Trykke på Knappen

Hva er det som skiller virkelighetene, som får det til å skifte, enten det er et nyansert lite steg eller en helomvending. Det skiftet som bringer fargene frem så verden syntes som å ha vært et svarthvitt stillbilde før karakterene og dyrene og vannet begynte bevege seg og glitre. Hva skiller virkeligheten til den som er stivnet, den som ikke kjenner seg våken og kanskje ikke er bevisst sin søvn, eller den som er fanget i meningsløsheten, eller tankekjøret... fra virkeligheten som opplever mening?

"Cause there's this switch that gives hit and it all starts making sence, there is no right way or wrong way, you just have to live. And so I do what I do and at least I exist. What could mean more than this? What could mean more, mean more?"

Å trykke på den knappen kan noen ganger være så latterlig enkelt. Når jeg ikke klamrer meg til viktigheten av problemer, illusjonene om fortid og fremtid. Å se seg rundt og le av seg selv, for det er så vanvittig vakkert å leve. Alle planer og detaljer, det siste dramaet eller den siste tunge stenen jeg føler jeg bærer, hva er det for noe egentlig? Når jeg ser meg rundt, og en glipe lar lyset begynne trenge inn, dypere inn i tilværelsen.. snakke med det i meg som henger sammen med alt annet, snakke med det i meg som føler kjærlighet for alt som er, inkludert meg selv...
hva i all verden er det som forstyrrer?
Og hvorfor klynger vi oss til det så lett? Som en trygghet, den siste pinsel å fore oss selv med, den siste bekymringen å fylle tomrommet eller legge over den underliggende angsten.. så dyrebart for oss. Vi ønsker ikke det skal være enkelt å slippe. Og jeg lurer noen ganger på om det er det eneste som hindrer oss i å kunne trykke på knappen. Frykten for at det var så enkelt. Frykten for at alle kampene vi har med oss selv egentlig er poengløse.

For gir ikke det oss ansvar for vår egen tilfredshet, om det faktisk er en slik knapp? Og om alt som hindrer oss fra å trykke på den, se oss rundt med lattermildhet over alt det menneskelige tåpelige, med blikk for den totale skjønnheten som overskygger alt annet.. er at vi ikke vil det skal være enkelt?

Jeg liker å tenke at det ikke er enkelt. Jeg liker å nikke medfølende med de som sliter i en gråere eller mørkere virkelighet enn min egen, oppmuntre til de små steg. For det er jo ikke enkelt. Den største bekreftelsen du kan gi, annerkjennelsen av hvor vanskelig det er. Og jeg vet det jo, at jeg selv når jeg har hatt det vanskelig liker høre at det ikke er enkelt, det er en lettelse i det.. for pirker noen i mitt ansvar for min egen tilfredshet vekker det angst.

Og jeg tenker at de gråe virkelighetene setter seg så godt. Et menneske kan noen ganger ikke kjenne annet enn det gråe, og glede kjennes som noe overfladisk, en maske som plasseres på et stjålet øyeblikk der en var en annen, en som var glad, i et annet liv enn det en kjenner eierskap til. Og hva skjer med en da? Hvordan ser hjernen ut, for eksempel? Assosiasjonsnettverkene knyttet til negative følelser, andre til mekanismer som slår følelsene av, beskytter, hemmer, gjør grått, gjør livløst, gjør meningsløst. Synapsene er sterke, der de forer en med nye hemninger og negative koblinger fremfor gode. Klart det vil ta tid å endre slikt.. en kamp idet en synapse flytter på seg, en annen assosiasjon blir klarere, følelsene slipper til også med det gode, det Levende. Hippocampus må bygges opp over år om angsten har brutt den ned med konstant høyt cortisolnivå...

..så klart det ikke er enkelt da. Jeg misliker sterkt de stigende effektivitetskravene i psykisk helsevesen, få de inn og få de ut igjen. Konsekvenser tilsidesatt. Symptomlette. Selv samtaler skal fungere som en smertestillende tablett, lette symptomene, men ikke stille spørsmål ved hvor smerten kommer fra. Men psyken er et nærere felt, å stirre direkte på noens ødelagte organer vil ikke få deg til å gremmes over din egen dødelighet så mye som å stirre inn i noens meningsløshet. Den virkeligheten, der alt dette vi driver med, all kavingen rundt på jordens overflate i våre små liv, blir belyst som den ytterste meningsløshet... den er nær oss alle, om vi tør kjenne den. Det ødelagte organet tilhørte en annen som ikke har ditt friske organ. Men følelseslivets organer, meningsløshet, glede, sorg, dødsangst, kjærlighet... de taler med klare røster i oss alle. Det syntes lettere å holde seg for ørene, fokusere på symptomlette framfor meningsløsheten, enn å gå igjennom å høre hva psyken har å si, kjenne hva følelsene bringer deg inn i, og leve sterkere derifra. Kanskje også møte et annet menneske derifra.

Men selv folk i den ytterste meningsløshet, enten de er fanget i en konsentrasjonsleir eller en dyp depresjon (som kan innebære like stor smerte), har disse øyeblikkene, det er jeg ganske sikker på. Disse øyeblikkene der de plutselig kjenner seg tilhørende i verden, hvor fargene klarner og en liten opplevelse av menneskelighet eller skjønnhet samler alle kaotiske fragmenter til en klar tone. Det blir plutselig stille. Og så glitrer det. Og så er det latter, eller smil, det vonde og kampene virker så fjerne og irrelevante akkurat nå. For akkurat nå lever jeg. Hva kan bety mer?

