninne som for det meste er mer sarkastisk anlagt, at hun undrer seg over hvordan jeg alltid utstråler kjærlighet. Eller jeg spør noen, når jeg befinner meg i ekkoet av min krampaktighet på skolen, om de oppfatter meg som for selvsentrert, og de ler rått og demonstrativt, og rufser meg kjærlig på håret. Og det er rart.. i disse andre øyeblikkene snakker jeg også om og utifra meg selv en god del. Men det er i et møtepunkt. Jeg legger frem det jeg vet med trygghet andre kan relatere seg til. Og jeg vet andre tørster etter mer åpenhet, åpne personer inspirerer. Også lytter jeg. Lytter. Lytter. Lytter. Undrer meg over de andre, møter de med den undringen, viser gleden over hvor fine folk de er.. og at jeg har noe å lære av andre, er sjeldnere bare en fiks tanke, oftere en følelse og et utgangspunkt for møtepunktet.
Mange ganger er overgangene utrolig påtakelige. Lørdag. Vorspiel med folk i klassen, der alle sitter rundt i sofaer rundt et bord og drikker seg opp til å slippe kontrollen. De er vakre, de er interessante, men det er så utilgjengelig, må lirkes frem med alkohol eller andre midler jeg ikke kjenner til. Jeg mingler litt, jeg prater noenlunde naturlig, men jeg er stadig bevisst hvordan jeg sitter, hva jeg sier, lurer på hvordan det vil oppfattes at jeg går tidlig, føler jeg påtar meg rollen som deltakende heller enn å være det.
Så går jeg videre, slipper inn ytterdøra der jeg skal. Inn i leiligheten alene, de har ikke hørt ringeklokka. Slenger av meg yttertøy og går inn i det lille rommet der de sitter på gulv og stoler, de er midt i en sang, tre gitarer, istedet for å si hei begynner jeg bare synge med på refrenget mens jeg gir de jeg kjenner en klem. Ber ublygt om noen vil gi meg nakkemassasje før vi setter igang med neste sang, musikken er bindeleddet mellom menneskene vel så mye som alkoholens påvirkning, og kontrollen hadde ingen noe særlig behov for å ha krampetak om.
Eller idag. Kjente på frykten for avvisning igjen på skolen. Og hvordan jeg tror jeg fungerer så fint og slapper av, frem til det plutselig går opp for meg at jeg har hatt mange tanker med spørsmål om deres blikk på meg. Når jeg kommer hjem gråter jeg og ligger på gulvet mitt. Og en liten stund kjennes alle fjerne, frykten for avvisning er generalisert utifra tilstanden, og venners ansikter blir diffuse. Jeg tenker at ingen kjenner spekteret av livet mitt, ingen kan forstå. Det virker fjernt å forholde seg til noen naturlig, med tilstedeværelse, med blikk for de heller enn meg sjøl.
Men, etter en samtale på telefon, senere en samtale med en kamerat, og så en hel kveld med ulike opplevelser ute, er det selvfølgelig igjen, at jeg er en ok person. Jeg møter de der jeg er vant til å møte de, i medmenneskeligheten, og mitt lave selvbilde tidligere på dagen er redusert til et latterlig feilspor, en merkelig tilstand.
En venn jeg slo følge med tidlig på kvelden, og fortalte såvidt om nedturen min til, snakket til meg med den typen varme og frie assosierende tanker som jeg liker å gi andre. På et tidspunkt minte han meg på det enkle og store ved å være god med seg selv, så jeg liksom fanget den erkjennelsen på nytt, med ny farge. Det var så rart og fint å være den som tok imot slike ord, som opplevde at han satte ord på fremmedfølelsen min fordi han kjenner den så godt sjøl. Ydmykhet og omtanke.
En annen jeg møtte like etter klemte meg uten å slippe, flere ganger. Fortalte meg at han bare venta på anledning til å returnere noe han føler jeg har gitt ham, som nok er mer betydningsfullt for ham enn jeg klarer forstå, så enkelt som det virket på meg.
Samtidig har jeg innimellom også slike kvelder følelsen av fragmenterthet. Vitenen om at denne litt mer ålreite selvfølelsen, og samspillet med andre som kommer ut av den, sannsynligvis ikke er varig. Komplimenter, eller umiddelbae uttrykk for verdsettelse, er litt vanskeligere å ta imot, for noe av det lave selvbildet, og noe av det absurde spørsmålet om hva som er sant om seg selv, hva som er det korrekte selvkonseptet, sitter igjen.
Men jeg og den androgyne danset og sprang bortover gatene ikveld. Så fant vi en baggasje-vogn jeg kunne sitte på mens han løp med den. Månen på vei opp i full, tynt skylag over, brostein som fikk meg til å lage lyd slik man gjorde som unge. Fordi den blir hakkete og morsom, lyden, når en farer bortover Bergens brosteinsgater. Jeg vet egentlig hvordan å være god med meg selv.
En venninne fortalte om overgangen fra ferien, i miljøer der hun føler seg akseptert og imøtekommet, der alle behandler henne som et selvfølgelig-verdifullt menneske, til fakultetet etter ferien. Hvordan det rystet henne i flere dager, så hun ble slått ut. Her har hun gått og tenkt at den tryggheten hun har i seg sjøl, skal hun ta med seg innenfor veggene, men nei. Der tar det andre landskapet over... det diffuse, fragmenterte, selvtvilende. Nå har hun en mer intrikat posisjon i klassen enn meg. Men da hun påpekte, at hun tenkte på hvordan jeg veksler mellom de to verdenene nesten daglig, hvor slitsomt det må være, kjente jeg en enorm lettelse og befrielse over at hun så det. Det er slitsomt. Og forvirrende. Og det er vanskelig å opprettholde en følelse av sammenheng, av et varig selv, når ens selv-følelse varierer slik fra situasjon til situasjon. Mitt selvkonsept har sagt at jeg er en som kan navigere i så mange områder med en følelse av sammenheng og varig selvfølelse på tvers. Og det gjør vondt når jeg ikke klarer bevare det selvkonseptet.
Det er latterlig. Komisk. Surrealistisk. Å i et øyeblikk plutselig bli ekstra bevisst når jeg er på skolen, og merke at selv om kontakten med andre er grei, selv om jeg tror jeg har det bra, har jeg i realiteten sett meg mye rundt med frykt for avvisning og undring om andres blikk på meg. Jeg har levd i mønstre hvor jeg blir den selvsentrerte tenåringsutgaven av meg sjøl, den som ikke ser andre men maser om sitt eget, eller som prøver for hardt ettellerannet, bevise noe kanskje. Jeg føler meg teit, underlegen de andre, eller en som gjør de usikre med min annerledeshet og anstrengthet.
Og så, i andre øyeblikk, i en helt annen setting, blir jeg plutselig bevisst at jeg tar det totalt for gitt at jeg er en ok person. Såpass at selv når noen oppfører seg på en avvisende måte tillegger jeg det ikke noe ved meg, men er åpen for at det er noe jeg ikke vet, om den andre, dens liv og det som ligger bak uttrykket. I en slik setting forteller en venninne som for det meste er mer sarkastisk anlagt, at hun undrer seg over hvordan jeg alltid utstråler kjærlighet. Eller jeg spør noen, når jeg befinner meg i ekkoet av min krampaktighet på skolen, om de oppfatter meg som for selvsentrert, og de ler rått og demonstrativt, og rufser meg kjærlig på håret. Og det er rart.. i disse andre øyeblikkene snakker jeg også om og utifra meg selv en god del. Men det er i et møtepunkt. Jeg legger frem det jeg vet med trygghet andre kan relatere seg til. Og jeg vet andre tørster etter mer åpenhet, åpne personer inspirerer. Også lytter jeg. Lytter. Lytter. Lytter. Undrer meg over de andre, møter de med den undringen, viser gleden over hvor fine folk de er.. og at jeg har noe å lære av andre, er sjeldnere bare en fiks tanke, oftere en følelse og et utgangspunkt for møtepunktet.
Mange ganger er overgangene utrolig påtakelige. Lørdag. Vorspiel med folk i klassen, der alle sitter rundt i sofaer rundt et bord og drikker seg opp til å slippe kontrollen. De er vakre, de er interessante, men det er så utilgjengelig, må lirkes frem med alkohol eller andre midler jeg ikke kjenner til. Jeg mingler litt, jeg prater noenlunde naturlig, men jeg er stadig bevisst hvordan jeg sitter, hva jeg sier, lurer på hvordan det vil oppfattes at jeg går tidlig, føler jeg påtar meg rollen som deltakende heller enn å være det.
Så går jeg videre, slipper inn ytterdøra der jeg skal. Inn i leiligheten alene, de har ikke hørt ringeklokka. Slenger av meg yttertøy og går inn i det lille rommet der de sitter på gulv og stoler, de er midt i en sang, tre gitarer, istedet for å si hei begynner jeg bare synge med på refrenget mens jeg gir de jeg kjenner en klem. Ber ublygt om noen vil gi meg nakkemassasje før vi setter igang med neste sang, musikken er bindeleddet mellom menneskene vel så mye som alkoholens påvirkning, og kontrollen hadde ingen noe særlig behov for å ha krampetak om.
Eller idag. Kjente på frykten for avvisning igjen på skolen. Og hvordan jeg tror jeg fungerer så fint og slapper av, frem til det plutselig går opp for meg at jeg har hatt mange tanker med spørsmål om deres blikk på meg. Når jeg kommer hjem gråter jeg og ligger på gulvet mitt. Og en liten stund kjennes alle fjerne, frykten for avvisning er generalisert utifra tilstanden, og venners ansikter blir diffuse. Jeg tenker at ingen kjenner spekteret av livet mitt, ingen kan forstå. Det virker fjernt å forholde seg til noen naturlig, med tilstedeværelse, med blikk for de heller enn meg sjøl.
Men, etter en samtale på telefon, senere en samtale med en kamerat, og så en hel kveld med ulike opplevelser ute, er det selvfølgelig igjen, at jeg er en ok person. Jeg møter de der jeg er vant til å møte de, i medmenneskeligheten, og mitt lave selvbilde tidligere på dagen er redusert til et latterlig feilspor, en merkelig tilstand.
En venn jeg slo følge med tidlig på kvelden, og fortalte såvidt om nedturen min til, snakket til meg med den typen varme og frie assosierende tanker som jeg liker å gi andre. På et tidspunkt minte han meg på det enkle og store ved å være god med seg selv, så jeg liksom fanget den erkjennelsen på nytt, med ny farge. Det var så rart og fint å være den som tok imot slike ord, som opplevde at han satte ord på fremmedfølelsen min fordi han kjenner den så godt sjøl. Ydmykhet og omtanke.
En annen jeg møtte like etter klemte meg uten å slippe, flere ganger. Fortalte meg at han bare venta på anledning til å returnere noe han føler jeg har gitt ham, som nok er mer betydningsfullt for ham enn jeg klarer forstå, så enkelt som det virket på meg.
Samtidig har jeg innimellom også slike kvelder følelsen av fragmenterthet. Vitenen om at denne litt mer ålreite selvfølelsen, og samspillet med andre som kommer ut av den, sannsynligvis ikke er varig. Komplimenter, eller umiddelbae uttrykk for verdsettelse, er litt vanskeligere å ta imot, for noe av det lave selvbildet, og noe av det absurde spørsmålet om hva som er sant om seg selv, hva som er det korrekte selvkonseptet, sitter igjen.
Men jeg og den androgyne danset og sprang bortover gatene ikveld. Så fant vi en baggasje-vogn jeg kunne sitte på mens han løp med den. Månen på vei opp i full, tynt skylag over, brostein som fikk meg til å lage lyd slik man gjorde som unge. Fordi den blir hakkete og morsom, lyden, når en farer bortover Bergens brosteinsgater. Jeg vet egentlig hvordan å være god med meg selv.
søndag 24. januar 2010
Noen ganger trenger jeg bare være litt i Sverdfisktrombone-land. Går inn hit uten noen hensikt, bare for å være i følelsen av mitt eget rom. Litt mer en del av andres verden enn mine stunder alene her i det burgunderrøde virkelige rommet. Jeg får noen ganger lyst til å sprenge grensene her inne, jeg får lyst til å banne, til å uttrykke noe fordomsfullt, noe selvmotsigende, noe som bryter ned mine idealer for hva jeg ønsker opprettholde i meg selv. En praktisk trening i å tilgi min egen menneskelighet.
Ikveld fikk jeg en beskrivelse av min ytre ro, trygghet og tilsynelatende selvsikkerhet som en dekkoperasjon for usikkerheten min. Han som ga meg beskrivelsen balanserer ofte på grenser, min og andres, han drar i meg når jeg trenger samlethet. Noen tider ønsker han være en klok farsfigur, neste øyeblikk oppfører han seg mer som en oppmerksomhetssyk unge. Han setter meg på pidestall og søker gjennomskue meg på kløktig vis samtidig. Det er meget lærerike møter.
Overnevnte beskrivelse, kombinert med grensedansen og min metthet på inntrykk fra helgen, gjorde noe med meg. Selv om det ikke betyr så mye for meg hva han syns om meg, jeg vet uansett han setter mitt nærvær høyt, fikk jeg et umiddelbart behov for å bevise noe. Eller motbevise.
