100 innlegg.

Sensitiviteten skal til å bli del av et voksenliv. Og jeg skal se den i en annens øyne, den andre som jeg vil ønske verne om aller mest, den andre som jeg aller mest vil ønske godt for.

Jeg føler en stolthet og et ønske om å forsvare og ta vare på min sensitivitet. Uansett hvor mye jeg har følt meg overveldet, eller ikke passende i denne delen av verden, uansett hvor ofte en del av meg har gjemt seg i en slags flauhet over sensitiviteten. Jeg ønsker meg også styrke, jeg tar vare på kraften i meg, jeg vil ikke krype unna og gjemme meg som et forskremt dyr i møte med verden. Jeg har lært hvordan å gå ut dørene med smilet mitt, ta inn inntrykkene og finne god plass til de, tidvis beskytte meg eller trekke meg tilbake, men ikke stenge av. Ikke kutte trådene mellom inntrykk og følelsesliv. Ikke bli tilskuer til øyeblikket mer enn en deltaker.

Magen har vokst og det vakre biokjemiske landskapet innvendig har hengt med i svingene, flukturert i takt med trinnene bare kroppen min vet om at den skulle gå... brakt følelsene og instinktene til sårbarhet og beskyttelsesbehov, berøring og stillhetssøken. Tidvis er det så sinnsstemningen har blitt grepet av noe som skyller gjennom uten tilhørighet i meg, bare del av det som skjer, som påvirker meg, og kanskje jeg finner en knagg å gråte over, eller kanskje jeg gråter uten grunn.

Andre ganger, og kanskje mer jevnt gjennom dagene og månedene som har gått, er det heller som om landskapet innvendig, det som driver og bygger barn og forbereder omveltning, også bygger opp igjen og påminner meg om et hjem i meg. Der hvor sensitiviteten hører til. Der hvor den ikke er noe å være flau over eller unnskylde, noe å bli mobbet for eller frykte blir en svakhet i min fremtidige profesjon. Det er et hjem hvor jeg er menneske, slik jeg er ment å være.. lyttende, vár, stillhetssøkende og dvelende... med antenne ute, med evne til å bli berørt.

Så mange inntrykk i livet i Bergen, der hver dag kunne inneholde mange menneskemøter som føltes betydningsfulle, der jeg kunne ta inn ansiktene på gaten eller fargene og lydene med åpenhet og utstrakte antenner. Noen ganger trekke meg tilbake og beskytte meg, dvele over inntrykkene og tankene og følelsene de fostret i meg. Men det kunne ikke bli for mye, og jeg søkte ut videre, deltok videre i verden på godt og vondt.

Og jeg var uten TV. Alle de tingene folk opptar seg med fra den verdenen, om en eller annen som sa eller gjorde ettellerannet fiktivt eller foran medias blikk, ettellerannet som var trendy eller en siste reklamesang på hjernen.. angikk meg ikke. Noe innhold kanskje, av hva som skjedde i verden beskrevet i en avis, klipp på internett fra en hendelse, og samtaler om tema media også snakker om, selvfølgelig var det tråder til noe av den verdenen. Men først og fremst levde jeg i Bergen, i det som foregikk rundt meg, i det jeg kunne delta i eller observere 'live' i øyeblikket. Og det kan være intenst for en sensitiv person, men sjeldent for mye.

Jeg har vært veldig fornøyd med å velge TV bort. Når noen har spurt hvordan jeg kan fylle dagene med så mye, har svaret vært at jeg ikke har TV. Når noen har spurt hvorfor det virker som jeg har energi stort sett alltid, har jeg svart det samme. Jeg har kanskje vært en del på nett, men også der en deltaker mer enn passiv mottaker.

Ja, jeg har priset meg glad for ikke å ha TV. Jeg har vel også sagt til meg selv at jeg ikke vil ha det i livet mitt, uten å tenke over at andre tider vil by på større utfordringer med å fylle dagene og timene som fyllte seg opp så lett i Bergen.

Og så er TV'n der igjen. I livet mitt. Mye fordi den er i den andres liv, han som er nær meg, og jeg ønsker ikke gjøre inngripen i en annens livsvaner noe mer enn jeg ønsker andre skal gjøre det samme ovenfor meg. Kjærlighet får meg til å finne møtepunkter på halvveien i så mye, og jeg tenker dette er også et slikt møtepunkt. Mellom TV som selvfølgelig del av hverdagen og livet uten TV. Jeg smiler for meg selv og husker kjærligheten hver gang bildene kjennes som uvelkomne inngrep i livet mitt. Men noen ganger lurer jeg på om smilet er mer der for å lure meg selv til å tro kjærligheten gjør at TV'n ikke kan ta grep om meg, enn det er et smil av kjærlighet.

Blinkelysene og volumet, ufrivilligheten ved å få historiefortellinger som engasjerer avbrudt av konsumerisme-forkynning med falskhet som høyeste fane, skjermen som fanger ved å vekke nysgjerrighet over hendelsesforløp samtidig som den bombarderer med lyd og lys jeg ønsker mindre, tempo tempo tempo, mangelen på mulighet til å dvele ved en følelse eller stemning fordi skjermen slynger det neste i fleisen før tankerekken var halvveis, lattermaskinene og kunstige avleveringer av replikker skrevet av middelmådige manusforfattere.

En sjelden gang mer innhold eller noe som ser virkelig ut, fra den levde verdenen til menneskene.. en lettelse, ja, men også så understrekende av kontrasten til alt det andre. Også understrekende av at det er virkeligheten jeg lever i. Den som befinner seg i rommet, og i huset, og i stillheten som omfatter huset.

