Det er samme livet, og jeg har minnene fra det samme livet. Det jeg har levd til nå. Jeg kjenner bildene fylle meg opp på nytt, alle bildene fra alle tidene, men selv måten bildene er i meg, er forandra. Jeg sliter med å sette ord på det.
Så mye av den jeg er, eller rettere sagt den jeg har kjent meg som, har handlet om alle disse bildene, og hva de vekker i meg, av følelsen av å leve dette livet. Med alle sine forandringer, og alle sine klisjéer. Ritualene ved hver overgang, vemodsdyrkelsen og stemningene som historiene og fornemmelsen av alle tidene vekker, gråten over hva som går over, skakelsen ved -og omfavnelsen av det som er uforutsigbart og nytt.
Identitet. Jeg er i sorg og overveldelse og overgang. Samtidig liksom deprivert for mine vante klisjéer, min vante overgangs-identitet.
Jeg lurer på om jeg har en nærmest religiøs tilknytning til min egen livshistorie. En ærefrykt og dyp respekt for alt jeg har opplevd, mangfoldet og innholdet som kan presses inn i årene. Innvevd i meg som en selvfølgelighet er det å alltid være del av en tråd, og aldri havne for langt fra fornemmelsen av denne tråden, og når jeg plasserer meg på den kjenner jeg meg selv igjen som en gammel venn, samtidig med ydmykhet for hvordan vennen stadig er ny der hun er nå.
Minnene, jeg overrumples av de i disse dager, som forventet, men likevel annerledes. Det er som om de er fremmedelementer heller enn kjente og kjære drypp fra opplevelsen av tråden, identiteten, meningen. Jeg klarer ikke kjenne den samme nostalgien, om jeg kjente den ville det være for mye, for mye liv å ha plass til. Plutselig dukker en person, en tid, en hendelse opp på netthinnen. Og jeg tenker, jeg har opplevd dét og, det var sant, det hadde jeg glemt. Og jeg vet ikke helt hva å gjøre med det, hva jeg føler, hvor jeg kan plassere det.
I halvsøvne i natt dukket så klare fornemmelser opp fra en tid da jeg nettopp hadde flyttet hit, og hadde minimalt med møbler, så jeg satt bare på gulvet, med en lysestake, og inviterte folkene jeg var med på teselskap på gulvet rundt lysestaken. Jeg så meg i halvsøvne rundt som om jeg var i et Star Trek hologram-rom over mitt eget minne, så på de tilstedeværende og ansiktene deres i samtale. "Oi, der er den, og den og den. Det er sant, vi var jo en liten gjeng til tider." Og jeg ser på meg selv, halvt utenifra og innenfra, og husker plutselig fellesskapsfølelsen, eller følelsen av verdsettelsen av stunden, eller følelsen av å være i samme rom som akkurat de menneskene den kvelden. Gleden.
Et minne lenge tapt i mylderet av alle minner. Og jeg vet ikke hva å gjøre, for med min lille religion er det som et brudd på trofasthet til tråden og historien og opplevelsene og menneskene som har betydd noe for meg, at slike minner gjemmes og glemmes. Og at de stadig blir vanskeligere å gjenkalle med følelser, som var de bare en filmsnutt. Jeg vet ikke hvem å be om nåde heller.
Nå kjenner jeg meg nådeløst slynget ut i noe som ikke bare er en forandring blant de mange, men kanskje noe som røsker meg ut av den vante bevisstheten om tråden. Til en helt ny tråd, der alt det andre, det betydningsfulle og vakre og utrolige jeg har opplevd, reduseres til et tidligere liv. Som var med å forme meg, ja. Men som jeg ikke får anledning til å dyrke lenger. Nåde.
Jeg har ikke levd en hverdag på veldig mange år. Hverdag i den forstand at dagene går uten at jeg er bevisst tråden på ett eller annet vis, uten at jeg innlemmer mine større idéer om hva det vil si å leve, om jeg lever slik jeg ønsker, om jeg er i kontakt med meg sjøl, min kropp, mine følelser, og uten flere glimt av tilstedeværelse som zoomer inn øyeblikket. Og jeg har ikke hatt like dager å veldig mange år. Kanskje i perioder på en uke eller to, men det har vært et større likhetstrekk at jeg ikke har kunnet vite hvordan en dag ser ut før den er over.
Har det vært noe desperat over min konstante hang til å ikke gli inn i en eksistensiell døs? Ikke bli avslått. Fra bevisstheten om mening og liv og død og tilstedeværelse og spørsmål om jeg har det godt. Opplevelsen av å ha det godt, har ofte blitt plassert som del av tråden i øyeblikket jeg blir opplevelsen bevisst. Og jeg har vært så glad for å ha det så mye godt, og ikke minst stolt over at det er det jeg velger og prioriterer.
Noen ganger, og enda mer i det siste, har jeg hatt det godt uten å vite det. Kanskje jeg ikke har dannet så mange minner å ta frem igjen disse stundene, for det er så bevisstheten om at en har det godt funker som trykksverte til å innprinte minnene sterkere. Men jeg vet jeg har hatt det godt, vært tilfreds, ledd og smilt og kjent kjærlighet. Uten å være bevisst det mer enn i glimt. Det er så uvant, at det går på identitetsfølelsen løs. Hvem er jeg, når jeg går her mellom to tider, midt i kløften som splitter hele livet i to og (midlertidig?) fratar meg følelsen av en tråd, og kjenner glede uten å være bevisst den?
Og kjenner han meg, når jeg kjenner meg så identitetsløs. Eller når jeg postulerer en identitet som kanskje egentlig har gått ut på dato. Kanskje min fremste identitet snart er som mor. Og hva skjer med minnene da? Kanskje den nye identiteten tar over plassen deres, kanskje dette er mitt siste farvel med de før jeg blir gammel dame som gjentar meg selv enda mer i det kjedsommelige om min spennende tid som ungdom og ung voksen. Eller kanskje jeg vil kjenne de som noe annet enn delen av en sammenhengene tråd. Heller som et annet liv som angår meg mindre, alt jeg trodde betydde masse stacket unna i assosiasjonsnettverkenes avkroker, der de sjeldent møter en synapse som bringer de frem i bevisstheten. Religionen min forsaket. Nåde.
Det nye livet kommer sannsynligvis til å bety mer for meg enn mitt eget. Det er kanskje det jeg kjenner komme, når det føles som jeg ikke bare tar nok et farvel med mylderet av minner og tråden bak meg, men farvel med å forholde meg til de med samme innlevelse og verdsettelse. Og jeg syns det er en sterk opplevelse, dette her.
Noen øyeblikk kjennes det som jeg svikter meg selv, eller den jeg tidligere har vært som intenst savner meg, som vil jeg skal annerkjenne henne og alle hennes opplevelser, fortelle henne at hun er like mye verdt.. også om hun plutselig en dag blir glemt.
Viser innlegg med etiketten forandring. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten forandring. Vis alle innlegg
fredag 21. januar 2011
onsdag 5. januar 2011
Det er intense drømmer hver natt, og jeg våkner ofte med atmosfæren de innhyllet meg i rett under overflaten, ikke mulig å ordlegge.
Inatt var Vågen fetevare hvitmalt og totalt annerledes. Jeg var der og andre steder, og glemte følge med på tiden for å rekke legetimen min kl 14.10. Legen var i en gammel bygning, med et akvarium i veggen i første etasje ved heisene. To heiser, små og klaustrofobiske med metallfarge, døren inn til de var som en skapdør. Heisen jeg tok kjentes som den hang løst i sjakten, den gikk feil først, stoppet opp steder, og det slo gnister oppunder taket. Jeg kom meg ut i rett etasje (5.), og måtte finne noe å skrive på og med snarest.
Det var en dør i gangen som var halvåpen, innenfor satt en kvinne på min egen alder, av normalt utspjåket type, på do. Hun hadde papir og penn i vesken, og det var først etter hun hadde gitt meg dette som ingenting, at jeg lattermildt kommenterte situasjonen og beklaget forstyrrelsen. Jeg skrev "Advarsel: Meget ustabil heis!" og hang på døren.
Legen var mer hobby-psykoanalytiker enn lege. Han hadde hatt en av mine praksispasienter til samtaler, og begynte presentere en ganske uforståelig symbol-teori om en stor gullfisk i akvariet i første etasje ved navn Felix, og pasientens reaksjon eller tanker om denne. Jeg visste ikke hva å si, syns ikke det var rett av ham å presentere dette for meg. Pasienten har flyttet til Ålesund, sa han. Mine egne ting jeg kom for kan jeg ikke huske å ha snakket med ham om.
I bygningen møtte jeg på en far med en liten sønn, ukjente for meg, som jeg umiddelbart følte et bånd til, som om det var meningen at jeg skulle ha mer kontakt med de. Jeg var glad i de som om de var familie, etter å ha vekslet to ord.
Da jeg skulle ned, var det plutselig trengsel av folk som ville ta heisene. Kanskje de kom fra et arrangement i samme bygning. Flere av de var koner med skaut rundt hodet og svært levende ansikter, østeuropeisk utseende. Ellers en stor blanding, og mange ansikter og personer merket jeg meg, og fikk et inntrykk av på kort tid. Jeg stod i den delen av trengselen som var med den 'friske' heisen. Og jeg tenkte jeg håper de andre ser lappen min på den andre, og venter. Vi var mange som trøkket oss sammen. Der ute så jeg faren til den lille gutten fortvila, den lille var kommet vekk i mennesketrengselen. Men noen av konene ropte at de hadde han og tok han trygt med ned i den andre heisen. Døren lukket seg, og min heis bevegde seg. Det var så det gikk en liten evighet mens den gikk ned, trengt sammen med mange mennesker som også var litt anspente.