Er det en intensjon om å skjule eventuell usikkerhet eller sårbarhet, som gjør at jeg ofte fremstår rolig og trygg? Ja, det kan være i noen settinger at jeg portretterer å være mer fattet enn jeg føler meg, et forsvarsverk. Men hva jeg kjente på, var sårheten over hvordan folk noen ganger ikke ser hvor jeg er, når jeg ønsker og trenger det. Automatikken i å være andres trygghet. Alle gangene uro eller manglende tro på meg selv plutselig har blitt omvendt til et stødig fjell når andres utrygghet kaller på en motsats.
I stunden kom også opp en tverrhet, det kjentes som han ikke lot den roen og tryggheten jeg faktisk har i de fleste situasjoner være ren, ubesudlet av egenanalyse og spørsmål om det ligger egentlig uttrygghet og usikkerhet bak. Jeg kjenner på så mye usikkerhet på skolen, og i forhold til menneskene der, jeg skal faen ikke bryte ned den tryggheten jeg bevarer andre steder.
Men også på skolen kan det tenkes, slik noen har beskrevet meg, at det ikke synes på meg at jeg ikke føler jeg hører til. At jeg holder ut. At jeg er bundet av usikkerhet og følelse av å ikke være på plass i meg sjøl. Kanskje hva de ser er noen de tror har roen, selvsikkerheten, tryggheten.
Noen av menneskene der.. ville jeg behandlet med den største varme, den mest umiddelbare glede over å se de og kjenne til deres verdener, de mest selvfølgelige uttrykk for sterk tro på de.. om jeg bare hadde blitt kjent med de et annet sted enn innenfor de veggene. Men rommet mellom meg og de virker grøtete, diffust. Jeg vet ikke sjøl hva som ligger i det rommet. Vet ikke hvor mye de kjenner seg usikre på meg. Vet ikke hvor grensene er. Jeg ergrer meg over når enkelte behandler meg forsiktig, som om jeg er ekstra sårbar og skjør, av de jeg har avslørt mer av min usikkerhet eller fremmedhet for. Akkurat som jeg ikke får rom til å bruke meg sjøl og min styrke. Men jeg gjør jo akkurat det samme. Prøver navigere meg rundt andres tilsynelatende usikkerhet og mindreverdfølelse... Åpenheten, direktheten og umiddelbar bekreftelse av at partene i en relasjon er begge ok mennesker, som jeg oppsøker, skaper, opplever så mange steder i livet.. kjennes som en slags utopi innenfor de veggene. Selv når jeg vet og kjenner på meg at noen er glad i meg og positivt innstilt, kommer stadig selvbevisstheten inn og forstyrrer, legger seg mellom meg og det frie uttrykk, det som ikke trenger bevise noe.
Jeg vender stadig tilbake til skole-greia, gjør jeg ikke. Selv når dagene er skolefrie og spekket av musikalske, maleriske og kjærlighetsfyllte inntrykk og dertilhørende kommunikasjon med andre, blir tankene ispedd sammenligninger og forundringer rundt hva som skjer i den andre virkeligheten i min virkelighet. Jeg undrer meg noen ganger om det også etter studiene vil slå meg som et merkelig vanvidd, en undring full av løse tråder uten svar: Hva var mitt? Hva var deres? Hva var samspill og miljø? Og hvem var disse menneskene egentlig, under lagene av normadferd, speil og usikkerhetsgrøt? Og hvor var jeg, innenfor de veggene? Sviktet jeg meg sjøl, eller kunne ting uansett ikke vært annerledes? Og hvorfor i all verden ga jeg ikke bare faen?
Ikveld fikk jeg en beskrivelse av min ytre ro, trygghet og tilsynelatende selvsikkerhet som en dekkoperasjon for usikkerheten min. Han som ga meg beskrivelsen balanserer ofte på grenser, min og andres, han drar i meg når jeg trenger samlethet. Noen tider ønsker han være en klok farsfigur, neste øyeblikk oppfører han seg mer som en oppmerksomhetssyk unge. Han setter meg på pidestall og søker gjennomskue meg på kløktig vis samtidig. Det er meget lærerike møter.
Overnevnte beskrivelse, kombinert med grensedansen og min metthet på inntrykk fra helgen, gjorde noe med meg. Selv om det ikke betyr så mye for meg hva han syns om meg, jeg vet uansett han setter mitt nærvær høyt, fikk jeg et umiddelbart behov for å bevise noe. Eller motbevise.
Er det en intensjon om å skjule eventuell usikkerhet eller sårbarhet, som gjør at jeg ofte fremstår rolig og trygg? Ja, det kan være i noen settinger at jeg portretterer å være mer fattet enn jeg føler meg, et forsvarsverk. Men hva jeg kjente på, var sårheten over hvordan folk noen ganger ikke ser hvor jeg er, når jeg ønsker og trenger det. Automatikken i å være andres trygghet. Alle gangene uro eller manglende tro på meg selv plutselig har blitt omvendt til et stødig fjell når andres utrygghet kaller på en motsats.
I stunden kom også opp en tverrhet, det kjentes som han ikke lot den roen og tryggheten jeg faktisk har i de fleste situasjoner være ren, ubesudlet av egenanalyse og spørsmål om det ligger egentlig uttrygghet og usikkerhet bak. Jeg kjenner på så mye usikkerhet på skolen, og i forhold til menneskene der, jeg skal faen ikke bryte ned den tryggheten jeg bevarer andre steder.
Men også på skolen kan det tenkes, slik noen har beskrevet meg, at det ikke synes på meg at jeg ikke føler jeg hører til. At jeg holder ut. At jeg er bundet av usikkerhet og følelse av å ikke være på plass i meg sjøl. Kanskje hva de ser er noen de tror har roen, selvsikkerheten, tryggheten.
Noen av menneskene der.. ville jeg behandlet med den største varme, den mest umiddelbare glede over å se de og kjenne til deres verdener, de mest selvfølgelige uttrykk for sterk tro på de.. om jeg bare hadde blitt kjent med de et annet sted enn innenfor de veggene. Men rommet mellom meg og de virker grøtete, diffust. Jeg vet ikke sjøl hva som ligger i det rommet. Vet ikke hvor mye de kjenner seg usikre på meg. Vet ikke hvor grensene er. Jeg ergrer meg over når enkelte behandler meg forsiktig, som om jeg er ekstra sårbar og skjør, av de jeg har avslørt mer av min usikkerhet eller fremmedhet for. Akkurat som jeg ikke får rom til å bruke meg sjøl og min styrke. Men jeg gjør jo akkurat det samme. Prøver navigere meg rundt andres tilsynelatende usikkerhet og mindreverdfølelse... Åpenheten, direktheten og umiddelbar bekreftelse av at partene i en relasjon er begge ok mennesker, som jeg oppsøker, skaper, opplever så mange steder i livet.. kjennes som en slags utopi innenfor de veggene. Selv når jeg vet og kjenner på meg at noen er glad i meg og positivt innstilt, kommer stadig selvbevisstheten inn og forstyrrer, legger seg mellom meg og det frie uttrykk, det som ikke trenger bevise noe.
Jeg vender stadig tilbake til skole-greia, gjør jeg ikke. Selv når dagene er skolefrie og spekket av musikalske, maleriske og kjærlighetsfyllte inntrykk og dertilhørende kommunikasjon med andre, blir tankene ispedd sammenligninger og forundringer rundt hva som skjer i den andre virkeligheten i min virkelighet. Jeg undrer meg noen ganger om det også etter studiene vil slå meg som et merkelig vanvidd, en undring full av løse tråder uten svar: Hva var mitt? Hva var deres? Hva var samspill og miljø? Og hvem var disse menneskene egentlig, under lagene av normadferd, speil og usikkerhetsgrøt? Og hvor var jeg, innenfor de veggene? Sviktet jeg meg sjøl, eller kunne ting uansett ikke vært annerledes? Og hvorfor i all verden ga jeg ikke bare faen?
søndag 17. januar 2010
Kviser i speilbildet. Idag tidlig var det ingen, men etter returen til Bergen har huden begynt overprodusere talg. Beskytte seg mot forurensningen, tenker jeg. Den lungene merket så godt etter smaken av renhet, at de nektet ta imot like mye av lufta som i Sogn. Analogien, symbolikken melder seg umiddelbart, slik det har for vane og gjøre. Overprodusering av beskyttelse i møte med det unaturlige og forurensede, skaper ikke bare kviser.
Jeg har tilbrakt helgen i et naturlig habitat. Slikt som får kroppen til å slippe muskelspenninger, får blikket til å søke utover fra en plass av selvfølgelighet ved å være, som får musikk til å absorberes via ikke bare ører, men også porer i hudens overflate, videre rett inn i blodstrømmen, og som vekker gjenkjennelse og fellesskap mellom meg og de rundt meg så de føles som en gjenfunnet familie...
Noen ganger føler jeg meg som et bortkomment dyr som stadig får et glimt av dens egentlige livsførsel. Som marsvinene vi hadde i bur, men tok med ut til vakre enger noen timer av gangen, til vi fanget de og tok de med igjen. Jeg lurte ofte på om det kanskje hadde vært mer behagelig for de å bare være i buret, å ikke få annledning til å kjenne gjenkjennelsen av og lengselen etter hva det egentlig vil si å være et marsvin.
Og på samme måte undrer jeg meg over menneskene. Det finnes mange som omtrent overhodet ikke opplever andre kulturer, fellesskap, samarbeid som utfolder seg uten å være satt i system, å lytte oppmerksomt til stillhet eller sus når de er i skogen, å kjenne i kroppen en enhet med menneskene rundt seg og jorden, å være intuitivt var for kroppens signaler på omgivelsene fra øyeblikk til øyeblikk, å uttrykke seg spontant, å ha kontakt med dyr, å bruke sin menneskelige musikalitet.. eller andre sider ved det jeg opplever som menneskets natur.
Jeg føler jeg lever et rikere liv, med alle disse glimtene, korte og lengre, av noe som ressonerer, den vitenen som nok er felles for oss alle om vi får kontakt med den. Slik minnet om å spise gress ute i det fri var for marsvinene. Men hvem av oss har det best, så lenge ressonansen bare opptrer i glimt?
Hver gang man fanges inn igjen... Snører sammen det friere rom, distraheres fra signalene fra hjemmet inni seg, flytter seg fra kroppslig tilstedeværelse til mentalt tankespinn, oritenterer seg rundt risikoer framfor muligheter, rundt redsel for avvisning framfor kjærlighet til andre, og ikke lytter til øyeblikket... tror jeg det skriker i oss, slik marsvinene gjorde da vi fanget de igjen. Ofte et kvalt skrik, bagatellisert bort, glemt i den raske tilpasningens vending, omformet til en resignert sorg og et sukk, eller merket som en nagende angst eller skurring over noe som ikke stemmer.
Første dagen i semesteret var det så jeg hørte ekkoet av skriket fly mellom veggene i forelesningsrommet. Det nylige minnet menneskene der hadde av sine mer naturlige habitat, rom de kunne entre med selvfølgelighet, offisielle og uoffisielle familier som gjenkjenner et bredere spekter av deres potensiale og skjønnhet... Brutalt innsnevret.
Jeg kan undre meg over om jeg bare projiserer, men akkurat den dagen var det nettopp en noenlunde ivaretatt trygghet i meg sjøl som gjorde meg sensitiv for signalene rundt meg, slik som er mitt habitat. Ansiktene, deres sørgmodighet og dragning av et massivt sukk. Ensomhetens slag i trynet, når vi slenges fra selvfølgeligheten ved å være den vi er, til selvfølgeligheten ved å være i usikkerheten, adskilte. Ja, de ville brukt andre ord. Men jeg tror at om ikke frykten for å blottlegge sin sårbarhet hadde stått iveien, hadde de fleste nikket samtykkende om jeg beskrev første dagen deres i lignende vendinger.
Jeg har stirret i ilden flere timer tilsammen denne helgen. Stirret og stirret. Da jeg vokste opp, var det så ofte ild tilgjengelig å stirre i. Da vi var i skogen, da vi brente i peisen eller tente opp i de rustne jerngryta utenfor. Stirre. Fortape seg inn i glørne, følge flammenes sakte fortæring av en kubbe eller pinne. En selvfølgelighet, i den grad at jeg ikke merket hvor nærende det var før jeg nå er deprivert for bål og peis i lange perioder av gangen. Også en analog til habitatet. Jeg tror vi bærer et minne om å stirre inn i ild og hva det gjør med oss, et minne som har overlevd mange generasjoners død, og vår nyere tids elektriske lys og altoppslukende skjermer. Da jeg i jula endelig skulle komme over min egen arroganse og skepsis ovenfor mindfullness-konseptet, gikk jeg fra en times stirring i peisen, til å åpne en bok der et kapittel om å se på ild lyste mot meg i innholdsfortegnelsen. Ressonans. Og det gjentok seg... boka ikke bare satte ord på en mengde erkjennelser så gjenkjennelsen sang i kroppen, den bandt de sammen. Til hverandre, til psykologien, til tiden jeg er i nå.
Så hvorfor ikke gi slipp på arrogansen, eller stoltheten, eller bitterheten, eller ubehaget.. jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det i meg som vegrer seg for å ta til meg det konseptet, som opplever det som en legitimering av noe så grunnleggende at det aldri skulle behøvd å bli legitimert. På premissene av de sidene av virkeligheten, som dette faget spiller med i, som ikke lar menneskenes subjektive, nære erfaring få utfolde seg, uten å legitimere de innenfor rammer som ignorerer at vi alle lever i den subjektive erfaringen. Rammer som ignorerer habitatet vårt, ilden vi har stirret i i tusener av år, tilstedeværelsen som var vår selvfølge men glapp gradvis i vår voksende desperasjon etter et forestilt annet-enn-øyeblikket. Med andre ord like lite utfoldelse som marsvinene får på engen.
