Trykke på Knappen

Hva er det som skiller virkelighetene, som får det til å skifte, enten det er et nyansert lite steg eller en helomvending. Det skiftet som bringer fargene frem så verden syntes som å ha vært et svarthvitt stillbilde før karakterene og dyrene og vannet begynte bevege seg og glitre. Hva skiller virkeligheten til den som er stivnet, den som ikke kjenner seg våken og kanskje ikke er bevisst sin søvn, eller den som er fanget i meningsløsheten, eller tankekjøret... fra virkeligheten som opplever mening?

"Cause there's this switch that gives hit and it all starts making sence, there is no right way or wrong way, you just have to live. And so I do what I do and at least I exist. What could mean more than this? What could mean more, mean more?"

Å trykke på den knappen kan noen ganger være så latterlig enkelt. Når jeg ikke klamrer meg til viktigheten av problemer, illusjonene om fortid og fremtid. Å se seg rundt og le av seg selv, for det er så vanvittig vakkert å leve. Alle planer og detaljer, det siste dramaet eller den siste tunge stenen jeg føler jeg bærer, hva er det for noe egentlig? Når jeg ser meg rundt, og en glipe lar lyset begynne trenge inn, dypere inn i tilværelsen.. snakke med det i meg som henger sammen med alt annet, snakke med det i meg som føler kjærlighet for alt som er, inkludert meg selv...
hva i all verden er det som forstyrrer?
Og hvorfor klynger vi oss til det så lett? Som en trygghet, den siste pinsel å fore oss selv med, den siste bekymringen å fylle tomrommet eller legge over den underliggende angsten.. så dyrebart for oss. Vi ønsker ikke det skal være enkelt å slippe. Og jeg lurer noen ganger på om det er det eneste som hindrer oss i å kunne trykke på knappen. Frykten for at det var så enkelt. Frykten for at alle kampene vi har med oss selv egentlig er poengløse.

For gir ikke det oss ansvar for vår egen tilfredshet, om det faktisk er en slik knapp? Og om alt som hindrer oss fra å trykke på den, se oss rundt med lattermildhet over alt det menneskelige tåpelige, med blikk for den totale skjønnheten som overskygger alt annet.. er at vi ikke vil det skal være enkelt?

Jeg liker å tenke at det ikke er enkelt. Jeg liker å nikke medfølende med de som sliter i en gråere eller mørkere virkelighet enn min egen, oppmuntre til de små steg. For det er jo ikke enkelt. Den største bekreftelsen du kan gi, annerkjennelsen av hvor vanskelig det er. Og jeg vet det jo, at jeg selv når jeg har hatt det vanskelig liker høre at det ikke er enkelt, det er en lettelse i det.. for pirker noen i mitt ansvar for min egen tilfredshet vekker det angst.

Og jeg tenker at de gråe virkelighetene setter seg så godt. Et menneske kan noen ganger ikke kjenne annet enn det gråe, og glede kjennes som noe overfladisk, en maske som plasseres på et stjålet øyeblikk der en var en annen, en som var glad, i et annet liv enn det en kjenner eierskap til. Og hva skjer med en da? Hvordan ser hjernen ut, for eksempel? Assosiasjonsnettverkene knyttet til negative følelser, andre til mekanismer som slår følelsene av, beskytter, hemmer, gjør grått, gjør livløst, gjør meningsløst. Synapsene er sterke, der de forer en med nye hemninger og negative koblinger fremfor gode. Klart det vil ta tid å endre slikt.. en kamp idet en synapse flytter på seg, en annen assosiasjon blir klarere, følelsene slipper til også med det gode, det Levende. Hippocampus må bygges opp over år om angsten har brutt den ned med konstant høyt cortisolnivå...

..så klart det ikke er enkelt da. Jeg misliker sterkt de stigende effektivitetskravene i psykisk helsevesen, få de inn og få de ut igjen. Konsekvenser tilsidesatt. Symptomlette. Selv samtaler skal fungere som en smertestillende tablett, lette symptomene, men ikke stille spørsmål ved hvor smerten kommer fra. Men psyken er et nærere felt, å stirre direkte på noens ødelagte organer vil ikke få deg til å gremmes over din egen dødelighet så mye som å stirre inn i noens meningsløshet. Den virkeligheten, der alt dette vi driver med, all kavingen rundt på jordens overflate i våre små liv, blir belyst som den ytterste meningsløshet... den er nær oss alle, om vi tør kjenne den. Det ødelagte organet tilhørte en annen som ikke har ditt friske organ. Men følelseslivets organer, meningsløshet, glede, sorg, dødsangst, kjærlighet... de taler med klare røster i oss alle. Det syntes lettere å holde seg for ørene, fokusere på symptomlette framfor meningsløsheten, enn å gå igjennom å høre hva psyken har å si, kjenne hva følelsene bringer deg inn i, og leve sterkere derifra. Kanskje også møte et annet menneske derifra.

