Åh, hva kan jeg gjøre her inne nå? Hva kan jeg skrive? Det er nå jeg står på terskelen til å gjøre Sverdfisktrombone forbundet til det nye i livet mitt. Jeg har vegret meg for det.. Ordene mine og deres verden knytter livet mitt sammen, men jeg føler så ofte at det ikke finnes et bånd nå, mellom fortid og fremtid.

Jeg undrer meg over hva som er meg, som blir med meg inn i det nye. Hva var meg i det gamle? Ingen vil slite med å kjenne meg igjen, om så livssituasjonen er en annen. Hva er det de kjenner igjen, hva er det som er med meg? Sånn egentlig?

Når jeg entrer stemninger jeg senest opplevde for litt over en måned siden, er det så de er bluss fra fortid, fra et annet liv. Og det er rart, for hvor mye har egentlig forandret seg? Og disse stemningene, er ikke de også tråder i livet mitt, som bølger gjennom meg i nye drakter, i nye tider? Vemodet. Musikkdyrkelsen. Fellesskapene og solitude'n. Varsom lidenskapelighet og forrykende ro. Plutselig bommulsmyk stillhet i de travleste gater, når tankene går saktere og livet kommer nærere. Stemningene er et hjem, ja.. det er så jeg kjenner meg hjemme når jeg entrer deres landskap.. og en uro brer seg når disse hjemmene får et drag av forgjengelighet ved seg.. noe jeg vil klamre meg til, eller noe som vekker sørgmodighet.

Gløden min. Det er kanskje den de kjenner igjen. De peker den ut når jeg ikke kjenner den selv også, som noe som skinner igjennom selv mine egne stengsler. Jeg tror jeg vil bli en mor som gløder i møte med sitt barn, kanskje jeg vil gløde mer enn noen gang. Kanskje gløden vil merkes så nært de innerste nerver, at forgjengelighetsangsten slår sprekker. How the light gets in.

Nei, det er ikke bare en forgjengelighetsangst eller forandringsangst. Hva er det, som gjør at jeg føler meg oftere slått av, ofte som en mekanisk kvasipredikator når jeg sier ord som termin og permisjon. Hva gjør at det tar så tid for meg å eie dette? Som noe jeg deltar i, ikke bare noe som skjer med meg...

Dette albumet også. Beth Gibbons & Rustin Man. Det er ganske svakt, det ekkoet som vibrerer mellom tonene, fra andre tider jeg hørte disse låtene. Igår var jeg svakt feberisk, og der jeg lå i mørket med han på telefonen, kunne jeg beskrive følelsen av at jeg, min bevissthet og mitt fysiske hode og kroppen som sank ned i madrass og pute, var som en asteroide eller liten planet som forsvant bakover i et univers som var fremfor meg. Fremfor meg innunder lukkede øyelokk. I et slikt univers blir minnene til dette albumet som livet på en av de andre planetene.. jeg vet hva som skjer der, jeg husker stemningen fra da jeg var der, det er lett når jeg hører stemmen hennes, kontrabassen, strykerne.. men angår livet som har vært meg lenger? Angår planeten som svever der ute meg?

Det var en jente som ofte klaget over at ansiktet hennes var assymetrisk. Hun var helt nydelig, men sartheten hennes vekket nærmest en irritasjon, som om hun eksemplifiserte alt jeg ble trukket mot å forbarme meg over.. eksemplifiserte det så kraftig som bare en sped fugl med assymetrisk ansikt kan. Jeg kunne ikke tåle eksempler som henne, det skulle ta så mange år til før jeg begynte se igjennom hva det hjelpeløse vekker i meg. Så jeg så henne bare noen få ganger. En av gangene var dette albumet i bakgrunnen.. jeg husker det, for jeg husker glimtet av å gi noe til henne, når hun kommenterte sangenes skjønnhet. Noe så intenst ved det. Jeg var aldri bevisst at det skremte meg. Aldri bevisst at i følelsen av å gi til spede fugler som kommenterer vakre sanger, ligger en slags grådighet. Spenningen mellom det suget som kommer fra andres opplevelse av å være hjelpeløse og å trenge andre for å fylle tomhet, og min trang til å være noe stort i en annens verden. Når hender og hansker passer i hverandre slik, vekker det grådighet etter mer. Og det vekker lidenskap. Slik det gjorde med alven. Magnetisme. Klisjéer om uunngåelige kyss og store ord selv når erkjennelsen har gjentatt seg altfor mange ganger. Erkjennelsen av at noe ikke er bra for meg.

Så kommer han som er bra for meg. Og jeg tåler det knapt til tider.. jeg får vondt, av hvordan han er en kontrast til hånd i hanske og magnetismen deretter. Jeg blir forvirret av å kjenne en annen type dragning, der hva som er godt for meg blir som en utenifra kraft som plasserer meg i dette livet, med denne mannen, og putter noe voksende i magen på meg.

Stefan Sundström synger skjønnhet

En timme till

(Kanskje ikke riktig årstid, men skjønnheten i denne er tidløs)



Som himmelens fåglar
Och ängarnas strån
Aldrig undrat var dom kommit från
Om gåvan kanske var ett lån

Går hösten till vila
Och stänger sin grind
Marken täcks av gamla döda brev
Alla orden som sommarn skrev

Gå inte- stanna en timme till
Så som jag vet du vill
Bara en timme till
Sjung för mej som ingen annan kan
Levande ren och sann
Om sommaren som förbrann

Nu andas en visa
I mjukaste moll
Stilla som ett mycket gammalt regn
Över ängar för länge sen

Jag lyssnar vid källan
Så nära intill
Ekot av en liten hammare
Genom fyra mörka kammare

Människa knackar på mänskas port
Såsom hon alltid gjort
När mörkret växt sej stort
Gå inte stanna en timma till
Såsom jag vet du vill
Bara en timma till

Nu slocknar en fjäril
Två vindar går hem
En går som på väg till himmelen
Och en ser sej om en gång igen

Har dom samma stora längtan där?
Har dom samma sagor här som där?
Har dom samma sånger där?
Gå inte stanna en timma till
Så som jag vet du vill
Bara en timme till

Potpurri av tablåer

Noen ganger bruker jeg mobilen i forsøk på å fange glimt av livets mange musikalske og billedlige tablåer. Idag satt jeg og trykte på den langt fra avanserte lille saken, til jeg hadde satt sammen flere småglimt til en remse. Fra å tro til dokumentasjon. Dokumentasjonen er egentlig unødvendig. Hvorfor denne tilbøyeligheten likevel?

De blanke feltene på skjermene. Med den blinkende streken, som en smal portal det hopper tegn ut av. Og tegnene gir mening, for meg, for andre, men aldri den samme. For meningen var egentlig med oss også uten tegnene, de bare fyller hullet mellom meningen og verden utenfor noen ganger. Men langt fra alltid.

Stefan Sundströms nyeste album, med gåsehud og gråt i første gjennomhøring. Jeg vet ikke hvor svenskens genialitet slutter og mitt eget behov for gåsehud og gråt begynner, eller rettere sagt hva som beveger meg. Men jeg er i bevegelse. Og jeg tror jeg er langt fra alene.

