Slitte buster - ny pensel?

(En liten advarsel: Dette innlegget tar en rask overgang idet tilstanden går fra trøtt til overtrøtt...)



Olafur Arnalds. Strykere og piano som med et sørgmodig smil tiner opp islandsk kulde så det nesten gjør vondt i sjelens frossenhet. Sånn som når stortåa nesten har fryst til is der ute, og du kommer inn, og den skriker, omtrent den eneste tiden på året stortåa får anledning til å gi klar beskjed om sin eksistens, så du kan kjenne det innenfra. Hjertet gir lyd om sin eksistens langt oftere. Med eller uten Olafur Arnalds og hans strykere sin hjelp.

Solar Plexus kan også snakke et ganske eksistensielt språk til tider. Mellom angst og befrielse, mellom en halvsluknet glo og full livsbejaende flamme. Denne gangen er det jeg som tar kontakt med min gamle venn S.P. Å puste dypt i magen er å plukke opp røret. Å kjenne den velkjente lenken rundt midjen - den som tvinner seg i hver periode kontakten blir perifer - briste ledd for ledd, er å taste nummeret. Og når det skjelver, og jeg ler inni meg: "Hva er det ved livet å være redd for?" og minnes ildfuglegget i magen og alle gangene jeg brant av å følge fandenivoldske vinder, da er linjen opprettet. Samtalens innhold, eller tidspunkt for selve møtet, vet jeg ikke. Men snart er det vår.

Snart er det vår.

En venn snakket idag om sin enorme usikkerhet i en situasjon hvor en viktig person i livet hans ikke responderte på en mail. Hvor mange tanker det fostret, fantasier om alternative forklaringer, fra det mer sannsynlige til det mindre. Hvor underlegen den andre han følte seg, akkurat som den hadde fått makten over hans sinn på et vis, holdt ham i sjakk frem til neste trekk. Men på et vis var det også han som plasserte seg der. Og den andre.. vel.. det er alltid en annen. I disse trakter, og i disse tider: En annen som også føler seg mindreverdig.

Jeg var et lite stykke på vei oppi hodet med tanker om min egen tendens til å svømme i lignende usikkerhetslandskaper som den han beskrev, og en dertilhørende liten murrende angst, da vi gikk ut av restauranten og jeg nesten snublet i et reklameskilt som sa: "Våkn opp!" Da fortalte jeg vennen om tankene og skiltet, og vi lo varme immellom oss og snøen.

Mindreverd-dansen, og mindreverd-miskommunikasjonen, trenger ikke mer enn én sjel med litt helere selvfølelse for å bli transparent og irrelevant. Det var en tid jeg erfarte å være den sjelen, det var så de normene som oppstår mellom folks indre jantelov-stemme og forestillingen om de andres lignende stemmer, ikke angikk meg store deler av tiden. Jeg møtte folk et annet sted, der hver vår verdighet var en selvfølge.
Hvilken virkelighet! Jeg har så lyst til å male virkeligheten min framover med en like god pensel. Penselen brukt siste halvåret suger langhåret balle (jeg tillater meg å bryte aldri så lite med den poetiske skrivestilen). Angst og beven.

(Soundtrack-vending: Mr Bungle - "California" albumet)

Disse samtalene, disse samtalene. Kanskje jeg er som Jim Carrey karakter i Truman show, bare at i mitt show kan andre lese tanker i tillegg? Jeg husker jeg hadde sånne små anfall av frykt for at alt var et teater rundt meg, da jeg gikk på ungdomsskolen. Livet virket bare så helvetes påtakelig iscenesatt noen ganger, jeg kunne ikke fatte og begripe at det ikke var en slags plan bak... og når en ikke tror på Gud, er kreativ paranoia neste utvei. Så har man enda en ting å iallfall i mild grad relatere seg til hos fremtidige pasienter. Men på et tidspunkt kan idéer av merkelig art heller bli en lek med tanker, med spenningen i at vi egentlig aldri kan vite (truman-teorien er jo tross alt en ikke-falsifiserbar hypotese), blant mange av livets leker, som jeg begynner gjenoppdage nå om dagen.

