Jeg spør meg selv innimellom, kanskje ofte periodevis, om hvordan jeg vil se på disse årene. Bortsett fra historien om min sønn, alle tingene han gjorde for første gang, alt som var å bli mor. Hvordan vil jeg se på meg, og livet mitt, helhetlig? Som et forfjamsa avbrekk fra livet jeg egentlig lever, en ammetåke og en eksistensiell tåke, der jeg levde et liv jeg i bunn og grunn ikke ønsket leve? Som en begynnelse på noe nytt, en ny virkelighet jeg skaper, som bare var litt vanskelig å finne riktige skape-verktøy for? Som en mellomstasjon, der jeg ikke visste hva som ventet, var usikker og bortkommen, men hadde jeg bare visst hva som ventet hadde jeg a)slappet av med at ting løser seg og livet vil en godt, b)sørget for å nyte det fantastiske livet jeg har, for det varer ikke lenge før tidaklemma og eksistensiell døs tar meg for alvor.

 Jeg klarer ikke gi slipp på fremtidstankene. Legge de på hylla periodevis, ja. Finne en lur tanke om at universet vil meg vel og det riktige alternativet vil lyse mot meg en dag, ja. La alt være opp til fremtidige samtaler, fremtidige oppgjør, fremtidige muligheter og valgsituasjoner og dilemmaer, og gå inn for å leve nå, ja, til en viss grad. Til de innhenter meg igjen. Fremtidstankene. Alarmer som uler langt borte eller langt inni alt ettersom. "Uuul-uul-uul-du-mister-deg-selv." "Uuul-uul-nå-må-du-snart-ta-et-valg." "Uuul-uul-jo-lenger-fra-deg-selv-og-ekte-liv,-jo-lenger-vei-til-kontakt-igjen." "Uuul-uul-snart-må-du-velge-mellom-mann-og-drømmene-dine."

 Nå er jeg i den tilstanden igjen, hvor jeg ikke forstår hvordan jeg har havnet her. Hvor en livskraftig og inspirert del ser på resten av meg og frustrerer seg over å ikke få henne med. Og resten sukker resignert, og gråter i frykt for å gi slipp på inspirasjonen og livskraften. For det er tøft å stadig i glimt bli påminnet om alt en kan være, når det nettopp forblir glimt. Å prøve fange stjernestøv. Lille stjerne, jeg vil ta vare på deg.

 Nå kan jeg ikke vite noenting.

Her sitter jeg. Igjen. Igjen? Finnes det noe igjen igjen?

Jeg har iallfall stearinlysene på, Laura Marling i bakgrunnen. Og pc foran meg. Han i en annen pc-verden bak meg i rommet. Slik er jeg plutselig alene med musikk og pc, stearinlys og røkelse og kanskje snart te.
Så få ting som skal til for å møte en del av meg i en dør plassert mellom fortid og nåtid. Kjenne annerledesheten ved livet mitt side om side med noe så gjenkjennelig, så elementært i år etter år, overgang etter overgang. Er det nå jeg skal gjenfinne meg selv? Eller det vil si.. finne den jeg har vært forenes med den jeg er nå? Som samboer, som mor, som bosatt i Trøndelag…

Åh, så mange ganger jeg har kjent meg som fanget i et nytt kapittel i livet, uten mulighet til å lese de forrige…. Denne gangen trumfer de. Fanget i et år, med desperate glimt av tidligere kapitler, stemninger og mennesker, ord og følelser så viktige så viktige så viktige for meg, og der ligger de dulgt et sted. Jeg vet det er en sorg der. Jeg vet den gråner hverdagen min, i tvekamp med fargeeksplosjonene min lille gutt bringer inn i øyeblikkene.

Hvor ble plottet i historien av? Var det noe plott, er jeg sammenhengende eller stykket opp? En drøm som var Bergen, en anekdote eller 300 jeg kan mimre om på gamlehjemmet, splittet fra resten av historien, den hvor jeg fikk barn og flyttet et annet sted med en annen hverdag.

