Antifjas

Skrevet lørdag kveld uten nett-tilgang:

Antifjas. Tilfeldig møte med en venn som har prøvd seg som sjømann siden sist vi prata sammen. Kyllingsalat og samtale, og han bruker ordet fjas. Og selv om så mange jeg kjenner snakker om og er lei av overfladiskhet, distraksjoner, staffasje og påtrengt vellykkethetsjag, var det noe som skjedde da ordet fjas kom på bordet i dag. Innimellom kyllingsalaten. Lettelsen over å diskutere med selvfølgelighet heller enn oppgitthet eller opprørskhet, det å stå i forhold til fjaset. Lettelsen over å med selvfølgelighet kjenne seg igjen i hverandre; Å ikke ha taklet fjaset, å ha måttet lære å takle fjaset, å bruke fjaset som middel for kommunikasjon, å trenge igjennom fjaset i sin virkelighetsopplevelse og i sine menneskemøter, og ikke minst forundringen over at fjaset fanger og distraherer en så lenge en deltar i et byliv. Hva som bare var et kompromiss i møte med andres hverdag, de trygge temaer, de trygge distraksjonene fra det som kjennes betydningsfullt… kan fange oss og. Vi som lovet oss selv å aldri ’kjøpe’ det.

Så tenker jeg.
Å møte et nytt menneske, og i løpet av en håndvending ha kommet inn på en felles linje som en ikke kunne ane var der ut ifra situasjonen.. den intuitive dansen, hvor ingen egentlig vet hvem som brakte samtalen dit den kom.. men den kom til noe essensielt, noe begge parter har et forhold til, samtalen er ikke båret av usikkerhet, men tillit. I kontrast til å møte noen du opprettholder fjaset med, som en refleks av din og andres usikkerhet, den trygge arena.. og kanskje begge kjeder seg forderva, begge tror den andre faktisk befinner seg i den fjase-sfæren. Selv når dere ikke gjør det, og møtepunktet kunne fått deg til å skjelve av gjenkjennelse og lærdom, om fjaset ikke hadde fanget dere.
Og når noe skaker oss, livskriser eller hendelser, detter noen av fjaselagene av. Det er enda lettere å se forbi sin egen usikkerhet og bare se hvor den andre er med sitt, og møte den der. Lettere å zoome inn og være direkte. Ha de møtene, som begge parter går fra med litt mer utvidet brystkasse. Jeg og min venn kommenterer balsamiko og speiler med glede veiene våre og refleksjonene som kom ut av de. Må det skakelse til? Hvordan får vi den kontakten med oss sjøl og andre, den som trenger forbi fjaset, når vi har vært komfortable en stund? Den som gjør personer til hele verdener, som vekker nyhetsverdien (den jeg skrev om i går), som bringer en til den naturlige og mystiske Gjenkjennelsen, framfor stuck i fjase-kommunikasjon.
Meta. I en av periodene i livene våre vi snakker om og lengter tilbake til, hadde min venn og jeg våre første møter, hvor vi uten forvarsel og instinktivt fant en felles sterk erfaring og delte tanker i direkthet og utilslørt glede over manglende fjas. Og i tiden vi nå lengter og savner, der denne gjennomtrengingen av lagene ikke skjer like ofte, har vi også danset fjasedansen oftere med hverandre. Enda vi vet den ikke er vår dans. Speilet vi viser hverandre blir med ett mer komplekst, for i dag satt vi og delte erfaringen med å ikke ha kontakt med den friheten vi egentlig har..
… samtidig som jeg tror vi begge vet vi lever i ufriheten også ovenfor hverandre. Vi minner hverandre på både lengselen vi har, friheten, og stengselet. Kanskje det er derfor jeg har hatt denne fornemmelsen av at denne kameraten har jeg ekstra mye å lære av denne tiden.

Etter samtalen tusler jeg i tanker. Jeg har en avis jeg har villet begynne på men ikke kommet til. Jeg undres over hvordan slike ting, etterlengtet avislesing, for meg kan gi en lignende følelse som jeg fikk som unge, av å endelig få leke med en bestemt leke når jeg kom hjem.
Pygmalion. Et menneske jeg kjenner vagt igjen med kokke-klær bak disken, øyekontakt. Vi har en felles kamerat, en gang satt vi rundt samme bord, og jeg blir flau over å huske folk dårligere enn de husker meg, det skjer altfor ofte, sekundvis ser jeg meg selv utenifra i et fremmed bilde som jålete, overlegen og ’en av de populære’, blir igjen småperpleks av livets latterlige kontraster, og gjør mitt beste for å lære meg vedkommendes navn. At jeg satte meg ned med ham i røykepausen hans var nok ikke bare en kompensasjon for overnevnte flauhet, samtalen tidligere hadde påminnet meg igjen om noe av hvem jeg er.
Det har vært flere slike påminnelser. Over kyllingsalaten hadde jeg berettet om etterdønnet av nedturen i forrige uke, som innebærer mer skjelvenhet i nervesystemet, mer rare tabber og uttalelser, jeg venter bare på tics og bustete hår, samtidig har åpenheten fått et løft. Antifjas. Min venn visste selvfølgelig akkurat hva jeg snakket om.
Nye bekjentskapet i kokkeklær er ikke halvveis i røyken, som drypper aske på buksebeinet hans, før vi har funnet en personlig og interessant common ground, en gjenkjennelse og en enighet om at vi skal lære noe av hverandre. Antifjas.

(Kommentar idet jeg legger ut teksten: Jeg ønsker ikke at min skepsis mot fjas skal oppleves som motstand mot alt aom ikke er dyyypt og ekstremt menneskelig eller givende... Jeg syns fjas er fjas i kraft av å være noe fordekkende og unødvendig frembringet av usikkerhet eller fikse idéer om hvordan man skal være, som hindrer en i naturlig utfoldelse og kontakt... det kan faktisk vel så mye dreie seg om dype ting. På folkehøyskolen var overfladiske enkle filmer eller samtaler om ingenting en utrolig befrielse noen ganger, i kontrast til den konstante fokusen på selvutvikling og de 'store' temaer. Min kusine gjorde opprør en julaften med ordene "jeg ønsker bare å si... fis", til svar på familiens mønstre med å dele livserfaringer og snakke om tanker og følelser med intellektuell vi-har-mer-meningsfull-jul-enn-andre mine. Fis var i så henseende det stikk motsatte av fjas. Likeledes opplever jeg mine egne og medstudenters tendenser til å bruke store ord eller sette opp utrolig seriøse voksne tryner som ganske fjasete, når jeg merker disse tingene fungerer som hindring fra utfoldelsen som ligger i å være uvitende, famlende og nysgjerrig. Det ble voldsom mye bruk av ordet fjas i dette innlegget. Jeg trenger muligens en pause fra det ordet nå.)