Og det hadde gått en evighet. Når vi kom ut, var kroppene rensket vekk og avisene hadde begynt å skrive om hendelsen allerede. Heisen, og bygningen, hadde massakrert de andre menneskene. Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, hvordan alle var døde, også de som ikke hadde kommet seg inn i heisen. Det var en person som lempet en overkropp uten hode med hvit genser inn i en varebil og kjørte.
Da jeg våknet etter drømmen, hadde jeg nettopp vært i akutt sorg og sjokk over mange menneskers liv på én gang. Og jeg er jo ikke alene, om disse mellom-tilstandene der kroppen lever som om den var i drømmen, med stemninger og fornemmelser, samtidig som jeg vet at jeg nå ligger i min seng, i denne virkeligheten.
Når så stemningen vedvarer inn i den nye dagen. I minutter, i timer.. selv når en kanskje har glemt drømmens innhold, eller skrevet den ned på en skjerm for å gjøre seg ferdig med den... Hva handler det om? En defekt i nervesystemet, som ikke klarer omstillingen fra drøm til virkelighet? En oversensitivitet? Eller har drømmen vært uttrykk for bevegelser allerede tilstede i en selv, enten de er symboler for noe eller tilfeldige resultater av fyringer i hjernen, og det er disse bevegelsene som er avduket?
Da jeg våknet fikk jeg assosiasjon fra den hvitmalte Vågen, til min andre stamkafé jeg så nedlagt og hvitmalt igår. Symbol i denne virkeligheten, for forandringene. Et av mine hjem i Bergen, plutselig omgjort til et blankt lerret. Opplevelsen av å være der er utiljengelig, bare bilder og lukter i erindringen. Og assosiasjonen til kaféen og tårene som fulgte med, om det er aldri så latterlig å felle tårer over en kafé som er nedlagt, kjentes som en puslespillbit i samstemthet med atmosfæren fra drømmen. Et aspekt av livet mitt. Som handler om vemod og sorg og heiser som ikke fungerer.
Og kanskje slike aspekter vil komprimeres til drømmer og rare morgener innimellom, siden nåtidens dager er fulle av kjærlighet midt i omveltningen.
Inatt var Vågen fetevare hvitmalt og totalt annerledes. Jeg var der og andre steder, og glemte følge med på tiden for å rekke legetimen min kl 14.10. Legen var i en gammel bygning, med et akvarium i veggen i første etasje ved heisene. To heiser, små og klaustrofobiske med metallfarge, døren inn til de var som en skapdør. Heisen jeg tok kjentes som den hang løst i sjakten, den gikk feil først, stoppet opp steder, og det slo gnister oppunder taket. Jeg kom meg ut i rett etasje (5.), og måtte finne noe å skrive på og med snarest.
Det var en dør i gangen som var halvåpen, innenfor satt en kvinne på min egen alder, av normalt utspjåket type, på do. Hun hadde papir og penn i vesken, og det var først etter hun hadde gitt meg dette som ingenting, at jeg lattermildt kommenterte situasjonen og beklaget forstyrrelsen. Jeg skrev "Advarsel: Meget ustabil heis!" og hang på døren.
Legen var mer hobby-psykoanalytiker enn lege. Han hadde hatt en av mine praksispasienter til samtaler, og begynte presentere en ganske uforståelig symbol-teori om en stor gullfisk i akvariet i første etasje ved navn Felix, og pasientens reaksjon eller tanker om denne. Jeg visste ikke hva å si, syns ikke det var rett av ham å presentere dette for meg. Pasienten har flyttet til Ålesund, sa han. Mine egne ting jeg kom for kan jeg ikke huske å ha snakket med ham om.
I bygningen møtte jeg på en far med en liten sønn, ukjente for meg, som jeg umiddelbart følte et bånd til, som om det var meningen at jeg skulle ha mer kontakt med de. Jeg var glad i de som om de var familie, etter å ha vekslet to ord.
Da jeg skulle ned, var det plutselig trengsel av folk som ville ta heisene. Kanskje de kom fra et arrangement i samme bygning. Flere av de var koner med skaut rundt hodet og svært levende ansikter, østeuropeisk utseende. Ellers en stor blanding, og mange ansikter og personer merket jeg meg, og fikk et inntrykk av på kort tid. Jeg stod i den delen av trengselen som var med den 'friske' heisen. Og jeg tenkte jeg håper de andre ser lappen min på den andre, og venter. Vi var mange som trøkket oss sammen. Der ute så jeg faren til den lille gutten fortvila, den lille var kommet vekk i mennesketrengselen. Men noen av konene ropte at de hadde han og tok han trygt med ned i den andre heisen. Døren lukket seg, og min heis bevegde seg. Det var så det gikk en liten evighet mens den gikk ned, trengt sammen med mange mennesker som også var litt anspente.
Og det hadde gått en evighet. Når vi kom ut, var kroppene rensket vekk og avisene hadde begynt å skrive om hendelsen allerede. Heisen, og bygningen, hadde massakrert de andre menneskene. Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, hvordan alle var døde, også de som ikke hadde kommet seg inn i heisen. Det var en person som lempet en overkropp uten hode med hvit genser inn i en varebil og kjørte.
Da jeg våknet etter drømmen, hadde jeg nettopp vært i akutt sorg og sjokk over mange menneskers liv på én gang. Og jeg er jo ikke alene, om disse mellom-tilstandene der kroppen lever som om den var i drømmen, med stemninger og fornemmelser, samtidig som jeg vet at jeg nå ligger i min seng, i denne virkeligheten.
Når så stemningen vedvarer inn i den nye dagen. I minutter, i timer.. selv når en kanskje har glemt drømmens innhold, eller skrevet den ned på en skjerm for å gjøre seg ferdig med den... Hva handler det om? En defekt i nervesystemet, som ikke klarer omstillingen fra drøm til virkelighet? En oversensitivitet? Eller har drømmen vært uttrykk for bevegelser allerede tilstede i en selv, enten de er symboler for noe eller tilfeldige resultater av fyringer i hjernen, og det er disse bevegelsene som er avduket?
Da jeg våknet fikk jeg assosiasjon fra den hvitmalte Vågen, til min andre stamkafé jeg så nedlagt og hvitmalt igår. Symbol i denne virkeligheten, for forandringene. Et av mine hjem i Bergen, plutselig omgjort til et blankt lerret. Opplevelsen av å være der er utiljengelig, bare bilder og lukter i erindringen. Og assosiasjonen til kaféen og tårene som fulgte med, om det er aldri så latterlig å felle tårer over en kafé som er nedlagt, kjentes som en puslespillbit i samstemthet med atmosfæren fra drømmen. Et aspekt av livet mitt. Som handler om vemod og sorg og heiser som ikke fungerer.
Og kanskje slike aspekter vil komprimeres til drømmer og rare morgener innimellom, siden nåtidens dager er fulle av kjærlighet midt i omveltningen.
tirsdag 21. september 2010
Åh, hva kan jeg gjøre her inne nå? Hva kan jeg skrive? Det er nå jeg står på terskelen til å gjøre Sverdfisktrombone forbundet til det nye i livet mitt. Jeg har vegret meg for det.. Ordene mine og deres verden knytter livet mitt sammen, men jeg føler så ofte at det ikke finnes et bånd nå, mellom fortid og fremtid.
Jeg undrer meg over hva som er meg, som blir med meg inn i det nye. Hva var meg i det gamle? Ingen vil slite med å kjenne meg igjen, om så livssituasjonen er en annen. Hva er det de kjenner igjen, hva er det som er med meg? Sånn egentlig?
Når jeg entrer stemninger jeg senest opplevde for litt over en måned siden, er det så de er bluss fra fortid, fra et annet liv. Og det er rart, for hvor mye har egentlig forandret seg? Og disse stemningene, er ikke de også tråder i livet mitt, som bølger gjennom meg i nye drakter, i nye tider? Vemodet. Musikkdyrkelsen. Fellesskapene og solitude'n. Varsom lidenskapelighet og forrykende ro. Plutselig bommulsmyk stillhet i de travleste gater, når tankene går saktere og livet kommer nærere. Stemningene er et hjem, ja.. det er så jeg kjenner meg hjemme når jeg entrer deres landskap.. og en uro brer seg når disse hjemmene får et drag av forgjengelighet ved seg.. noe jeg vil klamre meg til, eller noe som vekker sørgmodighet.
Gløden min. Det er kanskje den de kjenner igjen. De peker den ut når jeg ikke kjenner den selv også, som noe som skinner igjennom selv mine egne stengsler. Jeg tror jeg vil bli en mor som gløder i møte med sitt barn, kanskje jeg vil gløde mer enn noen gang. Kanskje gløden vil merkes så nært de innerste nerver, at forgjengelighetsangsten slår sprekker. How the light gets in.
Nei, det er ikke bare en forgjengelighetsangst eller forandringsangst. Hva er det, som gjør at jeg føler meg oftere slått av, ofte som en mekanisk kvasipredikator når jeg sier ord som termin og permisjon. Hva gjør at det tar så tid for meg å eie dette? Som noe jeg deltar i, ikke bare noe som skjer med meg...