Skjermen gaper, sluker, brer om seg med alt som angår meg mindre, og minner meg konstant på alt ved denne verden jeg ikke ønsker skal dominere livet mitt. All splittelsen og fragmenteringen, bilde for bilde, tema for tema, uten tråder og uten sammenheng. Ulingen fra pengene, som et snikende spøkelse i kulissene som påvirker alt som presenteres, og hvordan. Alle idealene som ikke vil bringe en noe sted, designet og opprettholdt for at en aldri skal føle en har og er nok. Distraksjonene fra å kjenne etter på dagens sinnsstemning, dagens indre opplevelse, dagens fuglekvitter eller kveldens himmelfarge.

Boksen som dreper tiden.

Idag blir jeg engasjert i nyhetene. Elfenbenskysten tvilholder plutselig på følelsesapparatet. Jeg vet ikke om det skjer frivillig, jeg holder antennene litt tett ved programmene som lettest trykker på vitenen om at vi lever i en jævlig verden. Og de er raske med klippene, jeg får ikke sukk for meg til å trekke antennene enda tettere inn før ansiktene og blodet treffer. Men uansett, det føles på en måte godt i det vonde, å kjenne seg igjen i å være menneske, å kjenne det vri seg over at det innebærer å forlate barna sine til geværer som forfølger en, når en er menneske i elfenbenskysten.

Det er så en del av meg observerer neste klippet fra neste innslag, samtidig som følelsene er et annet sted, ikke direkte i elfenbenskysten, men i stemningen bildene har vekt i meg. Og det er noen som gråter der og, bare av helt andre grunner i vårt lykkelige land. Når sporten overtar blir jeg plutselig bevisst det som sitter i meg, samtidig som kontrasten til de som løper etter ballen gjør meg nok en gang til en fremmed på denne planeten. En som ikke kan og vil være med på kalaset fullt av inntrykk i hytt og gevær, der eneste metode for å henge med eller ta del i kalaset syntes å være å ikke delta.. med et følelsesliv. Som er sensitivt, og som ønsker bli lenger enn 5 jævla sekunder i en menneskelig stemning før neste bilde distraherer og ber deg

stenge av.

"Uten en tråd"

Det er samme livet, og jeg har minnene fra det samme livet. Det jeg har levd til nå. Jeg kjenner bildene fylle meg opp på nytt, alle bildene fra alle tidene, men selv måten bildene er i meg, er forandra. Jeg sliter med å sette ord på det.

Så mye av den jeg er, eller rettere sagt den jeg har kjent meg som, har handlet om alle disse bildene, og hva de vekker i meg, av følelsen av å leve dette livet. Med alle sine forandringer, og alle sine klisjéer. Ritualene ved hver overgang, vemodsdyrkelsen og stemningene som historiene og fornemmelsen av alle tidene vekker, gråten over hva som går over, skakelsen ved -og omfavnelsen av det som er uforutsigbart og nytt.

Identitet. Jeg er i sorg og overveldelse og overgang. Samtidig liksom deprivert for mine vante klisjéer, min vante overgangs-identitet.

Jeg lurer på om jeg har en nærmest religiøs tilknytning til min egen livshistorie. En ærefrykt og dyp respekt for alt jeg har opplevd, mangfoldet og innholdet som kan presses inn i årene. Innvevd i meg som en selvfølgelighet er det å alltid være del av en tråd, og aldri havne for langt fra fornemmelsen av denne tråden, og når jeg plasserer meg på den kjenner jeg meg selv igjen som en gammel venn, samtidig med ydmykhet for hvordan vennen stadig er ny der hun er nå.

Minnene, jeg overrumples av de i disse dager, som forventet, men likevel annerledes. Det er som om de er fremmedelementer heller enn kjente og kjære drypp fra opplevelsen av tråden, identiteten, meningen. Jeg klarer ikke kjenne den samme nostalgien, om jeg kjente den ville det være for mye, for mye liv å ha plass til. Plutselig dukker en person, en tid, en hendelse opp på netthinnen. Og jeg tenker, jeg har opplevd dét og, det var sant, det hadde jeg glemt. Og jeg vet ikke helt hva å gjøre med det, hva jeg føler, hvor jeg kan plassere det.

I halvsøvne i natt dukket så klare fornemmelser opp fra en tid da jeg nettopp hadde flyttet hit, og hadde minimalt med møbler, så jeg satt bare på gulvet, med en lysestake, og inviterte folkene jeg var med på teselskap på gulvet rundt lysestaken. Jeg så meg i halvsøvne rundt som om jeg var i et Star Trek hologram-rom over mitt eget minne, så på de tilstedeværende og ansiktene deres i samtale. "Oi, der er den, og den og den. Det er sant, vi var jo en liten gjeng til tider." Og jeg ser på meg selv, halvt utenifra og innenfra, og husker plutselig fellesskapsfølelsen, eller følelsen av verdsettelsen av stunden, eller følelsen av å være i samme rom som akkurat de menneskene den kvelden. Gleden.
Et minne lenge tapt i mylderet av alle minner. Og jeg vet ikke hva å gjøre, for med min lille religion er det som et brudd på trofasthet til tråden og historien og opplevelsene og menneskene som har betydd noe for meg, at slike minner gjemmes og glemmes. Og at de stadig blir vanskeligere å gjenkalle med følelser, som var de bare en filmsnutt. Jeg vet ikke hvem å be om nåde heller.

Nå kjenner jeg meg nådeløst slynget ut i noe som ikke bare er en forandring blant de mange, men kanskje noe som røsker meg ut av den vante bevisstheten om tråden. Til en helt ny tråd, der alt det andre, det betydningsfulle og vakre og utrolige jeg har opplevd, reduseres til et tidligere liv. Som var med å forme meg, ja. Men som jeg ikke får anledning til å dyrke lenger. Nåde.

