100 innlegg.

Sensitiviteten skal til å bli del av et voksenliv. Og jeg skal se den i en annens øyne, den andre som jeg vil ønske verne om aller mest, den andre som jeg aller mest vil ønske godt for.

Jeg føler en stolthet og et ønske om å forsvare og ta vare på min sensitivitet. Uansett hvor mye jeg har følt meg overveldet, eller ikke passende i denne delen av verden, uansett hvor ofte en del av meg har gjemt seg i en slags flauhet over sensitiviteten. Jeg ønsker meg også styrke, jeg tar vare på kraften i meg, jeg vil ikke krype unna og gjemme meg som et forskremt dyr i møte med verden. Jeg har lært hvordan å gå ut dørene med smilet mitt, ta inn inntrykkene og finne god plass til de, tidvis beskytte meg eller trekke meg tilbake, men ikke stenge av. Ikke kutte trådene mellom inntrykk og følelsesliv. Ikke bli tilskuer til øyeblikket mer enn en deltaker.

Magen har vokst og det vakre biokjemiske landskapet innvendig har hengt med i svingene, flukturert i takt med trinnene bare kroppen min vet om at den skulle gå... brakt følelsene og instinktene til sårbarhet og beskyttelsesbehov, berøring og stillhetssøken. Tidvis er det så sinnsstemningen har blitt grepet av noe som skyller gjennom uten tilhørighet i meg, bare del av det som skjer, som påvirker meg, og kanskje jeg finner en knagg å gråte over, eller kanskje jeg gråter uten grunn.

Andre ganger, og kanskje mer jevnt gjennom dagene og månedene som har gått, er det heller som om landskapet innvendig, det som driver og bygger barn og forbereder omveltning, også bygger opp igjen og påminner meg om et hjem i meg. Der hvor sensitiviteten hører til. Der hvor den ikke er noe å være flau over eller unnskylde, noe å bli mobbet for eller frykte blir en svakhet i min fremtidige profesjon. Det er et hjem hvor jeg er menneske, slik jeg er ment å være.. lyttende, vár, stillhetssøkende og dvelende... med antenne ute, med evne til å bli berørt.

Så mange inntrykk i livet i Bergen, der hver dag kunne inneholde mange menneskemøter som føltes betydningsfulle, der jeg kunne ta inn ansiktene på gaten eller fargene og lydene med åpenhet og utstrakte antenner. Noen ganger trekke meg tilbake og beskytte meg, dvele over inntrykkene og tankene og følelsene de fostret i meg. Men det kunne ikke bli for mye, og jeg søkte ut videre, deltok videre i verden på godt og vondt.

Og jeg var uten TV. Alle de tingene folk opptar seg med fra den verdenen, om en eller annen som sa eller gjorde ettellerannet fiktivt eller foran medias blikk, ettellerannet som var trendy eller en siste reklamesang på hjernen.. angikk meg ikke. Noe innhold kanskje, av hva som skjedde i verden beskrevet i en avis, klipp på internett fra en hendelse, og samtaler om tema media også snakker om, selvfølgelig var det tråder til noe av den verdenen. Men først og fremst levde jeg i Bergen, i det som foregikk rundt meg, i det jeg kunne delta i eller observere 'live' i øyeblikket. Og det kan være intenst for en sensitiv person, men sjeldent for mye.

Jeg har vært veldig fornøyd med å velge TV bort. Når noen har spurt hvordan jeg kan fylle dagene med så mye, har svaret vært at jeg ikke har TV. Når noen har spurt hvorfor det virker som jeg har energi stort sett alltid, har jeg svart det samme. Jeg har kanskje vært en del på nett, men også der en deltaker mer enn passiv mottaker.

Ja, jeg har priset meg glad for ikke å ha TV. Jeg har vel også sagt til meg selv at jeg ikke vil ha det i livet mitt, uten å tenke over at andre tider vil by på større utfordringer med å fylle dagene og timene som fyllte seg opp så lett i Bergen.

Og så er TV'n der igjen. I livet mitt. Mye fordi den er i den andres liv, han som er nær meg, og jeg ønsker ikke gjøre inngripen i en annens livsvaner noe mer enn jeg ønsker andre skal gjøre det samme ovenfor meg. Kjærlighet får meg til å finne møtepunkter på halvveien i så mye, og jeg tenker dette er også et slikt møtepunkt. Mellom TV som selvfølgelig del av hverdagen og livet uten TV. Jeg smiler for meg selv og husker kjærligheten hver gang bildene kjennes som uvelkomne inngrep i livet mitt. Men noen ganger lurer jeg på om smilet er mer der for å lure meg selv til å tro kjærligheten gjør at TV'n ikke kan ta grep om meg, enn det er et smil av kjærlighet.

Blinkelysene og volumet, ufrivilligheten ved å få historiefortellinger som engasjerer avbrudt av konsumerisme-forkynning med falskhet som høyeste fane, skjermen som fanger ved å vekke nysgjerrighet over hendelsesforløp samtidig som den bombarderer med lyd og lys jeg ønsker mindre, tempo tempo tempo, mangelen på mulighet til å dvele ved en følelse eller stemning fordi skjermen slynger det neste i fleisen før tankerekken var halvveis, lattermaskinene og kunstige avleveringer av replikker skrevet av middelmådige manusforfattere.

En sjelden gang mer innhold eller noe som ser virkelig ut, fra den levde verdenen til menneskene.. en lettelse, ja, men også så understrekende av kontrasten til alt det andre. Også understrekende av at det er virkeligheten jeg lever i. Den som befinner seg i rommet, og i huset, og i stillheten som omfatter huset.

Skjermen gaper, sluker, brer om seg med alt som angår meg mindre, og minner meg konstant på alt ved denne verden jeg ikke ønsker skal dominere livet mitt. All splittelsen og fragmenteringen, bilde for bilde, tema for tema, uten tråder og uten sammenheng. Ulingen fra pengene, som et snikende spøkelse i kulissene som påvirker alt som presenteres, og hvordan. Alle idealene som ikke vil bringe en noe sted, designet og opprettholdt for at en aldri skal føle en har og er nok. Distraksjonene fra å kjenne etter på dagens sinnsstemning, dagens indre opplevelse, dagens fuglekvitter eller kveldens himmelfarge.

Boksen som dreper tiden.

Idag blir jeg engasjert i nyhetene. Elfenbenskysten tvilholder plutselig på følelsesapparatet. Jeg vet ikke om det skjer frivillig, jeg holder antennene litt tett ved programmene som lettest trykker på vitenen om at vi lever i en jævlig verden. Og de er raske med klippene, jeg får ikke sukk for meg til å trekke antennene enda tettere inn før ansiktene og blodet treffer. Men uansett, det føles på en måte godt i det vonde, å kjenne seg igjen i å være menneske, å kjenne det vri seg over at det innebærer å forlate barna sine til geværer som forfølger en, når en er menneske i elfenbenskysten.

Det er så en del av meg observerer neste klippet fra neste innslag, samtidig som følelsene er et annet sted, ikke direkte i elfenbenskysten, men i stemningen bildene har vekt i meg. Og det er noen som gråter der og, bare av helt andre grunner i vårt lykkelige land. Når sporten overtar blir jeg plutselig bevisst det som sitter i meg, samtidig som kontrasten til de som løper etter ballen gjør meg nok en gang til en fremmed på denne planeten. En som ikke kan og vil være med på kalaset fullt av inntrykk i hytt og gevær, der eneste metode for å henge med eller ta del i kalaset syntes å være å ikke delta.. med et følelsesliv. Som er sensitivt, og som ønsker bli lenger enn 5 jævla sekunder i en menneskelig stemning før neste bilde distraherer og ber deg

stenge av.

Psykotisk

Katt på fanget og en ny bekjent på andre siden av bordet med fjellandskaper farende forbi. Livet har det med å plassere meg i situasjoner hvor alt er så på kornet bra timet og treffende, at det blir totalt naturlig.
Et glippe med billettkjøp, og jeg havner på et bord med en katt og en dame som er psykolog slik jeg ønsker være. En mild og kraftfull kvinne som gjennom tiår med ulike utdannelser (bioingeniør, filosofi, profesjonsutdannelsen, etterutdannelser) og jobber, holder fast ved simpelheten i at pointet er å være støtte og hjelp for andre.

Hun snakker om alle disse diagnosene.. hva er poenget? Og hun jobber et sted folk dopes ned, hun bruker de ordene og, snakker om hvordan vi om et par tiår kommer til å skjønne hva for grov mishandling vi har holdt på med. Der jobber hun, har lovet å ikke reagere på det, og hjelper det hun kan til tross. Og øya hennes gnistrer av liv. Ja, de gnistrer av liv. I hennes virkelighet, ikke ulik min, lever vi i en tid full av fornektelser, der de som skal hjelpe ikke tør ha eget blikk på ting, ikke tør stille spørsmål ved hvordan vi hjelper, der du blir utestengt og risikerer bli arbeidsløs om du uttaler deg på vegne av svake, særlig om kollegaer er de som gjør overtrampene, og der vi altså doper ned folk til det ugjenkjennelige uten egentlig vitenskapelig (heller kapitalistisk) bellegg for det...
...og øya hennes gnistrer av liv.

Og jeg tror jeg fatter at øya gnistrer.
Det er jo når jeg er mest levende, mest trygg, mest på plass i meg sjøl, at jævelskapen og galskapen rundt meg overalt også syntes mest tydelig. Gjennomskinnelig. Et paradoks?
Vi ønsker tro vi lever i noe som fungerer, vi tenker folkene som har peil står bak hvordan ting gjøres, vi tenker det er en logikk og en god hensikt som har laget et mønster i samfunnet som makes sence... det er fallskjermen vi trenger i vår utrygghet. Jeg sier vi. Men jeg er ikke inkludert i det vi'et, jeg kan ikke huske hvordan det var å virkelig ha den fallskjermen, om jeg har hatt den noen gang.

Det kan kjennes jævlig utrygt til tider.. men det kaller også på en annen trygghet. Kanskje det kaller på en standhaftig livsgnist også når jeg står i dissonansen. Mellom hva jeg plasseres i og må spille med på, og hva min indre viten sier. Min subjektive viten, som forenkler det hele til å handle om mennesker, natur, frykt og kjærlighet.

Hever jeg meg over hele samfunnet med å tenke slik? Tror jeg at jeg er bedre enn alle som har peil, menneskene før meg og nå som bygger og deltar i et system, et puslespill av dimensjoner? En ganske kraftfull jante, som ønsker slå ned på et potensielt ganske kraftfullt hovmod inni meg til tider. Men verken jante eller hovmod passer inn når en kjenner kjærlighet til seg selv og andre. Sinnet, oppgittheten og bitterheten har også mindre plass da.. eller kanskje transformeres på et vis.. til en slags klarhet, bestemthet.

