Det er ikke sjeldent jeg entrer Sverdfisktrombone-land med både skrivebehov og vakuum i hodet. Om hva. Om hvor. Om hvem. Meg selv? Men hva er det her da? Dette livet, dette meg'et, denne idéen om et uttrykk på en skjerm, som bare jeg kan gjenkjenne som mitt eget.
Jeg skriver fortløpende og noenlunde uten tanke, for denne gangen er vakuumet i hodet mer slukende enn de andre gangene jeg har ikke visst hva å skrive. Jeg leser tidligere innlegg, og ordene mine virker skrevet av en identitet, et sett med vaner i hvordan å bruke ord og hvordan å forholde seg til verden. Vanen er der også nå, når jeg skriver. Jeg har en bevissthet, Damasio snakker om kjernebevissthet som noe ultimat subjektivt, opplevelsen av at det er en sjøl som erfarer øyeblikket og verden og forholder seg til objektene. Ingen annen. Det er jo så selvfølgelig.
Men jeg har ofte stilt meg spørsmålet, om hvordan det ville være å bytte litt mellom ulike liv.. hoppe inn i en annens erfaringsmateriale og kjernebevissthet. Men da ville jeg forlate mitt eget, som jeg jo ikke kan erfare samtidig med den andres subjektivitet. Og det er vel det vi alle gjør, kanskje vi er oss alle på én gang, men én bevissthet og dens dimensjon kan ikke erfare de andre når den befinner seg innenfor sine rammer. Så.. skal vi forsøke hoppe ut av rammene, begrensningene som er vår kropp, det som skiller oss fra en større enhet med alt som er, prøve oppløse det som er identitet, ego, følelsen av å være unik og subjektiv? Følelsen av å ha en vilje, en bevissthet som lærer, et liv som navigerer seg utfra et nettverk av synapser spesialdesignet fra vår historie.. Sjøl dyrker jeg min subjektivitet og betrakter meg sjøl når jeg gjør det.. og jo mer standardene uler, jo mer vi generaliseres til et man istedet for en samling individer, jo mer holder jeg på retten til subjektivitet.
Det kjennes ikke lett å dekryptere tankene ut i ord for øyeblikket. De kjennes ganske abstrakte, som taktile følehorn som navigerer seg innover i en lite konkret erindring, og utover i en fortettet litt skumgummiaktig masse som er denne dagens stemning.
Jeg vet iallfall at jeg forandrer meg. Et rykk heller enn et napp. Det har vært så mange inntrykk en tid nå, kanskje ikke så overveldende som i andre tider av livet, men jeg tror de har rørt ved noe i meg.
Jeg bevegde meg ut på egen vei i England.. hvor jeg ikke bare betraktet meg selv, men kanskje enda mer betraktet selve betraktningen. Hvilke tabuer jeg har i blikket på meg selv, de jeg følte meditasjonslæreren jeg forlot bare næret opp under. Idealene, frihet fra tanker om fortid og fremtid, frihet fra idéene om hvem man er. Å se på seg selv med mildt blikk over sin egen menneskelighet, overbærende.. overlegen? Se ned på seg selv?
Persongalleriet utenfor en sjøl utspiller seg ofte også på innsiden. Jeg har metaforiske damer på høyere puter inni meg også, som sitter i meditativ verdig positur, dyrker ego-fri renhet og tror (innbiller seg?) at de har funnet en annen tilstand enn den vanlige menneskelige.. og hun plasserer de andre damene på lavere puter, ser på de med overbærenhet heller enn respekt, de har jo ingenting å lære henne, de er slaver av tanker og tid.
Og jeg betraktet idéen om å være uten at noen ser. Å komme vekk fra stedet der vi tross vår stillhet kunne se hverandre, der jeg smugtittet på andres prosess, og undret meg over om de smugtittet på min. Å gå derfra ut i skogene. Trærne, kanskje de betraktet meg? Kanskje insektene jeg studerte på armen betraktet meg, eller iallfall armen min, landskapet av ukjent terreng med små hår på. Og idéen om at historien kanskje skulle fortelles til noen i en fremtid.. til nære, til bekjente, kanskje skrives ned et sted.. også en slags betrakter. Er den betraktende siden av meg sjøl en slik utenifra-betrakter? En som simulerer en sammenblanding av andre blikk, heller enn å være mitt eget? Og om det er noe eget, er det for opptatt med å bevise sin eksistens og rett til å være, til å kunne slappe av og synge med naturlighet gjennom kroppen?
Tross all denne utforskingen av kriker og kroker av mine tanker, verdier, betraktere og indre dialoger.. grep omgivelsene meg. Når jeg kjente det i kroppen, kjente fargene og luktene, konsistensene og lydene, da var det så betraktende sider klamret seg og slapp taket om hverandre.
Et øyeblikk er jeg iscenesettelsen av meg selv og mitt liv, droppet ut av meditasjon og i omfavnelse av et tre eller stirrende på et ekorn, utenifra-blikket fryder seg og gleder seg til å beskrive dette for noen. Men også da kommer staheten opp, ønsket er så sterkt om bare å leve.. bare leve leve leve i det jeg opplever. Ikke et bilde, ikke en scene, ikke en fortelling. Bare et øyeblikk. Det samme som damen på puten lokker med.. men det hun representerer, og lever etter, kommer også utenifra. Jeg ser på henne, der hun satt da jeg møtte henne, eller der mine metaforiske damer på høyere puter sitter i mitt sinn, og hva som driver henne er idéen om et bilde å plassere seg i. Bildet av en rett vei. Som skal bringe en ettellerannet høyere og bedre sted.
Enda mer enn å forlate meditasjonsoppholdet og de britiske skogene, skjer det en endring inni meg av hans blikk på meg. Én ting er det vanlige, å føle seg attraktiv, føle speilet for de gode tingene. En annen ting er.. at hans blikk ofte blir som det blikket trærne i England kjentes å ha i stundene jeg var nær de. Det blikket som lar meg være, bektraktinger og iscenesettelser inkludert. Ikke bare blir jeg bevisst rommet han lar meg puste i.. jeg blir bevisst at jeg ofte sjøl ikke gir meg det rommet. Blir bevisst tabuene, og blir bevisst at jeg får lov å bryte de, jeg spiller ut iscenesettelsen, leker med den som en unge.
For jeg vet at han ser igjennom den samtidig som han leker med, slik vi leker med det som utspiller seg mellom mennesker og gjør lek til noe meningsfyllt i seg selv. Og jeg kjenner, som i skogen, at ønsket om å rive av seg lagene av betraktninger og bilder kommer innenfra, når iscenesettelsen har spilt sin rolle. Når jeg merker i stunder med utveksling av det næreste og ærligste jeg har, at jeg også da ofte føler meg som på en scene.. noe i meg fra bak sceneteppet vil rive vekk alle kulisser, avmaskere de maskene jeg måtte ha igjen ovenfor meg sjøl selv når jeg ikke kan beskrive de eller skjønner helt hva som er maske og ikke.
Det er så rart hvordan de samme tingene kan utspille seg som bedrag eller åpenbaring, det skal bare en liten tvist til. Søken etter tilstedeværelse som lokker en ut i en runddans av idealer og selvbetraktninger og arrogane ovenfor sin egen menneskelighet.. versus en subjektivitet som ikke gadd blikket utenifra et øyeblikk, og plutselig snek en inn bakveien til tilstedeværelsen der den alltid er tilgjengelig. Blikkene utenifra, ene stunden som en tvangstrøye som distraherer fra ens egenopplevelse, andre stunder en glans å iscenesette seg selv i nærmest som automatikk som fratar en ektheten og ærligheten med seg selv, og en dyrker idealet om frihet fra ethvert blikk, snøhulemannen og Thoreau... de samme blikkene kan i en håndvending kalle på en større ærlighet enn den du lever i alene, gi rom for en annen utforsking, og være med å skape deg en virkelighet som forandrer seg.
Viser innlegg med etiketten Innlegg jeg liker best. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Innlegg jeg liker best. Vis alle innlegg
tirsdag 6. juli 2010
mandag 28. juni 2010
Trykke på Knappen
Hva er det som skiller virkelighetene, som får det til å skifte, enten det er et nyansert lite steg eller en helomvending. Det skiftet som bringer fargene frem så verden syntes som å ha vært et svarthvitt stillbilde før karakterene og dyrene og vannet begynte bevege seg og glitre. Hva skiller virkeligheten til den som er stivnet, den som ikke kjenner seg våken og kanskje ikke er bevisst sin søvn, eller den som er fanget i meningsløsheten, eller tankekjøret... fra virkeligheten som opplever mening?
"Cause there's this switch that gives hit and it all starts making sence, there is no right way or wrong way, you just have to live. And so I do what I do and at least I exist. What could mean more than this? What could mean more, mean more?"
Å trykke på den knappen kan noen ganger være så latterlig enkelt. Når jeg ikke klamrer meg til viktigheten av problemer, illusjonene om fortid og fremtid. Å se seg rundt og le av seg selv, for det er så vanvittig vakkert å leve. Alle planer og detaljer, det siste dramaet eller den siste tunge stenen jeg føler jeg bærer, hva er det for noe egentlig? Når jeg ser meg rundt, og en glipe lar lyset begynne trenge inn, dypere inn i tilværelsen.. snakke med det i meg som henger sammen med alt annet, snakke med det i meg som føler kjærlighet for alt som er, inkludert meg selv...
hva i all verden er det som forstyrrer?
Og hvorfor klynger vi oss til det så lett? Som en trygghet, den siste pinsel å fore oss selv med, den siste bekymringen å fylle tomrommet eller legge over den underliggende angsten.. så dyrebart for oss. Vi ønsker ikke det skal være enkelt å slippe. Og jeg lurer noen ganger på om det er det eneste som hindrer oss i å kunne trykke på knappen. Frykten for at det var så enkelt. Frykten for at alle kampene vi har med oss selv egentlig er poengløse.
For gir ikke det oss ansvar for vår egen tilfredshet, om det faktisk er en slik knapp? Og om alt som hindrer oss fra å trykke på den, se oss rundt med lattermildhet over alt det menneskelige tåpelige, med blikk for den totale skjønnheten som overskygger alt annet.. er at vi ikke vil det skal være enkelt?
Jeg liker å tenke at det ikke er enkelt. Jeg liker å nikke medfølende med de som sliter i en gråere eller mørkere virkelighet enn min egen, oppmuntre til de små steg. For det er jo ikke enkelt. Den største bekreftelsen du kan gi, annerkjennelsen av hvor vanskelig det er. Og jeg vet det jo, at jeg selv når jeg har hatt det vanskelig liker høre at det ikke er enkelt, det er en lettelse i det.. for pirker noen i mitt ansvar for min egen tilfredshet vekker det angst.
Og jeg tenker at de gråe virkelighetene setter seg så godt. Et menneske kan noen ganger ikke kjenne annet enn det gråe, og glede kjennes som noe overfladisk, en maske som plasseres på et stjålet øyeblikk der en var en annen, en som var glad, i et annet liv enn det en kjenner eierskap til. Og hva skjer med en da? Hvordan ser hjernen ut, for eksempel? Assosiasjonsnettverkene knyttet til negative følelser, andre til mekanismer som slår følelsene av, beskytter, hemmer, gjør grått, gjør livløst, gjør meningsløst. Synapsene er sterke, der de forer en med nye hemninger og negative koblinger fremfor gode. Klart det vil ta tid å endre slikt.. en kamp idet en synapse flytter på seg, en annen assosiasjon blir klarere, følelsene slipper til også med det gode, det Levende. Hippocampus må bygges opp over år om angsten har brutt den ned med konstant høyt cortisolnivå...
..så klart det ikke er enkelt da. Jeg misliker sterkt de stigende effektivitetskravene i psykisk helsevesen, få de inn og få de ut igjen. Konsekvenser tilsidesatt. Symptomlette. Selv samtaler skal fungere som en smertestillende tablett, lette symptomene, men ikke stille spørsmål ved hvor smerten kommer fra. Men psyken er et nærere felt, å stirre direkte på noens ødelagte organer vil ikke få deg til å gremmes over din egen dødelighet så mye som å stirre inn i noens meningsløshet. Den virkeligheten, der alt dette vi driver med, all kavingen rundt på jordens overflate i våre små liv, blir belyst som den ytterste meningsløshet... den er nær oss alle, om vi tør kjenne den. Det ødelagte organet tilhørte en annen som ikke har ditt friske organ. Men følelseslivets organer, meningsløshet, glede, sorg, dødsangst, kjærlighet... de taler med klare røster i oss alle. Det syntes lettere å holde seg for ørene, fokusere på symptomlette framfor meningsløsheten, enn å gå igjennom å høre hva psyken har å si, kjenne hva følelsene bringer deg inn i, og leve sterkere derifra. Kanskje også møte et annet menneske derifra.
Men selv folk i den ytterste meningsløshet, enten de er fanget i en konsentrasjonsleir eller en dyp depresjon (som kan innebære like stor smerte), har disse øyeblikkene, det er jeg ganske sikker på. Disse øyeblikkene der de plutselig kjenner seg tilhørende i verden, hvor fargene klarner og en liten opplevelse av menneskelighet eller skjønnhet samler alle kaotiske fragmenter til en klar tone. Det blir plutselig stille. Og så glitrer det. Og så er det latter, eller smil, det vonde og kampene virker så fjerne og irrelevante akkurat nå. For akkurat nå lever jeg. Hva kan bety mer?
Hva er det som skjer, når virkeligheten går fra å være grå til fargefull? Når noen jobber seg ut av mørket innebærer det ofte en sterkere erkjennelse av glede. Som å krype gjennom tunellen. Eller pløye seg igjennom lagene av en råtten frukt på jakt etter en kjerne hvorfra et helt nytt tre kan vokse. Jeg har tenkt, så lenge jeg kan huske å ha hatt tanker om vår psyke, at glede har mange lag, fra den overfladiske flyktige til den gjennomgripende eller varig tilfredse. Og at det virker som mange må igjennom mørke for å oppleve ekte glede. Kanskje tanken var der utifra egen opplevelse, utifra en følelse av at å holde vonde følelser på avstand innebærer i samme sleng å slå av tilgangen på de gode. Eller følelsen av at å møte sine indre demoner er som en renselse, om en ikke bare blir fastlåst i kampen innebærer det å møte frykten like mye som det som fryktes. Når en ikke lenger har avkroker i sitt eget følelsesliv, sine muskler og organer i kropp-sjel som en ikke klarer, orker, tør kjenne.. da er det frihet. Og det er rom for å ta inn, lyse luftige rom åpne for nye inntrykk. Åpne for å føle noe, se en farge, ta øyeblikket for hva det er fremfor å rømme fra vitenen om at vi lever og vi dør.
Slik har jeg tenkt siden tenåra. Og det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt å tråkle seg fra et liv på overflaten, gjennom håpløshet og fortvilelse, til mening og sterkere Liv. Men hva da med disse øyeblikkene? Denne følelsen, av at det er et enklere valg her i øyeblikket? Mellom å fore sine kamper, klynge seg til fortid og fremtid, spinning i tankene, og å åpne sansene og følelsene... bli årvåken som en hjort som spisser ørene på en eng før den hopper med lette sprang videre. Se seg rundt, se det som glitrer, tørre kjenne med lattermildhet hvor rart det er at denne skjønnheten skyves til side for det vonde en er så glad i...
Det handler ikke om symptomlette, om lettvinte løsninger. Er en ikke der, er en ikke der. Og er en der, handler øyeblikket og den skjønnheten om noe langt mer gjennomgripende enn en smertestillende pille.
Men finnes knappen en kan trykke på? Og er det bare frykten som hindrer en i å velge trykke på den?
"Cause there's this switch that gives hit and it all starts making sence, there is no right way or wrong way, you just have to live. And so I do what I do and at least I exist. What could mean more than this? What could mean more, mean more?"
Å trykke på den knappen kan noen ganger være så latterlig enkelt. Når jeg ikke klamrer meg til viktigheten av problemer, illusjonene om fortid og fremtid. Å se seg rundt og le av seg selv, for det er så vanvittig vakkert å leve. Alle planer og detaljer, det siste dramaet eller den siste tunge stenen jeg føler jeg bærer, hva er det for noe egentlig? Når jeg ser meg rundt, og en glipe lar lyset begynne trenge inn, dypere inn i tilværelsen.. snakke med det i meg som henger sammen med alt annet, snakke med det i meg som føler kjærlighet for alt som er, inkludert meg selv...
hva i all verden er det som forstyrrer?
Og hvorfor klynger vi oss til det så lett? Som en trygghet, den siste pinsel å fore oss selv med, den siste bekymringen å fylle tomrommet eller legge over den underliggende angsten.. så dyrebart for oss. Vi ønsker ikke det skal være enkelt å slippe. Og jeg lurer noen ganger på om det er det eneste som hindrer oss i å kunne trykke på knappen. Frykten for at det var så enkelt. Frykten for at alle kampene vi har med oss selv egentlig er poengløse.
For gir ikke det oss ansvar for vår egen tilfredshet, om det faktisk er en slik knapp? Og om alt som hindrer oss fra å trykke på den, se oss rundt med lattermildhet over alt det menneskelige tåpelige, med blikk for den totale skjønnheten som overskygger alt annet.. er at vi ikke vil det skal være enkelt?
Jeg liker å tenke at det ikke er enkelt. Jeg liker å nikke medfølende med de som sliter i en gråere eller mørkere virkelighet enn min egen, oppmuntre til de små steg. For det er jo ikke enkelt. Den største bekreftelsen du kan gi, annerkjennelsen av hvor vanskelig det er. Og jeg vet det jo, at jeg selv når jeg har hatt det vanskelig liker høre at det ikke er enkelt, det er en lettelse i det.. for pirker noen i mitt ansvar for min egen tilfredshet vekker det angst.
Og jeg tenker at de gråe virkelighetene setter seg så godt. Et menneske kan noen ganger ikke kjenne annet enn det gråe, og glede kjennes som noe overfladisk, en maske som plasseres på et stjålet øyeblikk der en var en annen, en som var glad, i et annet liv enn det en kjenner eierskap til. Og hva skjer med en da? Hvordan ser hjernen ut, for eksempel? Assosiasjonsnettverkene knyttet til negative følelser, andre til mekanismer som slår følelsene av, beskytter, hemmer, gjør grått, gjør livløst, gjør meningsløst. Synapsene er sterke, der de forer en med nye hemninger og negative koblinger fremfor gode. Klart det vil ta tid å endre slikt.. en kamp idet en synapse flytter på seg, en annen assosiasjon blir klarere, følelsene slipper til også med det gode, det Levende. Hippocampus må bygges opp over år om angsten har brutt den ned med konstant høyt cortisolnivå...
..så klart det ikke er enkelt da. Jeg misliker sterkt de stigende effektivitetskravene i psykisk helsevesen, få de inn og få de ut igjen. Konsekvenser tilsidesatt. Symptomlette. Selv samtaler skal fungere som en smertestillende tablett, lette symptomene, men ikke stille spørsmål ved hvor smerten kommer fra. Men psyken er et nærere felt, å stirre direkte på noens ødelagte organer vil ikke få deg til å gremmes over din egen dødelighet så mye som å stirre inn i noens meningsløshet. Den virkeligheten, der alt dette vi driver med, all kavingen rundt på jordens overflate i våre små liv, blir belyst som den ytterste meningsløshet... den er nær oss alle, om vi tør kjenne den. Det ødelagte organet tilhørte en annen som ikke har ditt friske organ. Men følelseslivets organer, meningsløshet, glede, sorg, dødsangst, kjærlighet... de taler med klare røster i oss alle. Det syntes lettere å holde seg for ørene, fokusere på symptomlette framfor meningsløsheten, enn å gå igjennom å høre hva psyken har å si, kjenne hva følelsene bringer deg inn i, og leve sterkere derifra. Kanskje også møte et annet menneske derifra.
Men selv folk i den ytterste meningsløshet, enten de er fanget i en konsentrasjonsleir eller en dyp depresjon (som kan innebære like stor smerte), har disse øyeblikkene, det er jeg ganske sikker på. Disse øyeblikkene der de plutselig kjenner seg tilhørende i verden, hvor fargene klarner og en liten opplevelse av menneskelighet eller skjønnhet samler alle kaotiske fragmenter til en klar tone. Det blir plutselig stille. Og så glitrer det. Og så er det latter, eller smil, det vonde og kampene virker så fjerne og irrelevante akkurat nå. For akkurat nå lever jeg. Hva kan bety mer?