Det er ironisk og vakkert at mindfullness i sitt renere, ikke-tekniske innhold handler blant annet om å være i det livet som er begrenset, være tilstede også når forutsetningene dine er innsnevret eller vanskelige. Ja, det blir jeg nødt til, og ønsker lære meg gjennom studiet, og iallfall arbeidslivet... når rammene utfordrer muligheten til naturlig menneskelighet og tilstedeværelse, og bitterheten lurer seg inn de snedigste veier. De som er i forståelsen av innholdet, og plassert innenfor premissene og rammene som også mindfullness som gjorde seg legitimt innenfor, har nok ofte møtt på samme ironien. En ting som døyver ensomheten litt.
Jeg har tilbrakt helgen i et naturlig habitat. Slikt som får kroppen til å slippe muskelspenninger, får blikket til å søke utover fra en plass av selvfølgelighet ved å være, som får musikk til å absorberes via ikke bare ører, men også porer i hudens overflate, videre rett inn i blodstrømmen, og som vekker gjenkjennelse og fellesskap mellom meg og de rundt meg så de føles som en gjenfunnet familie...
Noen ganger føler jeg meg som et bortkomment dyr som stadig får et glimt av dens egentlige livsførsel. Som marsvinene vi hadde i bur, men tok med ut til vakre enger noen timer av gangen, til vi fanget de og tok de med igjen. Jeg lurte ofte på om det kanskje hadde vært mer behagelig for de å bare være i buret, å ikke få annledning til å kjenne gjenkjennelsen av og lengselen etter hva det egentlig vil si å være et marsvin.
Og på samme måte undrer jeg meg over menneskene. Det finnes mange som omtrent overhodet ikke opplever andre kulturer, fellesskap, samarbeid som utfolder seg uten å være satt i system, å lytte oppmerksomt til stillhet eller sus når de er i skogen, å kjenne i kroppen en enhet med menneskene rundt seg og jorden, å være intuitivt var for kroppens signaler på omgivelsene fra øyeblikk til øyeblikk, å uttrykke seg spontant, å ha kontakt med dyr, å bruke sin menneskelige musikalitet.. eller andre sider ved det jeg opplever som menneskets natur.
Jeg føler jeg lever et rikere liv, med alle disse glimtene, korte og lengre, av noe som ressonerer, den vitenen som nok er felles for oss alle om vi får kontakt med den. Slik minnet om å spise gress ute i det fri var for marsvinene. Men hvem av oss har det best, så lenge ressonansen bare opptrer i glimt?
Hver gang man fanges inn igjen... Snører sammen det friere rom, distraheres fra signalene fra hjemmet inni seg, flytter seg fra kroppslig tilstedeværelse til mentalt tankespinn, oritenterer seg rundt risikoer framfor muligheter, rundt redsel for avvisning framfor kjærlighet til andre, og ikke lytter til øyeblikket... tror jeg det skriker i oss, slik marsvinene gjorde da vi fanget de igjen. Ofte et kvalt skrik, bagatellisert bort, glemt i den raske tilpasningens vending, omformet til en resignert sorg og et sukk, eller merket som en nagende angst eller skurring over noe som ikke stemmer.
Første dagen i semesteret var det så jeg hørte ekkoet av skriket fly mellom veggene i forelesningsrommet. Det nylige minnet menneskene der hadde av sine mer naturlige habitat, rom de kunne entre med selvfølgelighet, offisielle og uoffisielle familier som gjenkjenner et bredere spekter av deres potensiale og skjønnhet... Brutalt innsnevret.
Jeg kan undre meg over om jeg bare projiserer, men akkurat den dagen var det nettopp en noenlunde ivaretatt trygghet i meg sjøl som gjorde meg sensitiv for signalene rundt meg, slik som er mitt habitat. Ansiktene, deres sørgmodighet og dragning av et massivt sukk. Ensomhetens slag i trynet, når vi slenges fra selvfølgeligheten ved å være den vi er, til selvfølgeligheten ved å være i usikkerheten, adskilte. Ja, de ville brukt andre ord. Men jeg tror at om ikke frykten for å blottlegge sin sårbarhet hadde stått iveien, hadde de fleste nikket samtykkende om jeg beskrev første dagen deres i lignende vendinger.
Jeg har stirret i ilden flere timer tilsammen denne helgen. Stirret og stirret. Da jeg vokste opp, var det så ofte ild tilgjengelig å stirre i. Da vi var i skogen, da vi brente i peisen eller tente opp i de rustne jerngryta utenfor. Stirre. Fortape seg inn i glørne, følge flammenes sakte fortæring av en kubbe eller pinne. En selvfølgelighet, i den grad at jeg ikke merket hvor nærende det var før jeg nå er deprivert for bål og peis i lange perioder av gangen. Også en analog til habitatet. Jeg tror vi bærer et minne om å stirre inn i ild og hva det gjør med oss, et minne som har overlevd mange generasjoners død, og vår nyere tids elektriske lys og altoppslukende skjermer. Da jeg i jula endelig skulle komme over min egen arroganse og skepsis ovenfor mindfullness-konseptet, gikk jeg fra en times stirring i peisen, til å åpne en bok der et kapittel om å se på ild lyste mot meg i innholdsfortegnelsen. Ressonans. Og det gjentok seg... boka ikke bare satte ord på en mengde erkjennelser så gjenkjennelsen sang i kroppen, den bandt de sammen. Til hverandre, til psykologien, til tiden jeg er i nå.
Så hvorfor ikke gi slipp på arrogansen, eller stoltheten, eller bitterheten, eller ubehaget.. jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det i meg som vegrer seg for å ta til meg det konseptet, som opplever det som en legitimering av noe så grunnleggende at det aldri skulle behøvd å bli legitimert. På premissene av de sidene av virkeligheten, som dette faget spiller med i, som ikke lar menneskenes subjektive, nære erfaring få utfolde seg, uten å legitimere de innenfor rammer som ignorerer at vi alle lever i den subjektive erfaringen. Rammer som ignorerer habitatet vårt, ilden vi har stirret i i tusener av år, tilstedeværelsen som var vår selvfølge men glapp gradvis i vår voksende desperasjon etter et forestilt annet-enn-øyeblikket. Med andre ord like lite utfoldelse som marsvinene får på engen.
Det er ironisk og vakkert at mindfullness i sitt renere, ikke-tekniske innhold handler blant annet om å være i det livet som er begrenset, være tilstede også når forutsetningene dine er innsnevret eller vanskelige. Ja, det blir jeg nødt til, og ønsker lære meg gjennom studiet, og iallfall arbeidslivet... når rammene utfordrer muligheten til naturlig menneskelighet og tilstedeværelse, og bitterheten lurer seg inn de snedigste veier. De som er i forståelsen av innholdet, og plassert innenfor premissene og rammene som også mindfullness som gjorde seg legitimt innenfor, har nok ofte møtt på samme ironien. En ting som døyver ensomheten litt.
søndag 3. januar 2010
paranøtter
Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.
It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open
We have a problem
With no solution but to love
And to be loved
Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.
Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.
Paranøtter
Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... gammelt i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, i meg sjøl. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider. Og jeg gjør mitt beste for å ikke la meg styre av tanken om hvor kjedelig ventilering kan være å lese, og min flauhet over selvsentrertheten som kjennetegner noenlunde normfri ventilering. Jeg vil ivareta det rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Og alt fra den unge poets blikk, den unges evne til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, interesserer meg, er mitt fag.
Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene. Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer.
Hvordan forholde seg.
Hvordan forholde seg. Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard for hva det vil si å være psykolog?
Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter inkludert, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia, og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkelte i studiet mitt for livet mitt ellers, og den jeg 'virkelig' er, og den klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor din egen selvutvikling, for idet du tenker du ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner du deg i en paradoksal selvmotsigelse. Men det er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. For det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det. Ordet er Aksept.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... gammelt i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, i meg sjøl. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider. Og jeg gjør mitt beste for å ikke la meg styre av tanken om hvor kjedelig ventilering kan være å lese, og min flauhet over selvsentrertheten som kjennetegner noenlunde normfri ventilering. Jeg vil ivareta det rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Og alt fra den unge poets blikk, den unges evne til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, interesserer meg, er mitt fag.
Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene. Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer.
Hvordan forholde seg.
Hvordan forholde seg. Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard for hva det vil si å være psykolog?
Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter inkludert, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia, og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkelte i studiet mitt for livet mitt ellers, og den jeg 'virkelig' er, og den klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor din egen selvutvikling, for idet du tenker du ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner du deg i en paradoksal selvmotsigelse. Men det er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. For det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det. Ordet er Aksept.
onsdag 30. desember 2009
Ti år - del 3
Nostalgien vil ingen ende ta. Vel... det gjelder generelt egentlig. Nostalgi syntes for meg å være en latterlig gjentakelse av seg selv, dog alltid med en ny farge, fra blikket i den nye tid. Jeg trenger lære meg å akseptere min tilbøyelighet til nostalgi på nytt. Det er egentlig min insentiv til å løsrive meg.. på nytt. Og på nytt.
(Sitatene er fremdeles ting skrevet i den aktuelle tiden)
2007:
"Det er mye ulike oppfattelser av galskap. Hva som oppfattes vanlig og naturlig hos noen, oppleves som galskap av andre, og omvendt. Jeg er så heldig å ha en fot innenfor de fleste av galskapene."
"Jeg er i en spesiell plass i meg selv. Det er så det siste halvåret har disket opp med alt jeg har trengt for å kjenne på det å stå i meg selv. Og samtidig kommunisere med og empatisere med et bredt spekter av virkeligheter. Menneskenes virkeligheter."
"Jeg opplever ingen hverdag lenger."
På toppen av all surralisme i dagliglivet i starten av året, gikk en kamerat av meg inn i en psykose og ble innlagt.
En dag i slutten av januar sitter jeg i en sirkel av folk av ulike nasjoner, aldre, samfunnsgrupper, som alle jobber for å forsøke få til et uavhengig kulturverksted i byen. Vi tar en runde på hvem vi er og hva vi gjør. Når det blir min tur trekker jeg pusten, sier hva jeg heter, og legger til: "Og idag kom jeg inn på profesjonsstudiet i psykologi. Jeg er psykolog om fem år.. ser det ut til." Hele forsamlingen stråler imot meg, applauderer. Min mor er på elkjøp når jeg ringer: "E det lov å grine på elkjøp?"
"Siste året var en meget god forberedelse til den mentale sfæren jeg entrer i studiet. Jeg er så herlig glad for at den tiden innebar så mye ordløs, ikke-intellektuell vekst, fornyelse og utvidelse av perspektiv. Sjansene til å oppdage på nytt og på nytt hva tilstedeværelse handler om, og at den er mer uavhengig av tanker enn bygget på de. En alarm gikk av i meg før helgen, etter noen få dagers tankespinn jeg ikke var bevisst over. Raskt begynte en sunn livskvalitets-søken å pirke i meg: 'Hva skjer nå? Hvorfor kjenner du ikke etter for tida? Trenger du alle disse tankene? Ser du hva bekymringer gjør med deg?' osv."
Dette året begynner imidlertid denne tilstedeværelsen å glippe mer. Jeg vet det, jeg skriver om det, prøver få kontakt... men opplever å sjeldnere virkelig ta inn inntrykkene, å kjenne øyeblikkene som betydningsfulle. Det forundrer og forvirrer meg.
Min evne til å snakke fritt og være tilstede i kommunikasjon med folk fra ulike deler av samfunnet, fra overfladiske kollegaer til hjemløse svensker, blir ikke med inn dørene til fakultetet mitt. Der inne er jeg plutselig i en klassesituasjon. Og det er først i ettertid jeg ser at automagien i følelseslivet, minnet om det å være i en klasse, ga meg en forventing om å ikke bli akseptert. Og når den forventningen er premisset du møter andre med, kan ikke noe flyte fritt.
Det er mye som kommer opp i meg dette året. Følelseslivet banker på døra med uoppgjorte temaer og erkjennelser. Om relasjonene, ansvaret jeg tar for andre (sterk erkjennelse: Hvilken manglende respekt det ligger for andre i å ta ansvar for de), min veiing av selvverdi i hvorvidt jeg er noe for andre framfor noe i meg selv, en økende selvsentrerthet og spørsmål om hva den handler om, bevissthet rundt behovet for å skrive om så mye og spørsmålet om jeg ikke stoler på verdien av en opplevelse om ikke den er dokumentert, relasjonen til min mor og min onkel og et intenst oppgjør med de og hvordan de sviktet i å komme meg i møte i oppveksten, sammenhenger mellom min fars samboer sitt selvmord da jeg var unge og fryktene jeg møtte i forholdet til min første kjærlighet og hennes suicidalitet, ensomheten i meg og dens dybder. Blant annet. "Det er så mange knagger å henge et gråtende hjerte på."
Livet er begivenhetsrikt, som det har vært en stund. Jeg møter mange mennesker, deltar i prosjekter, jeg utvikler nye vennskap, jeg blir kjent med flere musikere og kunstnere. Om sommeren reiser jeg alene rundt i Frankrike.