Det var noe slikt jeg så i kvinnen på toget. Og ja, det er befriende. Det skjer egentlig ikke så sjeldent, menneskemøter med individer over 50 med en avklarethet i sin egenart og sitt skråe blikk på ting.. som verken forsvarer, beviser eller unnskylder seg selv. Det er vanvittig inspirerende.

Ja, samfunnet med all sin galskap utfolder seg foran meg ekstra sterkt i tidene jeg er mer trygg på meg sjøl. Når det kjennes som jeg har banet meg litt vei forbi angsten, så mer inngående spørsmål ved alt vi tar for gitt får friere spillerom. Hvorfor i all verden har vi penger? Tenker jeg da. Er det ikke noe vi egentlig har vokst oss forbi, at om vi hadde kvittet oss med de hadde vi ekspandert til noe beyond imagination?

Og når noen gjør noe, hva som helst, hva er intensjonen? Og bak første presenterte intensjon, ligger det en annen og bedrar.. ikke bare omgivelsene, men kanskje også personen bak handlingen? Når noe virker selvfølgelig, nærmest så den som stiller spørsmål ved det blir en tosk av sitt eget spørsmålstegn.. da virker det så ofte som intensjonen er frykt. Intensjonen bak å ikke stille spørsmålene, er også som regel frykt. Noen ganger så dyptpløyende, at det heller kan kalles angst, personlig angst.. den som verner mot en historie der livet ditt var en løgn alle disse årene du trodde noe var selvfølgelig, når det egentlig var ren galskap. Man kan bli psykotisk av mindre.

Jeg tenker litt på psykoser også. Og fenomenologi. Og eksistensialisme. Og objektivisme. Og standarder. Nettverket av mindre flatterende samfunnsskråblikk jeg får ut av det, går noenlunde slik:
Så vi vokser opp med vår subjektive virkelighet. En opplevelse av å være en person med tanker og følelser som navigerer seg i verden derifra, innenfra og ut.
Heidegger og andre glupinger i fenomenologisk og eksistensiell tradisjon, understreker betydningen av vår subjektive virkelighet. Hvordan ingenting egentlig kan kalles objektivt, for vi er alle subjektive vesener, her vi vandrer rundt med våre virkelighetsopplevelser. Psykologi-teoretikere som har vokst seg ifra det biologisk-ekstreme synet på psykoser, understreker viktigheten av å bevare følelsen av et subjektivt selv. Når denne følelsen ikke får forankret seg, kan vi bli fragmenterte, føle oss splittet, paranoide, kanskje begynne se og høre ting tilogmed. Iallfall oppfatte noe som reelt utenfor oss selv når det egentlig springer utifra splittetheten vi føler.

En psykostisk person, sier de da, trenger bli møtt i sin subjektivitet, sett og forstått i sin opplevelse, om den virker aldri så fjern fra våre 'friske' virkeligheter. Og jeg undrer meg.. er det bare den psykotiske som trenger dette? Og er det bare i barndommen vi trenger ivareta en følelse av et subjektivt selv? Er det kanskje viktig for voksne også?
De som slår meg som mest tilfredse i livene sine, slår meg også som vandrende subjektive selv. Ikke dermed ufølsomme for andres subjektive virkeligheter, langt derifra, men liksom på plass i seg selv. Når de tar valg, er det ikke et "man" som tar valget, det er et "jeg". Det er ikke et ukeblad som forteller de hva som passer inn i et bilde av det perfekte liv, det er en følelse, et ønske og en vilje som driver de til å skape noe, dag for dag. Leve et liv, ikke et bilde av et liv.

Og det er jo godt gjort. For ukeblader og alle deres analogier bombarderer oss. En analogi kan være siste politiske korrekthet. Eller siste vitenskapelige idé. Eller siste virkelighetsbilde i paradigmet du tilfeldigvis er født inn i. Rammene du skal måle deg selv utifra. Plassere ditt liv innenfor. Unger kan begynne måle seg selv fra de er i barnehagen.. ikke lenger bare etter foreldrenes bilde av hvordan de burde være, men en diffus følelse av en standard.
Noen av de får diagnoser når de ikke passer i den standarden. Så.. utenom det som bekrefter den subjektive virkeligheten, slik foreldres blikk og handlinger gjerne heldigvis gjør, blir de presentert for utenifra-blikket. Det som sammenligner med en standard. Noen der ute vet hva som er riktig, og ser de derifra. Enten du er mønsterungen eller adhd-ungen. For å ha kontroll, for å ane noenting om hvordan å navigere deg, må du prøve ta rede på hva som er dette riktige. Som noen utenfor deg kjenner, men som du i sin egen subjektive virkelighet ikke har tilgang på. Og iallfall ikke lever opp til.

Noen lar denne standarden bli sitt selvbilde. Og det høres noen ganger vidunderlig ut, andre ganger som et fengsel. For har man frie valg da? Klarer en tenke andre alternativer, enn det som er gitt av rammen?
Andre opplever to-deltheten, mellom hva de burde og hva de ønsker, mellom hva som ventes og hva som føles, mellom moralske regler og en etisk indre bevissthet, mellom konformitet og egne verdier.
Er denne splittelsen mellom subjektiv virkelighet og objektiv utenifra-standard så forskjellig fra den gryende psykose og dens følelse av fragmenterthet og splittelse? Og når en psykostisk person skaper vrangforestillinger utenfor seg selv som representasjon av sitt fragmenterte selv, i et desperat forsøk på å make sense out of things... er det egentlig så forskjellig fra våre forestillinger om samfunnet som ser oss, som vi må leve opp til, standardene og ukebladbildene og den siste fikse idéen om hvilken pille som kan døyve angsten?
Den angsten som pirker borti oss med en erkjennelse av et subjektivt selv, med en egen vilje. Og med en kjærlighet som ikke kan måle seg med noen standard.

Ja, slike tanker er normal kost i denne subjektive livsverdenen. Når jeg lefler med slike tankerekker, undrer jeg meg på om systemene vi har skapt oss, ligner vrangforestillingene til den psykotiske. Ikke bare en rømning fra en virkelighet, slik vi desverre ofte har betraktet psykosen.. Men en måte å forsøke make sense, forsøke ha kontroll og ikke måtte forholde oss til følelser vi ikke har lært oss å takle. Ikke måtte forholde oss til selverkjennelse, for eksempel. Eller erkjennelse av hva som kjennes riktig, framfor hva siste idé forteller oss er riktig.

Det er godt å ha det slik, at tanker ikke skremmer. Selv når de bryter totalt med en standard, pirker i min og andres angst, snur opp ned på begrepene galskap og normalitet, og attpåtil tilhører en psykologstudent som skriver på nettet.

Følelsen av hva som skjer

Det er ingen struktur her nå. Teppet er ikke støvsuget, oppvasken ikke tatt. Det ligger poser og vesker strødd ved døra, og en konsertbillett jeg nesten tråkker på daglig, slik at jeg daglig minnes på alle konsertene neste uke.
Men jeg har samlet sammen noen tankekart om psykoimmunologi og biologisk forståelse av emosjoner inn i permen de hører til i. De lå spredt på gulvet etter han og jeg snakket om biologisk psykologi. Jeg siterte Damasio og kjente begeistringen stige så pusten gikk fortere. Delvis av Damasios genialitet, delvis av glede over stemmen i øret som også viste begeistring, og begeistring over min begeistring.

Det ligger også en perm åpen med skriveriene av mer personlig art. Det er et godt gulv. Godt å sitte på alene eller med andre, godt å ligge og se opp på sprekkene i taket. Godt for yoga om morgenen og sentimental refleksjon om kvelden. Godt å lage piknik midt på gulvet ut av det vi finner i kjøleskapet i et rolig nach eller et nattlig teselskap. Godt å sitte og sortere tanker i form av ord på papirer med burgunderrødt teppe til underlag. Et gulv som inviterer til varme, nærhet og ild, som slukte oss en kveld og spyttet oss aldri ut av det burgunderrøde.

For jeg er vel i det. Selv om fremmedheten med jevne mellomrom slår meg like mye som nærheten. Vi kjenner hverandre, vi kjenner hverandre overhodet ikke, vi har en flørt på gang, vi har et livslangt forhold på gang, jeg er ikke forelska, men hjertet dunker, jeg idealiserer ham som det beste som har skjedd meg på lenge og jeg lurer på om jeg kan falle for en underlig trønder som lever et så annerledes liv fra meg. Istad sendte jeg melding om hvor fjern han kjennes, og han svarte med ord som treffer så jeg brast i gråt. Det paradoksale er like velkomment som alt annet. Jeg føler meg velkommen. Med det jeg er, og ikke er.
Og når det ikke er hans åpne armer jeg minnes, er det våren eller luften rundt meg som strekker armene mot meg. Her I am. I belong here.

Idag kjente jeg meg kaotisk og dum en stund. Vi satt i rommet der vi skal være vokse fremtidige psykologer, der vi nikker alvorlig og smiler lurt når vi forstår noe. Der temaene vi snakker om også utfolder seg hvert øyeblikk imellom oss, i rommet, mellom og i de vi er. Jeg fikk ikke frem hva jeg ønsket formidle, hjertet dunket og det voksne i meg rant ut mellom fingrene.
Fingrene mine er korte, hendene barnlige. Hans hender er tilstede, de taler til hudcellene på et språk jeg hadde nesten glemt, det er lenge siden jeg var i det landet der det tales.

Å være kaotisk og dum er greit. Tunge dager er greit. En stressa tanke over noe jeg ikke vet om jeg får til, er greit. For noe skinner i meg med sterkere farger. En følelse av å være mer enn alle disse tingene. Og nei, det er ikke bare speilet han viser meg. Ta speilet vekk, og jeg er her likevel. Innenfra.
Denne tiden har jeg ikke opplevd så mye stort og spesielt. Vært lite med folk, ikke opplevd de store begivenheter som i høst og vinter trengte igjennom lagene med fremmedfølelse inn til kjærlighet og glede. Men kjærligheten og gleden stråler like herlig ut. Når jeg hopper ut i engstelighet og villfarelse, kan putselig Viljen være der, og minne hele meg på noe enda virkeligere samtidig. Kanskje jeg ofte vil oppleve fremmedfølelse og engstelighet i livet jeg befinner meg i. Og kanskje er det opp til meg om jeg skaper virkeligheten der jeg'et som opplever villfarelsen er så mye mer, hele tiden, innenfra. Strålende.

