Ocean in a cup

Skrevet for snart en uke siden:

(Soundtrack: Woven Hand – albumet ”Mosaic”)

”Life is a mystery. Love is a mystery. The occult is a mystery. You can never fully understand it. Understanding woud mean filling the ocean in a cup” (etter hukommelse).

Ordene fant jeg i et magasin jeg leste, skrev det over på et ark, dekorerte med abstrakte flytende farger rundt, og hengte opp i et skap der jeg hadde mine skatter. ”The occult” var mine ord, der det egentlig stod ”God”. Det var ungdomsskole, og jeg grep all esoterisk tankegang med en eiendommelighet som skapte innholdet på nytt, på en annen måte enn det jeg hadde vokst opp med. Vekk med det selvfølgelige som kommer med miljøet man vokser i. Første steg i det å ta med hele meg i et blikk for sammenheng, å absorbere ord så de fløt sammen med livet, og den største friheten lå ikke i å tilegne seg kunnskap om de ulike trossystemene og måtene mening ble satt i system, så mye som den lå i å betrakte hvor til kort vi kommer med å forsøke forklare og forstå. Innimellom søkenen etter forklaringer og en måte å sammenfatte både det åpenbare og det skjulte… der hang alltid sitatet. Og sang med mildhet om hvordan jeg aldri kunne fylle hele havet i min kopp, en sang om friheten ved å akseptere alt vi ikke kan forstå.

Nå styrtregner det ute. Herlig. Ah, haggel og. Haggel har for meg ofte en tilværelsen-satt-på-spissen-effekt. Intensiverende. Jeg får lyst til å rope og le. Jeg husker en av gangene det tordnet, lynte og haglet på en gang, det er lenge siden nå. Jeg satt på en buss, og plutselig var alt rundt mørkt. All strøm var gått, det var i sandviken, og i et par minutter var det så bussen hadde sprunget ut i en annen dimensjon, et vakuum av mørke, men ikke skremmende. Menneskene på bussen så seg rundt, som om mørket hadde vekket de opp, blikkene våres møttes, vendte ut i bekmørket og tilbake på hverandre. Jeg gikk ut av bussen og sprang midt i gater og torg på vei til mitt gryende nye liv i Bergen, haggelet gikk over i regn og noen utenfor en 7eleven lo med meg i min gjennomdryppende livsglede.

Jo, det har skjedd noe med grunnstemningen. Som etter en reise. Hvor speilene for ens egen bevissthet (finnes det noe mer enn speil utenfor oss selv?), dvs inntrykkene , har noe annet nytt ved seg. Gjenklangen er også annerledes.
I de kretsene hvor aksepten for alt vi ikke forstår råder (enten vi prøver, eller lar være), ispedd en god åpenhet for at det vi forstår minst er en ufattelig sammenheng, diskuteres det nå at så mange er i en oppvask-tid. Jeg satt rundt et bord i Oslo, fire mennesker bosatt ulike steder som hadde gjort oss akkurat samme betraktningen. At det er en oppvask-tid. Så mange i oppbrudd, transformasjon, trevling gjennom personlig gjørme og gørr. Når jeg har hatt fri fra mitt eget og søkt etter andre, har de ofte vært i samme tilstander, hver med sine tema, men alle med en prosess av å røske opp og rense ut. Og de tre andre beskrev akkurat det samme. Alle tre på vei ut av snubling i mørke og inn i nye begynnelser. Alle tre omgitt av venner og bekjente som skakes av de store valg, gamle spøkelser og forvirra famling i krokete irreganger i sin egen bevissthet. Sikkert høsten som gjør det. Ellernoesånt.
Men tidvis kommer hodet over vannet og vi får oppleve utsyn til et klarere himmel, en større sol og en funklende ro over speilblankt hav. Jeg tror for min egen del jeg har begynt å ta noen gode og stadig mer avslappa svømmetak, og jeg tror ikke jeg kommer til å drukne.