Jeg har store deler av året en spesiell relasjon til en kvinne jeg kaller gjøglerinnen når jeg skriver om henne, tidvis seksuell, tidvis sjelelig tett. Men livsbejaelsen, og evnen til å la seg fylle av øyeblikket, intensiteten og meningstyngden er noe som bare griper meg i enkelte stunder.
Jeg leser Hermen Hesse "Steppeulven" og "Momo" av Michael Ende når jeg er på reise. Begge bøkene får betydning for meg. Første anbefales alle som har fascinasjon for gammeldags surrealisme, psykologi, bohem-filosofi og spørsmålet om hilket spekter enkeltmennesket rommer inni seg. Den andre anbefaler jeg til alle som på et eller annet vis føler seg fanget av 'tidsklemma', eller føler døgnet ikke har nok timer.
"Så har vi alltid disse glimtene av Sterkt Liv. Også gjennom dvaletider. Plutselige sansenntryk som gjør innhugg, ignorerende av alle rømningsveier innvendig. Farger som fosser framover og innover og langsetter. Luft som kjærtegner innsiden av lungene og danser piruetter over nervecellene i hudoverflaten. Hunders bjeff berører meg og kjennes som medveseneres kall fra en verden der vi aldri egentlig var adskilte."
"Du trenger ikke mer enn å puste. For å leve, mener jeg. Det er jo der du finner liv. Der det fremdeles foregår en innånding, og en utånding. Men i likhet med at vi knapt er klar over at vi puster, er Livet et tema som helst reduseres til klisjéer i livsstilsmagasiner. Også lever vi hele fuckings tiden. Hvorfor føler jeg meg så ensom om det å leve?"
Desember: "Og enda så ofte jeg tenker dette året var et mellomår, en ventetid, en dvale, en kjedelig opprydningsøkt... jeg merker jeg har forandret meg veldig. Jeg merker en ny slags ro og aksept av min egen uvitenhet. Jeg knytter nye bånd til min alltid hjemsøkende ensomhet. Men der er det også en slags voksende aksept, og tidvis hemmelighetsfull verdighet, med å merke at ingen virkelig kan kjenne meg."
(Soundtrack: Modest Mouse, Natalie Merchant, Cowboy Junkies, Tunng, Coco Rosie, Tom Waits, PJ Harvey, Placebo, Bright Eyes, Iron & Wine ++)
2008:
"Verden er en utvidelse av mitt sanseliv. Fra hendene mine strekker fargene og luften seg kontinuerlig gjennom landskaper og stoffer vi tror er faste, men det finnes ingen grenser. Nei, kanskje det bare finnes rom, og valg. Her er et rom, her velger jeg hva skal være, akkurat her inne i mitt livsrom. Jeg føler det, her sitter det, her i hjertet mitt sitter min åpenhet og mitt nei, min omfavnelse og min frihet."
Dette året utfordret jeg meg selv med å skrive minimalt. Jeg ville lære meg selv å ta opplevelser for det de er uavhengig av om de dokumenteres for fremtiden, ja, uavhengig av om de huskes. Jeg begynner også å bli glad i det som gjentas. Har mange stunder med samme venner, der hver stund ligner en annen og ingenting spennende eller innholdsrikt skjer, og finner det svært behagelig.
"Å bære sitt liv og sine opplevelser og sitt alltid-i-forandrng-selvbilde med selvfølgelighet. Det er en spesiell form for frihet. Selvfølgelig er jeg. Selvfølgelig er jeg noe i verden. Selvfølgelig har jeg et liv som ikke ligner noen andres. Der er utgangspunktet, nå la oss se hva som utspringer derifra."
Innledningsvis i året jobber jeg intenst med å takle en svekket interesse for andre mennesker og deres liv, og hva det gjør med identiteten min i relasjonene mine. Å øve opp tillit til at folk liker meg også uavhengig av hva jeg gir til de, etter å ha sett skjevheten i at jeg forventer den tilliten fra andre uten å ha den selv.
"Å løsrive meg fra andre i den grad at jeg kan møte de med en ny kjærlighet."
Jeg reiser dette året også. Kjøper interrail-billett for 10 dager etter Roskilde-festivalen og bare drar derfra. Øver meg i å oppleve en reise uten å skrive særlig detaljert om den. Jeg har en romanse i nord-tyskland, tilbringer noen dager i Amsterdam, og ender opp i Dublin med Kristin og en buss full av folk som turnerer Irand. Får et oppbluss av glede over absurditet og den høye freakshow-faktoren de dagene. Og en kjempefrihet ved å senere velge å ikke bli med de til nordnorge som planlagt, fordi jeg er komfortabel i Bergen.
Gjennom dette året går jeg i rosenterapi. Det er spesielt. Ikke siden folkehøyskolen, da vi under det mest heftige energiarbeidet gikk rundt og så totalt herja ut uten å kunne forklare noe, har jeg opplevd så intens kommunikasjon med kroppen. Og dertilhørende styrket tro på at kroppen har en viten som ofte ikke overlapper med det vi har ord for. Jeg kunne merke forandringer skje i meg, grunnstemninger endre seg, ting lette.. uten å forklare hva det var, eller hvordan det skjedde. Når timene var heftige, lå halve verdien i terapeutens stødighet: Om hele behandlingsbenken hoppet av kraftige reaksjoner i meg, var hun like fast med hendene, med å utstråle trygghet, med å tillate ting å skje uten å rikke seg, og uten noen form for feighet.
Høsten har vi eksistensiell psykologi på pensumet. Mye av psykologien har til da begeistret og fanget meg for hver eksamensperiode. Men den eksistensielle psykologien appelerer til meg deto mer, som et bindeledd langt tilbake i tid, og beskriver så mye av mitt livsperspektiv slik det har bygget seg opp fra ungdomsskolen av. Når medstudenter omtaler litteraturen som svevende og uhåndgripelig, tar jeg meg selv i å bli personlig såra, så nært som det oppleves for meg.
Jeg har det mye bra dette året. Stadig lurer jeg på om jeg er iferd med å våkne på nytt, starte på en ny epoke i livet mitt, uten at jeg føler den virkelig kommer igang. Men jeg plages ikke, jeg har mange gode stunder, spennende opplevelser, mye avslappethet i meg, kontakt med kroppen, begeistring for ting i hverdagen, og øyeblikk av nærhet til tingene rundt meg.
(Soundtrack: Patti Smith, Johnny Cash, Iron & Wine, Porcupine Tree, PJ Harvey, Cat Power, Natalie Merchant, Elvis Perkins, Nina Simone, Tindersticks, 16 Horsepower + + +)
(Sitatene er fremdeles ting skrevet i den aktuelle tiden)
2007:
"Det er mye ulike oppfattelser av galskap. Hva som oppfattes vanlig og naturlig hos noen, oppleves som galskap av andre, og omvendt. Jeg er så heldig å ha en fot innenfor de fleste av galskapene."
"Jeg er i en spesiell plass i meg selv. Det er så det siste halvåret har disket opp med alt jeg har trengt for å kjenne på det å stå i meg selv. Og samtidig kommunisere med og empatisere med et bredt spekter av virkeligheter. Menneskenes virkeligheter."
"Jeg opplever ingen hverdag lenger."
På toppen av all surralisme i dagliglivet i starten av året, gikk en kamerat av meg inn i en psykose og ble innlagt.
En dag i slutten av januar sitter jeg i en sirkel av folk av ulike nasjoner, aldre, samfunnsgrupper, som alle jobber for å forsøke få til et uavhengig kulturverksted i byen. Vi tar en runde på hvem vi er og hva vi gjør. Når det blir min tur trekker jeg pusten, sier hva jeg heter, og legger til: "Og idag kom jeg inn på profesjonsstudiet i psykologi. Jeg er psykolog om fem år.. ser det ut til." Hele forsamlingen stråler imot meg, applauderer. Min mor er på elkjøp når jeg ringer: "E det lov å grine på elkjøp?"
"Siste året var en meget god forberedelse til den mentale sfæren jeg entrer i studiet. Jeg er så herlig glad for at den tiden innebar så mye ordløs, ikke-intellektuell vekst, fornyelse og utvidelse av perspektiv. Sjansene til å oppdage på nytt og på nytt hva tilstedeværelse handler om, og at den er mer uavhengig av tanker enn bygget på de. En alarm gikk av i meg før helgen, etter noen få dagers tankespinn jeg ikke var bevisst over. Raskt begynte en sunn livskvalitets-søken å pirke i meg: 'Hva skjer nå? Hvorfor kjenner du ikke etter for tida? Trenger du alle disse tankene? Ser du hva bekymringer gjør med deg?' osv."
Dette året begynner imidlertid denne tilstedeværelsen å glippe mer. Jeg vet det, jeg skriver om det, prøver få kontakt... men opplever å sjeldnere virkelig ta inn inntrykkene, å kjenne øyeblikkene som betydningsfulle. Det forundrer og forvirrer meg.
Min evne til å snakke fritt og være tilstede i kommunikasjon med folk fra ulike deler av samfunnet, fra overfladiske kollegaer til hjemløse svensker, blir ikke med inn dørene til fakultetet mitt. Der inne er jeg plutselig i en klassesituasjon. Og det er først i ettertid jeg ser at automagien i følelseslivet, minnet om det å være i en klasse, ga meg en forventing om å ikke bli akseptert. Og når den forventningen er premisset du møter andre med, kan ikke noe flyte fritt.
Det er mye som kommer opp i meg dette året. Følelseslivet banker på døra med uoppgjorte temaer og erkjennelser. Om relasjonene, ansvaret jeg tar for andre (sterk erkjennelse: Hvilken manglende respekt det ligger for andre i å ta ansvar for de), min veiing av selvverdi i hvorvidt jeg er noe for andre framfor noe i meg selv, en økende selvsentrerthet og spørsmål om hva den handler om, bevissthet rundt behovet for å skrive om så mye og spørsmålet om jeg ikke stoler på verdien av en opplevelse om ikke den er dokumentert, relasjonen til min mor og min onkel og et intenst oppgjør med de og hvordan de sviktet i å komme meg i møte i oppveksten, sammenhenger mellom min fars samboer sitt selvmord da jeg var unge og fryktene jeg møtte i forholdet til min første kjærlighet og hennes suicidalitet, ensomheten i meg og dens dybder. Blant annet. "Det er så mange knagger å henge et gråtende hjerte på."
Livet er begivenhetsrikt, som det har vært en stund. Jeg møter mange mennesker, deltar i prosjekter, jeg utvikler nye vennskap, jeg blir kjent med flere musikere og kunstnere. Om sommeren reiser jeg alene rundt i Frankrike.
Jeg har store deler av året en spesiell relasjon til en kvinne jeg kaller gjøglerinnen når jeg skriver om henne, tidvis seksuell, tidvis sjelelig tett. Men livsbejaelsen, og evnen til å la seg fylle av øyeblikket, intensiteten og meningstyngden er noe som bare griper meg i enkelte stunder.
Jeg leser Hermen Hesse "Steppeulven" og "Momo" av Michael Ende når jeg er på reise. Begge bøkene får betydning for meg. Første anbefales alle som har fascinasjon for gammeldags surrealisme, psykologi, bohem-filosofi og spørsmålet om hilket spekter enkeltmennesket rommer inni seg. Den andre anbefaler jeg til alle som på et eller annet vis føler seg fanget av 'tidsklemma', eller føler døgnet ikke har nok timer.
"Så har vi alltid disse glimtene av Sterkt Liv. Også gjennom dvaletider. Plutselige sansenntryk som gjør innhugg, ignorerende av alle rømningsveier innvendig. Farger som fosser framover og innover og langsetter. Luft som kjærtegner innsiden av lungene og danser piruetter over nervecellene i hudoverflaten. Hunders bjeff berører meg og kjennes som medveseneres kall fra en verden der vi aldri egentlig var adskilte."
"Du trenger ikke mer enn å puste. For å leve, mener jeg. Det er jo der du finner liv. Der det fremdeles foregår en innånding, og en utånding. Men i likhet med at vi knapt er klar over at vi puster, er Livet et tema som helst reduseres til klisjéer i livsstilsmagasiner. Også lever vi hele fuckings tiden. Hvorfor føler jeg meg så ensom om det å leve?"
Desember: "Og enda så ofte jeg tenker dette året var et mellomår, en ventetid, en dvale, en kjedelig opprydningsøkt... jeg merker jeg har forandret meg veldig. Jeg merker en ny slags ro og aksept av min egen uvitenhet. Jeg knytter nye bånd til min alltid hjemsøkende ensomhet. Men der er det også en slags voksende aksept, og tidvis hemmelighetsfull verdighet, med å merke at ingen virkelig kan kjenne meg."
(Soundtrack: Modest Mouse, Natalie Merchant, Cowboy Junkies, Tunng, Coco Rosie, Tom Waits, PJ Harvey, Placebo, Bright Eyes, Iron & Wine ++)
2008:
"Verden er en utvidelse av mitt sanseliv. Fra hendene mine strekker fargene og luften seg kontinuerlig gjennom landskaper og stoffer vi tror er faste, men det finnes ingen grenser. Nei, kanskje det bare finnes rom, og valg. Her er et rom, her velger jeg hva skal være, akkurat her inne i mitt livsrom. Jeg føler det, her sitter det, her i hjertet mitt sitter min åpenhet og mitt nei, min omfavnelse og min frihet."
Dette året utfordret jeg meg selv med å skrive minimalt. Jeg ville lære meg selv å ta opplevelser for det de er uavhengig av om de dokumenteres for fremtiden, ja, uavhengig av om de huskes. Jeg begynner også å bli glad i det som gjentas. Har mange stunder med samme venner, der hver stund ligner en annen og ingenting spennende eller innholdsrikt skjer, og finner det svært behagelig.