Timene er gode. Noen ganger begynner jeg tenke på alt jeg skal i de senere timene og dagene, også virker de liksom trange og ufrie. Så plutselig slipper det taket som ved et knips. Plutselig merker jeg at de er mange, timene, de strekker seg ut og de er behagelige å være i, noen ganger berørende og vare, andre ganger livsintense og grandiose. Og det at jeg har denne timen, og alt den kan være, får det til å pumpe blod i årene som hvisker om frihet.. frihet..frihet.

Dog jeg må innrømme.. jeg gjemmer ofte intensiteten min. Kniper munnen igjen, holder kroppen i ro, viker med blikket framfor å la det gå inn i leken dans med andres. Jeg vet ikke hvordan å romme den intensiteten, den som lar timene være langstrakte, som gjør meg bevegelig framfor stagnert, så jeg kan kjenne det flyter friere inni meg og i kontakt. Det som hopper i brystet så mye at det sprer bølger ut i rommet. Som da jeg leste indeksen i en bok idag, og kapitteltitlene fikk meg til å ville juble, og jeg mobiliserte kreftene til å bare smile og bruke den stemmen man bruker blant de voksne som nikker til hverandre. Jeg tar ansvaret for andres behag, alt som intensitet og livsbejaelse blir grensetruende for. Jeg tar ansvaret i adskilthet.

Men jeg kjenner oftere hjertet mitt kommuniserer med den samme frihetslengselen i de andres hjerter, der intensitet og adskilthet ikke spiller noen rolle, og kjærlighet aldri rakk bli en utbrukt klisjé.

Jeg tror jeg kommer til å fikse det. Livet altså. På et plan en selvfølge, jeg som har fikset det så godt hittil, også på tross av utfordringer. På et annet plan er det.. vel.. noe jeg trenger erkjenne og bygge tillit til på nytt og på nytt.
Blant de som har vanskelig for å fikse livet, kjenner jeg oftere tilhørighet. Jeg undrer meg om jeg i fremtiden vil føle meg mer hjemme blant mine pasienter enn kolleger. Nei, jeg har aldri falt ut. Har aldri måttet be om penger fra et sosialkontor, aldri droppet ut av skole, aldri vært innlagt, aldri fått noe på rullebladet, aldri mistet fotfestet eller håpet fullstendig. Likevel har jeg vært et følelsesmenneske, full av sår å hele. Likevel har jeg levd mitt liv på tross av fremmedfølelse til min egen deltakelse i samfunnet. Og jeg har stått i dissonansen mellom mine verdier og hva jeg må kjøpe og delta i for å fikse det.

Og like mye som jeg opp igjennom har tvilt på om jeg kan fikse det in the long run, kjenner jeg en medviten med de som ikke fikser det, om hvor vanskelig det er. Noen ganger kjennes det som å fikse ting på samfunnets premisser er et ledd i å legitimere at ting er som de er. Legitimere empatiløshet. Legitimere manglende kontakt med menneskelig natur. Legitimere dyrkelsen av penger som den nye Gud som styrer alt. Legitimere byråkratisering av mennesket, inkludert det som står de nærmest; deres sinn og følelsesliv. Legitimere sosiale normer og konvensjoner som fostrer mindreverd og usikkerhet framfor oppbyggelse av hverandre som vakre individer. Legitimere en favorisering av kunnskap fremfor visdom, og veiing av verdien til et ord ut fra tittelen som står skrevet under. Legitimere manglende tilstedeværelse, og systemer som river oss vekk fra den tilstedeværelsen, vårt naturlige habitat.

Men jeg tror altså at jeg kommer til å fikse livet. Og å si det høyt inni meg skaper bevegelse, et tvilende rop fra en grotte inni sjelen som har ropt alle gangene jeg kjente meg nære å ikke fikse det. Når jeg var nær de som fikset det aller minst, handlet det ikke bare om kjærlighet og anledning til å være sterk og ta ansvar. Jeg tror.. deres utenforhet var min egen satt på spissen. Jeg trengte lære å akseptere min fremmedhet like mye som deres.

Min mor sa til meg idag, at det er så mange der ute som kjemper for å skille seg ut. De kler seg i noen klær, poserer og prøver så godt de kan å være annerledes. Men for meg er det å skille seg ut et utgangspunkt jeg bare må leve med. Jeg har visst ikke et valg. Det var noe nytt ved ordene hennes, selv om jeg har tenkt lignende tanker. Mine farger, manglende tilhørighet i det allment gjeldende, stadige uforståenhet til konvensjoner (selv om jeg mestrer de noenlunde), personligheten som ikke finner en bås å passe inn i.. det er ikke noe jeg trer over meg, slik mange andre tar på seg en pønka uniform eller en rolle som markerer deres annerledeshet. Det er mitt utgangspunkt. Og når jeg dyrker det surrealistiske, trekkes til individualistene, har bedre samtaler med eldre alkoholiserte bohemer enn medstudenter, skyldes det ikke bare en hang til å male meg selv i et spennende annerledesland.. men hangen til å male en hverdag og virkelighet som ressonerer med den jeg ikke klarer unngå å være: Den jeg allerede er.

Når jeg maler livet mitt for andre, i hint eller anekdoter, tror jeg ofte det skyldes søken etter aksept for mitt mangfold, og for at jeg lever annerledes enn de selv. Jeg lurer ofte på når jeg skal slutte å bevise at jeg har et bra liv.. eller rettere sagt motbevise at jeg har et begredelig et. De som ikke kjenner mitt skjeve utgangspunkt, ekkoet av barnets selvbilde, selvfølgeligheten i flere år ved å kjenne seg uinteressant for andre, med et liv i ensformighet og ensomhet... de ser en kvinne som viser fram livet sitt, tidvis som om hun fremdeles var et oppmerksomhetssykt barn, tidvis med en voksenhet som gjør livet hennes til noe kanskje noen andre vil sukke over å mangle selv. Det er aldri intensjonen. Men se hvordan det går.

Det er et stadig paradoks. Å ønske, og velge, å leve et liv fullt av ulike atmosfærer, kulturer, perspektiver. Og samtidig ønske å føle seg som et sammenhengende hele, og lengte etter å ha noen som speiler hvordan en er et sammenhengende hele. Om jeg skulle endelig forelske meg snart, og innlemme noen i livet mitt, altså ikke bare et aspekt ved det eller to, er det en av utfordringene.. hvem kan forholde seg greit til glimt av alle aspektene ved livet mitt? Jeg har bygget meg opp dette over tid, og blir likevel fra tid til annen slått av vannvidd og vantro når jeg kaster et blikk utenifra på min hverdag. Det blikket ingen deler med meg.

paranøtter

Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.

Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.

Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.

It starts with an ending

It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open

We have a problem

With no solution but to love

And to be loved

Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.

Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.

Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?

Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.

2009

Året.

"Her er jeg.

Jeg griper spontant innimellom etter sanseinntrykkene, som et slags sjelelig klyp i armen... lar hånden kjenne på vannet når jeg sitter i en jolle i fart. Legger meg på ryggen når jeg bader, ser på skyene og trekker pusten dypt dypt. Går langsmed vannet på strendene, og absorberer følelsen av nakne føtter i vann og sand med inderlig konsentrasjon."

"Stjernehimmelen. Etter en time liggende på dekk i bekmørket, stirrende opp på den, blikket langsomt søkende i overblikk, i detaljer... og det slår meg at en time er så lite, for en livstid kunne brukes på å studere det spekteret. Snart forsvinner følelsen av at det er bekmørkt, der det ikke er klare stjerner får jeg følelsen av hele bakteppet som en dus gråhet... fjernere, fjernere... perspektivet blir som et sluk, jeg trekkes ut, opp, uendeligheten kan ikke fattes og jeg henfaller til den mer jordbundne uendeligheten i den gode musikken på ørene, beveger meg mellom wire og reling og merker rom og cola i kombinasjon med gyngende båt og musikk gjør meg svimete på den gode måten."

"Vi kjørte mini-buss-taxi gjennom landskaper med sjø og huser oppover frodige åser badet i melankolsk glitter (eller var det ettertanken som farget glitteret med melankoli?), vind gjennom de åpne vinduene, ro og blikk innover. Plutselig så jeg den, da jeg bladde uten mål i musikken min på ipoden.. og jeg har aldri hørt teksten klarere, og kjent melodien og gitarspillet kommunisere nærere."

En måned i Karibien, og en liten seilbåt rakk å bli mitt hjem. Det samme gjorde den naturlige hverdagen orientert rundt øyeblikket. Der forventninger ikke styrer noe, der frykten aldri griper, der det var hav rundt oss og himmel over oss, reagge på alle høyttalere og en kultur som ikke har lært seg stress, selvtillitskvaler eller normer som skaper avstand mellom folk. Da jeg reiste fra dette nye hjemmet mitt, handlet sorgen ikke bare om båten, utforskingen og hverdagen med mine venner der, den handlet om å gi slipp på en smakebit av alt jeg kan være, alt livet kan være, for raskt.
For når Norge runger over en og rundt en med sin kulde og sin galskap, er det lett å glemme hjemmet en alltid har i hjertet. Det hjertet slike reiser snakker med og pleier med inderlighet.

Tiden som fulgte Karibien opplevde jeg et stort og frihetsfremmende fravær av anstrengthet. En lyst til å danse, leke, ha det gøy. Jeg sprang i snøen fra konsert til konsert på Bylarm i Oslo vinterstid, med et engasjement og en letthet som om det var en flagrende sommerfestival. Lot meg smitte av venners opplevelse av å være midt i sine gjennombrudd der.. deres spenning, glede, overveldelse.

Min sedvanlige tilfredshet vokste i flere stunder til å bli også en nyforeskelse i livet mitt. Og som nyforelska, melder lysten til å dele seg.. berette, vise frem. Det påkaller mye granskinger av meg selv. Hvor går skillet mellom naturlig glede over å dele det en opplever med andre, og et usunt jag etter bekreftelse, etter å vise frem noe for å tro på det?

