Ingenting overrasker og samtidig gjør alt det.

Nebbet hakker seg ut av ildfuglegget i Solar Plexus og de fandenivolske vindene minner meg på at de alltid har vært her, og at jeg kanskje også følger de når bevisstheten ikke kjenner de.

Det er fred og energiskhet langsmed hverandre og spinnende tvinnende rundt og i hverandre. Når jeg danser, har alt av muskler og ledd, all bevegelighet, all sanselighet lyst til å være med, lyst til å rope sin tilstedeværelse i kroppen og i rommet. Og når jeg lar kroppen være med, lar ropene fra nervecellene være bud om en vår inni meg forent med den ytre, da er kroppen ikke lenger adskilt fra noe større.

Sanseligheten.

Dualismen hører tankene til, språket som deler opp. Men i erfaringen, når den er nær, når den synger sin subjektivitet, med bud om et større fellesskap i det å leve i den sangen enn noen forestilt objektiv virkelighet kan bringe frem mellom menneskene.. der kan ikke tanken og ordene dele opp. Følelser og tanker, sjel og kropp, individ og klode, ånd og materie, tid som var, kommer, er... det indre univers og det ytre.
Og selv med lag med tanker, idéer om hvem jeg er i hvilken prosess med hvilke ting å bevise for meg selv og andre.. kan det trenge igjennom. Snakke til en sterkere viten, en gjenkjennelse, fra min historie, fra menneskehetens historie, fra klodens historie, om hvordan vi aldri var adskilte.

Jeg kjenner igjen det å gråte av skjønnheten i en trekrone, eller følelsen av fotsålen som ruller over bakken. Og gråten som opplever transformasjon med vantro og selvfølgelighet på samme tid. Dyp sorg over all forvirring jeg har opplevd og kommer til å oppleve, heller ikke den adskilt fra gleden ved å være til. Dyp livsbejaende lettelse over all tillit og mening jeg har opplevd, kommer til å oppleve, og som jeg gråter meg nærmere idet jeg nesten roper ut: "Greit, jeg overgir meg!" Frykten er der, begrensningene er der, men nå er det fullt av huller, there's a crack in everything, that's how the light gets in sang Leonard Cohen...

Gjennom sprekkene sivet verden inn, renere enn på kanskje flere år. Jeg var på Nordnes, latrene til menneskene krøp inn i brystkassen, de andre lydene var også klare og myke på samme tid, det samme var fargene, formene. Dybdesyn som får meg til å le av hvordan kilometrene slynger seg bortover landskapet, hvordan kilometrene kjennes innenfra og ut. Når tankene roer tempoet til å bli et rolig vann heller enn en foss, og stillheten som breier seg ut mellom lydene blir like taktil som luften. Berørende på en sånn varsom måte, pakker meg inn i varme dyner eller bader meg i akkurat passe varmt vann. Omsluttende.
Som å hoppe inn i en skjerm og bli plutselig del av filmen. Rope "Mooooonchild!" og plukke opp bitene av en verden en kan gjenskape og videreskape. Rart hvordan deltakelse i livet har så mange lag, og hvordan det å forsere et slikt lag kan gi fornemmelsen av å dra vekk et sceneteppe. Eller se vekk fra veggen i hulen og ut i et landskap av noe annet enn skygger.

Nå kjennes det tilogmed godt å ha en hverdag med planer og oppgaver.