Hos mannen med dyrenavnet, stedet der mennesker 'på siden' av samfunnet skaper et lite paralellt univers som tilsynelatende virker irrelevant i forhold til livet her ute... skjer det ofte noe som tyder på alt annet enn tilsynelatenhet. En tilspissing av menneskenes temaer. De som egentlig florerer ute i verden hele tida, men ofte glipper ut av bevisstheten som den glatteste makrell.
Og når jeg er der, blir jeg lattermild, av hvordan andres tema er mine egne, av hvordan folk som lever andre liv enn meg, men kanskje med samme type sensitivitet som meg, har samme fornemmelser. Og samtidig som jeg hører noen av ordene vi utveksler der, hører det utenifra som det reneste hippietøv, synkronisiteter og kollektive strømninger i bevisstheten vår, samtidig skjer det noe inni meg. Av gjenkjennelse.
Sist jeg var der utfylte vi tre i rommet hverandres setninger. Eller.. vi trengte ikke hele setninger engang, vi bare lattermildt nikket til et ord, vi visste nikket var ekte, vi trengte ikke forklare en gang, for det kjentes så åpenbart at det skjer noen felles ting i oss og rundt oss for tida... en følelse av at krampetaket vi har i kontroll har den siste tiden nådd en slags eksplisitt høyde hvor vi kan le av oss selv, føle oss karikerte i vår manglende flyt og tillit. Med en felles følelse av at det vil skje en forløsning snart. Også der vi alle er usikre på hverandre i vårt kontroll-behov, framfor å komme hverandre i møte. Noe skal til å åpne seg. Igjen. Og det går fort, alles prosesser har plutselig økt takten. De andre linker selvsagt fornemmelsene til en kommende større bevissthetsendring i menneskeheten. Jeg vet som vanlig ikke hva jeg skal tro, men er også som vanlig åpen.

Samtalene i det siste har kommet raskere inn på nerven av ting. Klarert noe, mellom meg og andre, mellom oss og verden. Så finner jeg ut at et par jeg kjenner, som jeg opplever har gått rundt i et uklart ta-hensyn-til-hverandre famlende og fastlåst univers, plutselig har endt forholdet. Snakker på telefon med min venn, han jeg har savnet fordi jeg følte han bleknet i det som ble et stramt vi, og han høres annerledes ut. Klar. Og venner i et musikerkollektiv, som har hatt mye usagt og rart i lufta i det siste, kaller sammen til utsnakking. Venninnen jeg har snakket ut med selv, om usikkerhetene vi har hatt i forhold til hverandre, forteller meg at slike samtaler har det vært flere av i det siste. Og jeg møter igjen ei annen som forteller med lettelse av hun og kjæresten plutselig har fått klarert noe viktig seg imellom. Jeg vet ikke om jeg bare speiler min gjenfinnelse av min egen åpenhet og klarhet i verden utenfor, ser det jeg vil se.

Uansett. Noe har begynt å slippe taket inne i meg.

Det er melankoli noen kvelder. Av den blafrende, livgivende sorten heller enn den altfor dvelende. Påminnelsen om en gammel opplevelse.. når livsbejaelsen ligger skjult i mørket som en juvel. Jeg sitter og smiler med våte øyne i sanger om død og sjeleskakelser formidlet med varme og nerve.

Noe har skjedd med kontrasten og. Jeg vet ikke om opplevelsen av kontrastene som vanskelige er der lenger. Og jeg har egentlig ikke fått sukk for meg, vet ikke om jeg våger tro på dette, det er så endringen har skjedd utenfor min fatteevne. Men jeg var med mennesker fra klassen igår, og de var bare noen mennesker blant de mange jeg er glad i. Ikke mennesker i én verden framfor en annen. Så gikk jeg videre til en annen gruppe mennesker jeg er glad i, som kanskje kjenner en annen tilhørighet i andre kulturer, men likevel er i den samme verdenen. Og av vane ser jeg for meg at det ville vært et sjokk for de fra forrige scene, å bli med til denne scenen. Men det er ikke en tanke som setter seg. Den betyr plutselig mindre.
I sceneskiftet er det nesten så jeg leiter inni meg etter en opplevelse av kontrasten, av vaklethet idet jeg må omstille meg. Men.. det var så den tanken er fremmed plutselig. Som om den ikke angår meg. Opplevelsen er glede over mennesker, ene og andre stedet.

Nå er jeg så klar for våren at det kjennes som knoppene som venter på å åpne seg, og mitt hjerte som venter på det samme, nærmest holder pusten i fremblikk mot vidunderlige voksesmerter.

Å være god med seg selv.

"Musikken er et bindeledd til menneskekroppen." Å binde seg til kroppen, til opplevelser som skyver tanker i bakgrunnen og nåtid i forgrunn, er å være god med seg selv. Tenker jeg. Og gjenoppdager, hver gang jeg minner meg selv på hvilken betydning musikk har for meg.

Når jeg er i tankene, og kanskje også noen dager har de løpende ganske paralellt med musikkopplevelser, er det å fortape seg i musikk noe som.. som får meg til å ligge på gulvet og lytte til hjertebankene over min forelskelse i musikken og blodets ivrige pumping etter å ha bevegd meg inni musikkverdenen, og undre meg storøyd over at jeg gidder å kjempe i livet mitt. At jeg gidder noe annet enn det mest naturlige; å bare være. Fra stund til stund. Å bære min kraft og styrke og refleksjon med rak holdning og lurt smil, uten tvil på min rett til å ha en plass, uten unnskyldninger og uten anstrengthet... og se det like mye i andre i samme stund. Speile kjærligheten og styrken vår fremfor frykten og mindreverdsfølelsen.

Jeg kjenner kimen til en vår på vei.

Vågen. En følelse av gammelt og nytt i samme stund. Kaféen med alle bildene på netthinnen, det vante, det trygge. Men lokalet er renere, gulvene er nymalte, og det er kanskje mine egne fundament også, eller troen på de. Du kan alltid finne analogier mellom fysiske observasjoner og opplevelser, og hva som foregår i livsperspektiv.
Venninnen som dukker opp og jeg snakker om å gi seg hen, slippe kontroll. Hun har drukket for å slippe kontrollen i perioder. Eller røyket hasj. Jeg har aldri gitt meg sjøl sjansen til å utvikle forkjærlighet for slike snarveier. Men jeg forteller henne, at jeg sliter med å få følelsen av å gi meg hen. "Men du er jo en som gir deg hen mye, iallfall slik jeg opplever deg. Særlig i musikken." Er jeg det? Eller er det bare inntrykket jeg gir, i kontrast til de som uttrykker seg på en mindre åpen måte, eller de som ikke smiler og danser like mye?

Kontroll. Det er vanskelig å forholde seg til det ordet, syns jeg. Jeg kjenner det begrenser, det taler om å handle fra frykt, det taler om manglende tillit til seg selv og andre, om plikt og redsel for å drite seg ut, strukturer og perfeksjonisme-terror mot sitt eget selvbilde. Men det er så mange former for kontroll.
Jeg har ikke på mange år vært noen med en typisk sterk kontroll, eller frykt for å miste kontroll. Den som er lettere å få øye på hos noen som skifter personlighet når de har drukket, eller som spenner muskler og skremmes av uforutsigbare situasjoner.