I lys av nok en påminnelse om et naturlig liv, fulgte flere tilstander av undring over hvorvidt jeg er sann ovenfor meg selv og mine verdier.
"Ja.. jeg har følelsen av å svikte meg selv til tider. Min egen kapabilitet. Min sterkere stemme. (...) Generelt bevisst min selvbevissthet (heh, for en loop), undrer meg over i hvilken grad jeg iscenesetter meg selv, både for andre og meg selv. (...) Den følelsen av å føre seg selv bak lyset er ofte ekstremt abstrakt. Noen ganger har jeg en fornemmelse av at jeg nettopp har løyet for meg selv, uten at jeg får tak i hva løgnen bestod i. (...) Det hender en angst er der, en slags påminnelse om noe jeg har i meg som ikke får utfoldet seg i lyset av hvordan jeg eventuelt lurer meg selv. Lengsel etter den totalt nakne meg. Ikke vet jeg om en slik nakenhet finnes. Jeg stiller jo alltid spørsmål ved så mye. Det er få klare sannheter om meg. Kanskje livet handler bare om å bygge seg riktige placeboer, for å ha det best mulig."

Våren er det sosialpsykologi, og jeg koser meg kostelig over å svømme i tankelandskaper der ingenting er sant, bare konstruert i en kultur eller et språk... Jeg leser om andre som beskriver med forskjellig språk våre ulike virkeligheter, og hvordan vi former hverandre i samspill, i speilene, i rollene... Når jeg leser hopper det i meg.

Min mor gjorde et forsøk på å flytte til Bergen og finne sine barndomsrøtter dette året. Jeg trodde aldri helt på at hun kom til å finne seg til rette her, for det meste føltes hun bare ekstra mye på besøk. I perioder ga hun meg god øvelse i å både kjenne mine grenser, og sette de. Men hun ble bare en som dukket opp her og der i kulissene, innimellom alt annet.

Å prøve navigere seg i relasjonen til faren min og hans kone, derimot, var en langt større utfordring dette året. Hos min nye psykolog (egenterapi, må vite) ble dette et hovedtema store deler av året. Det er et spørsmål om å ikke bli respektert for sitt liv og sin virkelighet, men oppleve seg selv som et speilbilde av andres rammer for (mis)forståelse. Et spørsmål om autonomi. En lengsel etter transformasjon til en annen type kommunkasjon....

Om sommeren reiser jeg med bussen igjen, til lengst nord i landet. Nok en smakebit av andre former for leving, normfrihet, fellesskap. Enorm glede, begeistring, utfoldelse. Men også en vekkelse av en sorg og et savn, når det åpner seg for en måte å være på som gir faen i konvensjoner og hva andre syns, og du minnes på alle begrensningene som deltakelsen i det gjengse samfunnet legger.

Jeg gledet meg til å begynne på 2. avdeling. Jeg gjorde det. Jeg hadde tro på min styrke til å møte både en tettere studiehverdag og å forholde meg til medstudenter på daglig basis. En tro på min evne til å stå for den jeg er, ikke la meg rokke av forestillingen om andres blikk på meg.

Men det som skjer, er at gjennom en måneds tid føles det som livet på fakultetet sparker beina under meg, så jeg mister fotfestet. Én ting er de faktiske kravene i hverdagen, omstillingene, det nye som en ikke vet hvordan å forholde seg til... noe annet og langt mer truende for selvfølelsen er de abstrakte forestillingene om en standard, et blikk utenfra, hva det vil si å bli psykolog, eller å være en riktig student, eller å passe inn i klassen med de unike vakre menneskene, og deres forestillinger, som sikkert ikke er helt ulike mine egne...
Fra daglig yoga, kontakt med kroppen og latter i magen etter sommeren, sprang jeg opp i hodet, i tankespinn og fremmedgjorthet. Så 'ute av meg selv' har jeg ikke følt meg på nesten 5 år.

Slutten av september: "Mye av tankene jeg har hatt de siste ukene syntes nå vage og liksom vanvittige. Akkurat som jeg har vært i en hypotetisk metaverden. En reise i mitt eget sinn, i bedømmelser om meg selv, andre og livet mitt, der alt ble symboler for noe annet enn det øyeblikks-nære."
"Er dette å bli psykolog noe som tvinger meg til å gi slipp på noe naturlig ved det å være menneske? Så mye som skjer i studiet, i alt ved samfunnstrukturene å forholde seg til, kjennes som en trussel mot naturlig menneskelighet slik jeg kjenner den. Bare begrepsappaatet, det som objektiviserer andre mennesker i forhold til noe generelt noen har satt et navn på. Og det begrepsapparatet trenger seg inn i meg, blir uungåelig en del av meg."

Ironisk nok er det denne tiden jeg får mer anledning til kontakt med andre i klassen enn noen gang. Jeg er åpen, jeg forsøker, men sitter så ofte med en bismak av at alt de ser er en skygge av meg selv. En anstrengt utgave av et egentlig frihetssøkende vesen. En sosialt usikker utgave av et naturlig sosialt vesen. En bekreftelses-søkende utgave av ei som egentlig er vant til å tro på seg selv.

I hverdagen denne høsten er det også mange nærende oaser. Når jeg møter noen som kjenner meg, og som naturlig forventer den friere og mer tilstedeværende utgaven av meg, har jeg følelsen av å våkne opp fra en vond drøm til en naturlig virkelighet. Hele kroppen sukker: "Åja, det er sånn det føles å være menneske i naturlig og givende kommunikasjon." Min største oase er jammene på Vågen en gang i uka, der musikken og menneskene inspirerer og fyller meg med kraft. Måten folk forholder seg til hverandre på, med gjenkjennelse og varme selv ovenfor fremmede, minner meg om karibien og andre reiser, og påvirker sinnsstemningen vanvittig. En fremmed kvinne kommer bort til meg en av disse kveldene og sier utstrålingen min inspirerer henne, og takker meg. Nylig fortalte jeg henne, da vi satt rundt samme bord, at den kvelden var jeg midt oppi en vond tid, og trengte så sårt den bekreftelsen hun ga meg på en levende side av meg.

I slutten av oktober begynner en forandring mot noe positivt.

"Jeg har tenkt at mye av det jeg har vært igjennom bunner i frykt for å bli voksen. Men så kommer følelsen over meg, av at jeg allerede er voksen. At jeg har vært det i mange år. I innholdet, i min trygghet, i min evne tl å ta ansvar og forsøke forholde meg ærlig til verden. Men det er en annen voksenhet enn den jeg frykter. Den jeg frykter framstår som en ramme eller et skall uten innhold. Som en pakke vi kjøper når vi ønsker overbevise oss selv og omgivelsene om at vi er voksne, noen ganger bare forserket av en underforliggende redsel for å bli avslørt som en bløff. Vel, om jeg ikke får til det voksne spillet, kanskje aldri vil føle tilhørighet selv når jeg spiller med, så kan jeg kanskje klare leve en voksenhet som handler om noe annet. Om å stå i seg selv. Om å innrømme sin egen tilkortkommenhet fremfor å sette opp en viktig mine. Om å ta vare på det barnet i seg som ser den nakne keiseren."

Jeg begynner ha lyst til ting. Jeg begynner ønske oppdage byen på nytt. Og det gjør jeg. Merker hvordan hverdagen forandrer seg så fort en er åpent søkende. Uforutsigbarheten er alltid tilgjengelig. Det samme er pusten.

På tampen av året har jeg gått igjennom nok en slags skakelse, i forhold til min far og kommunikasjonssvikten der. Men raskt i prosessen dro jeg frem et mot til å stå for den jeg er, også i en sinnssvakt forvirrende situasjon. Fandenivoldskheten ovenfor livets utfordringer er stigende. Det samme er min tilbakevendende sterke bestemmelse om å leve et godt liv, som ressonerer med et naturlig minne i kroppen om hva det handler om å være menneske. Nå ønsker jeg ramme inn livet på nytt, røske opp og rense ut. Jeg er faen så lei av å være redd, og distrahert fra kontakten med øyeblikkets magi.


(Soundtrack: Woven Hand, 16 Horsepower, Tom Waits, Johnny Cash, Blind Melon, Black Mountain, Dirty Projectors, Vaiping, Fjorden Baby, Surrirealismen + + )

Ti år - del 2

Fortsettelse på mitt personlige og nostalgiske tilbakeblikk på mitt liv i tiåret som avsluttes nå.


2005:

"Remember I'll always love you as I claw your fucking throat away. It will end no other way" (Mottatt sms fra henne, 1/1-05)

Hun hadde ikke bare vært min nærmeste venn og min første store kjærlighet. Hun hadde vært noen jeg lærte å kjenne meg selv gjennom. Et speil for dybdene inni meg, noen som kom inn på nerven av livet mitt. Jeg lærte min egen styrke å kjenne, slik jeg aldri hadde før. At det fantes mer tro på det gode selv når du tror brønnen er tappet. At jeg er istand til å stå i ekstreme situasjoner, og handle instinktivt. At jeg kan bevare min livskraft når døden truer med sitt nærvær. Historien vi delte var et kapittel så viktig for meg, at jeg hvilte min identitetsfølelse på den. Det var et turbulent kapittel å hvile noenting på.

Jeg ble rundt bruddet overmannet av ekstreme tilstander i kropp og følelser. Det mest voldsomme lignet angstanfall, men var heller en slags overload enn noe jeg følte hadde med angst å gjøre.
Det skjedde igjen en dag midt i byen. Det begynte bygge seg opp så mye vondt. Gikk til legevakt. Personnummer, kulde, venting, håpløst samfunn, håpløs verden, kort pust, geleidet inn et sted, mer venting, vugging, risting, går jeg i oppløsning nå? Så.. en lege jeg aldri vil glemme. En lyttende lege. Som ga meg det rommet, de øynene jeg trengte for å jobbe meg ut av tilstanden. Klarne hodet, roe pusten, si de riktige tingene til meg selv, reflektere og føle meg ut av sirkelen, få noe på plass. Så mye kan tilstedeværelse gjøre for en annen. Og da jeg på vei ut fikk rakt handa frem som et menneske på to bein med tørkede tårer og håret vekk fra ansiktet, sa han det: "Jeg håper du vil klare få karakterene du trenger, og blir psykolog. Vi trenger slike som deg." En av mitt livs største gaver. De ordene, i den situasjonen.

Når hun endelig forlot byen, og jeg var alene i hybelen, fortsatte kjærlighetssorgen i èn ukes gråt.