Dette albumet også. Beth Gibbons & Rustin Man. Det er ganske svakt, det ekkoet som vibrerer mellom tonene, fra andre tider jeg hørte disse låtene. Igår var jeg svakt feberisk, og der jeg lå i mørket med han på telefonen, kunne jeg beskrive følelsen av at jeg, min bevissthet og mitt fysiske hode og kroppen som sank ned i madrass og pute, var som en asteroide eller liten planet som forsvant bakover i et univers som var fremfor meg. Fremfor meg innunder lukkede øyelokk. I et slikt univers blir minnene til dette albumet som livet på en av de andre planetene.. jeg vet hva som skjer der, jeg husker stemningen fra da jeg var der, det er lett når jeg hører stemmen hennes, kontrabassen, strykerne.. men angår livet som har vært meg lenger? Angår planeten som svever der ute meg?
Det var en jente som ofte klaget over at ansiktet hennes var assymetrisk. Hun var helt nydelig, men sartheten hennes vekket nærmest en irritasjon, som om hun eksemplifiserte alt jeg ble trukket mot å forbarme meg over.. eksemplifiserte det så kraftig som bare en sped fugl med assymetrisk ansikt kan. Jeg kunne ikke tåle eksempler som henne, det skulle ta så mange år til før jeg begynte se igjennom hva det hjelpeløse vekker i meg. Så jeg så henne bare noen få ganger. En av gangene var dette albumet i bakgrunnen.. jeg husker det, for jeg husker glimtet av å gi noe til henne, når hun kommenterte sangenes skjønnhet. Noe så intenst ved det. Jeg var aldri bevisst at det skremte meg. Aldri bevisst at i følelsen av å gi til spede fugler som kommenterer vakre sanger, ligger en slags grådighet. Spenningen mellom det suget som kommer fra andres opplevelse av å være hjelpeløse og å trenge andre for å fylle tomhet, og min trang til å være noe stort i en annens verden. Når hender og hansker passer i hverandre slik, vekker det grådighet etter mer. Og det vekker lidenskap. Slik det gjorde med alven. Magnetisme. Klisjéer om uunngåelige kyss og store ord selv når erkjennelsen har gjentatt seg altfor mange ganger. Erkjennelsen av at noe ikke er bra for meg.
Så kommer han som er bra for meg. Og jeg tåler det knapt til tider.. jeg får vondt, av hvordan han er en kontrast til hånd i hanske og magnetismen deretter. Jeg blir forvirret av å kjenne en annen type dragning, der hva som er godt for meg blir som en utenifra kraft som plasserer meg i dette livet, med denne mannen, og putter noe voksende i magen på meg.
Jeg undrer meg over hva som er meg, som blir med meg inn i det nye. Hva var meg i det gamle? Ingen vil slite med å kjenne meg igjen, om så livssituasjonen er en annen. Hva er det de kjenner igjen, hva er det som er med meg? Sånn egentlig?
Når jeg entrer stemninger jeg senest opplevde for litt over en måned siden, er det så de er bluss fra fortid, fra et annet liv. Og det er rart, for hvor mye har egentlig forandret seg? Og disse stemningene, er ikke de også tråder i livet mitt, som bølger gjennom meg i nye drakter, i nye tider? Vemodet. Musikkdyrkelsen. Fellesskapene og solitude'n. Varsom lidenskapelighet og forrykende ro. Plutselig bommulsmyk stillhet i de travleste gater, når tankene går saktere og livet kommer nærere. Stemningene er et hjem, ja.. det er så jeg kjenner meg hjemme når jeg entrer deres landskap.. og en uro brer seg når disse hjemmene får et drag av forgjengelighet ved seg.. noe jeg vil klamre meg til, eller noe som vekker sørgmodighet.
Gløden min. Det er kanskje den de kjenner igjen. De peker den ut når jeg ikke kjenner den selv også, som noe som skinner igjennom selv mine egne stengsler. Jeg tror jeg vil bli en mor som gløder i møte med sitt barn, kanskje jeg vil gløde mer enn noen gang. Kanskje gløden vil merkes så nært de innerste nerver, at forgjengelighetsangsten slår sprekker. How the light gets in.
Nei, det er ikke bare en forgjengelighetsangst eller forandringsangst. Hva er det, som gjør at jeg føler meg oftere slått av, ofte som en mekanisk kvasipredikator når jeg sier ord som termin og permisjon. Hva gjør at det tar så tid for meg å eie dette? Som noe jeg deltar i, ikke bare noe som skjer med meg...
Dette albumet også. Beth Gibbons & Rustin Man. Det er ganske svakt, det ekkoet som vibrerer mellom tonene, fra andre tider jeg hørte disse låtene. Igår var jeg svakt feberisk, og der jeg lå i mørket med han på telefonen, kunne jeg beskrive følelsen av at jeg, min bevissthet og mitt fysiske hode og kroppen som sank ned i madrass og pute, var som en asteroide eller liten planet som forsvant bakover i et univers som var fremfor meg. Fremfor meg innunder lukkede øyelokk. I et slikt univers blir minnene til dette albumet som livet på en av de andre planetene.. jeg vet hva som skjer der, jeg husker stemningen fra da jeg var der, det er lett når jeg hører stemmen hennes, kontrabassen, strykerne.. men angår livet som har vært meg lenger? Angår planeten som svever der ute meg?
Det var en jente som ofte klaget over at ansiktet hennes var assymetrisk. Hun var helt nydelig, men sartheten hennes vekket nærmest en irritasjon, som om hun eksemplifiserte alt jeg ble trukket mot å forbarme meg over.. eksemplifiserte det så kraftig som bare en sped fugl med assymetrisk ansikt kan. Jeg kunne ikke tåle eksempler som henne, det skulle ta så mange år til før jeg begynte se igjennom hva det hjelpeløse vekker i meg. Så jeg så henne bare noen få ganger. En av gangene var dette albumet i bakgrunnen.. jeg husker det, for jeg husker glimtet av å gi noe til henne, når hun kommenterte sangenes skjønnhet. Noe så intenst ved det. Jeg var aldri bevisst at det skremte meg. Aldri bevisst at i følelsen av å gi til spede fugler som kommenterer vakre sanger, ligger en slags grådighet. Spenningen mellom det suget som kommer fra andres opplevelse av å være hjelpeløse og å trenge andre for å fylle tomhet, og min trang til å være noe stort i en annens verden. Når hender og hansker passer i hverandre slik, vekker det grådighet etter mer. Og det vekker lidenskap. Slik det gjorde med alven. Magnetisme. Klisjéer om uunngåelige kyss og store ord selv når erkjennelsen har gjentatt seg altfor mange ganger. Erkjennelsen av at noe ikke er bra for meg.
Så kommer han som er bra for meg. Og jeg tåler det knapt til tider.. jeg får vondt, av hvordan han er en kontrast til hånd i hanske og magnetismen deretter. Jeg blir forvirret av å kjenne en annen type dragning, der hva som er godt for meg blir som en utenifra kraft som plasserer meg i dette livet, med denne mannen, og putter noe voksende i magen på meg.
søndag 22. august 2010
Først blir jeg en annen. Hva som var er over, kanskje det har dødd, kanskje jeg aldri får det igjen. En slags udefinerbar sorg. Og en intens konsentrasjon om dette nye, selv om det vekker angst. Jeg oppdager indre stemninger er annerledes, jeg er i et vakuum, der hvor livets evne til å overraske har all makt. Makt over følelsen av en tråd. Her er han, her er jeg, her er dette nye og oss. En imaginær fremtid, der er vi ikke mennesker, men liksom pappmasjéfigurer klistret på bevisstheten. Jeg kan flytte rundt på og se for seg gjøre de særeste ting, i en ny virkelighet. Virkelighet som ikke har synket inn, forbi pappmasjéer, inn dit bevissthet og kropp henger sammen.
Øyeblikkene jeg glemmer det nye, er først også i vakuumet. Der jeg er, der jeg ligger i vann og ser på en himmel, eller spiser bringebær, som om det er bare en idyllisk sommer jeg befinner meg i, fjernet fra fortid og fremtid. Øyeblikkene nær han også, inneholder plutselig ikke vår historie, bare dette nye annerledesland og hvordan vi er nære i det landet.
Men det skjer noe. Ikke har det gått mange dager heller, før det nye begynner så smått å hektes på det større bildet. Begynner bli en del av livet mitt, der det ikke er et gigantgap mellom hvem jeg var før, og den jeg er med det nye. Det nye går inn i vokabularet, jeg får ikke en skakelse av å si det høyt. Jeg møter mennesker som ikke vet, og det er godt, for den jeg er med de er også meg. Meg jeg ikke vil glemme. Jeg vil alltid danse.
Øyeblikkene jeg glemmer det nye, er først også i vakuumet. Der jeg er, der jeg ligger i vann og ser på en himmel, eller spiser bringebær, som om det er bare en idyllisk sommer jeg befinner meg i, fjernet fra fortid og fremtid. Øyeblikkene nær han også, inneholder plutselig ikke vår historie, bare dette nye annerledesland og hvordan vi er nære i det landet.
Men det skjer noe. Ikke har det gått mange dager heller, før det nye begynner så smått å hektes på det større bildet. Begynner bli en del av livet mitt, der det ikke er et gigantgap mellom hvem jeg var før, og den jeg er med det nye. Det nye går inn i vokabularet, jeg får ikke en skakelse av å si det høyt. Jeg møter mennesker som ikke vet, og det er godt, for den jeg er med de er også meg. Meg jeg ikke vil glemme. Jeg vil alltid danse.
lørdag 10. april 2010
Ny Tid
Jeg skriver i en ny tid. Jeg tør stå for det. Tør jeg?