"Å bære sitt liv og sine opplevelser og sitt alltid-i-forandrng-selvbilde med selvfølgelighet. Det er en spesiell form for frihet. Selvfølgelig er jeg. Selvfølgelig er jeg noe i verden. Selvfølgelig har jeg et liv som ikke ligner noen andres. Der er utgangspunktet, nå la oss se hva som utspringer derifra."
Innledningsvis i året jobber jeg intenst med å takle en svekket interesse for andre mennesker og deres liv, og hva det gjør med identiteten min i relasjonene mine. Å øve opp tillit til at folk liker meg også uavhengig av hva jeg gir til de, etter å ha sett skjevheten i at jeg forventer den tilliten fra andre uten å ha den selv.
"Å løsrive meg fra andre i den grad at jeg kan møte de med en ny kjærlighet."
Jeg reiser dette året også. Kjøper interrail-billett for 10 dager etter Roskilde-festivalen og bare drar derfra. Øver meg i å oppleve en reise uten å skrive særlig detaljert om den. Jeg har en romanse i nord-tyskland, tilbringer noen dager i Amsterdam, og ender opp i Dublin med Kristin og en buss full av folk som turnerer Irand. Får et oppbluss av glede over absurditet og den høye freakshow-faktoren de dagene. Og en kjempefrihet ved å senere velge å ikke bli med de til nordnorge som planlagt, fordi jeg er komfortabel i Bergen.
Gjennom dette året går jeg i rosenterapi. Det er spesielt. Ikke siden folkehøyskolen, da vi under det mest heftige energiarbeidet gikk rundt og så totalt herja ut uten å kunne forklare noe, har jeg opplevd så intens kommunikasjon med kroppen. Og dertilhørende styrket tro på at kroppen har en viten som ofte ikke overlapper med det vi har ord for. Jeg kunne merke forandringer skje i meg, grunnstemninger endre seg, ting lette.. uten å forklare hva det var, eller hvordan det skjedde. Når timene var heftige, lå halve verdien i terapeutens stødighet: Om hele behandlingsbenken hoppet av kraftige reaksjoner i meg, var hun like fast med hendene, med å utstråle trygghet, med å tillate ting å skje uten å rikke seg, og uten noen form for feighet.
Høsten har vi eksistensiell psykologi på pensumet. Mye av psykologien har til da begeistret og fanget meg for hver eksamensperiode. Men den eksistensielle psykologien appelerer til meg deto mer, som et bindeledd langt tilbake i tid, og beskriver så mye av mitt livsperspektiv slik det har bygget seg opp fra ungdomsskolen av. Når medstudenter omtaler litteraturen som svevende og uhåndgripelig, tar jeg meg selv i å bli personlig såra, så nært som det oppleves for meg.
Jeg har det mye bra dette året. Stadig lurer jeg på om jeg er iferd med å våkne på nytt, starte på en ny epoke i livet mitt, uten at jeg føler den virkelig kommer igang. Men jeg plages ikke, jeg har mange gode stunder, spennende opplevelser, mye avslappethet i meg, kontakt med kroppen, begeistring for ting i hverdagen, og øyeblikk av nærhet til tingene rundt meg.
(Soundtrack: Patti Smith, Johnny Cash, Iron & Wine, Porcupine Tree, PJ Harvey, Cat Power, Natalie Merchant, Elvis Perkins, Nina Simone, Tindersticks, 16 Horsepower + + +)
lørdag 12. desember 2009
Juvelen
Det lukter oftere røyk av klærne mine når jeg kommer hjem. Jeg vet ikke om jeg er flere steder hvor det er røyk i lufta, eller om jeg bare plutselig har fått bedre luktesans.
Jeg mangler ofte følelsen av å ane noe om hvordan jeg oppfattes eller fremstår i hverdagen på studiet mitt, noe som veksler mellom å vekke angst og frihetsfølelse.
Jeg svømte i høst, i den følelsen av å ikke vite hvor jeg har personene rundt meg i hverdagen. Følelsen gapte over meg, tok tak rundt livet mitt, gjorde bevisstheten fragmentert, spredt utover som en stor flekk av gråsjatteringer. Og å kjenne igjen en slik usikkerhet, i den grad jeg kanskje ikke har gjort på 10 år, se seg selv gå i en loop jeg forventet at aldri skulle ta tak i meg igjen... det er et sterkt møte med egen sårbarhet. Jeg har måttet kjempe for å ikke trykke meg selv ned, banne til meg selv og skrike "Hva faen er det du driver med?" Det er når jeg er som mest tåpelig menneskelig og sårbar, at selvomsorgen er både vanskeligst å holde på, og mest nyttig for utvikling.
Jeg blir nok aldri hjemme innenfor de veggene. Og kanskje vil jeg også de neste semestrene ikke klare befri meg fra ønsket om å bevise noe, stå for noe, at de ser noe oppegående i meg, at de aksepterer eller annerkjenner at jeg velger et annerledes liv enn de, og ikke minst ønsket om å tilføre noe til livene deres. Om jeg klarte befri meg fra ønskene, ville jeg møtt de på et annet plan. Et som lignet resten av livet mitt, og som hadde høyere sannsynlighet for å oppfylle ønskene. En velkjent ironi.
Jeg vet dette, og jeg kjenner en slags sorg over å kanskje igjen, som for 10 år siden, gå igjennom flere år hvor jeg blir glad i de som er rundt meg, uten å danne en ekte forbindelse til de, for så å ta farvel med vennskapene jeg aldri fikk.
Noe i meg har resignert. Oppgittheten over meg sjøl idet jeg både sier for mye i et ivrig øyeblikk og så krymper i redsel for å ha tatt for mye plass, har fått en dus valør. Frykt for å bryte normer i et spill hvor alle andre kan spillereglene, den evige balansen mellom å ha masse tanker og uttrykk og undringer kombinert med redsel for å ta for mye plass, og ikke minst redselen for å gjøre andre usikre i møte med meg.. det er selvoppfyllende frykter i stor grad. Og selv om jeg ser igjennom fryktene, betrakter de med lattermildhet tilogmed, ser det ikke ut til at jeg stopper deres påvirkning på hverdagslivet mitt der.
Men det er en sorg som bare treffer meg noen dager. Og usikkerheten, opptattheten med hvor jeg har andre og dertilhørende tankespinn, har veket plass for både mer glede, mer frihetsfølelse, og mer lattermild undring. Det er så mye i livet å lære av, jeg føler jeg den siste tiden har åpnet slusene enda mer for å ta imot livet som en strøm av berikende, utfyllende, smakfull, malerisk lærdom.
Jeg lærer spesielt av hvor forskjellig du kan oppleve deg selv, og fremstå for andre, utifra dine omgivelser. Hvem som forventer hva, hvem som speiler sine egne frykter og usikkerheter i deg, hvem som trekker frem hva i deg av positive egenskaper, hva du kjenner deg igjen i, hva du har hvilken erfaring med. Enkle sosialpsykologiske fenomener males fram i meg og rundt meg, til de gir mening fra en nærere verden. Oppi det hele følelsen av noe konstant, noe som er med gjennom alle livets sceneskift, en søyle midt i kroppen, en trygghet, et blikk på meg selv og verden. Og den verner jeg om som en juvel i livets midte.
Jeg mangler ofte følelsen av å ane noe om hvordan jeg oppfattes eller fremstår i hverdagen på studiet mitt, noe som veksler mellom å vekke angst og frihetsfølelse.
Jeg svømte i høst, i den følelsen av å ikke vite hvor jeg har personene rundt meg i hverdagen. Følelsen gapte over meg, tok tak rundt livet mitt, gjorde bevisstheten fragmentert, spredt utover som en stor flekk av gråsjatteringer. Og å kjenne igjen en slik usikkerhet, i den grad jeg kanskje ikke har gjort på 10 år, se seg selv gå i en loop jeg forventet at aldri skulle ta tak i meg igjen... det er et sterkt møte med egen sårbarhet. Jeg har måttet kjempe for å ikke trykke meg selv ned, banne til meg selv og skrike "Hva faen er det du driver med?" Det er når jeg er som mest tåpelig menneskelig og sårbar, at selvomsorgen er både vanskeligst å holde på, og mest nyttig for utvikling.
Jeg blir nok aldri hjemme innenfor de veggene. Og kanskje vil jeg også de neste semestrene ikke klare befri meg fra ønsket om å bevise noe, stå for noe, at de ser noe oppegående i meg, at de aksepterer eller annerkjenner at jeg velger et annerledes liv enn de, og ikke minst ønsket om å tilføre noe til livene deres. Om jeg klarte befri meg fra ønskene, ville jeg møtt de på et annet plan. Et som lignet resten av livet mitt, og som hadde høyere sannsynlighet for å oppfylle ønskene. En velkjent ironi.
Jeg vet dette, og jeg kjenner en slags sorg over å kanskje igjen, som for 10 år siden, gå igjennom flere år hvor jeg blir glad i de som er rundt meg, uten å danne en ekte forbindelse til de, for så å ta farvel med vennskapene jeg aldri fikk.
Noe i meg har resignert. Oppgittheten over meg sjøl idet jeg både sier for mye i et ivrig øyeblikk og så krymper i redsel for å ha tatt for mye plass, har fått en dus valør. Frykt for å bryte normer i et spill hvor alle andre kan spillereglene, den evige balansen mellom å ha masse tanker og uttrykk og undringer kombinert med redsel for å ta for mye plass, og ikke minst redselen for å gjøre andre usikre i møte med meg.. det er selvoppfyllende frykter i stor grad. Og selv om jeg ser igjennom fryktene, betrakter de med lattermildhet tilogmed, ser det ikke ut til at jeg stopper deres påvirkning på hverdagslivet mitt der.
Men det er en sorg som bare treffer meg noen dager. Og usikkerheten, opptattheten med hvor jeg har andre og dertilhørende tankespinn, har veket plass for både mer glede, mer frihetsfølelse, og mer lattermild undring. Det er så mye i livet å lære av, jeg føler jeg den siste tiden har åpnet slusene enda mer for å ta imot livet som en strøm av berikende, utfyllende, smakfull, malerisk lærdom.
Jeg lærer spesielt av hvor forskjellig du kan oppleve deg selv, og fremstå for andre, utifra dine omgivelser. Hvem som forventer hva, hvem som speiler sine egne frykter og usikkerheter i deg, hvem som trekker frem hva i deg av positive egenskaper, hva du kjenner deg igjen i, hva du har hvilken erfaring med. Enkle sosialpsykologiske fenomener males fram i meg og rundt meg, til de gir mening fra en nærere verden. Oppi det hele følelsen av noe konstant, noe som er med gjennom alle livets sceneskift, en søyle midt i kroppen, en trygghet, et blikk på meg selv og verden. Og den verner jeg om som en juvel i livets midte.
mandag 7. desember 2009
...
Jeg var hos mannen med dyrenavnet ikveld.
Før jeg kom dit hadde jeg vært i fire situasjoner, med ulike mennesker. Hver med sine samtaletema. Situasjonene bindes sammen av bevisstheten, som lærer kontinuerlig.
En venn og jeg gikk på menneskejakt på et tidspunkt. Det var besnærende å se hans søken etter kjente ansikter rundt i byen. Jeg kjente meg igjen, følte en slags flyktighet ved stemningen han var i, den som tror noe bedre finnes et annet sted enn der du er.
Rett før hadde jeg sittet ved et bord med tre andre, og beskrevet med lattermild og undrende distanse det som foregår i rommet jeg var på vei til. Hvorfor trenger jeg å beskrive slikt med latermild distanse? For å markere for meg selv og andre at jeg ikke er del av det som skjer der? Men det er jeg jo, når jeg er der. Jeg betrakter med undring, men er også en deltaker. Tilstede.
Hos mannen med dyrenavnet var det annerledes enn andre ganger jeg har vært der. Og det er det hver gang. Det var utelukkende gutter og menn, merket jeg meg, og en underlig konstellasjon. En middelaldrende mann fra Dubai tror jeg, snakket om verdenssituasjonen da jeg entret rommet, han snakket med både kjærlighet og håpløshet i stemmen. Jeg trakk tarot-kort ut av stokken som lå der, en for hver person i rommet. Det er få steder jeg gjør slikt. Men der faller det seg som det naturligste i verden å kjenne på hver enkelt i rommet og trekke kort deretter, og ikke bli overrasket når mannen med dyrenavnet må gå på kjøkkenet og drikke vann for å komme seg etter å ha sett på kortet sitt.
Det faller seg også naturlig å snakke helt surrealistisk flytende når jeg får talking stick'en, om de ulike virkelighetene jeg besøker, og om å være strået som vaier i vinden. Når jeg sier jeg er psykologstudent, blir den yngre piercingbefengte delen av forsamlingen matte og villfarne. Så jeg snakker videre om hvor rart det er, å ha valgt et slikt yrke som er så belastet med assosiasjoner, som gjør mange usikre på meg.
Det er en ung fyr som reagerer, på veien jeg har valgt. Jeg har møtt ham mange ganger før, hatt en underlig følelse rundt ham, en umiddelbar mistillit jeg sjeldent kjenner. Men ikveld har han sagt mye som ressonerte godt med meg og de andre, og han har vært i ordene sine, ikke bare servert de.