Jeg husker Gail og meg på trappen hennes i Bergen i sommer. Varmen hennes, alltid den utrolige varmen, trollmoren som kunne bundet sammen halene til alle Bergens trollunger og de ville kjent seg hjemme. Jeg husker ikke ordene hun brukte. Familie, kanskje.. sjelsfamilie. Det var iallfall som en selvfølgelig absurditet at jeg ikke var der blant mine, klart jeg vil returnere. Jeg hadde grått foran henne, strekt meg ut selv om jeg vet hun er en dårlig lytter om hun er aldri så full av kjærlighet. Kjærligheten hennes kaller på kontinuerlig tilgivelse av en hver avbrytelse. Det er vel også det sjelsfamilie gjør. Tilgir kontinuerlig menneskelige rust og sprekker. Jeg liker å være i den tilstanden av kontinuerlig tilgivelse, der tilstedeværelse med personen framfor meg fordrer flyt over stagnasjon.

Så nær som jeg er ham, fordrer vi flyt og stagnasjon om hverandre. Jeg ser at vi kan bringe hverandre inn i total stagnasjon. Og vi kan pumpe i gang flyten i hverandres liv, slik vi begge har kjent den før. Noen ganger tenker jeg at han ikke har noe imot stagnasjon. At det bare er jeg som bærer den muligheten, for oss begge, ved å ønske og tro vi kan flyte. Da føles det tungt på skuldrene. Men er muligheter en tung bør nå plutselig?

Min hang til eksistensielt perspektiv biter meg stadig i halen. Tidvis ergrer det meg. Tidvis tenker jeg det er det eneste som holder meg fra å ikke bli slått av og våkne opp når det føles for sent. På det mye omtalte gamlehjemmet. Der anekdotene fra Bergenslivet ikke skal være mine eneste minner av et intenst og ektefølt liv.

Jeg tenker ikke på personene som mangler i hverdagen min. Men jeg føler mangelen, tidvis griper mangelen tak i hele brystkassen. Ikke bare mangelen av den og den jeg er glad i, men mangelen på tilgang til personen framfor meg, tilgivelsen og flyten. Mangelen på kontinuerlig fellesventilering og felleslufting av det å være menneske.

Når jeg ser hvor bra vi har det – jeg ser det ganske ofte -, hvordan vi lever på landet med det vakreste barn i verden, hvordan vi samarbeider, privelegiene våre, alt det vakre… da ser jeg det mer med tanker enn følelser. Hvor er den dype takknemligheten og tilfredshetsfølelsen som jeg vet jeg evner så vel å oppleve?

Ertende, nesten hånende, ligger følelsen der av å være snytt for opplevelsen av et Stort Steg Opp idet jeg fikk barn. Jeg tok Et Stort Steg Tilside. Nå står jeg på sidestien med barnet mitt, og ser på meg selv, som ser på meg selv, som ser på seg selv. Og lurer på om det kanskje er dette som er hovedstien. Eller om de to møtes et sted. Fortrinnsvis ved en bekk som sildrer. Gutten min begynner forresten å kjenne igjen ordet ”Bekken” nå hver gang vi nærmer oss den, når jeg stopper opp og lytter demonstrativt og gjentar ordet igjen og igjen. Da smiler han, lytter og ser i retning lyden av bekken. Er det ikke et levende og kjærlig ansikt han ser? Jeg vet øya mine lyser, jeg vet jeg ser skøyeraktig ut, jeg vet han merker min kjærlighet, jeg vet han føler seg trygg hos meg, jeg vet jeg er en god mor. På sidesti eller hovedsti.
Det kjennes hånende også når jeg tar meg sjøl i å tenke han er heldig som kommer fra narkohelvete og andre utfordringer og til dette.. et Stort Steg Opp. Når han holder gutten i armene, er det ikke tvil i ham om at det er det største han vet, han føler ikke på manglene ved en sidesti som kanskje ikke er en hovedsti, men en sti der masse av en sjøl ikke leves. Og gutten, kjenner hengivelsen, uforbeholden, ”Du er det største som har skjedd meg” i armene hans. I armene mine, merker han spørsmålene mine under overflaten, om hva jeg forsaker i livet og i meg selv, om sorg, om sidestier og hovedstier?