Hva er det som skjer, når virkeligheten går fra å være grå til fargefull? Når noen jobber seg ut av mørket innebærer det ofte en sterkere erkjennelse av glede. Som å krype gjennom tunellen. Eller pløye seg igjennom lagene av en råtten frukt på jakt etter en kjerne hvorfra et helt nytt tre kan vokse. Jeg har tenkt, så lenge jeg kan huske å ha hatt tanker om vår psyke, at glede har mange lag, fra den overfladiske flyktige til den gjennomgripende eller varig tilfredse. Og at det virker som mange må igjennom mørke for å oppleve ekte glede. Kanskje tanken var der utifra egen opplevelse, utifra en følelse av at å holde vonde følelser på avstand innebærer i samme sleng å slå av tilgangen på de gode. Eller følelsen av at å møte sine indre demoner er som en renselse, om en ikke bare blir fastlåst i kampen innebærer det å møte frykten like mye som det som fryktes. Når en ikke lenger har avkroker i sitt eget følelsesliv, sine muskler og organer i kropp-sjel som en ikke klarer, orker, tør kjenne.. da er det frihet. Og det er rom for å ta inn, lyse luftige rom åpne for nye inntrykk. Åpne for å føle noe, se en farge, ta øyeblikket for hva det er fremfor å rømme fra vitenen om at vi lever og vi dør.

Slik har jeg tenkt siden tenåra. Og det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt å tråkle seg fra et liv på overflaten, gjennom håpløshet og fortvilelse, til mening og sterkere Liv. Men hva da med disse øyeblikkene? Denne følelsen, av at det er et enklere valg her i øyeblikket? Mellom å fore sine kamper, klynge seg til fortid og fremtid, spinning i tankene, og å åpne sansene og følelsene... bli årvåken som en hjort som spisser ørene på en eng før den hopper med lette sprang videre. Se seg rundt, se det som glitrer, tørre kjenne med lattermildhet hvor rart det er at denne skjønnheten skyves til side for det vonde en er så glad i...
Det handler ikke om symptomlette, om lettvinte løsninger. Er en ikke der, er en ikke der. Og er en der, handler øyeblikket og den skjønnheten om noe langt mer gjennomgripende enn en smertestillende pille.
Men finnes knappen en kan trykke på? Og er det bare frykten som hindrer en i å velge trykke på den?

Psykotisk

Katt på fanget og en ny bekjent på andre siden av bordet med fjellandskaper farende forbi. Livet har det med å plassere meg i situasjoner hvor alt er så på kornet bra timet og treffende, at det blir totalt naturlig.
Et glippe med billettkjøp, og jeg havner på et bord med en katt og en dame som er psykolog slik jeg ønsker være. En mild og kraftfull kvinne som gjennom tiår med ulike utdannelser (bioingeniør, filosofi, profesjonsutdannelsen, etterutdannelser) og jobber, holder fast ved simpelheten i at pointet er å være støtte og hjelp for andre.

Hun snakker om alle disse diagnosene.. hva er poenget? Og hun jobber et sted folk dopes ned, hun bruker de ordene og, snakker om hvordan vi om et par tiår kommer til å skjønne hva for grov mishandling vi har holdt på med. Der jobber hun, har lovet å ikke reagere på det, og hjelper det hun kan til tross. Og øya hennes gnistrer av liv. Ja, de gnistrer av liv. I hennes virkelighet, ikke ulik min, lever vi i en tid full av fornektelser, der de som skal hjelpe ikke tør ha eget blikk på ting, ikke tør stille spørsmål ved hvordan vi hjelper, der du blir utestengt og risikerer bli arbeidsløs om du uttaler deg på vegne av svake, særlig om kollegaer er de som gjør overtrampene, og der vi altså doper ned folk til det ugjenkjennelige uten egentlig vitenskapelig (heller kapitalistisk) bellegg for det...
...og øya hennes gnistrer av liv.

Og jeg tror jeg fatter at øya gnistrer.
Det er jo når jeg er mest levende, mest trygg, mest på plass i meg sjøl, at jævelskapen og galskapen rundt meg overalt også syntes mest tydelig. Gjennomskinnelig. Et paradoks?
Vi ønsker tro vi lever i noe som fungerer, vi tenker folkene som har peil står bak hvordan ting gjøres, vi tenker det er en logikk og en god hensikt som har laget et mønster i samfunnet som makes sence... det er fallskjermen vi trenger i vår utrygghet. Jeg sier vi. Men jeg er ikke inkludert i det vi'et, jeg kan ikke huske hvordan det var å virkelig ha den fallskjermen, om jeg har hatt den noen gang.

Det kan kjennes jævlig utrygt til tider.. men det kaller også på en annen trygghet. Kanskje det kaller på en standhaftig livsgnist også når jeg står i dissonansen. Mellom hva jeg plasseres i og må spille med på, og hva min indre viten sier. Min subjektive viten, som forenkler det hele til å handle om mennesker, natur, frykt og kjærlighet.

Hever jeg meg over hele samfunnet med å tenke slik? Tror jeg at jeg er bedre enn alle som har peil, menneskene før meg og nå som bygger og deltar i et system, et puslespill av dimensjoner? En ganske kraftfull jante, som ønsker slå ned på et potensielt ganske kraftfullt hovmod inni meg til tider. Men verken jante eller hovmod passer inn når en kjenner kjærlighet til seg selv og andre. Sinnet, oppgittheten og bitterheten har også mindre plass da.. eller kanskje transformeres på et vis.. til en slags klarhet, bestemthet.

Det var noe slikt jeg så i kvinnen på toget. Og ja, det er befriende. Det skjer egentlig ikke så sjeldent, menneskemøter med individer over 50 med en avklarethet i sin egenart og sitt skråe blikk på ting.. som verken forsvarer, beviser eller unnskylder seg selv. Det er vanvittig inspirerende.

