Flere lag

Menneskene rundt deg er mye mer enn du forestiller deg.

Jeg tenker i dag på Steppeulven og alle sidene ved ham. Når han ble lokket forbi forestillingen om seg selv delt i to, menneske og ulv, entret han en verden av uttallige lag i sin egen person. Og slik han opplever den surrealistiske verdenen alle lagene innebærer, slik opplever også jeg surrealismen i livet er noe av det som sterkest knytter meg til ukjente lag i meg sjøl. Speilet i alle dimensjonene av livet.
Overgangene mellom studielivet og verden utenom kan føles som sprang gjennom twilight zones, litt som denne følelsen jeg sitter med nå på formiddagen.

Jeg har sovet for lenge mot bedre vitende, men det ulte og herjet ute, i halvsøvne regna jeg på om fraværet i dag vil slå tilbake på meg, og satte vekkerklokka frem. Men det var ikke bare den svake gyngefølelsen i villaen, som vaier litt i ekstrem vind, og bildet i hodet av dagens foreleser, som fikk meg til å begrave meg dypere under dyna. Det var lagene som lokket. Det var behovet for å drømme mer.

En drøm kombinerte personer som ikke kjenner hverandre, fra ulike sider av virkeligheten. En i klassen jeg vil bli kjent med, ut fra sterk følelse av at han og jeg har noe felles, en ung bekjent som synger og rapper fenomenalt, en ganske spesiell synth-entusiatisk kamerat som for tiden går på kunsthøyskolen i Tromsø… og venninnen med navnet fra Cornelis Vreeswijk, hun som går med revepels, og ligner en rev selv, men alltid viser seg å være menneske. I drømmen forsvant hun, hun satte seg i en bil og kjørte den utfor et stup.

Når jeg våknet, hadde jeg igjen den følelsen som tidligere i høst skremte meg og gjorde fremmedfølelsen voksende. Følelsen av å ikke komme seg ut av en surrealistisk drømmeverden, og inn i den verdenen som kaller seg virkelighet. Kvaliteten på følelsen, hvordan den setter seg som en lett og nesten umerkelig skjelving, angst, spenning et sted i overkroppen, ligner den jeg noen ganger får på vei mellom ulike dimensjoner i livet mitt også. Den har ikke vært den samme i det siste som tidligere i høst. Da vekket den mer angst, jeg følte meg grepet av surrealismen uten å være med i den og kjenne meg trygg til tross.
Nå ligner angsten stadig mer på spenning. Jeg sammenlignet det for psykologen min med å være på reise, og kjenne det i kroppen når du skal finne riktig tog eller et sted å sove for natten uten planer og uten å vite hvor du vil være i verden det neste døgnet. Det er mer spenning enn angst, det åpner heller enn det lukker. En hengivenhet heller enn en motstand til livet.

Men likevel dveler jeg ved tilstandene. Jeg har vanskelig for å kaste de til side for å konsentrere meg om ting jeg skal gjøre, forestillinger om den riktige og pliktoppfyllende student… Likevel trekkes det konstante paralleller mellom alle dimensjonene av livet mitt, og min voksende identitet som kommende psykolog. Tidene jeg glemmer den biten av meg blir kortere og sjeldnere. Vitenen om at jeg skal bli psykolog, og alle mine refleksjoner og følelser rundt det, blir stadig mindre spesifikt lokalisert på fakultetet.

Det er lenge siden jeg ble tilhenger av livets lære over bøkenes, så kanskje det ikke er så rart. Men jeg merker likevel en endring, jeg merker en kvalitetsforskjell på å knytte erfaringene mest til psykologisk kunnskap, og å knytte de mer og mer til hvem jeg ønsker være som psykolog. Jeg tror jeg vil møte alle dimensjonene jeg er bevandret med, og enda noen til, i rommene med mennesker jeg skal være verktøy for. Å ha mot til å stå i surrealismen, å se mer av meg enn mennesket og ulven, og den alltid utviklende erkjennelsen av nye og nye følelsesmessige tilstander og stemninger… det er en lærdom på vei til yrket mitt som fakultetet mitt bare representerer et lite utsnitt av.

En slik tankegang er vanskelig å stå for eller kjenne på innenfor den bygningens vegger. Innenfor de veggene ser jeg meg sjøl utenifra som tilsynelatende arrogant, kanskje unnalurende i forhold til hva som betyr noe der, undervurderende ovenfor flere tiår med kunnskap og ekspertise… Men om en annen levde livet mitt, ville vedkommende skrumpet livsveien som psykolog inn til et akademisk domene? Hvorfor skiller jeg meg på dette området? De som er rundt meg der har også dimensjoner utenom fakultetet å spille på, og kanskje de er usynlige for oss innenfor de veggene. Slik så mye ble usynlig innenfor de veggene. Der vi skulle lære om det virkelige livet utenfor, samtidig som det hviskes inni oss om skyldfølelse når det livet prioriteres.