Alle gangene de siste få årene jeg har merket noe stige, en fornemmelse av endring i sinnstemning, en forståelse som krøp nærmere følelsesliv enn tankegang.. har vært som å være på reise. Noe har skjedd som bringer meg videre i livet, ja.. jeg er aldri helt det samme som før jeg dro.. men jeg har falt stadig tilbake i en hverdag, tilbake i den jevne tilstand som reisen var et unntak heller enn en frigjørelse fra.
Dette kjennes ikke ut som nok en reise, unntaket en ramler tilbake fra. For stemningen inni meg endrer seg. Og når det ikke er en unntakstilstand, er det kanskje fordi jeg velger det. Jeg velger at nå er jeg i en ny tid. En følelse av å vokse, av knopper som brister, vinger som folder seg ut og et bredt utvalg andre klisjéer som ble funnet opp av alle de som aldri opplevde det som klisjé. Det å våkne på nytt. Til en ny vår. Inni meg. Rundt meg.
Jeg ønsker ikke rømme. Ønsker ikke være noe annet sted enn der jeg er. Fra å være i profesjonsstudiet, med alle begrensningene det legger på frihet og integritet, til det gjengse begivenhetsløse øyeblikk. Jeg kan være i det, og ha det godt.
Tryggheten inni meg har fått andre farger, siden sist den sang gjennom bevisstheten slik. Kropps-minnet mitt kjenner så mye igjen, fra tider jeg har vært i sterk kontakt og i trygghet.. men det filtreres gjennom denne tid. En ny tid.
Barnligheten og voksenheten vokser side om side og sammen. Jeg finner meg selv i voksne roller ikke kledt på meg utenifra, men båret innenfra. Og jeg lar barnlige begeistringer slippe igjennom til bevisstheten uten å hindres av flaue sensurer.
Når jeg tror det er en ny tid, kommer det også av å ha lest bruddstykker av tankespinn i denne bloggen, før jeg nå begynte skrive. Jeg ser det er mine ord, jeg husker tankene, og jeg forstår.. men åh, det kommer fra en annen stemning i meg, enn den jeg nå bærer med nyhetsverdiens verdighet. Jeg vet enda ikke hvordan å skrive herifra. Men jeg kommer til å skrive.
Alle gangene de siste få årene jeg har merket noe stige, en fornemmelse av endring i sinnstemning, en forståelse som krøp nærmere følelsesliv enn tankegang.. har vært som å være på reise. Noe har skjedd som bringer meg videre i livet, ja.. jeg er aldri helt det samme som før jeg dro.. men jeg har falt stadig tilbake i en hverdag, tilbake i den jevne tilstand som reisen var et unntak heller enn en frigjørelse fra.
Dette kjennes ikke ut som nok en reise, unntaket en ramler tilbake fra. For stemningen inni meg endrer seg. Og når det ikke er en unntakstilstand, er det kanskje fordi jeg velger det. Jeg velger at nå er jeg i en ny tid. En følelse av å vokse, av knopper som brister, vinger som folder seg ut og et bredt utvalg andre klisjéer som ble funnet opp av alle de som aldri opplevde det som klisjé. Det å våkne på nytt. Til en ny vår. Inni meg. Rundt meg.
Jeg ønsker ikke rømme. Ønsker ikke være noe annet sted enn der jeg er. Fra å være i profesjonsstudiet, med alle begrensningene det legger på frihet og integritet, til det gjengse begivenhetsløse øyeblikk. Jeg kan være i det, og ha det godt.
Tryggheten inni meg har fått andre farger, siden sist den sang gjennom bevisstheten slik. Kropps-minnet mitt kjenner så mye igjen, fra tider jeg har vært i sterk kontakt og i trygghet.. men det filtreres gjennom denne tid. En ny tid.
Barnligheten og voksenheten vokser side om side og sammen. Jeg finner meg selv i voksne roller ikke kledt på meg utenifra, men båret innenfra. Og jeg lar barnlige begeistringer slippe igjennom til bevisstheten uten å hindres av flaue sensurer.
Når jeg tror det er en ny tid, kommer det også av å ha lest bruddstykker av tankespinn i denne bloggen, før jeg nå begynte skrive. Jeg ser det er mine ord, jeg husker tankene, og jeg forstår.. men åh, det kommer fra en annen stemning i meg, enn den jeg nå bærer med nyhetsverdiens verdighet. Jeg vet enda ikke hvordan å skrive herifra. Men jeg kommer til å skrive.
tirsdag 23. mars 2010
"Tenk lyse tanker som forflater tanken
drøm dunkle drømmer som fordyper drømmen
la en sterk hånd av dag røske hår
ut av din gjengrodde glede
vær trillrundt og rundtomkring og plingelingeling
sier jeg til meg sjøl, vær en helvetesharpe
som det forbisusende øyeblikket
stryker sin hånd over
og kjenn et nebb hakke seg ut
av ildfuglegget i magen, spis så sterk mat
at ganen plystrer en het svirrende svie
gjennom alt du er, drikk dagens lystvin av muligheter
trekk den ned i deg, med i alt du ønsker å bli
slik jorda drikker regnet og trekker regnflommene
ned i sin veldige brune mage.
Drøm dunkle drømmer som fordyper drømmen
men glem ikke at vi lever i en verden
hvor ingen vet hvem
som drømmer eller er drømt
vær et fyrstikkhode! Vær et sjølantennende fyrstikkhode
som langs risiko etter risiko skraper sin gule flamme til liv!
Brenn, du som følger fandenivoldske vinder
du som kjenner kjeften fylles av kokende spinat
du som kjenner løshunders tørst
stige til hodet, ja du som kjenner hjernemassen
svulme av fryd!
For stort og for lite brenn, brenn brått
brenn langsomt, brenn flott, brenn tenksomt
i en kampsang skutt ut
gjennom brystets buldrende vegg, gjennom
livsgnist skutt ut gjennom et øye og inn i et øye!
-Og hvis ikke, ta deg en kopp kaffe
og kall din rastløshet for ro."
-Bertrand Besigye
Første gang dette diktet traff meg var jeg 17 år, og iferd med å oppdage min egen ild. Da jeg skulle til å fylle 18, satt jeg på toget bak en mystisk jente, og det slo meg at hun var en levende, glødende sjel som den dagen hadde sluknet gnisten sin. Da hun spurte konduktøren om mulighet til å låne telefon, var jeg rask til å tilby lån av mobilen min. Litt småprat. Så dukker jeg opp ved henne, hopper ut i det, og sier: "Jeg vil lese et dikt for deg!" Og jeg leser med innlevelse og lurt smil. Hun takker meg, sier det var det hun trengte, og jeg inviterer henne i bursdagfesten min. I bursdaggave av henne fikk jeg et glass med orange blomster på. Og da det knuste to år senere, gråt jeg, for det var blitt mitt symbol for den siden av meg, som plutselig deler et dikt med en fremmed på et tog, på akkurat riktig tidspunkt.
Så vender diktet stadig tilbake.. jeg liker hvordan det er livsbejaende, jeg liker at det har noe ufullkomment ved seg, og samtidig så rett ut ærlig fra en brennende sjel til en annen. Og jeg liker hva det betyr for meg, hvilke sider av meg det alltid snakker til. De sidene som vet å leve uforbeholdent, rått og levende.. Livsgnisten.
Og jeg er en kløpper på å følge fandenivoldske vinder.
drøm dunkle drømmer som fordyper drømmen
la en sterk hånd av dag røske hår
ut av din gjengrodde glede
vær trillrundt og rundtomkring og plingelingeling
sier jeg til meg sjøl, vær en helvetesharpe
som det forbisusende øyeblikket
stryker sin hånd over
og kjenn et nebb hakke seg ut
av ildfuglegget i magen, spis så sterk mat
at ganen plystrer en het svirrende svie
gjennom alt du er, drikk dagens lystvin av muligheter
trekk den ned i deg, med i alt du ønsker å bli
slik jorda drikker regnet og trekker regnflommene
ned i sin veldige brune mage.
Drøm dunkle drømmer som fordyper drømmen
men glem ikke at vi lever i en verden
hvor ingen vet hvem
som drømmer eller er drømt
vær et fyrstikkhode! Vær et sjølantennende fyrstikkhode
som langs risiko etter risiko skraper sin gule flamme til liv!
Brenn, du som følger fandenivoldske vinder
du som kjenner kjeften fylles av kokende spinat
du som kjenner løshunders tørst
stige til hodet, ja du som kjenner hjernemassen
svulme av fryd!
For stort og for lite brenn, brenn brått
brenn langsomt, brenn flott, brenn tenksomt
i en kampsang skutt ut
gjennom brystets buldrende vegg, gjennom
livsgnist skutt ut gjennom et øye og inn i et øye!
-Og hvis ikke, ta deg en kopp kaffe
og kall din rastløshet for ro."
-Bertrand Besigye
Første gang dette diktet traff meg var jeg 17 år, og iferd med å oppdage min egen ild. Da jeg skulle til å fylle 18, satt jeg på toget bak en mystisk jente, og det slo meg at hun var en levende, glødende sjel som den dagen hadde sluknet gnisten sin. Da hun spurte konduktøren om mulighet til å låne telefon, var jeg rask til å tilby lån av mobilen min. Litt småprat. Så dukker jeg opp ved henne, hopper ut i det, og sier: "Jeg vil lese et dikt for deg!" Og jeg leser med innlevelse og lurt smil. Hun takker meg, sier det var det hun trengte, og jeg inviterer henne i bursdagfesten min. I bursdaggave av henne fikk jeg et glass med orange blomster på. Og da det knuste to år senere, gråt jeg, for det var blitt mitt symbol for den siden av meg, som plutselig deler et dikt med en fremmed på et tog, på akkurat riktig tidspunkt.