Ja, samfunnet med all sin galskap utfolder seg foran meg ekstra sterkt i tidene jeg er mer trygg på meg sjøl. Når det kjennes som jeg har banet meg litt vei forbi angsten, så mer inngående spørsmål ved alt vi tar for gitt får friere spillerom. Hvorfor i all verden har vi penger? Tenker jeg da. Er det ikke noe vi egentlig har vokst oss forbi, at om vi hadde kvittet oss med de hadde vi ekspandert til noe beyond imagination?

Og når noen gjør noe, hva som helst, hva er intensjonen? Og bak første presenterte intensjon, ligger det en annen og bedrar.. ikke bare omgivelsene, men kanskje også personen bak handlingen? Når noe virker selvfølgelig, nærmest så den som stiller spørsmål ved det blir en tosk av sitt eget spørsmålstegn.. da virker det så ofte som intensjonen er frykt. Intensjonen bak å ikke stille spørsmålene, er også som regel frykt. Noen ganger så dyptpløyende, at det heller kan kalles angst, personlig angst.. den som verner mot en historie der livet ditt var en løgn alle disse årene du trodde noe var selvfølgelig, når det egentlig var ren galskap. Man kan bli psykotisk av mindre.

Jeg tenker litt på psykoser også. Og fenomenologi. Og eksistensialisme. Og objektivisme. Og standarder. Nettverket av mindre flatterende samfunnsskråblikk jeg får ut av det, går noenlunde slik:
Så vi vokser opp med vår subjektive virkelighet. En opplevelse av å være en person med tanker og følelser som navigerer seg i verden derifra, innenfra og ut.
Heidegger og andre glupinger i fenomenologisk og eksistensiell tradisjon, understreker betydningen av vår subjektive virkelighet. Hvordan ingenting egentlig kan kalles objektivt, for vi er alle subjektive vesener, her vi vandrer rundt med våre virkelighetsopplevelser. Psykologi-teoretikere som har vokst seg ifra det biologisk-ekstreme synet på psykoser, understreker viktigheten av å bevare følelsen av et subjektivt selv. Når denne følelsen ikke får forankret seg, kan vi bli fragmenterte, føle oss splittet, paranoide, kanskje begynne se og høre ting tilogmed. Iallfall oppfatte noe som reelt utenfor oss selv når det egentlig springer utifra splittetheten vi føler.

En psykostisk person, sier de da, trenger bli møtt i sin subjektivitet, sett og forstått i sin opplevelse, om den virker aldri så fjern fra våre 'friske' virkeligheter. Og jeg undrer meg.. er det bare den psykotiske som trenger dette? Og er det bare i barndommen vi trenger ivareta en følelse av et subjektivt selv? Er det kanskje viktig for voksne også?
De som slår meg som mest tilfredse i livene sine, slår meg også som vandrende subjektive selv. Ikke dermed ufølsomme for andres subjektive virkeligheter, langt derifra, men liksom på plass i seg selv. Når de tar valg, er det ikke et "man" som tar valget, det er et "jeg". Det er ikke et ukeblad som forteller de hva som passer inn i et bilde av det perfekte liv, det er en følelse, et ønske og en vilje som driver de til å skape noe, dag for dag. Leve et liv, ikke et bilde av et liv.

Og det er jo godt gjort. For ukeblader og alle deres analogier bombarderer oss. En analogi kan være siste politiske korrekthet. Eller siste vitenskapelige idé. Eller siste virkelighetsbilde i paradigmet du tilfeldigvis er født inn i. Rammene du skal måle deg selv utifra. Plassere ditt liv innenfor. Unger kan begynne måle seg selv fra de er i barnehagen.. ikke lenger bare etter foreldrenes bilde av hvordan de burde være, men en diffus følelse av en standard.
Noen av de får diagnoser når de ikke passer i den standarden. Så.. utenom det som bekrefter den subjektive virkeligheten, slik foreldres blikk og handlinger gjerne heldigvis gjør, blir de presentert for utenifra-blikket. Det som sammenligner med en standard. Noen der ute vet hva som er riktig, og ser de derifra. Enten du er mønsterungen eller adhd-ungen. For å ha kontroll, for å ane noenting om hvordan å navigere deg, må du prøve ta rede på hva som er dette riktige. Som noen utenfor deg kjenner, men som du i sin egen subjektive virkelighet ikke har tilgang på. Og iallfall ikke lever opp til.

Noen lar denne standarden bli sitt selvbilde. Og det høres noen ganger vidunderlig ut, andre ganger som et fengsel. For har man frie valg da? Klarer en tenke andre alternativer, enn det som er gitt av rammen?
Andre opplever to-deltheten, mellom hva de burde og hva de ønsker, mellom hva som ventes og hva som føles, mellom moralske regler og en etisk indre bevissthet, mellom konformitet og egne verdier.
Er denne splittelsen mellom subjektiv virkelighet og objektiv utenifra-standard så forskjellig fra den gryende psykose og dens følelse av fragmenterthet og splittelse? Og når en psykostisk person skaper vrangforestillinger utenfor seg selv som representasjon av sitt fragmenterte selv, i et desperat forsøk på å make sense out of things... er det egentlig så forskjellig fra våre forestillinger om samfunnet som ser oss, som vi må leve opp til, standardene og ukebladbildene og den siste fikse idéen om hvilken pille som kan døyve angsten?
Den angsten som pirker borti oss med en erkjennelse av et subjektivt selv, med en egen vilje. Og med en kjærlighet som ikke kan måle seg med noen standard.

Ja, slike tanker er normal kost i denne subjektive livsverdenen. Når jeg lefler med slike tankerekker, undrer jeg meg på om systemene vi har skapt oss, ligner vrangforestillingene til den psykotiske. Ikke bare en rømning fra en virkelighet, slik vi desverre ofte har betraktet psykosen.. Men en måte å forsøke make sense, forsøke ha kontroll og ikke måtte forholde oss til følelser vi ikke har lært oss å takle. Ikke måtte forholde oss til selverkjennelse, for eksempel. Eller erkjennelse av hva som kjennes riktig, framfor hva siste idé forteller oss er riktig.