Nei, min kontroll er mindre gjennomskuelig, men absolutt reell. Å være selvbevisst store deler av tiden, om ikke bevisst hvordan jeg fremstår (som jeg ofte er på skolen), så allfall bevisst min egen opplevelse, tanker og følelser.. hva er nødvendigheten av det, om ikke det er noe jeg opprettholder av frykt for å miste en slags kontroll? Har jeg ikke tillit til at jeg kan være sann ovenfor meg selv og omgivelsene også når jeg ikke kjenner etter bevisst, også når jeg ikke betrakter mine egne tankerekker med undrende holdning? Og ansvaret jeg føler, men heldigvis ikke handler like mye på lenger... det som får meg til å ofte automatisk betrakte folks posisjon i det sosiale spillet, følge med på hvem som er inkludert og ikke, alltid være bevisst hvordan hver enkelt uttrykker eller ikke uttrykker sin lengsel etter oppmerksomhet og å bli sett... hvorfor trenger jeg dette, om det ikke handler om en kontrollert navigasjon i det relasjonelle terreng?
For ikke å snakke om dette behovet for å definere seg selv, i forhold til verden og "de andre", som har gjort seg særlig gjeldende siden i sommer. Jeg merker meg hvordan jeg forholder meg til komplimenter eller andres beskrivelser av meg i disse tider. Jeg lengter etter bekreftelser, noe å gå etter, noe å plassere mitt selvkonsept i forhold til. Jeg både sliter med å ta til meg gode ord om min person -tvilen som skole-selvbildet har sådd pirker sårt i absorberingsevnen- , og jeg blir tidvis rørt og lettet i en slik grad at jeg forbauser meg sjøl, når noen beskriver meg på gode måter.
Å søke bekreftelser, og bli glad av de er jo menneskelig og naturlig. Men hva er det med denne frykten for å bli misforstått, denne troen på betydningen av andres blikk på meg, bruken av forestilte og uttalte inntrykk andre har av meg i forsøkene på å lage meg et selvkonsept? Det er en tvangstrøye, et identitets-stempel jeg forsøker putte på meg selv utenifra. Og det er i aller høyeste grad snakk om et behov for kontroll.

Kontroll har mange former. Jeg skulle ønske det fantes et annet ord enn kontroll, for den typen styring i livet som er navigert innenfra. Når du ikke plasserer deg selv i et sammenligningsbilde, et forestilt pliktløp eller panisk kreert selvkonsept, men føler deg frem med mindre frykt og mer tillit til deg sjøl. Og kanskje du ikke får med deg ting på samme analytiske måte, men med den tilstedeværelsen, den hengivelsen, vil din naturlige indre navigatør oftere guide deg automagisk i terrenget.

På fredag danset jeg på kontoret mitt. Jeg hadde med meg sjøl inn på fakultetet, ikke bare deler av meg. Så jeg trengte danse, kjenne på det rommet jeg hadde skapt meg. Jeg merket kontoret så annerledes ut, ble en mer virkelig og nær sanseopplevelse. Og jeg tenker, at den opplevelsen hadde å gjøre med slipp på kontroll. Å ikke trenge vite hva andre syns, å ikke orientere seg etter et forestilt blikk fra fakultet eller samfunn, å ikke søke desperat etter cues for et mer helhetlig selvkonsept på tross av forkjellige verdener i livet.
Den som navigerer, den som legger kontroll utenpå seg, den som danser, den som ønsker ha det godt.. den er i konstant bevegelse. Samtidig alltid med et sterkt fundament, i øyeblikket.

Slitte buster - ny pensel?

(En liten advarsel: Dette innlegget tar en rask overgang idet tilstanden går fra trøtt til overtrøtt...)



Olafur Arnalds. Strykere og piano som med et sørgmodig smil tiner opp islandsk kulde så det nesten gjør vondt i sjelens frossenhet. Sånn som når stortåa nesten har fryst til is der ute, og du kommer inn, og den skriker, omtrent den eneste tiden på året stortåa får anledning til å gi klar beskjed om sin eksistens, så du kan kjenne det innenfra. Hjertet gir lyd om sin eksistens langt oftere. Med eller uten Olafur Arnalds og hans strykere sin hjelp.

Solar Plexus kan også snakke et ganske eksistensielt språk til tider. Mellom angst og befrielse, mellom en halvsluknet glo og full livsbejaende flamme. Denne gangen er det jeg som tar kontakt med min gamle venn S.P. Å puste dypt i magen er å plukke opp røret. Å kjenne den velkjente lenken rundt midjen - den som tvinner seg i hver periode kontakten blir perifer - briste ledd for ledd, er å taste nummeret. Og når det skjelver, og jeg ler inni meg: "Hva er det ved livet å være redd for?" og minnes ildfuglegget i magen og alle gangene jeg brant av å følge fandenivoldske vinder, da er linjen opprettet. Samtalens innhold, eller tidspunkt for selve møtet, vet jeg ikke. Men snart er det vår.

Snart er det vår.

En venn snakket idag om sin enorme usikkerhet i en situasjon hvor en viktig person i livet hans ikke responderte på en mail. Hvor mange tanker det fostret, fantasier om alternative forklaringer, fra det mer sannsynlige til det mindre. Hvor underlegen den andre han følte seg, akkurat som den hadde fått makten over hans sinn på et vis, holdt ham i sjakk frem til neste trekk. Men på et vis var det også han som plasserte seg der. Og den andre.. vel.. det er alltid en annen. I disse trakter, og i disse tider: En annen som også føler seg mindreverdig.

Jeg var et lite stykke på vei oppi hodet med tanker om min egen tendens til å svømme i lignende usikkerhetslandskaper som den han beskrev, og en dertilhørende liten murrende angst, da vi gikk ut av restauranten og jeg nesten snublet i et reklameskilt som sa: "Våkn opp!" Da fortalte jeg vennen om tankene og skiltet, og vi lo varme immellom oss og snøen.

Mindreverd-dansen, og mindreverd-miskommunikasjonen, trenger ikke mer enn én sjel med litt helere selvfølelse for å bli transparent og irrelevant. Det var en tid jeg erfarte å være den sjelen, det var så de normene som oppstår mellom folks indre jantelov-stemme og forestillingen om de andres lignende stemmer, ikke angikk meg store deler av tiden. Jeg møtte folk et annet sted, der hver vår verdighet var en selvfølge.
Hvilken virkelighet! Jeg har så lyst til å male virkeligheten min framover med en like god pensel. Penselen brukt siste halvåret suger langhåret balle (jeg tillater meg å bryte aldri så lite med den poetiske skrivestilen). Angst og beven.

(Soundtrack-vending: Mr Bungle - "California" albumet)

Disse samtalene, disse samtalene. Kanskje jeg er som Jim Carrey karakter i Truman show, bare at i mitt show kan andre lese tanker i tillegg? Jeg husker jeg hadde sånne små anfall av frykt for at alt var et teater rundt meg, da jeg gikk på ungdomsskolen. Livet virket bare så helvetes påtakelig iscenesatt noen ganger, jeg kunne ikke fatte og begripe at det ikke var en slags plan bak... og når en ikke tror på Gud, er kreativ paranoia neste utvei. Så har man enda en ting å iallfall i mild grad relatere seg til hos fremtidige pasienter. Men på et tidspunkt kan idéer av merkelig art heller bli en lek med tanker, med spenningen i at vi egentlig aldri kan vite (truman-teorien er jo tross alt en ikke-falsifiserbar hypotese), blant mange av livets leker, som jeg begynner gjenoppdage nå om dagen.