Så vender diktet stadig tilbake.. jeg liker hvordan det er livsbejaende, jeg liker at det har noe ufullkomment ved seg, og samtidig så rett ut ærlig fra en brennende sjel til en annen. Og jeg liker hva det betyr for meg, hvilke sider av meg det alltid snakker til. De sidene som vet å leve uforbeholdent, rått og levende.. Livsgnisten.
Og jeg er en kløpper på å følge fandenivoldske vinder.
fredag 19. mars 2010
Manifestere seg
Så. Hva gjør livet godt?
Jeg ser tilbake på tiden siden i sommer. Å riste på hodet er en klisjé mer enn det meste annet, men det er jo det jeg gjør, rent fysisk og inni meg. Så jeg skriver det. Jeg rister på hodet over hvor mye jeg har levd oppi tenkeboksen, hvor mye jeg har spinnet rundt i konseptjag og iherdig jobbing med å skape abstrakte byggverk rundt hva livet mitt er, og hvordan å ha det bedre. Metatanker om metatanker om tanker og følelser i en gitt stund, som drar stunden og tilstanden utover til et forsøk på å skape et konsept om hva som egentlig foregår. Det som egentlig foregår til enhver tid, er øyeblikket. En viten som sitter i ryggmargen etter all erfaring og visdom (fra andre og meg selv) jeg har tatt inn og gjort til mitt livsgrunnlag. Og likevel har jeg ikke klart å finne koblingen til den vitenen. Koblingen til et mer tilstedeværende liv.
Jeg rister også på hodet over kontrasten: Mellom tankespinn, kaos og forsøk på å danne selvkonsepter med tankeboksen i et liv der det ytre drar en i alle retninger på ene siden...
og på den andre siden det arsenalet av minner om noe godt, frigjort, levende, kjærlighetsfyllt og spennende.
Det er mange jeg ikke ble ordentlig kjent med før akkurat denne tiden. De kjenner meg som den livsglade, avslappa, dansende, frie og oppegående personen jeg er i møte med de. Og ikke er det noe falskt ved det. Min varige personlighet, og på sett og vis min trygghet og livsbejaelse, har levd videre side om side med den kaotiske tankeboksen. Også på skolen har dette levende, åpne og trygge fått noe plass.
Jeg har blitt kjent med og mer involvert i musikk-miljøer enn på flere år. Jeg er velkommen, respektert og likt i en slik grad at jeg har slitt med å innse det selv. Jeg har også funnet meg selv i mange vakre, spennende, menneskelige, varme og kjærlighetsfulle tablåer. Og i mange av de har jeg vært tilstede. Kjent brystkassen vokse og smilerynkene danse.
Så. Hva gjør livet godt?
På vei til et respektabelt yrke, med et mer spennende og allsidig sosialt liv enn de fleste kan drømme om, med stadig støtte og bekreftelser fra andre, og stadig nye meningsfulle opplevelser... hva skulle tilsi et trøblete og kaotisk indre liv? Har en lov å ha det vondt, i et slikt liv? Rundt meg er det mange som aldri fikk de mulighetene jeg har, som har vonde bakgrunner og kaotiske livssituasjoner. Andre slår meg som stagnert i livene sine, drevet av pliktløp og skyldfølelse, kontroll og mindreverdfølelse. Jeg kjenner noen ganger en enorm trang til å bringe de inn i de opplevelsene jeg tar del i, og rope: "Se, slik kan livet være!".
Men om det ytre livet mitt kan se stjerneeksemplarisk ut, har altså måten jeg forholder meg til alle dets kontraster, dets ulike persektiver, og ikke minst diffuse signaler, gjort livet mitt mindre godt en tid. Sverdfisktrombone har vært en av mange terapier denne tiden. Og alle gangene jeg skriver om denne rare tiden (og ja, jeg vet jeg gjentar meg selv), føles det som et lite steg i en løsrivelsesprosess.
Jeg har vært panisk, desperat etter å løsrive meg fra en uholdbar situasjon.
Og det er vel nettopp det. En livssituasjon handler like mye om indre liv som ytre. Jeg vet ikke om jeg kunne reagert annerledes på overgangene i livet. Med min bakgrunn, mitt behov for å bevare min subjektivitet for å bevare vettet, min sterke hang til å alltid stille spørsmål og alltid søke mening.
Jeg kjøper ikke et liv eller en hverdag hvor jeg ikke føler meg deltakende og Levende på jevnig basis. Når jeg opplever et mindre levende liv trekkes over hodet på meg, er det noe i meg som streiker. Det er en god trass, den som insisterer på å være Levende.
Jeg velger å se kampene den trassen setter igang fra tid til annen, som et sunnhetstegn. Noen ganer føler meg syk en stund under brasene, når forvirring og vakling setter kontroll og tanker igang. Føler meg som en jentunge i identitetskrise. Men om alternativet er å gå inn i en slags dvale, slå av trassen og bry meg mindre om livet gir mening fra dag til dag... så velger jeg identitetskrise any day.
Så. Hva gjør livet godt?
Undertittelen til bloggen min kommer stadig igjen til meg. At vi skaper vår egen virkelighet. Du kan aldri vite om din opplevelse av verden er sann for de rundt deg. Du kan aldri vite om det finnes en større objektiv sannhet. I en forvirrende verden, er det kanskje lett å søke ut etter en objektivitet, prøve finne ut hvem som har rett, utifra hva de sa og hvorvidt de har en tittel eller gode argumenter.
Og det føles kanskje tryggest å danne seg forestillinger om hva andre forventer, hva som er normen, og prøve etterleve det. Enten det er A4-normen i nabolaget, eller normer i en karismatisk kirke. Men idet du tar disse valgene, bevisst eller ubevisst, har du begynt tape kontakten med den tryggeste basen du kan ha: Din egen erkjennelse, din egen opplevelse, med sitt fundament i din kropp. Den som lever og navigerer seg fra øyeblikk til øyeblikk. For det er så mange der ute som tar patent på en sannhet. Og den ene snakker mer overbevisende enn den forrige.
Om du etterlever en sannhet, som ikke stemmer overens med din subjektive erfaring, som bryter båndet mellom kroppen og hodet ditt (for hodet har kjøpt noe utenifra mens kroppen vet noe annet innenfra). Vel, da har du også begynt bryte koblingen din kropp har til erfaringen i nået. Den største og mest virkelige sannhet, at du Lever akkurat nå.
Har du en tråd til nået, og en kontakt med deg selv fundert i kroppen, er du sannsynligvis også mer glad i deg selv. Er du glad i deg selv, er det lettere å se andre med et åpent blikk. Du frykter ikke avvisning rundt hvert hjørne. Du kjenner den samme kjærligheten som nået og kroppen frigir i deg, i møte med andre. Hvorfor skulle du trenge katergorisere og dømme da? Du trenger ikke den kontrollen, den er overflødig, irrelevant. Møter du andre derifra, vil deres perspektiver, egenoplevelser og sannheter være noe annet enn trusler og redninger. De vil være noe du kan lukte på, smake på, kanskje tilogmed føle på, og velge ta til deg om det kjennes riktig.
Noen vil si at en slik innfallsvinkel snevrer alt inn, vi må jo opprettholde en felles virkelighets-forsåelse, og hver persons virkelighetsforsåelse er noe veldig snevert, det er viktig å forholde seg til normer, regler og vedtatte sannheter for de er tross alt utklekket av noen som har peil. Det er den stemmen som har pirket i meg og forvirret meg siste halvåret. Jeg er omringet av folk som har peil. Fra de spirituelt vise til de kunnskapsrike fornuftige, og tilgmed (dog det hører til sjeldenhetene) kombinasjoner av de to. Og vi er omringet av politisk korrekthet og nyere funn og siste fikse idéer til de som vet bedre enn oss selv. Ikke rart Frp er i vinden (folk øyner et håp om å kunne ta sine egne valg).
Klart, om du er mer i kontakt med deg selv og noenlunde tilstede forholder du deg også til en felles virkelighet. Men du vil ha kontakt med en funksjon i deg, som reagerer innstinktivt når noe skurrer. Sannsynligvis vil du oppleve at det meste skurrer, enten du klarer sette ord på det eller ikke. Vi har skapt oss et samfunn som ikke er for deg, som motarbeider din tilstedeværelse og kjærlighet konstant, der tenkebokser fulle av frykt og kontrollbehov kreerer premissene for livet ditt og der spørsmål om penger driver frem handlinger uten kjærlighet, på alle nivåer. Og i øyeblikkene du taper tilstedeværelsen og kjærligheten, vil du kanskje ligge som et lite foster sammenkrøpet i avmakt og fremmedfølelse, eller skrike ut raseri og misantropi på en scene. For det er et tøft liv du har valgt, når du velger Leve.
Men når du opprettholder trådene, om de så er tynne, til meningsopplevelsen du har, til din følelse av hva som er sant, og til kroppen din (fra beina planta på jorden, til hodet som trekker inn lufta vi alle puster i)... så vil du ikke ønske deg noe annet.
