Ny Tid

Jeg skriver i en ny tid. Jeg tør stå for det. Tør jeg?

Alle gangene de siste få årene jeg har merket noe stige, en fornemmelse av endring i sinnstemning, en forståelse som krøp nærmere følelsesliv enn tankegang.. har vært som å være på reise. Noe har skjedd som bringer meg videre i livet, ja.. jeg er aldri helt det samme som før jeg dro.. men jeg har falt stadig tilbake i en hverdag, tilbake i den jevne tilstand som reisen var et unntak heller enn en frigjørelse fra.

Dette kjennes ikke ut som nok en reise, unntaket en ramler tilbake fra. For stemningen inni meg endrer seg. Og når det ikke er en unntakstilstand, er det kanskje fordi jeg velger det. Jeg velger at nå er jeg i en ny tid. En følelse av å vokse, av knopper som brister, vinger som folder seg ut og et bredt utvalg andre klisjéer som ble funnet opp av alle de som aldri opplevde det som klisjé. Det å våkne på nytt. Til en ny vår. Inni meg. Rundt meg.
Jeg ønsker ikke rømme. Ønsker ikke være noe annet sted enn der jeg er. Fra å være i profesjonsstudiet, med alle begrensningene det legger på frihet og integritet, til det gjengse begivenhetsløse øyeblikk. Jeg kan være i det, og ha det godt.

Tryggheten inni meg har fått andre farger, siden sist den sang gjennom bevisstheten slik. Kropps-minnet mitt kjenner så mye igjen, fra tider jeg har vært i sterk kontakt og i trygghet.. men det filtreres gjennom denne tid. En ny tid.
Barnligheten og voksenheten vokser side om side og sammen. Jeg finner meg selv i voksne roller ikke kledt på meg utenifra, men båret innenfra. Og jeg lar barnlige begeistringer slippe igjennom til bevisstheten uten å hindres av flaue sensurer.

Når jeg tror det er en ny tid, kommer det også av å ha lest bruddstykker av tankespinn i denne bloggen, før jeg nå begynte skrive. Jeg ser det er mine ord, jeg husker tankene, og jeg forstår.. men åh, det kommer fra en annen stemning i meg, enn den jeg nå bærer med nyhetsverdiens verdighet. Jeg vet enda ikke hvordan å skrive herifra. Men jeg kommer til å skrive.