Hva er det som skjer, når virkeligheten går fra å være grå til fargefull? Når noen jobber seg ut av mørket innebærer det ofte en sterkere erkjennelse av glede. Som å krype gjennom tunellen. Eller pløye seg igjennom lagene av en råtten frukt på jakt etter en kjerne hvorfra et helt nytt tre kan vokse. Jeg har tenkt, så lenge jeg kan huske å ha hatt tanker om vår psyke, at glede har mange lag, fra den overfladiske flyktige til den gjennomgripende eller varig tilfredse. Og at det virker som mange må igjennom mørke for å oppleve ekte glede. Kanskje tanken var der utifra egen opplevelse, utifra en følelse av at å holde vonde følelser på avstand innebærer i samme sleng å slå av tilgangen på de gode. Eller følelsen av at å møte sine indre demoner er som en renselse, om en ikke bare blir fastlåst i kampen innebærer det å møte frykten like mye som det som fryktes. Når en ikke lenger har avkroker i sitt eget følelsesliv, sine muskler og organer i kropp-sjel som en ikke klarer, orker, tør kjenne.. da er det frihet. Og det er rom for å ta inn, lyse luftige rom åpne for nye inntrykk. Åpne for å føle noe, se en farge, ta øyeblikket for hva det er fremfor å rømme fra vitenen om at vi lever og vi dør.
Slik har jeg tenkt siden tenåra. Og det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt å tråkle seg fra et liv på overflaten, gjennom håpløshet og fortvilelse, til mening og sterkere Liv. Men hva da med disse øyeblikkene? Denne følelsen, av at det er et enklere valg her i øyeblikket? Mellom å fore sine kamper, klynge seg til fortid og fremtid, spinning i tankene, og å åpne sansene og følelsene... bli årvåken som en hjort som spisser ørene på en eng før den hopper med lette sprang videre. Se seg rundt, se det som glitrer, tørre kjenne med lattermildhet hvor rart det er at denne skjønnheten skyves til side for det vonde en er så glad i...
Det handler ikke om symptomlette, om lettvinte løsninger. Er en ikke der, er en ikke der. Og er en der, handler øyeblikket og den skjønnheten om noe langt mer gjennomgripende enn en smertestillende pille.
Men finnes knappen en kan trykke på? Og er det bare frykten som hindrer en i å velge trykke på den?
søndag 9. mai 2010
Psykotisk
Katt på fanget og en ny bekjent på andre siden av bordet med fjellandskaper farende forbi. Livet har det med å plassere meg i situasjoner hvor alt er så på kornet bra timet og treffende, at det blir totalt naturlig.
Et glippe med billettkjøp, og jeg havner på et bord med en katt og en dame som er psykolog slik jeg ønsker være. En mild og kraftfull kvinne som gjennom tiår med ulike utdannelser (bioingeniør, filosofi, profesjonsutdannelsen, etterutdannelser) og jobber, holder fast ved simpelheten i at pointet er å være støtte og hjelp for andre.
Hun snakker om alle disse diagnosene.. hva er poenget? Og hun jobber et sted folk dopes ned, hun bruker de ordene og, snakker om hvordan vi om et par tiår kommer til å skjønne hva for grov mishandling vi har holdt på med. Der jobber hun, har lovet å ikke reagere på det, og hjelper det hun kan til tross. Og øya hennes gnistrer av liv. Ja, de gnistrer av liv. I hennes virkelighet, ikke ulik min, lever vi i en tid full av fornektelser, der de som skal hjelpe ikke tør ha eget blikk på ting, ikke tør stille spørsmål ved hvordan vi hjelper, der du blir utestengt og risikerer bli arbeidsløs om du uttaler deg på vegne av svake, særlig om kollegaer er de som gjør overtrampene, og der vi altså doper ned folk til det ugjenkjennelige uten egentlig vitenskapelig (heller kapitalistisk) bellegg for det...
...og øya hennes gnistrer av liv.
Og jeg tror jeg fatter at øya gnistrer.
Det er jo når jeg er mest levende, mest trygg, mest på plass i meg sjøl, at jævelskapen og galskapen rundt meg overalt også syntes mest tydelig. Gjennomskinnelig. Et paradoks?
Vi ønsker tro vi lever i noe som fungerer, vi tenker folkene som har peil står bak hvordan ting gjøres, vi tenker det er en logikk og en god hensikt som har laget et mønster i samfunnet som makes sence... det er fallskjermen vi trenger i vår utrygghet. Jeg sier vi. Men jeg er ikke inkludert i det vi'et, jeg kan ikke huske hvordan det var å virkelig ha den fallskjermen, om jeg har hatt den noen gang.
Det kan kjennes jævlig utrygt til tider.. men det kaller også på en annen trygghet. Kanskje det kaller på en standhaftig livsgnist også når jeg står i dissonansen. Mellom hva jeg plasseres i og må spille med på, og hva min indre viten sier. Min subjektive viten, som forenkler det hele til å handle om mennesker, natur, frykt og kjærlighet.
Hever jeg meg over hele samfunnet med å tenke slik? Tror jeg at jeg er bedre enn alle som har peil, menneskene før meg og nå som bygger og deltar i et system, et puslespill av dimensjoner? En ganske kraftfull jante, som ønsker slå ned på et potensielt ganske kraftfullt hovmod inni meg til tider. Men verken jante eller hovmod passer inn når en kjenner kjærlighet til seg selv og andre. Sinnet, oppgittheten og bitterheten har også mindre plass da.. eller kanskje transformeres på et vis.. til en slags klarhet, bestemthet.
Det var noe slikt jeg så i kvinnen på toget. Og ja, det er befriende. Det skjer egentlig ikke så sjeldent, menneskemøter med individer over 50 med en avklarethet i sin egenart og sitt skråe blikk på ting.. som verken forsvarer, beviser eller unnskylder seg selv. Det er vanvittig inspirerende.
Ja, samfunnet med all sin galskap utfolder seg foran meg ekstra sterkt i tidene jeg er mer trygg på meg sjøl. Når det kjennes som jeg har banet meg litt vei forbi angsten, så mer inngående spørsmål ved alt vi tar for gitt får friere spillerom. Hvorfor i all verden har vi penger? Tenker jeg da. Er det ikke noe vi egentlig har vokst oss forbi, at om vi hadde kvittet oss med de hadde vi ekspandert til noe beyond imagination?
Og når noen gjør noe, hva som helst, hva er intensjonen? Og bak første presenterte intensjon, ligger det en annen og bedrar.. ikke bare omgivelsene, men kanskje også personen bak handlingen? Når noe virker selvfølgelig, nærmest så den som stiller spørsmål ved det blir en tosk av sitt eget spørsmålstegn.. da virker det så ofte som intensjonen er frykt. Intensjonen bak å ikke stille spørsmålene, er også som regel frykt. Noen ganger så dyptpløyende, at det heller kan kalles angst, personlig angst.. den som verner mot en historie der livet ditt var en løgn alle disse årene du trodde noe var selvfølgelig, når det egentlig var ren galskap. Man kan bli psykotisk av mindre.
Jeg tenker litt på psykoser også. Og fenomenologi. Og eksistensialisme. Og objektivisme. Og standarder. Nettverket av mindre flatterende samfunnsskråblikk jeg får ut av det, går noenlunde slik:
Så vi vokser opp med vår subjektive virkelighet. En opplevelse av å være en person med tanker og følelser som navigerer seg i verden derifra, innenfra og ut.
Heidegger og andre glupinger i fenomenologisk og eksistensiell tradisjon, understreker betydningen av vår subjektive virkelighet. Hvordan ingenting egentlig kan kalles objektivt, for vi er alle subjektive vesener, her vi vandrer rundt med våre virkelighetsopplevelser. Psykologi-teoretikere som har vokst seg ifra det biologisk-ekstreme synet på psykoser, understreker viktigheten av å bevare følelsen av et subjektivt selv. Når denne følelsen ikke får forankret seg, kan vi bli fragmenterte, føle oss splittet, paranoide, kanskje begynne se og høre ting tilogmed. Iallfall oppfatte noe som reelt utenfor oss selv når det egentlig springer utifra splittetheten vi føler.
En psykostisk person, sier de da, trenger bli møtt i sin subjektivitet, sett og forstått i sin opplevelse, om den virker aldri så fjern fra våre 'friske' virkeligheter. Og jeg undrer meg.. er det bare den psykotiske som trenger dette? Og er det bare i barndommen vi trenger ivareta en følelse av et subjektivt selv? Er det kanskje viktig for voksne også?
De som slår meg som mest tilfredse i livene sine, slår meg også som vandrende subjektive selv. Ikke dermed ufølsomme for andres subjektive virkeligheter, langt derifra, men liksom på plass i seg selv. Når de tar valg, er det ikke et "man" som tar valget, det er et "jeg". Det er ikke et ukeblad som forteller de hva som passer inn i et bilde av det perfekte liv, det er en følelse, et ønske og en vilje som driver de til å skape noe, dag for dag. Leve et liv, ikke et bilde av et liv.
Og det er jo godt gjort. For ukeblader og alle deres analogier bombarderer oss. En analogi kan være siste politiske korrekthet. Eller siste vitenskapelige idé. Eller siste virkelighetsbilde i paradigmet du tilfeldigvis er født inn i. Rammene du skal måle deg selv utifra. Plassere ditt liv innenfor. Unger kan begynne måle seg selv fra de er i barnehagen.. ikke lenger bare etter foreldrenes bilde av hvordan de burde være, men en diffus følelse av en standard.
Noen av de får diagnoser når de ikke passer i den standarden. Så.. utenom det som bekrefter den subjektive virkeligheten, slik foreldres blikk og handlinger gjerne heldigvis gjør, blir de presentert for utenifra-blikket. Det som sammenligner med en standard. Noen der ute vet hva som er riktig, og ser de derifra. Enten du er mønsterungen eller adhd-ungen. For å ha kontroll, for å ane noenting om hvordan å navigere deg, må du prøve ta rede på hva som er dette riktige. Som noen utenfor deg kjenner, men som du i sin egen subjektive virkelighet ikke har tilgang på. Og iallfall ikke lever opp til.
Noen lar denne standarden bli sitt selvbilde. Og det høres noen ganger vidunderlig ut, andre ganger som et fengsel. For har man frie valg da? Klarer en tenke andre alternativer, enn det som er gitt av rammen?
Andre opplever to-deltheten, mellom hva de burde og hva de ønsker, mellom hva som ventes og hva som føles, mellom moralske regler og en etisk indre bevissthet, mellom konformitet og egne verdier.
Er denne splittelsen mellom subjektiv virkelighet og objektiv utenifra-standard så forskjellig fra den gryende psykose og dens følelse av fragmenterthet og splittelse? Og når en psykostisk person skaper vrangforestillinger utenfor seg selv som representasjon av sitt fragmenterte selv, i et desperat forsøk på å make sense out of things... er det egentlig så forskjellig fra våre forestillinger om samfunnet som ser oss, som vi må leve opp til, standardene og ukebladbildene og den siste fikse idéen om hvilken pille som kan døyve angsten?
Den angsten som pirker borti oss med en erkjennelse av et subjektivt selv, med en egen vilje. Og med en kjærlighet som ikke kan måle seg med noen standard.
Ja, slike tanker er normal kost i denne subjektive livsverdenen. Når jeg lefler med slike tankerekker, undrer jeg meg på om systemene vi har skapt oss, ligner vrangforestillingene til den psykotiske. Ikke bare en rømning fra en virkelighet, slik vi desverre ofte har betraktet psykosen.. Men en måte å forsøke make sense, forsøke ha kontroll og ikke måtte forholde oss til følelser vi ikke har lært oss å takle. Ikke måtte forholde oss til selverkjennelse, for eksempel. Eller erkjennelse av hva som kjennes riktig, framfor hva siste idé forteller oss er riktig.
Det er godt å ha det slik, at tanker ikke skremmer. Selv når de bryter totalt med en standard, pirker i min og andres angst, snur opp ned på begrepene galskap og normalitet, og attpåtil tilhører en psykologstudent som skriver på nettet.
Et glippe med billettkjøp, og jeg havner på et bord med en katt og en dame som er psykolog slik jeg ønsker være. En mild og kraftfull kvinne som gjennom tiår med ulike utdannelser (bioingeniør, filosofi, profesjonsutdannelsen, etterutdannelser) og jobber, holder fast ved simpelheten i at pointet er å være støtte og hjelp for andre.
Hun snakker om alle disse diagnosene.. hva er poenget? Og hun jobber et sted folk dopes ned, hun bruker de ordene og, snakker om hvordan vi om et par tiår kommer til å skjønne hva for grov mishandling vi har holdt på med. Der jobber hun, har lovet å ikke reagere på det, og hjelper det hun kan til tross. Og øya hennes gnistrer av liv. Ja, de gnistrer av liv. I hennes virkelighet, ikke ulik min, lever vi i en tid full av fornektelser, der de som skal hjelpe ikke tør ha eget blikk på ting, ikke tør stille spørsmål ved hvordan vi hjelper, der du blir utestengt og risikerer bli arbeidsløs om du uttaler deg på vegne av svake, særlig om kollegaer er de som gjør overtrampene, og der vi altså doper ned folk til det ugjenkjennelige uten egentlig vitenskapelig (heller kapitalistisk) bellegg for det...
...og øya hennes gnistrer av liv.
Og jeg tror jeg fatter at øya gnistrer.
Det er jo når jeg er mest levende, mest trygg, mest på plass i meg sjøl, at jævelskapen og galskapen rundt meg overalt også syntes mest tydelig. Gjennomskinnelig. Et paradoks?
Vi ønsker tro vi lever i noe som fungerer, vi tenker folkene som har peil står bak hvordan ting gjøres, vi tenker det er en logikk og en god hensikt som har laget et mønster i samfunnet som makes sence... det er fallskjermen vi trenger i vår utrygghet. Jeg sier vi. Men jeg er ikke inkludert i det vi'et, jeg kan ikke huske hvordan det var å virkelig ha den fallskjermen, om jeg har hatt den noen gang.
Det kan kjennes jævlig utrygt til tider.. men det kaller også på en annen trygghet. Kanskje det kaller på en standhaftig livsgnist også når jeg står i dissonansen. Mellom hva jeg plasseres i og må spille med på, og hva min indre viten sier. Min subjektive viten, som forenkler det hele til å handle om mennesker, natur, frykt og kjærlighet.
Hever jeg meg over hele samfunnet med å tenke slik? Tror jeg at jeg er bedre enn alle som har peil, menneskene før meg og nå som bygger og deltar i et system, et puslespill av dimensjoner? En ganske kraftfull jante, som ønsker slå ned på et potensielt ganske kraftfullt hovmod inni meg til tider. Men verken jante eller hovmod passer inn når en kjenner kjærlighet til seg selv og andre. Sinnet, oppgittheten og bitterheten har også mindre plass da.. eller kanskje transformeres på et vis.. til en slags klarhet, bestemthet.
Det var noe slikt jeg så i kvinnen på toget. Og ja, det er befriende. Det skjer egentlig ikke så sjeldent, menneskemøter med individer over 50 med en avklarethet i sin egenart og sitt skråe blikk på ting.. som verken forsvarer, beviser eller unnskylder seg selv. Det er vanvittig inspirerende.
Ja, samfunnet med all sin galskap utfolder seg foran meg ekstra sterkt i tidene jeg er mer trygg på meg sjøl. Når det kjennes som jeg har banet meg litt vei forbi angsten, så mer inngående spørsmål ved alt vi tar for gitt får friere spillerom. Hvorfor i all verden har vi penger? Tenker jeg da. Er det ikke noe vi egentlig har vokst oss forbi, at om vi hadde kvittet oss med de hadde vi ekspandert til noe beyond imagination?
Og når noen gjør noe, hva som helst, hva er intensjonen? Og bak første presenterte intensjon, ligger det en annen og bedrar.. ikke bare omgivelsene, men kanskje også personen bak handlingen? Når noe virker selvfølgelig, nærmest så den som stiller spørsmål ved det blir en tosk av sitt eget spørsmålstegn.. da virker det så ofte som intensjonen er frykt. Intensjonen bak å ikke stille spørsmålene, er også som regel frykt. Noen ganger så dyptpløyende, at det heller kan kalles angst, personlig angst.. den som verner mot en historie der livet ditt var en løgn alle disse årene du trodde noe var selvfølgelig, når det egentlig var ren galskap. Man kan bli psykotisk av mindre.
Jeg tenker litt på psykoser også. Og fenomenologi. Og eksistensialisme. Og objektivisme. Og standarder. Nettverket av mindre flatterende samfunnsskråblikk jeg får ut av det, går noenlunde slik:
Så vi vokser opp med vår subjektive virkelighet. En opplevelse av å være en person med tanker og følelser som navigerer seg i verden derifra, innenfra og ut.
Heidegger og andre glupinger i fenomenologisk og eksistensiell tradisjon, understreker betydningen av vår subjektive virkelighet. Hvordan ingenting egentlig kan kalles objektivt, for vi er alle subjektive vesener, her vi vandrer rundt med våre virkelighetsopplevelser. Psykologi-teoretikere som har vokst seg ifra det biologisk-ekstreme synet på psykoser, understreker viktigheten av å bevare følelsen av et subjektivt selv. Når denne følelsen ikke får forankret seg, kan vi bli fragmenterte, føle oss splittet, paranoide, kanskje begynne se og høre ting tilogmed. Iallfall oppfatte noe som reelt utenfor oss selv når det egentlig springer utifra splittetheten vi føler.
En psykostisk person, sier de da, trenger bli møtt i sin subjektivitet, sett og forstått i sin opplevelse, om den virker aldri så fjern fra våre 'friske' virkeligheter. Og jeg undrer meg.. er det bare den psykotiske som trenger dette? Og er det bare i barndommen vi trenger ivareta en følelse av et subjektivt selv? Er det kanskje viktig for voksne også?
De som slår meg som mest tilfredse i livene sine, slår meg også som vandrende subjektive selv. Ikke dermed ufølsomme for andres subjektive virkeligheter, langt derifra, men liksom på plass i seg selv. Når de tar valg, er det ikke et "man" som tar valget, det er et "jeg". Det er ikke et ukeblad som forteller de hva som passer inn i et bilde av det perfekte liv, det er en følelse, et ønske og en vilje som driver de til å skape noe, dag for dag. Leve et liv, ikke et bilde av et liv.
Og det er jo godt gjort. For ukeblader og alle deres analogier bombarderer oss. En analogi kan være siste politiske korrekthet. Eller siste vitenskapelige idé. Eller siste virkelighetsbilde i paradigmet du tilfeldigvis er født inn i. Rammene du skal måle deg selv utifra. Plassere ditt liv innenfor. Unger kan begynne måle seg selv fra de er i barnehagen.. ikke lenger bare etter foreldrenes bilde av hvordan de burde være, men en diffus følelse av en standard.
Noen av de får diagnoser når de ikke passer i den standarden. Så.. utenom det som bekrefter den subjektive virkeligheten, slik foreldres blikk og handlinger gjerne heldigvis gjør, blir de presentert for utenifra-blikket. Det som sammenligner med en standard. Noen der ute vet hva som er riktig, og ser de derifra. Enten du er mønsterungen eller adhd-ungen. For å ha kontroll, for å ane noenting om hvordan å navigere deg, må du prøve ta rede på hva som er dette riktige. Som noen utenfor deg kjenner, men som du i sin egen subjektive virkelighet ikke har tilgang på. Og iallfall ikke lever opp til.
Noen lar denne standarden bli sitt selvbilde. Og det høres noen ganger vidunderlig ut, andre ganger som et fengsel. For har man frie valg da? Klarer en tenke andre alternativer, enn det som er gitt av rammen?
Andre opplever to-deltheten, mellom hva de burde og hva de ønsker, mellom hva som ventes og hva som føles, mellom moralske regler og en etisk indre bevissthet, mellom konformitet og egne verdier.
Er denne splittelsen mellom subjektiv virkelighet og objektiv utenifra-standard så forskjellig fra den gryende psykose og dens følelse av fragmenterthet og splittelse? Og når en psykostisk person skaper vrangforestillinger utenfor seg selv som representasjon av sitt fragmenterte selv, i et desperat forsøk på å make sense out of things... er det egentlig så forskjellig fra våre forestillinger om samfunnet som ser oss, som vi må leve opp til, standardene og ukebladbildene og den siste fikse idéen om hvilken pille som kan døyve angsten?
Den angsten som pirker borti oss med en erkjennelse av et subjektivt selv, med en egen vilje. Og med en kjærlighet som ikke kan måle seg med noen standard.
Ja, slike tanker er normal kost i denne subjektive livsverdenen. Når jeg lefler med slike tankerekker, undrer jeg meg på om systemene vi har skapt oss, ligner vrangforestillingene til den psykotiske. Ikke bare en rømning fra en virkelighet, slik vi desverre ofte har betraktet psykosen.. Men en måte å forsøke make sense, forsøke ha kontroll og ikke måtte forholde oss til følelser vi ikke har lært oss å takle. Ikke måtte forholde oss til selverkjennelse, for eksempel. Eller erkjennelse av hva som kjennes riktig, framfor hva siste idé forteller oss er riktig.
Det er godt å ha det slik, at tanker ikke skremmer. Selv når de bryter totalt med en standard, pirker i min og andres angst, snur opp ned på begrepene galskap og normalitet, og attpåtil tilhører en psykologstudent som skriver på nettet.
mandag 5. april 2010
I feberørske og risiko-redselløs fremoverlent nysgjerrighet. Intuisjonen taler. Hadde feberen skrelt av lagene av kontroll og forsiktighet? Åpnet portaler til de diffuse stemningers univers, der en plutselig får ubetinget tillit til en fornemmelse. Ingen nøling.