En liten stund etter reaksjonen hans setter jeg meg ved siden av ham, ønsker høre hva det handler om. Han nøler litt. Vet ikke hvor han har meg, hva jeg tåler høre. Men for ham er psykologer folk som hører på så mye dritt, og samtidig har så mye å jobbe med selv, at analysen av andre blir bare noe de gjemmer seg bak. Men for ham kan de ikke gjemme seg.
Det kommer for en dag at han har hatt over 20 psykologer på 7 år. Jeg tror ikke han lyver, selv om jeg vet han har løyet før, dette trekker jeg ut av ham selv om han er redd for å skremme meg. Han sier han er så åpen i å formidle ting, at psykologene oppfanger følelsene hans. Og at de knekkes av det. Jeg prøver å spore triumf i ansiktet hans, en faensk stolthet over at hans smerter og konfrontasjonsevne er voldsomt nok til å knekke godt voksne mennesker.
Men nei, i ansiktet hans er det resignasjon. Og selv om jeg først har tenkt på psykologene, hvordan de kan ha opplevd ham for å sende ham videre, og videre, eller bli permitert... bringer resignasjonen hans meg til det åpenbare: "Det må jo være en bedriten opplevelse, at hver gang man virkelig åpner seg blir den andre knekt av det." Han snur seg vekk, virker perpleks over at det er det jeg kommenterer, og ikke hvordan psykologene har det. Likevel ikke mer imøtekommende. Når jeg går derfra litt senere sier jeg hade til alle sammen, og navnet hans sier jeg eksplisitt og legger til et takk. Han grynter et hade.. uten å løfte hodet fra mekkingen av neste joint, som skal rullere i det merkelige rommet, hos mannen med dyrenavnet.
På vei hjem tenker jeg på alle menneskene med de sterke historiene. Og hvordan så mange av de faktisk lever og finner mening, når du skulle tro de ikke klarte stå på beina. I fortrolige samtaler med de som har de sterkeste historiene, kan jeg innimellom sympatien og forferdelsen over ting de har gjennomgått oppleve en ærefrykt. Jeg føler meg svak, for jeg har aldri fått prøvd ut en slik styrke som de har måttet tvinge frem i seg. Jeg føler meg uvitende, for min viten omfatter ikke en erfart nærhet til det mørkeste og jævligste.
Jeg vet ikke om denne gutten med den hyppige psykolog-utskiftingen hadde en historie jeg ville taklet å høre på dette tidspunkt. Men jeg undrer meg om jeg kan bli en av de som klarer stå i å høre det jævligste, og å bli konfrontert med det i meg sjøl, i møte med pasienter som ham. Var det ærefrykten disse psykologene ble fronta med? Opplevelsen av at en ung gutt holder ut sin egen smerte, og klarer uttrykke den åpent, mens var for uttrygge i seg sjøl til å holde ut å være i det rommet med ham? Krever det en umenneskelig styrke å stå i og møte med empati framfor distanse de som tar deg med inn i helveter på jord? Så umenneskelig at ingen psykolog, mennesker som vi er, kan takle det?
Det er ikke første gang jeg undrer meg over om psykolog-yrket dyrker sine egne forsvarsmekanismer mot selverkjennelse og ekte møter med andre, og med språk og akademisk arroganse gjør forsvaret gyldig og legitimert. Og det er ikke første gang jeg undrer meg over om mine fremtidige pasienter kommer til å ha fattet langt mer enn meg selv, om hva det vil si å være sterk, og å leve.
Før jeg kom dit hadde jeg vært i fire situasjoner, med ulike mennesker. Hver med sine samtaletema. Situasjonene bindes sammen av bevisstheten, som lærer kontinuerlig.
En venn og jeg gikk på menneskejakt på et tidspunkt. Det var besnærende å se hans søken etter kjente ansikter rundt i byen. Jeg kjente meg igjen, følte en slags flyktighet ved stemningen han var i, den som tror noe bedre finnes et annet sted enn der du er.
Rett før hadde jeg sittet ved et bord med tre andre, og beskrevet med lattermild og undrende distanse det som foregår i rommet jeg var på vei til. Hvorfor trenger jeg å beskrive slikt med latermild distanse? For å markere for meg selv og andre at jeg ikke er del av det som skjer der? Men det er jeg jo, når jeg er der. Jeg betrakter med undring, men er også en deltaker. Tilstede.
Hos mannen med dyrenavnet var det annerledes enn andre ganger jeg har vært der. Og det er det hver gang. Det var utelukkende gutter og menn, merket jeg meg, og en underlig konstellasjon. En middelaldrende mann fra Dubai tror jeg, snakket om verdenssituasjonen da jeg entret rommet, han snakket med både kjærlighet og håpløshet i stemmen. Jeg trakk tarot-kort ut av stokken som lå der, en for hver person i rommet. Det er få steder jeg gjør slikt. Men der faller det seg som det naturligste i verden å kjenne på hver enkelt i rommet og trekke kort deretter, og ikke bli overrasket når mannen med dyrenavnet må gå på kjøkkenet og drikke vann for å komme seg etter å ha sett på kortet sitt.
Det faller seg også naturlig å snakke helt surrealistisk flytende når jeg får talking stick'en, om de ulike virkelighetene jeg besøker, og om å være strået som vaier i vinden. Når jeg sier jeg er psykologstudent, blir den yngre piercingbefengte delen av forsamlingen matte og villfarne. Så jeg snakker videre om hvor rart det er, å ha valgt et slikt yrke som er så belastet med assosiasjoner, som gjør mange usikre på meg.
Det er en ung fyr som reagerer, på veien jeg har valgt. Jeg har møtt ham mange ganger før, hatt en underlig følelse rundt ham, en umiddelbar mistillit jeg sjeldent kjenner. Men ikveld har han sagt mye som ressonerte godt med meg og de andre, og han har vært i ordene sine, ikke bare servert de.
En liten stund etter reaksjonen hans setter jeg meg ved siden av ham, ønsker høre hva det handler om. Han nøler litt. Vet ikke hvor han har meg, hva jeg tåler høre. Men for ham er psykologer folk som hører på så mye dritt, og samtidig har så mye å jobbe med selv, at analysen av andre blir bare noe de gjemmer seg bak. Men for ham kan de ikke gjemme seg.
Det kommer for en dag at han har hatt over 20 psykologer på 7 år. Jeg tror ikke han lyver, selv om jeg vet han har løyet før, dette trekker jeg ut av ham selv om han er redd for å skremme meg. Han sier han er så åpen i å formidle ting, at psykologene oppfanger følelsene hans. Og at de knekkes av det. Jeg prøver å spore triumf i ansiktet hans, en faensk stolthet over at hans smerter og konfrontasjonsevne er voldsomt nok til å knekke godt voksne mennesker.
Men nei, i ansiktet hans er det resignasjon. Og selv om jeg først har tenkt på psykologene, hvordan de kan ha opplevd ham for å sende ham videre, og videre, eller bli permitert... bringer resignasjonen hans meg til det åpenbare: "Det må jo være en bedriten opplevelse, at hver gang man virkelig åpner seg blir den andre knekt av det." Han snur seg vekk, virker perpleks over at det er det jeg kommenterer, og ikke hvordan psykologene har det. Likevel ikke mer imøtekommende. Når jeg går derfra litt senere sier jeg hade til alle sammen, og navnet hans sier jeg eksplisitt og legger til et takk. Han grynter et hade.. uten å løfte hodet fra mekkingen av neste joint, som skal rullere i det merkelige rommet, hos mannen med dyrenavnet.
På vei hjem tenker jeg på alle menneskene med de sterke historiene. Og hvordan så mange av de faktisk lever og finner mening, når du skulle tro de ikke klarte stå på beina. I fortrolige samtaler med de som har de sterkeste historiene, kan jeg innimellom sympatien og forferdelsen over ting de har gjennomgått oppleve en ærefrykt. Jeg føler meg svak, for jeg har aldri fått prøvd ut en slik styrke som de har måttet tvinge frem i seg. Jeg føler meg uvitende, for min viten omfatter ikke en erfart nærhet til det mørkeste og jævligste.
Jeg vet ikke om denne gutten med den hyppige psykolog-utskiftingen hadde en historie jeg ville taklet å høre på dette tidspunkt. Men jeg undrer meg om jeg kan bli en av de som klarer stå i å høre det jævligste, og å bli konfrontert med det i meg sjøl, i møte med pasienter som ham. Var det ærefrykten disse psykologene ble fronta med? Opplevelsen av at en ung gutt holder ut sin egen smerte, og klarer uttrykke den åpent, mens var for uttrygge i seg sjøl til å holde ut å være i det rommet med ham? Krever det en umenneskelig styrke å stå i og møte med empati framfor distanse de som tar deg med inn i helveter på jord? Så umenneskelig at ingen psykolog, mennesker som vi er, kan takle det?
Det er ikke første gang jeg undrer meg over om psykolog-yrket dyrker sine egne forsvarsmekanismer mot selverkjennelse og ekte møter med andre, og med språk og akademisk arroganse gjør forsvaret gyldig og legitimert. Og det er ikke første gang jeg undrer meg over om mine fremtidige pasienter kommer til å ha fattet langt mer enn meg selv, om hva det vil si å være sterk, og å leve.
torsdag 26. november 2009
Flere lag
Menneskene rundt deg er mye mer enn du forestiller deg.
Jeg tenker i dag på Steppeulven og alle sidene ved ham. Når han ble lokket forbi forestillingen om seg selv delt i to, menneske og ulv, entret han en verden av uttallige lag i sin egen person. Og slik han opplever den surrealistiske verdenen alle lagene innebærer, slik opplever også jeg surrealismen i livet er noe av det som sterkest knytter meg til ukjente lag i meg sjøl. Speilet i alle dimensjonene av livet.
Overgangene mellom studielivet og verden utenom kan føles som sprang gjennom twilight zones, litt som denne følelsen jeg sitter med nå på formiddagen.
Jeg har sovet for lenge mot bedre vitende, men det ulte og herjet ute, i halvsøvne regna jeg på om fraværet i dag vil slå tilbake på meg, og satte vekkerklokka frem. Men det var ikke bare den svake gyngefølelsen i villaen, som vaier litt i ekstrem vind, og bildet i hodet av dagens foreleser, som fikk meg til å begrave meg dypere under dyna. Det var lagene som lokket. Det var behovet for å drømme mer.
En drøm kombinerte personer som ikke kjenner hverandre, fra ulike sider av virkeligheten. En i klassen jeg vil bli kjent med, ut fra sterk følelse av at han og jeg har noe felles, en ung bekjent som synger og rapper fenomenalt, en ganske spesiell synth-entusiatisk kamerat som for tiden går på kunsthøyskolen i Tromsø… og venninnen med navnet fra Cornelis Vreeswijk, hun som går med revepels, og ligner en rev selv, men alltid viser seg å være menneske. I drømmen forsvant hun, hun satte seg i en bil og kjørte den utfor et stup.
Når jeg våknet, hadde jeg igjen den følelsen som tidligere i høst skremte meg og gjorde fremmedfølelsen voksende. Følelsen av å ikke komme seg ut av en surrealistisk drømmeverden, og inn i den verdenen som kaller seg virkelighet. Kvaliteten på følelsen, hvordan den setter seg som en lett og nesten umerkelig skjelving, angst, spenning et sted i overkroppen, ligner den jeg noen ganger får på vei mellom ulike dimensjoner i livet mitt også. Den har ikke vært den samme i det siste som tidligere i høst. Da vekket den mer angst, jeg følte meg grepet av surrealismen uten å være med i den og kjenne meg trygg til tross.
Nå ligner angsten stadig mer på spenning. Jeg sammenlignet det for psykologen min med å være på reise, og kjenne det i kroppen når du skal finne riktig tog eller et sted å sove for natten uten planer og uten å vite hvor du vil være i verden det neste døgnet. Det er mer spenning enn angst, det åpner heller enn det lukker. En hengivenhet heller enn en motstand til livet.
Men likevel dveler jeg ved tilstandene. Jeg har vanskelig for å kaste de til side for å konsentrere meg om ting jeg skal gjøre, forestillinger om den riktige og pliktoppfyllende student… Likevel trekkes det konstante paralleller mellom alle dimensjonene av livet mitt, og min voksende identitet som kommende psykolog. Tidene jeg glemmer den biten av meg blir kortere og sjeldnere. Vitenen om at jeg skal bli psykolog, og alle mine refleksjoner og følelser rundt det, blir stadig mindre spesifikt lokalisert på fakultetet.
Det er lenge siden jeg ble tilhenger av livets lære over bøkenes, så kanskje det ikke er så rart. Men jeg merker likevel en endring, jeg merker en kvalitetsforskjell på å knytte erfaringene mest til psykologisk kunnskap, og å knytte de mer og mer til hvem jeg ønsker være som psykolog. Jeg tror jeg vil møte alle dimensjonene jeg er bevandret med, og enda noen til, i rommene med mennesker jeg skal være verktøy for. Å ha mot til å stå i surrealismen, å se mer av meg enn mennesket og ulven, og den alltid utviklende erkjennelsen av nye og nye følelsesmessige tilstander og stemninger… det er en lærdom på vei til yrket mitt som fakultetet mitt bare representerer et lite utsnitt av.