Men plutselig sådde jeg et par frø.. begynte gjøre gode ting for meg selv. Begynte søke ut. "Idag gikk det opp for meg.. at jeg har glemt at jeg er verdt å bli kjent med. Det er ikke slik at jeg en tid ikke har vært verdt å bli kjent med, slik jeg kanskje følte det. Det var bare en slags glemsel.
Nå skjer det noe. Idag var det sol i Sandviken. Det hadde regnet, slik at det lille treet utenfor kjøkkenvinduet var fullt av små perler som glinset. Også var det rundt 20 småfugler der som spiste og virret rundt. Godt å se på. Idag tidlig, i en time eller så, var jeg utrolig tilstedeværende. Jeg brakte meg inn i en tilstand for å formidle noe til en venn (man får sånne idéer noen ganger). Men uavhengig av om det hjalp ham.. det gjorde så godt å være s fuckings tilstede i noe. Jeg ble fyllt av varme, det føltes som det strålte av meg. Og ordene jeg sa ut i lufta, var så gode å si, og jeg sa de med hele meg. Hendene mine vibrerte. Da jeg 'kom til meg selv' oppdaget jeg at strømmen hadde gått i kretsen der jeg satt (...) . Det hadde rukket å bli kaldt, for ovnen hadde slokna. Jeg hadde sittet der med bare en badekåpe på meg, nær vinduet, uten å merke kulden."

Og før jeg visste ordet av det, var jeg innhyllet av nye ting. Et menneske ble til to, som ble til et helt kafé-miljø og en ny forelskelse i en mann. Tehuset den Blå Katt, bohemer og radikaler. Samtaler og sarkasme. Bergen fra en annen vinkel, en ny by, en oppdagelsesferd. Nettverket bredte seg utover. Forelskelsen tok snart slutt, men ikke forelskelsen i livet. Menneskene. Bergen. Dette var en gjenfødsel.

(Får meg deltids-jobb på sykehjem. Endelig litt økonomi)

Jeg mediterer oftere. Hadde en veldig god og skjerpende faste. I eksamenslesing-innspurt leser jeg fra 9 til 9 hver dag med matpauser og ettermiddagstur, og avslutter hver kveld med en time i vinduskarmen hvor jeg betrakter alle stadier av solnedgangen.

Hun og jeg har et tilbakefall, når hun gjenoppdager meg slik jeg er når jeg gløder med livsintensitet, og jeg gjenoppdager henne med tilgivelsens varme og håp. Følelsene er vanvittige, men jeg velger å ha et helt liv, hun er bare en del. Og når hun tar en pilleoverdose, og gamle mønstre gjentar seg mellom oss, tar jeg avgjørelsen. Jeg sitter i morgenlyset på Roskilde-festivalen, og en fremmed danske ved navn Jäsper setter seg ved siden av meg. Vi snakker om kjærligheten og smerten. Og da besemmer jeg meg, for at dette ikke er varig.
Det avsluttes på såpeopera-vis. Jeg forelsker meg i samme mann som hun forlot meg for. Ironiene. Hevn? Brukte vi han begge for å fri oss fra hverandre?
Forholdet er spesielt, fyllt med ømhet og varme, men har alltid en skygge av å ikke kunne vare. Også han er deprimert. Også for ham er jeg den sterke, den som må sette grenser for mørket. Det varer et halvår.

Samme tid utfolder livet mitt i Bergen seg i stadig vakrere sjatteringer. Nettverket blir videre og videre, jeg lever uforutsigbart og i øyeblikket. Jeg dyrker surrealismen, alle karakterene og stundene som ikke ligner noe annet. Jeg går ut, jeg havner et sted, jeg opplever noe nytt, jeg fylles med spenning og engasjement.
En ny bekjent dør, jeg kommer inn på sorgen til de som stod ham nær. Det bringer meg igjen inn i følelsen av spekteret mellom liv og død. Velger liv på nytt og på nytt, med høyere og klarere stemme. Intensitet. Intensitet. Intensitet.
"Livet sprenger sine egne grenser så jeg tror bevisstheten min skal til å slå sprekker"

En mandagskveld i september havner jeg blant mennesker som improviserer musikk ute. Det er cello, fele, stemmer, trommer, gitarer. Og en kvinne innleder til stemmeimpro, jeg slenger meg med og noe nytt spirer i meg. Kristin heter hun, hun er eksentrisk, hun synger ut, hun er en eksplosjon av iver og musikk. Og hun blir en ny god venn. Hver mandag jammer vi ute. Og vi synger flerstemt med andre jenter utenom.
Jeg bor i sentrum, det kommer folk på besøk stadig. Vi drikker te.

(Soundtrack: Bright Eyes, Eels "Blinking lights" albumet, Dresden Dolls, Xploding Plastix "Treat me mean I need the reputation", Pink Floyd "Shine on...", Devandra Bahnart, Porcupine Tree, Tom Waits ++)


2006

Det er vanskelig å skrive om dette året, for jeg aner ikke hva å velge ut. I mitt minne er dette det vakreste, mest mangfoldige og livsbejaende året jeg har opplevd hittil i mitt liv.

Jeg avsluttet et forhold. Det var et forhold som stadig holdt fast i meg med sjelelig ømhet og oppbluss av forelskelse, men som alltid også innebar en tvil. En gjentakelse av mitt mønster, å være med noen jeg føler ansvar og omsorg for. Det sa stopp til slutt, det var ikke givende så mye som tappende, det var ikke frihetsfremmende så mye som det var begrensende, og å bli i var ikke respektfult ovenfor ham, eller meg selv.

Frihet. Frihet.. Frihet!
Første tid uten forhold, og uten noens depresjon tett på meg, siden jeg var 18 år.

"Aaaaaaaaah! Jeg føler enkelte smilerynker rundt munnen og øynene våkner til live som etter en dvale. Jeg kan kjenne hele ansiktet åpner seg når jeg smiler. Kan ikke forklare dette på annen måte."

Jeg omfavnet verden. Alle jeg var blitt kjent med, alle som dukket opp midlertidig eller varig i livet mitt, de var alle velkomne. Velkomne i hjertet mitt. Den livsbejaelsen, sprengingen av bevissthetens grenser som jeg hadde kjent glimtvis høsten før ble oftere en varig tilstand. Jeg fløt sammenhengende fra situasjon til situasjon, alle med en mening, eller var det jeg som kunne tillegge alt mening?
"Ikveld så jeg tilbake på de siste dagene. Og det gikk opp for meg at de egentlig har vært ganske vinglete og uforutsigbare. Mange muligheter til å bli skuffa over at ting ikke gikk som forventa, eller usikker når noe uventa dukket opp. Men jeg har jo ikke engang merket meg uforutsigbarheten. Bare hengt naturlig med. Omstilt meg som ved et knips."

Jeg tok opp igjen et kurs for 3. gang den våren, i håp om å komme inn på profesjonsstudiet. Danset tango på kveldene etter lesing. Kom ikke inn. Høsten ble det jobbing istedet for studier, og nytt søk med samme karakterer.

Og selv om jeg var så mye glad, så mye tilstede i livsbejaelse og omfavnelse av øyeblikket, var det lite overfladiskhet og mye refleksjon. Over eksistensielle tema, de større valgene, samfunnet, alt jeg ikke er enig med. Jeg var mer trygg til å kunne se med rått blikk på hvor forjævlig verden vi har skapt oss, når jeg hadde min jevne tilførsel av meningsopplevelse i mitt liv til å styrke meg.
"Jeg vil ikke ha dette samfunnet. Jeg vet ikke hvor å begynne når noen spør meg hva jeg syns er 'galt'. Samtidig ser jeg for tiden et eksempel på ei som forsøker bekjempe systemene ved å melde seg helt ut av de, og som gjennom dette nesten selvutsettende forsøket poengterer hvor vanskelig.. ja, umulig det er... Så jeg tenker.. at vil jeg bidra til en forandring i samfunnet er jeg nødt til å ta del i det.. selv om jeg risikerer å miste meg selv på veien. Jeg håper jeg er sterk nok. Kanskje det jeg leste idag om symbolsk prostitusjon fikk bobla til å sprekke. Er jeg nødt til å føle at jeg prostituerer meg for å komme i posisjon til å forandre noe?"

"Igår hadde jeg en utrolig givende samtale med to venninner. Vi spydde ut gørr og frustrasjon og veltet oss i sarkasme over menneskenes selvutslettelse og ueærlighet ovenfor seg selv og hverandre. Slike ting."

Eksempelet ovenfor, som meldte seg ut, var Kristin. Få personer har inspirert meg så mye. Selv om jeg stilte spørsmål ved henne, selv om jeg trengte god-mobbe henne en del for hennes mest spaced idéer om sammenhenger i universet... denne dama nedstrippet de store spørsmålene om samfunn og vår fremmedhet til et barnslig fabel-språk de fleste kan relatere seg til. Hun var den mest radikale personen jeg hadde møtt noen gang. Uten å være vanskelig å forstå. Hun brakte musikk til menneskene rundt seg ved å invitere til deltakelse med lav terskel.. hun ønsket vekke den menneskelige naturlige musikaliteten i folk, den vi for ofte glemmer i disse tider hvor folk tror musikere er en egen art som bor på scenen. Og hun fikk det til. Hun ville alltid tenke at hun fikk lite til i forhold til sine idealer, men jeg så frøene hun sådde i folks bevissthet.

Når vi var flere som improviserte flerstemt sang, kunne jeg noen ganger oppleve en tilstedeværelse mer helhetlig omfavnende enn de fleste tilstander jeg har opplevd. Alle er der. I øyeblikket, på terskelen mellom to toner... fintfølende famlende... hva vi skaper i øyeblikket sammen er større enn summen av oss alle. Det løfter oss ut av oss selv, og nærmere oss selv på samme tid.

Det var crazy tider. Gå og synge høyt i gatene med Kristin og hennes handlevogn med synth i. Ha flere teselskap som kunne minne om Hattemakerens i weirdness-nivå. Fest hos en inder hvor absolutt alle masserte hverandre til slutt (dog ikke orgie, slik jeg frykta). Lavvo midt i byen med bål og dans flere ganger. Oppføringer av Kristins teatermusikal i sentrumsparken med deltakervidde fra afrikansk strengmusikk til erkebergensk pønk (Renneræv..). Samme i Porsgrunn på teaterfestival. Tidenes beste Roskilde-festival med Store musikkopplevelser og nydelige menneskemøter. Et av mine livs vakreste reiser bar til Karlsøy på sensommeren, med en buss herlige forskjellige mennesker, opptredener i lavvo og i natur, en omfavnelse av alt livet kan by på når menneskene er i seg selv og med hverandre heller enn i frykt og stagnasjon. Å havne tilfeldig på besøk i ulike subkulturer, fra fintkulturelt og internasjonalt til rølpete og lokalt.