Det er godt å ha det slik, at tanker ikke skremmer. Selv når de bryter totalt med en standard, pirker i min og andres angst, snur opp ned på begrepene galskap og normalitet, og attpåtil tilhører en psykologstudent som skriver på nettet.

Manifestere seg

Så. Hva gjør livet godt?

Jeg ser tilbake på tiden siden i sommer. Å riste på hodet er en klisjé mer enn det meste annet, men det er jo det jeg gjør, rent fysisk og inni meg. Så jeg skriver det. Jeg rister på hodet over hvor mye jeg har levd oppi tenkeboksen, hvor mye jeg har spinnet rundt i konseptjag og iherdig jobbing med å skape abstrakte byggverk rundt hva livet mitt er, og hvordan å ha det bedre. Metatanker om metatanker om tanker og følelser i en gitt stund, som drar stunden og tilstanden utover til et forsøk på å skape et konsept om hva som egentlig foregår. Det som egentlig foregår til enhver tid, er øyeblikket. En viten som sitter i ryggmargen etter all erfaring og visdom (fra andre og meg selv) jeg har tatt inn og gjort til mitt livsgrunnlag. Og likevel har jeg ikke klart å finne koblingen til den vitenen. Koblingen til et mer tilstedeværende liv.

Jeg rister også på hodet over kontrasten: Mellom tankespinn, kaos og forsøk på å danne selvkonsepter med tankeboksen i et liv der det ytre drar en i alle retninger på ene siden...
og på den andre siden det arsenalet av minner om noe godt, frigjort, levende, kjærlighetsfyllt og spennende.
Det er mange jeg ikke ble ordentlig kjent med før akkurat denne tiden. De kjenner meg som den livsglade, avslappa, dansende, frie og oppegående personen jeg er i møte med de. Og ikke er det noe falskt ved det. Min varige personlighet, og på sett og vis min trygghet og livsbejaelse, har levd videre side om side med den kaotiske tankeboksen. Også på skolen har dette levende, åpne og trygge fått noe plass.
Jeg har blitt kjent med og mer involvert i musikk-miljøer enn på flere år. Jeg er velkommen, respektert og likt i en slik grad at jeg har slitt med å innse det selv. Jeg har også funnet meg selv i mange vakre, spennende, menneskelige, varme og kjærlighetsfulle tablåer. Og i mange av de har jeg vært tilstede. Kjent brystkassen vokse og smilerynkene danse.

Så. Hva gjør livet godt?

På vei til et respektabelt yrke, med et mer spennende og allsidig sosialt liv enn de fleste kan drømme om, med stadig støtte og bekreftelser fra andre, og stadig nye meningsfulle opplevelser... hva skulle tilsi et trøblete og kaotisk indre liv? Har en lov å ha det vondt, i et slikt liv? Rundt meg er det mange som aldri fikk de mulighetene jeg har, som har vonde bakgrunner og kaotiske livssituasjoner. Andre slår meg som stagnert i livene sine, drevet av pliktløp og skyldfølelse, kontroll og mindreverdfølelse. Jeg kjenner noen ganger en enorm trang til å bringe de inn i de opplevelsene jeg tar del i, og rope: "Se, slik kan livet være!".

Men om det ytre livet mitt kan se stjerneeksemplarisk ut, har altså måten jeg forholder meg til alle dets kontraster, dets ulike persektiver, og ikke minst diffuse signaler, gjort livet mitt mindre godt en tid. Sverdfisktrombone har vært en av mange terapier denne tiden. Og alle gangene jeg skriver om denne rare tiden (og ja, jeg vet jeg gjentar meg selv), føles det som et lite steg i en løsrivelsesprosess.

Jeg har vært panisk, desperat etter å løsrive meg fra en uholdbar situasjon.
Og det er vel nettopp det. En livssituasjon handler like mye om indre liv som ytre. Jeg vet ikke om jeg kunne reagert annerledes på overgangene i livet. Med min bakgrunn, mitt behov for å bevare min subjektivitet for å bevare vettet, min sterke hang til å alltid stille spørsmål og alltid søke mening.
Jeg kjøper ikke et liv eller en hverdag hvor jeg ikke føler meg deltakende og Levende på jevnig basis. Når jeg opplever et mindre levende liv trekkes over hodet på meg, er det noe i meg som streiker. Det er en god trass, den som insisterer på å være Levende.
Jeg velger å se kampene den trassen setter igang fra tid til annen, som et sunnhetstegn. Noen ganer føler meg syk en stund under brasene, når forvirring og vakling setter kontroll og tanker igang. Føler meg som en jentunge i identitetskrise. Men om alternativet er å gå inn i en slags dvale, slå av trassen og bry meg mindre om livet gir mening fra dag til dag... så velger jeg identitetskrise any day.

Så. Hva gjør livet godt?

Undertittelen til bloggen min kommer stadig igjen til meg. At vi skaper vår egen virkelighet. Du kan aldri vite om din opplevelse av verden er sann for de rundt deg. Du kan aldri vite om det finnes en større objektiv sannhet. I en forvirrende verden, er det kanskje lett å søke ut etter en objektivitet, prøve finne ut hvem som har rett, utifra hva de sa og hvorvidt de har en tittel eller gode argumenter.