Når jeg leker med tanker om hvordan ting ikke virker tilfeldig, kjennes det som jeg møter på en skikkelig skøyeraktig gjøgler. Han blunker, legger hodet spørrende på skakke, akkurat passe lurt til at jeg skjønner han vet noe jeg aldri kan få vite.
Et øyeblikk åpner han en dør til verdenen der alt er tilfeldig, faktisk reneste kaos, meningen var det bare vi som skapte som de underlige meningssøkende vesenene vi er. Så meningssøkende er vi, at når vi søker å se sammenhenger, skaper vi de med blikket vårt. Vi legger merke til det som passer, forkaster det som ikke passer, vi får øye på det vi assosierer med noe annet. Og om en tror skikkelig på sammenheng, kan en innbille seg at en er i en slags flyt, at ingenting er tilfeldig, men samtidig meningsfullt. Gjøgleren rister på hodet, bjellene på hodet sier plingelingeling. For hvor er logikken i å tro ingenting er tilfeldig, uten samtidig å gjøre oss til marionetter for en determinisme, hvor vi verken har valg eller mening?

Så titter gjøgleren oppmerksomt og underfundig på meg, ber meg snu meg rundt, og bak meg står Kabat-Zinn, han åpner en gigantutgave av sin bestseller, den rekker ham til halsen mens han står bak og holder den oppe. Bokstavene har fått en rosa karaoke-ball over seg, og vi sier de i takt med ballens hopp fra ord til ord, Kabat-Zinn, gjøgleren og jeg: "At some point, we may even see that it is not quite correct to say that we are doing the threading. It's more like we become conscious of a connectedness which has been here all the time. We have climbed to a vantagepoint from witch we can more readily precieve wholeness, and can cradle the flow of present moments in awareness."
Gjøgleren setter opp en viktig pantomime-mine, setter seg spontant i lotus-stilling med demonstrativ fred i ansiktsmusklene, før han fniser i sin egen lattermilde fred og rekker tunge til mannen bak boken, jeg tenker dette er en fornærmelse mot hva han står for, og står bak, dvs boka med de store ord og den rosa ballen. Men Den Vise Mann rekker skøyeraktig tunge tilbake og blunker, og jeg ser de er gamle venner i en annen historie, jeg smiler inni meg. Kabat-Zinn hopper inn i boka si, den smeller igjen, jeg putter den i vesken og går til neste kafé.

Venninnen der sitter og leser japansk, hun siterer japansk for meg, vi snakker om foreldre og oppgjør og aksept. Og plutselig sier hun: "Jeg fant ut dette året at stolthet har aldri gjort meg noe godt. Så jeg gidder ikke være stolt lenger. Jeg kan heller ha integritet." Hun vet ikke at stolthet var det jeg fikk øye på denne julen, i meg sjøl, både i forhold til foreldre-greia og mindfulness-greia. Nei, det er ikke tankelesing det handler om. Men noe er det.
Og gjøgleren er der, sitter på øret hennes og gjemmer seg bak kaffekopper mens han fniser. Så springer han bortover bordet, piruett-snurrer over et morgenblad og tar et flyvehopp gjennom lufta inn en dør. Jeg følger etter. Åja, nok en dør til minnebanken.

Gjøgleren sitter og gliser på skulderen min idet jeg vandrer bortover storgaten i Tønsberg. Jeg er 17 år, og har bestemt meg for å ha tillit til intuisjon, og at vi inngår i sammenheng på en måte vi ikke kan fatte. Jeg føler meg "i flyten". Så når jeg får øye på en bok på et tilbudsbord utenfor bokhandelen langt der fremme, og tenker "den skal min far ha", gidder jeg ikke engang se nøye å tittelen før jeg har kjøpt den. Jeg leverer den til ham som en slags selvfølge: "Jeg fikk et innfall om at du skulle ha denne boka, jeg vet ikke hvorfor". Han ringer meg dagen etter og sier boka utfylte det hullet han manglet i artikkelen han jobber med. Minnet om et telefonrør smuldrer opp ved det ene øret, gjøgleren humrer i det andre: "Du vet at den hendelsen først ble spesiell for deg da du entret andre virkeligheter, der uforklarlig sammenheng ikke er en selvfølge? Først med avstanden til det naturlige, blir det overnaturlig."

Jeg er svimmel, litt ustø på beina når han dytter meg inn neste dør, og jeg tenker kanskje han forsøker slite ut hodet mitt med minner og metafysikk.. isåfall håper jeg intensjonen er å fornye evnen til fri tanke heller enn å lokke meg ut i full forvirring.