En slik tankegang er vanskelig å stå for eller kjenne på innenfor den bygningens vegger. Innenfor de veggene ser jeg meg sjøl utenifra som tilsynelatende arrogant, kanskje unnalurende i forhold til hva som betyr noe der, undervurderende ovenfor flere tiår med kunnskap og ekspertise… Men om en annen levde livet mitt, ville vedkommende skrumpet livsveien som psykolog inn til et akademisk domene? Hvorfor skiller jeg meg på dette området? De som er rundt meg der har også dimensjoner utenom fakultetet å spille på, og kanskje de er usynlige for oss innenfor de veggene. Slik så mye ble usynlig innenfor de veggene. Der vi skulle lære om det virkelige livet utenfor, samtidig som det hviskes inni oss om skyldfølelse når det livet prioriteres.
Jeg tenker i dag på Steppeulven og alle sidene ved ham. Når han ble lokket forbi forestillingen om seg selv delt i to, menneske og ulv, entret han en verden av uttallige lag i sin egen person. Og slik han opplever den surrealistiske verdenen alle lagene innebærer, slik opplever også jeg surrealismen i livet er noe av det som sterkest knytter meg til ukjente lag i meg sjøl. Speilet i alle dimensjonene av livet.
Overgangene mellom studielivet og verden utenom kan føles som sprang gjennom twilight zones, litt som denne følelsen jeg sitter med nå på formiddagen.
Jeg har sovet for lenge mot bedre vitende, men det ulte og herjet ute, i halvsøvne regna jeg på om fraværet i dag vil slå tilbake på meg, og satte vekkerklokka frem. Men det var ikke bare den svake gyngefølelsen i villaen, som vaier litt i ekstrem vind, og bildet i hodet av dagens foreleser, som fikk meg til å begrave meg dypere under dyna. Det var lagene som lokket. Det var behovet for å drømme mer.
En drøm kombinerte personer som ikke kjenner hverandre, fra ulike sider av virkeligheten. En i klassen jeg vil bli kjent med, ut fra sterk følelse av at han og jeg har noe felles, en ung bekjent som synger og rapper fenomenalt, en ganske spesiell synth-entusiatisk kamerat som for tiden går på kunsthøyskolen i Tromsø… og venninnen med navnet fra Cornelis Vreeswijk, hun som går med revepels, og ligner en rev selv, men alltid viser seg å være menneske. I drømmen forsvant hun, hun satte seg i en bil og kjørte den utfor et stup.
Når jeg våknet, hadde jeg igjen den følelsen som tidligere i høst skremte meg og gjorde fremmedfølelsen voksende. Følelsen av å ikke komme seg ut av en surrealistisk drømmeverden, og inn i den verdenen som kaller seg virkelighet. Kvaliteten på følelsen, hvordan den setter seg som en lett og nesten umerkelig skjelving, angst, spenning et sted i overkroppen, ligner den jeg noen ganger får på vei mellom ulike dimensjoner i livet mitt også. Den har ikke vært den samme i det siste som tidligere i høst. Da vekket den mer angst, jeg følte meg grepet av surrealismen uten å være med i den og kjenne meg trygg til tross.
Nå ligner angsten stadig mer på spenning. Jeg sammenlignet det for psykologen min med å være på reise, og kjenne det i kroppen når du skal finne riktig tog eller et sted å sove for natten uten planer og uten å vite hvor du vil være i verden det neste døgnet. Det er mer spenning enn angst, det åpner heller enn det lukker. En hengivenhet heller enn en motstand til livet.
Men likevel dveler jeg ved tilstandene. Jeg har vanskelig for å kaste de til side for å konsentrere meg om ting jeg skal gjøre, forestillinger om den riktige og pliktoppfyllende student… Likevel trekkes det konstante paralleller mellom alle dimensjonene av livet mitt, og min voksende identitet som kommende psykolog. Tidene jeg glemmer den biten av meg blir kortere og sjeldnere. Vitenen om at jeg skal bli psykolog, og alle mine refleksjoner og følelser rundt det, blir stadig mindre spesifikt lokalisert på fakultetet.
Det er lenge siden jeg ble tilhenger av livets lære over bøkenes, så kanskje det ikke er så rart. Men jeg merker likevel en endring, jeg merker en kvalitetsforskjell på å knytte erfaringene mest til psykologisk kunnskap, og å knytte de mer og mer til hvem jeg ønsker være som psykolog. Jeg tror jeg vil møte alle dimensjonene jeg er bevandret med, og enda noen til, i rommene med mennesker jeg skal være verktøy for. Å ha mot til å stå i surrealismen, å se mer av meg enn mennesket og ulven, og den alltid utviklende erkjennelsen av nye og nye følelsesmessige tilstander og stemninger… det er en lærdom på vei til yrket mitt som fakultetet mitt bare representerer et lite utsnitt av.
En slik tankegang er vanskelig å stå for eller kjenne på innenfor den bygningens vegger. Innenfor de veggene ser jeg meg sjøl utenifra som tilsynelatende arrogant, kanskje unnalurende i forhold til hva som betyr noe der, undervurderende ovenfor flere tiår med kunnskap og ekspertise… Men om en annen levde livet mitt, ville vedkommende skrumpet livsveien som psykolog inn til et akademisk domene? Hvorfor skiller jeg meg på dette området? De som er rundt meg der har også dimensjoner utenom fakultetet å spille på, og kanskje de er usynlige for oss innenfor de veggene. Slik så mye ble usynlig innenfor de veggene. Der vi skulle lære om det virkelige livet utenfor, samtidig som det hviskes inni oss om skyldfølelse når det livet prioriteres.
fredag 30. oktober 2009
What you are
(Soundtrack: ”Stormy High” og “Queens will play” – Black Mountain)
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
tirsdag 22. september 2009
Flink
Skrevet sist lørdag:
Ordet ”flink”. Jeg tenker litt på det for tiden, hva det betyr. Og hva slags forhold jeg har til det ordet. Når noen bruker det ordet om meg, gir det en blandet fornemmelse, mellom stolthet og mestring, alle de gode følelsene fra barndom når en fikk til ting...
... og en følelse av å ha blitt snytt for en glede. Plutselig blir min handling eller det jeg har klart, gjort til noe målt i omgivelsenes øyne, mer enn noe jeg eier og bærer selv. Og plutselig, i jakten å høre det ordet igjen fra flere munner utenfor meg selv, lurer jeg på hvor engasjementet og gleden over å lære, å gjøre, å gjennomføre har blitt av. Og jo mer det ordet ligger i lufta, med mennesker som bruker det mye, med implisitte normer som setter flinkheten høyt, jo mer desillusjonert føler jeg meg. Her går jeg, og ikke bare kjenner på hvor lite flink jeg er i mine egne og (kanskje) andres øyne, men også blir noen øyeblikk perplekst oppmerksom på ordets.. irrelevans. Å være flink med mennesker. Flink til å danse. Flink til å nyte livet. Slike setninger gjør meg surrete. Det er som naturlige utspring fra ens vilje og ens glede plutselig ble en skoleoppgave, hvor noen (gudene vet hvem) kontrollerer om en er flink i denne såkalte levingen man holder på med.
Ordet ”flink”. Jeg tenker litt på det for tiden, hva det betyr. Og hva slags forhold jeg har til det ordet. Når noen bruker det ordet om meg, gir det en blandet fornemmelse, mellom stolthet og mestring, alle de gode følelsene fra barndom når en fikk til ting...
... og en følelse av å ha blitt snytt for en glede. Plutselig blir min handling eller det jeg har klart, gjort til noe målt i omgivelsenes øyne, mer enn noe jeg eier og bærer selv. Og plutselig, i jakten å høre det ordet igjen fra flere munner utenfor meg selv, lurer jeg på hvor engasjementet og gleden over å lære, å gjøre, å gjennomføre har blitt av. Og jo mer det ordet ligger i lufta, med mennesker som bruker det mye, med implisitte normer som setter flinkheten høyt, jo mer desillusjonert føler jeg meg. Her går jeg, og ikke bare kjenner på hvor lite flink jeg er i mine egne og (kanskje) andres øyne, men også blir noen øyeblikk perplekst oppmerksom på ordets.. irrelevans. Å være flink med mennesker. Flink til å danse. Flink til å nyte livet. Slike setninger gjør meg surrete. Det er som naturlige utspring fra ens vilje og ens glede plutselig ble en skoleoppgave, hvor noen (gudene vet hvem) kontrollerer om en er flink i denne såkalte levingen man holder på med.
tirsdag 25. august 2009
Real Gone
Jeg vet ikke hvordan å skrive om dette. Disse poetisk-prosaiske vendingene, forsøk på å prøvesmake sitt eget kanskje innbilte fremtidige forfatterskap, kan noen ganger sile frem noe ekte, skjørt, essensielt og følelsesnært. Andre gangen føles det som denne formen plasserer livet mitt i en paralell dimensjon hvor jeg ikke var mer enn en romanfigur en annen leser om i en annen tid.
Faen og. Igår og idag. En sånn ekstrem fremmedfølelse til meg selv plassert i denne settingen, psykolog-studenten i nye seriøse stadier. Enda psykolog-yrket, i de klareste trekkene bak tåke av teorier og papirer, er noe av det som ligger meg nærmest. Jeg vet det er min vei.
Men det var denne idéen om noen jeg skulle være plutselig, som kom utenifra, som jeg ikke klarte ta med meg selv inn i. En annen enn meg levde livet mitt noen timer, og resultatet ble en helvetes skakelse i kropp og følelsesliv igår, så jeg idag kjennes mørbanka og føler jeg plutselig har glemt hva det er å le. Skakelsen har også satt igang et fysisk forløp, det vi kaller influensa. Immunforsvar ut av spill. Jeg slutter aldri å beundre samspillet i kropps-sinnet.
Jeg har feber. Får ikke tak i alt det dreier seg om. Da jeg fortalte psykologen om det, klarere i hodet som jeg var akkurat da, sukket han og sa "Du tok virkelig alt på en kveld, du". Og jeg tenker på Yalom og hans påpekelse av at psykologene tror fancy innspill eller kloke teorier gjør mest forskjell, men for pasienten er det ikke det. Det er slike små bekreftelser, som å se i kroppspråket hans at han ser det ikke bare er en nedtur, en hormonell ubalanse eller noe jeg spiste, en dårlig dag.. men en dag jeg tok nesten alt på en gang. Og lot det skylle totalt igjennom kroppen til jeg bare klarte bevege meg i slow motion.
En venninne meldte om sine oppbrudd i livet: "Point of no return". Og jeg ble liggende og hikste i nye skakelser bare av de ordene. Etterpå drømte jeg om en tiårig jente som stod i en stue med en annen dimensjon framfor seg, den dimensjonen hun kom fra, som hun bare kunne lukke portalen til ved å la gå til grunne. Hele den andre 'verdenen', tydelig og mektig med landstrakte landskaper, stod i brann. Vulkansk og dramatisk. Jenta kylte de siste ildkulene fra sine små never, som gjorde at verdenen tok så fyr at den antente huset hun stod i, i vår dimensjon (nabohuset til mitt barndomshjem, by the way). Når hun skjønte kroppen hennes ville gå til grunne med huset, tok hun bolig i en langhåret hvit og spraglete katt i nærheten. Noen fortalte meg katten hørte til i Kongsvinger. Det var før sjelen dens fortalte meg og viste meg sin historie, som jenta som tok farvel med sin verden ved å brenne den opp. Ikke kom her og fortell meg du har surrealistiske/merkelige drømmer. I'll beat you any time.
Men nå når influensaen har tatt over og skakelsen har roet seg, begynner jeg huske at livet mitt dreier seg om så mye mer enn byråkrati og system. Og jeg kan velge hvor oppmerksomheten ligger, hvor jeg er tilstede. Hva jeg vil nære i min virkelighet, er det mellommenneskelige. Det naturlige. Det ordløse. Musikken. Og vitenen om at det er alltid mye vi ikke vet.
Faen og. Igår og idag. En sånn ekstrem fremmedfølelse til meg selv plassert i denne settingen, psykolog-studenten i nye seriøse stadier. Enda psykolog-yrket, i de klareste trekkene bak tåke av teorier og papirer, er noe av det som ligger meg nærmest. Jeg vet det er min vei.
Men det var denne idéen om noen jeg skulle være plutselig, som kom utenifra, som jeg ikke klarte ta med meg selv inn i. En annen enn meg levde livet mitt noen timer, og resultatet ble en helvetes skakelse i kropp og følelsesliv igår, så jeg idag kjennes mørbanka og føler jeg plutselig har glemt hva det er å le. Skakelsen har også satt igang et fysisk forløp, det vi kaller influensa. Immunforsvar ut av spill. Jeg slutter aldri å beundre samspillet i kropps-sinnet.
Jeg har feber. Får ikke tak i alt det dreier seg om. Da jeg fortalte psykologen om det, klarere i hodet som jeg var akkurat da, sukket han og sa "Du tok virkelig alt på en kveld, du". Og jeg tenker på Yalom og hans påpekelse av at psykologene tror fancy innspill eller kloke teorier gjør mest forskjell, men for pasienten er det ikke det. Det er slike små bekreftelser, som å se i kroppspråket hans at han ser det ikke bare er en nedtur, en hormonell ubalanse eller noe jeg spiste, en dårlig dag.. men en dag jeg tok nesten alt på en gang. Og lot det skylle totalt igjennom kroppen til jeg bare klarte bevege meg i slow motion.