Jeg har ikke levd en hverdag på veldig mange år. Hverdag i den forstand at dagene går uten at jeg er bevisst tråden på ett eller annet vis, uten at jeg innlemmer mine større idéer om hva det vil si å leve, om jeg lever slik jeg ønsker, om jeg er i kontakt med meg sjøl, min kropp, mine følelser, og uten flere glimt av tilstedeværelse som zoomer inn øyeblikket. Og jeg har ikke hatt like dager å veldig mange år. Kanskje i perioder på en uke eller to, men det har vært et større likhetstrekk at jeg ikke har kunnet vite hvordan en dag ser ut før den er over.

Har det vært noe desperat over min konstante hang til å ikke gli inn i en eksistensiell døs? Ikke bli avslått. Fra bevisstheten om mening og liv og død og tilstedeværelse og spørsmål om jeg har det godt. Opplevelsen av å ha det godt, har ofte blitt plassert som del av tråden i øyeblikket jeg blir opplevelsen bevisst. Og jeg har vært så glad for å ha det så mye godt, og ikke minst stolt over at det er det jeg velger og prioriterer.
Noen ganger, og enda mer i det siste, har jeg hatt det godt uten å vite det. Kanskje jeg ikke har dannet så mange minner å ta frem igjen disse stundene, for det er så bevisstheten om at en har det godt funker som trykksverte til å innprinte minnene sterkere. Men jeg vet jeg har hatt det godt, vært tilfreds, ledd og smilt og kjent kjærlighet. Uten å være bevisst det mer enn i glimt. Det er så uvant, at det går på identitetsfølelsen løs. Hvem er jeg, når jeg går her mellom to tider, midt i kløften som splitter hele livet i to og (midlertidig?) fratar meg følelsen av en tråd, og kjenner glede uten å være bevisst den?

Og kjenner han meg, når jeg kjenner meg så identitetsløs. Eller når jeg postulerer en identitet som kanskje egentlig har gått ut på dato. Kanskje min fremste identitet snart er som mor. Og hva skjer med minnene da? Kanskje den nye identiteten tar over plassen deres, kanskje dette er mitt siste farvel med de før jeg blir gammel dame som gjentar meg selv enda mer i det kjedsommelige om min spennende tid som ungdom og ung voksen. Eller kanskje jeg vil kjenne de som noe annet enn delen av en sammenhengene tråd. Heller som et annet liv som angår meg mindre, alt jeg trodde betydde masse stacket unna i assosiasjonsnettverkenes avkroker, der de sjeldent møter en synapse som bringer de frem i bevisstheten. Religionen min forsaket. Nåde.

Det nye livet kommer sannsynligvis til å bety mer for meg enn mitt eget. Det er kanskje det jeg kjenner komme, når det føles som jeg ikke bare tar nok et farvel med mylderet av minner og tråden bak meg, men farvel med å forholde meg til de med samme innlevelse og verdsettelse. Og jeg syns det er en sterk opplevelse, dette her.
Noen øyeblikk kjennes det som jeg svikter meg selv, eller den jeg tidligere har vært som intenst savner meg, som vil jeg skal annerkjenne henne og alle hennes opplevelser, fortelle henne at hun er like mye verdt.. også om hun plutselig en dag blir glemt.

Åh, hva kan jeg gjøre her inne nå? Hva kan jeg skrive? Det er nå jeg står på terskelen til å gjøre Sverdfisktrombone forbundet til det nye i livet mitt. Jeg har vegret meg for det.. Ordene mine og deres verden knytter livet mitt sammen, men jeg føler så ofte at det ikke finnes et bånd nå, mellom fortid og fremtid.

Jeg undrer meg over hva som er meg, som blir med meg inn i det nye. Hva var meg i det gamle? Ingen vil slite med å kjenne meg igjen, om så livssituasjonen er en annen. Hva er det de kjenner igjen, hva er det som er med meg? Sånn egentlig?

Når jeg entrer stemninger jeg senest opplevde for litt over en måned siden, er det så de er bluss fra fortid, fra et annet liv. Og det er rart, for hvor mye har egentlig forandret seg? Og disse stemningene, er ikke de også tråder i livet mitt, som bølger gjennom meg i nye drakter, i nye tider? Vemodet. Musikkdyrkelsen. Fellesskapene og solitude'n. Varsom lidenskapelighet og forrykende ro. Plutselig bommulsmyk stillhet i de travleste gater, når tankene går saktere og livet kommer nærere. Stemningene er et hjem, ja.. det er så jeg kjenner meg hjemme når jeg entrer deres landskap.. og en uro brer seg når disse hjemmene får et drag av forgjengelighet ved seg.. noe jeg vil klamre meg til, eller noe som vekker sørgmodighet.

Gløden min. Det er kanskje den de kjenner igjen. De peker den ut når jeg ikke kjenner den selv også, som noe som skinner igjennom selv mine egne stengsler. Jeg tror jeg vil bli en mor som gløder i møte med sitt barn, kanskje jeg vil gløde mer enn noen gang. Kanskje gløden vil merkes så nært de innerste nerver, at forgjengelighetsangsten slår sprekker. How the light gets in.

Nei, det er ikke bare en forgjengelighetsangst eller forandringsangst. Hva er det, som gjør at jeg føler meg oftere slått av, ofte som en mekanisk kvasipredikator når jeg sier ord som termin og permisjon. Hva gjør at det tar så tid for meg å eie dette? Som noe jeg deltar i, ikke bare noe som skjer med meg...