Og med det ståstedet, kan du forholde deg til all galskapen, og all forvirringen rundt hvem som hadde sant om hva, oftere med et lite smil på lur. I forhold til spørsmål om kjærlighet mellom mennesker, og en større sammenheng øyeblikket knytter deg til, blir mange ting vi jager oss opp over underlige. Du kan legge hodet på skakke, føle med de som er fanget i ubetydeligheter (du har sikkert et minne om å være der selv), og velge noe annet enn de.
Alt som andre har peil på, eksperter og andre, kan du tilegne deg kunnskap om med nysgjerrighet og begeistring, for du har oppdaget et så stort mangfold inni deg, at du kan relatere det meste til din egen erfaring og tankegang, og forståelsen av kunnskapen du tar til deg, er din egen forståelse. Hva du kjenner ikke stemmer for deg, vil du også se som en mulighet, men ikke tre over deg selv eller tvinge i deg. For du har en tillit til deg selv.
Det er jo alltid vår egen forståelse som uvides når vi lærer om det andre har peil på, og tilegner nye aspekter av virkeligheten slik menneskene har blitt enig om den. Forskjellen er vel at du som er i kontakt, ikke skaper et bilde av den forståelsen som noe objektivt og fornekter din subjektivitet i samme slengen. I higenen etter det objektive, og troen på at en selv har funnet det, blir alt som kan fortelle oss noe nytt til en trussel heller enn en mulighet til utvidelse og nyansering.
Et godt liv for meg, er det hvor jeg kjenner meg Levende i det meste jeg gjør. Jeg merker det ytre har mer å si enn jeg vil innrømme, at valget om kontakt med seg selv er vanskelig når omgivelsene røsker i alle retninger. Men å ta det valget, og jevnt være bevisst ønsket om kontakt med seg selv i øyeblikket, påvirker også det ytre. Du vil navigere deg på en annen måte, som bringer gode ting til deg. Du vil ta valg basert på vilje framfor forestillinger om en standard. Og du vil skape deg et bedre liv.
Jeg vet, for jeg har levd det livet. Det ytre var annerledes da, med mindre tyngende påvirkninger fra samfunn og autoritære byggverk. Men jeg tror det er mulig å gjenskape det livet. For en del av meg.. lever det alltid.
Jeg ser tilbake på tiden siden i sommer. Å riste på hodet er en klisjé mer enn det meste annet, men det er jo det jeg gjør, rent fysisk og inni meg. Så jeg skriver det. Jeg rister på hodet over hvor mye jeg har levd oppi tenkeboksen, hvor mye jeg har spinnet rundt i konseptjag og iherdig jobbing med å skape abstrakte byggverk rundt hva livet mitt er, og hvordan å ha det bedre. Metatanker om metatanker om tanker og følelser i en gitt stund, som drar stunden og tilstanden utover til et forsøk på å skape et konsept om hva som egentlig foregår. Det som egentlig foregår til enhver tid, er øyeblikket. En viten som sitter i ryggmargen etter all erfaring og visdom (fra andre og meg selv) jeg har tatt inn og gjort til mitt livsgrunnlag. Og likevel har jeg ikke klart å finne koblingen til den vitenen. Koblingen til et mer tilstedeværende liv.
Jeg rister også på hodet over kontrasten: Mellom tankespinn, kaos og forsøk på å danne selvkonsepter med tankeboksen i et liv der det ytre drar en i alle retninger på ene siden...
og på den andre siden det arsenalet av minner om noe godt, frigjort, levende, kjærlighetsfyllt og spennende.
Det er mange jeg ikke ble ordentlig kjent med før akkurat denne tiden. De kjenner meg som den livsglade, avslappa, dansende, frie og oppegående personen jeg er i møte med de. Og ikke er det noe falskt ved det. Min varige personlighet, og på sett og vis min trygghet og livsbejaelse, har levd videre side om side med den kaotiske tankeboksen. Også på skolen har dette levende, åpne og trygge fått noe plass.
Jeg har blitt kjent med og mer involvert i musikk-miljøer enn på flere år. Jeg er velkommen, respektert og likt i en slik grad at jeg har slitt med å innse det selv. Jeg har også funnet meg selv i mange vakre, spennende, menneskelige, varme og kjærlighetsfulle tablåer. Og i mange av de har jeg vært tilstede. Kjent brystkassen vokse og smilerynkene danse.
Så. Hva gjør livet godt?
På vei til et respektabelt yrke, med et mer spennende og allsidig sosialt liv enn de fleste kan drømme om, med stadig støtte og bekreftelser fra andre, og stadig nye meningsfulle opplevelser... hva skulle tilsi et trøblete og kaotisk indre liv? Har en lov å ha det vondt, i et slikt liv? Rundt meg er det mange som aldri fikk de mulighetene jeg har, som har vonde bakgrunner og kaotiske livssituasjoner. Andre slår meg som stagnert i livene sine, drevet av pliktløp og skyldfølelse, kontroll og mindreverdfølelse. Jeg kjenner noen ganger en enorm trang til å bringe de inn i de opplevelsene jeg tar del i, og rope: "Se, slik kan livet være!".
Men om det ytre livet mitt kan se stjerneeksemplarisk ut, har altså måten jeg forholder meg til alle dets kontraster, dets ulike persektiver, og ikke minst diffuse signaler, gjort livet mitt mindre godt en tid. Sverdfisktrombone har vært en av mange terapier denne tiden. Og alle gangene jeg skriver om denne rare tiden (og ja, jeg vet jeg gjentar meg selv), føles det som et lite steg i en løsrivelsesprosess.
Jeg har vært panisk, desperat etter å løsrive meg fra en uholdbar situasjon.
Og det er vel nettopp det. En livssituasjon handler like mye om indre liv som ytre. Jeg vet ikke om jeg kunne reagert annerledes på overgangene i livet. Med min bakgrunn, mitt behov for å bevare min subjektivitet for å bevare vettet, min sterke hang til å alltid stille spørsmål og alltid søke mening.
Jeg kjøper ikke et liv eller en hverdag hvor jeg ikke føler meg deltakende og Levende på jevnig basis. Når jeg opplever et mindre levende liv trekkes over hodet på meg, er det noe i meg som streiker. Det er en god trass, den som insisterer på å være Levende.
Jeg velger å se kampene den trassen setter igang fra tid til annen, som et sunnhetstegn. Noen ganer føler meg syk en stund under brasene, når forvirring og vakling setter kontroll og tanker igang. Føler meg som en jentunge i identitetskrise. Men om alternativet er å gå inn i en slags dvale, slå av trassen og bry meg mindre om livet gir mening fra dag til dag... så velger jeg identitetskrise any day.
Så. Hva gjør livet godt?
Undertittelen til bloggen min kommer stadig igjen til meg. At vi skaper vår egen virkelighet. Du kan aldri vite om din opplevelse av verden er sann for de rundt deg. Du kan aldri vite om det finnes en større objektiv sannhet. I en forvirrende verden, er det kanskje lett å søke ut etter en objektivitet, prøve finne ut hvem som har rett, utifra hva de sa og hvorvidt de har en tittel eller gode argumenter.
Og det føles kanskje tryggest å danne seg forestillinger om hva andre forventer, hva som er normen, og prøve etterleve det. Enten det er A4-normen i nabolaget, eller normer i en karismatisk kirke. Men idet du tar disse valgene, bevisst eller ubevisst, har du begynt tape kontakten med den tryggeste basen du kan ha: Din egen erkjennelse, din egen opplevelse, med sitt fundament i din kropp. Den som lever og navigerer seg fra øyeblikk til øyeblikk. For det er så mange der ute som tar patent på en sannhet. Og den ene snakker mer overbevisende enn den forrige.
Om du etterlever en sannhet, som ikke stemmer overens med din subjektive erfaring, som bryter båndet mellom kroppen og hodet ditt (for hodet har kjøpt noe utenifra mens kroppen vet noe annet innenfra). Vel, da har du også begynt bryte koblingen din kropp har til erfaringen i nået. Den største og mest virkelige sannhet, at du Lever akkurat nå.
Har du en tråd til nået, og en kontakt med deg selv fundert i kroppen, er du sannsynligvis også mer glad i deg selv. Er du glad i deg selv, er det lettere å se andre med et åpent blikk. Du frykter ikke avvisning rundt hvert hjørne. Du kjenner den samme kjærligheten som nået og kroppen frigir i deg, i møte med andre. Hvorfor skulle du trenge katergorisere og dømme da? Du trenger ikke den kontrollen, den er overflødig, irrelevant. Møter du andre derifra, vil deres perspektiver, egenoplevelser og sannheter være noe annet enn trusler og redninger. De vil være noe du kan lukte på, smake på, kanskje tilogmed føle på, og velge ta til deg om det kjennes riktig.
Noen vil si at en slik innfallsvinkel snevrer alt inn, vi må jo opprettholde en felles virkelighets-forsåelse, og hver persons virkelighetsforsåelse er noe veldig snevert, det er viktig å forholde seg til normer, regler og vedtatte sannheter for de er tross alt utklekket av noen som har peil. Det er den stemmen som har pirket i meg og forvirret meg siste halvåret. Jeg er omringet av folk som har peil. Fra de spirituelt vise til de kunnskapsrike fornuftige, og tilgmed (dog det hører til sjeldenhetene) kombinasjoner av de to. Og vi er omringet av politisk korrekthet og nyere funn og siste fikse idéer til de som vet bedre enn oss selv. Ikke rart Frp er i vinden (folk øyner et håp om å kunne ta sine egne valg).