Jeg ønsker ikke nøle nå heller. Kanskje jeg gjør det, kanskje jeg blir perpleks og rar, vennen. Men du har vekket en uforbeholdenhet i meg. Allerede er det gode verdt hva enn måtte komme. Der er friheten igjen. Hallo, frihet.
Nå har jeg friheten til å ta imot. Det er først noe jeg har ervervet meg i det siste, en gryende frihet fra et gammelt jag etter å alltid være noe for andre, og en gammel skam over lengselen etter å bli berørt. Uforbeholdent. Av noen som vil meg vel.
Jeg er et frukttre, mitt livs herjinger og sesonger modner nye frukter i hver runddans. Jeg kjenner alltid på meg, når noe i meg modnes, når det regner heftig og gjør vondt i knopper som brister, blomster blusser opp og visner igjen før jeg får sukk for meg, og når fruktene vokser kjennes de sure og ikke klar for å presenteres for noens gane helt enda. Men jeg vet de modnes. Og jeg vet, at det er alltid noe, eller noen... som kommer bort til treet i akkurat riktig tid. Du har funnet de første modne plommene denne sesongen.
Ja, herjinger og tilsynelatende stagnasjoner bærer frukter.
Det skjedde en slags kuliminering. Tre dager. Hver med sin sterke følelse av krise og ute-av-meg-selv'het, hver med sin overgivelse til smerten og forvirringen, og hver med sin forløsning, sin møysommelige oppnøsting av glemte gulltråder i livet. De som glitrer fram et minne om total livsbejaelse. Eksistensiell prosess i fast forward, jeg ble lattermild over hvor ekstreme vendingene var, hvordan jeg hver av dagene kjente på både Den Store Håpløsheten og den Store Meningsfølelsen. Psyken karikerte sin egen runddans med de større temaer, tredje dagen kjentes det plutselig som en lek.. nedturen grep ikke fatt, for jeg kjente valget om å løpe videre sammen, nedturen og jeg, eller la være. Og da jeg lot være, var de tre dagene slutt.
Etter de tre dagene, følger tre uker der hverdagen viser meg hvor irrelevant og poengløs kjempingen er.. de gir meg gode ting, dagene. Og det er mye musikk. Jeg faster, hele meg innstiller meg på fornyelse, renselse, og en vekst som også foregår på nivåer jeg ikke forstår med en tanke, i min sammenkobling med alt som er. Inntak av næring, og ny lærdom om healeren i meg. En fasthet i min intensjon. Intensjonen er å motta, fra trådene av en større sammenheng. Alt det gode som kommer min vei. Jeg gråter når jeg tør si det, kjenne det. Min solar plexus, ilden, brenner lærerinnen min i ansiktet, og jeg kjenner det eteriske, det som er meg velkjent i en annen dimensjon enn den intellektet mitt fatter.
Frukt.
En fremmed i mitt hjem ble mindre fremmed.
Og jeg vet plutselig mer om hva som er mulig, i landskapet bak en feberfornemmelse.
Jeg ønsker ikke nøle nå heller. Kanskje jeg gjør det, kanskje jeg blir perpleks og rar, vennen. Men du har vekket en uforbeholdenhet i meg. Allerede er det gode verdt hva enn måtte komme. Der er friheten igjen. Hallo, frihet.
Nå har jeg friheten til å ta imot. Det er først noe jeg har ervervet meg i det siste, en gryende frihet fra et gammelt jag etter å alltid være noe for andre, og en gammel skam over lengselen etter å bli berørt. Uforbeholdent. Av noen som vil meg vel.
Jeg er et frukttre, mitt livs herjinger og sesonger modner nye frukter i hver runddans. Jeg kjenner alltid på meg, når noe i meg modnes, når det regner heftig og gjør vondt i knopper som brister, blomster blusser opp og visner igjen før jeg får sukk for meg, og når fruktene vokser kjennes de sure og ikke klar for å presenteres for noens gane helt enda. Men jeg vet de modnes. Og jeg vet, at det er alltid noe, eller noen... som kommer bort til treet i akkurat riktig tid. Du har funnet de første modne plommene denne sesongen.
Ja, herjinger og tilsynelatende stagnasjoner bærer frukter.
Det skjedde en slags kuliminering. Tre dager. Hver med sin sterke følelse av krise og ute-av-meg-selv'het, hver med sin overgivelse til smerten og forvirringen, og hver med sin forløsning, sin møysommelige oppnøsting av glemte gulltråder i livet. De som glitrer fram et minne om total livsbejaelse. Eksistensiell prosess i fast forward, jeg ble lattermild over hvor ekstreme vendingene var, hvordan jeg hver av dagene kjente på både Den Store Håpløsheten og den Store Meningsfølelsen. Psyken karikerte sin egen runddans med de større temaer, tredje dagen kjentes det plutselig som en lek.. nedturen grep ikke fatt, for jeg kjente valget om å løpe videre sammen, nedturen og jeg, eller la være. Og da jeg lot være, var de tre dagene slutt.
Etter de tre dagene, følger tre uker der hverdagen viser meg hvor irrelevant og poengløs kjempingen er.. de gir meg gode ting, dagene. Og det er mye musikk. Jeg faster, hele meg innstiller meg på fornyelse, renselse, og en vekst som også foregår på nivåer jeg ikke forstår med en tanke, i min sammenkobling med alt som er. Inntak av næring, og ny lærdom om healeren i meg. En fasthet i min intensjon. Intensjonen er å motta, fra trådene av en større sammenheng. Alt det gode som kommer min vei. Jeg gråter når jeg tør si det, kjenne det. Min solar plexus, ilden, brenner lærerinnen min i ansiktet, og jeg kjenner det eteriske, det som er meg velkjent i en annen dimensjon enn den intellektet mitt fatter.
Frukt.
En fremmed i mitt hjem ble mindre fremmed.
Og jeg vet plutselig mer om hva som er mulig, i landskapet bak en feberfornemmelse.
fredag 19. mars 2010
Manifestere seg
Så. Hva gjør livet godt?
Jeg ser tilbake på tiden siden i sommer. Å riste på hodet er en klisjé mer enn det meste annet, men det er jo det jeg gjør, rent fysisk og inni meg. Så jeg skriver det. Jeg rister på hodet over hvor mye jeg har levd oppi tenkeboksen, hvor mye jeg har spinnet rundt i konseptjag og iherdig jobbing med å skape abstrakte byggverk rundt hva livet mitt er, og hvordan å ha det bedre. Metatanker om metatanker om tanker og følelser i en gitt stund, som drar stunden og tilstanden utover til et forsøk på å skape et konsept om hva som egentlig foregår. Det som egentlig foregår til enhver tid, er øyeblikket. En viten som sitter i ryggmargen etter all erfaring og visdom (fra andre og meg selv) jeg har tatt inn og gjort til mitt livsgrunnlag. Og likevel har jeg ikke klart å finne koblingen til den vitenen. Koblingen til et mer tilstedeværende liv.
Jeg rister også på hodet over kontrasten: Mellom tankespinn, kaos og forsøk på å danne selvkonsepter med tankeboksen i et liv der det ytre drar en i alle retninger på ene siden...
og på den andre siden det arsenalet av minner om noe godt, frigjort, levende, kjærlighetsfyllt og spennende.
Det er mange jeg ikke ble ordentlig kjent med før akkurat denne tiden. De kjenner meg som den livsglade, avslappa, dansende, frie og oppegående personen jeg er i møte med de. Og ikke er det noe falskt ved det. Min varige personlighet, og på sett og vis min trygghet og livsbejaelse, har levd videre side om side med den kaotiske tankeboksen. Også på skolen har dette levende, åpne og trygge fått noe plass.
Jeg har blitt kjent med og mer involvert i musikk-miljøer enn på flere år. Jeg er velkommen, respektert og likt i en slik grad at jeg har slitt med å innse det selv. Jeg har også funnet meg selv i mange vakre, spennende, menneskelige, varme og kjærlighetsfulle tablåer. Og i mange av de har jeg vært tilstede. Kjent brystkassen vokse og smilerynkene danse.
Så. Hva gjør livet godt?
På vei til et respektabelt yrke, med et mer spennende og allsidig sosialt liv enn de fleste kan drømme om, med stadig støtte og bekreftelser fra andre, og stadig nye meningsfulle opplevelser... hva skulle tilsi et trøblete og kaotisk indre liv? Har en lov å ha det vondt, i et slikt liv? Rundt meg er det mange som aldri fikk de mulighetene jeg har, som har vonde bakgrunner og kaotiske livssituasjoner. Andre slår meg som stagnert i livene sine, drevet av pliktløp og skyldfølelse, kontroll og mindreverdfølelse. Jeg kjenner noen ganger en enorm trang til å bringe de inn i de opplevelsene jeg tar del i, og rope: "Se, slik kan livet være!".
Men om det ytre livet mitt kan se stjerneeksemplarisk ut, har altså måten jeg forholder meg til alle dets kontraster, dets ulike persektiver, og ikke minst diffuse signaler, gjort livet mitt mindre godt en tid. Sverdfisktrombone har vært en av mange terapier denne tiden. Og alle gangene jeg skriver om denne rare tiden (og ja, jeg vet jeg gjentar meg selv), føles det som et lite steg i en løsrivelsesprosess.
Jeg har vært panisk, desperat etter å løsrive meg fra en uholdbar situasjon.
Og det er vel nettopp det. En livssituasjon handler like mye om indre liv som ytre. Jeg vet ikke om jeg kunne reagert annerledes på overgangene i livet. Med min bakgrunn, mitt behov for å bevare min subjektivitet for å bevare vettet, min sterke hang til å alltid stille spørsmål og alltid søke mening.
Jeg kjøper ikke et liv eller en hverdag hvor jeg ikke føler meg deltakende og Levende på jevnig basis. Når jeg opplever et mindre levende liv trekkes over hodet på meg, er det noe i meg som streiker. Det er en god trass, den som insisterer på å være Levende.
Jeg velger å se kampene den trassen setter igang fra tid til annen, som et sunnhetstegn. Noen ganer føler meg syk en stund under brasene, når forvirring og vakling setter kontroll og tanker igang. Føler meg som en jentunge i identitetskrise. Men om alternativet er å gå inn i en slags dvale, slå av trassen og bry meg mindre om livet gir mening fra dag til dag... så velger jeg identitetskrise any day.
Så. Hva gjør livet godt?
Undertittelen til bloggen min kommer stadig igjen til meg. At vi skaper vår egen virkelighet. Du kan aldri vite om din opplevelse av verden er sann for de rundt deg. Du kan aldri vite om det finnes en større objektiv sannhet. I en forvirrende verden, er det kanskje lett å søke ut etter en objektivitet, prøve finne ut hvem som har rett, utifra hva de sa og hvorvidt de har en tittel eller gode argumenter.
Og det føles kanskje tryggest å danne seg forestillinger om hva andre forventer, hva som er normen, og prøve etterleve det. Enten det er A4-normen i nabolaget, eller normer i en karismatisk kirke. Men idet du tar disse valgene, bevisst eller ubevisst, har du begynt tape kontakten med den tryggeste basen du kan ha: Din egen erkjennelse, din egen opplevelse, med sitt fundament i din kropp. Den som lever og navigerer seg fra øyeblikk til øyeblikk. For det er så mange der ute som tar patent på en sannhet. Og den ene snakker mer overbevisende enn den forrige.
Om du etterlever en sannhet, som ikke stemmer overens med din subjektive erfaring, som bryter båndet mellom kroppen og hodet ditt (for hodet har kjøpt noe utenifra mens kroppen vet noe annet innenfra). Vel, da har du også begynt bryte koblingen din kropp har til erfaringen i nået. Den største og mest virkelige sannhet, at du Lever akkurat nå.
Har du en tråd til nået, og en kontakt med deg selv fundert i kroppen, er du sannsynligvis også mer glad i deg selv. Er du glad i deg selv, er det lettere å se andre med et åpent blikk. Du frykter ikke avvisning rundt hvert hjørne. Du kjenner den samme kjærligheten som nået og kroppen frigir i deg, i møte med andre. Hvorfor skulle du trenge katergorisere og dømme da? Du trenger ikke den kontrollen, den er overflødig, irrelevant. Møter du andre derifra, vil deres perspektiver, egenoplevelser og sannheter være noe annet enn trusler og redninger. De vil være noe du kan lukte på, smake på, kanskje tilogmed føle på, og velge ta til deg om det kjennes riktig.
Noen vil si at en slik innfallsvinkel snevrer alt inn, vi må jo opprettholde en felles virkelighets-forsåelse, og hver persons virkelighetsforsåelse er noe veldig snevert, det er viktig å forholde seg til normer, regler og vedtatte sannheter for de er tross alt utklekket av noen som har peil. Det er den stemmen som har pirket i meg og forvirret meg siste halvåret. Jeg er omringet av folk som har peil. Fra de spirituelt vise til de kunnskapsrike fornuftige, og tilgmed (dog det hører til sjeldenhetene) kombinasjoner av de to. Og vi er omringet av politisk korrekthet og nyere funn og siste fikse idéer til de som vet bedre enn oss selv. Ikke rart Frp er i vinden (folk øyner et håp om å kunne ta sine egne valg).
Klart, om du er mer i kontakt med deg selv og noenlunde tilstede forholder du deg også til en felles virkelighet. Men du vil ha kontakt med en funksjon i deg, som reagerer innstinktivt når noe skurrer. Sannsynligvis vil du oppleve at det meste skurrer, enten du klarer sette ord på det eller ikke. Vi har skapt oss et samfunn som ikke er for deg, som motarbeider din tilstedeværelse og kjærlighet konstant, der tenkebokser fulle av frykt og kontrollbehov kreerer premissene for livet ditt og der spørsmål om penger driver frem handlinger uten kjærlighet, på alle nivåer. Og i øyeblikkene du taper tilstedeværelsen og kjærligheten, vil du kanskje ligge som et lite foster sammenkrøpet i avmakt og fremmedfølelse, eller skrike ut raseri og misantropi på en scene. For det er et tøft liv du har valgt, når du velger Leve.
Men når du opprettholder trådene, om de så er tynne, til meningsopplevelsen du har, til din følelse av hva som er sant, og til kroppen din (fra beina planta på jorden, til hodet som trekker inn lufta vi alle puster i)... så vil du ikke ønske deg noe annet.
Og med det ståstedet, kan du forholde deg til all galskapen, og all forvirringen rundt hvem som hadde sant om hva, oftere med et lite smil på lur. I forhold til spørsmål om kjærlighet mellom mennesker, og en større sammenheng øyeblikket knytter deg til, blir mange ting vi jager oss opp over underlige. Du kan legge hodet på skakke, føle med de som er fanget i ubetydeligheter (du har sikkert et minne om å være der selv), og velge noe annet enn de.
Alt som andre har peil på, eksperter og andre, kan du tilegne deg kunnskap om med nysgjerrighet og begeistring, for du har oppdaget et så stort mangfold inni deg, at du kan relatere det meste til din egen erfaring og tankegang, og forståelsen av kunnskapen du tar til deg, er din egen forståelse. Hva du kjenner ikke stemmer for deg, vil du også se som en mulighet, men ikke tre over deg selv eller tvinge i deg. For du har en tillit til deg selv.
Det er jo alltid vår egen forståelse som uvides når vi lærer om det andre har peil på, og tilegner nye aspekter av virkeligheten slik menneskene har blitt enig om den. Forskjellen er vel at du som er i kontakt, ikke skaper et bilde av den forståelsen som noe objektivt og fornekter din subjektivitet i samme slengen. I higenen etter det objektive, og troen på at en selv har funnet det, blir alt som kan fortelle oss noe nytt til en trussel heller enn en mulighet til utvidelse og nyansering.
Et godt liv for meg, er det hvor jeg kjenner meg Levende i det meste jeg gjør. Jeg merker det ytre har mer å si enn jeg vil innrømme, at valget om kontakt med seg selv er vanskelig når omgivelsene røsker i alle retninger. Men å ta det valget, og jevnt være bevisst ønsket om kontakt med seg selv i øyeblikket, påvirker også det ytre. Du vil navigere deg på en annen måte, som bringer gode ting til deg. Du vil ta valg basert på vilje framfor forestillinger om en standard. Og du vil skape deg et bedre liv.
Jeg vet, for jeg har levd det livet. Det ytre var annerledes da, med mindre tyngende påvirkninger fra samfunn og autoritære byggverk. Men jeg tror det er mulig å gjenskape det livet. For en del av meg.. lever det alltid.
Jeg ser tilbake på tiden siden i sommer. Å riste på hodet er en klisjé mer enn det meste annet, men det er jo det jeg gjør, rent fysisk og inni meg. Så jeg skriver det. Jeg rister på hodet over hvor mye jeg har levd oppi tenkeboksen, hvor mye jeg har spinnet rundt i konseptjag og iherdig jobbing med å skape abstrakte byggverk rundt hva livet mitt er, og hvordan å ha det bedre. Metatanker om metatanker om tanker og følelser i en gitt stund, som drar stunden og tilstanden utover til et forsøk på å skape et konsept om hva som egentlig foregår. Det som egentlig foregår til enhver tid, er øyeblikket. En viten som sitter i ryggmargen etter all erfaring og visdom (fra andre og meg selv) jeg har tatt inn og gjort til mitt livsgrunnlag. Og likevel har jeg ikke klart å finne koblingen til den vitenen. Koblingen til et mer tilstedeværende liv.
Jeg rister også på hodet over kontrasten: Mellom tankespinn, kaos og forsøk på å danne selvkonsepter med tankeboksen i et liv der det ytre drar en i alle retninger på ene siden...
og på den andre siden det arsenalet av minner om noe godt, frigjort, levende, kjærlighetsfyllt og spennende.
Det er mange jeg ikke ble ordentlig kjent med før akkurat denne tiden. De kjenner meg som den livsglade, avslappa, dansende, frie og oppegående personen jeg er i møte med de. Og ikke er det noe falskt ved det. Min varige personlighet, og på sett og vis min trygghet og livsbejaelse, har levd videre side om side med den kaotiske tankeboksen. Også på skolen har dette levende, åpne og trygge fått noe plass.
Jeg har blitt kjent med og mer involvert i musikk-miljøer enn på flere år. Jeg er velkommen, respektert og likt i en slik grad at jeg har slitt med å innse det selv. Jeg har også funnet meg selv i mange vakre, spennende, menneskelige, varme og kjærlighetsfulle tablåer. Og i mange av de har jeg vært tilstede. Kjent brystkassen vokse og smilerynkene danse.
Så. Hva gjør livet godt?
På vei til et respektabelt yrke, med et mer spennende og allsidig sosialt liv enn de fleste kan drømme om, med stadig støtte og bekreftelser fra andre, og stadig nye meningsfulle opplevelser... hva skulle tilsi et trøblete og kaotisk indre liv? Har en lov å ha det vondt, i et slikt liv? Rundt meg er det mange som aldri fikk de mulighetene jeg har, som har vonde bakgrunner og kaotiske livssituasjoner. Andre slår meg som stagnert i livene sine, drevet av pliktløp og skyldfølelse, kontroll og mindreverdfølelse. Jeg kjenner noen ganger en enorm trang til å bringe de inn i de opplevelsene jeg tar del i, og rope: "Se, slik kan livet være!".
Men om det ytre livet mitt kan se stjerneeksemplarisk ut, har altså måten jeg forholder meg til alle dets kontraster, dets ulike persektiver, og ikke minst diffuse signaler, gjort livet mitt mindre godt en tid. Sverdfisktrombone har vært en av mange terapier denne tiden. Og alle gangene jeg skriver om denne rare tiden (og ja, jeg vet jeg gjentar meg selv), føles det som et lite steg i en løsrivelsesprosess.
Jeg har vært panisk, desperat etter å løsrive meg fra en uholdbar situasjon.
Og det er vel nettopp det. En livssituasjon handler like mye om indre liv som ytre. Jeg vet ikke om jeg kunne reagert annerledes på overgangene i livet. Med min bakgrunn, mitt behov for å bevare min subjektivitet for å bevare vettet, min sterke hang til å alltid stille spørsmål og alltid søke mening.
Jeg kjøper ikke et liv eller en hverdag hvor jeg ikke føler meg deltakende og Levende på jevnig basis. Når jeg opplever et mindre levende liv trekkes over hodet på meg, er det noe i meg som streiker. Det er en god trass, den som insisterer på å være Levende.
Jeg velger å se kampene den trassen setter igang fra tid til annen, som et sunnhetstegn. Noen ganer føler meg syk en stund under brasene, når forvirring og vakling setter kontroll og tanker igang. Føler meg som en jentunge i identitetskrise. Men om alternativet er å gå inn i en slags dvale, slå av trassen og bry meg mindre om livet gir mening fra dag til dag... så velger jeg identitetskrise any day.
