Det er ingen struktur her nå. Teppet er ikke støvsuget, oppvasken ikke tatt. Det ligger poser og vesker strødd ved døra, og en konsertbillett jeg nesten tråkker på daglig, slik at jeg daglig minnes på alle konsertene neste uke.
Men jeg har samlet sammen noen tankekart om psykoimmunologi og biologisk forståelse av emosjoner inn i permen de hører til i. De lå spredt på gulvet etter han og jeg snakket om biologisk psykologi. Jeg siterte Damasio og kjente begeistringen stige så pusten gikk fortere. Delvis av Damasios genialitet, delvis av glede over stemmen i øret som også viste begeistring, og begeistring over min begeistring.
Det ligger også en perm åpen med skriveriene av mer personlig art. Det er et godt gulv. Godt å sitte på alene eller med andre, godt å ligge og se opp på sprekkene i taket. Godt for yoga om morgenen og sentimental refleksjon om kvelden. Godt å lage piknik midt på gulvet ut av det vi finner i kjøleskapet i et rolig nach eller et nattlig teselskap. Godt å sitte og sortere tanker i form av ord på papirer med burgunderrødt teppe til underlag. Et gulv som inviterer til varme, nærhet og ild, som slukte oss en kveld og spyttet oss aldri ut av det burgunderrøde.
For jeg er vel i det. Selv om fremmedheten med jevne mellomrom slår meg like mye som nærheten. Vi kjenner hverandre, vi kjenner hverandre overhodet ikke, vi har en flørt på gang, vi har et livslangt forhold på gang, jeg er ikke forelska, men hjertet dunker, jeg idealiserer ham som det beste som har skjedd meg på lenge og jeg lurer på om jeg kan falle for en underlig trønder som lever et så annerledes liv fra meg. Istad sendte jeg melding om hvor fjern han kjennes, og han svarte med ord som treffer så jeg brast i gråt. Det paradoksale er like velkomment som alt annet. Jeg føler meg velkommen. Med det jeg er, og ikke er.
Og når det ikke er hans åpne armer jeg minnes, er det våren eller luften rundt meg som strekker armene mot meg. Her I am. I belong here.
Idag kjente jeg meg kaotisk og dum en stund. Vi satt i rommet der vi skal være vokse fremtidige psykologer, der vi nikker alvorlig og smiler lurt når vi forstår noe. Der temaene vi snakker om også utfolder seg hvert øyeblikk imellom oss, i rommet, mellom og i de vi er. Jeg fikk ikke frem hva jeg ønsket formidle, hjertet dunket og det voksne i meg rant ut mellom fingrene.
Fingrene mine er korte, hendene barnlige. Hans hender er tilstede, de taler til hudcellene på et språk jeg hadde nesten glemt, det er lenge siden jeg var i det landet der det tales.
Å være kaotisk og dum er greit. Tunge dager er greit. En stressa tanke over noe jeg ikke vet om jeg får til, er greit. For noe skinner i meg med sterkere farger. En følelse av å være mer enn alle disse tingene. Og nei, det er ikke bare speilet han viser meg. Ta speilet vekk, og jeg er her likevel. Innenfra.
Denne tiden har jeg ikke opplevd så mye stort og spesielt. Vært lite med folk, ikke opplevd de store begivenheter som i høst og vinter trengte igjennom lagene med fremmedfølelse inn til kjærlighet og glede. Men kjærligheten og gleden stråler like herlig ut. Når jeg hopper ut i engstelighet og villfarelse, kan putselig Viljen være der, og minne hele meg på noe enda virkeligere samtidig. Kanskje jeg ofte vil oppleve fremmedfølelse og engstelighet i livet jeg befinner meg i. Og kanskje er det opp til meg om jeg skaper virkeligheten der jeg'et som opplever villfarelsen er så mye mer, hele tiden, innenfra. Strålende.
Timene er gode. Noen ganger begynner jeg tenke på alt jeg skal i de senere timene og dagene, også virker de liksom trange og ufrie. Så plutselig slipper det taket som ved et knips. Plutselig merker jeg at de er mange, timene, de strekker seg ut og de er behagelige å være i, noen ganger berørende og vare, andre ganger livsintense og grandiose. Og det at jeg har denne timen, og alt den kan være, får det til å pumpe blod i årene som hvisker om frihet.. frihet..frihet.
Dog jeg må innrømme.. jeg gjemmer ofte intensiteten min. Kniper munnen igjen, holder kroppen i ro, viker med blikket framfor å la det gå inn i leken dans med andres. Jeg vet ikke hvordan å romme den intensiteten, den som lar timene være langstrakte, som gjør meg bevegelig framfor stagnert, så jeg kan kjenne det flyter friere inni meg og i kontakt. Det som hopper i brystet så mye at det sprer bølger ut i rommet. Som da jeg leste indeksen i en bok idag, og kapitteltitlene fikk meg til å ville juble, og jeg mobiliserte kreftene til å bare smile og bruke den stemmen man bruker blant de voksne som nikker til hverandre. Jeg tar ansvaret for andres behag, alt som intensitet og livsbejaelse blir grensetruende for. Jeg tar ansvaret i adskilthet.