Dette albumet også. Beth Gibbons & Rustin Man. Det er ganske svakt, det ekkoet som vibrerer mellom tonene, fra andre tider jeg hørte disse låtene. Igår var jeg svakt feberisk, og der jeg lå i mørket med han på telefonen, kunne jeg beskrive følelsen av at jeg, min bevissthet og mitt fysiske hode og kroppen som sank ned i madrass og pute, var som en asteroide eller liten planet som forsvant bakover i et univers som var fremfor meg. Fremfor meg innunder lukkede øyelokk. I et slikt univers blir minnene til dette albumet som livet på en av de andre planetene.. jeg vet hva som skjer der, jeg husker stemningen fra da jeg var der, det er lett når jeg hører stemmen hennes, kontrabassen, strykerne.. men angår livet som har vært meg lenger? Angår planeten som svever der ute meg?

Det var en jente som ofte klaget over at ansiktet hennes var assymetrisk. Hun var helt nydelig, men sartheten hennes vekket nærmest en irritasjon, som om hun eksemplifiserte alt jeg ble trukket mot å forbarme meg over.. eksemplifiserte det så kraftig som bare en sped fugl med assymetrisk ansikt kan. Jeg kunne ikke tåle eksempler som henne, det skulle ta så mange år til før jeg begynte se igjennom hva det hjelpeløse vekker i meg. Så jeg så henne bare noen få ganger. En av gangene var dette albumet i bakgrunnen.. jeg husker det, for jeg husker glimtet av å gi noe til henne, når hun kommenterte sangenes skjønnhet. Noe så intenst ved det. Jeg var aldri bevisst at det skremte meg. Aldri bevisst at i følelsen av å gi til spede fugler som kommenterer vakre sanger, ligger en slags grådighet. Spenningen mellom det suget som kommer fra andres opplevelse av å være hjelpeløse og å trenge andre for å fylle tomhet, og min trang til å være noe stort i en annens verden. Når hender og hansker passer i hverandre slik, vekker det grådighet etter mer. Og det vekker lidenskap. Slik det gjorde med alven. Magnetisme. Klisjéer om uunngåelige kyss og store ord selv når erkjennelsen har gjentatt seg altfor mange ganger. Erkjennelsen av at noe ikke er bra for meg.

Så kommer han som er bra for meg. Og jeg tåler det knapt til tider.. jeg får vondt, av hvordan han er en kontrast til hånd i hanske og magnetismen deretter. Jeg blir forvirret av å kjenne en annen type dragning, der hva som er godt for meg blir som en utenifra kraft som plasserer meg i dette livet, med denne mannen, og putter noe voksende i magen på meg.

Først blir jeg en annen. Hva som var er over, kanskje det har dødd, kanskje jeg aldri får det igjen. En slags udefinerbar sorg. Og en intens konsentrasjon om dette nye, selv om det vekker angst. Jeg oppdager indre stemninger er annerledes, jeg er i et vakuum, der hvor livets evne til å overraske har all makt. Makt over følelsen av en tråd. Her er han, her er jeg, her er dette nye og oss. En imaginær fremtid, der er vi ikke mennesker, men liksom pappmasjéfigurer klistret på bevisstheten. Jeg kan flytte rundt på og se for seg gjøre de særeste ting, i en ny virkelighet. Virkelighet som ikke har synket inn, forbi pappmasjéer, inn dit bevissthet og kropp henger sammen.

Øyeblikkene jeg glemmer det nye, er først også i vakuumet. Der jeg er, der jeg ligger i vann og ser på en himmel, eller spiser bringebær, som om det er bare en idyllisk sommer jeg befinner meg i, fjernet fra fortid og fremtid. Øyeblikkene nær han også, inneholder plutselig ikke vår historie, bare dette nye annerledesland og hvordan vi er nære i det landet.

Men det skjer noe. Ikke har det gått mange dager heller, før det nye begynner så smått å hektes på det større bildet. Begynner bli en del av livet mitt, der det ikke er et gigantgap mellom hvem jeg var før, og den jeg er med det nye. Det nye går inn i vokabularet, jeg får ikke en skakelse av å si det høyt. Jeg møter mennesker som ikke vet, og det er godt, for den jeg er med de er også meg. Meg jeg ikke vil glemme. Jeg vil alltid danse.

Solen

Hvor mange ganger i løpet av dette livet vil jeg zoome ut, så inn, så ut, så inn.
Der jeg plutselig fylles av alt jeg har opplevd og kommer til å oppleve, dype jordsmonn av innhold og luftbårne vindkast av tilstander og stemninger.. gripende inn i og grepet av de andre livene og tingene, kjærligheten, altet. Sprenger i brystet, pumper i hjertekamre, svulmer i innvoller...

Vemod er ikke et omfattende nok ord for tilstandene av å romme et liv.. og bli gjennomstrømmet av viten om at ingenting ligner dette øyeblikket. Forgjengeligheten holder om seg selv med klamrende favn, øyelikket smetter ut av fingrene... men så går zoomlinsen inn. Prikken som er nåtid, blir gedigen. Jeg zoomer ut igjen, og feltet i prikken utvider seg med linsen. Blir alt.

Og så går jeg neste steg, her er det en slags hverdag. Her er det øyeblikk som følger hverandre uten eksistensiell erkjennelse. De er verdifulle som de er. Tilogmed i køen på Ica søndager.