Jeg avsluttet året med min førse reise alene, i Italia. Jeg trengte nedstrippe meg fra all bekreftelse fra folkene rundt meg, det jeg den tiden kalte bekreftelsesavhengigheten, være slynget ut der jeg ikke kjente noen. Det lå også en fristende utfordring i å fikse alt sjøl gjennom en reise. Å måtte stole på meg selv. Jeg har noen bilder på netthinnen fra den reisen jeg knapt tør ta frem, for de berører meg til tårer. Menneskene jeg traff, landskapene som slynget seg rundt toger og busser, fargene, stundene ting løste seg, frihetsfølelsen, og selv-tilliten.

(Soundtrack: Nina Simone - "Feeling Good" og "Sinnerman". "Snickerboa" - Stefan Sundström. "One way out" - Allman Brothers Band. Kristins musikk. Gogol Bordello (galskap på Roskilde). Fjorden Baby - "Pes" (den sangen merket jeg meg met i deres første konserter). Porcupine Tree - "Trains". Tool. Adjágas. Tom Waits (gjenoppdaget "Rain Dogs" albumet fra min barndom). New Tango Orchestra. Captain Beefheart - "Shiny beasts" albumet. Air - "Talkie Walkie". Muse. Leonard Cohen ++)

Ti år

Det har gått ti år i det nye årtusenet. Det oppsummeres overalt, og det er merkelig, jeg føler det ikke er lenge siden det ble oppsummert fra et helt århundre mens Will Smith sang at vi festet som om det var 1999, for det var det jo. Og jeg var 15 år, jeg så på tv og visste godt hva både han og andre sang, for jeg fulgte med på topp 20 hver uke selv om jeg ikke hang med på noe annet ungdommelig.

Morgenbladet og andre roper om det forjævlige tiåret og lengter tilbake til 90-tallet, da alt var trygt og oversiktelig. Jeg har imidlertid ikke så mye referanseramme, det var visst på 00-tallet jeg ble voksen. Eller hva man skal kalle dette.

Det føles småteit, en repetisjon av min evige glede over å repetere i nostalgiens navn, men jeg fikk en fiks idé om å oppsummere tiåret mitt, med vekt på personlig utvikling og et anslag sitater fra mine fortidige utgaver av meg sjøl (altså, ting jeg skrev det faktiske året). Kan bli langt, kan bli uinteessant for alle andre, men til syvende og sist skriver jeg denne bloggen for min egen del. Og den er en biografisk blogg.

2000:

(Overflate: Kvitt briller og regulering på terskelen til vgs. En liten milepæl.)

"Alt jeg uttrykker virker falskt og uekte, selv om det skulle komme fra sjelen. Er sjelen min falsk?"

Hadde en vanskelig tid med prestasjonsangst på skolen, to prosjekter på en gang som jeg måtte ha 6 på. Sprerrer. "Selv dette arket har blitt min fiende, fordi det krever noe av meg. Jeg krever noe av meg." Det utvikler seg til å bli en kortvarig, men heftig nedtur. "Noen ganger vil jeg svømme i elendigheta, i håp om å få noe verdt å erkjenne. Men når jeg konfronterer meg selv med faktumet at jeg ønsker elendighet, kommer mer ekte elendighet fram i sinnet som resultat av skyld, angst, frustrasjon.. en følelse av å være.. splittet, på en måte. (...) Jeg tenker for tida at jeg kanskje ikke skulle tillate meg å stige igjen, for på veien opp lover jeg meg selv ting. Løfter jeg etterhvert merker jeg ikke kan holde, og så bærer det nedover igjen. Håpløst. Uten håp. Jeg har lengsler, men de går mye oftere ut på å være fri fra ting, enn å virkelig vinne ting" Jeg var emo før emoene.

Dette var også året jeg for alvor begynte utfordre sosial angsten min. Møtte opp til en fest selv om jeg hadde måttet sette meg ned i en grøftekant på veien av pustebesvær. Etter festen skriver jeg: "Jeg prøver være mer sosial, fordi jeg ønsker kontakt med folk og at folk skal få bli kjent med meg, og for å myke opp nerver og angst. Ved oftere tilfeller av sosialt samvær tror jeg etterhvert magen ikke vil snøre seg så sammen. Og jeg skjønner fra idag at jeg er på vei."

Og jeg sørger over avsluttet ungdomsskole: "Kontakten jeg aldri fikk vil brytes nå. De er så stor del av min verden, innser jeg nå, selv om jeg aldri ble en del av deres. Ynkelig."

Tenkte dette året mye over mitt forhold til voksne. Både når jeg følte meg som en masete drittunge i forhold til familien, og når jeg fremstod som moden for alderen og fokuset ble mer å modenheten enn innholdet av hva jeg sa. Da var det godt å ha en venninne på egen alder. "Jeg vil kjenne personer som ikke blir overraska hvis jeg virker innsiktsfull. Helena er sånn. Når jeg snakker med henne finner jeg ikke et overrasket ansikt, men et samtykkende. Når jeg ikke trenger verken å hevde en modenhet, voksenhet eller ungdommelighet, er jeg mest ærlig."

Jeg var på Kreta med faren min og kona hans, og fikk en merkelig forbindelse til en 13 åring en kveld, noe jeg opplevde som en slags sjeleforbindelse jeg ikke kunne forklare. En annen gutt viste interesse åpent en dag, første gang jeg hadde opplevd det så klart at jeg ikke kunne avfeie det som innbilning. Reisen betydde mye for meg. Andre halvdel av året tenker jeg mye over sensualitet, og at jeg kanskje er en sensuell person, uten at jeg har erkjent det for meg sjøl før da.
Jeg gjør mine første oppdagelser av internett, inkludert etablering av et par mailvennskap, og innlegg/dialoger i et debattforum. Blir møtt og respektert der. Jeg opplever at jeg gjennomgår en forandring denne tiden, men sliter med å sette ord på det.

(Soundtrack: Fugees, Lauryn Hill, "Henry Lee" - Nick Cave og PJ, Madrugada, stort Queen-kick)

Memo to self funnet (fra en mail): "Jeg er ikke vant til å ha ærlige samtaler hvor jeg føler likeverdighet mellom meg selv og den andre. Og selv om jeg har tro på at jeg har evnen til det, er jeg ikke vant til å nå andre, eller få de til å åpne seg. Vakre ærlighets-opplevelser jeg erfarer er printet i hodet i lang tid. Og skulle jeg i fremtiden oppleve slikt som kontakten med deg oftere, håper jeg for guds skyld at jeg ikke blir vant til det likevel. For jeg setter slike opplevelser veldig høyt."


2001:

(Overflate: Meste av året fremdeles bare én venninne, som bor i en naboby, og flytter til Costa Rica andre halvdel av året)

Største temaer er lidenskap, vemod og ensomhet. "Jeg levde i en følelse av mangel på lidenskap i høst, og tomheten jeg oppdaget slukte meg, jeg følte meg fengslet på skolen, lidenskapen jeg visste lå i meg ga meg en helt ekstrem og forunderlig ensomhetsfølelse. Som den eneste fargefulle sjelen blant grånyanser. (...) Men lidenskapen inni meg var ikke realisert. Den lå der, og jeg var klar over den, men den var ikke sterk nok til å gi meg følelsen av å være Levende."

Dette året er ensomheten, som har vart i 6-7 år, noe som gnager på meg ekstra mye, nettopp fordi jeg begynner kjenne et potensiale til å leve et sosialt liv, selv om jeg ikke vet hvordan. Jeg begynner dyrke vemodsfølelsen, en tristhet over barndommen som er over, en dveling ved gode opplevelser og en romantisert melankoli. Jeg skriver ting dette året med pompøsitet og livsgnister. Jeg skjønner at ilden er mitt kraftelement, og jeg har begynt å lengte og håpe at noe vil skje. "Jeg lar dagene gå. Og selv om ventetiden drøyer stadig, ingenting skjer og eg befinner meg utrolig alene, ja, selv om jeg tviler litt på om ventetiden vil være over på en stund: Jeg depper ikke."
Dette året dyrker jeg eksistensialistisk tankegang, i den grad jeg forstår den. Finner trøst og gjenkjennelse i Rollo May, prøver tråkle meg igjennom Kirkegaard, men alt jeg oppfatter er en fornemmelse av fellesskap med ham, av at han ville forstått meg.

Så er ventetiden over. Høsten får jeg venner. Ikke en, men flere. Møter fra nett, tilfeldigheter på skolen, nye settinger med studieretningsfag. Intens glede og spenning. Mange gode samtaler, endelig følelse av å få brukt meg selv, en slags gjenfødelse.
"Bare de siste månedene har jeg begynt å få større kontakt med, og respekt for flere personer. Jeg ser deres svakheter... så det er ikke 'blindt', men jeg kjenner kontakten jeg føler får en utrolig intensitet ved seg. Det er som om alle (vennskaps-)følelsene jeg skulle hatt for vennene jeg ikke hadde alle disse årene har lagret seg opp, for nå å velte over meg."

(Soundtrack: Queen, Joe Henry, "Otherside" - RHCP, mye av min onkels favoritter)


2002:

Et veldig spesielt og lærerikt år. Hovedtema er Liv og Død. Med store forbokstaver.

Eksplosjonen fortsetter. Første to månedene av året er jeg alene hjemme, og er del av en trio bestående av gamle venninnen og ny kamerat. Vi er interne, vi er avslappa, og de bor nesten hos meg. Jeg har min første fest. Og min første opplevelse av at noen forelsker seg i meg, og tilhørende første seksuelle erfaringer. Dagene er intense, det skjer noe hele tiden, og det er fargerike mennesker. Åpenhet. Jeg ler. Og ler. Og danser. Noen av mitt livs mest intense minner skapes dette året, gjennom kontakt med andre, en tilhøriget jeg ikke har opplevd før. Mitt første Roskilde. Mange og lange nattetimer med venner på verandaen hjemme. Fester.

Jeg kjenner også på nye aspekter ved den alltid tilbakevendende fremmedfølelsen: "Hva andre velger å tro på, skremmer meg. Hva jeg finner innholdsrikt, skremmer andre. Jeg er en fremmed. Min virkelighet vokser i stadig større avstand fra andres." Jeg stiller jevnt spørsmål ved meg selv, mine motiver, mine tanker, slik jeg er vant til. Men denne tiden er det mer undrende og oppbyggende enn kanskje noen gang.

Det var Liv-delen. Så kommer døden. Jeg forelsker meg i en nær venninne. Det utvikler seg noe nydelig mellom oss, intensiteten har ingen grenser. Jeg er hennes redning fra et grått og fastlåst liv. Heltinnen, den som tar ansvar og som elsker. Men hun trenger ikke bare mennesker og å flytte, hennes angst stikker dypere, og hennes depresjon er nærmere døden enn der jeg noen gang har vært. Blod, død, død, blod, Seigmen, blod, død, Tool, angst, død, blod. Og jeg blir med inn i hennes verden, i ønsket om å forstå.