Klart, om du er mer i kontakt med deg selv og noenlunde tilstede forholder du deg også til en felles virkelighet. Men du vil ha kontakt med en funksjon i deg, som reagerer innstinktivt når noe skurrer. Sannsynligvis vil du oppleve at det meste skurrer, enten du klarer sette ord på det eller ikke. Vi har skapt oss et samfunn som ikke er for deg, som motarbeider din tilstedeværelse og kjærlighet konstant, der tenkebokser fulle av frykt og kontrollbehov kreerer premissene for livet ditt og der spørsmål om penger driver frem handlinger uten kjærlighet, på alle nivåer. Og i øyeblikkene du taper tilstedeværelsen og kjærligheten, vil du kanskje ligge som et lite foster sammenkrøpet i avmakt og fremmedfølelse, eller skrike ut raseri og misantropi på en scene. For det er et tøft liv du har valgt, når du velger Leve.
Men når du opprettholder trådene, om de så er tynne, til meningsopplevelsen du har, til din følelse av hva som er sant, og til kroppen din (fra beina planta på jorden, til hodet som trekker inn lufta vi alle puster i)... så vil du ikke ønske deg noe annet.
Og med det ståstedet, kan du forholde deg til all galskapen, og all forvirringen rundt hvem som hadde sant om hva, oftere med et lite smil på lur. I forhold til spørsmål om kjærlighet mellom mennesker, og en større sammenheng øyeblikket knytter deg til, blir mange ting vi jager oss opp over underlige. Du kan legge hodet på skakke, føle med de som er fanget i ubetydeligheter (du har sikkert et minne om å være der selv), og velge noe annet enn de.
Alt som andre har peil på, eksperter og andre, kan du tilegne deg kunnskap om med nysgjerrighet og begeistring, for du har oppdaget et så stort mangfold inni deg, at du kan relatere det meste til din egen erfaring og tankegang, og forståelsen av kunnskapen du tar til deg, er din egen forståelse. Hva du kjenner ikke stemmer for deg, vil du også se som en mulighet, men ikke tre over deg selv eller tvinge i deg. For du har en tillit til deg selv.
Det er jo alltid vår egen forståelse som uvides når vi lærer om det andre har peil på, og tilegner nye aspekter av virkeligheten slik menneskene har blitt enig om den. Forskjellen er vel at du som er i kontakt, ikke skaper et bilde av den forståelsen som noe objektivt og fornekter din subjektivitet i samme slengen. I higenen etter det objektive, og troen på at en selv har funnet det, blir alt som kan fortelle oss noe nytt til en trussel heller enn en mulighet til utvidelse og nyansering.
Et godt liv for meg, er det hvor jeg kjenner meg Levende i det meste jeg gjør. Jeg merker det ytre har mer å si enn jeg vil innrømme, at valget om kontakt med seg selv er vanskelig når omgivelsene røsker i alle retninger. Men å ta det valget, og jevnt være bevisst ønsket om kontakt med seg selv i øyeblikket, påvirker også det ytre. Du vil navigere deg på en annen måte, som bringer gode ting til deg. Du vil ta valg basert på vilje framfor forestillinger om en standard. Og du vil skape deg et bedre liv.
Jeg vet, for jeg har levd det livet. Det ytre var annerledes da, med mindre tyngende påvirkninger fra samfunn og autoritære byggverk. Men jeg tror det er mulig å gjenskape det livet. For en del av meg.. lever det alltid.
mandag 15. februar 2010
Jeg er trøtt. Nesten i halvsøvne kjennes det som, og jeg tenker at herifra kan jeg skrive. Kanskje drifte med ordene av sted inn i døsigheten, inn i sjelemat og meta jeg kanskje bare sjøl skjønner i min døsighet.
Jeg kjente en essens ikveld, etter en samtale. Det var en gjenopprettet, eller gjenfunnet tillit, for tillit har så mange lag, det er ikke bare snakk om å stole på at noen ikke vil en vondt. Men å stole på at noen er der. Og vil fortsette være det. Selv når vi har våre greier, og når vi begge har vanskelig for å ta imot. Og vi begge har manglende tillit til at andre kan ta ansvar for seg selv. Heltinnene som skal redde verden, eller skåne den fra oss når vi er på vårt mer menneskelig teite og mindre heltinneaktige. Det er rart å kjenne og være stadig nærmere denne kvinnen, og merke hvordan det er å bli møtt med den manglende tilliten, den som tror jeg vil føle meg avvist framfor å se henne der hun er. Vi har visst alle vårt. Hun og mitt er ganske likt, og det er et spennende speil. Og vi ler med hjertevarme av oss selv isammen.
Det var en essens iallfall. Etter samtalen. Jeg skapte et felt ut av det mellom hendene mine, mellom en hånd som var normalt blek, og en som var unormalt rød. Den røde hadde jeg holdt på brystet, over hjertet mitt. Hender. Rom imellom hender. Noe som skjer i det rommet. Det slutter aldri å forbause, men slutter heller aldri å føles åpenbart naturlig.
Jeg har kjent det så godt å gi de siste par dagene. En gjenopprettet kontakt der og: Glede, ikke bare selvfølgelighet, ved å lytte, akseptere, vise omtanke. Det har vært så mye grums der, rundt temaet å gi og å være der for andre. I grumset ligger minnet om alven og selvomtanken tilsidesatt, der ligger grensetemaer, der ligger oppdagelsene av hva å ta ansvar for andre innebærer. Og ikke minst, der ligger selvverdet knyttet til det å være noe for andre, framfor noe i seg selv.
"It seems like he doesn't feel he's worth something unless others need him" sa hun jeg lyttet til igår, og sammenlignet han deretter med meg. Mennesker som bekrefter andre. Mennesker som ikke ser ut til å trenge noen. Mennesker som trekker til seg de som trenger, de som søker bekreftelse. Jeg visste hva hun snakket om så godt at jeg ikke engang orket å smile lattermildt gjenkjennende.
Men det var godt å være der med henne. Føltes ikke som hun dro i meg, vekk fra meg selv. Føltes ikke som automatikk eller selvfølgelig vane, å være støttende. Og å forsikre henne om at jeg er her, anytime, se henne i øya og vise at jeg er en å ha tillit til, kjentes ikke som en komisk bekreftelse av at jeg veier min verdi i hvorvidt andre trenger meg. Det kjentes bare riktig. Og godt.
De siste par årene har oppmerksomhet rundt det å gi til andre, enhver dveling med temaet, slengt meg ut i grumsete farvann. Å formidle varmen jeg føler for andre, eller være der for de, har måttet reduseres til en autmatisk selvfølgelig greie. For så fort jeg stopper opp ved det, er spørsmålene der. Ofrer jeg meg selv? Er det andre hensikter bak? Bygger jeg opp en forventning i den andre jeg må leve opp til, en avhengighet av noe slag? Respekterer jeg den andre nå, eller tar jeg unødig ansvar? Risikerer jeg at grensene mine ikke blir ivaretatt? Bygger jeg opp min selvverd på å være noe for den andre nå?
Og jeg blir fed up av mennesker, når disse spørsmålene tar opp plass.. da kommer følelsen av at de andre er uinteressante, de har ikke noe å gi meg, jeg er lei av dem og føler meg dratt i og tappet. Så jeg har latt være å dvele ved temaet å gi, eller å formidle omtanke og kjærlighet.
Men nå kom det opp. Nynorsk-damen på p2 igår snakket i store vendinger om snillhet. Så banalt, tenkte jeg først, men så var det ikke helt banalt allikevel. Å tenke på det å være god med andre, ga meg en god følelse. Noe falt på plass. Jeg gjenkjente den mindre grumsete, klarere følelsen av å gi, når spørsmålene blir irrelevante, og en står igjen med å kjenne det er så godt å se en annen ha det litt bedre enn den hadde timen før. Hun jeg snakket med igår, hadde noe i ansiktet sitt som vitnet om at hun følte seg imøtekommet. Hun følte støtte. Det er så fint når noen føler seg støttet, tenker jeg, og kjenner det i brystet. Spørsmålene lurer, men de får ikke helt taket på meg. For jeg ønsker ha det godt med det å gi.
Jeg blir oppmerksom på, at det igjen kan kjennes behagelig å dvele ved hvordan det kjennes å gi... Og sammenhengen som slår meg raskt, er at jeg begynner lære meg å motta. Å motta. En skygge bak mange av spørsmålene... sårheten jeg aldri helt får tak i hvor kommer fra. Både lengselen og nederlaget forbundet med å ta imot. Å trenge noen, et tabu så selvfølgelig at jeg har generalisert og dannet en slags underliggende filosofi om at jeg er ikke hel eller trygg eller slik jeg vil være, om jeg trenger noen andre.
Det siste halvåret, i min sære prosess, har jeg søkt mer ut til andre enn kanskje noen gang. Har formidlet at jeg har det vanskelig. Har hatt mot til å stå for sårbarhet. Ja, det har fått meg til å tenke at andre oppfatter meg som svakere enn jeg er. Eller jeg har kjent på en følelse av underlegenhet (hm.. hvor mye kjenner andre den i forhold til meg?), å være prisgitt andres oppmerksomhet og tilstedeværelse ovenfor meg, uten å samtidig være trygg på at de opplever mitt selskap givende. Men det har gått greit. Å motta omtanke og støtte. Jeg har ikke satt opp en vegg, jeg har heller ikke løpt hjem og grått over det som kjennes som et livslangt sår forbundet med å motta omtanke og å bli sett.