Innenfor neste dør ser jeg meg selv utenifra, sittende på sengen min i skansen, 22 år gammel. Og jeg vet hva som foregår: Troen og tvilen, lattermildheten og alvoret, en overbærenhet med min stadige tilbøyelighet til å tro på alt som ikke kan bevises.. og motet til å bare satse på at det er mulig, for det er jo ingeting å tape på å gå inn for noe. Om ikke annet, får jeg en nær tilstand ut av det.
Tårene renner, av en eller annen grunn, når følelsen kommer opp av vennen jeg skal prøve behandle, han som ligger et sted noenogfeti mil unna. Selv-suggesjon? Kroppen er varm, jeg forestiller meg han ligger fremfor meg med ryggen opp, lukker øynene, føler meg frem med hendene. Og jo, det prikler som om han hadde vært der, under hendene. Og som om han hadde vært der, kan jeg føle meg frem til hvilke områder som trenger oppmerksomhet, trenger støtte i sitt arbeide. Langsmed ryggraden, fra korsrygg til skuldervinger. Jeg lar det bare være hva det er, holder hendene der, forundres, og trekker de tilbake når det føles avsluttet.
Når jeg våkner neste dag, ser jeg på natten som om den var i en rus. Noe som ikke angår meg, som en fremmed utgave av meg som trodde på noe i natten som en ikke kan tro på i dagslys, men jeg smiler mildt over meg selv og tenker det vil kanskje alltid være en del av meg som holder seg åpen for alt som ikke kan bevises. I første sms sier han at ryggen er mye bedre over natten, han er tilbake på jobb. I andre sms spesifiserer han for første gang hva som var problemet; en strekk fra trening, i en muskel langsmed ryggraden, fra korsryggen til skulderblad.
"Hva gjorde du med dette minnet?" spør gjøgleren. "Jeg gjemte det vekk i vantro og flauhet, eller jeg dro det frem som en selvhevdelse, bevisføring, speiling av andres fascinasjon.. aldri en mellomting." Det begynner bli så mange tråder han viser meg, jeg er sliten og forvirret, føler meg faktisk som en marionett for min egen lek med gjøgleren. Men han er like full av energi og glød. Klapper i hendene begeistret over siste uttalelsen min, før han hopper ut i lufta og lander på fliser som svever i lufta. Han er en ballerina med balletsko, piruettdanser og nynner hemmelighetsfullt fra flis til flis. Jeg sitter over ham og ser på scenariet, og plutselig ser jeg at flisene er som tv-skjermer, med hvert sitt minne. "Dum-di-dum" nynner han, over den gangen mamma hadde kink i ryggen, den gangen med alven fikk tryggheten min, hjørnesofaen og Steinars arm, første møte med Siv, hverdag "i flyten", hver skjerm har et minne om noe som ikke kjentes tilfeldig... "Skam eller selvhevdelse, skam eller selvhevdelse, dum-di-dum" nynner han.

Gjøgleren stanser, trekker frem et hatt og ut av den en liten søt inder med briller. Han sier "The beauty of quantum physics is that it can explain everything" med indisk morsom aksent. "Hvorfor leste du aldri boka til den søte inderen med den morsomme aksenten?" spør gjøgleren, "den som dukket opp hos en venn rett etter du hadde ønsket å komme over den, som en åpenbar invitasjon fra universet?" Han gestikulerer og danser ut de siste ordene, så overspilt at jeg mistenker en dobbel ironi: Han gjør ikke bare narr av uttalelser om invitasjoner fra universet, han også gjør narr av de som gjør narr. Jeg humrer og smiler til ham med glede over friheten i at han både respekterer og gjør narr av alt på samme tid. "Kanskje å lese den boka ville være å hoppe ut i troen på en virkelighet jeg ikke hadde turt stå for, om jeg trodde klart på den? Når innholdet i boka sannsynligvis handler om nettopp det som gjorde at jeg leste boka, sammenhengene vi ikke har fattet enda, og bevissthetens deltakelse og påvirkning... vel.. " "...Ingen vei tilbake fra kaninhullet?" "Nettopp."

"Men Kabat-Zinn da?", tenker jeg, "Han og gjøgleren virker som gamle kjenninger, men han ser sammenhengen som gitt, og bevisstheten som bare et verktøy for å se den, ikke påvirke den på uante måter..?" Gjøgleren har hørt hva jeg tenker, for det er litt mer legitimt for en imaginær figur representativ for en side ved seg sjøl i sitt eget sinn å være tankeleser, enn for de fleste andre: "Hvem sier at en av deres virkeligheter er mer virkelig enn den andres? Han lever i den hvor sammenheng er noe han er uungåelig en del av, men ikke kan påvirke i den grad de ikke har beviser for i annet enn spekulatv kvantefysikk. Du er en nyere generasjon, du kan gjerne avansere din virkelighet litt. Du står fritt til å velge, må vite." "Men jeg er fremdeles ikke helt klar for å velge på det området.. Det er et enste sammensurium av vitenskapelige paradigmer, svevende hippier, tvil og tro, selvbildeveing i forhold til det ene og det andre.. Jeg kan ikke si jeg er særlig mindre forvirret nå enn da vi begynte leken, vennen. Har du noen glede av en slik runddans uten resultater?" "Jeg har alltid glede! Og jeg favoriserer spørsmål fremfor svar like mye som jeg favoriserer lek over selvhøytidelighet. Med lek er nyansene og krinklene og krokene i din bevisthet, ja.. selv der det er frykt, skam eller tvil, så aldeles uskyldig lett tilgjengelig. Og du vet... riktig kløktige virkeligheter males med en bra pensel. Frykt har en lei tendens til å slite på bustene."