Men jeg kjenner oftere hjertet mitt kommuniserer med den samme frihetslengselen i de andres hjerter, der intensitet og adskilthet ikke spiller noen rolle, og kjærlighet aldri rakk bli en utbrukt klisjé.
Viser innlegg med etiketten hverdag. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten hverdag. Vis alle innlegg
tirsdag 20. april 2010
mandag 7. september 2009
Antifjas
Skrevet lørdag kveld uten nett-tilgang:
Antifjas. Tilfeldig møte med en venn som har prøvd seg som sjømann siden sist vi prata sammen. Kyllingsalat og samtale, og han bruker ordet fjas. Og selv om så mange jeg kjenner snakker om og er lei av overfladiskhet, distraksjoner, staffasje og påtrengt vellykkethetsjag, var det noe som skjedde da ordet fjas kom på bordet i dag. Innimellom kyllingsalaten. Lettelsen over å diskutere med selvfølgelighet heller enn oppgitthet eller opprørskhet, det å stå i forhold til fjaset. Lettelsen over å med selvfølgelighet kjenne seg igjen i hverandre; Å ikke ha taklet fjaset, å ha måttet lære å takle fjaset, å bruke fjaset som middel for kommunikasjon, å trenge igjennom fjaset i sin virkelighetsopplevelse og i sine menneskemøter, og ikke minst forundringen over at fjaset fanger og distraherer en så lenge en deltar i et byliv. Hva som bare var et kompromiss i møte med andres hverdag, de trygge temaer, de trygge distraksjonene fra det som kjennes betydningsfullt… kan fange oss og. Vi som lovet oss selv å aldri ’kjøpe’ det.
Så tenker jeg.
Å møte et nytt menneske, og i løpet av en håndvending ha kommet inn på en felles linje som en ikke kunne ane var der ut ifra situasjonen.. den intuitive dansen, hvor ingen egentlig vet hvem som brakte samtalen dit den kom.. men den kom til noe essensielt, noe begge parter har et forhold til, samtalen er ikke båret av usikkerhet, men tillit. I kontrast til å møte noen du opprettholder fjaset med, som en refleks av din og andres usikkerhet, den trygge arena.. og kanskje begge kjeder seg forderva, begge tror den andre faktisk befinner seg i den fjase-sfæren. Selv når dere ikke gjør det, og møtepunktet kunne fått deg til å skjelve av gjenkjennelse og lærdom, om fjaset ikke hadde fanget dere.
Og når noe skaker oss, livskriser eller hendelser, detter noen av fjaselagene av. Det er enda lettere å se forbi sin egen usikkerhet og bare se hvor den andre er med sitt, og møte den der. Lettere å zoome inn og være direkte. Ha de møtene, som begge parter går fra med litt mer utvidet brystkasse. Jeg og min venn kommenterer balsamiko og speiler med glede veiene våre og refleksjonene som kom ut av de. Må det skakelse til? Hvordan får vi den kontakten med oss sjøl og andre, den som trenger forbi fjaset, når vi har vært komfortable en stund? Den som gjør personer til hele verdener, som vekker nyhetsverdien (den jeg skrev om i går), som bringer en til den naturlige og mystiske Gjenkjennelsen, framfor stuck i fjase-kommunikasjon.
Meta. I en av periodene i livene våre vi snakker om og lengter tilbake til, hadde min venn og jeg våre første møter, hvor vi uten forvarsel og instinktivt fant en felles sterk erfaring og delte tanker i direkthet og utilslørt glede over manglende fjas. Og i tiden vi nå lengter og savner, der denne gjennomtrengingen av lagene ikke skjer like ofte, har vi også danset fjasedansen oftere med hverandre. Enda vi vet den ikke er vår dans. Speilet vi viser hverandre blir med ett mer komplekst, for i dag satt vi og delte erfaringen med å ikke ha kontakt med den friheten vi egentlig har..
… samtidig som jeg tror vi begge vet vi lever i ufriheten også ovenfor hverandre. Vi minner hverandre på både lengselen vi har, friheten, og stengselet. Kanskje det er derfor jeg har hatt denne fornemmelsen av at denne kameraten har jeg ekstra mye å lære av denne tiden.
Etter samtalen tusler jeg i tanker. Jeg har en avis jeg har villet begynne på men ikke kommet til. Jeg undres over hvordan slike ting, etterlengtet avislesing, for meg kan gi en lignende følelse som jeg fikk som unge, av å endelig få leke med en bestemt leke når jeg kom hjem.