Men selv folk i den ytterste meningsløshet, enten de er fanget i en konsentrasjonsleir eller en dyp depresjon (som kan innebære like stor smerte), har disse øyeblikkene, det er jeg ganske sikker på. Disse øyeblikkene der de plutselig kjenner seg tilhørende i verden, hvor fargene klarner og en liten opplevelse av menneskelighet eller skjønnhet samler alle kaotiske fragmenter til en klar tone. Det blir plutselig stille. Og så glitrer det. Og så er det latter, eller smil, det vonde og kampene virker så fjerne og irrelevante akkurat nå. For akkurat nå lever jeg. Hva kan bety mer?

Hva er det som skjer, når virkeligheten går fra å være grå til fargefull? Når noen jobber seg ut av mørket innebærer det ofte en sterkere erkjennelse av glede. Som å krype gjennom tunellen. Eller pløye seg igjennom lagene av en råtten frukt på jakt etter en kjerne hvorfra et helt nytt tre kan vokse. Jeg har tenkt, så lenge jeg kan huske å ha hatt tanker om vår psyke, at glede har mange lag, fra den overfladiske flyktige til den gjennomgripende eller varig tilfredse. Og at det virker som mange må igjennom mørke for å oppleve ekte glede. Kanskje tanken var der utifra egen opplevelse, utifra en følelse av at å holde vonde følelser på avstand innebærer i samme sleng å slå av tilgangen på de gode. Eller følelsen av at å møte sine indre demoner er som en renselse, om en ikke bare blir fastlåst i kampen innebærer det å møte frykten like mye som det som fryktes. Når en ikke lenger har avkroker i sitt eget følelsesliv, sine muskler og organer i kropp-sjel som en ikke klarer, orker, tør kjenne.. da er det frihet. Og det er rom for å ta inn, lyse luftige rom åpne for nye inntrykk. Åpne for å føle noe, se en farge, ta øyeblikket for hva det er fremfor å rømme fra vitenen om at vi lever og vi dør.

Slik har jeg tenkt siden tenåra. Og det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt å tråkle seg fra et liv på overflaten, gjennom håpløshet og fortvilelse, til mening og sterkere Liv. Men hva da med disse øyeblikkene? Denne følelsen, av at det er et enklere valg her i øyeblikket? Mellom å fore sine kamper, klynge seg til fortid og fremtid, spinning i tankene, og å åpne sansene og følelsene... bli årvåken som en hjort som spisser ørene på en eng før den hopper med lette sprang videre. Se seg rundt, se det som glitrer, tørre kjenne med lattermildhet hvor rart det er at denne skjønnheten skyves til side for det vonde en er så glad i...
Det handler ikke om symptomlette, om lettvinte løsninger. Er en ikke der, er en ikke der. Og er en der, handler øyeblikket og den skjønnheten om noe langt mer gjennomgripende enn en smertestillende pille.
Men finnes knappen en kan trykke på? Og er det bare frykten som hindrer en i å velge trykke på den?

Hail to the thief!

Hail to the thief.

(En link i hvert ord :) )

Har eid albumet i tre år eller noe, hørt det mange ganger og syns det er et bra album, men liksom alltid hatt mine andre Radiohead-favoritter.

Og nå plutselig treffer det som aldri før. Aaaaaaah! Jeg får ikke nok!

Hjertehopp!

Hjemmet inni

(Den som leser dette og har en plass i mitt liv der hjemme i oest eller vest, vaer snill aa hold for deg selv at jeg ikke er der folk tror jeg er)

Sverdfisktrobone. Et hjem paa en skjerm, der skjerner er koblet til et storre nettverk.

Hjemmet inni meg er ogsaa koblet til et storre nettverk.



I'll take this home
that's inside me now
like a brand new friend
I'll forever now

Vel.. ikke helt ny venn.