Langt

Skrevet lørdag kveld:

(Kveldens soundtrack: Tool - Lateralus albumet)

Vi har enorme mengder viten og potensiale i oss. Men det er ikke alltid tilgjengelig.

Det er vanskelig å sondre terrenget idet jeg møter noen som har en ideologi eller et sett tanker, og jeg står på terskelen mellom å ville akseptere og ta til meg eller la det ligge og gå videre, i forhold til vedkommendes budskap... Noen vil si at vedkommendes måte å legge ting fram bør avgjøre. Logikken, rasjonaliteten, hvordan retorikken er bygget opp og hvilken tittel den andre har som beviser at den har kunnskap, er det som skal telle. Men det er så mange argumenter..

Og det er så mye forskjellig logikk… du tar utgangspunkt i et premiss, gitt at virkeligheten er slik og slik, og en hel verden av selvfølgeligheter utspiller seg. Om premissene er en objektiv vitenskapelig materialistisk virkelighet eller en oppfattelse av at alt annet enn Gud er illusjon (ref min mor); en intellektuell og gjennomført overbevisende retorikk kan følge.

Og slik kan en altså slynges ut i et helt arsenal av virkelighetsbilder med hver sin logikk, hver sin fornuft og påståelige sannhet. Der alt tilsynelatende comes down to what you believe in. Der vi alle, enten vi er bevisst det eller ikke, skaper vår egen tro gjennom hva vi plukker med oss og ikke. Noe som ikke gir gjenklang i din erfaring og ditt liv vil du sannsynligvis høre mindre av, du skaper din virkelighet i samme rom som de andre skaper sine, om det så var det samme dere hørte og så. Likevel er livet fullt av alle disse folkene med postulater om én virkelighet blant de andre, som gir seg ut for å være sannhet. Gjerne med en selvfølgelig eller sterk tone, som implisitt gjør deg til et mindre menneske om du ikke deler vedkommendes sannhet. Jeg tror jeg har ’arvet’ et minne av min fars oppgjør med religionen (Jehovas vitner). All smak av indoktrinering, uansett innhold, vekker en uggen kvalme som roper: ”Ikke spis!”

Noe jeg kom på i kveld, som ga meg en slags ro, en skuldersenking, er hvordan jeg ofte, kanskje fra jeg var barn av, har lyttet mest til de jeg opplever har det godt og møter andre med åpenhet. Ikke i betydningen ekstatiske og overdrevne, da går alarmen om noe påtatt. Men i betydningen at de er lite preget av frykt. Tilfredse i livene sine. I stand til å innrømme sin egen uvitenhet (for uvitende er vi alltid i en grad) uten å krype sammen i holdningen (ingen tør være så ydmyke som de som er trygge i seg sjøl). Og ikke minst folk som er i stand til å le og slappe av.

For… om vi står mellom mange ulike virkeligheter, som alle kan være sanne, eller kanskje ingen er det, ønsker jeg å velge den som gjør meg selv og de rundt meg mest godt. Meg selv og de rundt meg der jeg tilbringer dagtiden har det i varierende grad ikke godt for tiden, det kjennes som vi er drevet mer av mistenksomhet, mistillit, overlegenhet og usikkerhet enn tillit, nysgjerrighet og vekst. Og en slik virkelighet skurrer, noe i hele følelsessystemet reagerer, stopper opp, dette er ikke den virkeligheten jeg ønsker velge meg.

Jeg kommer aldri til å glemme en av mange underlige og fine menneskeinntrykk da jeg dro på min første reise alene for tre år siden, som fant sted allerede på flesland flyplass:
Jeg legger merke til noen på en benk, som ved første øyekast ser ut som et barn.. en jente på 12-13 år som har lagt seg sammenkrøpet på en benk med ryggen til omgivelsene. Det er noe så trygt og yndig med hele posituren, jeg blir berørt av å se henne. Så legger jeg merke til at det svarte håret har gråe sjatteringer. Det er en eldre dame som ligger der. I posituren og med tryggheten til et barn. Synet vekker et innvendig smil.