I desember skriver jeg: "For et år siden, satte endelig en bevegelse igang. (...) Selv når det gikk brått for seg i svingene hang jeg med. Jeg hadde begrep om hvem jeg var utviklingen... og om det gikk for fort, kjente jeg etter, og tok meg selv igjen. I høst tok bevegelsen en annen retning. Jeg klarer ikke holde tritt. Jeg retter all oppmerksomhet og dedikerer all energi mot så mye vondt utenfor meg, at jeg lagrer opp innvendig. (...) Jeg tør ikke prøve nå lageret... for ordene for det som ligger der ligger kke lenger i min munn. Det er for sterkt. Det er for kaotisk og paradoksalt. Og jeg lever i stadig frykt for å bli tvunget til å kjenne på mine verste frykter i denne perioden av livet mitt. (...) Det er så mye jeg ønsker rømme vekk fra. Så mye som er for vondt til å erkjennes. Og det hemmer følelsen av å leve. Det hemmer følelsen av glede."
En venn: "Hva gjør mest vondt?" Jeg: "Forvirring. At jeg hele tida trekkes mellom paradokser og motsetninger.. fra å lure på om hun trenger selvmordet til et desperat behov for å skaffe henne hjelp.. fra å ville skåne meg sev fra smertene ved å være med henne, til et kjempebehov for å se henne. Fra troen på håp til håpløshet og følelsen av å synke dypere og dypere."

(Soundtrack: Eels - "Beautiful Freak" albumet, Xploding Plasitcs, Godspeed You Black Emperor, Jeff Buckley, Aimee Mann, White Stripes, Gotan Project ("La revancha del tango"), Richard Hawley, RHCP, Manu Chao ++)


2003:

Stagnasjon og død. Ja, jeg var meg selv, jeg hadde kontakt med folk, jeg hadde fest. Bølger av nyforelskelse i henne og i livet. Men den lå der, periodevis sterkere, frykten for å miste henne. Nye kutt ble forbigått i stillhet, ingen energi til å reagere. Mindre reaksjon på mer reelle forsøk og. Ønske om at hun bare kunne tatt valget, Liv eller Død, for å holde henne med selskap på kanten av stupet drenerte meg for livsgnisten min. "Når jeg har hatt hodet hennes i fanget, med lukkede øyne, og forsøkt fange skjønnheten ved det hele i et desperat ønske om å behlde sanseinntrykk og ta de fram igjen i en fremtid uten henne." Hun stikker kniven inn i magen, det er dramatisk, og sommeren blir ikke full av liv og lek, selv om jeg later som.

Jeg velger mitt eget liv, videre, og drar på folkehøyskole. Selvutvikling i fokus, lærer meditasjonsteknikker og energiarbeide annerledes fra det jeg har vokst opp med. Jobber intenst med meg sjøl. Men hun er der alltid, dragningen og savnet etter henne, og den evige påminnelsen om mørke. Manglende tilstedeværelse i det sosiale på skolen, en tilbakevendende sosial usikkerhet, enda så like de er mange av de.

(Soundtrack: Jeff Buckley, Damien Rie, Bright Eyes, Thomas Dybdahl, Ojos de Brujo, Smashing Pumpkins "Adore"-albumet, Massive Attack, Youngblood Brass Band, Tom McRae ++)


2004:

Folkehøyskolen innebar en egen liten verden der alternativ tankegang var normen heller enn unntaket. Det handlet om krampegråt av bearbeidelse, det var lange meditasjoner og kontakt med kroppen og jorda på nye måter. Det var en sterkere stemme til å uttrykke refleksjon i grupper, til å kjenne etter hva som er riktig for meg, stå i min prosess. Jeg knyttet hele livet mitt sammen. Satt timesvis på rommet i musikk, meditasjon og tanker. Ble bevisst energier på nye måter, brukte hendene mine med mindre blyghet over det rare, både på andre og meg selv.
Og det var India, tre uker på våren. Vakre vakre India. Påminnelse om at den virkeligheten vi setter som standard bare er en av mange, og noen andre kulturers standarder kan endre virkeligheten inni deg.

"Tristere enn å se tilbake på noe man aldri får oppleve igjen, er å oppleve noe og vite at det snart tar slutt, og miste opplevelsen i øyeblikket fordi krampetaket om øyeblikkene blir så harde at tilstedeværelsen bare tyter ut mellom fingrene og renner vekk."
Sommeren forsvant i regn og jobbing. Jeg hadde med meg noen flere verktøy fra året som var gått, men jeg hadde igjen en hverdag i forholdet som både trakk i meg med den sterkeste kjærlighet og nærhet, og stadig mindre håndgripelige fornemmelser av stagnasjon og mangel på kontakt med livet.
Ikke lenger selvskading og selvmordsfare, og vi flyttet sammen i Bergen hun og jeg. Delte samboerlivet med barnlig begeistring og godt samarbeid, ispedd min angst for studielivet og hennes fantasier om puddefjordsbroa. Stagnasjon, kanskje mer enn noen tid, tappet for livsenergi uten å skjønne det. Få impulser, tv, hverdag. Indirekte manipulasjon og mønstre mellom oss. Tapt tro på meg selv. "Jeg vet jeg savner flere ting. Savn jeg knapt tør kjenne, for det higer sånn om jeg gjør det. Dans. Flørt. Eventyrlyst. Det alternative. Det tøffe. Grensesprenging. Vemod, de god-vonde stemningene."
Hun søker også forandring, føler samboerskapet holder henne tilbake. Vi planlegger å bo hver for oss, ikke et brudd. Avslutningen på forholdet skjer ved at hun går rett til en annen. "Alene. Nå er jeg helt jævlig alene. Nesten mer enn noen gang. Jeg var mer hel sist jeg var så alene. Ensom, men mer hel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være alene når jeg er så lei av meg selv. Jeg er bare den samme gamle.. ikke det engang. Jeg er en redusert utgave av alt jeg har vært. Jeg kan ikke forstå at noen tar meg for å være ny.. om de så stemplingsdatoen hadde de måttet kaste meg. Jeg har gått ut på datoen, og det er grønn avskylig mugg på meg. Herregud for noe melodrama. Prøver å le av det hele. Haha. Det går ikke. Alene i Bergen. I fremmed by. Med fremmede studier. Og ingen venner, utenom ses-av-og-til-og-tar-en-kaffe. (...) Og jeg har formet selvbildet mitt etter henne. Tilpasset det. Litt for godt. Jeg vet hun ikke ville at kraften i meg skulle bleke slik. (...) Hun sårer meg. Alt sårer meg. Livet mitt sårer meg. Jeg er bare et sår. Et åpent, metaforisk kjøttsår."

(Soundtrack: Mye samme som forrige året. + Hennes musikk: Tool, A Perfect Circle, Deftones mm)


(det blir en del 2, er jeg redd)

What you are

(Soundtrack: ”Stormy High” og “Queens will play” – Black Mountain)

Alle tilstandene.

Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.

Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.

Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.

(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)

Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.

En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.

(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)

Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.

Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.

Ti år igjen

Skrevet onsdag kveld:

Jeg har en venninne som er ti år gammel. Jeg har vel visst det en stund, at hun er en venninne, men det er ikke så lett for bevisstheten å oppdage slike selvfølgelige begreper innimellom vante kategorier; aldre og roller (barnepasser, barn). Jeg merker når jeg ser henne tilfeldig, at det er en varme mellom oss som ikke bare er den mellom en voksen og et barn, for det er en gjensidighet der. At jeg blir den støttende og sterke, innebærer ikke en mye skjevere relasjon enn den jeg har opplevd i voksne vennskap der den andre trekker i meg og tapper meg, for jeg lærer noe av denne jenta, minst like mye som hun lærer av meg. Jeg skulle ønske hun var 15 år eldre noen ganger, sin personlighet pluss mer erfaring og begrepsapparat, som jeg kunne invitert ut på kafé for lange gode samtaler.
I funderinger over drømmen om ti-åringen som brenner opp en gammel dimensjon (se innlegget ”Real Gone”), har jeg merket meg at det var så klart at jenta var ti år. Og at hun samtidig ikke var meg, men noen med kortere hår, annen måte å være på. Etter hvert ser jeg likheten mellom tiåringen i drømmen, og min tiårige venninne. Og om ikke det er sammenheng nok, i går merket jeg sterkere enn noen gang fellesrekkene mellom meg og denne unge jenta. I relasjon til meg selv som tiåring. Og i relasjon til den jeg er i dag.
Hun forteller meg om ensomhet. I utgangspunktet har hun valset inn i samtalen med inntrykket av at alt er fint, men uroen er der, og selv om jeg ikke tenkte bevisst at den dekte over for noe, må det ha vært en ubevisst gjenkjennelse der, for intuitivt kjøpte jeg ikke at alt var bra. Jeg vet ikke om jeg ville kjent igjen lengselen på et barn, så mye som jeg kjente den på en venn jeg speiler meg selv og min historie i. Lengsel etter at noen ikke møter babbel, fjernhet og uro med en holdning som aldri spør etter noe mer, prøver nå en, den lengselen jeg hadde i familien min i flere år.
Det kommer for en dag at hun har bare én venninne, som flytter etter dette skoleåret, og at hun kjenner på avstanden til alle i klassen, hun finner ikke et møtepunkt med dem… Jeg vet ikke om hun opplever angsten, men definitivt har fremmedheten begynt å luske seg inn i livet hennes. Hun liker å undre seg.. hun liker å filosofere, det ordet bruker hun selv, hun kommer med ord om de voksnes verden av spiritualitet og religiøsitet som i sin enkelhet blir klare laserstråler fra hennes sinn til mitt, og plutselig er de voksnes kompliserthet det mest barnslige jeg kan tenke meg.
Hun har også begynt å betrakte spillene. Gjort seg sine første refleksjoner rundt at enkelte gutter ”egentlig er snille, men når de er med de andre som er sånn dumme, blir de også sånn”. Og til og med han gutten som var lederen av de dumme, var egentlig snill. Hvorfor er de sånn dumme når de er sammen med hverandre, og så mye snillere hvis man er med de alene? ”Shit, det lurer jeg også på når jeg er på skolen” var jeg på nippet til å svare, men holdt tross vennskapet fast nok på rollen som den voksne, og fortalte forsiktig at voksne faktisk også er sånn ofte, at vi liksom later som noe, når vi vil de andre skal like oss, mens vi kanskje er annerledes inni oss. Så sa jeg noe om masker, et halvhjerta forsøk på å overføre min egen oppdagelse i barndommen av den metaforen, men jeg tror ikke jeg kan overføre slike oppdagelser til henne, hun gjør sine egne, og det blir utrolig spennende å høre om de.

