2

Fant to litt underlige tekster p pc'en ikveld, skrevet for ett eller to år siden (siste av de sannsynligvis inspirert av min onkel og hans søken etter stillhet):

1:
Det er ikke oppbrukt. Det er bare slynget ut for mye i rader av ord eller rader av tanker manifestert høyt inni. Inni meg. Og selv det som har blitt slynget ut der, det gir seg bare ut for å være oppbrukt, jeg ser ikke nyhetsverdien i noe som allerede lå der så lenge, allerede var så ferdiggjort inni meg. Men kanskje ikke ferdiggjort likevel. Kanskje bare noen ord skal til før oppnøstingen setter i gang, og alt jeg trodde var ferdig og oppbrukt var ender på lange tråder, der det nå bare er fornemmelsen av noe. Ordenes verden kaller, tross ordenes åpenbare utilstrekkelighet, kanskje de strekker til i helt andre landskaper enn de jeg forventer å male med de. Det er den fornemmelsen, av at det oppbrukte bare var enden på alle disse trådene, det er kanskje den som skremmer meg fra ordenes verden. Og lokker. Tenk om det finnes en hel verden bakom fornemmelsen, som aldri var oppbrukt. Tenk om det aldri fantes.

2:
Det var et sted inni stillheten han håpet å finne det. Hva han skulle finne, var uklart for ham. Men det hendte i stillheten, at kimen av en gammel uhørlig musikk dundret vidspredt fra hjerteslagene hans og ut i kroppen. Hjerteslagene hørtes innenfra og farget stillheten, hvisket rytmisk om tyngden ved det å ha et liv. Et slikt han kunne miste. Og at akkurat hans liv kunne mistes, kjentes irrelevant i forhold til det at menneskelivene tar slutt. Selv om det var enden på et av disse menneskelivene, et av de næreste og fjerneste han kjente til, som skulle først få hjerteslagene til å hviske. Om tyngden ved det å ha et liv.
Og han undret seg om det var stillheten som kunne fortelle ham at han hadde retten til å leve. Uansett hvor godt eller dårlig han fikk til levingen. Det kjentes tidvis som stillheten var det eneste som tok livet for det det var, en rett i seg selv. Også når det var vanskelig å tro på.