En venninne meldte om sine oppbrudd i livet: "Point of no return". Og jeg ble liggende og hikste i nye skakelser bare av de ordene. Etterpå drømte jeg om en tiårig jente som stod i en stue med en annen dimensjon framfor seg, den dimensjonen hun kom fra, som hun bare kunne lukke portalen til ved å la gå til grunne. Hele den andre 'verdenen', tydelig og mektig med landstrakte landskaper, stod i brann. Vulkansk og dramatisk. Jenta kylte de siste ildkulene fra sine små never, som gjorde at verdenen tok så fyr at den antente huset hun stod i, i vår dimensjon (nabohuset til mitt barndomshjem, by the way). Når hun skjønte kroppen hennes ville gå til grunne med huset, tok hun bolig i en langhåret hvit og spraglete katt i nærheten. Noen fortalte meg katten hørte til i Kongsvinger. Det var før sjelen dens fortalte meg og viste meg sin historie, som jenta som tok farvel med sin verden ved å brenne den opp. Ikke kom her og fortell meg du har surrealistiske/merkelige drømmer. I'll beat you any time.
Men nå når influensaen har tatt over og skakelsen har roet seg, begynner jeg huske at livet mitt dreier seg om så mye mer enn byråkrati og system. Og jeg kan velge hvor oppmerksomheten ligger, hvor jeg er tilstede. Hva jeg vil nære i min virkelighet, er det mellommenneskelige. Det naturlige. Det ordløse. Musikken. Og vitenen om at det er alltid mye vi ikke vet.
mandag 25. mai 2009
Alibi
Fra en gammel blogg, skrevet i mai '07 tror jeg (småting redigert siden):
Det er en ironi ved det hele. Hvor fuckings bra det går med meg. Hvor 'vellykka' jeg virker.. på andre. På meg selv noen ganger.
Og det er denne stadige opplevelsen av å leve i en slik ironi, i et slags unntak fra alt jeg kunne vært - dog ikke mindre ekte, det skal være sikkert - som får meg til å dvele for mye ved de andre utgangspunktene jeg hadde en gang. Det ulmer noen ganger i meg en paradoksal kamp mellom skam og stolthet i forhold til disse unntakstilstandene jeg har ervervet meg.
Noen ganger føles det som jeg både forstår bedre, og identifiserer meg mer med apatiske tilværelser... de som er hensunket i implodert fortvilelse over alt som ikke føles riktig, over å alltid føle kontrasten mellom den indre og ytre virkelighet.
Jeg har begitt meg ut på et respektert utdanningsløp, etter år på skole med passe gode karakterer. Og jeg har deltidsjobb ved siden av, pliktoppfyllende og selvforsynt. Føler meg noen ganger som et jævla postkort over legitime svar på hva-gjør-du-spørsmålet. Kanskje derfor jeg noen ganger på trass svarer bare at jeg lever, nyter musikk og gode samtaler, søker meg mot noe ekte i hverdagen... så får de heller høre om utdanningen og det når det er relevant.
Jeg misliker ikke mitt studie. Er faktisk veldig fornøyd med at jeg er der, og ja, det gjenspeiler interesser og kvaliteter ved meg. Det er min vei. Men jeg liker ikke å inngå i spill som fremhever denne livsveien som et slags alibi for å være troverdig som samfunnsborger. Jeg er ikke troverdig som samfunnsborger, men som menneske.
Jeg føler noen ganger at det bare har vært tynne tråder som har holdt meg i dette løpet, som brakte meg hit. På et plan vet jeg dette ikke er helt sant... jeg tror ikke på tilfeldigheter, og jeg tror faktisk på min egen styrke gjennom alt som har vært. Men jeg husker så inderlig følelsen av at skoledagen ble holdt ut - såvidt. At jeg var tilstede - såvidt. At jeg kom inn på det forløpende studiet såvidt. At jeg kom inn på dette enda mer såvidt.
Andre som har opplevd samme grad av Total Fremmedhet og Uforståenhet til det skolesystemet vi tresket under i 12 år, og som har i tenårene blitt innhentet av denne... denne vanvittige avmakten ovenfor absurditeten i alt man liksom skal tilpasse seg...
...andre som tilhører denne siden av virkeligheten, ender ofte med å falle inn i andre mønstre, enn dette alibiet jeg tilegnet meg.
Det følsomme barnet, med sårene fra et skadet selvbilde og en skremmende tidlig oppdagelse av forgjengeligheten ved livet, og med angst for det uforutsigbare og det sosiale - melodrama i full blomstring -...
Hvordan i havnet hun her?
En kamerat ble slynget ut i apatien for en stund siden. Isolert i stagnasjon, isolert fra verden. Og jeg vet ikke helt hva som foregikk i ham, for han er flink til å sette opp et ironisk faensk smil på svar om hvordan det går. Akkurat passe ironisk til at de som ser litt utover sine egne grøfter skjønner ironien, men også at de ikke skal pirke borti noe for mye. Og når jeg gjennomskuer smilet, og viser på lekende forsiktige måter at jeg ser han har det vondt, møter ham meg med en slags kokett sjenert takknemlighet og nye faenske smil om hverandre. Og han ser ikke ut til å krype under sin egen hud, så hvordan skulle jeg det.
Og det er underlig.. hvordan jeg selv i dette løpet hvor jeg stadig viser meg å Fikse Det, føler plutselig det er tynne tråder som skiller meg fra slike tilstander som hans.
En rebell i hjertet. Føler meg noen ganger mer radikal enn de såkalt politisk radikale. For jeg vil stille spørsmål ved hvorfor vi har politikk, slik den er bygget opp. Jeg vil stille spørsmål ved dualitet. Ved ting vi tar for gitt. Premissene vi legger. Stille spørsmål ved meg selv, prøve se igjennom mine egne lag, men bevare et vennlig blikk så langt jeg klarer. Tilgi meg selv og andre kontinuerlig, for at vi er mennesker.
Jeg tror ikke på utenifra-og-inn leving. Innenfra-og-ut leving må på banen, jeg vet ikke hvordan, jeg bare kjenner tidvis en desperasjon stige i brystet over hvor legitimert det er å velge standarder framfor Følelsen Av Hva Som Er Riktig... Kanskje vi oppnår en gjensidighet mellom hverandre en gang, i rommet hvor standarder er irrelevante. Vi skapte en rømningsvei fra oss selv, som har blitt vårt fengsel. Nå sliter vi med å kjenne våre liv inni oss om vi forsøker... rømningene haler og drar i oss. Vi forventes å rømme.
Jeg bruker gjengse virkelighetsoppfattelse som en slags arbeidsmodell, et anker å kommunisere utifra, et anker hvorfra å se mulighet, gitt gjeldende forhold. Et anker hvorfra å skrive debatterende.
Men jeg tror ikke på strukturene vi danner hele vår tankegang og systemene våre på. Og jeg tror vi har klart å drive oss så latterlig langt vekk fra hva som egentlig ligger i oss av muligheter og mangfold, at vi ikke engang har språk til å uttrykke særlig av det som er sannere for oss.... Det er ikke noe jeg kjenner på hver dag. Men når jeg virkelig synker inn i det å leve, virkelig går inn i abstrakte landskap i tanker og fornemmelser, der ordene ikke kommer til, da griper latterligheten meg. Absurditeten ved alt vi tar for gitt.
Men jeg står i løpet. Og jeg kommer kanskje til å gå på line mellom rebellen i meg, og samfunnsløpet jevnt gjennom livet. Jeg håper og tror jeg er sterk nok til det. Og sterk nok til å ikke fortape meg i bare én side av virkeligheten, eller ett ensidig verdensbilde. Ikke miste meg selv i noe alibi. Ingen trenger alibi for å være her.
Det er en ironi ved det hele. Hvor fuckings bra det går med meg. Hvor 'vellykka' jeg virker.. på andre. På meg selv noen ganger.
Og det er denne stadige opplevelsen av å leve i en slik ironi, i et slags unntak fra alt jeg kunne vært - dog ikke mindre ekte, det skal være sikkert - som får meg til å dvele for mye ved de andre utgangspunktene jeg hadde en gang. Det ulmer noen ganger i meg en paradoksal kamp mellom skam og stolthet i forhold til disse unntakstilstandene jeg har ervervet meg.
Noen ganger føles det som jeg både forstår bedre, og identifiserer meg mer med apatiske tilværelser... de som er hensunket i implodert fortvilelse over alt som ikke føles riktig, over å alltid føle kontrasten mellom den indre og ytre virkelighet.
Jeg har begitt meg ut på et respektert utdanningsløp, etter år på skole med passe gode karakterer. Og jeg har deltidsjobb ved siden av, pliktoppfyllende og selvforsynt. Føler meg noen ganger som et jævla postkort over legitime svar på hva-gjør-du-spørsmålet. Kanskje derfor jeg noen ganger på trass svarer bare at jeg lever, nyter musikk og gode samtaler, søker meg mot noe ekte i hverdagen... så får de heller høre om utdanningen og det når det er relevant.
Jeg misliker ikke mitt studie. Er faktisk veldig fornøyd med at jeg er der, og ja, det gjenspeiler interesser og kvaliteter ved meg. Det er min vei. Men jeg liker ikke å inngå i spill som fremhever denne livsveien som et slags alibi for å være troverdig som samfunnsborger. Jeg er ikke troverdig som samfunnsborger, men som menneske.
Jeg føler noen ganger at det bare har vært tynne tråder som har holdt meg i dette løpet, som brakte meg hit. På et plan vet jeg dette ikke er helt sant... jeg tror ikke på tilfeldigheter, og jeg tror faktisk på min egen styrke gjennom alt som har vært. Men jeg husker så inderlig følelsen av at skoledagen ble holdt ut - såvidt. At jeg var tilstede - såvidt. At jeg kom inn på det forløpende studiet såvidt. At jeg kom inn på dette enda mer såvidt.
Andre som har opplevd samme grad av Total Fremmedhet og Uforståenhet til det skolesystemet vi tresket under i 12 år, og som har i tenårene blitt innhentet av denne... denne vanvittige avmakten ovenfor absurditeten i alt man liksom skal tilpasse seg...
...andre som tilhører denne siden av virkeligheten, ender ofte med å falle inn i andre mønstre, enn dette alibiet jeg tilegnet meg.
Det følsomme barnet, med sårene fra et skadet selvbilde og en skremmende tidlig oppdagelse av forgjengeligheten ved livet, og med angst for det uforutsigbare og det sosiale - melodrama i full blomstring -...
Hvordan i havnet hun her?
En kamerat ble slynget ut i apatien for en stund siden. Isolert i stagnasjon, isolert fra verden. Og jeg vet ikke helt hva som foregikk i ham, for han er flink til å sette opp et ironisk faensk smil på svar om hvordan det går. Akkurat passe ironisk til at de som ser litt utover sine egne grøfter skjønner ironien, men også at de ikke skal pirke borti noe for mye. Og når jeg gjennomskuer smilet, og viser på lekende forsiktige måter at jeg ser han har det vondt, møter ham meg med en slags kokett sjenert takknemlighet og nye faenske smil om hverandre. Og han ser ikke ut til å krype under sin egen hud, så hvordan skulle jeg det.
Og det er underlig.. hvordan jeg selv i dette løpet hvor jeg stadig viser meg å Fikse Det, føler plutselig det er tynne tråder som skiller meg fra slike tilstander som hans.
En rebell i hjertet. Føler meg noen ganger mer radikal enn de såkalt politisk radikale. For jeg vil stille spørsmål ved hvorfor vi har politikk, slik den er bygget opp. Jeg vil stille spørsmål ved dualitet. Ved ting vi tar for gitt. Premissene vi legger. Stille spørsmål ved meg selv, prøve se igjennom mine egne lag, men bevare et vennlig blikk så langt jeg klarer. Tilgi meg selv og andre kontinuerlig, for at vi er mennesker.
Jeg tror ikke på utenifra-og-inn leving. Innenfra-og-ut leving må på banen, jeg vet ikke hvordan, jeg bare kjenner tidvis en desperasjon stige i brystet over hvor legitimert det er å velge standarder framfor Følelsen Av Hva Som Er Riktig... Kanskje vi oppnår en gjensidighet mellom hverandre en gang, i rommet hvor standarder er irrelevante. Vi skapte en rømningsvei fra oss selv, som har blitt vårt fengsel. Nå sliter vi med å kjenne våre liv inni oss om vi forsøker... rømningene haler og drar i oss. Vi forventes å rømme.
Jeg bruker gjengse virkelighetsoppfattelse som en slags arbeidsmodell, et anker å kommunisere utifra, et anker hvorfra å se mulighet, gitt gjeldende forhold. Et anker hvorfra å skrive debatterende.
Men jeg tror ikke på strukturene vi danner hele vår tankegang og systemene våre på. Og jeg tror vi har klart å drive oss så latterlig langt vekk fra hva som egentlig ligger i oss av muligheter og mangfold, at vi ikke engang har språk til å uttrykke særlig av det som er sannere for oss.... Det er ikke noe jeg kjenner på hver dag. Men når jeg virkelig synker inn i det å leve, virkelig går inn i abstrakte landskap i tanker og fornemmelser, der ordene ikke kommer til, da griper latterligheten meg. Absurditeten ved alt vi tar for gitt.
Men jeg står i løpet. Og jeg kommer kanskje til å gå på line mellom rebellen i meg, og samfunnsløpet jevnt gjennom livet. Jeg håper og tror jeg er sterk nok til det. Og sterk nok til å ikke fortape meg i bare én side av virkeligheten, eller ett ensidig verdensbilde. Ikke miste meg selv i noe alibi. Ingen trenger alibi for å være her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