Og det føles kanskje tryggest å danne seg forestillinger om hva andre forventer, hva som er normen, og prøve etterleve det. Enten det er A4-normen i nabolaget, eller normer i en karismatisk kirke. Men idet du tar disse valgene, bevisst eller ubevisst, har du begynt tape kontakten med den tryggeste basen du kan ha: Din egen erkjennelse, din egen opplevelse, med sitt fundament i din kropp. Den som lever og navigerer seg fra øyeblikk til øyeblikk. For det er så mange der ute som tar patent på en sannhet. Og den ene snakker mer overbevisende enn den forrige.
Om du etterlever en sannhet, som ikke stemmer overens med din subjektive erfaring, som bryter båndet mellom kroppen og hodet ditt (for hodet har kjøpt noe utenifra mens kroppen vet noe annet innenfra). Vel, da har du også begynt bryte koblingen din kropp har til erfaringen i nået. Den største og mest virkelige sannhet, at du Lever akkurat nå.

Har du en tråd til nået, og en kontakt med deg selv fundert i kroppen, er du sannsynligvis også mer glad i deg selv. Er du glad i deg selv, er det lettere å se andre med et åpent blikk. Du frykter ikke avvisning rundt hvert hjørne. Du kjenner den samme kjærligheten som nået og kroppen frigir i deg, i møte med andre. Hvorfor skulle du trenge katergorisere og dømme da? Du trenger ikke den kontrollen, den er overflødig, irrelevant. Møter du andre derifra, vil deres perspektiver, egenoplevelser og sannheter være noe annet enn trusler og redninger. De vil være noe du kan lukte på, smake på, kanskje tilogmed føle på, og velge ta til deg om det kjennes riktig.

Noen vil si at en slik innfallsvinkel snevrer alt inn, vi må jo opprettholde en felles virkelighets-forsåelse, og hver persons virkelighetsforsåelse er noe veldig snevert, det er viktig å forholde seg til normer, regler og vedtatte sannheter for de er tross alt utklekket av noen som har peil. Det er den stemmen som har pirket i meg og forvirret meg siste halvåret. Jeg er omringet av folk som har peil. Fra de spirituelt vise til de kunnskapsrike fornuftige, og tilgmed (dog det hører til sjeldenhetene) kombinasjoner av de to. Og vi er omringet av politisk korrekthet og nyere funn og siste fikse idéer til de som vet bedre enn oss selv. Ikke rart Frp er i vinden (folk øyner et håp om å kunne ta sine egne valg).

Klart, om du er mer i kontakt med deg selv og noenlunde tilstede forholder du deg også til en felles virkelighet. Men du vil ha kontakt med en funksjon i deg, som reagerer innstinktivt når noe skurrer. Sannsynligvis vil du oppleve at det meste skurrer, enten du klarer sette ord på det eller ikke. Vi har skapt oss et samfunn som ikke er for deg, som motarbeider din tilstedeværelse og kjærlighet konstant, der tenkebokser fulle av frykt og kontrollbehov kreerer premissene for livet ditt og der spørsmål om penger driver frem handlinger uten kjærlighet, på alle nivåer. Og i øyeblikkene du taper tilstedeværelsen og kjærligheten, vil du kanskje ligge som et lite foster sammenkrøpet i avmakt og fremmedfølelse, eller skrike ut raseri og misantropi på en scene. For det er et tøft liv du har valgt, når du velger Leve.

Men når du opprettholder trådene, om de så er tynne, til meningsopplevelsen du har, til din følelse av hva som er sant, og til kroppen din (fra beina planta på jorden, til hodet som trekker inn lufta vi alle puster i)... så vil du ikke ønske deg noe annet.
Og med det ståstedet, kan du forholde deg til all galskapen, og all forvirringen rundt hvem som hadde sant om hva, oftere med et lite smil på lur. I forhold til spørsmål om kjærlighet mellom mennesker, og en større sammenheng øyeblikket knytter deg til, blir mange ting vi jager oss opp over underlige. Du kan legge hodet på skakke, føle med de som er fanget i ubetydeligheter (du har sikkert et minne om å være der selv), og velge noe annet enn de.

Alt som andre har peil på, eksperter og andre, kan du tilegne deg kunnskap om med nysgjerrighet og begeistring, for du har oppdaget et så stort mangfold inni deg, at du kan relatere det meste til din egen erfaring og tankegang, og forståelsen av kunnskapen du tar til deg, er din egen forståelse. Hva du kjenner ikke stemmer for deg, vil du også se som en mulighet, men ikke tre over deg selv eller tvinge i deg. For du har en tillit til deg selv.
Det er jo alltid vår egen forståelse som uvides når vi lærer om det andre har peil på, og tilegner nye aspekter av virkeligheten slik menneskene har blitt enig om den. Forskjellen er vel at du som er i kontakt, ikke skaper et bilde av den forståelsen som noe objektivt og fornekter din subjektivitet i samme slengen. I higenen etter det objektive, og troen på at en selv har funnet det, blir alt som kan fortelle oss noe nytt til en trussel heller enn en mulighet til utvidelse og nyansering.

Et godt liv for meg, er det hvor jeg kjenner meg Levende i det meste jeg gjør. Jeg merker det ytre har mer å si enn jeg vil innrømme, at valget om kontakt med seg selv er vanskelig når omgivelsene røsker i alle retninger. Men å ta det valget, og jevnt være bevisst ønsket om kontakt med seg selv i øyeblikket, påvirker også det ytre. Du vil navigere deg på en annen måte, som bringer gode ting til deg. Du vil ta valg basert på vilje framfor forestillinger om en standard. Og du vil skape deg et bedre liv.

Jeg vet, for jeg har levd det livet. Det ytre var annerledes da, med mindre tyngende påvirkninger fra samfunn og autoritære byggverk. Men jeg tror det er mulig å gjenskape det livet. For en del av meg.. lever det alltid.