Det er jul igjen. For et år siden var jeg en gravid gudinne midt i en overgang jeg ikke visste hva var. Snart et år siden jeg tok farvel med Bergen uten å vite hvor stort Farvel det var.

4 mnd

Jeg vet ofte ikke om jeg er i en tid jeg er mer tilstede og lykkelig enn på lenge, eller mer fjern og flat enn på lenge. Kanskje det veksler. Kanskje det på paradoksale vis kan være det samme.

Det nye lille livet, personen som plutselig angår meg mest, kaller på hjerte og tilstedeværelse i øyeblikkene. Han er det største i livet. Samtidig, med et større blikk har det lenge kjennes som noe jeg ikke har fattet. I overskuelsen, opplevelsen av hvor jeg er og hva jeg vil, blir denne tiden jeg ikke har skrevet, til noe svært underlig. Jeg vet noe av det største i livet mitt begynte nå. Og nettopp det robbet meg for opplevelsen av et sammenhengende liv.

Jeg tenker på Bergen, og det er ofte minnene ikke kjennes ut som mine egne, men som en annen i meg sine minner. Hun har mindre plass. Og jeg vet hun gråter, jeg kan kjenne det i hjertet mitt, at hun lengter etter annerkjennelse for alt hun er. Kvinnen i Bergen som flyttet til et nytt liv. Kvinnen som lever det nye livet, opplever glede og varme. Hun kjenner daglig takknemligheten over de nye gavene bre seg. Og hun hysjer vekk den andres stemme, den som blander takknemligheten med skyldfølelse over å lengte og savne.

Det er menneskene jeg savner mest. Noen dager er de der, som et trygt bakteppe, havner jeg alltid kan finne igjen. Jeg ser ansiktene deres klart, og har tillit til at de har mitt ansikt rett under overflaten, båndene uavhengig av sted og tid er viktigere enn ukentlige møter.

Men oftest er de ikke i bevisstheten på den måten. Ofte tenker jeg ikke på de, både fordi annet opptar meg, og fordi jeg vakler ved tanken på de. Det svimler litt, jeg får klump i halsen og uro i magen. Jeg vet ikke om jeg tør sørge. Jeg vet ikke hva som er tapt. Og om det kan finnes igjen, eller på nye måter.

Da vi var i Bergen i juni var alle den de er, og i utvikling. Slik de er, slik jeg har pleid følge de. Større hull i historiene, men gjenkjennelsen er historieløs. Det var så godt å se de, jeg følte jeg fløt fra møte til møte, selv når det var kav og spedbarnsgråt. Men jeg turte bare øyeblikksvis virkelig kjenne hjertevarmen i klemmene og nærværet. Ved et par anledninger lå de der under overflaten, tårene.. ikke bare berøring, men også sorg.. også redsel for å kjenne for mye etter og forstå hva jeg har mistet. Eller valgt bort?

Jeg sliter med å ta tilbake opplevelsen av å være mer handlende aktør i mitt liv, og ikke bare en marionett for livshendelser. Jeg har alltid sett på livet som en kombinasjon av de to, men kanskje jeg har vært sterkere aktøren før. Ja, jeg velger å være her, og jeg liker det valget. Samtidig et valg som trekker med seg en ufrihet. Forsakelse. Og som jeg frykter skal dra meg lenger vekk fra en egen vilje, vekk fra evnen til å skape min virkelighet.

