(U)forutsigbart innlegg

Skrevet uten nettilgang natt til lørdag 5/9:

Leonard Cohen og alle stemningene...

Det er ikke jeg som former hverdagen min, det er menneskene og meg i møte med hverandre. Og møtene med musikken. Hvordan hver låt, og ikke minst hvert menneskemøte har en stemning ved seg. Som jeg skulle hatt et annet ord enn stemning for. En lukt, en smak, en virkelighetsopplevelse som spiller på et sett strenger som andre ikke spiller på. Så ofte subtilt, likevel aldri det samme som de andre opplevelsene. Adorno beskriver den grunnleggende bevisstheten i et menneske, slik den er forankret i kroppens nervesystem, hormonsystem, organsystem.. som en symfoni. Alle instrumentene smelter sammen i en helhetlig komposisjon, du får ikke skilt de fra hverandre for de nærer hverandre i synkronisitet, i kommunikasjon... samtidig vekslende, noen ganger er noen instrumenter mer fremtredende, noen mer i bakgrunnen, det finnes solopartier. Jeg syns det er så vakkert av en nevropsykolog å beskrive oss slik.

Noen ganger opplever jeg glimt av andres symfonier, det er så jeg merker en annen grunnstemning, en annen lukt eller smak enn de som tilhører meg. Og jeg vet ikke om det er deres innspill i mitt eget liv som skaper så spesiell forandring i min egen opplevelse... eller om det faktisk er deres symfoni jeg fornemmer. Som å høre noe musikk som ikke ligner noe du har hørt før. Noe faller på plass.
Noen ganger dukker en annen persons symfoni opp, en fornemmelse av den stemningen, den klangen, som den personen viser meg ved å være til. Og tanken på personen følger kanskje; navnet, ansiktet på netthinnen... men det er symfonien som vekker lettelsen over at den andre eksisterer, og er ingen andre, og passer perfekt inn i puslespillet.
Derfor periodevis trist å ikke kunne ha plass til eller muligheten til å omgåes alle jeg inspireres av. Det finnes mennesker jeg merker at bare ved å eksistere betrygger meg, gir meg en følelse av helhet ved tilværelsen, fordi den stemningen jeg føler knyttet til de ikke kan ligne noe annet, bærer hele kontinenter av mangfold alene. Mange av de kjenner jeg ikke godt en gang. Tanken på de taler om friheten til å være en hel verden, i verden.

Jeg tenker ikveld på savnet jeg periodevis har etter tidligere opplevelse av uforutsigbarhet. Den gangen på videregåede da vi etter en skoledag dro spontant på tur til sandefjord for feire en russisk ny venninnes bursdag på strømstad-fergen. Hvordan det skaket meg av angst og fryd å ikke ha klær som passet og ikke rekke hjem for å pakke med noe, å ikke vite hvem som kom til å være der, å være ny-sosial med friske minner av en ensom og totalt forutsigbar hverdag. Hvordan enhver liten hendelse i den og andre uforutsette opplevelser vokste seg til interne anekdoter som fremhyllet det surrealistiske. Navn på folk jeg hadde spesielle samtaler med ble sittende, sitter fremdeles. Det var følelsen, nyhetsverdien ved å oppleve noe annerledes enn hva andre forteller om, annerledes enn skole og tv og ting folk snakker om. Følelsen av å befinne seg i en roman, der alt som skjer kan beskrives i nye ord i poetiske eller tøffe vendinger.

Ofte forventer jeg uforutsigbarhet. Planløsheten vil bringe meg til steder jeg ikke kan forutse, med mennesker jeg kanskje ikke har tenkt på på forhånd. "Du er så forutsigbart uforutsigbar" fikk jeg høre fra bestekameraten min en gang, og jeg begynte le og ble sint på ham om hverandre. Noe av spenningen var kvelt, eller var kvelt allerede men ble satt ord på av den uttalelsen. Som når man er på reise over tid, og nye byer begynner miste nyhetsfølelsen, nettopp fordi det å være i en ny by er en velkjent følelse. Slik Bergenslivet gjør byen ny igjen og igjen, som en gammel vane.

Men noen ganger glimter det til en følelse av at noe nytt ikke bare er nok en ny opplevelse, men en ny opplevelse av å ha en ny opplevelse. Noen ganger tar ufortsigbarheten deg off guard uansett. Når den innebærer nacspiel med et britisk colorline-band natt til en tilfeldg mandag, eller å tro du skal tilbringe en høstkveld med å leite etter den tapte katten til en venninne, og ender opp med å jamme på et hotellrom med kenyanske folkemusikere i nattkjortler. Når situasjoner bringer personer du ikke kunne se for deg i samme rom sammen, og en helt ny atmosfære blir til i møtet imellom de, og det slår deg som så vakkert, så vakkert... Når generelt, som ikveld, du har klare alternativer til hva du er på vei til, og ender på en helt annen vei, med helt andre mennesker.

Det er også etter perioder med stillstand eller hindret livsglede, så skakelse, at jeg tror opplevelser når mer inn til beinet. Etter siste store skakelse var hele nervesystemet absorberende av det nye. Et år, halvannet, med nesten konstant total omfavnelse, farger som strømmet mot meg og gjennom meg. Medmenneskers symfonier tindrende i alle hverdagens hjørner og et hjerte som var nær eksplosjonen av livsbejaelse. Og minnene forsterket av følelsesegisteret de spilte på.
Selv om mangfoldet og et godt liv består, har evnen til å absorbere inntrykk og oppleve nyhetsverdi flukturert de siste par åra. Men innimellom og plutselig er jeg der, i undring over hvor jeg havnet og hvordan, i frydefull påminnelse om at livet ikke kan trøkkes inn i rammer. Og for tiden trenger jeg den påminnelsen.