Så. Hva gjør livet godt?
Undertittelen til bloggen min kommer stadig igjen til meg. At vi skaper vår egen virkelighet. Du kan aldri vite om din opplevelse av verden er sann for de rundt deg. Du kan aldri vite om det finnes en større objektiv sannhet. I en forvirrende verden, er det kanskje lett å søke ut etter en objektivitet, prøve finne ut hvem som har rett, utifra hva de sa og hvorvidt de har en tittel eller gode argumenter.
Og det føles kanskje tryggest å danne seg forestillinger om hva andre forventer, hva som er normen, og prøve etterleve det. Enten det er A4-normen i nabolaget, eller normer i en karismatisk kirke. Men idet du tar disse valgene, bevisst eller ubevisst, har du begynt tape kontakten med den tryggeste basen du kan ha: Din egen erkjennelse, din egen opplevelse, med sitt fundament i din kropp. Den som lever og navigerer seg fra øyeblikk til øyeblikk. For det er så mange der ute som tar patent på en sannhet. Og den ene snakker mer overbevisende enn den forrige.
Om du etterlever en sannhet, som ikke stemmer overens med din subjektive erfaring, som bryter båndet mellom kroppen og hodet ditt (for hodet har kjøpt noe utenifra mens kroppen vet noe annet innenfra). Vel, da har du også begynt bryte koblingen din kropp har til erfaringen i nået. Den største og mest virkelige sannhet, at du Lever akkurat nå.
Har du en tråd til nået, og en kontakt med deg selv fundert i kroppen, er du sannsynligvis også mer glad i deg selv. Er du glad i deg selv, er det lettere å se andre med et åpent blikk. Du frykter ikke avvisning rundt hvert hjørne. Du kjenner den samme kjærligheten som nået og kroppen frigir i deg, i møte med andre. Hvorfor skulle du trenge katergorisere og dømme da? Du trenger ikke den kontrollen, den er overflødig, irrelevant. Møter du andre derifra, vil deres perspektiver, egenoplevelser og sannheter være noe annet enn trusler og redninger. De vil være noe du kan lukte på, smake på, kanskje tilogmed føle på, og velge ta til deg om det kjennes riktig.
Noen vil si at en slik innfallsvinkel snevrer alt inn, vi må jo opprettholde en felles virkelighets-forsåelse, og hver persons virkelighetsforsåelse er noe veldig snevert, det er viktig å forholde seg til normer, regler og vedtatte sannheter for de er tross alt utklekket av noen som har peil. Det er den stemmen som har pirket i meg og forvirret meg siste halvåret. Jeg er omringet av folk som har peil. Fra de spirituelt vise til de kunnskapsrike fornuftige, og tilgmed (dog det hører til sjeldenhetene) kombinasjoner av de to. Og vi er omringet av politisk korrekthet og nyere funn og siste fikse idéer til de som vet bedre enn oss selv. Ikke rart Frp er i vinden (folk øyner et håp om å kunne ta sine egne valg).
Klart, om du er mer i kontakt med deg selv og noenlunde tilstede forholder du deg også til en felles virkelighet. Men du vil ha kontakt med en funksjon i deg, som reagerer innstinktivt når noe skurrer. Sannsynligvis vil du oppleve at det meste skurrer, enten du klarer sette ord på det eller ikke. Vi har skapt oss et samfunn som ikke er for deg, som motarbeider din tilstedeværelse og kjærlighet konstant, der tenkebokser fulle av frykt og kontrollbehov kreerer premissene for livet ditt og der spørsmål om penger driver frem handlinger uten kjærlighet, på alle nivåer. Og i øyeblikkene du taper tilstedeværelsen og kjærligheten, vil du kanskje ligge som et lite foster sammenkrøpet i avmakt og fremmedfølelse, eller skrike ut raseri og misantropi på en scene. For det er et tøft liv du har valgt, når du velger Leve.
Men når du opprettholder trådene, om de så er tynne, til meningsopplevelsen du har, til din følelse av hva som er sant, og til kroppen din (fra beina planta på jorden, til hodet som trekker inn lufta vi alle puster i)... så vil du ikke ønske deg noe annet.
Og med det ståstedet, kan du forholde deg til all galskapen, og all forvirringen rundt hvem som hadde sant om hva, oftere med et lite smil på lur. I forhold til spørsmål om kjærlighet mellom mennesker, og en større sammenheng øyeblikket knytter deg til, blir mange ting vi jager oss opp over underlige. Du kan legge hodet på skakke, føle med de som er fanget i ubetydeligheter (du har sikkert et minne om å være der selv), og velge noe annet enn de.
Alt som andre har peil på, eksperter og andre, kan du tilegne deg kunnskap om med nysgjerrighet og begeistring, for du har oppdaget et så stort mangfold inni deg, at du kan relatere det meste til din egen erfaring og tankegang, og forståelsen av kunnskapen du tar til deg, er din egen forståelse. Hva du kjenner ikke stemmer for deg, vil du også se som en mulighet, men ikke tre over deg selv eller tvinge i deg. For du har en tillit til deg selv.
Det er jo alltid vår egen forståelse som uvides når vi lærer om det andre har peil på, og tilegner nye aspekter av virkeligheten slik menneskene har blitt enig om den. Forskjellen er vel at du som er i kontakt, ikke skaper et bilde av den forståelsen som noe objektivt og fornekter din subjektivitet i samme slengen. I higenen etter det objektive, og troen på at en selv har funnet det, blir alt som kan fortelle oss noe nytt til en trussel heller enn en mulighet til utvidelse og nyansering.
Et godt liv for meg, er det hvor jeg kjenner meg Levende i det meste jeg gjør. Jeg merker det ytre har mer å si enn jeg vil innrømme, at valget om kontakt med seg selv er vanskelig når omgivelsene røsker i alle retninger. Men å ta det valget, og jevnt være bevisst ønsket om kontakt med seg selv i øyeblikket, påvirker også det ytre. Du vil navigere deg på en annen måte, som bringer gode ting til deg. Du vil ta valg basert på vilje framfor forestillinger om en standard. Og du vil skape deg et bedre liv.
Jeg vet, for jeg har levd det livet. Det ytre var annerledes da, med mindre tyngende påvirkninger fra samfunn og autoritære byggverk. Men jeg tror det er mulig å gjenskape det livet. For en del av meg.. lever det alltid.
mandag 15. mars 2010
Jeg kjenner min egen styrke håne meg noen dager. Det dingler fremtidige skatter foran meg et sted på andre siden av et tåkelandskap, jeg vet det er skattene som vil bli frembringet av min indre styrke. Den som veller opp i meg oftest når jeg er alene. Og når interaksjonen med noen gir oss begge mye rom til å være. Svake og sterke.
Så er jeg mindre i min styrke når jeg bedriver tåspissdansing rundt andres selvbilder, eller rundt forestillingene om de. Når konfliktene vibrerer mellom hvem jeg kjenner meg som, og rommet jeg føler er tildelt meg. Det inneklemte mellom andre som har glemt sine styrker kanskje enda mer enn meg. Så vi tåspissdanser rundt hverandre. Og det er greit, det er kjærlighet der, det er et blikk for hverandres tilkortkommenhet, hverandres stakkarslighet. Vi klapper hverandre på hodet og pakker vår misunnelse eller frykt for at andre var bedre enn oss inn i små signaler, som våre falne selvbilder kan plukke opp og fores av. Nei, svartmalende bilder stadig. Mynten, to sider.
Styrken min skremmer meg noen dager. Det kjentes ut som den kan utrette noe, som om den i kraft av seg selv kunne fått meg til å stå for den jeg er, bære ansvaret i å møte verden innenfra og ut, landet med hele fotsålen ut av tåspissdansen og inn i jordbundet gange. Gangen ville kanskje ta en retning, brakt noe inn i væren, som ikke var før, og som gjorde noen godt. Men det skremmer meg altså, denne følelsen av styrke, som rekker tunge til meg over at jeg er for feig til å ta den i bruk. Frykten for hva andre måtte tro om meg, kjennes som en skinn-frykt, en tradisjon fra en gammel kultur inni meg. Kontrollen som navigerer meg mellom kategorier og bokser, som undergraver min fintfølenhet for nyanser og menneskelig frihet, er som en skinn-kontroll, jeg kjenner alltid på meg når den iverksettes, at det ikke er jeg som tar den ibruk. Det er en side av meg som ikke vet bedre akkurat i denne tiden. Men hele tida vet styrken i meg bedre. Og den håner meg for min ignoranse av alt som ønsker stråle ut og delta.
Jeg spiser salat og drikker te med en professor som har blitt min venn. Og når vi prater, kappes vi nesten om ordene, vi møter blikket til hverandre og gestikulerer. Når vi ikke forstår hverandre, snubler vi oss på plass. Og ingen av oss er redd for å ta plass, samtidig har begge ønske om at den andre skal få plass. Så vi fyller et stort rom rundt oss og mellom oss med innhold, og smiler. Og det slår meg, at i denne interaksjonen er jeg sterk.
Den andre forteller meg at han ikke bryr seg med hierarkier. Og jeg merker det er sant.
Jeg kan også føle meg sterk når jeg tildeler en annen mer rom enn jeg benytter selv. Jeg kan være sterk i stillhet, jeg kan være sterk i å motta informasjon og tro fra den andre. Jeg kan være sterk i å holde mitt for meg selv. Men det er noe annet med tåspissdansingen.. en annen type snakk, en annen type stillhet. Det store rommet mellom menneskene blir innsnevret, jeg vet ikke hva som kommer og okkuperer så mye plass, men det gjør hvert av våre rom smale og lite bevegelige, vi puster i sugerør og når vi gestikulerer faller armene ned litt oftere, som om de unnskyldte at de benyttet seg av litt rom et øyeblikk.
Så er jeg mindre i min styrke når jeg bedriver tåspissdansing rundt andres selvbilder, eller rundt forestillingene om de. Når konfliktene vibrerer mellom hvem jeg kjenner meg som, og rommet jeg føler er tildelt meg. Det inneklemte mellom andre som har glemt sine styrker kanskje enda mer enn meg. Så vi tåspissdanser rundt hverandre. Og det er greit, det er kjærlighet der, det er et blikk for hverandres tilkortkommenhet, hverandres stakkarslighet. Vi klapper hverandre på hodet og pakker vår misunnelse eller frykt for at andre var bedre enn oss inn i små signaler, som våre falne selvbilder kan plukke opp og fores av. Nei, svartmalende bilder stadig. Mynten, to sider.
Styrken min skremmer meg noen dager. Det kjentes ut som den kan utrette noe, som om den i kraft av seg selv kunne fått meg til å stå for den jeg er, bære ansvaret i å møte verden innenfra og ut, landet med hele fotsålen ut av tåspissdansen og inn i jordbundet gange. Gangen ville kanskje ta en retning, brakt noe inn i væren, som ikke var før, og som gjorde noen godt. Men det skremmer meg altså, denne følelsen av styrke, som rekker tunge til meg over at jeg er for feig til å ta den i bruk. Frykten for hva andre måtte tro om meg, kjennes som en skinn-frykt, en tradisjon fra en gammel kultur inni meg. Kontrollen som navigerer meg mellom kategorier og bokser, som undergraver min fintfølenhet for nyanser og menneskelig frihet, er som en skinn-kontroll, jeg kjenner alltid på meg når den iverksettes, at det ikke er jeg som tar den ibruk. Det er en side av meg som ikke vet bedre akkurat i denne tiden. Men hele tida vet styrken i meg bedre. Og den håner meg for min ignoranse av alt som ønsker stråle ut og delta.
Jeg spiser salat og drikker te med en professor som har blitt min venn. Og når vi prater, kappes vi nesten om ordene, vi møter blikket til hverandre og gestikulerer. Når vi ikke forstår hverandre, snubler vi oss på plass. Og ingen av oss er redd for å ta plass, samtidig har begge ønske om at den andre skal få plass. Så vi fyller et stort rom rundt oss og mellom oss med innhold, og smiler. Og det slår meg, at i denne interaksjonen er jeg sterk.
Den andre forteller meg at han ikke bryr seg med hierarkier. Og jeg merker det er sant.
Jeg kan også føle meg sterk når jeg tildeler en annen mer rom enn jeg benytter selv. Jeg kan være sterk i stillhet, jeg kan være sterk i å motta informasjon og tro fra den andre. Jeg kan være sterk i å holde mitt for meg selv. Men det er noe annet med tåspissdansingen.. en annen type snakk, en annen type stillhet. Det store rommet mellom menneskene blir innsnevret, jeg vet ikke hva som kommer og okkuperer så mye plass, men det gjør hvert av våre rom smale og lite bevegelige, vi puster i sugerør og når vi gestikulerer faller armene ned litt oftere, som om de unnskyldte at de benyttet seg av litt rom et øyeblikk.
tirsdag 26. januar 2010
Jeg tror jeg kommer til å fikse det. Livet altså. På et plan en selvfølge, jeg som har fikset det så godt hittil, også på tross av utfordringer. På et annet plan er det.. vel.. noe jeg trenger erkjenne og bygge tillit til på nytt og på nytt.
Blant de som har vanskelig for å fikse livet, kjenner jeg oftere tilhørighet. Jeg undrer meg om jeg i fremtiden vil føle meg mer hjemme blant mine pasienter enn kolleger. Nei, jeg har aldri falt ut. Har aldri måttet be om penger fra et sosialkontor, aldri droppet ut av skole, aldri vært innlagt, aldri fått noe på rullebladet, aldri mistet fotfestet eller håpet fullstendig. Likevel har jeg vært et følelsesmenneske, full av sår å hele. Likevel har jeg levd mitt liv på tross av fremmedfølelse til min egen deltakelse i samfunnet. Og jeg har stått i dissonansen mellom mine verdier og hva jeg må kjøpe og delta i for å fikse det.
Og like mye som jeg opp igjennom har tvilt på om jeg kan fikse det in the long run, kjenner jeg en medviten med de som ikke fikser det, om hvor vanskelig det er. Noen ganger kjennes det som å fikse ting på samfunnets premisser er et ledd i å legitimere at ting er som de er. Legitimere empatiløshet. Legitimere manglende kontakt med menneskelig natur. Legitimere dyrkelsen av penger som den nye Gud som styrer alt. Legitimere byråkratisering av mennesket, inkludert det som står de nærmest; deres sinn og følelsesliv. Legitimere sosiale normer og konvensjoner som fostrer mindreverd og usikkerhet framfor oppbyggelse av hverandre som vakre individer. Legitimere en favorisering av kunnskap fremfor visdom, og veiing av verdien til et ord ut fra tittelen som står skrevet under. Legitimere manglende tilstedeværelse, og systemer som river oss vekk fra den tilstedeværelsen, vårt naturlige habitat.
Men jeg tror altså at jeg kommer til å fikse livet. Og å si det høyt inni meg skaper bevegelse, et tvilende rop fra en grotte inni sjelen som har ropt alle gangene jeg kjente meg nære å ikke fikse det. Når jeg var nær de som fikset det aller minst, handlet det ikke bare om kjærlighet og anledning til å være sterk og ta ansvar. Jeg tror.. deres utenforhet var min egen satt på spissen. Jeg trengte lære å akseptere min fremmedhet like mye som deres.
Min mor sa til meg idag, at det er så mange der ute som kjemper for å skille seg ut. De kler seg i noen klær, poserer og prøver så godt de kan å være annerledes. Men for meg er det å skille seg ut et utgangspunkt jeg bare må leve med. Jeg har visst ikke et valg. Det var noe nytt ved ordene hennes, selv om jeg har tenkt lignende tanker. Mine farger, manglende tilhørighet i det allment gjeldende, stadige uforståenhet til konvensjoner (selv om jeg mestrer de noenlunde), personligheten som ikke finner en bås å passe inn i.. det er ikke noe jeg trer over meg, slik mange andre tar på seg en pønka uniform eller en rolle som markerer deres annerledeshet. Det er mitt utgangspunkt. Og når jeg dyrker det surrealistiske, trekkes til individualistene, har bedre samtaler med eldre alkoholiserte bohemer enn medstudenter, skyldes det ikke bare en hang til å male meg selv i et spennende annerledesland.. men hangen til å male en hverdag og virkelighet som ressonerer med den jeg ikke klarer unngå å være: Den jeg allerede er.
Når jeg maler livet mitt for andre, i hint eller anekdoter, tror jeg ofte det skyldes søken etter aksept for mitt mangfold, og for at jeg lever annerledes enn de selv. Jeg lurer ofte på når jeg skal slutte å bevise at jeg har et bra liv.. eller rettere sagt motbevise at jeg har et begredelig et. De som ikke kjenner mitt skjeve utgangspunkt, ekkoet av barnets selvbilde, selvfølgeligheten i flere år ved å kjenne seg uinteressant for andre, med et liv i ensformighet og ensomhet... de ser en kvinne som viser fram livet sitt, tidvis som om hun fremdeles var et oppmerksomhetssykt barn, tidvis med en voksenhet som gjør livet hennes til noe kanskje noen andre vil sukke over å mangle selv. Det er aldri intensjonen. Men se hvordan det går.
Det er et stadig paradoks. Å ønske, og velge, å leve et liv fullt av ulike atmosfærer, kulturer, perspektiver. Og samtidig ønske å føle seg som et sammenhengende hele, og lengte etter å ha noen som speiler hvordan en er et sammenhengende hele. Om jeg skulle endelig forelske meg snart, og innlemme noen i livet mitt, altså ikke bare et aspekt ved det eller to, er det en av utfordringene.. hvem kan forholde seg greit til glimt av alle aspektene ved livet mitt? Jeg har bygget meg opp dette over tid, og blir likevel fra tid til annen slått av vannvidd og vantro når jeg kaster et blikk utenifra på min hverdag. Det blikket ingen deler med meg.
Blant de som har vanskelig for å fikse livet, kjenner jeg oftere tilhørighet. Jeg undrer meg om jeg i fremtiden vil føle meg mer hjemme blant mine pasienter enn kolleger. Nei, jeg har aldri falt ut. Har aldri måttet be om penger fra et sosialkontor, aldri droppet ut av skole, aldri vært innlagt, aldri fått noe på rullebladet, aldri mistet fotfestet eller håpet fullstendig. Likevel har jeg vært et følelsesmenneske, full av sår å hele. Likevel har jeg levd mitt liv på tross av fremmedfølelse til min egen deltakelse i samfunnet. Og jeg har stått i dissonansen mellom mine verdier og hva jeg må kjøpe og delta i for å fikse det.
Og like mye som jeg opp igjennom har tvilt på om jeg kan fikse det in the long run, kjenner jeg en medviten med de som ikke fikser det, om hvor vanskelig det er. Noen ganger kjennes det som å fikse ting på samfunnets premisser er et ledd i å legitimere at ting er som de er. Legitimere empatiløshet. Legitimere manglende kontakt med menneskelig natur. Legitimere dyrkelsen av penger som den nye Gud som styrer alt. Legitimere byråkratisering av mennesket, inkludert det som står de nærmest; deres sinn og følelsesliv. Legitimere sosiale normer og konvensjoner som fostrer mindreverd og usikkerhet framfor oppbyggelse av hverandre som vakre individer. Legitimere en favorisering av kunnskap fremfor visdom, og veiing av verdien til et ord ut fra tittelen som står skrevet under. Legitimere manglende tilstedeværelse, og systemer som river oss vekk fra den tilstedeværelsen, vårt naturlige habitat.
Men jeg tror altså at jeg kommer til å fikse livet. Og å si det høyt inni meg skaper bevegelse, et tvilende rop fra en grotte inni sjelen som har ropt alle gangene jeg kjente meg nære å ikke fikse det. Når jeg var nær de som fikset det aller minst, handlet det ikke bare om kjærlighet og anledning til å være sterk og ta ansvar. Jeg tror.. deres utenforhet var min egen satt på spissen. Jeg trengte lære å akseptere min fremmedhet like mye som deres.
Min mor sa til meg idag, at det er så mange der ute som kjemper for å skille seg ut. De kler seg i noen klær, poserer og prøver så godt de kan å være annerledes. Men for meg er det å skille seg ut et utgangspunkt jeg bare må leve med. Jeg har visst ikke et valg. Det var noe nytt ved ordene hennes, selv om jeg har tenkt lignende tanker. Mine farger, manglende tilhørighet i det allment gjeldende, stadige uforståenhet til konvensjoner (selv om jeg mestrer de noenlunde), personligheten som ikke finner en bås å passe inn i.. det er ikke noe jeg trer over meg, slik mange andre tar på seg en pønka uniform eller en rolle som markerer deres annerledeshet. Det er mitt utgangspunkt. Og når jeg dyrker det surrealistiske, trekkes til individualistene, har bedre samtaler med eldre alkoholiserte bohemer enn medstudenter, skyldes det ikke bare en hang til å male meg selv i et spennende annerledesland.. men hangen til å male en hverdag og virkelighet som ressonerer med den jeg ikke klarer unngå å være: Den jeg allerede er.