Det hender noen med store forståelsesfulle øyne sier slikt som "Det må ha vært litt av en overgang" eller "Du har ofret mye for mann og barn skjønner jeg." Og da setter de et lite støkk i meg, den gråtende kvinnen fra Bergen hulker før hun holder seg for munnen, og det kjennes som jeg nærmer meg en grense jeg ikke har lov å være ved. Jeg streber litt krampaktig etter å selvfølgeliggjøre valget mitt. Den strebenen foregår mer på hans vegne enn mine egne. Jeg får vondt av å fornemme scenarioer og valg som ville bragt meg nærmere mine mennesker, ansiktene og klemmene deres.

Det er vanskelig i en slik tid, å skjønne hva savn og vondter egentlig handler om. Sorgen alle som får barn går igjennom, ved å forsake livet de hadde før? Ubearbeidet overgang, og sålangt ingen mulighet til å virkelig dvele og sørge over det tapte? Eller en form for svik ovenfor meg selv, og livet jeg ønsker meg, idet jeg velger uten virkelig å kjenne etter om jeg vil leve så langt fra så mye betydningsfullt i livet mitt?

Jeg vet Engelen har skapt en helomvending. Og jeg vet livet slik jeg kjente det i Bergen aldri kan gjenskapes. Det er en sorg jeg ikke har fattet enda, og en vidunderlig ny verden samtidig. Men hva av meg kunne/kan leve parallelt med dette nye? Jeg vil ikke forsake store deler av meg selv, og slik jeg liker leve, ut av en overdreven forestilling om at det ikke kan ha plass når gutten er mitt viktigste. Jeg vil han skal vokse opp med en mor som er så mye av seg selv som hun kan være.

100 innlegg.

Sensitiviteten skal til å bli del av et voksenliv. Og jeg skal se den i en annens øyne, den andre som jeg vil ønske verne om aller mest, den andre som jeg aller mest vil ønske godt for.

Jeg føler en stolthet og et ønske om å forsvare og ta vare på min sensitivitet. Uansett hvor mye jeg har følt meg overveldet, eller ikke passende i denne delen av verden, uansett hvor ofte en del av meg har gjemt seg i en slags flauhet over sensitiviteten. Jeg ønsker meg også styrke, jeg tar vare på kraften i meg, jeg vil ikke krype unna og gjemme meg som et forskremt dyr i møte med verden. Jeg har lært hvordan å gå ut dørene med smilet mitt, ta inn inntrykkene og finne god plass til de, tidvis beskytte meg eller trekke meg tilbake, men ikke stenge av. Ikke kutte trådene mellom inntrykk og følelsesliv. Ikke bli tilskuer til øyeblikket mer enn en deltaker.

Magen har vokst og det vakre biokjemiske landskapet innvendig har hengt med i svingene, flukturert i takt med trinnene bare kroppen min vet om at den skulle gå... brakt følelsene og instinktene til sårbarhet og beskyttelsesbehov, berøring og stillhetssøken. Tidvis er det så sinnsstemningen har blitt grepet av noe som skyller gjennom uten tilhørighet i meg, bare del av det som skjer, som påvirker meg, og kanskje jeg finner en knagg å gråte over, eller kanskje jeg gråter uten grunn.

Andre ganger, og kanskje mer jevnt gjennom dagene og månedene som har gått, er det heller som om landskapet innvendig, det som driver og bygger barn og forbereder omveltning, også bygger opp igjen og påminner meg om et hjem i meg. Der hvor sensitiviteten hører til. Der hvor den ikke er noe å være flau over eller unnskylde, noe å bli mobbet for eller frykte blir en svakhet i min fremtidige profesjon. Det er et hjem hvor jeg er menneske, slik jeg er ment å være.. lyttende, vár, stillhetssøkende og dvelende... med antenne ute, med evne til å bli berørt.

Så mange inntrykk i livet i Bergen, der hver dag kunne inneholde mange menneskemøter som føltes betydningsfulle, der jeg kunne ta inn ansiktene på gaten eller fargene og lydene med åpenhet og utstrakte antenner. Noen ganger trekke meg tilbake og beskytte meg, dvele over inntrykkene og tankene og følelsene de fostret i meg. Men det kunne ikke bli for mye, og jeg søkte ut videre, deltok videre i verden på godt og vondt.