Når jeg leker med tanker om hvordan ting ikke virker tilfeldig, kjennes det som jeg møter på en skikkelig skøyeraktig gjøgler. Han blunker, legger hodet spørrende på skakke, akkurat passe lurt til at jeg skjønner han vet noe jeg aldri kan få vite.
Et øyeblikk åpner han en dør til verdenen der alt er tilfeldig, faktisk reneste kaos, meningen var det bare vi som skapte som de underlige meningssøkende vesenene vi er. Så meningssøkende er vi, at når vi søker å se sammenhenger, skaper vi de med blikket vårt. Vi legger merke til det som passer, forkaster det som ikke passer, vi får øye på det vi assosierer med noe annet. Og om en tror skikkelig på sammenheng, kan en innbille seg at en er i en slags flyt, at ingenting er tilfeldig, men samtidig meningsfullt. Gjøgleren rister på hodet, bjellene på hodet sier plingelingeling. For hvor er logikken i å tro ingenting er tilfeldig, uten samtidig å gjøre oss til marionetter for en determinisme, hvor vi verken har valg eller mening?

Så titter gjøgleren oppmerksomt og underfundig på meg, ber meg snu meg rundt, og bak meg står Kabat-Zinn, han åpner en gigantutgave av sin bestseller, den rekker ham til halsen mens han står bak og holder den oppe. Bokstavene har fått en rosa karaoke-ball over seg, og vi sier de i takt med ballens hopp fra ord til ord, Kabat-Zinn, gjøgleren og jeg: "At some point, we may even see that it is not quite correct to say that we are doing the threading. It's more like we become conscious of a connectedness which has been here all the time. We have climbed to a vantagepoint from witch we can more readily precieve wholeness, and can cradle the flow of present moments in awareness."
Gjøgleren setter opp en viktig pantomime-mine, setter seg spontant i lotus-stilling med demonstrativ fred i ansiktsmusklene, før han fniser i sin egen lattermilde fred og rekker tunge til mannen bak boken, jeg tenker dette er en fornærmelse mot hva han står for, og står bak, dvs boka med de store ord og den rosa ballen. Men Den Vise Mann rekker skøyeraktig tunge tilbake og blunker, og jeg ser de er gamle venner i en annen historie, jeg smiler inni meg. Kabat-Zinn hopper inn i boka si, den smeller igjen, jeg putter den i vesken og går til neste kafé.

Venninnen der sitter og leser japansk, hun siterer japansk for meg, vi snakker om foreldre og oppgjør og aksept. Og plutselig sier hun: "Jeg fant ut dette året at stolthet har aldri gjort meg noe godt. Så jeg gidder ikke være stolt lenger. Jeg kan heller ha integritet." Hun vet ikke at stolthet var det jeg fikk øye på denne julen, i meg sjøl, både i forhold til foreldre-greia og mindfulness-greia. Nei, det er ikke tankelesing det handler om. Men noe er det.
Og gjøgleren er der, sitter på øret hennes og gjemmer seg bak kaffekopper mens han fniser. Så springer han bortover bordet, piruett-snurrer over et morgenblad og tar et flyvehopp gjennom lufta inn en dør. Jeg følger etter. Åja, nok en dør til minnebanken.

Gjøgleren sitter og gliser på skulderen min idet jeg vandrer bortover storgaten i Tønsberg. Jeg er 17 år, og har bestemt meg for å ha tillit til intuisjon, og at vi inngår i sammenheng på en måte vi ikke kan fatte. Jeg føler meg "i flyten". Så når jeg får øye på en bok på et tilbudsbord utenfor bokhandelen langt der fremme, og tenker "den skal min far ha", gidder jeg ikke engang se nøye å tittelen før jeg har kjøpt den. Jeg leverer den til ham som en slags selvfølge: "Jeg fikk et innfall om at du skulle ha denne boka, jeg vet ikke hvorfor". Han ringer meg dagen etter og sier boka utfylte det hullet han manglet i artikkelen han jobber med. Minnet om et telefonrør smuldrer opp ved det ene øret, gjøgleren humrer i det andre: "Du vet at den hendelsen først ble spesiell for deg da du entret andre virkeligheter, der uforklarlig sammenheng ikke er en selvfølge? Først med avstanden til det naturlige, blir det overnaturlig."

Jeg er svimmel, litt ustø på beina når han dytter meg inn neste dør, og jeg tenker kanskje han forsøker slite ut hodet mitt med minner og metafysikk.. isåfall håper jeg intensjonen er å fornye evnen til fri tanke heller enn å lokke meg ut i full forvirring.

Innenfor neste dør ser jeg meg selv utenifra, sittende på sengen min i skansen, 22 år gammel. Og jeg vet hva som foregår: Troen og tvilen, lattermildheten og alvoret, en overbærenhet med min stadige tilbøyelighet til å tro på alt som ikke kan bevises.. og motet til å bare satse på at det er mulig, for det er jo ingeting å tape på å gå inn for noe. Om ikke annet, får jeg en nær tilstand ut av det.
Tårene renner, av en eller annen grunn, når følelsen kommer opp av vennen jeg skal prøve behandle, han som ligger et sted noenogfeti mil unna. Selv-suggesjon? Kroppen er varm, jeg forestiller meg han ligger fremfor meg med ryggen opp, lukker øynene, føler meg frem med hendene. Og jo, det prikler som om han hadde vært der, under hendene. Og som om han hadde vært der, kan jeg føle meg frem til hvilke områder som trenger oppmerksomhet, trenger støtte i sitt arbeide. Langsmed ryggraden, fra korsrygg til skuldervinger. Jeg lar det bare være hva det er, holder hendene der, forundres, og trekker de tilbake når det føles avsluttet.
Når jeg våkner neste dag, ser jeg på natten som om den var i en rus. Noe som ikke angår meg, som en fremmed utgave av meg som trodde på noe i natten som en ikke kan tro på i dagslys, men jeg smiler mildt over meg selv og tenker det vil kanskje alltid være en del av meg som holder seg åpen for alt som ikke kan bevises. I første sms sier han at ryggen er mye bedre over natten, han er tilbake på jobb. I andre sms spesifiserer han for første gang hva som var problemet; en strekk fra trening, i en muskel langsmed ryggraden, fra korsryggen til skulderblad.
"Hva gjorde du med dette minnet?" spør gjøgleren. "Jeg gjemte det vekk i vantro og flauhet, eller jeg dro det frem som en selvhevdelse, bevisføring, speiling av andres fascinasjon.. aldri en mellomting." Det begynner bli så mange tråder han viser meg, jeg er sliten og forvirret, føler meg faktisk som en marionett for min egen lek med gjøgleren. Men han er like full av energi og glød. Klapper i hendene begeistret over siste uttalelsen min, før han hopper ut i lufta og lander på fliser som svever i lufta. Han er en ballerina med balletsko, piruettdanser og nynner hemmelighetsfullt fra flis til flis. Jeg sitter over ham og ser på scenariet, og plutselig ser jeg at flisene er som tv-skjermer, med hvert sitt minne. "Dum-di-dum" nynner han, over den gangen mamma hadde kink i ryggen, den gangen med alven fikk tryggheten min, hjørnesofaen og Steinars arm, første møte med Siv, hverdag "i flyten", hver skjerm har et minne om noe som ikke kjentes tilfeldig... "Skam eller selvhevdelse, skam eller selvhevdelse, dum-di-dum" nynner han.

Gjøgleren stanser, trekker frem et hatt og ut av den en liten søt inder med briller. Han sier "The beauty of quantum physics is that it can explain everything" med indisk morsom aksent. "Hvorfor leste du aldri boka til den søte inderen med den morsomme aksenten?" spør gjøgleren, "den som dukket opp hos en venn rett etter du hadde ønsket å komme over den, som en åpenbar invitasjon fra universet?" Han gestikulerer og danser ut de siste ordene, så overspilt at jeg mistenker en dobbel ironi: Han gjør ikke bare narr av uttalelser om invitasjoner fra universet, han også gjør narr av de som gjør narr. Jeg humrer og smiler til ham med glede over friheten i at han både respekterer og gjør narr av alt på samme tid. "Kanskje å lese den boka ville være å hoppe ut i troen på en virkelighet jeg ikke hadde turt stå for, om jeg trodde klart på den? Når innholdet i boka sannsynligvis handler om nettopp det som gjorde at jeg leste boka, sammenhengene vi ikke har fattet enda, og bevissthetens deltakelse og påvirkning... vel.. " "...Ingen vei tilbake fra kaninhullet?" "Nettopp."