Når jeg maler livet mitt for andre, i hint eller anekdoter, tror jeg ofte det skyldes søken etter aksept for mitt mangfold, og for at jeg lever annerledes enn de selv. Jeg lurer ofte på når jeg skal slutte å bevise at jeg har et bra liv.. eller rettere sagt motbevise at jeg har et begredelig et. De som ikke kjenner mitt skjeve utgangspunkt, ekkoet av barnets selvbilde, selvfølgeligheten i flere år ved å kjenne seg uinteressant for andre, med et liv i ensformighet og ensomhet... de ser en kvinne som viser fram livet sitt, tidvis som om hun fremdeles var et oppmerksomhetssykt barn, tidvis med en voksenhet som gjør livet hennes til noe kanskje noen andre vil sukke over å mangle selv. Det er aldri intensjonen. Men se hvordan det går.
Det er et stadig paradoks. Å ønske, og velge, å leve et liv fullt av ulike atmosfærer, kulturer, perspektiver. Og samtidig ønske å føle seg som et sammenhengende hele, og lengte etter å ha noen som speiler hvordan en er et sammenhengende hele. Om jeg skulle endelig forelske meg snart, og innlemme noen i livet mitt, altså ikke bare et aspekt ved det eller to, er det en av utfordringene.. hvem kan forholde seg greit til glimt av alle aspektene ved livet mitt? Jeg har bygget meg opp dette over tid, og blir likevel fra tid til annen slått av vannvidd og vantro når jeg kaster et blikk utenifra på min hverdag. Det blikket ingen deler med meg.
lørdag 23. januar 2010
sceneteppefall
Klærne må vaskes oftere i disse tider man befinner seg oftere i røykfullte rom.
Det bohemsk ekstravagante, undergrundske, assosiasjoner til alt fra 70 talls dekadens til lugubre jazz-buler på 40-tallet. Det er noe som skjer i assosiasjonsnettverket i hjernen i det røykfulle rommet, en sammensmelting av fotografiske forestillinger, som får en til å ta instinktivt bilder på netthinnen. Lp-ene strødd rundt dj-anlegget, malesaker i rot i et hjørne, ansamling av konjakk, ingefærte, øl, stearinlys, renjøringsmidler og rariteteter bardisken, og ikke minst uttrykkene i ansiktene når de møtes i den spesielle nattlige interaksjon.
Det fotografiske. Når livet mitt kjentes innholdstomt og uforløst i de mindre glade tenåringsdager, kom det fotografiske til unnsetning. Å betrakte noen når de ikke visste jeg betraktet. Akkurat dét ansiktsuttrykket. Måten noen sitter på i forhold til hverandre, gestikulerer, hvordan lyset fra en gammel lampe treffer ene siden av ansiktet deres, men ikke andre. Eller hvordan ting står tilfedig og kaotisk på et bord etter en fest, på en måte som harmoniserer på et annet plan, ekkoet av en hel kveld bevart i et stilleben.
Jeg begynte ramme inn mange av øyeblikkene i livet mitt også. Iscenesette meg selv med den gode musikken, den stemningsfulle atmosfæren, den riktige boka eller penn og papir. Kanskje jeg følte meg mindre alene ved å se stunder utenifra.. skapte de på en slik måte at noen som så de utenifra ville syns de var vakre, poetiske, melankolske på den riktige måten. Lengselen. Idéen om at hvis en annen så meg utenifra, ville personen ønske være del av livet mitt. Forsere rammen og hoppe inn i bildet.
Ofte befinner jeg meg i noe som en kunne rammet inn i en film eller et fotografi og portrettere som et ideal, for den som tiltrekkes det bohemske, det inderlig menneskelige, det surrealistiske og det musikalske. Jeg skaper det sjeldent, slik jeg måtte gjøre for lenge siden. Men plutselig blir jeg bevisst at jeg er der. I bildet. Eller kanskje den stunden som kunne blitt beskrevet over flere sider i en roman.
Jeg har også nærmest dyrket andres iscenesatte liv-utenom-det-vanlige. Sett for meg å være gjest i The Fabric hos Andy Warhol, på Freddie Mercurys ekstremt dekadente fester, i en Tom Waits'isk jazza whiskeybar når stemningen er akkurat passe rusten og røykfull, på en jam i high ashbury i 1967, i et rom med beatpoetene på 50 tallet, eller med et bord blant kristiania-bohemer på slutten av 1800 tallet. Det er godt å inspireres av andre stemninger, se hvordan andre har skapt de, og liksom fornemme noe annerledes enn en er vant til sjøl. Men jeg ser ikke lenger opp til andres iscenesatte liv, for jeg vet at om en eller annen hadde gått inn i livet her i Bergen og gjort et nummer ut av det, ville det ha vært den neste iscenesettelsen en tenåring som ikke føler tilhørighet i det vante lengter etter om 20-30 år, til de også kom dit at livet deres skapte uttallige bilder de ikke engang tenker over at de er del av.
Det bohemsk ekstravagante, undergrundske, assosiasjoner til alt fra 70 talls dekadens til lugubre jazz-buler på 40-tallet. Det er noe som skjer i assosiasjonsnettverket i hjernen i det røykfulle rommet, en sammensmelting av fotografiske forestillinger, som får en til å ta instinktivt bilder på netthinnen. Lp-ene strødd rundt dj-anlegget, malesaker i rot i et hjørne, ansamling av konjakk, ingefærte, øl, stearinlys, renjøringsmidler og rariteteter bardisken, og ikke minst uttrykkene i ansiktene når de møtes i den spesielle nattlige interaksjon.
Det fotografiske. Når livet mitt kjentes innholdstomt og uforløst i de mindre glade tenåringsdager, kom det fotografiske til unnsetning. Å betrakte noen når de ikke visste jeg betraktet. Akkurat dét ansiktsuttrykket. Måten noen sitter på i forhold til hverandre, gestikulerer, hvordan lyset fra en gammel lampe treffer ene siden av ansiktet deres, men ikke andre. Eller hvordan ting står tilfedig og kaotisk på et bord etter en fest, på en måte som harmoniserer på et annet plan, ekkoet av en hel kveld bevart i et stilleben.
Jeg begynte ramme inn mange av øyeblikkene i livet mitt også. Iscenesette meg selv med den gode musikken, den stemningsfulle atmosfæren, den riktige boka eller penn og papir. Kanskje jeg følte meg mindre alene ved å se stunder utenifra.. skapte de på en slik måte at noen som så de utenifra ville syns de var vakre, poetiske, melankolske på den riktige måten. Lengselen. Idéen om at hvis en annen så meg utenifra, ville personen ønske være del av livet mitt. Forsere rammen og hoppe inn i bildet.
Ofte befinner jeg meg i noe som en kunne rammet inn i en film eller et fotografi og portrettere som et ideal, for den som tiltrekkes det bohemske, det inderlig menneskelige, det surrealistiske og det musikalske. Jeg skaper det sjeldent, slik jeg måtte gjøre for lenge siden. Men plutselig blir jeg bevisst at jeg er der. I bildet. Eller kanskje den stunden som kunne blitt beskrevet over flere sider i en roman.
Jeg har også nærmest dyrket andres iscenesatte liv-utenom-det-vanlige. Sett for meg å være gjest i The Fabric hos Andy Warhol, på Freddie Mercurys ekstremt dekadente fester, i en Tom Waits'isk jazza whiskeybar når stemningen er akkurat passe rusten og røykfull, på en jam i high ashbury i 1967, i et rom med beatpoetene på 50 tallet, eller med et bord blant kristiania-bohemer på slutten av 1800 tallet. Det er godt å inspireres av andre stemninger, se hvordan andre har skapt de, og liksom fornemme noe annerledes enn en er vant til sjøl. Men jeg ser ikke lenger opp til andres iscenesatte liv, for jeg vet at om en eller annen hadde gått inn i livet her i Bergen og gjort et nummer ut av det, ville det ha vært den neste iscenesettelsen en tenåring som ikke føler tilhørighet i det vante lengter etter om 20-30 år, til de også kom dit at livet deres skapte uttallige bilder de ikke engang tenker over at de er del av.
søndag 17. januar 2010
Kviser i speilbildet. Idag tidlig var det ingen, men etter returen til Bergen har huden begynt overprodusere talg. Beskytte seg mot forurensningen, tenker jeg. Den lungene merket så godt etter smaken av renhet, at de nektet ta imot like mye av lufta som i Sogn. Analogien, symbolikken melder seg umiddelbart, slik det har for vane og gjøre. Overprodusering av beskyttelse i møte med det unaturlige og forurensede, skaper ikke bare kviser.
Jeg har tilbrakt helgen i et naturlig habitat. Slikt som får kroppen til å slippe muskelspenninger, får blikket til å søke utover fra en plass av selvfølgelighet ved å være, som får musikk til å absorberes via ikke bare ører, men også porer i hudens overflate, videre rett inn i blodstrømmen, og som vekker gjenkjennelse og fellesskap mellom meg og de rundt meg så de føles som en gjenfunnet familie...
Noen ganger føler jeg meg som et bortkomment dyr som stadig får et glimt av dens egentlige livsførsel. Som marsvinene vi hadde i bur, men tok med ut til vakre enger noen timer av gangen, til vi fanget de og tok de med igjen. Jeg lurte ofte på om det kanskje hadde vært mer behagelig for de å bare være i buret, å ikke få annledning til å kjenne gjenkjennelsen av og lengselen etter hva det egentlig vil si å være et marsvin.
Og på samme måte undrer jeg meg over menneskene. Det finnes mange som omtrent overhodet ikke opplever andre kulturer, fellesskap, samarbeid som utfolder seg uten å være satt i system, å lytte oppmerksomt til stillhet eller sus når de er i skogen, å kjenne i kroppen en enhet med menneskene rundt seg og jorden, å være intuitivt var for kroppens signaler på omgivelsene fra øyeblikk til øyeblikk, å uttrykke seg spontant, å ha kontakt med dyr, å bruke sin menneskelige musikalitet.. eller andre sider ved det jeg opplever som menneskets natur.
Jeg føler jeg lever et rikere liv, med alle disse glimtene, korte og lengre, av noe som ressonerer, den vitenen som nok er felles for oss alle om vi får kontakt med den. Slik minnet om å spise gress ute i det fri var for marsvinene. Men hvem av oss har det best, så lenge ressonansen bare opptrer i glimt?
Hver gang man fanges inn igjen... Snører sammen det friere rom, distraheres fra signalene fra hjemmet inni seg, flytter seg fra kroppslig tilstedeværelse til mentalt tankespinn, oritenterer seg rundt risikoer framfor muligheter, rundt redsel for avvisning framfor kjærlighet til andre, og ikke lytter til øyeblikket... tror jeg det skriker i oss, slik marsvinene gjorde da vi fanget de igjen. Ofte et kvalt skrik, bagatellisert bort, glemt i den raske tilpasningens vending, omformet til en resignert sorg og et sukk, eller merket som en nagende angst eller skurring over noe som ikke stemmer.
Første dagen i semesteret var det så jeg hørte ekkoet av skriket fly mellom veggene i forelesningsrommet. Det nylige minnet menneskene der hadde av sine mer naturlige habitat, rom de kunne entre med selvfølgelighet, offisielle og uoffisielle familier som gjenkjenner et bredere spekter av deres potensiale og skjønnhet... Brutalt innsnevret.
Jeg kan undre meg over om jeg bare projiserer, men akkurat den dagen var det nettopp en noenlunde ivaretatt trygghet i meg sjøl som gjorde meg sensitiv for signalene rundt meg, slik som er mitt habitat. Ansiktene, deres sørgmodighet og dragning av et massivt sukk. Ensomhetens slag i trynet, når vi slenges fra selvfølgeligheten ved å være den vi er, til selvfølgeligheten ved å være i usikkerheten, adskilte. Ja, de ville brukt andre ord. Men jeg tror at om ikke frykten for å blottlegge sin sårbarhet hadde stått iveien, hadde de fleste nikket samtykkende om jeg beskrev første dagen deres i lignende vendinger.
Jeg har stirret i ilden flere timer tilsammen denne helgen. Stirret og stirret. Da jeg vokste opp, var det så ofte ild tilgjengelig å stirre i. Da vi var i skogen, da vi brente i peisen eller tente opp i de rustne jerngryta utenfor. Stirre. Fortape seg inn i glørne, følge flammenes sakte fortæring av en kubbe eller pinne. En selvfølgelighet, i den grad at jeg ikke merket hvor nærende det var før jeg nå er deprivert for bål og peis i lange perioder av gangen. Også en analog til habitatet. Jeg tror vi bærer et minne om å stirre inn i ild og hva det gjør med oss, et minne som har overlevd mange generasjoners død, og vår nyere tids elektriske lys og altoppslukende skjermer. Da jeg i jula endelig skulle komme over min egen arroganse og skepsis ovenfor mindfullness-konseptet, gikk jeg fra en times stirring i peisen, til å åpne en bok der et kapittel om å se på ild lyste mot meg i innholdsfortegnelsen. Ressonans. Og det gjentok seg... boka ikke bare satte ord på en mengde erkjennelser så gjenkjennelsen sang i kroppen, den bandt de sammen. Til hverandre, til psykologien, til tiden jeg er i nå.
Så hvorfor ikke gi slipp på arrogansen, eller stoltheten, eller bitterheten, eller ubehaget.. jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det i meg som vegrer seg for å ta til meg det konseptet, som opplever det som en legitimering av noe så grunnleggende at det aldri skulle behøvd å bli legitimert. På premissene av de sidene av virkeligheten, som dette faget spiller med i, som ikke lar menneskenes subjektive, nære erfaring få utfolde seg, uten å legitimere de innenfor rammer som ignorerer at vi alle lever i den subjektive erfaringen. Rammer som ignorerer habitatet vårt, ilden vi har stirret i i tusener av år, tilstedeværelsen som var vår selvfølge men glapp gradvis i vår voksende desperasjon etter et forestilt annet-enn-øyeblikket. Med andre ord like lite utfoldelse som marsvinene får på engen.
Det er ironisk og vakkert at mindfullness i sitt renere, ikke-tekniske innhold handler blant annet om å være i det livet som er begrenset, være tilstede også når forutsetningene dine er innsnevret eller vanskelige. Ja, det blir jeg nødt til, og ønsker lære meg gjennom studiet, og iallfall arbeidslivet... når rammene utfordrer muligheten til naturlig menneskelighet og tilstedeværelse, og bitterheten lurer seg inn de snedigste veier. De som er i forståelsen av innholdet, og plassert innenfor premissene og rammene som også mindfullness som gjorde seg legitimt innenfor, har nok ofte møtt på samme ironien. En ting som døyver ensomheten litt.
Jeg har tilbrakt helgen i et naturlig habitat. Slikt som får kroppen til å slippe muskelspenninger, får blikket til å søke utover fra en plass av selvfølgelighet ved å være, som får musikk til å absorberes via ikke bare ører, men også porer i hudens overflate, videre rett inn i blodstrømmen, og som vekker gjenkjennelse og fellesskap mellom meg og de rundt meg så de føles som en gjenfunnet familie...
Noen ganger føler jeg meg som et bortkomment dyr som stadig får et glimt av dens egentlige livsførsel. Som marsvinene vi hadde i bur, men tok med ut til vakre enger noen timer av gangen, til vi fanget de og tok de med igjen. Jeg lurte ofte på om det kanskje hadde vært mer behagelig for de å bare være i buret, å ikke få annledning til å kjenne gjenkjennelsen av og lengselen etter hva det egentlig vil si å være et marsvin.
Og på samme måte undrer jeg meg over menneskene. Det finnes mange som omtrent overhodet ikke opplever andre kulturer, fellesskap, samarbeid som utfolder seg uten å være satt i system, å lytte oppmerksomt til stillhet eller sus når de er i skogen, å kjenne i kroppen en enhet med menneskene rundt seg og jorden, å være intuitivt var for kroppens signaler på omgivelsene fra øyeblikk til øyeblikk, å uttrykke seg spontant, å ha kontakt med dyr, å bruke sin menneskelige musikalitet.. eller andre sider ved det jeg opplever som menneskets natur.
Jeg føler jeg lever et rikere liv, med alle disse glimtene, korte og lengre, av noe som ressonerer, den vitenen som nok er felles for oss alle om vi får kontakt med den. Slik minnet om å spise gress ute i det fri var for marsvinene. Men hvem av oss har det best, så lenge ressonansen bare opptrer i glimt?
Hver gang man fanges inn igjen... Snører sammen det friere rom, distraheres fra signalene fra hjemmet inni seg, flytter seg fra kroppslig tilstedeværelse til mentalt tankespinn, oritenterer seg rundt risikoer framfor muligheter, rundt redsel for avvisning framfor kjærlighet til andre, og ikke lytter til øyeblikket... tror jeg det skriker i oss, slik marsvinene gjorde da vi fanget de igjen. Ofte et kvalt skrik, bagatellisert bort, glemt i den raske tilpasningens vending, omformet til en resignert sorg og et sukk, eller merket som en nagende angst eller skurring over noe som ikke stemmer.
Første dagen i semesteret var det så jeg hørte ekkoet av skriket fly mellom veggene i forelesningsrommet. Det nylige minnet menneskene der hadde av sine mer naturlige habitat, rom de kunne entre med selvfølgelighet, offisielle og uoffisielle familier som gjenkjenner et bredere spekter av deres potensiale og skjønnhet... Brutalt innsnevret.
Jeg kan undre meg over om jeg bare projiserer, men akkurat den dagen var det nettopp en noenlunde ivaretatt trygghet i meg sjøl som gjorde meg sensitiv for signalene rundt meg, slik som er mitt habitat. Ansiktene, deres sørgmodighet og dragning av et massivt sukk. Ensomhetens slag i trynet, når vi slenges fra selvfølgeligheten ved å være den vi er, til selvfølgeligheten ved å være i usikkerheten, adskilte. Ja, de ville brukt andre ord. Men jeg tror at om ikke frykten for å blottlegge sin sårbarhet hadde stått iveien, hadde de fleste nikket samtykkende om jeg beskrev første dagen deres i lignende vendinger.
Jeg har stirret i ilden flere timer tilsammen denne helgen. Stirret og stirret. Da jeg vokste opp, var det så ofte ild tilgjengelig å stirre i. Da vi var i skogen, da vi brente i peisen eller tente opp i de rustne jerngryta utenfor. Stirre. Fortape seg inn i glørne, følge flammenes sakte fortæring av en kubbe eller pinne. En selvfølgelighet, i den grad at jeg ikke merket hvor nærende det var før jeg nå er deprivert for bål og peis i lange perioder av gangen. Også en analog til habitatet. Jeg tror vi bærer et minne om å stirre inn i ild og hva det gjør med oss, et minne som har overlevd mange generasjoners død, og vår nyere tids elektriske lys og altoppslukende skjermer. Da jeg i jula endelig skulle komme over min egen arroganse og skepsis ovenfor mindfullness-konseptet, gikk jeg fra en times stirring i peisen, til å åpne en bok der et kapittel om å se på ild lyste mot meg i innholdsfortegnelsen. Ressonans. Og det gjentok seg... boka ikke bare satte ord på en mengde erkjennelser så gjenkjennelsen sang i kroppen, den bandt de sammen. Til hverandre, til psykologien, til tiden jeg er i nå.
Så hvorfor ikke gi slipp på arrogansen, eller stoltheten, eller bitterheten, eller ubehaget.. jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det i meg som vegrer seg for å ta til meg det konseptet, som opplever det som en legitimering av noe så grunnleggende at det aldri skulle behøvd å bli legitimert. På premissene av de sidene av virkeligheten, som dette faget spiller med i, som ikke lar menneskenes subjektive, nære erfaring få utfolde seg, uten å legitimere de innenfor rammer som ignorerer at vi alle lever i den subjektive erfaringen. Rammer som ignorerer habitatet vårt, ilden vi har stirret i i tusener av år, tilstedeværelsen som var vår selvfølge men glapp gradvis i vår voksende desperasjon etter et forestilt annet-enn-øyeblikket. Med andre ord like lite utfoldelse som marsvinene får på engen.
Det er ironisk og vakkert at mindfullness i sitt renere, ikke-tekniske innhold handler blant annet om å være i det livet som er begrenset, være tilstede også når forutsetningene dine er innsnevret eller vanskelige. Ja, det blir jeg nødt til, og ønsker lære meg gjennom studiet, og iallfall arbeidslivet... når rammene utfordrer muligheten til naturlig menneskelighet og tilstedeværelse, og bitterheten lurer seg inn de snedigste veier. De som er i forståelsen av innholdet, og plassert innenfor premissene og rammene som også mindfullness som gjorde seg legitimt innenfor, har nok ofte møtt på samme ironien. En ting som døyver ensomheten litt.
lørdag 9. januar 2010
Slitte buster - ny pensel?
(En liten advarsel: Dette innlegget tar en rask overgang idet tilstanden går fra trøtt til overtrøtt...)