Og jeg var uten TV. Alle de tingene folk opptar seg med fra den verdenen, om en eller annen som sa eller gjorde ettellerannet fiktivt eller foran medias blikk, ettellerannet som var trendy eller en siste reklamesang på hjernen.. angikk meg ikke. Noe innhold kanskje, av hva som skjedde i verden beskrevet i en avis, klipp på internett fra en hendelse, og samtaler om tema media også snakker om, selvfølgelig var det tråder til noe av den verdenen. Men først og fremst levde jeg i Bergen, i det som foregikk rundt meg, i det jeg kunne delta i eller observere 'live' i øyeblikket. Og det kan være intenst for en sensitiv person, men sjeldent for mye.

Jeg har vært veldig fornøyd med å velge TV bort. Når noen har spurt hvordan jeg kan fylle dagene med så mye, har svaret vært at jeg ikke har TV. Når noen har spurt hvorfor det virker som jeg har energi stort sett alltid, har jeg svart det samme. Jeg har kanskje vært en del på nett, men også der en deltaker mer enn passiv mottaker.

Ja, jeg har priset meg glad for ikke å ha TV. Jeg har vel også sagt til meg selv at jeg ikke vil ha det i livet mitt, uten å tenke over at andre tider vil by på større utfordringer med å fylle dagene og timene som fyllte seg opp så lett i Bergen.

Og så er TV'n der igjen. I livet mitt. Mye fordi den er i den andres liv, han som er nær meg, og jeg ønsker ikke gjøre inngripen i en annens livsvaner noe mer enn jeg ønsker andre skal gjøre det samme ovenfor meg. Kjærlighet får meg til å finne møtepunkter på halvveien i så mye, og jeg tenker dette er også et slikt møtepunkt. Mellom TV som selvfølgelig del av hverdagen og livet uten TV. Jeg smiler for meg selv og husker kjærligheten hver gang bildene kjennes som uvelkomne inngrep i livet mitt. Men noen ganger lurer jeg på om smilet er mer der for å lure meg selv til å tro kjærligheten gjør at TV'n ikke kan ta grep om meg, enn det er et smil av kjærlighet.

Blinkelysene og volumet, ufrivilligheten ved å få historiefortellinger som engasjerer avbrudt av konsumerisme-forkynning med falskhet som høyeste fane, skjermen som fanger ved å vekke nysgjerrighet over hendelsesforløp samtidig som den bombarderer med lyd og lys jeg ønsker mindre, tempo tempo tempo, mangelen på mulighet til å dvele ved en følelse eller stemning fordi skjermen slynger det neste i fleisen før tankerekken var halvveis, lattermaskinene og kunstige avleveringer av replikker skrevet av middelmådige manusforfattere.

En sjelden gang mer innhold eller noe som ser virkelig ut, fra den levde verdenen til menneskene.. en lettelse, ja, men også så understrekende av kontrasten til alt det andre. Også understrekende av at det er virkeligheten jeg lever i. Den som befinner seg i rommet, og i huset, og i stillheten som omfatter huset.

Skjermen gaper, sluker, brer om seg med alt som angår meg mindre, og minner meg konstant på alt ved denne verden jeg ikke ønsker skal dominere livet mitt. All splittelsen og fragmenteringen, bilde for bilde, tema for tema, uten tråder og uten sammenheng. Ulingen fra pengene, som et snikende spøkelse i kulissene som påvirker alt som presenteres, og hvordan. Alle idealene som ikke vil bringe en noe sted, designet og opprettholdt for at en aldri skal føle en har og er nok. Distraksjonene fra å kjenne etter på dagens sinnsstemning, dagens indre opplevelse, dagens fuglekvitter eller kveldens himmelfarge.

Boksen som dreper tiden.