"Men Kabat-Zinn da?", tenker jeg, "Han og gjøgleren virker som gamle kjenninger, men han ser sammenhengen som gitt, og bevisstheten som bare et verktøy for å se den, ikke påvirke den på uante måter..?" Gjøgleren har hørt hva jeg tenker, for det er litt mer legitimt for en imaginær figur representativ for en side ved seg sjøl i sitt eget sinn å være tankeleser, enn for de fleste andre: "Hvem sier at en av deres virkeligheter er mer virkelig enn den andres? Han lever i den hvor sammenheng er noe han er uungåelig en del av, men ikke kan påvirke i den grad de ikke har beviser for i annet enn spekulatv kvantefysikk. Du er en nyere generasjon, du kan gjerne avansere din virkelighet litt. Du står fritt til å velge, må vite." "Men jeg er fremdeles ikke helt klar for å velge på det området.. Det er et enste sammensurium av vitenskapelige paradigmer, svevende hippier, tvil og tro, selvbildeveing i forhold til det ene og det andre.. Jeg kan ikke si jeg er særlig mindre forvirret nå enn da vi begynte leken, vennen. Har du noen glede av en slik runddans uten resultater?" "Jeg har alltid glede! Og jeg favoriserer spørsmål fremfor svar like mye som jeg favoriserer lek over selvhøytidelighet. Med lek er nyansene og krinklene og krokene i din bevisthet, ja.. selv der det er frykt, skam eller tvil, så aldeles uskyldig lett tilgjengelig. Og du vet... riktig kløktige virkeligheter males med en bra pensel. Frykt har en lei tendens til å slite på bustene."

paranøtter

Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.

Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.

Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.

It starts with an ending

It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open

We have a problem

With no solution but to love

And to be loved

Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.

Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.

Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?

Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.

Ti år - del 2

Fortsettelse på mitt personlige og nostalgiske tilbakeblikk på mitt liv i tiåret som avsluttes nå.


2005:

"Remember I'll always love you as I claw your fucking throat away. It will end no other way" (Mottatt sms fra henne, 1/1-05)

Hun hadde ikke bare vært min nærmeste venn og min første store kjærlighet. Hun hadde vært noen jeg lærte å kjenne meg selv gjennom. Et speil for dybdene inni meg, noen som kom inn på nerven av livet mitt. Jeg lærte min egen styrke å kjenne, slik jeg aldri hadde før. At det fantes mer tro på det gode selv når du tror brønnen er tappet. At jeg er istand til å stå i ekstreme situasjoner, og handle instinktivt. At jeg kan bevare min livskraft når døden truer med sitt nærvær. Historien vi delte var et kapittel så viktig for meg, at jeg hvilte min identitetsfølelse på den. Det var et turbulent kapittel å hvile noenting på.

Jeg ble rundt bruddet overmannet av ekstreme tilstander i kropp og følelser. Det mest voldsomme lignet angstanfall, men var heller en slags overload enn noe jeg følte hadde med angst å gjøre.
Det skjedde igjen en dag midt i byen. Det begynte bygge seg opp så mye vondt. Gikk til legevakt. Personnummer, kulde, venting, håpløst samfunn, håpløs verden, kort pust, geleidet inn et sted, mer venting, vugging, risting, går jeg i oppløsning nå? Så.. en lege jeg aldri vil glemme. En lyttende lege. Som ga meg det rommet, de øynene jeg trengte for å jobbe meg ut av tilstanden. Klarne hodet, roe pusten, si de riktige tingene til meg selv, reflektere og føle meg ut av sirkelen, få noe på plass. Så mye kan tilstedeværelse gjøre for en annen. Og da jeg på vei ut fikk rakt handa frem som et menneske på to bein med tørkede tårer og håret vekk fra ansiktet, sa han det: "Jeg håper du vil klare få karakterene du trenger, og blir psykolog. Vi trenger slike som deg." En av mitt livs største gaver. De ordene, i den situasjonen.

Når hun endelig forlot byen, og jeg var alene i hybelen, fortsatte kjærlighetssorgen i èn ukes gråt.

Men plutselig sådde jeg et par frø.. begynte gjøre gode ting for meg selv. Begynte søke ut. "Idag gikk det opp for meg.. at jeg har glemt at jeg er verdt å bli kjent med. Det er ikke slik at jeg en tid ikke har vært verdt å bli kjent med, slik jeg kanskje følte det. Det var bare en slags glemsel.
Nå skjer det noe. Idag var det sol i Sandviken. Det hadde regnet, slik at det lille treet utenfor kjøkkenvinduet var fullt av små perler som glinset. Også var det rundt 20 småfugler der som spiste og virret rundt. Godt å se på. Idag tidlig, i en time eller så, var jeg utrolig tilstedeværende. Jeg brakte meg inn i en tilstand for å formidle noe til en venn (man får sånne idéer noen ganger). Men uavhengig av om det hjalp ham.. det gjorde så godt å være s fuckings tilstede i noe. Jeg ble fyllt av varme, det føltes som det strålte av meg. Og ordene jeg sa ut i lufta, var så gode å si, og jeg sa de med hele meg. Hendene mine vibrerte. Da jeg 'kom til meg selv' oppdaget jeg at strømmen hadde gått i kretsen der jeg satt (...) . Det hadde rukket å bli kaldt, for ovnen hadde slokna. Jeg hadde sittet der med bare en badekåpe på meg, nær vinduet, uten å merke kulden."

Og før jeg visste ordet av det, var jeg innhyllet av nye ting. Et menneske ble til to, som ble til et helt kafé-miljø og en ny forelskelse i en mann. Tehuset den Blå Katt, bohemer og radikaler. Samtaler og sarkasme. Bergen fra en annen vinkel, en ny by, en oppdagelsesferd. Nettverket bredte seg utover. Forelskelsen tok snart slutt, men ikke forelskelsen i livet. Menneskene. Bergen. Dette var en gjenfødsel.

(Får meg deltids-jobb på sykehjem. Endelig litt økonomi)

Jeg mediterer oftere. Hadde en veldig god og skjerpende faste. I eksamenslesing-innspurt leser jeg fra 9 til 9 hver dag med matpauser og ettermiddagstur, og avslutter hver kveld med en time i vinduskarmen hvor jeg betrakter alle stadier av solnedgangen.

Hun og jeg har et tilbakefall, når hun gjenoppdager meg slik jeg er når jeg gløder med livsintensitet, og jeg gjenoppdager henne med tilgivelsens varme og håp. Følelsene er vanvittige, men jeg velger å ha et helt liv, hun er bare en del. Og når hun tar en pilleoverdose, og gamle mønstre gjentar seg mellom oss, tar jeg avgjørelsen. Jeg sitter i morgenlyset på Roskilde-festivalen, og en fremmed danske ved navn Jäsper setter seg ved siden av meg. Vi snakker om kjærligheten og smerten. Og da besemmer jeg meg, for at dette ikke er varig.
Det avsluttes på såpeopera-vis. Jeg forelsker meg i samme mann som hun forlot meg for. Ironiene. Hevn? Brukte vi han begge for å fri oss fra hverandre?
Forholdet er spesielt, fyllt med ømhet og varme, men har alltid en skygge av å ikke kunne vare. Også han er deprimert. Også for ham er jeg den sterke, den som må sette grenser for mørket. Det varer et halvår.

