...

Nå skriver jeg igjen. Det er en merkelig innvendig konflikt som oppstår, når jeg får en trang til å skrive om livet mitt. Pøse ut kapitler av romanen om mitt liv. Når opplevelsene blir så billedlige.. og det lokker så til de grader å prøve beskrive et øyeblikk, en følelse eller en person på en måte som fanger alt som ikke var slik alt annet er. Det er lek, det er uttrykk, det er glede.

Men det var en tid det ble en avsporing. Jeg lo rått av japanske turister som ikke kan oppleve noe uten å ta bilde av det, samtidig som jeg knapt opplevde noe spennende uten å etterpå å skrive om det. Og når livet virkelig var spennende, når hver dag hadde sine øyeblikk som ikke kunne sammenlignes med noe annet, og det fylte meg med en sprekkeferdighet av ord... da skrev jeg også når jeg ikke hadde anledning. Grep fatt i nærmeste nettkafé og forsvant i den parallelle virkeligheten, den som var livet mitt i ord… ord på ord, 10-20 sider i uka, alle karakterene, all overveldelsen. Ja, intensitet fordrer ventiler… brystet gjør vondt når det fyller seg opp. Men jeg skjønte på et tidspunkt at jeg ikke lot øyeblikkene være hva de var, ikke turte tro på deres autensitet, deres verdi, om ikke de ble bevart i den parallelle virkeligheten.

Så hva skjer når jeg nå kjenner gleden og lysten til å beskrive ting i livet? Jeg holder igjen. Jeg blir redd. Jeg har endelig lært meg å nyte annerledeshet, liv, sterke følelser, skjønnhet… uten å bekrefte de i ord eller samtale. Om noe ble glemt, om noe ikke ble delt, det var likevel hva det var. I øyeblikket noe annet enn alt det andre.
Å vise frem sitt liv. Slik jeg, når jeg forelsket meg i livet mitt, ville som den nyforelska spre ordet om hvor herlig objektetet for min kjærlighet var. Nå har forelskelsen fått et nytt bluss, tross det langvarige forholdet mellom meg og mitt liv. Og jeg får på nytt lyst til å beskrive hvordan livet overrasker, hvordan det inneholder så mye nyanser, hvordan det lærer meg så mye, hvordan det framruller sammenhenger og synger om noe annet enn frykt. Jeg får lyst til å vie et avsnitt minst til hver av de mange som er de de er på akkurat sin måte, og hvordan de aldri kan erstattes. Jeg får lyst til å beskrive smaker av måltider, farger på stemninger, med nyanser som aldri har fantes på et fargekart før, og akkurat hvordan noen smilerynker kommuniserer, når de kom fra akkurat det stedet, i akkurat de menneskene samlet og hvordan disse smilerynkene omfavnet hverandre. Slik får jeg lyst til å skrive, pompøst og rungende, for nå kommer jeg ikke fra et sted som så alt som en gjentakelse av noe annet. Nå har jeg begynt å trå over den terskelen som forandrer bakteppet for opplevelsene…

Siv, med frokosten i dag, dandert innimellom vinglass og rot fra i går, satte ord på kontrasten mellom verden sett gjennom deprimerte øyne og våkne nye øyne. De ulike virkelighetene. Jeg tenker over hele spekteret imellom, alle måtene å oppleve på, og hvordan det å være våken alltid kan løftes til en større våkenhet, det finnes ingen grenser.

Og det slår meg, alle våre måter å skape virkelighet på, de spenner over flere dimensjoner. Fra det konvensjonelle til det radikale, fra det deprimerte til det nyforelskede, fra det selvsaboterende til det selv-ivaretakende… Og virkeligheten vår endres fra dag til dag langs disse dimensjonene… ut ifra hvem som speiler hvilke sider i oss, ut ifra hvilket stemmeleie vi er i, og hvilken stemme utenfor eller i oss selv vi tror vi skal tro på.