Pygmalion. Et menneske jeg kjenner vagt igjen med kokke-klær bak disken, øyekontakt. Vi har en felles kamerat, en gang satt vi rundt samme bord, og jeg blir flau over å huske folk dårligere enn de husker meg, det skjer altfor ofte, sekundvis ser jeg meg selv utenifra i et fremmed bilde som jålete, overlegen og ’en av de populære’, blir igjen småperpleks av livets latterlige kontraster, og gjør mitt beste for å lære meg vedkommendes navn. At jeg satte meg ned med ham i røykepausen hans var nok ikke bare en kompensasjon for overnevnte flauhet, samtalen tidligere hadde påminnet meg igjen om noe av hvem jeg er.
Det har vært flere slike påminnelser. Over kyllingsalaten hadde jeg berettet om etterdønnet av nedturen i forrige uke, som innebærer mer skjelvenhet i nervesystemet, mer rare tabber og uttalelser, jeg venter bare på tics og bustete hår, samtidig har åpenheten fått et løft. Antifjas. Min venn visste selvfølgelig akkurat hva jeg snakket om.
Nye bekjentskapet i kokkeklær er ikke halvveis i røyken, som drypper aske på buksebeinet hans, før vi har funnet en personlig og interessant common ground, en gjenkjennelse og en enighet om at vi skal lære noe av hverandre. Antifjas.
(Kommentar idet jeg legger ut teksten: Jeg ønsker ikke at min skepsis mot fjas skal oppleves som motstand mot alt aom ikke er dyyypt og ekstremt menneskelig eller givende... Jeg syns fjas er fjas i kraft av å være noe fordekkende og unødvendig frembringet av usikkerhet eller fikse idéer om hvordan man skal være, som hindrer en i naturlig utfoldelse og kontakt... det kan faktisk vel så mye dreie seg om dype ting. På folkehøyskolen var overfladiske enkle filmer eller samtaler om ingenting en utrolig befrielse noen ganger, i kontrast til den konstante fokusen på selvutvikling og de 'store' temaer. Min kusine gjorde opprør en julaften med ordene "jeg ønsker bare å si... fis", til svar på familiens mønstre med å dele livserfaringer og snakke om tanker og følelser med intellektuell vi-har-mer-meningsfull-jul-enn-andre mine. Fis var i så henseende det stikk motsatte av fjas. Likeledes opplever jeg mine egne og medstudenters tendenser til å bruke store ord eller sette opp utrolig seriøse voksne tryner som ganske fjasete, når jeg merker disse tingene fungerer som hindring fra utfoldelsen som ligger i å være uvitende, famlende og nysgjerrig. Det ble voldsom mye bruk av ordet fjas i dette innlegget. Jeg trenger muligens en pause fra det ordet nå.)
Antifjas. Tilfeldig møte med en venn som har prøvd seg som sjømann siden sist vi prata sammen. Kyllingsalat og samtale, og han bruker ordet fjas. Og selv om så mange jeg kjenner snakker om og er lei av overfladiskhet, distraksjoner, staffasje og påtrengt vellykkethetsjag, var det noe som skjedde da ordet fjas kom på bordet i dag. Innimellom kyllingsalaten. Lettelsen over å diskutere med selvfølgelighet heller enn oppgitthet eller opprørskhet, det å stå i forhold til fjaset. Lettelsen over å med selvfølgelighet kjenne seg igjen i hverandre; Å ikke ha taklet fjaset, å ha måttet lære å takle fjaset, å bruke fjaset som middel for kommunikasjon, å trenge igjennom fjaset i sin virkelighetsopplevelse og i sine menneskemøter, og ikke minst forundringen over at fjaset fanger og distraherer en så lenge en deltar i et byliv. Hva som bare var et kompromiss i møte med andres hverdag, de trygge temaer, de trygge distraksjonene fra det som kjennes betydningsfullt… kan fange oss og. Vi som lovet oss selv å aldri ’kjøpe’ det.
Så tenker jeg.
Å møte et nytt menneske, og i løpet av en håndvending ha kommet inn på en felles linje som en ikke kunne ane var der ut ifra situasjonen.. den intuitive dansen, hvor ingen egentlig vet hvem som brakte samtalen dit den kom.. men den kom til noe essensielt, noe begge parter har et forhold til, samtalen er ikke båret av usikkerhet, men tillit. I kontrast til å møte noen du opprettholder fjaset med, som en refleks av din og andres usikkerhet, den trygge arena.. og kanskje begge kjeder seg forderva, begge tror den andre faktisk befinner seg i den fjase-sfæren. Selv når dere ikke gjør det, og møtepunktet kunne fått deg til å skjelve av gjenkjennelse og lærdom, om fjaset ikke hadde fanget dere.