Samme tid utfolder livet mitt i Bergen seg i stadig vakrere sjatteringer. Nettverket blir videre og videre, jeg lever uforutsigbart og i øyeblikket. Jeg dyrker surrealismen, alle karakterene og stundene som ikke ligner noe annet. Jeg går ut, jeg havner et sted, jeg opplever noe nytt, jeg fylles med spenning og engasjement.
En ny bekjent dør, jeg kommer inn på sorgen til de som stod ham nær. Det bringer meg igjen inn i følelsen av spekteret mellom liv og død. Velger liv på nytt og på nytt, med høyere og klarere stemme. Intensitet. Intensitet. Intensitet.
"Livet sprenger sine egne grenser så jeg tror bevisstheten min skal til å slå sprekker"

En mandagskveld i september havner jeg blant mennesker som improviserer musikk ute. Det er cello, fele, stemmer, trommer, gitarer. Og en kvinne innleder til stemmeimpro, jeg slenger meg med og noe nytt spirer i meg. Kristin heter hun, hun er eksentrisk, hun synger ut, hun er en eksplosjon av iver og musikk. Og hun blir en ny god venn. Hver mandag jammer vi ute. Og vi synger flerstemt med andre jenter utenom.
Jeg bor i sentrum, det kommer folk på besøk stadig. Vi drikker te.

(Soundtrack: Bright Eyes, Eels "Blinking lights" albumet, Dresden Dolls, Xploding Plastix "Treat me mean I need the reputation", Pink Floyd "Shine on...", Devandra Bahnart, Porcupine Tree, Tom Waits ++)


2006

Det er vanskelig å skrive om dette året, for jeg aner ikke hva å velge ut. I mitt minne er dette det vakreste, mest mangfoldige og livsbejaende året jeg har opplevd hittil i mitt liv.

Jeg avsluttet et forhold. Det var et forhold som stadig holdt fast i meg med sjelelig ømhet og oppbluss av forelskelse, men som alltid også innebar en tvil. En gjentakelse av mitt mønster, å være med noen jeg føler ansvar og omsorg for. Det sa stopp til slutt, det var ikke givende så mye som tappende, det var ikke frihetsfremmende så mye som det var begrensende, og å bli i var ikke respektfult ovenfor ham, eller meg selv.

Frihet. Frihet.. Frihet!
Første tid uten forhold, og uten noens depresjon tett på meg, siden jeg var 18 år.

"Aaaaaaaaah! Jeg føler enkelte smilerynker rundt munnen og øynene våkner til live som etter en dvale. Jeg kan kjenne hele ansiktet åpner seg når jeg smiler. Kan ikke forklare dette på annen måte."

Jeg omfavnet verden. Alle jeg var blitt kjent med, alle som dukket opp midlertidig eller varig i livet mitt, de var alle velkomne. Velkomne i hjertet mitt. Den livsbejaelsen, sprengingen av bevissthetens grenser som jeg hadde kjent glimtvis høsten før ble oftere en varig tilstand. Jeg fløt sammenhengende fra situasjon til situasjon, alle med en mening, eller var det jeg som kunne tillegge alt mening?
"Ikveld så jeg tilbake på de siste dagene. Og det gikk opp for meg at de egentlig har vært ganske vinglete og uforutsigbare. Mange muligheter til å bli skuffa over at ting ikke gikk som forventa, eller usikker når noe uventa dukket opp. Men jeg har jo ikke engang merket meg uforutsigbarheten. Bare hengt naturlig med. Omstilt meg som ved et knips."

Jeg tok opp igjen et kurs for 3. gang den våren, i håp om å komme inn på profesjonsstudiet. Danset tango på kveldene etter lesing. Kom ikke inn. Høsten ble det jobbing istedet for studier, og nytt søk med samme karakterer.

Og selv om jeg var så mye glad, så mye tilstede i livsbejaelse og omfavnelse av øyeblikket, var det lite overfladiskhet og mye refleksjon. Over eksistensielle tema, de større valgene, samfunnet, alt jeg ikke er enig med. Jeg var mer trygg til å kunne se med rått blikk på hvor forjævlig verden vi har skapt oss, når jeg hadde min jevne tilførsel av meningsopplevelse i mitt liv til å styrke meg.
"Jeg vil ikke ha dette samfunnet. Jeg vet ikke hvor å begynne når noen spør meg hva jeg syns er 'galt'. Samtidig ser jeg for tiden et eksempel på ei som forsøker bekjempe systemene ved å melde seg helt ut av de, og som gjennom dette nesten selvutsettende forsøket poengterer hvor vanskelig.. ja, umulig det er... Så jeg tenker.. at vil jeg bidra til en forandring i samfunnet er jeg nødt til å ta del i det.. selv om jeg risikerer å miste meg selv på veien. Jeg håper jeg er sterk nok. Kanskje det jeg leste idag om symbolsk prostitusjon fikk bobla til å sprekke. Er jeg nødt til å føle at jeg prostituerer meg for å komme i posisjon til å forandre noe?"

"Igår hadde jeg en utrolig givende samtale med to venninner. Vi spydde ut gørr og frustrasjon og veltet oss i sarkasme over menneskenes selvutslettelse og ueærlighet ovenfor seg selv og hverandre. Slike ting."

Eksempelet ovenfor, som meldte seg ut, var Kristin. Få personer har inspirert meg så mye. Selv om jeg stilte spørsmål ved henne, selv om jeg trengte god-mobbe henne en del for hennes mest spaced idéer om sammenhenger i universet... denne dama nedstrippet de store spørsmålene om samfunn og vår fremmedhet til et barnslig fabel-språk de fleste kan relatere seg til. Hun var den mest radikale personen jeg hadde møtt noen gang. Uten å være vanskelig å forstå. Hun brakte musikk til menneskene rundt seg ved å invitere til deltakelse med lav terskel.. hun ønsket vekke den menneskelige naturlige musikaliteten i folk, den vi for ofte glemmer i disse tider hvor folk tror musikere er en egen art som bor på scenen. Og hun fikk det til. Hun ville alltid tenke at hun fikk lite til i forhold til sine idealer, men jeg så frøene hun sådde i folks bevissthet.

Når vi var flere som improviserte flerstemt sang, kunne jeg noen ganger oppleve en tilstedeværelse mer helhetlig omfavnende enn de fleste tilstander jeg har opplevd. Alle er der. I øyeblikket, på terskelen mellom to toner... fintfølende famlende... hva vi skaper i øyeblikket sammen er større enn summen av oss alle. Det løfter oss ut av oss selv, og nærmere oss selv på samme tid.

Det var crazy tider. Gå og synge høyt i gatene med Kristin og hennes handlevogn med synth i. Ha flere teselskap som kunne minne om Hattemakerens i weirdness-nivå. Fest hos en inder hvor absolutt alle masserte hverandre til slutt (dog ikke orgie, slik jeg frykta). Lavvo midt i byen med bål og dans flere ganger. Oppføringer av Kristins teatermusikal i sentrumsparken med deltakervidde fra afrikansk strengmusikk til erkebergensk pønk (Renneræv..). Samme i Porsgrunn på teaterfestival. Tidenes beste Roskilde-festival med Store musikkopplevelser og nydelige menneskemøter. Et av mine livs vakreste reiser bar til Karlsøy på sensommeren, med en buss herlige forskjellige mennesker, opptredener i lavvo og i natur, en omfavnelse av alt livet kan by på når menneskene er i seg selv og med hverandre heller enn i frykt og stagnasjon. Å havne tilfeldig på besøk i ulike subkulturer, fra fintkulturelt og internasjonalt til rølpete og lokalt.