Menneskene foeler seg hjemme i grupper, der de finner sin tilhoerighet. Der noen har den gode retorikken, der noen viser en den gode teknikken, oppskriften aa foelge. Saa redde vi er for aa famle. Saa redde vi er for aa vaere alene. Selv der vi skulle vaere i en boble, moete seg selv adskilt og innover, var det saa frykten for aleneheten, frykten for aa velge en annen vei tok tak, truet med lovnader om manglende tilhoerighet, manglende forstaaelse, manglende vei aa gaa i fellesskap med andre mennesker som ligner meg selv i sin aapenhet, sitt intellekt, sin vennlighet.

Jeg velger aa bli paaminnet igjen om hvordan ingen gaar samme vei. Og samtidig gjoer alle det. Mellom begynnelse og slutt. Her vandrer jeg... alene, og tilhoerende i verden. Verden tar imot meg. Jeg er velkommen. Det er ingen kraft som vil straffe meg, ikke noe hierarki som vil gjoere meg liten.

Jeg moeter damen paa den hoeyere puten med en respekt jeg oensker vise medmennesker uavhengig av forskjell og putehoyde. Blikket mitt er aapent, jeg snakker med aerlighet, jeg gjoer meg ikke mindre. Jeg mottar ikke samme respekten. Jeg ser frykten i oynene hennes, der visdommen viker et uforsiktig oyeblikk for det ukjente landskap.. landskapet der det finnes flere veier. Landskapet der en ikke er trygg i aa ha valgt hva som valgtes for en. Landskapet der en kan vaere fri til aa tenke, fri til aa leve innenfra og ut, fri til aa tilgi en selv for enhver manglende tilstedevaerelse. Og ta imot oeyeblikkene av forening med alt som er, som noe annet og langt mer enn steg paa en vei.

Selv sideveier og kronglete stier kan nytes. Vandrene mellom traerne i Forest of Dean var mangel paa maal og retning den stoerste glede. Aa stoppe naar jeg oensket. Se meg rundt.. naermest snuble i min egen overveldelse naar tankene vek for det som var rundt meg. Det jeg er del av. Tenk at jeg er del av dette. Tenk at jeg glemmer det til tider.

Jeg skal trekke to tenner om en time. Og det er saa jeg flyter inn i den opplevelsen og, nervositeten inkludert. Bringer med meg selv inn i svingene uten aa bli reisesyk, naar livet overrasker med den snille urtemedisineren paa riktig tidspunkt, med visdomsord og puslespillbrikker fra menneskene med de ulike livene, med aa trekke tenner i en fremmed Engelsk by.. slik livet egentlig aldri kan slutte overraske, naar en tar imot det.

Nå

Nå. Hva skjer? Jeg vet egentlig ikke. Jeg er vel imellom noe. Noe og noe annet.

Hva var dette? Eller.. er dette? Sånn egentlig? En erfaring? En vakker, livgivende, hjerteåpnende, vekstfremmende, lidenskapelig og menneskelig nær erfaring... som jeg vil gi slipp på.. eller vil jeg? Det ble en blanding av sorg og lettelse nå, idet jeg tok et steg vekk fra realiseringen av dette som noe mer enn en erfaring.. et steg mot løsrivelse.
Jeg er glad i øyeblikket, jeg er glad i å nyte det som er, når det er, og du har lært meg det på nye måter, vennen. Men også i øyeblikket merker jeg et spørsmål om retning, følelse av at noe er rett, varig, motiverer til å ta valg. Ta valg om at det er deg og meg. Jeg klarer visst ikke ta det valget. Og det føles ikke rett.

Og jeg tenker.. om ikke Dette føles riktig nok, hva i helvete vil? Har jeg en defekt? Kompliserer jeg noe som egentlig er rett? Kan jeg ikke stole på meg selv, iallfall ikke stole på tvilen, den kan jo være en luring som dekker over for de virkelige følelsene. De som ville bringe meg inn i noe varig med en som er så god for meg, så god for meg, så god for meg.... Og en jeg respekterer.
Respekt kaller på gjensidighet.. jeg føler ikke den gjensidigheten, føler ikke øya mine skinner like mye som dine... og om ikke jeg merket det så sterkt hva du trenger, skal ha, og jeg ønsker så inderlig sterkt noe annet for deg. Jeg skulle ønske jeg kjente det var riktig.
Nå er det sorg og lettelse. Kanskje bare en kneik? Kanskje vi ler senere, komfortable i noe varig, over grublinga og tvilen min den gangen.
Eller kanskje du var hjertevennen i et land imellom. Der jeg skulle få kjenne meg nær, få kjenne meg begjæret, og lære meg på nytt å åpne hjertet og elske, i øyeblikket.