Vi er alle personlighetssplitta

Skrevet torsdag 3/9 tidlig på kvelden, men først nettforbindelse til å legge ut nå:

Jeg tror vi alle er personlighetssplitta. Og at integritet handler faktisk om det som ligger i ordet. Å integrere, samle til en helhet, alle våre personligheter. Finne balansepunktene. For noen år siden trodde jeg idéen om at vi har så ulike sider i oss, at det kan beskrives som hvert menneske bærer et helt persongalleri i seg, var noe radikalt og alternativt. Kanskje fordi faren min er alternativ og radikal, og snakket om disse delpersonlighetene. Kanskje fordi vi jobbet med de på den alternative folkehøyskolen.

Faen som jeg har begrepet 'alternativ' i vrangstrupen. Det samme har begynt å skje med 'orginal'. Det er som jeg bare med å bruke slike begreper setter innholdet i livet mitt eller sider ved virkeligheten jeg er vant med i en annen persons målestokk. Fjerner det fra meg selv, gjør meg til den rare som jeg følte meg som så mange år. En rolle gått ut på dato? Bare holdt i live av selvoppfyllende profetier, noe er det alltid identitifisere seg med, i kontrast til noe annet.

Ikke noe er rart. Ikke noe er normalt. Blir litt det samme når jeg omtaler noe som 'mainstream'. Jeg vet ikke hva jeg mener med det. En virkelighet folk tror på, som er fremstilt på tv, som finnes oppi hodene på de som ettersteber den. Men hvem er disse folkene? Alle har jo sine liv som uansett hva de gjør, er unike. De som lever halve livene sine i et jag etter å samstemme med en virkelighet de så på tv, som bare hører på listepop og ikke tenker en egen tanke, de havner på en ekstrem som for meg er rar og alternativ. Og jeg tror ikke de er i noe flertall.

Idag hadde vi om skalaer i psykologisk testing, hvor en linje beskrev gjennomsnittlig score hos pasienter. Så fikk vi et apropos, at slike gjennomsnitt var skumle å vurdere etter, for foreleseren hadde til dags dato ikke sett et resultat hos en person, som lå på gjennomsnittet.
Gjennomsnittet mellom 1, 3, 7, 278, 345 og 402 er 172. I forelesinger vadrer jeg ofte ut i små flash av analogier, mer og mer vidt, eller personlig. Denne gangen gikk det til en forestilt prototype av 'den gjennomsnittlige', om det så er den gjennomsnittlige pasient eller den gjennomsnittlige nordmann. Som er ganske skremmende å bruke som målestokk, siden personen sannsynligvis ikke eksisterer. Og isåfall ville vedkommende være såpass unik, at nettopp det å være gjennomsnittlig innebærer et avvik fra 'normalen'. Slike looper av selvmotsigelser er alltid morsomme å fundere på.

Den gjennomsnittlige personen, 'den normale', skal den liksom være en middelvei mellom alle våre grupperinger, ekstremiteter, de 'sykere' og 'de friskere'? Er dette kanskje en som har funnet 'den gylne middelvei'? Og ekskluderer denne veien utsynet og opplevelsen av horisonter og landskap rundt? Assosiasjonen går videre til landskapene i ett persons liv, indre og ytre, og dens egne ulike ekstremiteter. Hvordan helt ulike situasjoner trekker frem så ulike sider i oss, at vi kunne bli beskrevet som ulike personligheter, delpersonligheter. De ulike stemmene i oss, som kommer fra disse sidene, er ikke røster fra en shizofren forstyrrelse. De bærer diskusjoner inni oss like levende som diskusjonen mellom kristne og muslimer, mellom alternative og 'mainstream', mellom moralister og forbrytere der ute i samfunnet. De er landskapet.

Jeg forundres ofte over hvor motsetningsfyllte ulike mennesker jeg møter opplever hverandre. Blikket enkelte innenfor fakultetet mitt har på det de ser som alternativt, og likeledes den dømmende og forrådelse-forventende holdningen andre veien fra de som er langt unna slike student-miljøer. Men så fort grupperingene og klærne og forskjellig forsvinner, glir alt over i hverandre. Jeg sliter med å finne medstudenter på skolen som er så naturlig åpne og komfortable med å diskutere psykologiske og personlige temaer i dagliglivet, som jeg er vant med fra helt andre kretser. Og når jeg får medstudenter på tomannshånd, er noen av de mer radikale i tankegangen enn de fleste opprørske sjeler jeg kjenner til.

Jeg forundres kanskje enda mer over mine indre dialoger, når de ulike sidene av meg, delpersonligheter i møte med hverandre, fremstår for hverandre som motsetningsfyllte, setter dømmende blikk i hverandre alle veier. Før de et uaktsomt frigjørende øyeblikk plutselig kaster ulike miljøer og begreper ut vinduet, og oppdager...
... at de er samme person.

Virkelighetsbilder

Jeg så en dokumentar igår. Som ramset opp så mye av mitt verdensbilde, så mye av hva jeg reagerer på.. og filmen prøvde. Jeg så at den prøvde. Jeg så at menneskene i den brant av lidenskap for vår art, og at de var modige, de turte prøve å se for seg noe helt annet.

Det var likevel en litt bisarr eller desorientert følelse jeg gikk videre med. Noe skurrer-følelsen.

Det er så mange ulike forklaringer på hvordan det har blitt som det har blitt. Den virkelige kilden til menneskehetens tilstand (især vesten). Hvor vi feilet, hvor vi mistet meningen, hvor vi mistet kontakten med oss selv og hverandre. En av mine favorittbøker trekker frem skriftspråket som en hovedkilde til adskillelse fra vår øyeblikksorienterte sanselige kontakt med jorda og menneskene, på en ganske genial måte. Min far trekker frem den mannsskapte verdenen vår. Mange trekker frem adskillelsen fra naturen. Filmen jeg så igår trekker frem pengesystemet.