Idag blir jeg engasjert i nyhetene. Elfenbenskysten tvilholder plutselig på følelsesapparatet. Jeg vet ikke om det skjer frivillig, jeg holder antennene litt tett ved programmene som lettest trykker på vitenen om at vi lever i en jævlig verden. Og de er raske med klippene, jeg får ikke sukk for meg til å trekke antennene enda tettere inn før ansiktene og blodet treffer. Men uansett, det føles på en måte godt i det vonde, å kjenne seg igjen i å være menneske, å kjenne det vri seg over at det innebærer å forlate barna sine til geværer som forfølger en, når en er menneske i elfenbenskysten.

Det er så en del av meg observerer neste klippet fra neste innslag, samtidig som følelsene er et annet sted, ikke direkte i elfenbenskysten, men i stemningen bildene har vekt i meg. Og det er noen som gråter der og, bare av helt andre grunner i vårt lykkelige land. Når sporten overtar blir jeg plutselig bevisst det som sitter i meg, samtidig som kontrasten til de som løper etter ballen gjør meg nok en gang til en fremmed på denne planeten. En som ikke kan og vil være med på kalaset fullt av inntrykk i hytt og gevær, der eneste metode for å henge med eller ta del i kalaset syntes å være å ikke delta.. med et følelsesliv. Som er sensitivt, og som ønsker bli lenger enn 5 jævla sekunder i en menneskelig stemning før neste bilde distraherer og ber deg

stenge av.

"Uten en tråd"

Det er samme livet, og jeg har minnene fra det samme livet. Det jeg har levd til nå. Jeg kjenner bildene fylle meg opp på nytt, alle bildene fra alle tidene, men selv måten bildene er i meg, er forandra. Jeg sliter med å sette ord på det.

Så mye av den jeg er, eller rettere sagt den jeg har kjent meg som, har handlet om alle disse bildene, og hva de vekker i meg, av følelsen av å leve dette livet. Med alle sine forandringer, og alle sine klisjéer. Ritualene ved hver overgang, vemodsdyrkelsen og stemningene som historiene og fornemmelsen av alle tidene vekker, gråten over hva som går over, skakelsen ved -og omfavnelsen av det som er uforutsigbart og nytt.

Identitet. Jeg er i sorg og overveldelse og overgang. Samtidig liksom deprivert for mine vante klisjéer, min vante overgangs-identitet.

Jeg lurer på om jeg har en nærmest religiøs tilknytning til min egen livshistorie. En ærefrykt og dyp respekt for alt jeg har opplevd, mangfoldet og innholdet som kan presses inn i årene. Innvevd i meg som en selvfølgelighet er det å alltid være del av en tråd, og aldri havne for langt fra fornemmelsen av denne tråden, og når jeg plasserer meg på den kjenner jeg meg selv igjen som en gammel venn, samtidig med ydmykhet for hvordan vennen stadig er ny der hun er nå.

Minnene, jeg overrumples av de i disse dager, som forventet, men likevel annerledes. Det er som om de er fremmedelementer heller enn kjente og kjære drypp fra opplevelsen av tråden, identiteten, meningen. Jeg klarer ikke kjenne den samme nostalgien, om jeg kjente den ville det være for mye, for mye liv å ha plass til. Plutselig dukker en person, en tid, en hendelse opp på netthinnen. Og jeg tenker, jeg har opplevd dét og, det var sant, det hadde jeg glemt. Og jeg vet ikke helt hva å gjøre med det, hva jeg føler, hvor jeg kan plassere det.