Gjenkjennelsen, felleskapet, kjærligheten i å erkjenne sin egen selvverd i takt med å kjenne respekten for den andres, å gjøre det å gi til noe annet enn en diagonal motsats til å motta, øker irrelevansen til spørsmålene. Spørsmålene er laget av, og opprettholder adskillelsen. Den verdenen hvor vi alle er adskilte i vår egoisme, og gir derifra, blir utnyttet derifra, ofrer oss og tapper oss og glemmer sette grenser derifra. Jeg har kjent mye på adskillelsen det siste halvåret. Så har jeg opplevd å ta imot. Og jeg får lyst til å være god med andre og meg selv, i en mindre adskilt verden. Men først skal jeg sove. God natt.
Jeg kjente en essens ikveld, etter en samtale. Det var en gjenopprettet, eller gjenfunnet tillit, for tillit har så mange lag, det er ikke bare snakk om å stole på at noen ikke vil en vondt. Men å stole på at noen er der. Og vil fortsette være det. Selv når vi har våre greier, og når vi begge har vanskelig for å ta imot. Og vi begge har manglende tillit til at andre kan ta ansvar for seg selv. Heltinnene som skal redde verden, eller skåne den fra oss når vi er på vårt mer menneskelig teite og mindre heltinneaktige. Det er rart å kjenne og være stadig nærmere denne kvinnen, og merke hvordan det er å bli møtt med den manglende tilliten, den som tror jeg vil føle meg avvist framfor å se henne der hun er. Vi har visst alle vårt. Hun og mitt er ganske likt, og det er et spennende speil. Og vi ler med hjertevarme av oss selv isammen.
Det var en essens iallfall. Etter samtalen. Jeg skapte et felt ut av det mellom hendene mine, mellom en hånd som var normalt blek, og en som var unormalt rød. Den røde hadde jeg holdt på brystet, over hjertet mitt. Hender. Rom imellom hender. Noe som skjer i det rommet. Det slutter aldri å forbause, men slutter heller aldri å føles åpenbart naturlig.
Jeg har kjent det så godt å gi de siste par dagene. En gjenopprettet kontakt der og: Glede, ikke bare selvfølgelighet, ved å lytte, akseptere, vise omtanke. Det har vært så mye grums der, rundt temaet å gi og å være der for andre. I grumset ligger minnet om alven og selvomtanken tilsidesatt, der ligger grensetemaer, der ligger oppdagelsene av hva å ta ansvar for andre innebærer. Og ikke minst, der ligger selvverdet knyttet til det å være noe for andre, framfor noe i seg selv.
"It seems like he doesn't feel he's worth something unless others need him" sa hun jeg lyttet til igår, og sammenlignet han deretter med meg. Mennesker som bekrefter andre. Mennesker som ikke ser ut til å trenge noen. Mennesker som trekker til seg de som trenger, de som søker bekreftelse. Jeg visste hva hun snakket om så godt at jeg ikke engang orket å smile lattermildt gjenkjennende.
Men det var godt å være der med henne. Føltes ikke som hun dro i meg, vekk fra meg selv. Føltes ikke som automatikk eller selvfølgelig vane, å være støttende. Og å forsikre henne om at jeg er her, anytime, se henne i øya og vise at jeg er en å ha tillit til, kjentes ikke som en komisk bekreftelse av at jeg veier min verdi i hvorvidt andre trenger meg. Det kjentes bare riktig. Og godt.
De siste par årene har oppmerksomhet rundt det å gi til andre, enhver dveling med temaet, slengt meg ut i grumsete farvann. Å formidle varmen jeg føler for andre, eller være der for de, har måttet reduseres til en autmatisk selvfølgelig greie. For så fort jeg stopper opp ved det, er spørsmålene der. Ofrer jeg meg selv? Er det andre hensikter bak? Bygger jeg opp en forventning i den andre jeg må leve opp til, en avhengighet av noe slag? Respekterer jeg den andre nå, eller tar jeg unødig ansvar? Risikerer jeg at grensene mine ikke blir ivaretatt? Bygger jeg opp min selvverd på å være noe for den andre nå?
Og jeg blir fed up av mennesker, når disse spørsmålene tar opp plass.. da kommer følelsen av at de andre er uinteressante, de har ikke noe å gi meg, jeg er lei av dem og føler meg dratt i og tappet. Så jeg har latt være å dvele ved temaet å gi, eller å formidle omtanke og kjærlighet.
Men nå kom det opp. Nynorsk-damen på p2 igår snakket i store vendinger om snillhet. Så banalt, tenkte jeg først, men så var det ikke helt banalt allikevel. Å tenke på det å være god med andre, ga meg en god følelse. Noe falt på plass. Jeg gjenkjente den mindre grumsete, klarere følelsen av å gi, når spørsmålene blir irrelevante, og en står igjen med å kjenne det er så godt å se en annen ha det litt bedre enn den hadde timen før. Hun jeg snakket med igår, hadde noe i ansiktet sitt som vitnet om at hun følte seg imøtekommet. Hun følte støtte. Det er så fint når noen føler seg støttet, tenker jeg, og kjenner det i brystet. Spørsmålene lurer, men de får ikke helt taket på meg. For jeg ønsker ha det godt med det å gi.
Jeg blir oppmerksom på, at det igjen kan kjennes behagelig å dvele ved hvordan det kjennes å gi... Og sammenhengen som slår meg raskt, er at jeg begynner lære meg å motta. Å motta. En skygge bak mange av spørsmålene... sårheten jeg aldri helt får tak i hvor kommer fra. Både lengselen og nederlaget forbundet med å ta imot. Å trenge noen, et tabu så selvfølgelig at jeg har generalisert og dannet en slags underliggende filosofi om at jeg er ikke hel eller trygg eller slik jeg vil være, om jeg trenger noen andre.
Det siste halvåret, i min sære prosess, har jeg søkt mer ut til andre enn kanskje noen gang. Har formidlet at jeg har det vanskelig. Har hatt mot til å stå for sårbarhet. Ja, det har fått meg til å tenke at andre oppfatter meg som svakere enn jeg er. Eller jeg har kjent på en følelse av underlegenhet (hm.. hvor mye kjenner andre den i forhold til meg?), å være prisgitt andres oppmerksomhet og tilstedeværelse ovenfor meg, uten å samtidig være trygg på at de opplever mitt selskap givende. Men det har gått greit. Å motta omtanke og støtte. Jeg har ikke satt opp en vegg, jeg har heller ikke løpt hjem og grått over det som kjennes som et livslangt sår forbundet med å motta omtanke og å bli sett.
Gjenkjennelsen, felleskapet, kjærligheten i å erkjenne sin egen selvverd i takt med å kjenne respekten for den andres, å gjøre det å gi til noe annet enn en diagonal motsats til å motta, øker irrelevansen til spørsmålene. Spørsmålene er laget av, og opprettholder adskillelsen. Den verdenen hvor vi alle er adskilte i vår egoisme, og gir derifra, blir utnyttet derifra, ofrer oss og tapper oss og glemmer sette grenser derifra. Jeg har kjent mye på adskillelsen det siste halvåret. Så har jeg opplevd å ta imot. Og jeg får lyst til å være god med andre og meg selv, i en mindre adskilt verden. Men først skal jeg sove. God natt.
søndag 3. januar 2010
paranøtter
Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.
It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open
We have a problem
With no solution but to love
And to be loved
Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.
Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.
fredag 30. oktober 2009
What you are
(Soundtrack: ”Stormy High” og “Queens will play” – Black Mountain)
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
onsdag 8. juli 2009
Videre
Det har ikke skjedd ofte i livet mitt at slike opplevelser... annerledes fra hverdagen, intenst og livfullt, har strømmet igjennom meg såpass umiddelbart og uten understøtting av tanker eller jag etter å understreke min tilstedeværelse for meg selv. Å bare være i det som skjer, fra øyeblikk til øyeblikk. Uten å stille spørsmål ved om jeg er tilstede nok, uten å prøve fotografere øyeblikkene med ord eller bilder jeg ønsker plassere i rammer. Mimringen og vemodet har latt vente på seg til etter reisen.
Først på hjemturen begynte virkningen av dagene i denne naturlige tilstanden full av musikk og mellommenneskelighet. Kontakten med hjertet åpner de mest menneskelige sider av meg selv, med både kraft og sårbarhet. Jeg berøres mer igjen. Jeg gråter mer igjen. Jeg ler mer igjen. Ikke at jeg var lukket før. Ikke at jeg har sluttet tenke så mye nå. Men det er en forandring. En etterlengtet påminnelse som når inn i følelseslivet, inn i innvollene. Påminnelse om noe naturlig, noe som alt annet bare er distraksjoner fra.
Hvordan tar jeg påminelsen med meg videre?
Livet er dritspennende.
Først på hjemturen begynte virkningen av dagene i denne naturlige tilstanden full av musikk og mellommenneskelighet. Kontakten med hjertet åpner de mest menneskelige sider av meg selv, med både kraft og sårbarhet. Jeg berøres mer igjen. Jeg gråter mer igjen. Jeg ler mer igjen. Ikke at jeg var lukket før. Ikke at jeg har sluttet tenke så mye nå. Men det er en forandring. En etterlengtet påminnelse som når inn i følelseslivet, inn i innvollene. Påminnelse om noe naturlig, noe som alt annet bare er distraksjoner fra.
Hvordan tar jeg påminelsen med meg videre?
Livet er dritspennende.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
