Vi er alle personlighetssplitta

Skrevet torsdag 3/9 tidlig på kvelden, men først nettforbindelse til å legge ut nå:

Jeg tror vi alle er personlighetssplitta. Og at integritet handler faktisk om det som ligger i ordet. Å integrere, samle til en helhet, alle våre personligheter. Finne balansepunktene. For noen år siden trodde jeg idéen om at vi har så ulike sider i oss, at det kan beskrives som hvert menneske bærer et helt persongalleri i seg, var noe radikalt og alternativt. Kanskje fordi faren min er alternativ og radikal, og snakket om disse delpersonlighetene. Kanskje fordi vi jobbet med de på den alternative folkehøyskolen.

Faen som jeg har begrepet 'alternativ' i vrangstrupen. Det samme har begynt å skje med 'orginal'. Det er som jeg bare med å bruke slike begreper setter innholdet i livet mitt eller sider ved virkeligheten jeg er vant med i en annen persons målestokk. Fjerner det fra meg selv, gjør meg til den rare som jeg følte meg som så mange år. En rolle gått ut på dato? Bare holdt i live av selvoppfyllende profetier, noe er det alltid identitifisere seg med, i kontrast til noe annet.

Ikke noe er rart. Ikke noe er normalt. Blir litt det samme når jeg omtaler noe som 'mainstream'. Jeg vet ikke hva jeg mener med det. En virkelighet folk tror på, som er fremstilt på tv, som finnes oppi hodene på de som ettersteber den. Men hvem er disse folkene? Alle har jo sine liv som uansett hva de gjør, er unike. De som lever halve livene sine i et jag etter å samstemme med en virkelighet de så på tv, som bare hører på listepop og ikke tenker en egen tanke, de havner på en ekstrem som for meg er rar og alternativ. Og jeg tror ikke de er i noe flertall.

Idag hadde vi om skalaer i psykologisk testing, hvor en linje beskrev gjennomsnittlig score hos pasienter. Så fikk vi et apropos, at slike gjennomsnitt var skumle å vurdere etter, for foreleseren hadde til dags dato ikke sett et resultat hos en person, som lå på gjennomsnittet.
Gjennomsnittet mellom 1, 3, 7, 278, 345 og 402 er 172. I forelesinger vadrer jeg ofte ut i små flash av analogier, mer og mer vidt, eller personlig. Denne gangen gikk det til en forestilt prototype av 'den gjennomsnittlige', om det så er den gjennomsnittlige pasient eller den gjennomsnittlige nordmann. Som er ganske skremmende å bruke som målestokk, siden personen sannsynligvis ikke eksisterer. Og isåfall ville vedkommende være såpass unik, at nettopp det å være gjennomsnittlig innebærer et avvik fra 'normalen'. Slike looper av selvmotsigelser er alltid morsomme å fundere på.

Den gjennomsnittlige personen, 'den normale', skal den liksom være en middelvei mellom alle våre grupperinger, ekstremiteter, de 'sykere' og 'de friskere'? Er dette kanskje en som har funnet 'den gylne middelvei'? Og ekskluderer denne veien utsynet og opplevelsen av horisonter og landskap rundt? Assosiasjonen går videre til landskapene i ett persons liv, indre og ytre, og dens egne ulike ekstremiteter. Hvordan helt ulike situasjoner trekker frem så ulike sider i oss, at vi kunne bli beskrevet som ulike personligheter, delpersonligheter. De ulike stemmene i oss, som kommer fra disse sidene, er ikke røster fra en shizofren forstyrrelse. De bærer diskusjoner inni oss like levende som diskusjonen mellom kristne og muslimer, mellom alternative og 'mainstream', mellom moralister og forbrytere der ute i samfunnet. De er landskapet.

Jeg forundres ofte over hvor motsetningsfyllte ulike mennesker jeg møter opplever hverandre. Blikket enkelte innenfor fakultetet mitt har på det de ser som alternativt, og likeledes den dømmende og forrådelse-forventende holdningen andre veien fra de som er langt unna slike student-miljøer. Men så fort grupperingene og klærne og forskjellig forsvinner, glir alt over i hverandre. Jeg sliter med å finne medstudenter på skolen som er så naturlig åpne og komfortable med å diskutere psykologiske og personlige temaer i dagliglivet, som jeg er vant med fra helt andre kretser. Og når jeg får medstudenter på tomannshånd, er noen av de mer radikale i tankegangen enn de fleste opprørske sjeler jeg kjenner til.

Jeg forundres kanskje enda mer over mine indre dialoger, når de ulike sidene av meg, delpersonligheter i møte med hverandre, fremstår for hverandre som motsetningsfyllte, setter dømmende blikk i hverandre alle veier. Før de et uaktsomt frigjørende øyeblikk plutselig kaster ulike miljøer og begreper ut vinduet, og oppdager...
... at de er samme person.