Olafur Arnalds. Strykere og piano som med et sørgmodig smil tiner opp islandsk kulde så det nesten gjør vondt i sjelens frossenhet. Sånn som når stortåa nesten har fryst til is der ute, og du kommer inn, og den skriker, omtrent den eneste tiden på året stortåa får anledning til å gi klar beskjed om sin eksistens, så du kan kjenne det innenfra. Hjertet gir lyd om sin eksistens langt oftere. Med eller uten Olafur Arnalds og hans strykere sin hjelp.
Solar Plexus kan også snakke et ganske eksistensielt språk til tider. Mellom angst og befrielse, mellom en halvsluknet glo og full livsbejaende flamme. Denne gangen er det jeg som tar kontakt med min gamle venn S.P. Å puste dypt i magen er å plukke opp røret. Å kjenne den velkjente lenken rundt midjen - den som tvinner seg i hver periode kontakten blir perifer - briste ledd for ledd, er å taste nummeret. Og når det skjelver, og jeg ler inni meg: "Hva er det ved livet å være redd for?" og minnes ildfuglegget i magen og alle gangene jeg brant av å følge fandenivoldske vinder, da er linjen opprettet. Samtalens innhold, eller tidspunkt for selve møtet, vet jeg ikke. Men snart er det vår.
Snart er det vår.
En venn snakket idag om sin enorme usikkerhet i en situasjon hvor en viktig person i livet hans ikke responderte på en mail. Hvor mange tanker det fostret, fantasier om alternative forklaringer, fra det mer sannsynlige til det mindre. Hvor underlegen den andre han følte seg, akkurat som den hadde fått makten over hans sinn på et vis, holdt ham i sjakk frem til neste trekk. Men på et vis var det også han som plasserte seg der. Og den andre.. vel.. det er alltid en annen. I disse trakter, og i disse tider: En annen som også føler seg mindreverdig.
Jeg var et lite stykke på vei oppi hodet med tanker om min egen tendens til å svømme i lignende usikkerhetslandskaper som den han beskrev, og en dertilhørende liten murrende angst, da vi gikk ut av restauranten og jeg nesten snublet i et reklameskilt som sa: "Våkn opp!" Da fortalte jeg vennen om tankene og skiltet, og vi lo varme immellom oss og snøen.
Mindreverd-dansen, og mindreverd-miskommunikasjonen, trenger ikke mer enn én sjel med litt helere selvfølelse for å bli transparent og irrelevant. Det var en tid jeg erfarte å være den sjelen, det var så de normene som oppstår mellom folks indre jantelov-stemme og forestillingen om de andres lignende stemmer, ikke angikk meg store deler av tiden. Jeg møtte folk et annet sted, der hver vår verdighet var en selvfølge.
Hvilken virkelighet! Jeg har så lyst til å male virkeligheten min framover med en like god pensel. Penselen brukt siste halvåret suger langhåret balle (jeg tillater meg å bryte aldri så lite med den poetiske skrivestilen). Angst og beven.
(Soundtrack-vending: Mr Bungle - "California" albumet)
Disse samtalene, disse samtalene. Kanskje jeg er som Jim Carrey karakter i Truman show, bare at i mitt show kan andre lese tanker i tillegg? Jeg husker jeg hadde sånne små anfall av frykt for at alt var et teater rundt meg, da jeg gikk på ungdomsskolen. Livet virket bare så helvetes påtakelig iscenesatt noen ganger, jeg kunne ikke fatte og begripe at det ikke var en slags plan bak... og når en ikke tror på Gud, er kreativ paranoia neste utvei. Så har man enda en ting å iallfall i mild grad relatere seg til hos fremtidige pasienter. Men på et tidspunkt kan idéer av merkelig art heller bli en lek med tanker, med spenningen i at vi egentlig aldri kan vite (truman-teorien er jo tross alt en ikke-falsifiserbar hypotese), blant mange av livets leker, som jeg begynner gjenoppdage nå om dagen.
Når jeg leker med tanker om hvordan ting ikke virker tilfeldig, kjennes det som jeg møter på en skikkelig skøyeraktig gjøgler. Han blunker, legger hodet spørrende på skakke, akkurat passe lurt til at jeg skjønner han vet noe jeg aldri kan få vite.
Et øyeblikk åpner han en dør til verdenen der alt er tilfeldig, faktisk reneste kaos, meningen var det bare vi som skapte som de underlige meningssøkende vesenene vi er. Så meningssøkende er vi, at når vi søker å se sammenhenger, skaper vi de med blikket vårt. Vi legger merke til det som passer, forkaster det som ikke passer, vi får øye på det vi assosierer med noe annet. Og om en tror skikkelig på sammenheng, kan en innbille seg at en er i en slags flyt, at ingenting er tilfeldig, men samtidig meningsfullt. Gjøgleren rister på hodet, bjellene på hodet sier plingelingeling. For hvor er logikken i å tro ingenting er tilfeldig, uten samtidig å gjøre oss til marionetter for en determinisme, hvor vi verken har valg eller mening?
Så titter gjøgleren oppmerksomt og underfundig på meg, ber meg snu meg rundt, og bak meg står Kabat-Zinn, han åpner en gigantutgave av sin bestseller, den rekker ham til halsen mens han står bak og holder den oppe. Bokstavene har fått en rosa karaoke-ball over seg, og vi sier de i takt med ballens hopp fra ord til ord, Kabat-Zinn, gjøgleren og jeg: "At some point, we may even see that it is not quite correct to say that we are doing the threading. It's more like we become conscious of a connectedness which has been here all the time. We have climbed to a vantagepoint from witch we can more readily precieve wholeness, and can cradle the flow of present moments in awareness."
Gjøgleren setter opp en viktig pantomime-mine, setter seg spontant i lotus-stilling med demonstrativ fred i ansiktsmusklene, før han fniser i sin egen lattermilde fred og rekker tunge til mannen bak boken, jeg tenker dette er en fornærmelse mot hva han står for, og står bak, dvs boka med de store ord og den rosa ballen. Men Den Vise Mann rekker skøyeraktig tunge tilbake og blunker, og jeg ser de er gamle venner i en annen historie, jeg smiler inni meg. Kabat-Zinn hopper inn i boka si, den smeller igjen, jeg putter den i vesken og går til neste kafé.
Venninnen der sitter og leser japansk, hun siterer japansk for meg, vi snakker om foreldre og oppgjør og aksept. Og plutselig sier hun: "Jeg fant ut dette året at stolthet har aldri gjort meg noe godt. Så jeg gidder ikke være stolt lenger. Jeg kan heller ha integritet." Hun vet ikke at stolthet var det jeg fikk øye på denne julen, i meg sjøl, både i forhold til foreldre-greia og mindfulness-greia. Nei, det er ikke tankelesing det handler om. Men noe er det.
Og gjøgleren er der, sitter på øret hennes og gjemmer seg bak kaffekopper mens han fniser. Så springer han bortover bordet, piruett-snurrer over et morgenblad og tar et flyvehopp gjennom lufta inn en dør. Jeg følger etter. Åja, nok en dør til minnebanken.
Gjøgleren sitter og gliser på skulderen min idet jeg vandrer bortover storgaten i Tønsberg. Jeg er 17 år, og har bestemt meg for å ha tillit til intuisjon, og at vi inngår i sammenheng på en måte vi ikke kan fatte. Jeg føler meg "i flyten". Så når jeg får øye på en bok på et tilbudsbord utenfor bokhandelen langt der fremme, og tenker "den skal min far ha", gidder jeg ikke engang se nøye å tittelen før jeg har kjøpt den. Jeg leverer den til ham som en slags selvfølge: "Jeg fikk et innfall om at du skulle ha denne boka, jeg vet ikke hvorfor". Han ringer meg dagen etter og sier boka utfylte det hullet han manglet i artikkelen han jobber med. Minnet om et telefonrør smuldrer opp ved det ene øret, gjøgleren humrer i det andre: "Du vet at den hendelsen først ble spesiell for deg da du entret andre virkeligheter, der uforklarlig sammenheng ikke er en selvfølge? Først med avstanden til det naturlige, blir det overnaturlig."
Jeg er svimmel, litt ustø på beina når han dytter meg inn neste dør, og jeg tenker kanskje han forsøker slite ut hodet mitt med minner og metafysikk.. isåfall håper jeg intensjonen er å fornye evnen til fri tanke heller enn å lokke meg ut i full forvirring.
Innenfor neste dør ser jeg meg selv utenifra, sittende på sengen min i skansen, 22 år gammel. Og jeg vet hva som foregår: Troen og tvilen, lattermildheten og alvoret, en overbærenhet med min stadige tilbøyelighet til å tro på alt som ikke kan bevises.. og motet til å bare satse på at det er mulig, for det er jo ingeting å tape på å gå inn for noe. Om ikke annet, får jeg en nær tilstand ut av det.
Tårene renner, av en eller annen grunn, når følelsen kommer opp av vennen jeg skal prøve behandle, han som ligger et sted noenogfeti mil unna. Selv-suggesjon? Kroppen er varm, jeg forestiller meg han ligger fremfor meg med ryggen opp, lukker øynene, føler meg frem med hendene. Og jo, det prikler som om han hadde vært der, under hendene. Og som om han hadde vært der, kan jeg føle meg frem til hvilke områder som trenger oppmerksomhet, trenger støtte i sitt arbeide. Langsmed ryggraden, fra korsrygg til skuldervinger. Jeg lar det bare være hva det er, holder hendene der, forundres, og trekker de tilbake når det føles avsluttet.
Når jeg våkner neste dag, ser jeg på natten som om den var i en rus. Noe som ikke angår meg, som en fremmed utgave av meg som trodde på noe i natten som en ikke kan tro på i dagslys, men jeg smiler mildt over meg selv og tenker det vil kanskje alltid være en del av meg som holder seg åpen for alt som ikke kan bevises. I første sms sier han at ryggen er mye bedre over natten, han er tilbake på jobb. I andre sms spesifiserer han for første gang hva som var problemet; en strekk fra trening, i en muskel langsmed ryggraden, fra korsryggen til skulderblad.
"Hva gjorde du med dette minnet?" spør gjøgleren. "Jeg gjemte det vekk i vantro og flauhet, eller jeg dro det frem som en selvhevdelse, bevisføring, speiling av andres fascinasjon.. aldri en mellomting." Det begynner bli så mange tråder han viser meg, jeg er sliten og forvirret, føler meg faktisk som en marionett for min egen lek med gjøgleren. Men han er like full av energi og glød. Klapper i hendene begeistret over siste uttalelsen min, før han hopper ut i lufta og lander på fliser som svever i lufta. Han er en ballerina med balletsko, piruettdanser og nynner hemmelighetsfullt fra flis til flis. Jeg sitter over ham og ser på scenariet, og plutselig ser jeg at flisene er som tv-skjermer, med hvert sitt minne. "Dum-di-dum" nynner han, over den gangen mamma hadde kink i ryggen, den gangen med alven fikk tryggheten min, hjørnesofaen og Steinars arm, første møte med Siv, hverdag "i flyten", hver skjerm har et minne om noe som ikke kjentes tilfeldig... "Skam eller selvhevdelse, skam eller selvhevdelse, dum-di-dum" nynner han.
Gjøgleren stanser, trekker frem et hatt og ut av den en liten søt inder med briller. Han sier "The beauty of quantum physics is that it can explain everything" med indisk morsom aksent. "Hvorfor leste du aldri boka til den søte inderen med den morsomme aksenten?" spør gjøgleren, "den som dukket opp hos en venn rett etter du hadde ønsket å komme over den, som en åpenbar invitasjon fra universet?" Han gestikulerer og danser ut de siste ordene, så overspilt at jeg mistenker en dobbel ironi: Han gjør ikke bare narr av uttalelser om invitasjoner fra universet, han også gjør narr av de som gjør narr. Jeg humrer og smiler til ham med glede over friheten i at han både respekterer og gjør narr av alt på samme tid. "Kanskje å lese den boka ville være å hoppe ut i troen på en virkelighet jeg ikke hadde turt stå for, om jeg trodde klart på den? Når innholdet i boka sannsynligvis handler om nettopp det som gjorde at jeg leste boka, sammenhengene vi ikke har fattet enda, og bevissthetens deltakelse og påvirkning... vel.. " "...Ingen vei tilbake fra kaninhullet?" "Nettopp."
"Men Kabat-Zinn da?", tenker jeg, "Han og gjøgleren virker som gamle kjenninger, men han ser sammenhengen som gitt, og bevisstheten som bare et verktøy for å se den, ikke påvirke den på uante måter..?" Gjøgleren har hørt hva jeg tenker, for det er litt mer legitimt for en imaginær figur representativ for en side ved seg sjøl i sitt eget sinn å være tankeleser, enn for de fleste andre: "Hvem sier at en av deres virkeligheter er mer virkelig enn den andres? Han lever i den hvor sammenheng er noe han er uungåelig en del av, men ikke kan påvirke i den grad de ikke har beviser for i annet enn spekulatv kvantefysikk. Du er en nyere generasjon, du kan gjerne avansere din virkelighet litt. Du står fritt til å velge, må vite." "Men jeg er fremdeles ikke helt klar for å velge på det området.. Det er et enste sammensurium av vitenskapelige paradigmer, svevende hippier, tvil og tro, selvbildeveing i forhold til det ene og det andre.. Jeg kan ikke si jeg er særlig mindre forvirret nå enn da vi begynte leken, vennen. Har du noen glede av en slik runddans uten resultater?" "Jeg har alltid glede! Og jeg favoriserer spørsmål fremfor svar like mye som jeg favoriserer lek over selvhøytidelighet. Med lek er nyansene og krinklene og krokene i din bevisthet, ja.. selv der det er frykt, skam eller tvil, så aldeles uskyldig lett tilgjengelig. Og du vet... riktig kløktige virkeligheter males med en bra pensel. Frykt har en lei tendens til å slite på bustene."
Olafur Arnalds. Strykere og piano som med et sørgmodig smil tiner opp islandsk kulde så det nesten gjør vondt i sjelens frossenhet. Sånn som når stortåa nesten har fryst til is der ute, og du kommer inn, og den skriker, omtrent den eneste tiden på året stortåa får anledning til å gi klar beskjed om sin eksistens, så du kan kjenne det innenfra. Hjertet gir lyd om sin eksistens langt oftere. Med eller uten Olafur Arnalds og hans strykere sin hjelp.
Solar Plexus kan også snakke et ganske eksistensielt språk til tider. Mellom angst og befrielse, mellom en halvsluknet glo og full livsbejaende flamme. Denne gangen er det jeg som tar kontakt med min gamle venn S.P. Å puste dypt i magen er å plukke opp røret. Å kjenne den velkjente lenken rundt midjen - den som tvinner seg i hver periode kontakten blir perifer - briste ledd for ledd, er å taste nummeret. Og når det skjelver, og jeg ler inni meg: "Hva er det ved livet å være redd for?" og minnes ildfuglegget i magen og alle gangene jeg brant av å følge fandenivoldske vinder, da er linjen opprettet. Samtalens innhold, eller tidspunkt for selve møtet, vet jeg ikke. Men snart er det vår.
Snart er det vår.
En venn snakket idag om sin enorme usikkerhet i en situasjon hvor en viktig person i livet hans ikke responderte på en mail. Hvor mange tanker det fostret, fantasier om alternative forklaringer, fra det mer sannsynlige til det mindre. Hvor underlegen den andre han følte seg, akkurat som den hadde fått makten over hans sinn på et vis, holdt ham i sjakk frem til neste trekk. Men på et vis var det også han som plasserte seg der. Og den andre.. vel.. det er alltid en annen. I disse trakter, og i disse tider: En annen som også føler seg mindreverdig.
Jeg var et lite stykke på vei oppi hodet med tanker om min egen tendens til å svømme i lignende usikkerhetslandskaper som den han beskrev, og en dertilhørende liten murrende angst, da vi gikk ut av restauranten og jeg nesten snublet i et reklameskilt som sa: "Våkn opp!" Da fortalte jeg vennen om tankene og skiltet, og vi lo varme immellom oss og snøen.
Mindreverd-dansen, og mindreverd-miskommunikasjonen, trenger ikke mer enn én sjel med litt helere selvfølelse for å bli transparent og irrelevant. Det var en tid jeg erfarte å være den sjelen, det var så de normene som oppstår mellom folks indre jantelov-stemme og forestillingen om de andres lignende stemmer, ikke angikk meg store deler av tiden. Jeg møtte folk et annet sted, der hver vår verdighet var en selvfølge.
Hvilken virkelighet! Jeg har så lyst til å male virkeligheten min framover med en like god pensel. Penselen brukt siste halvåret suger langhåret balle (jeg tillater meg å bryte aldri så lite med den poetiske skrivestilen). Angst og beven.
(Soundtrack-vending: Mr Bungle - "California" albumet)
Disse samtalene, disse samtalene. Kanskje jeg er som Jim Carrey karakter i Truman show, bare at i mitt show kan andre lese tanker i tillegg? Jeg husker jeg hadde sånne små anfall av frykt for at alt var et teater rundt meg, da jeg gikk på ungdomsskolen. Livet virket bare så helvetes påtakelig iscenesatt noen ganger, jeg kunne ikke fatte og begripe at det ikke var en slags plan bak... og når en ikke tror på Gud, er kreativ paranoia neste utvei. Så har man enda en ting å iallfall i mild grad relatere seg til hos fremtidige pasienter. Men på et tidspunkt kan idéer av merkelig art heller bli en lek med tanker, med spenningen i at vi egentlig aldri kan vite (truman-teorien er jo tross alt en ikke-falsifiserbar hypotese), blant mange av livets leker, som jeg begynner gjenoppdage nå om dagen.
Når jeg leker med tanker om hvordan ting ikke virker tilfeldig, kjennes det som jeg møter på en skikkelig skøyeraktig gjøgler. Han blunker, legger hodet spørrende på skakke, akkurat passe lurt til at jeg skjønner han vet noe jeg aldri kan få vite.
Et øyeblikk åpner han en dør til verdenen der alt er tilfeldig, faktisk reneste kaos, meningen var det bare vi som skapte som de underlige meningssøkende vesenene vi er. Så meningssøkende er vi, at når vi søker å se sammenhenger, skaper vi de med blikket vårt. Vi legger merke til det som passer, forkaster det som ikke passer, vi får øye på det vi assosierer med noe annet. Og om en tror skikkelig på sammenheng, kan en innbille seg at en er i en slags flyt, at ingenting er tilfeldig, men samtidig meningsfullt. Gjøgleren rister på hodet, bjellene på hodet sier plingelingeling. For hvor er logikken i å tro ingenting er tilfeldig, uten samtidig å gjøre oss til marionetter for en determinisme, hvor vi verken har valg eller mening?
Så titter gjøgleren oppmerksomt og underfundig på meg, ber meg snu meg rundt, og bak meg står Kabat-Zinn, han åpner en gigantutgave av sin bestseller, den rekker ham til halsen mens han står bak og holder den oppe. Bokstavene har fått en rosa karaoke-ball over seg, og vi sier de i takt med ballens hopp fra ord til ord, Kabat-Zinn, gjøgleren og jeg: "At some point, we may even see that it is not quite correct to say that we are doing the threading. It's more like we become conscious of a connectedness which has been here all the time. We have climbed to a vantagepoint from witch we can more readily precieve wholeness, and can cradle the flow of present moments in awareness."
Gjøgleren setter opp en viktig pantomime-mine, setter seg spontant i lotus-stilling med demonstrativ fred i ansiktsmusklene, før han fniser i sin egen lattermilde fred og rekker tunge til mannen bak boken, jeg tenker dette er en fornærmelse mot hva han står for, og står bak, dvs boka med de store ord og den rosa ballen. Men Den Vise Mann rekker skøyeraktig tunge tilbake og blunker, og jeg ser de er gamle venner i en annen historie, jeg smiler inni meg. Kabat-Zinn hopper inn i boka si, den smeller igjen, jeg putter den i vesken og går til neste kafé.
Venninnen der sitter og leser japansk, hun siterer japansk for meg, vi snakker om foreldre og oppgjør og aksept. Og plutselig sier hun: "Jeg fant ut dette året at stolthet har aldri gjort meg noe godt. Så jeg gidder ikke være stolt lenger. Jeg kan heller ha integritet." Hun vet ikke at stolthet var det jeg fikk øye på denne julen, i meg sjøl, både i forhold til foreldre-greia og mindfulness-greia. Nei, det er ikke tankelesing det handler om. Men noe er det.
Og gjøgleren er der, sitter på øret hennes og gjemmer seg bak kaffekopper mens han fniser. Så springer han bortover bordet, piruett-snurrer over et morgenblad og tar et flyvehopp gjennom lufta inn en dør. Jeg følger etter. Åja, nok en dør til minnebanken.