Jeg endrer på følelsen av hvem jeg er og hva jeg hører hjemme i. Det skjer vel ikke så mye, annet enn kontakten med en annen, nærheten til en annen, og tanken på ham. Jeg bor der jeg bor, jeg gjør det jeg gjør, jeg fortsetter smile mitt smil og danse min dans. Fremtiden er alltid nær, og alltid ukjent, men nå ble den begge deler så mye mer. Forgjengeligheten, og vitenen om at jeg ikke aner hva som venter, åpenbarer seg like sterkt som kjærligheten. Jeg som har min stolthet i å kunne famle, i å leve i det uforutsigbare.. så ser jeg hvor satt jeg har blitt i min form for uforutsigbarhet.
Jeg ser på livene. I lys av min bestemors død nylig, og alt av historie som fyllte henne, omga henne, bandt henne og andre sammen.. ser jeg igjen på livene. Hvor mange vendinger de tok, som ingen kune forutsi. Hvordan ingen i min familie har levd i et løp, på en linje med et mål. Drømmene som ikke ble til, verdensbildene som ble veltet om, forbindelsen til en viktig annen som ble brutt eller opprettet, alt de gjorde og sa og alle stedene de var.

Og jeg ser på mitt eget liv.. jeg vet det også er et slikt liv. Hvert år inneholder en verden ulik den forrige. Jeg har fått være så mange personer i et liv, og likevel den samme. Den samme som erindrer hvordan det er å være outsider og insider, nerd og populær, uinteressant og interessant, krampaktig usynlig og fargesprakende synlig. Den samme som erindrer å være på utsiden av samfunnet og se inn på et forvaklet grått byggverk av et samfunn, og som vet hvordan det er å være i bygget og se seg rundt og forsøke forstå det. Den samme erindrer å leve i forhold i skyldfølelse over aldri å være nok ovenfor et umettelig depresjonsgap, og nå møter noen som smiler og lar meg være. Lar meg være der jeg er, også når jeg ikke vet hvor det er selv. Det jeg gir møter ikke et sluk med sentrifugekraft, men heller en plante med evne til å trekke næring inn og bruke det i samspill med solen.
Vi er i samspill med solen. Og kanskje den vet hvor vi er.

Blikk

Det er ikke sjeldent jeg entrer Sverdfisktrombone-land med både skrivebehov og vakuum i hodet. Om hva. Om hvor. Om hvem. Meg selv? Men hva er det her da? Dette livet, dette meg'et, denne idéen om et uttrykk på en skjerm, som bare jeg kan gjenkjenne som mitt eget.

Jeg skriver fortløpende og noenlunde uten tanke, for denne gangen er vakuumet i hodet mer slukende enn de andre gangene jeg har ikke visst hva å skrive. Jeg leser tidligere innlegg, og ordene mine virker skrevet av en identitet, et sett med vaner i hvordan å bruke ord og hvordan å forholde seg til verden. Vanen er der også nå, når jeg skriver. Jeg har en bevissthet, Damasio snakker om kjernebevissthet som noe ultimat subjektivt, opplevelsen av at det er en sjøl som erfarer øyeblikket og verden og forholder seg til objektene. Ingen annen. Det er jo så selvfølgelig.

Men jeg har ofte stilt meg spørsmålet, om hvordan det ville være å bytte litt mellom ulike liv.. hoppe inn i en annens erfaringsmateriale og kjernebevissthet. Men da ville jeg forlate mitt eget, som jeg jo ikke kan erfare samtidig med den andres subjektivitet. Og det er vel det vi alle gjør, kanskje vi er oss alle på én gang, men én bevissthet og dens dimensjon kan ikke erfare de andre når den befinner seg innenfor sine rammer. Så.. skal vi forsøke hoppe ut av rammene, begrensningene som er vår kropp, det som skiller oss fra en større enhet med alt som er, prøve oppløse det som er identitet, ego, følelsen av å være unik og subjektiv? Følelsen av å ha en vilje, en bevissthet som lærer, et liv som navigerer seg utfra et nettverk av synapser spesialdesignet fra vår historie.. Sjøl dyrker jeg min subjektivitet og betrakter meg sjøl når jeg gjør det.. og jo mer standardene uler, jo mer vi generaliseres til et man istedet for en samling individer, jo mer holder jeg på retten til subjektivitet.

Det kjennes ikke lett å dekryptere tankene ut i ord for øyeblikket. De kjennes ganske abstrakte, som taktile følehorn som navigerer seg innover i en lite konkret erindring, og utover i en fortettet litt skumgummiaktig masse som er denne dagens stemning.

Jeg vet iallfall at jeg forandrer meg. Et rykk heller enn et napp. Det har vært så mange inntrykk en tid nå, kanskje ikke så overveldende som i andre tider av livet, men jeg tror de har rørt ved noe i meg.

Jeg bevegde meg ut på egen vei i England.. hvor jeg ikke bare betraktet meg selv, men kanskje enda mer betraktet selve betraktningen. Hvilke tabuer jeg har i blikket på meg selv, de jeg følte meditasjonslæreren jeg forlot bare næret opp under. Idealene, frihet fra tanker om fortid og fremtid, frihet fra idéene om hvem man er. Å se på seg selv med mildt blikk over sin egen menneskelighet, overbærende.. overlegen? Se ned på seg selv?
Persongalleriet utenfor en sjøl utspiller seg ofte også på innsiden. Jeg har metaforiske damer på høyere puter inni meg også, som sitter i meditativ verdig positur, dyrker ego-fri renhet og tror (innbiller seg?) at de har funnet en annen tilstand enn den vanlige menneskelige.. og hun plasserer de andre damene på lavere puter, ser på de med overbærenhet heller enn respekt, de har jo ingenting å lære henne, de er slaver av tanker og tid.