Jeg husker når det først gikk opp for meg hvor stor bit av vår virkelighet er styrt av penger, hva penger har å si for.. vel.. alt. Jeg hadde vel tenkt på penger som en forstyrrelse før, en misledelse fra mening, en forførelse til tilstander hvor man aldri har nok.
Ikveld satt jeg med noen folk og improviserte musikk på en plen. Og jeg tenkte på en bestemt kvinne, og første gang jeg fikk kontakt med henne, på samme sted, en høst for snart 4 år siden. Jeg husker hvordan kommunikasjonen med henne skaket meg på den gode måten. Virkeligheten min ble skaket, og falt på plass. Skaket og falt på plass. Hun fortalte en historie til menneskene i byen, en slags fabel, litt som slike du forteller for barn. Det trengs nok barnlige ord og enkle fabelhistorier når en forsøker formidle et slikt budskap. For når vi legger til side tanken om penger som en selvfølgelig og uungåelig del av livene våre, er vi som barn. Naive. Storøyde. Lekne. Nysgjerrig utforskende. Spørsmålsstillende.
Det var så rart i begynnelsen, å tenke på penger som noe annet enn en selvfølgelighet. Å tenke på pengers betydning som noe vi har funnet på, som ikke var der, bare en fiks idé som utviklet seg. Å begynne se seg rundt, se hvor mye som handler om penger, hvor mye i oss og rundt oss som handler om penger. Vi begynte spille ut fabelen til venninnen min, med teatermusikal i parker og festivaler. Fabelen startet med vår natur. Og med bildet malt av vår natur, i direkte kontakt med alle kilder til energi og liv, malte vi bildet av utviklingen. Og plutselig var alt snudd på hodet, det vi tror er selvfølgelig ble så absurd, så absurd og irrelevant. Jeg så det i ansiktene på publikummene... fra forvirra overfladisk begeistring, til storøyde barneøyne i voksne ansikter, til skuldre som senket seg i en frigjørende lettelse over en påminnelse om noe de ikke visste de hadde glemt.... Den siste følelsen repeterte seg i meg, i nye og nye øyeblikk av forbindelse med andre med nye premisser. I nye og nye stadier av å gjenkjenne meg selv glimtvis i altmulig rundt meg. Det var ikke bare det med pengene.. det var min historie, mitt liv, alle trådene som begynte samle seg, meningen jeg skapte meg, kjærligheten jeg brukte, uavhengig av om den er sann eller ikke, i mine valg.

Og det er noe der. Som ikke handler om å avskrive penger. Eller menn. Eller avstand til natur. Eller skriften som løsrev oss fra øyeblikket. Kanskje det handler om alle disse tingene. Kanskje alle disse tingene er en konsekvens av noe større. Jeg vet ikke faktisk. Men jeg tror vi driter oss ut på å stadig sverge til én vinkling, én årsak til at ting gikk på trynet, én struktur som forklarer det hele. Enda mer når vi tror løsningen på det ene vil forandre alt.

Det er en eller annen grunn til at vi kom så på avveie, tenker jeg. Noe som lå bak. Kanskje vi trengte prøve ut dette samfunnet. Kanskje vi var redde for noe. Kanskje vi flyktet fra noe ved vår natur, kanskje det var noe i oss og mellom oss vi ikke klarte møte.
Så mye ved denne virkeligheten virker på meg som en pressende, irrelevant, masende og selvrettferdiggjørende distraksjon. Men fra hva? Hva rømmer vi fra?
Faktumet at vi skal dø, er et svar. Hva det innebærer å leve, som konsekvens av det første. Og så all forgjengelighet som gjenspeiler dette, overalt. Hvordan alt er i konstant forandring. Frykten for forandring. Angsten for angsten. Stillheten. Ingentinget.
Jeg vet ikke.

Men grunntanken som ofte dukker opp i meg er, at under laget av rømninger og distraksjoner vi dyrker, under laget av angst for å oppdage hva vi rømmer fra, og under angsten for den angsten... ligger en menneskehet som aldri var noe annet enn i ett med hverandre, og jorda de springer ut av. Og noen ganger, er det så jeg føler den menneskeheten, den naturlige tilstanden, er som en dimensjon som alltid ligger der, men som jeg stadig blir distrahert fra å kjenne. Med å forholde meg til hverdagen i denne virkeligheten. Med å tro på den til en viss grad, fordi den danner premissene for livet mitt på mange måter.

Men jeg vet, at selv med premissene av ting rundt meg lagt, er det opp til meg å skape min virkelighet. Det tror jeg vi alle gjør, mer eller mindre, men vi skjønner det ikke, når vi tror tilogmed at speilbilder av vår egen angst er objektiv virkelighet. Jeg prøver finne den bryteren, som må skrus på på nytt og på nytt, som handler om at så lenge virkeligheten er subjektiv, kan jeg gjøre valg som gjør den lettere å forholde seg til, og jeg kan velge tro på og skape mening på en måte som gleder meg. Jeg kan jo aldri vite hva som er sant, eller om det finnes noen sannhet. Eller på en annen side kan det tenkes alt er sant i kraft av at det er. Og de 6 milliardene ulike virkelighetene, er like sanne, i kraft av at hver av oss tror på de. Så hvorfor skulle ikke jeg?

(Jeg regner med å få et innfall om å skrive noe litt mindre metafysisk en annen gang)

Alibi

Fra en gammel blogg, skrevet i mai '07 tror jeg (småting redigert siden):

Det er en ironi ved det hele. Hvor fuckings bra det går med meg. Hvor 'vellykka' jeg virker.. på andre. På meg selv noen ganger.