Gjøgleren sitter og gliser på skulderen min idet jeg vandrer bortover storgaten i Tønsberg. Jeg er 17 år, og har bestemt meg for å ha tillit til intuisjon, og at vi inngår i sammenheng på en måte vi ikke kan fatte. Jeg føler meg "i flyten". Så når jeg får øye på en bok på et tilbudsbord utenfor bokhandelen langt der fremme, og tenker "den skal min far ha", gidder jeg ikke engang se nøye å tittelen før jeg har kjøpt den. Jeg leverer den til ham som en slags selvfølge: "Jeg fikk et innfall om at du skulle ha denne boka, jeg vet ikke hvorfor". Han ringer meg dagen etter og sier boka utfylte det hullet han manglet i artikkelen han jobber med. Minnet om et telefonrør smuldrer opp ved det ene øret, gjøgleren humrer i det andre: "Du vet at den hendelsen først ble spesiell for deg da du entret andre virkeligheter, der uforklarlig sammenheng ikke er en selvfølge? Først med avstanden til det naturlige, blir det overnaturlig."
Jeg er svimmel, litt ustø på beina når han dytter meg inn neste dør, og jeg tenker kanskje han forsøker slite ut hodet mitt med minner og metafysikk.. isåfall håper jeg intensjonen er å fornye evnen til fri tanke heller enn å lokke meg ut i full forvirring.
Innenfor neste dør ser jeg meg selv utenifra, sittende på sengen min i skansen, 22 år gammel. Og jeg vet hva som foregår: Troen og tvilen, lattermildheten og alvoret, en overbærenhet med min stadige tilbøyelighet til å tro på alt som ikke kan bevises.. og motet til å bare satse på at det er mulig, for det er jo ingeting å tape på å gå inn for noe. Om ikke annet, får jeg en nær tilstand ut av det.
Tårene renner, av en eller annen grunn, når følelsen kommer opp av vennen jeg skal prøve behandle, han som ligger et sted noenogfeti mil unna. Selv-suggesjon? Kroppen er varm, jeg forestiller meg han ligger fremfor meg med ryggen opp, lukker øynene, føler meg frem med hendene. Og jo, det prikler som om han hadde vært der, under hendene. Og som om han hadde vært der, kan jeg føle meg frem til hvilke områder som trenger oppmerksomhet, trenger støtte i sitt arbeide. Langsmed ryggraden, fra korsrygg til skuldervinger. Jeg lar det bare være hva det er, holder hendene der, forundres, og trekker de tilbake når det føles avsluttet.
Når jeg våkner neste dag, ser jeg på natten som om den var i en rus. Noe som ikke angår meg, som en fremmed utgave av meg som trodde på noe i natten som en ikke kan tro på i dagslys, men jeg smiler mildt over meg selv og tenker det vil kanskje alltid være en del av meg som holder seg åpen for alt som ikke kan bevises. I første sms sier han at ryggen er mye bedre over natten, han er tilbake på jobb. I andre sms spesifiserer han for første gang hva som var problemet; en strekk fra trening, i en muskel langsmed ryggraden, fra korsryggen til skulderblad.
"Hva gjorde du med dette minnet?" spør gjøgleren. "Jeg gjemte det vekk i vantro og flauhet, eller jeg dro det frem som en selvhevdelse, bevisføring, speiling av andres fascinasjon.. aldri en mellomting." Det begynner bli så mange tråder han viser meg, jeg er sliten og forvirret, føler meg faktisk som en marionett for min egen lek med gjøgleren. Men han er like full av energi og glød. Klapper i hendene begeistret over siste uttalelsen min, før han hopper ut i lufta og lander på fliser som svever i lufta. Han er en ballerina med balletsko, piruettdanser og nynner hemmelighetsfullt fra flis til flis. Jeg sitter over ham og ser på scenariet, og plutselig ser jeg at flisene er som tv-skjermer, med hvert sitt minne. "Dum-di-dum" nynner han, over den gangen mamma hadde kink i ryggen, den gangen med alven fikk tryggheten min, hjørnesofaen og Steinars arm, første møte med Siv, hverdag "i flyten", hver skjerm har et minne om noe som ikke kjentes tilfeldig... "Skam eller selvhevdelse, skam eller selvhevdelse, dum-di-dum" nynner han.
Gjøgleren stanser, trekker frem et hatt og ut av den en liten søt inder med briller. Han sier "The beauty of quantum physics is that it can explain everything" med indisk morsom aksent. "Hvorfor leste du aldri boka til den søte inderen med den morsomme aksenten?" spør gjøgleren, "den som dukket opp hos en venn rett etter du hadde ønsket å komme over den, som en åpenbar invitasjon fra universet?" Han gestikulerer og danser ut de siste ordene, så overspilt at jeg mistenker en dobbel ironi: Han gjør ikke bare narr av uttalelser om invitasjoner fra universet, han også gjør narr av de som gjør narr. Jeg humrer og smiler til ham med glede over friheten i at han både respekterer og gjør narr av alt på samme tid. "Kanskje å lese den boka ville være å hoppe ut i troen på en virkelighet jeg ikke hadde turt stå for, om jeg trodde klart på den? Når innholdet i boka sannsynligvis handler om nettopp det som gjorde at jeg leste boka, sammenhengene vi ikke har fattet enda, og bevissthetens deltakelse og påvirkning... vel.. " "...Ingen vei tilbake fra kaninhullet?" "Nettopp."
"Men Kabat-Zinn da?", tenker jeg, "Han og gjøgleren virker som gamle kjenninger, men han ser sammenhengen som gitt, og bevisstheten som bare et verktøy for å se den, ikke påvirke den på uante måter..?" Gjøgleren har hørt hva jeg tenker, for det er litt mer legitimt for en imaginær figur representativ for en side ved seg sjøl i sitt eget sinn å være tankeleser, enn for de fleste andre: "Hvem sier at en av deres virkeligheter er mer virkelig enn den andres? Han lever i den hvor sammenheng er noe han er uungåelig en del av, men ikke kan påvirke i den grad de ikke har beviser for i annet enn spekulatv kvantefysikk. Du er en nyere generasjon, du kan gjerne avansere din virkelighet litt. Du står fritt til å velge, må vite." "Men jeg er fremdeles ikke helt klar for å velge på det området.. Det er et enste sammensurium av vitenskapelige paradigmer, svevende hippier, tvil og tro, selvbildeveing i forhold til det ene og det andre.. Jeg kan ikke si jeg er særlig mindre forvirret nå enn da vi begynte leken, vennen. Har du noen glede av en slik runddans uten resultater?" "Jeg har alltid glede! Og jeg favoriserer spørsmål fremfor svar like mye som jeg favoriserer lek over selvhøytidelighet. Med lek er nyansene og krinklene og krokene i din bevisthet, ja.. selv der det er frykt, skam eller tvil, så aldeles uskyldig lett tilgjengelig. Og du vet... riktig kløktige virkeligheter males med en bra pensel. Frykt har en lei tendens til å slite på bustene."
søndag 3. januar 2010
Paranøtter
Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... gammelt i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, i meg sjøl. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider. Og jeg gjør mitt beste for å ikke la meg styre av tanken om hvor kjedelig ventilering kan være å lese, og min flauhet over selvsentrertheten som kjennetegner noenlunde normfri ventilering. Jeg vil ivareta det rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Og alt fra den unge poets blikk, den unges evne til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, interesserer meg, er mitt fag.
Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene. Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer.
Hvordan forholde seg.
Hvordan forholde seg. Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard for hva det vil si å være psykolog?
Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter inkludert, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia, og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkelte i studiet mitt for livet mitt ellers, og den jeg 'virkelig' er, og den klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor din egen selvutvikling, for idet du tenker du ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner du deg i en paradoksal selvmotsigelse. Men det er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. For det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det. Ordet er Aksept.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... gammelt i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, i meg sjøl. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider. Og jeg gjør mitt beste for å ikke la meg styre av tanken om hvor kjedelig ventilering kan være å lese, og min flauhet over selvsentrertheten som kjennetegner noenlunde normfri ventilering. Jeg vil ivareta det rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Og alt fra den unge poets blikk, den unges evne til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, interesserer meg, er mitt fag.
Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene. Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer.
Hvordan forholde seg.
Hvordan forholde seg. Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard for hva det vil si å være psykolog?
Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter inkludert, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia, og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkelte i studiet mitt for livet mitt ellers, og den jeg 'virkelig' er, og den klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor din egen selvutvikling, for idet du tenker du ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner du deg i en paradoksal selvmotsigelse. Men det er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. For det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det. Ordet er Aksept.
torsdag 17. desember 2009
Skrevet for noen dager siden:
Julen. Tiden som gir seg ut for å være en pause fra resten av livet, pustet en lengter etter med den gode maten og de varme smilene. Tiden som så mange ganger, sikkert i flere liv enn mitt eget, viser seg å bli en pause som tilspisser tilværelsen, det som ligger der i relasjonene... som tegner karikaturene av deg og noen som står deg nær med store pennestrøk. Så ofte en dobbelthet av fred og glede, spøkelser og teater.
Jeg så en av mine tidligere fostersøstre idag. Ikke hun som jeg har fått beskrevet som herjet og ugjenkjennelig, som jeg ofte kjenner redsel for å få øye på i denne byen. Nei, synet idag innebar en varm gjenkjennelse av menneskelig styrke. Jeg så henne på avstand, bak disken der hun jobber, og hun var på plass i jobben sin med en verdighet og selvfølgelighet ved hva hun gjør. Hun har en datter, jeg lurer på hvor gammel hun har blitt.
Vi vet aldri hvordan det vil gå med oss og de rundt oss. Med blikket fra fortiden ser jeg med vantro på nåtiden. Og med samme blikket blir det selvfølgelig at hvor jeg er om noen år har jeg ingen idé om nå.
Den følelsen, av uforutsigbarhet og vantro til livets mange vendinger, innhenter meg nok en gang idet jeg ser på mine foreldre og meg i disse juletider. Den forelderen jeg følte ikke ønsket eller klarte forstå meg, som gjorde meg fanget i rollen som barn når jeg kjente meg voksnere på innsiden, som jeg ikke kunne se for meg en relasjon til uten et rungende ekko av mønstre med hakk i plata... er den som nå møter meg som voksen, som uttrykker glede over å ha blitt kjent med meg på nytt som en venn i tillegg til datter, og som jeg kan møte som en autonom person med klare grenser. Og den jeg følte forstod meg som ingen andre, som støttet meg der ingen andre gjorde det, som så spiren til min autonomi og mitt voksne selv før jeg knapt hadde sett det selv, som jeg så som en selvfølge at ville følge meg med respekt inn i voksenlivet... er den som idag utspiller sitt indre teater i møte med meg.. jeg føler meg redusert til en marionette for den andres virkelighetsbilder, og jeg får ikke til å være et voksent autonomt menneske i denne relasjonen. Livets ironier. Den første kommer være den siste i morgen.
Jeg kan skrive voksent og med blikket utenifra på foreldrerelasjonen og dens vendinger. Det er det ene språket. Det andre er som et barns, preget av forvirring og mangel på ord og forklaring. Språket fra en kropp som bærer minnet om å være 4-5 år og forstå noe uten ord.
Samme kroppen skakes av ord jeg kjenner godt, som om de var sagt for første gang. "Jeg har ikke ansvar for andres liv" er en setning jeg har gjentatt for meg selv i flere år, jeg har kjent det som mitt tema, jeg har pekt på det, undret meg over det, sett sammenhengene. Men sist natt sa jeg de ordene for første gang til noen deler av meg det aldri har nådd frem til før. Og resultatet ble at jeg brekte meg. Ja, jeg fysisk brekte meg. Jeg vet det hørte bissart ut. Å oppleve det var enda mer bissart. Men på et annet plan hadde det en forståelig mening.
Når noen peker på deg og sier "Du kjenner ikke deg selv, du fornekter hvem du er, du ser ikke ditt eget kaos" som tilsvar på ditt hittil ærligste forsøk på å formidle hvor du kommer fra, og invitere til å se og møte hverandre med respekt på tross av misforståelser... og vedkommende er ikke en hvemsomhelst, men en som har vært et av ditt livs viktigste påvirkninger, en sterk representant for dine idealer om ærlighet og selverkjennelse...
Da har du et utgangspunkt for å tvile på fundamentet du står på, spørre deg selv om det du trodde var ærlighet var løgn og omvendt, kjenne deg svimmel så du må gå bredbeint for ikke å miste balansen. Du har samtidig et utgangspunkt for å stille spørsmål ved hva som er godt ved å ikke stole på seg selv, hva som er godt ved å gå inn i bevisførsler for din rett til å ha din opplevelse, hva som er godt ved å gå inn i retoriske kamper om hvem som skal ha rett i en situasjon hvor ingen kan få rett, og hvor kampen er destruktiv for en av dine næreste relasjoner.
Og plutselig er valgene der. Du har så lyst til å kjempe, påpeke hvor den andre tok feil, toppe retorikk med retorikk, men du blir kvalm av din egen kamplyst, og du ser en spiral som bare du på dette tidspunktet kan ta ansvar for å stoppe. Så hva er alternativene når den andre ser kamp, og vil trigge din lyst til å få rett? Å spille med i den andres spill, gi den andre følelsen av rett i sin virkelighet, der den har makt til å fortelle deg hva som er sant for deg sjøl og ikke, og merke din egen integritet tilintetgjort i et vakuum? Eller kanskje du vil i destruktiv repetisjon av å måtte stå for din opplevelse når den andre stiller konstant spørsmål ved den og dens ærlighet.
Jeg vet.. du velger det samme som meg. Time-out.
Julen. Tiden som gir seg ut for å være en pause fra resten av livet, pustet en lengter etter med den gode maten og de varme smilene. Tiden som så mange ganger, sikkert i flere liv enn mitt eget, viser seg å bli en pause som tilspisser tilværelsen, det som ligger der i relasjonene... som tegner karikaturene av deg og noen som står deg nær med store pennestrøk. Så ofte en dobbelthet av fred og glede, spøkelser og teater.
Jeg så en av mine tidligere fostersøstre idag. Ikke hun som jeg har fått beskrevet som herjet og ugjenkjennelig, som jeg ofte kjenner redsel for å få øye på i denne byen. Nei, synet idag innebar en varm gjenkjennelse av menneskelig styrke. Jeg så henne på avstand, bak disken der hun jobber, og hun var på plass i jobben sin med en verdighet og selvfølgelighet ved hva hun gjør. Hun har en datter, jeg lurer på hvor gammel hun har blitt.
Vi vet aldri hvordan det vil gå med oss og de rundt oss. Med blikket fra fortiden ser jeg med vantro på nåtiden. Og med samme blikket blir det selvfølgelig at hvor jeg er om noen år har jeg ingen idé om nå.
Den følelsen, av uforutsigbarhet og vantro til livets mange vendinger, innhenter meg nok en gang idet jeg ser på mine foreldre og meg i disse juletider. Den forelderen jeg følte ikke ønsket eller klarte forstå meg, som gjorde meg fanget i rollen som barn når jeg kjente meg voksnere på innsiden, som jeg ikke kunne se for meg en relasjon til uten et rungende ekko av mønstre med hakk i plata... er den som nå møter meg som voksen, som uttrykker glede over å ha blitt kjent med meg på nytt som en venn i tillegg til datter, og som jeg kan møte som en autonom person med klare grenser. Og den jeg følte forstod meg som ingen andre, som støttet meg der ingen andre gjorde det, som så spiren til min autonomi og mitt voksne selv før jeg knapt hadde sett det selv, som jeg så som en selvfølge at ville følge meg med respekt inn i voksenlivet... er den som idag utspiller sitt indre teater i møte med meg.. jeg føler meg redusert til en marionette for den andres virkelighetsbilder, og jeg får ikke til å være et voksent autonomt menneske i denne relasjonen. Livets ironier. Den første kommer være den siste i morgen.
Jeg kan skrive voksent og med blikket utenifra på foreldrerelasjonen og dens vendinger. Det er det ene språket. Det andre er som et barns, preget av forvirring og mangel på ord og forklaring. Språket fra en kropp som bærer minnet om å være 4-5 år og forstå noe uten ord.
Samme kroppen skakes av ord jeg kjenner godt, som om de var sagt for første gang. "Jeg har ikke ansvar for andres liv" er en setning jeg har gjentatt for meg selv i flere år, jeg har kjent det som mitt tema, jeg har pekt på det, undret meg over det, sett sammenhengene. Men sist natt sa jeg de ordene for første gang til noen deler av meg det aldri har nådd frem til før. Og resultatet ble at jeg brekte meg. Ja, jeg fysisk brekte meg. Jeg vet det hørte bissart ut. Å oppleve det var enda mer bissart. Men på et annet plan hadde det en forståelig mening.
Når noen peker på deg og sier "Du kjenner ikke deg selv, du fornekter hvem du er, du ser ikke ditt eget kaos" som tilsvar på ditt hittil ærligste forsøk på å formidle hvor du kommer fra, og invitere til å se og møte hverandre med respekt på tross av misforståelser... og vedkommende er ikke en hvemsomhelst, men en som har vært et av ditt livs viktigste påvirkninger, en sterk representant for dine idealer om ærlighet og selverkjennelse...
Da har du et utgangspunkt for å tvile på fundamentet du står på, spørre deg selv om det du trodde var ærlighet var løgn og omvendt, kjenne deg svimmel så du må gå bredbeint for ikke å miste balansen. Du har samtidig et utgangspunkt for å stille spørsmål ved hva som er godt ved å ikke stole på seg selv, hva som er godt ved å gå inn i bevisførsler for din rett til å ha din opplevelse, hva som er godt ved å gå inn i retoriske kamper om hvem som skal ha rett i en situasjon hvor ingen kan få rett, og hvor kampen er destruktiv for en av dine næreste relasjoner.
Og plutselig er valgene der. Du har så lyst til å kjempe, påpeke hvor den andre tok feil, toppe retorikk med retorikk, men du blir kvalm av din egen kamplyst, og du ser en spiral som bare du på dette tidspunktet kan ta ansvar for å stoppe. Så hva er alternativene når den andre ser kamp, og vil trigge din lyst til å få rett? Å spille med i den andres spill, gi den andre følelsen av rett i sin virkelighet, der den har makt til å fortelle deg hva som er sant for deg sjøl og ikke, og merke din egen integritet tilintetgjort i et vakuum? Eller kanskje du vil i destruktiv repetisjon av å måtte stå for din opplevelse når den andre stiller konstant spørsmål ved den og dens ærlighet.
Jeg vet.. du velger det samme som meg. Time-out.
mandag 7. desember 2009
...
Jeg var hos mannen med dyrenavnet ikveld.
Før jeg kom dit hadde jeg vært i fire situasjoner, med ulike mennesker. Hver med sine samtaletema. Situasjonene bindes sammen av bevisstheten, som lærer kontinuerlig.
En venn og jeg gikk på menneskejakt på et tidspunkt. Det var besnærende å se hans søken etter kjente ansikter rundt i byen. Jeg kjente meg igjen, følte en slags flyktighet ved stemningen han var i, den som tror noe bedre finnes et annet sted enn der du er.
Rett før hadde jeg sittet ved et bord med tre andre, og beskrevet med lattermild og undrende distanse det som foregår i rommet jeg var på vei til. Hvorfor trenger jeg å beskrive slikt med latermild distanse? For å markere for meg selv og andre at jeg ikke er del av det som skjer der? Men det er jeg jo, når jeg er der. Jeg betrakter med undring, men er også en deltaker. Tilstede.
Hos mannen med dyrenavnet var det annerledes enn andre ganger jeg har vært der. Og det er det hver gang. Det var utelukkende gutter og menn, merket jeg meg, og en underlig konstellasjon. En middelaldrende mann fra Dubai tror jeg, snakket om verdenssituasjonen da jeg entret rommet, han snakket med både kjærlighet og håpløshet i stemmen. Jeg trakk tarot-kort ut av stokken som lå der, en for hver person i rommet. Det er få steder jeg gjør slikt. Men der faller det seg som det naturligste i verden å kjenne på hver enkelt i rommet og trekke kort deretter, og ikke bli overrasket når mannen med dyrenavnet må gå på kjøkkenet og drikke vann for å komme seg etter å ha sett på kortet sitt.
Det faller seg også naturlig å snakke helt surrealistisk flytende når jeg får talking stick'en, om de ulike virkelighetene jeg besøker, og om å være strået som vaier i vinden. Når jeg sier jeg er psykologstudent, blir den yngre piercingbefengte delen av forsamlingen matte og villfarne. Så jeg snakker videre om hvor rart det er, å ha valgt et slikt yrke som er så belastet med assosiasjoner, som gjør mange usikre på meg.
Det er en ung fyr som reagerer, på veien jeg har valgt. Jeg har møtt ham mange ganger før, hatt en underlig følelse rundt ham, en umiddelbar mistillit jeg sjeldent kjenner. Men ikveld har han sagt mye som ressonerte godt med meg og de andre, og han har vært i ordene sine, ikke bare servert de.