Og jeg betraktet idéen om å være uten at noen ser. Å komme vekk fra stedet der vi tross vår stillhet kunne se hverandre, der jeg smugtittet på andres prosess, og undret meg over om de smugtittet på min. Å gå derfra ut i skogene. Trærne, kanskje de betraktet meg? Kanskje insektene jeg studerte på armen betraktet meg, eller iallfall armen min, landskapet av ukjent terreng med små hår på. Og idéen om at historien kanskje skulle fortelles til noen i en fremtid.. til nære, til bekjente, kanskje skrives ned et sted.. også en slags betrakter. Er den betraktende siden av meg sjøl en slik utenifra-betrakter? En som simulerer en sammenblanding av andre blikk, heller enn å være mitt eget? Og om det er noe eget, er det for opptatt med å bevise sin eksistens og rett til å være, til å kunne slappe av og synge med naturlighet gjennom kroppen?

Tross all denne utforskingen av kriker og kroker av mine tanker, verdier, betraktere og indre dialoger.. grep omgivelsene meg. Når jeg kjente det i kroppen, kjente fargene og luktene, konsistensene og lydene, da var det så betraktende sider klamret seg og slapp taket om hverandre.
Et øyeblikk er jeg iscenesettelsen av meg selv og mitt liv, droppet ut av meditasjon og i omfavnelse av et tre eller stirrende på et ekorn, utenifra-blikket fryder seg og gleder seg til å beskrive dette for noen. Men også da kommer staheten opp, ønsket er så sterkt om bare å leve.. bare leve leve leve i det jeg opplever. Ikke et bilde, ikke en scene, ikke en fortelling. Bare et øyeblikk. Det samme som damen på puten lokker med.. men det hun representerer, og lever etter, kommer også utenifra. Jeg ser på henne, der hun satt da jeg møtte henne, eller der mine metaforiske damer på høyere puter sitter i mitt sinn, og hva som driver henne er idéen om et bilde å plassere seg i. Bildet av en rett vei. Som skal bringe en ettellerannet høyere og bedre sted.

Enda mer enn å forlate meditasjonsoppholdet og de britiske skogene, skjer det en endring inni meg av hans blikk på meg. Én ting er det vanlige, å føle seg attraktiv, føle speilet for de gode tingene. En annen ting er.. at hans blikk ofte blir som det blikket trærne i England kjentes å ha i stundene jeg var nær de. Det blikket som lar meg være, bektraktinger og iscenesettelser inkludert. Ikke bare blir jeg bevisst rommet han lar meg puste i.. jeg blir bevisst at jeg ofte sjøl ikke gir meg det rommet. Blir bevisst tabuene, og blir bevisst at jeg får lov å bryte de, jeg spiller ut iscenesettelsen, leker med den som en unge.
For jeg vet at han ser igjennom den samtidig som han leker med, slik vi leker med det som utspiller seg mellom mennesker og gjør lek til noe meningsfyllt i seg selv. Og jeg kjenner, som i skogen, at ønsket om å rive av seg lagene av betraktninger og bilder kommer innenfra, når iscenesettelsen har spilt sin rolle. Når jeg merker i stunder med utveksling av det næreste og ærligste jeg har, at jeg også da ofte føler meg som på en scene.. noe i meg fra bak sceneteppet vil rive vekk alle kulisser, avmaskere de maskene jeg måtte ha igjen ovenfor meg sjøl selv når jeg ikke kan beskrive de eller skjønner helt hva som er maske og ikke.

Det er så rart hvordan de samme tingene kan utspille seg som bedrag eller åpenbaring, det skal bare en liten tvist til. Søken etter tilstedeværelse som lokker en ut i en runddans av idealer og selvbetraktninger og arrogane ovenfor sin egen menneskelighet.. versus en subjektivitet som ikke gadd blikket utenifra et øyeblikk, og plutselig snek en inn bakveien til tilstedeværelsen der den alltid er tilgjengelig. Blikkene utenifra, ene stunden som en tvangstrøye som distraherer fra ens egenopplevelse, andre stunder en glans å iscenesette seg selv i nærmest som automatikk som fratar en ektheten og ærligheten med seg selv, og en dyrker idealet om frihet fra ethvert blikk, snøhulemannen og Thoreau... de samme blikkene kan i en håndvending kalle på en større ærlighet enn den du lever i alene, gi rom for en annen utforsking, og være med å skape deg en virkelighet som forandrer seg.

Nå

Nå. Hva skjer? Jeg vet egentlig ikke. Jeg er vel imellom noe. Noe og noe annet.

Hva var dette? Eller.. er dette? Sånn egentlig? En erfaring? En vakker, livgivende, hjerteåpnende, vekstfremmende, lidenskapelig og menneskelig nær erfaring... som jeg vil gi slipp på.. eller vil jeg? Det ble en blanding av sorg og lettelse nå, idet jeg tok et steg vekk fra realiseringen av dette som noe mer enn en erfaring.. et steg mot løsrivelse.
Jeg er glad i øyeblikket, jeg er glad i å nyte det som er, når det er, og du har lært meg det på nye måter, vennen. Men også i øyeblikket merker jeg et spørsmål om retning, følelse av at noe er rett, varig, motiverer til å ta valg. Ta valg om at det er deg og meg. Jeg klarer visst ikke ta det valget. Og det føles ikke rett.

