Jeg skriver i en ny tid. Jeg tør stå for det. Tør jeg?
Alle gangene de siste få årene jeg har merket noe stige, en fornemmelse av endring i sinnstemning, en forståelse som krøp nærmere følelsesliv enn tankegang.. har vært som å være på reise. Noe har skjedd som bringer meg videre i livet, ja.. jeg er aldri helt det samme som før jeg dro.. men jeg har falt stadig tilbake i en hverdag, tilbake i den jevne tilstand som reisen var et unntak heller enn en frigjørelse fra.
Dette kjennes ikke ut som nok en reise, unntaket en ramler tilbake fra. For stemningen inni meg endrer seg. Og når det ikke er en unntakstilstand, er det kanskje fordi jeg velger det. Jeg velger at nå er jeg i en ny tid. En følelse av å vokse, av knopper som brister, vinger som folder seg ut og et bredt utvalg andre klisjéer som ble funnet opp av alle de som aldri opplevde det som klisjé. Det å våkne på nytt. Til en ny vår. Inni meg. Rundt meg.
Jeg ønsker ikke rømme. Ønsker ikke være noe annet sted enn der jeg er. Fra å være i profesjonsstudiet, med alle begrensningene det legger på frihet og integritet, til det gjengse begivenhetsløse øyeblikk. Jeg kan være i det, og ha det godt.
Tryggheten inni meg har fått andre farger, siden sist den sang gjennom bevisstheten slik. Kropps-minnet mitt kjenner så mye igjen, fra tider jeg har vært i sterk kontakt og i trygghet.. men det filtreres gjennom denne tid. En ny tid.
Barnligheten og voksenheten vokser side om side og sammen. Jeg finner meg selv i voksne roller ikke kledt på meg utenifra, men båret innenfra. Og jeg lar barnlige begeistringer slippe igjennom til bevisstheten uten å hindres av flaue sensurer.
Når jeg tror det er en ny tid, kommer det også av å ha lest bruddstykker av tankespinn i denne bloggen, før jeg nå begynte skrive. Jeg ser det er mine ord, jeg husker tankene, og jeg forstår.. men åh, det kommer fra en annen stemning i meg, enn den jeg nå bærer med nyhetsverdiens verdighet. Jeg vet enda ikke hvordan å skrive herifra. Men jeg kommer til å skrive.
Viser innlegg med etiketten fremtid. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten fremtid. Vis alle innlegg
lørdag 10. april 2010
søndag 3. januar 2010
paranøtter
Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.
It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open
We have a problem
With no solution but to love
And to be loved
Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.
Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.
fredag 30. oktober 2009
What you are
(Soundtrack: ”Stormy High” og “Queens will play” – Black Mountain)
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
tirsdag 25. august 2009
Real Gone
Jeg vet ikke hvordan å skrive om dette. Disse poetisk-prosaiske vendingene, forsøk på å prøvesmake sitt eget kanskje innbilte fremtidige forfatterskap, kan noen ganger sile frem noe ekte, skjørt, essensielt og følelsesnært. Andre gangen føles det som denne formen plasserer livet mitt i en paralell dimensjon hvor jeg ikke var mer enn en romanfigur en annen leser om i en annen tid.
Faen og. Igår og idag. En sånn ekstrem fremmedfølelse til meg selv plassert i denne settingen, psykolog-studenten i nye seriøse stadier. Enda psykolog-yrket, i de klareste trekkene bak tåke av teorier og papirer, er noe av det som ligger meg nærmest. Jeg vet det er min vei.
Men det var denne idéen om noen jeg skulle være plutselig, som kom utenifra, som jeg ikke klarte ta med meg selv inn i. En annen enn meg levde livet mitt noen timer, og resultatet ble en helvetes skakelse i kropp og følelsesliv igår, så jeg idag kjennes mørbanka og føler jeg plutselig har glemt hva det er å le. Skakelsen har også satt igang et fysisk forløp, det vi kaller influensa. Immunforsvar ut av spill. Jeg slutter aldri å beundre samspillet i kropps-sinnet.
Jeg har feber. Får ikke tak i alt det dreier seg om. Da jeg fortalte psykologen om det, klarere i hodet som jeg var akkurat da, sukket han og sa "Du tok virkelig alt på en kveld, du". Og jeg tenker på Yalom og hans påpekelse av at psykologene tror fancy innspill eller kloke teorier gjør mest forskjell, men for pasienten er det ikke det. Det er slike små bekreftelser, som å se i kroppspråket hans at han ser det ikke bare er en nedtur, en hormonell ubalanse eller noe jeg spiste, en dårlig dag.. men en dag jeg tok nesten alt på en gang. Og lot det skylle totalt igjennom kroppen til jeg bare klarte bevege meg i slow motion.