Jeg avsluttet året med min førse reise alene, i Italia. Jeg trengte nedstrippe meg fra all bekreftelse fra folkene rundt meg, det jeg den tiden kalte bekreftelsesavhengigheten, være slynget ut der jeg ikke kjente noen. Det lå også en fristende utfordring i å fikse alt sjøl gjennom en reise. Å måtte stole på meg selv. Jeg har noen bilder på netthinnen fra den reisen jeg knapt tør ta frem, for de berører meg til tårer. Menneskene jeg traff, landskapene som slynget seg rundt toger og busser, fargene, stundene ting løste seg, frihetsfølelsen, og selv-tilliten.

(Soundtrack: Nina Simone - "Feeling Good" og "Sinnerman". "Snickerboa" - Stefan Sundström. "One way out" - Allman Brothers Band. Kristins musikk. Gogol Bordello (galskap på Roskilde). Fjorden Baby - "Pes" (den sangen merket jeg meg met i deres første konserter). Porcupine Tree - "Trains". Tool. Adjágas. Tom Waits (gjenoppdaget "Rain Dogs" albumet fra min barndom). New Tango Orchestra. Captain Beefheart - "Shiny beasts" albumet. Air - "Talkie Walkie". Muse. Leonard Cohen ++)

Miniatyr

Jeg husker jeg hadde et mentalt bilde da jeg var barn, av hjertet mitt fylt med mennesker. Inni meg, i organet i brystet mitt, var det fullt av miniatyrutgaver av menneskene hjertet mitt husket. De som hadde stor betydning, var litt større, de minste var de som jeg knapt hadde møtt, men som likevel hadde gjenklang der inne.
Og barnets forklaring har en mening som overgår de voksnes ofte. Når jeg ikke kan beskrive hvor godt det er å være bevisst de vakre menneskene jeg kjenner, kunne barnets enkle logikk opplyst meg: Når det rører seg i brystet idet jeg tenker på noen jeg er glad i, står miniatyren av personen der inne og roper om sin eksistens så det sprer en varme innenfra, for blodet pumper ropet ut i årene. Og jeg lytter.

Jeg lytter også til all musikken som hører mitt hjerte til. I kveld har jeg satt hele spillelista mi på random mix. For hver låt en ny god følelse, enten det er å oppdage noe jeg har hørt for lite på, gjenoppdage noe jeg ikke har hørt på lenge med nostalgisk sødmefullt eller vemodig smil innvendig, synke inn i musikalske landskaper som snakker til meg med et annet språk enn alt annet, eller nesten lette av stolen i småekstatisk påminnelse om enkelte artister og låters eksistens.

Hva det vil si å leve.
For meg kan ikke livet handle mest om en forestilt fremtid. Livet er veien, ikke målet. Noen ganger kjennes det som jeg er skrudd sammen på en annen måte enn folk rundt meg. Mange finner sin styrke i å kunne legge seg selv til side for forpliktelser eller mål som skal nåes. Og der har jeg min største svakhet. Om ikke jeg kan svare ja på at jeg kjenner meg levende og noenlunde tilstede i hverdagen min, sprer nei’et seg som en sykdom inni meg.
Det har vært tider, flere tider, hvor et oppriktig spørsmål om jeg lever livet jeg ønsker leve hadde vekket Angst i meg, og fått meg til å ville sno meg vekk med snirklete bevegelser. Levendeheten min har i de tidene hatt et lokk over seg, hvor glimt av å Leve kjentes som å gispe etter luft i en ellers oksygendeprivert tilstand.
Og nå lurer jeg på om disse tidene, og lettelsen ved å våkne til live etter de, har satt seg som en dyp lærdom jeg ikke engang er bevisst. Når oksygentilførselen kjennes knapp igjen skjer en reaksjon, en tilspisning av eksistensen, bevisstheten zoomer ut til å omfatte hele livet, inn igjen på tiden jeg er i, så ut igjen. Det er så jeg har avgitt et løfte til meg selv om aldri å gå virkelig inn i en dvale, der følelsen av å Leve legges til side for en idé, være seg idéen om hva andre forventer, idéen om å redde et annet menneske fra døden eller idéen om å bli psykolog. Og når noe i meg merker løftet begynner brytes, kjennes det som jeg svikter meg selv. Ja, jeg kjenner nærmest en skam, ikke ovenfor andre, men ovenfor den delen av meg som har mest tro på meg selv. Det vil alltid være idéer, ting å oppta seg med, og hele tiden lever jeg.

Jeg har vært mer en svamp for menneskemøtene i det siste igjen. Jeg og Linn satt i flere timer på Folk og Røvere en kveld. Vi spiste popcorn og hadde en av de samtalene, de som strekker tindrende tråder mellom innholdet bak formen av ting. Formen av hennes liv, formen av mitt. Vi lo av oss selv og hverandre med både fandenivoldskhet og ømhet, både av vår menneskelige sårbarhet og vår vegring mot å erkjenne den. Vi ble en stund etter siste drikken fordi de spilte Stereo Total og Tom Waits, og ble begge samtidig klar til å gå så fort musikken skiftet til noe kjedeligere.
Og de jeg ikke kjenner så godt, har igjen begynt å bli mer… oppdagbare. Fordi jeg for tiden har blikket for noe nytt, for mer av det som ikke bare bekrefter eksisterende inntrykk. Jeg var på middag hos en venninne i dag, og vi delte for første gang hovedtrekk ved livshistoriene våre. Når jeg tenker teoretisk om det å dele livserfaringer i en samtale, syntes det som en gammel vane, en hakkete plate satt på repeat. Men slike samtaler er i realiteten ofte ikke bare en ny plate, det er musikk som spilles inn i øyeblikket. Vi deltar i hverandres skapelse av vår virkelighet. For i rommet mellom meg og den unike andre, spinner vi historiene med en tråd som ikke er helt lik den vi brukte sist vi spant.

Jeg har også hatt flere besøk hos meg i det siste, planlagte og spontane. Jeg liker tegnene i rommet mitt på besøkene som har vært, jeg lar tekopper eller ølflasker bli stående en dag eller to… det er en sånn rar sentimentalitet jeg har, tingene er stilleben utstilt i rommet mitt, som får miniatyrene i hjertet til å pludre med mildhet.