En liten stund etter reaksjonen hans setter jeg meg ved siden av ham, ønsker høre hva det handler om. Han nøler litt. Vet ikke hvor han har meg, hva jeg tåler høre. Men for ham er psykologer folk som hører på så mye dritt, og samtidig har så mye å jobbe med selv, at analysen av andre blir bare noe de gjemmer seg bak. Men for ham kan de ikke gjemme seg.
Det kommer for en dag at han har hatt over 20 psykologer på 7 år. Jeg tror ikke han lyver, selv om jeg vet han har løyet før, dette trekker jeg ut av ham selv om han er redd for å skremme meg. Han sier han er så åpen i å formidle ting, at psykologene oppfanger følelsene hans. Og at de knekkes av det. Jeg prøver å spore triumf i ansiktet hans, en faensk stolthet over at hans smerter og konfrontasjonsevne er voldsomt nok til å knekke godt voksne mennesker.
Men nei, i ansiktet hans er det resignasjon. Og selv om jeg først har tenkt på psykologene, hvordan de kan ha opplevd ham for å sende ham videre, og videre, eller bli permitert... bringer resignasjonen hans meg til det åpenbare: "Det må jo være en bedriten opplevelse, at hver gang man virkelig åpner seg blir den andre knekt av det." Han snur seg vekk, virker perpleks over at det er det jeg kommenterer, og ikke hvordan psykologene har det. Likevel ikke mer imøtekommende. Når jeg går derfra litt senere sier jeg hade til alle sammen, og navnet hans sier jeg eksplisitt og legger til et takk. Han grynter et hade.. uten å løfte hodet fra mekkingen av neste joint, som skal rullere i det merkelige rommet, hos mannen med dyrenavnet.
På vei hjem tenker jeg på alle menneskene med de sterke historiene. Og hvordan så mange av de faktisk lever og finner mening, når du skulle tro de ikke klarte stå på beina. I fortrolige samtaler med de som har de sterkeste historiene, kan jeg innimellom sympatien og forferdelsen over ting de har gjennomgått oppleve en ærefrykt. Jeg føler meg svak, for jeg har aldri fått prøvd ut en slik styrke som de har måttet tvinge frem i seg. Jeg føler meg uvitende, for min viten omfatter ikke en erfart nærhet til det mørkeste og jævligste.
Jeg vet ikke om denne gutten med den hyppige psykolog-utskiftingen hadde en historie jeg ville taklet å høre på dette tidspunkt. Men jeg undrer meg om jeg kan bli en av de som klarer stå i å høre det jævligste, og å bli konfrontert med det i meg sjøl, i møte med pasienter som ham. Var det ærefrykten disse psykologene ble fronta med? Opplevelsen av at en ung gutt holder ut sin egen smerte, og klarer uttrykke den åpent, mens var for uttrygge i seg sjøl til å holde ut å være i det rommet med ham? Krever det en umenneskelig styrke å stå i og møte med empati framfor distanse de som tar deg med inn i helveter på jord? Så umenneskelig at ingen psykolog, mennesker som vi er, kan takle det?
Det er ikke første gang jeg undrer meg over om psykolog-yrket dyrker sine egne forsvarsmekanismer mot selverkjennelse og ekte møter med andre, og med språk og akademisk arroganse gjør forsvaret gyldig og legitimert. Og det er ikke første gang jeg undrer meg over om mine fremtidige pasienter kommer til å ha fattet langt mer enn meg selv, om hva det vil si å være sterk, og å leve.
Før jeg kom dit hadde jeg vært i fire situasjoner, med ulike mennesker. Hver med sine samtaletema. Situasjonene bindes sammen av bevisstheten, som lærer kontinuerlig.
En venn og jeg gikk på menneskejakt på et tidspunkt. Det var besnærende å se hans søken etter kjente ansikter rundt i byen. Jeg kjente meg igjen, følte en slags flyktighet ved stemningen han var i, den som tror noe bedre finnes et annet sted enn der du er.
Rett før hadde jeg sittet ved et bord med tre andre, og beskrevet med lattermild og undrende distanse det som foregår i rommet jeg var på vei til. Hvorfor trenger jeg å beskrive slikt med latermild distanse? For å markere for meg selv og andre at jeg ikke er del av det som skjer der? Men det er jeg jo, når jeg er der. Jeg betrakter med undring, men er også en deltaker. Tilstede.
Hos mannen med dyrenavnet var det annerledes enn andre ganger jeg har vært der. Og det er det hver gang. Det var utelukkende gutter og menn, merket jeg meg, og en underlig konstellasjon. En middelaldrende mann fra Dubai tror jeg, snakket om verdenssituasjonen da jeg entret rommet, han snakket med både kjærlighet og håpløshet i stemmen. Jeg trakk tarot-kort ut av stokken som lå der, en for hver person i rommet. Det er få steder jeg gjør slikt. Men der faller det seg som det naturligste i verden å kjenne på hver enkelt i rommet og trekke kort deretter, og ikke bli overrasket når mannen med dyrenavnet må gå på kjøkkenet og drikke vann for å komme seg etter å ha sett på kortet sitt.
Det faller seg også naturlig å snakke helt surrealistisk flytende når jeg får talking stick'en, om de ulike virkelighetene jeg besøker, og om å være strået som vaier i vinden. Når jeg sier jeg er psykologstudent, blir den yngre piercingbefengte delen av forsamlingen matte og villfarne. Så jeg snakker videre om hvor rart det er, å ha valgt et slikt yrke som er så belastet med assosiasjoner, som gjør mange usikre på meg.
Det er en ung fyr som reagerer, på veien jeg har valgt. Jeg har møtt ham mange ganger før, hatt en underlig følelse rundt ham, en umiddelbar mistillit jeg sjeldent kjenner. Men ikveld har han sagt mye som ressonerte godt med meg og de andre, og han har vært i ordene sine, ikke bare servert de.
En liten stund etter reaksjonen hans setter jeg meg ved siden av ham, ønsker høre hva det handler om. Han nøler litt. Vet ikke hvor han har meg, hva jeg tåler høre. Men for ham er psykologer folk som hører på så mye dritt, og samtidig har så mye å jobbe med selv, at analysen av andre blir bare noe de gjemmer seg bak. Men for ham kan de ikke gjemme seg.
Det kommer for en dag at han har hatt over 20 psykologer på 7 år. Jeg tror ikke han lyver, selv om jeg vet han har løyet før, dette trekker jeg ut av ham selv om han er redd for å skremme meg. Han sier han er så åpen i å formidle ting, at psykologene oppfanger følelsene hans. Og at de knekkes av det. Jeg prøver å spore triumf i ansiktet hans, en faensk stolthet over at hans smerter og konfrontasjonsevne er voldsomt nok til å knekke godt voksne mennesker.
Men nei, i ansiktet hans er det resignasjon. Og selv om jeg først har tenkt på psykologene, hvordan de kan ha opplevd ham for å sende ham videre, og videre, eller bli permitert... bringer resignasjonen hans meg til det åpenbare: "Det må jo være en bedriten opplevelse, at hver gang man virkelig åpner seg blir den andre knekt av det." Han snur seg vekk, virker perpleks over at det er det jeg kommenterer, og ikke hvordan psykologene har det. Likevel ikke mer imøtekommende. Når jeg går derfra litt senere sier jeg hade til alle sammen, og navnet hans sier jeg eksplisitt og legger til et takk. Han grynter et hade.. uten å løfte hodet fra mekkingen av neste joint, som skal rullere i det merkelige rommet, hos mannen med dyrenavnet.
På vei hjem tenker jeg på alle menneskene med de sterke historiene. Og hvordan så mange av de faktisk lever og finner mening, når du skulle tro de ikke klarte stå på beina. I fortrolige samtaler med de som har de sterkeste historiene, kan jeg innimellom sympatien og forferdelsen over ting de har gjennomgått oppleve en ærefrykt. Jeg føler meg svak, for jeg har aldri fått prøvd ut en slik styrke som de har måttet tvinge frem i seg. Jeg føler meg uvitende, for min viten omfatter ikke en erfart nærhet til det mørkeste og jævligste.
Jeg vet ikke om denne gutten med den hyppige psykolog-utskiftingen hadde en historie jeg ville taklet å høre på dette tidspunkt. Men jeg undrer meg om jeg kan bli en av de som klarer stå i å høre det jævligste, og å bli konfrontert med det i meg sjøl, i møte med pasienter som ham. Var det ærefrykten disse psykologene ble fronta med? Opplevelsen av at en ung gutt holder ut sin egen smerte, og klarer uttrykke den åpent, mens var for uttrygge i seg sjøl til å holde ut å være i det rommet med ham? Krever det en umenneskelig styrke å stå i og møte med empati framfor distanse de som tar deg med inn i helveter på jord? Så umenneskelig at ingen psykolog, mennesker som vi er, kan takle det?
Det er ikke første gang jeg undrer meg over om psykolog-yrket dyrker sine egne forsvarsmekanismer mot selverkjennelse og ekte møter med andre, og med språk og akademisk arroganse gjør forsvaret gyldig og legitimert. Og det er ikke første gang jeg undrer meg over om mine fremtidige pasienter kommer til å ha fattet langt mer enn meg selv, om hva det vil si å være sterk, og å leve.
fredag 13. november 2009
Jeg får lyst til å sette ord på noe i min virkelighet som egentlig ikke tilhører de vanlige ordene man bruker. Og det er rart, jeg skulle ønske jeg hadde andre språk eller skiftet ut ordforrådet mitt noen ganger, for noen ting tilhører ikke den verdenen ordene har knyttet seg til. Vel, noen ganger lurer jeg på om ingenting gjør det, om det som skiller ethvert øyeblikk fra et annet blir skamfert av vår bruk av ordene.
Det er noen mennesker, som ikke bare er forskjellige fra resten slik vi alle er (noen av oss mer uttrykt enn andre)... men som er forskjellige på en slik måte at normene menneskene har laget seg for å trenge igjennom våre forskjeller og følge en tråd som var lagt på forhånd, helt eller delvis ikke gjelder. Mange har vanskelig for å være nær disse individene, det innebærer tap av kontroll. Og den kontrollen vi har i en forutsetning, en regel og en standard satt… den kontrollen utfordres ved en slik nærhet som nekter annet enn å bringe oss til øyeblikket.
Når jeg prøver beskrive noen av disse individene for andre som jeg ser speiler den frykten jeg selv har for å miste kontroll, prøver jeg ivareta norm-verdenen ved å understreke noe av fremmedheten til disse individene. Jeg kan snakke om den gode galskap. Jeg kan snakke om de som lever utenfor samfunnet, at det også er et perspektiv verdt oppmerksomhet. Ordene.
Det er en kvinne jeg kjenner og var nær en tid, som var så mye yngre enn meg og så mye eldre på samme tid. Når jeg ser på henne med mine samfunnsbriller, er hun et av de stakkars menneskeskjebnene, et løvetannbarn som nok har fått sin form og sin barnlighet av alle årene som gikk tapt. Og da er den hun har utviklet seg til å bli noe som ikke skulle vært, for det skulle vært annerledes for oss alle, om vi levde de livene vi aldri hadde lært noe av. Hyperaktive spillopper, signal om ønsket oppmerksomhet, veslevoksen naiv måte å snakke om ting på.. med samfunnsbrillenes næring til denne måten å beskrive et menneske, en arroganse og forståelsesfull overbærenhet… gikk så mange glipp av en annen lærdom. Den som ligger i kvinnens hode på skakke, da hun så den tingen resten av rommet gikk glipp av i sine speil av sine frykter og forestillinger. Den som ligger i noen som møtte seg selv og sin historie med en selvopparbeidet refleksjon og sine egne ord og symboler for det resten av oss kanskje bruker en livstid på å lære oss å beskrive med vårt sett av voksne termer. Og var jeg nær henne, da gjaldt ingen mal for kommunikasjon, den skapte vi fra minutt til minutt.
Det var en vagabond som reiste med oss på to reiser. I lommen i bussen. Han bor oppi nord nå, han er blant folk som aksepterer ham. Og han er en av de, som du ikke engang kan kalle de, for de har lite felles utenom at de utfordrer så mye forutsigbar normalitet du ikke engang visste du var så bundet til.
Jeg vet ikke så mye om ham. Bare at han vokste opp i en liten by, at han aldri forsto normene, aldri fant sin plass, og dro. Nå er han en person du kjenner urkraft stråle ut fra lang vei, og du tenker med kontrolltanken at han er tilbakestående, fram til du ser en visdom i blikket, som aldri trengte en bok. Eller hører en uttalelse når han finner det relevant å komme med den, det var nemlig aldri relevant å bevise noe for andre. Når han klemmer deg med total uforbe-holdenhet og hele brystkassen din revner av hjertets voksesmerter tenker du med kontroll-tanken at en slik effekt av en klem finnes ikke, og at noe sikkert ikke stemmer siden denne lurvete, grovhudede mannen bringer slikt frem i deg. Og hva er baktanken hans, med å holde deg så totalt uforbeholdent tilstede i hans krafttak, er det en seksuell baktanke, en barnslig manglende grunnleggende viten om hva som sømmer seg, noe han vil ha av deg?
Men det er innen av delene. På et tidspunkt oppdager du at hans norm er uforbeholden kjærlighet til alle som ikke avviser ham. Og at når han får plass til all den kjærligheten som ikke sømmet seg steder han har vært før, da lyser han slik en messias i en forgyldt bibel kunne lyse, gjennom det ville blikket og de bråe flamboyante kastene med hodet, de uvante faktene og den lurvete bekledningen. Og tør du famle og finne en frekvens i øyeblikket, der kontroll-tanken viker for følelser som vet noe om det å leve, da danser dere i en kommunikasjon av koppspråk og kanskje noen ord, der ingen normer som ikke går rett til rot av hva som er medmenneskelighet, har plass.
Jeg kjenner igjen følelsen av at hjertet sprekker opp av voksesmerter, når jeg klemmer en av mine nye venner i Bergen. En av de jeg kan beskrive med lattermildhet over vill og tilsynelatende fantasipreget verdensanskuelse, over anekdoter om hans særeste påfunn og androgyne bekledninger eller kunnskap om underlige elementer fra livshistorien hans. Og en av de jeg kan entre et rom med som ikke lignet andre rom. Der vi fant vårt eget språk i lek og dans og latter, umiddelbart i møte, uten noen tanke om hva den andre tror om oss, uten begrensninger annet enn de respekten for hverandre legger. Etter slike møter faller lattermildheten over på resten av menneskene, og følelsen av at vi har misforstått noe.
De finnes overalt, de som lever utenfor boksene, om så en del av de vet og bruker spillet i noen av boksene likevel. De som tvinger deg til å gjenskape virkeligheten om du virkelig møter de, for du kan ikke bruke oppskriftene dine eller tegne slike relasjoner med sjablonger. Og når du er der, i den virkeligheten, da kjenner du også igjen silhuetten som alltid lå der, i alle relasjoner, men i dette øyeblikkets virkelighet nedstrippet til en renere kontur: Mellommenneskeligheten. Og utenfor det rommet som ikke kan beskrives, det mellom deg og den andre, der dere famlet frem en felles frekvens, der har du det parallelle blikket utenfra, det som humrer litt over absurditet eller hvor annerledes noen eller noe kan være fra alt annet i livet. Det som sammenligner, der det aldri egentlig var nødvendig eller gagnet noen å sammenligne. For i øyeblikket du møtte den andre, var all sammenligning irrelevant.
Det er noen mennesker, som ikke bare er forskjellige fra resten slik vi alle er (noen av oss mer uttrykt enn andre)... men som er forskjellige på en slik måte at normene menneskene har laget seg for å trenge igjennom våre forskjeller og følge en tråd som var lagt på forhånd, helt eller delvis ikke gjelder. Mange har vanskelig for å være nær disse individene, det innebærer tap av kontroll. Og den kontrollen vi har i en forutsetning, en regel og en standard satt… den kontrollen utfordres ved en slik nærhet som nekter annet enn å bringe oss til øyeblikket.
Når jeg prøver beskrive noen av disse individene for andre som jeg ser speiler den frykten jeg selv har for å miste kontroll, prøver jeg ivareta norm-verdenen ved å understreke noe av fremmedheten til disse individene. Jeg kan snakke om den gode galskap. Jeg kan snakke om de som lever utenfor samfunnet, at det også er et perspektiv verdt oppmerksomhet. Ordene.
Det er en kvinne jeg kjenner og var nær en tid, som var så mye yngre enn meg og så mye eldre på samme tid. Når jeg ser på henne med mine samfunnsbriller, er hun et av de stakkars menneskeskjebnene, et løvetannbarn som nok har fått sin form og sin barnlighet av alle årene som gikk tapt. Og da er den hun har utviklet seg til å bli noe som ikke skulle vært, for det skulle vært annerledes for oss alle, om vi levde de livene vi aldri hadde lært noe av. Hyperaktive spillopper, signal om ønsket oppmerksomhet, veslevoksen naiv måte å snakke om ting på.. med samfunnsbrillenes næring til denne måten å beskrive et menneske, en arroganse og forståelsesfull overbærenhet… gikk så mange glipp av en annen lærdom. Den som ligger i kvinnens hode på skakke, da hun så den tingen resten av rommet gikk glipp av i sine speil av sine frykter og forestillinger. Den som ligger i noen som møtte seg selv og sin historie med en selvopparbeidet refleksjon og sine egne ord og symboler for det resten av oss kanskje bruker en livstid på å lære oss å beskrive med vårt sett av voksne termer. Og var jeg nær henne, da gjaldt ingen mal for kommunikasjon, den skapte vi fra minutt til minutt.
Det var en vagabond som reiste med oss på to reiser. I lommen i bussen. Han bor oppi nord nå, han er blant folk som aksepterer ham. Og han er en av de, som du ikke engang kan kalle de, for de har lite felles utenom at de utfordrer så mye forutsigbar normalitet du ikke engang visste du var så bundet til.
Jeg vet ikke så mye om ham. Bare at han vokste opp i en liten by, at han aldri forsto normene, aldri fant sin plass, og dro. Nå er han en person du kjenner urkraft stråle ut fra lang vei, og du tenker med kontrolltanken at han er tilbakestående, fram til du ser en visdom i blikket, som aldri trengte en bok. Eller hører en uttalelse når han finner det relevant å komme med den, det var nemlig aldri relevant å bevise noe for andre. Når han klemmer deg med total uforbe-holdenhet og hele brystkassen din revner av hjertets voksesmerter tenker du med kontroll-tanken at en slik effekt av en klem finnes ikke, og at noe sikkert ikke stemmer siden denne lurvete, grovhudede mannen bringer slikt frem i deg. Og hva er baktanken hans, med å holde deg så totalt uforbeholdent tilstede i hans krafttak, er det en seksuell baktanke, en barnslig manglende grunnleggende viten om hva som sømmer seg, noe han vil ha av deg?
Men det er innen av delene. På et tidspunkt oppdager du at hans norm er uforbeholden kjærlighet til alle som ikke avviser ham. Og at når han får plass til all den kjærligheten som ikke sømmet seg steder han har vært før, da lyser han slik en messias i en forgyldt bibel kunne lyse, gjennom det ville blikket og de bråe flamboyante kastene med hodet, de uvante faktene og den lurvete bekledningen. Og tør du famle og finne en frekvens i øyeblikket, der kontroll-tanken viker for følelser som vet noe om det å leve, da danser dere i en kommunikasjon av koppspråk og kanskje noen ord, der ingen normer som ikke går rett til rot av hva som er medmenneskelighet, har plass.
Jeg kjenner igjen følelsen av at hjertet sprekker opp av voksesmerter, når jeg klemmer en av mine nye venner i Bergen. En av de jeg kan beskrive med lattermildhet over vill og tilsynelatende fantasipreget verdensanskuelse, over anekdoter om hans særeste påfunn og androgyne bekledninger eller kunnskap om underlige elementer fra livshistorien hans. Og en av de jeg kan entre et rom med som ikke lignet andre rom. Der vi fant vårt eget språk i lek og dans og latter, umiddelbart i møte, uten noen tanke om hva den andre tror om oss, uten begrensninger annet enn de respekten for hverandre legger. Etter slike møter faller lattermildheten over på resten av menneskene, og følelsen av at vi har misforstått noe.
De finnes overalt, de som lever utenfor boksene, om så en del av de vet og bruker spillet i noen av boksene likevel. De som tvinger deg til å gjenskape virkeligheten om du virkelig møter de, for du kan ikke bruke oppskriftene dine eller tegne slike relasjoner med sjablonger. Og når du er der, i den virkeligheten, da kjenner du også igjen silhuetten som alltid lå der, i alle relasjoner, men i dette øyeblikkets virkelighet nedstrippet til en renere kontur: Mellommenneskeligheten. Og utenfor det rommet som ikke kan beskrives, det mellom deg og den andre, der dere famlet frem en felles frekvens, der har du det parallelle blikket utenfra, det som humrer litt over absurditet eller hvor annerledes noen eller noe kan være fra alt annet i livet. Det som sammenligner, der det aldri egentlig var nødvendig eller gagnet noen å sammenligne. For i øyeblikket du møtte den andre, var all sammenligning irrelevant.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