Og det er denne stadige opplevelsen av å leve i en slik ironi, i et slags unntak fra alt jeg kunne vært - dog ikke mindre ekte, det skal være sikkert - som får meg til å dvele for mye ved de andre utgangspunktene jeg hadde en gang. Det ulmer noen ganger i meg en paradoksal kamp mellom skam og stolthet i forhold til disse unntakstilstandene jeg har ervervet meg.

Noen ganger føles det som jeg både forstår bedre, og identifiserer meg mer med apatiske tilværelser... de som er hensunket i implodert fortvilelse over alt som ikke føles riktig, over å alltid føle kontrasten mellom den indre og ytre virkelighet.

Jeg har begitt meg ut på et respektert utdanningsløp, etter år på skole med passe gode karakterer. Og jeg har deltidsjobb ved siden av, pliktoppfyllende og selvforsynt. Føler meg noen ganger som et jævla postkort over legitime svar på hva-gjør-du-spørsmålet. Kanskje derfor jeg noen ganger på trass svarer bare at jeg lever, nyter musikk og gode samtaler, søker meg mot noe ekte i hverdagen... så får de heller høre om utdanningen og det når det er relevant.

Jeg misliker ikke mitt studie. Er faktisk veldig fornøyd med at jeg er der, og ja, det gjenspeiler interesser og kvaliteter ved meg. Det er min vei. Men jeg liker ikke å inngå i spill som fremhever denne livsveien som et slags alibi for å være troverdig som samfunnsborger. Jeg er ikke troverdig som samfunnsborger, men som menneske.

Jeg føler noen ganger at det bare har vært tynne tråder som har holdt meg i dette løpet, som brakte meg hit. På et plan vet jeg dette ikke er helt sant... jeg tror ikke på tilfeldigheter, og jeg tror faktisk på min egen styrke gjennom alt som har vært. Men jeg husker så inderlig følelsen av at skoledagen ble holdt ut - såvidt. At jeg var tilstede - såvidt. At jeg kom inn på det forløpende studiet såvidt. At jeg kom inn på dette enda mer såvidt.

Andre som har opplevd samme grad av Total Fremmedhet og Uforståenhet til det skolesystemet vi tresket under i 12 år, og som har i tenårene blitt innhentet av denne... denne vanvittige avmakten ovenfor absurditeten i alt man liksom skal tilpasse seg...
...andre som tilhører denne siden av virkeligheten, ender ofte med å falle inn i andre mønstre, enn dette alibiet jeg tilegnet meg.

Det følsomme barnet, med sårene fra et skadet selvbilde og en skremmende tidlig oppdagelse av forgjengeligheten ved livet, og med angst for det uforutsigbare og det sosiale - melodrama i full blomstring -...
Hvordan i havnet hun her?

En kamerat ble slynget ut i apatien for en stund siden. Isolert i stagnasjon, isolert fra verden. Og jeg vet ikke helt hva som foregikk i ham, for han er flink til å sette opp et ironisk faensk smil på svar om hvordan det går. Akkurat passe ironisk til at de som ser litt utover sine egne grøfter skjønner ironien, men også at de ikke skal pirke borti noe for mye. Og når jeg gjennomskuer smilet, og viser på lekende forsiktige måter at jeg ser han har det vondt, møter ham meg med en slags kokett sjenert takknemlighet og nye faenske smil om hverandre. Og han ser ikke ut til å krype under sin egen hud, så hvordan skulle jeg det.

Og det er underlig.. hvordan jeg selv i dette løpet hvor jeg stadig viser meg å Fikse Det, føler plutselig det er tynne tråder som skiller meg fra slike tilstander som hans.

En rebell i hjertet. Føler meg noen ganger mer radikal enn de såkalt politisk radikale. For jeg vil stille spørsmål ved hvorfor vi har politikk, slik den er bygget opp. Jeg vil stille spørsmål ved dualitet. Ved ting vi tar for gitt. Premissene vi legger. Stille spørsmål ved meg selv, prøve se igjennom mine egne lag, men bevare et vennlig blikk så langt jeg klarer. Tilgi meg selv og andre kontinuerlig, for at vi er mennesker.

Jeg tror ikke på utenifra-og-inn leving. Innenfra-og-ut leving må på banen, jeg vet ikke hvordan, jeg bare kjenner tidvis en desperasjon stige i brystet over hvor legitimert det er å velge standarder framfor Følelsen Av Hva Som Er Riktig... Kanskje vi oppnår en gjensidighet mellom hverandre en gang, i rommet hvor standarder er irrelevante. Vi skapte en rømningsvei fra oss selv, som har blitt vårt fengsel. Nå sliter vi med å kjenne våre liv inni oss om vi forsøker... rømningene haler og drar i oss. Vi forventes å rømme.

Jeg bruker gjengse virkelighetsoppfattelse som en slags arbeidsmodell, et anker å kommunisere utifra, et anker hvorfra å se mulighet, gitt gjeldende forhold. Et anker hvorfra å skrive debatterende.
Men jeg tror ikke på strukturene vi danner hele vår tankegang og systemene våre på. Og jeg tror vi har klart å drive oss så latterlig langt vekk fra hva som egentlig ligger i oss av muligheter og mangfold, at vi ikke engang har språk til å uttrykke særlig av det som er sannere for oss.... Det er ikke noe jeg kjenner på hver dag. Men når jeg virkelig synker inn i det å leve, virkelig går inn i abstrakte landskap i tanker og fornemmelser, der ordene ikke kommer til, da griper latterligheten meg. Absurditeten ved alt vi tar for gitt.

Men jeg står i løpet. Og jeg kommer kanskje til å gå på line mellom rebellen i meg, og samfunnsløpet jevnt gjennom livet. Jeg håper og tror jeg er sterk nok til det. Og sterk nok til å ikke fortape meg i bare én side av virkeligheten, eller ett ensidig verdensbilde. Ikke miste meg selv i noe alibi. Ingen trenger alibi for å være her.