Og jeg tenker.. om ikke Dette føles riktig nok, hva i helvete vil? Har jeg en defekt? Kompliserer jeg noe som egentlig er rett? Kan jeg ikke stole på meg selv, iallfall ikke stole på tvilen, den kan jo være en luring som dekker over for de virkelige følelsene. De som ville bringe meg inn i noe varig med en som er så god for meg, så god for meg, så god for meg.... Og en jeg respekterer.
Respekt kaller på gjensidighet.. jeg føler ikke den gjensidigheten, føler ikke øya mine skinner like mye som dine... og om ikke jeg merket det så sterkt hva du trenger, skal ha, og jeg ønsker så inderlig sterkt noe annet for deg. Jeg skulle ønske jeg kjente det var riktig.
Nå er det sorg og lettelse. Kanskje bare en kneik? Kanskje vi ler senere, komfortable i noe varig, over grublinga og tvilen min den gangen.
Eller kanskje du var hjertevennen i et land imellom. Der jeg skulle få kjenne meg nær, få kjenne meg begjæret, og lære meg på nytt å åpne hjertet og elske, i øyeblikket.

Natalie synger om damer i rosa og gåsemødre, jeg er full av noe spesielt, og hybelen gløder. Hvis du kommer fra gangen og inn kan du få gløden midt i fleisen så du blir forfjamsa og tindrende varm innvendig. Det røde og varme, ild og jord.

Nå er jeg overveldet. Eller.. det er så subtilt, så forsiktig og varsomt på et vis, det virker rart å kalle det overveldelse. Alle ordene som mangler. For de viktige tingene. Slik at vi kan ha de øyeblikkene i ordløshet i fred, lære å finne tillit til at opplevelsen deles, ord eller ikke.
Vi deler så mye mer enn ord. Jeg vet jeg har mange av de, men jeg vet også at de er bare en dimensjon. Og jeg vet du vet.

Livet har så mange historier. Noen av de forteller vi hverandre. Noen av de lever som et bakteppe, eller en kontrast til det som er nå, eller noe vi forestiller oss selv igjennom. Nå kjenner jeg vemodet stige over alle historiene mine, slik de er fortalt eller ikke fortalt, og slik de egentlig aldri kan deles, slik de bæres av meg som en erindring av en lukt, en stemning, det som opplevdes innenfra. Og når jeg kjenner på historiene her jeg sitter, og når vi bringer de inn i rommet vi skaper, kommer erkjennelsen pludrende forsiktig og lur:

Nå har en ny historie begynt. Den fortelles fortløpende, illustreres med sanselighet og kjærlighet, ord og ordløshet, og ingen vet hvoran den vi utvikle seg. Vi kan bare ta imot den, frydes av twists and turns, vite at det venter overraskelser, utfordringer og vakre beskrivelser av noe menneskelig og gjenkjennelig, som i enhver god historie. Gode historier, er de som kaller på hengivelse, der vi er tilstede i handlingen, tar inn betydningen, uten at tankene distraherer en vekk, og når vi lytter til fortelleren puster vi rolig og dypt.

Jeg puster rolig og dypt.

Følelsen av hva som skjer

Det er ingen struktur her nå. Teppet er ikke støvsuget, oppvasken ikke tatt. Det ligger poser og vesker strødd ved døra, og en konsertbillett jeg nesten tråkker på daglig, slik at jeg daglig minnes på alle konsertene neste uke.
Men jeg har samlet sammen noen tankekart om psykoimmunologi og biologisk forståelse av emosjoner inn i permen de hører til i. De lå spredt på gulvet etter han og jeg snakket om biologisk psykologi. Jeg siterte Damasio og kjente begeistringen stige så pusten gikk fortere. Delvis av Damasios genialitet, delvis av glede over stemmen i øret som også viste begeistring, og begeistring over min begeistring.

Det ligger også en perm åpen med skriveriene av mer personlig art. Det er et godt gulv. Godt å sitte på alene eller med andre, godt å ligge og se opp på sprekkene i taket. Godt for yoga om morgenen og sentimental refleksjon om kvelden. Godt å lage piknik midt på gulvet ut av det vi finner i kjøleskapet i et rolig nach eller et nattlig teselskap. Godt å sitte og sortere tanker i form av ord på papirer med burgunderrødt teppe til underlag. Et gulv som inviterer til varme, nærhet og ild, som slukte oss en kveld og spyttet oss aldri ut av det burgunderrøde.

For jeg er vel i det. Selv om fremmedheten med jevne mellomrom slår meg like mye som nærheten. Vi kjenner hverandre, vi kjenner hverandre overhodet ikke, vi har en flørt på gang, vi har et livslangt forhold på gang, jeg er ikke forelska, men hjertet dunker, jeg idealiserer ham som det beste som har skjedd meg på lenge og jeg lurer på om jeg kan falle for en underlig trønder som lever et så annerledes liv fra meg. Istad sendte jeg melding om hvor fjern han kjennes, og han svarte med ord som treffer så jeg brast i gråt. Det paradoksale er like velkomment som alt annet. Jeg føler meg velkommen. Med det jeg er, og ikke er.
Og når det ikke er hans åpne armer jeg minnes, er det våren eller luften rundt meg som strekker armene mot meg. Her I am. I belong here.

Idag kjente jeg meg kaotisk og dum en stund. Vi satt i rommet der vi skal være vokse fremtidige psykologer, der vi nikker alvorlig og smiler lurt når vi forstår noe. Der temaene vi snakker om også utfolder seg hvert øyeblikk imellom oss, i rommet, mellom og i de vi er. Jeg fikk ikke frem hva jeg ønsket formidle, hjertet dunket og det voksne i meg rant ut mellom fingrene.
Fingrene mine er korte, hendene barnlige. Hans hender er tilstede, de taler til hudcellene på et språk jeg hadde nesten glemt, det er lenge siden jeg var i det landet der det tales.