Etter en stund setter kvinnen seg opp, og synet vekker begeistring og tårer bak øyelokka samtidig. For det er Rebya Kadeer som sitter der. Kvinnen som går i forgrunnen for ca 6 millioner undertrykte uriguer i Kina. Som jeg har sett så vidt på tv og lest en lang artikkel om. Hvordan hun har kjempet seg opp i utdannelse ved å utslette sin identitet som urigu, kampen for folket sitt, årene hennes i et grufullt fengsel, den psykiske torturen (hun beskrev det å bli plassert 24 timer i døgnet i nabocella til torturrommet, med skrikene fra nye og nye personer i vanvittig smerte), og tankene om at sønnene hennes for øyeblikket stod i fare for å bli torturert og drept.
Her sitter hun på Flesland. Det er vanskelig å ikke stirre. Leite i øya hennes etter en vanvittig bitterhet, en vanvittig misantropi, frykt og håpløshet bak de barnlig søkende og nysgjerrige, dog litt trøtte øynene. På et tidspunkt ser hun at jeg ser på henne. Ingen irritasjon, ingen fed-up-ness av nok en persons oppmerksomhet på henne, bare imøtekommende smil, jeg smiler og nikker med det jeg vet om henne sikkert lett avslørbart, så mye ømhet som jeg føler i øyeblikket over at det finnes sånne mennesker. Et minutt av smil til hverandre og gjensidig nysgjerrighet. Og jeg husker det bedre enn kontakten med enkelte gamle venner.

I det menneskemøtet var ikke engang ord, enda mindre retorikk eller oppbygde rasjonelle argumenter nødvendig, jeg var sikker på at Kadeers virkelighet og sannhet, er en jeg ville absorbert og integrert med min egen, med en følelse av gjenklang i kroppssinnet. Et menneske som stråler som en nyfødt etter et langt liv full av ekstreme herjinger. Logikk tilhører en annen virkelighet, og blir en irrelevant floskel.

Ved siden av å lytte mest til andre når de er trygge, imøtekommende og åpne uten å være det på en måte som fortrenger verdens galskap (ulike grader av Rebya Kadeer), hender det at ordene fra mine egne ulike tider med klarhet og trygghet i meg sjøl kommer meg til hjelp i mer uklare og tåkete tider. Jeg har skrevet utrolige mengder. Noen ganger blar jeg i det jeg har tatt vare på. Også taler tidligere tiders tilstander og de sidene av meg som kom til uttrykk da til meg, slik bare en venn kan gjøre (en yngre og mindre erfaren venn, men dog). Som et memo to self.

Diversen pomøse skriblerier fra vgs (2.klasse, mest fra filofax på skolen) jeg leste og ble inspirert av idag:

”Så mange forestillinger! Fornektelse. Frykt. Hvorfor ser vi ikke vår egen skjønnhet? Hvorfor tror vi at vi må lete utenfor oss selv etter kjærlighet? Jeg ler! Herregud så latterlige vi er! Selvhøytidelige, fornektende skremte dyr. Vi rømmer fra ting vi ikke kontrollerer. Men vi kontrollerer ingenting! Og der er frihet! Flyt, menneske, for illusjonene dine står stille. Din tilsynelatende trygghet avler mer frykt enn du aner. Drit i frykten! Den er verre enn det du måtte frykte. Det du frykter er forestillinger.”

”Kjære Verden. Jeg forstår deg ikke. Du sier du ønsker nærhet, men støter alt fra deg gjennom ubetydelige murer mellom menneskene. Gjennom dyrkelsen av det meningsløse. Gjennom illusjonen vi kaller samfunn, hvis vilje påståelig skal overgå menneskenes. Finn meg, verden. Finn allesammen som forsvinner i mengden mennesker, i mengden meningsløshet, i mengden forestillinger, i all flukten fra kjærlighet.”

”Når brytningen med rammene og normene blir alt, kan hele innholdet bli forsømt. Brytningen kan ikke være hovedpointet, fokuset må være på innholdet, selv om betydning og innhold ofte er avhengig av en brytning.”

”Jeg begynner se forestillingene, hvor omfattende de er. Hvordan det som er, ikke er, og det som ikke er, er. Hvordan vår forestillingsevne kan avfeie det ekte som uekte. Forestillingsevnen vår er utrolig sterk. Tenk om den styrken kunne mobiliseres til en friere vilje, i takt med tillit til oss selv. All frykten vår. Å gå i dybden i seg selv handler ikke om å se ondskapen vi frykter vi finner i oss hvis vi ikke fengsler oss selv i rammegitte forestillinger. Det jo en enorm mistillit til seg selv. Det handler derimot å møte forestillingene sine, og ta de for det de er… noe vi finner på.”