Den der følelsen av å være hjemsøkt av gjentakelser. Du møter et nytt menneske for tusende gang. Introduserer livet ditt for tusende gang. Går på fest for tusende gang. På besøk hos noen. I Bergens gater. Tar en kaffe med noen. Snakker om selvutvikling. Danser et sted. Klemmer et menneske. Smiler. Sitter og leser noe som fanger.
Musikken kjennes som et unntak fra gjentakelsene (dog der er tider også den blir en evig repeat av noe gått ut på dato), den snakker til noe i meg som alltid er i fornyelse. Også i møtepunktene mellom meg og musikken der vemodet dirrer i lufta er det en slags fornyelse, for det er ikke det samme vemodet som sist gang en låt pumpet i årene.
Og innholdet i studiet… når ordene som bres utover luften under en forelesning, er slike som bekrefter og klinger med egne erfaringer og tanker, samtidig som de trekker andre tråder, eller gir en annen smak til tanken, en annen farge. Det er så en kan kjenne fyringene mellom nerveceller, en ny path mellom en assosiasjon og en annen, det har en friskhet ved seg. Irregrønt som bjørk om våren.
Det er glede i hver dag. Det er faktisk det. Og satt i perspektiv av undertegnedes sjelstilstand få uker tilbake i tid, er det en viss levendehet ved timene jeg oppholder meg i verden. Når jeg så henger meg opp i følelsen av gjentakelse, kommer det kanskje mer fra en kresenhet ovenfor hva det vil si å Leve og min erfaring med slikt, enn fra misnøye.

Jeg vet at når livet har sunget med klar kraft gjennom meg, har jeg opplevd det nye mer enn det gjentakende. Ansiktene som møter meg er ikke de samme, det er heller ikke samtalene. Det er en farge og stemning ved hver konstellasjon av mennesker i et øyeblikk, som aldri kan gjenskapes, som har grepet meg med sin verdighet like mye som sin forgjengelighet.
Og når det ikke har vært en hverdag full av nyhetsverdi, har likevel nyhetsverdien grepet meg ved alle anledningene jeg havnet et sted jeg ikke ventet, eller opplevde noe intenst, vakkert, absurd eller latterlig. Det har dannet seg klare minner av disse anledningene, for følelsene i øyeblikket satte merke på hvert sanseinntrykk og limte de fast i hippocampus.

Nå føles det som jeg bare skaper vage minner. Friheten ved å ikke måtte bekrefte en god opplevelse med et etterslepende ekko av den i ettertid, har vært etterlengtet. Men det er ikke nødvendigvis bevaringen av ettertidens minne som kjennes viktig, så mye som det å ta inn inntrykkene, å kjenne stemninger som skiller seg fra alle andre stemninger, å føle mennesker vokser frem fra en grå sky og blir noe ektere og nærere…
Men nå er det gjentakelsen. Selv noen møter med de jeg er glad i, har en sånn grå ettersmak av at det var den samme varme følelsen som alltid, en automatisert varme, om slikt finnes. Det er godt å ha det gøy, godt å le, godt å bli invitert til noe, godt å treffe folk spontant, å være interessert i noe. Men så ofte godt på akkurat samme måte som sist jeg ble invitert til noe, traff noen plutselig, interesserte meg for noe, lo eller hadde det gøy.

Jeg tenker det har med å bli voksen å gjøre. Kanskje den unike følelsen ved ting, den absorberingen av inntrykk, hadde med identiteten som skulle bygge seg og manglende erfaring med lignende opplevelser… kanskje det blir gråere fra nå av. Men slike tanker vekker en ny trassalder i meg, mot å bli voksen. Den gråe, flate ufrihet. Det smale vinduet å erfare gjennom, der alt ble farget av en satt virkelighet, der alt ble forventet å være ekko av noe annet som en allerede kjente, allerede i sin falske trygghet hadde satt navn på og plassert i en erfaringsboks. Ikke faen.
I morgen skal jeg på fest. Igjen. Gaule rundt et bord med kvinherad’inger, igjen. Klemme og le, igjen. Ha det godt med andre, igjen. Og kanskje, bare kanskje, absorbere en nyhetsverdi ved opplevelsen. Igjen.