(Anbefaler high quality når det er et alternativ på youtube-linker, for lydkvalitet)

Noen stunder tar rytmene overhånd. Stakkato sanselighet, fra det tunge fra gamle tog da du var 4 år og lå i mørket i nattoget på vei til bergen, til den lettere tappingen av fingre på et bord. Ved siden av deg. Eller var det dine egne fingre.. som tappet. Til en låt du ikke vet om er skapt enda. For abstrakt til å høres. Rytmen til din livsgnist, den gang fanget av lokomotivet, idag skjødesløst komprimert til tapping. Med to fingre. Tre. En banjo i bagrunnen. I hjernebarken. Sixteen Horsepower. David Eugene Edwards og hans gud. Du kan smile. Overkroppen kan bli lettere når du beveger deg. Over gulvet i stuen din, eller ut i gaten. Bowie på ørene forbi teaterparken, gangen lett flyvende, men rytmisk. Rytmene i kroppen når du er alene med musikken, lager mosaikk ut av tankerekkene. De du ikke trengte, de som ikke var rytmer og gnist, er omformet til abstrakte biter i stakkato dans, og bitene får vinger og flyr, det gjorde ingenting, de tilhørte ikke deg. Tilhørte en fiks idé om hvem du skulle være utenom øyeblikket. Øyeblikket i rytmene. Jeg klør rytmisk på et myggstikk, uten rytme finnes jeg ikke, musikk i meg og jeg er musikk, fra euforisk dans til en tilfeldig hikke, blodet er hjemme i årene når det pumper i takt, du er ikke hjemme i rømningens makt, rytmene lyver ikke, for stopper hjertet å banke, er det at du lever.. en løgn.




Forresten er det på tide noen kombinerer banjo og hiphop.

Fremover

Jeg skaper meg somre med latter og musikk. Hvorfor jobber dere så mye? Trenger dere jobbe vekk sumarnatta?

På reise med fargerike kunstnersjeler og samiske impulser, kan jeg danse plutselig. Jeg vet det er sånn.. at rammene for hva en gjør og ikke gjør forandrer seg når en slynger seg ut i vakuum med 10-15 leende mennesker. Kapsler seg inn i en kloss i bevegelse på en vei, tar med instrumenter inn i klossen, bygger opp en følelse av å vite noe ingen andre utenfor klossen vet. At vi alle har rett til å være, både i oss selv og sammen. Det har også spørsmålene ved ting som alle tok for gitt. Og vi kan bære vår inspirasjon og livsbejaelse uten flauhet, heller med verdighet. Ja, slik har jeg opplevd det. Og slik tror jeg det kan bli på reisen som er forestående.

Samtidig er jeg ikke den jeg var sist jeg danset på rasteplasser innimellom lyng med en hjemløs svenske. Det er noe som holder tak i meg nå, jeg tror jeg er redd for å gi meg hen til livet slik jeg har gjort i tider før.. redd for å gi slipp. På hva? Kontroll?
Jeg vet jeg aldri kjenner meg så trygg på meg selv og livet mitt, som når jeg gir slipp på kontroll. Altså.. kontroll i betydningen noe som holder tak i frykt for å miste seg selv. Frykter jeg å miste meg selv? Eller handler det bare om en slags vane?

Sist jeg var på jam-kveld der jeg pleier vanke, var det en fyr fra Peru som ikke trodde jeg var norsk. Jeg tenkte litt på det etterpå, at det er mange som tror jeg ikke er norsk, av folk som har reist, eller folk fra ulike land. Og hva de alle sier, når jeg spør hvorfor de ikke trodde jeg er herfra, er noe med åpenhet. Mindre frykt, mindre kulde, mindre bekymring. Og jeg veit jeg skiller meg ut fra mange nordmenn. Og jeg veit jeg liker å tro det, i den grad at jeg kanskje ikke innrømmer for meg selv hvordan jeg begrenser meg på norsk vis, er mistenksom på norsk vis, lurer på hvordan andre ser meg og holder kontrollen på norsk vis. Innimellom all dansen og latteren.

En kveld i botanisk hage. "Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve du, av alle, fremvise sånn sosial angst" utbrøt en kamerat lattermildt forbløffet til meg. Jeg hadde invitert venner til iste og frukt, og på utkikk etter om noen var kommet, mens jeg klemmer på en annen venninne jeg møter tilfeldig, får jeg øye på 5-6 personer fra klassen min.
En indre twist melder seg umiddelbart, mellom den nysgjerrigheten og ønsket om kontakt som har vokst det siste året i forhold til folk i klassen, og mangelen på kontroll med den sosiale situasjonen. De sosiale verdenene jeg stadig må sjonglere.
Tenkte et øyeblikk på å utfordre både meg selv og alle rundt meg med å sette meg ned med de i klassen, og dandere min lille piknik som et påheng til de. Men idet jeg hadde satt meg ned og begynt utveksle litt pjatt, kommer første inviterte av mine venner gående, og jeg kjenner angsten. Forespeiler en situasjon hvor jeg verken klarer være tilstede ovenfor de i klassen, eller kameraten og evt andre som kommer, fordi jeg vil kjenne ansvar for de to verdenenes møte med hverandre, både utenfor mellom folk, og inni meg.

Ser for meg noen av mine mest orginale inviterte venner dukke opp. Anstrengthet. Hvem skal hilse på hverandre og ikke? Vil de i klassen føle seg ukomfortabel rundt noen fra helt andre kretser, vil det oppleves som et slags overtramp eller en grenseoverskridelse at jeg slenger mitt selskap på de? Vil jeg føle meg flau ovenfor de i klassen, på vegne av venner som oppfører seg og tenker annerledes. Vil jeg føle meg flau ovenfor mine andre venner, på vegne av ignorant hodning eller lignende de kunne møtt hos folka i klassen? Og ikke minst, ville jeg selv i situasjonen bære og avsløre all den flauheten i min egen oppførsel og usikkerhet?

Alle disse problemstillingene sprang gjennom tankene i løpet av et øyeblikk, dog kanskje mer diffust enn slik setningene ovenfor uttrykker. Og det var etter å ha geleidet oss bort til en annen del av parken med et litt unnskyldende hade til de i klassen, at kameraten kom med sin forbløffede kommentar. Jeg skjulte ikke mitt ubehag for ham.
Det var likevel noe veldig betryggende med å raskt falle på plass igjen etter det lille rushet av sosial angst. Merke kontrasten tilstanden har til det meste av sosiale opplevelser jeg har i livet mitt. Merke hvor overraska kameraten min var, jeg var den siste han trodde kunne ha sosial angst, tenk at jeg har forandra meg så mye? Kjenne gleden ved å se de i klassen ha det fint, komme bort og hilse på de igjen ved en senere anledning. Og å ha gått et trinn videre i sjongleringsskolen livet mitt har blitt.

Noen ganger får jeg lyst til å blande verdener på pur faen. Får lyst til å invitere noen fra klassen med på ting i mitt liv (har allerede gjort det med noen personer jeg merker mer åpenhet fra), får lyst til at tilfeldigheter vil utfordre meg oftere, slik som i botaniske, så jeg kan finne fotfestet på nytt og på nytt. Sjonglere med stødigere hånd. Stå for flere sider av meg selv uten trang til å forsvare verken for andre eller meg selv den ene eller andre siden av meg. Jeg har allerede hatt en slags sammenbindende effekt på folk.. ved ulike anledninger blandet ulike mennesker i gryter som etterhvert koker av gjenkjennelse på tvers av grupperinger og forestillinger. Dette skulle bare vært en utfordring for en fandenivoldsk side av meg.

Reisen uka fremover kan bli en aldri så liten slik gryte. Vi har det felles at vi tør drømme. At vi liker musikk. At vi tåler en heisatur med lite fasiliteter og liker tanken på å sove i lavvo med knitrende bål og lavmælt jam i bakgrunnen. Likevel et sammensurium rasket sammen av spontane innfall og ulike forbindelser. Mulighet for uenighet, mulighet for at noen syns andre er for svevende og idealistiske, eller noen for kritiske og satte. Mulighet for artistic differences. Samlet i en kloss. På hjul. Gjennom nordlandslandskapet.
Jeg er overmåtelig spent. Og jeg skal danse med fandenivoldskhet strømmende i blodet.

:)
;)
:D