Da jeg var 12 år kom jeg over et kort i mammas gamle skrivebord, med overskriften ”Masker”. Jeg har sjeldent opplevd et ord, en metafor, skape en så stor lettelse og beskrive så mye jeg hadde manglet ordene for, som det ”masker” gjorde i denne teksten. Maskene som legger seg over mindreverdfølelsen, som postulerer selvsikkerhet og uberørthet når forvirring og usikkerhet ligger under overflaten. Og under maskene, personer som samtidig søker og ønsker å bli sett og bekrefta på et annet plan enn i maskeradeballet.
Jeg så meg rundt i skolegården med nye øyne. Endelig hadde jeg ordet. Og deres utestengende holdninger, deres hardtslående ord og hånlige utrykk, de kom ikke fra onde mennesker, men fra maskene til noen som egentlig er redde og usikre. Og selv om angsten og den lave selvfølelsen fortsatte, hadde første frøene blitt sådd, til å tørre leve med tro på at ingen er onde, på tross av alt som herjer mellom oss og inni oss. Til tider har jeg ønsket det ikke hadde skjedd, en verden av gode og onde mennesker hadde vært så mye lettere å forholde seg til, så mye mindre fortvilende å beskue, og ikke invitert til disse indre dialogene mellom engler, demoner og alt der imellom. Og når noen kaller meg naiv idet jeg sier jeg ikke tror på onde mennesker, får jeg lyst til å be de leve en dag i den jævlige verdenen jeg lever i, hvor onde handlinger ikke kan forklares enkelt, hvor noe så stupidt som folks selvbedrag, mindreverd, sosiale mekanismer og glemsel om sin egen godhet kan få de til å flå hverandre psykisk og fysisk, og danne systemer som legitimerer og hyller ufølsomhet, teknisk fiksering og kald distanse på bekostning av de som trenger varme mest, hvor de som ikke fikk den varmen videre skader, voldtar og dreper andre, og hvor all denne stupiditeten virker gjensidig forsterkende til det som kunne vært et lærerikt møtepunkt ender i blodig krig, for å nevne noe…
… og forsøke igjen å kalle meg naiv etterpå.

Jeg vet den tiårige venninnen min sannsynligvis kommer til å leve i den verdenen. Hun kommer ikke til å kjøpe det svart hvite. Hun kommer heller ikke til å lett kjøpe de sosiale spillene, så mye som hun betrakter de med fremmedfølelse og ensomhet. Der er hun, der jeg var. Veiene er ikke de samme, kanskje hennes historie blir lettere. Men tankene mine gikk etter den samtalen, til alle de som er sensitive på samme måte. Og de årene de må igjennom. Ikke minst, til redselen og tidvis troen på at en selv er gal eller unormal… hva som er normen må jo være sant. Ens følelser og opplevelse er en uting. Feil. En splittelse i virkelighet, mellom det som føles naturlig, og det alle gir inntrykk av at er naturlige selvfølgeligheter. Jeg vil ikke være enda en av de som legger til nok et press, med profesjonell mine og postulat om en objektiv virkelighet, mot følelsen av hva som er naturlig. Jeg vil finne en annen måte å hjelpe folk fungere og vokse i seg selv og verden. Viljen er sterk.
Venninnen min hjelper meg å trekke tråder på nytt. Hun minnet meg på at årene med ensomhet og angst -den tiden hun har begynt på nå- brakte meg til et sterkere ståsted i meg selv. Om dette studielivet innebærer et par år til med mye kontrast mellom eget ståsted og omgivelser, sosial usikkerhet og fremmedhet, å måtte lytte til og holde meg åpen for de som viser meg virkelighetsbilder som ikke samsvarer med en følelse av hva som er naturlig og logisk på et rent menneskelig plan… så er jeg i det minste voksen. Klarte jeg beholde vettet som barn, klarer jeg faen meg å gjøre det samme nå.

Real Gone

Jeg vet ikke hvordan å skrive om dette. Disse poetisk-prosaiske vendingene, forsøk på å prøvesmake sitt eget kanskje innbilte fremtidige forfatterskap, kan noen ganger sile frem noe ekte, skjørt, essensielt og følelsesnært. Andre gangen føles det som denne formen plasserer livet mitt i en paralell dimensjon hvor jeg ikke var mer enn en romanfigur en annen leser om i en annen tid.

Faen og. Igår og idag. En sånn ekstrem fremmedfølelse til meg selv plassert i denne settingen, psykolog-studenten i nye seriøse stadier. Enda psykolog-yrket, i de klareste trekkene bak tåke av teorier og papirer, er noe av det som ligger meg nærmest. Jeg vet det er min vei.
Men det var denne idéen om noen jeg skulle være plutselig, som kom utenifra, som jeg ikke klarte ta med meg selv inn i. En annen enn meg levde livet mitt noen timer, og resultatet ble en helvetes skakelse i kropp og følelsesliv igår, så jeg idag kjennes mørbanka og føler jeg plutselig har glemt hva det er å le. Skakelsen har også satt igang et fysisk forløp, det vi kaller influensa. Immunforsvar ut av spill. Jeg slutter aldri å beundre samspillet i kropps-sinnet.

Jeg har feber. Får ikke tak i alt det dreier seg om. Da jeg fortalte psykologen om det, klarere i hodet som jeg var akkurat da, sukket han og sa "Du tok virkelig alt på en kveld, du". Og jeg tenker på Yalom og hans påpekelse av at psykologene tror fancy innspill eller kloke teorier gjør mest forskjell, men for pasienten er det ikke det. Det er slike små bekreftelser, som å se i kroppspråket hans at han ser det ikke bare er en nedtur, en hormonell ubalanse eller noe jeg spiste, en dårlig dag.. men en dag jeg tok nesten alt på en gang. Og lot det skylle totalt igjennom kroppen til jeg bare klarte bevege meg i slow motion.

En venninne meldte om sine oppbrudd i livet: "Point of no return". Og jeg ble liggende og hikste i nye skakelser bare av de ordene. Etterpå drømte jeg om en tiårig jente som stod i en stue med en annen dimensjon framfor seg, den dimensjonen hun kom fra, som hun bare kunne lukke portalen til ved å la gå til grunne. Hele den andre 'verdenen', tydelig og mektig med landstrakte landskaper, stod i brann. Vulkansk og dramatisk. Jenta kylte de siste ildkulene fra sine små never, som gjorde at verdenen tok så fyr at den antente huset hun stod i, i vår dimensjon (nabohuset til mitt barndomshjem, by the way). Når hun skjønte kroppen hennes ville gå til grunne med huset, tok hun bolig i en langhåret hvit og spraglete katt i nærheten. Noen fortalte meg katten hørte til i Kongsvinger. Det var før sjelen dens fortalte meg og viste meg sin historie, som jenta som tok farvel med sin verden ved å brenne den opp. Ikke kom her og fortell meg du har surrealistiske/merkelige drømmer. I'll beat you any time.

Men nå når influensaen har tatt over og skakelsen har roet seg, begynner jeg huske at livet mitt dreier seg om så mye mer enn byråkrati og system. Og jeg kan velge hvor oppmerksomheten ligger, hvor jeg er tilstede. Hva jeg vil nære i min virkelighet, er det mellommenneskelige. Det naturlige. Det ordløse. Musikken. Og vitenen om at det er alltid mye vi ikke vet.

Å tilhøre

Noen ganger finnes det ingen mellomting mellom å være totalt tilhørende i det å være del av en menneskehet... og å ikke føle tilhørighet noe sted. Det blir to erkjennelser som lever side om side og veksler på minuttet. Jeg entrer et rom, og der hører jeg plutselig til, fordi jeg i øyeblikket bærer det å være menneske med en viss verdighet, glede og ydmykhet. Så jeg kan være en tilhørende så mange steder, i øyeblikket. Selv når andre kjenner hverandre bedre, selv når jeg kommer og går alene.

Jeg kommer og går alene. Veldig ofte. Jeg sitter i hybelen min og smiler eller stirrer for meg selv, drikker te, skriver, danser. Så går jeg ut døren. Og der er det mennesker. Jeg går bortover veier eller torg, og så sier jeg hei eller nikker gjenkjennende til noen. Kanskje havner jeg et sted jeg føler for å være, med andre. Eller jeg går et bestemt sted som er forlokkende på humøret, gjerne der det er både musikk og mennesker. Og der klemmer jeg, der kjenner jeg musikken og smilene og stemningen jeg får av hver enkelts utstråling, og sammensmeltningen av disse. Jeg havner i metafysiske og personlige og latterkick-vekkende og absurde samtaler med individer. Noen ganger danser jeg. Så går jeg hjem alene.

Alle stedene jeg ikke hørte til. Følte jeg ikke hørte til i hjembyen, for familien min var ikke opptatt av det de andre var opptatt av. De var for eksentriske og søkende, i sterk kontrast til gjengse a4'iske sfærer og materialistisk søvnighet/desperasjon. Hørte ikke til på skolen, ungene kom fra samme søvnighets-samfunn, og de hadde ikke oppdaget døden, de var ikke opptatt av å se igjennom ting, de var fremmede, eller jeg var. Hørte ikke til i noen av de ulike reaksjons-boksene heller. Var ikke raddis, ikke pønker, ikke metaller, ikke gother.... Hørte ikke til i familien på morssiden, for jeg var eneste østlending, og jeg tok meg selv høytidelig da alle ville jeg skulle ha selvironi slik de hadde på egne og andres vegne. Og hos pappa var jeg på besøk.

Nå dyrker jeg mangfoldet. Og følgen er at det ikke finnes mellomting mellom en omfavnende tilhørighet i det å være menneske -det er alltid et felles møtepunkt- , og å aldri være hjemme i noe mer enn meg selv og min alenehet.
Å være den velfungerende studenten blant de som er/holder seg utenfor. Å være den som er/holder seg utenfor blant velfungerende studenter. Den svevende blant de praktisk jordnære. Den jordnære blant de svevende. Den som er på besøk, men aldri boende. Den som flakket videre, og så gikk hjem alene.

Men likevel alltid med et smil. Noen ganger det vemodige smilet over å aldri få delt sin verden mer enn stykkevis, sukket over å bære seg selv alene. Noen ganger hemmelighetsfullt lekende med tanken om å høre til i seg selv, og i det å være menneske; mangfoldig.