Og når noe skaker oss, livskriser eller hendelser, detter noen av fjaselagene av. Det er enda lettere å se forbi sin egen usikkerhet og bare se hvor den andre er med sitt, og møte den der. Lettere å zoome inn og være direkte. Ha de møtene, som begge parter går fra med litt mer utvidet brystkasse. Jeg og min venn kommenterer balsamiko og speiler med glede veiene våre og refleksjonene som kom ut av de. Må det skakelse til? Hvordan får vi den kontakten med oss sjøl og andre, den som trenger forbi fjaset, når vi har vært komfortable en stund? Den som gjør personer til hele verdener, som vekker nyhetsverdien (den jeg skrev om i går), som bringer en til den naturlige og mystiske Gjenkjennelsen, framfor stuck i fjase-kommunikasjon.
Meta. I en av periodene i livene våre vi snakker om og lengter tilbake til, hadde min venn og jeg våre første møter, hvor vi uten forvarsel og instinktivt fant en felles sterk erfaring og delte tanker i direkthet og utilslørt glede over manglende fjas. Og i tiden vi nå lengter og savner, der denne gjennomtrengingen av lagene ikke skjer like ofte, har vi også danset fjasedansen oftere med hverandre. Enda vi vet den ikke er vår dans. Speilet vi viser hverandre blir med ett mer komplekst, for i dag satt vi og delte erfaringen med å ikke ha kontakt med den friheten vi egentlig har..
… samtidig som jeg tror vi begge vet vi lever i ufriheten også ovenfor hverandre. Vi minner hverandre på både lengselen vi har, friheten, og stengselet. Kanskje det er derfor jeg har hatt denne fornemmelsen av at denne kameraten har jeg ekstra mye å lære av denne tiden.
Etter samtalen tusler jeg i tanker. Jeg har en avis jeg har villet begynne på men ikke kommet til. Jeg undres over hvordan slike ting, etterlengtet avislesing, for meg kan gi en lignende følelse som jeg fikk som unge, av å endelig få leke med en bestemt leke når jeg kom hjem.
Pygmalion. Et menneske jeg kjenner vagt igjen med kokke-klær bak disken, øyekontakt. Vi har en felles kamerat, en gang satt vi rundt samme bord, og jeg blir flau over å huske folk dårligere enn de husker meg, det skjer altfor ofte, sekundvis ser jeg meg selv utenifra i et fremmed bilde som jålete, overlegen og ’en av de populære’, blir igjen småperpleks av livets latterlige kontraster, og gjør mitt beste for å lære meg vedkommendes navn. At jeg satte meg ned med ham i røykepausen hans var nok ikke bare en kompensasjon for overnevnte flauhet, samtalen tidligere hadde påminnet meg igjen om noe av hvem jeg er.
Det har vært flere slike påminnelser. Over kyllingsalaten hadde jeg berettet om etterdønnet av nedturen i forrige uke, som innebærer mer skjelvenhet i nervesystemet, mer rare tabber og uttalelser, jeg venter bare på tics og bustete hår, samtidig har åpenheten fått et løft. Antifjas. Min venn visste selvfølgelig akkurat hva jeg snakket om.
Nye bekjentskapet i kokkeklær er ikke halvveis i røyken, som drypper aske på buksebeinet hans, før vi har funnet en personlig og interessant common ground, en gjenkjennelse og en enighet om at vi skal lære noe av hverandre. Antifjas.
(Kommentar idet jeg legger ut teksten: Jeg ønsker ikke at min skepsis mot fjas skal oppleves som motstand mot alt aom ikke er dyyypt og ekstremt menneskelig eller givende... Jeg syns fjas er fjas i kraft av å være noe fordekkende og unødvendig frembringet av usikkerhet eller fikse idéer om hvordan man skal være, som hindrer en i naturlig utfoldelse og kontakt... det kan faktisk vel så mye dreie seg om dype ting. På folkehøyskolen var overfladiske enkle filmer eller samtaler om ingenting en utrolig befrielse noen ganger, i kontrast til den konstante fokusen på selvutvikling og de 'store' temaer. Min kusine gjorde opprør en julaften med ordene "jeg ønsker bare å si... fis", til svar på familiens mønstre med å dele livserfaringer og snakke om tanker og følelser med intellektuell vi-har-mer-meningsfull-jul-enn-andre mine. Fis var i så henseende det stikk motsatte av fjas. Likeledes opplever jeg mine egne og medstudenters tendenser til å bruke store ord eller sette opp utrolig seriøse voksne tryner som ganske fjasete, når jeg merker disse tingene fungerer som hindring fra utfoldelsen som ligger i å være uvitende, famlende og nysgjerrig. Det ble voldsom mye bruk av ordet fjas i dette innlegget. Jeg trenger muligens en pause fra det ordet nå.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