Å være kaotisk og dum er greit. Tunge dager er greit. En stressa tanke over noe jeg ikke vet om jeg får til, er greit. For noe skinner i meg med sterkere farger. En følelse av å være mer enn alle disse tingene. Og nei, det er ikke bare speilet han viser meg. Ta speilet vekk, og jeg er her likevel. Innenfra.
Denne tiden har jeg ikke opplevd så mye stort og spesielt. Vært lite med folk, ikke opplevd de store begivenheter som i høst og vinter trengte igjennom lagene med fremmedfølelse inn til kjærlighet og glede. Men kjærligheten og gleden stråler like herlig ut. Når jeg hopper ut i engstelighet og villfarelse, kan putselig Viljen være der, og minne hele meg på noe enda virkeligere samtidig. Kanskje jeg ofte vil oppleve fremmedfølelse og engstelighet i livet jeg befinner meg i. Og kanskje er det opp til meg om jeg skaper virkeligheten der jeg'et som opplever villfarelsen er så mye mer, hele tiden, innenfra. Strålende.

Timene er gode. Noen ganger begynner jeg tenke på alt jeg skal i de senere timene og dagene, også virker de liksom trange og ufrie. Så plutselig slipper det taket som ved et knips. Plutselig merker jeg at de er mange, timene, de strekker seg ut og de er behagelige å være i, noen ganger berørende og vare, andre ganger livsintense og grandiose. Og det at jeg har denne timen, og alt den kan være, får det til å pumpe blod i årene som hvisker om frihet.. frihet..frihet.

Dog jeg må innrømme.. jeg gjemmer ofte intensiteten min. Kniper munnen igjen, holder kroppen i ro, viker med blikket framfor å la det gå inn i leken dans med andres. Jeg vet ikke hvordan å romme den intensiteten, den som lar timene være langstrakte, som gjør meg bevegelig framfor stagnert, så jeg kan kjenne det flyter friere inni meg og i kontakt. Det som hopper i brystet så mye at det sprer bølger ut i rommet. Som da jeg leste indeksen i en bok idag, og kapitteltitlene fikk meg til å ville juble, og jeg mobiliserte kreftene til å bare smile og bruke den stemmen man bruker blant de voksne som nikker til hverandre. Jeg tar ansvaret for andres behag, alt som intensitet og livsbejaelse blir grensetruende for. Jeg tar ansvaret i adskilthet.

Men jeg kjenner oftere hjertet mitt kommuniserer med den samme frihetslengselen i de andres hjerter, der intensitet og adskilthet ikke spiller noen rolle, og kjærlighet aldri rakk bli en utbrukt klisjé.

I feberørske og risiko-redselløs fremoverlent nysgjerrighet. Intuisjonen taler. Hadde feberen skrelt av lagene av kontroll og forsiktighet? Åpnet portaler til de diffuse stemningers univers, der en plutselig får ubetinget tillit til en fornemmelse. Ingen nøling.

Jeg ønsker ikke nøle nå heller. Kanskje jeg gjør det, kanskje jeg blir perpleks og rar, vennen. Men du har vekket en uforbeholdenhet i meg. Allerede er det gode verdt hva enn måtte komme. Der er friheten igjen. Hallo, frihet.
Nå har jeg friheten til å ta imot. Det er først noe jeg har ervervet meg i det siste, en gryende frihet fra et gammelt jag etter å alltid være noe for andre, og en gammel skam over lengselen etter å bli berørt. Uforbeholdent. Av noen som vil meg vel.

Jeg er et frukttre, mitt livs herjinger og sesonger modner nye frukter i hver runddans. Jeg kjenner alltid på meg, når noe i meg modnes, når det regner heftig og gjør vondt i knopper som brister, blomster blusser opp og visner igjen før jeg får sukk for meg, og når fruktene vokser kjennes de sure og ikke klar for å presenteres for noens gane helt enda. Men jeg vet de modnes. Og jeg vet, at det er alltid noe, eller noen... som kommer bort til treet i akkurat riktig tid. Du har funnet de første modne plommene denne sesongen.

Ja, herjinger og tilsynelatende stagnasjoner bærer frukter.

Det skjedde en slags kuliminering. Tre dager. Hver med sin sterke følelse av krise og ute-av-meg-selv'het, hver med sin overgivelse til smerten og forvirringen, og hver med sin forløsning, sin møysommelige oppnøsting av glemte gulltråder i livet. De som glitrer fram et minne om total livsbejaelse. Eksistensiell prosess i fast forward, jeg ble lattermild over hvor ekstreme vendingene var, hvordan jeg hver av dagene kjente på både Den Store Håpløsheten og den Store Meningsfølelsen. Psyken karikerte sin egen runddans med de større temaer, tredje dagen kjentes det plutselig som en lek.. nedturen grep ikke fatt, for jeg kjente valget om å løpe videre sammen, nedturen og jeg, eller la være. Og da jeg lot være, var de tre dagene slutt.

Etter de tre dagene, følger tre uker der hverdagen viser meg hvor irrelevant og poengløs kjempingen er.. de gir meg gode ting, dagene. Og det er mye musikk. Jeg faster, hele meg innstiller meg på fornyelse, renselse, og en vekst som også foregår på nivåer jeg ikke forstår med en tanke, i min sammenkobling med alt som er. Inntak av næring, og ny lærdom om healeren i meg. En fasthet i min intensjon. Intensjonen er å motta, fra trådene av en større sammenheng. Alt det gode som kommer min vei. Jeg gråter når jeg tør si det, kjenne det. Min solar plexus, ilden, brenner lærerinnen min i ansiktet, og jeg kjenner det eteriske, det som er meg velkjent i en annen dimensjon enn den intellektet mitt fatter.

Frukt.
En fremmed i mitt hjem ble mindre fremmed.
Og jeg vet plutselig mer om hva som er mulig, i landskapet bak en feberfornemmelse.