En venninne meldte om sine oppbrudd i livet: "Point of no return". Og jeg ble liggende og hikste i nye skakelser bare av de ordene. Etterpå drømte jeg om en tiårig jente som stod i en stue med en annen dimensjon framfor seg, den dimensjonen hun kom fra, som hun bare kunne lukke portalen til ved å la gå til grunne. Hele den andre 'verdenen', tydelig og mektig med landstrakte landskaper, stod i brann. Vulkansk og dramatisk. Jenta kylte de siste ildkulene fra sine små never, som gjorde at verdenen tok så fyr at den antente huset hun stod i, i vår dimensjon (nabohuset til mitt barndomshjem, by the way). Når hun skjønte kroppen hennes ville gå til grunne med huset, tok hun bolig i en langhåret hvit og spraglete katt i nærheten. Noen fortalte meg katten hørte til i Kongsvinger. Det var før sjelen dens fortalte meg og viste meg sin historie, som jenta som tok farvel med sin verden ved å brenne den opp. Ikke kom her og fortell meg du har surrealistiske/merkelige drømmer. I'll beat you any time.
Men nå når influensaen har tatt over og skakelsen har roet seg, begynner jeg huske at livet mitt dreier seg om så mye mer enn byråkrati og system. Og jeg kan velge hvor oppmerksomheten ligger, hvor jeg er tilstede. Hva jeg vil nære i min virkelighet, er det mellommenneskelige. Det naturlige. Det ordløse. Musikken. Og vitenen om at det er alltid mye vi ikke vet.
Faen og. Igår og idag. En sånn ekstrem fremmedfølelse til meg selv plassert i denne settingen, psykolog-studenten i nye seriøse stadier. Enda psykolog-yrket, i de klareste trekkene bak tåke av teorier og papirer, er noe av det som ligger meg nærmest. Jeg vet det er min vei.
Men det var denne idéen om noen jeg skulle være plutselig, som kom utenifra, som jeg ikke klarte ta med meg selv inn i. En annen enn meg levde livet mitt noen timer, og resultatet ble en helvetes skakelse i kropp og følelsesliv igår, så jeg idag kjennes mørbanka og føler jeg plutselig har glemt hva det er å le. Skakelsen har også satt igang et fysisk forløp, det vi kaller influensa. Immunforsvar ut av spill. Jeg slutter aldri å beundre samspillet i kropps-sinnet.
Jeg har feber. Får ikke tak i alt det dreier seg om. Da jeg fortalte psykologen om det, klarere i hodet som jeg var akkurat da, sukket han og sa "Du tok virkelig alt på en kveld, du". Og jeg tenker på Yalom og hans påpekelse av at psykologene tror fancy innspill eller kloke teorier gjør mest forskjell, men for pasienten er det ikke det. Det er slike små bekreftelser, som å se i kroppspråket hans at han ser det ikke bare er en nedtur, en hormonell ubalanse eller noe jeg spiste, en dårlig dag.. men en dag jeg tok nesten alt på en gang. Og lot det skylle totalt igjennom kroppen til jeg bare klarte bevege meg i slow motion.
En venninne meldte om sine oppbrudd i livet: "Point of no return". Og jeg ble liggende og hikste i nye skakelser bare av de ordene. Etterpå drømte jeg om en tiårig jente som stod i en stue med en annen dimensjon framfor seg, den dimensjonen hun kom fra, som hun bare kunne lukke portalen til ved å la gå til grunne. Hele den andre 'verdenen', tydelig og mektig med landstrakte landskaper, stod i brann. Vulkansk og dramatisk. Jenta kylte de siste ildkulene fra sine små never, som gjorde at verdenen tok så fyr at den antente huset hun stod i, i vår dimensjon (nabohuset til mitt barndomshjem, by the way). Når hun skjønte kroppen hennes ville gå til grunne med huset, tok hun bolig i en langhåret hvit og spraglete katt i nærheten. Noen fortalte meg katten hørte til i Kongsvinger. Det var før sjelen dens fortalte meg og viste meg sin historie, som jenta som tok farvel med sin verden ved å brenne den opp. Ikke kom her og fortell meg du har surrealistiske/merkelige drømmer. I'll beat you any time.
Men nå når influensaen har tatt over og skakelsen har roet seg, begynner jeg huske at livet mitt dreier seg om så mye mer enn byråkrati og system. Og jeg kan velge hvor oppmerksomheten ligger, hvor jeg er tilstede. Hva jeg vil nære i min virkelighet, er det mellommenneskelige. Det naturlige. Det ordløse. Musikken. Og vitenen om at det er alltid mye vi ikke vet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