I halvsøvne i natt dukket så klare fornemmelser opp fra en tid da jeg nettopp hadde flyttet hit, og hadde minimalt med møbler, så jeg satt bare på gulvet, med en lysestake, og inviterte folkene jeg var med på teselskap på gulvet rundt lysestaken. Jeg så meg i halvsøvne rundt som om jeg var i et Star Trek hologram-rom over mitt eget minne, så på de tilstedeværende og ansiktene deres i samtale. "Oi, der er den, og den og den. Det er sant, vi var jo en liten gjeng til tider." Og jeg ser på meg selv, halvt utenifra og innenfra, og husker plutselig fellesskapsfølelsen, eller følelsen av verdsettelsen av stunden, eller følelsen av å være i samme rom som akkurat de menneskene den kvelden. Gleden.
Et minne lenge tapt i mylderet av alle minner. Og jeg vet ikke hva å gjøre, for med min lille religion er det som et brudd på trofasthet til tråden og historien og opplevelsene og menneskene som har betydd noe for meg, at slike minner gjemmes og glemmes. Og at de stadig blir vanskeligere å gjenkalle med følelser, som var de bare en filmsnutt. Jeg vet ikke hvem å be om nåde heller.

Nå kjenner jeg meg nådeløst slynget ut i noe som ikke bare er en forandring blant de mange, men kanskje noe som røsker meg ut av den vante bevisstheten om tråden. Til en helt ny tråd, der alt det andre, det betydningsfulle og vakre og utrolige jeg har opplevd, reduseres til et tidligere liv. Som var med å forme meg, ja. Men som jeg ikke får anledning til å dyrke lenger. Nåde.

Jeg har ikke levd en hverdag på veldig mange år. Hverdag i den forstand at dagene går uten at jeg er bevisst tråden på ett eller annet vis, uten at jeg innlemmer mine større idéer om hva det vil si å leve, om jeg lever slik jeg ønsker, om jeg er i kontakt med meg sjøl, min kropp, mine følelser, og uten flere glimt av tilstedeværelse som zoomer inn øyeblikket. Og jeg har ikke hatt like dager å veldig mange år. Kanskje i perioder på en uke eller to, men det har vært et større likhetstrekk at jeg ikke har kunnet vite hvordan en dag ser ut før den er over.

Har det vært noe desperat over min konstante hang til å ikke gli inn i en eksistensiell døs? Ikke bli avslått. Fra bevisstheten om mening og liv og død og tilstedeværelse og spørsmål om jeg har det godt. Opplevelsen av å ha det godt, har ofte blitt plassert som del av tråden i øyeblikket jeg blir opplevelsen bevisst. Og jeg har vært så glad for å ha det så mye godt, og ikke minst stolt over at det er det jeg velger og prioriterer.
Noen ganger, og enda mer i det siste, har jeg hatt det godt uten å vite det. Kanskje jeg ikke har dannet så mange minner å ta frem igjen disse stundene, for det er så bevisstheten om at en har det godt funker som trykksverte til å innprinte minnene sterkere. Men jeg vet jeg har hatt det godt, vært tilfreds, ledd og smilt og kjent kjærlighet. Uten å være bevisst det mer enn i glimt. Det er så uvant, at det går på identitetsfølelsen løs. Hvem er jeg, når jeg går her mellom to tider, midt i kløften som splitter hele livet i to og (midlertidig?) fratar meg følelsen av en tråd, og kjenner glede uten å være bevisst den?

Og kjenner han meg, når jeg kjenner meg så identitetsløs. Eller når jeg postulerer en identitet som kanskje egentlig har gått ut på dato. Kanskje min fremste identitet snart er som mor. Og hva skjer med minnene da? Kanskje den nye identiteten tar over plassen deres, kanskje dette er mitt siste farvel med de før jeg blir gammel dame som gjentar meg selv enda mer i det kjedsommelige om min spennende tid som ungdom og ung voksen. Eller kanskje jeg vil kjenne de som noe annet enn delen av en sammenhengene tråd. Heller som et annet liv som angår meg mindre, alt jeg trodde betydde masse stacket unna i assosiasjonsnettverkenes avkroker, der de sjeldent møter en synapse som bringer de frem i bevisstheten. Religionen min forsaket. Nåde.

Det nye livet kommer sannsynligvis til å bety mer for meg enn mitt eget. Det er kanskje det jeg kjenner komme, når det føles som jeg ikke bare tar nok et farvel med mylderet av minner og tråden bak meg, men farvel med å forholde meg til de med samme innlevelse og verdsettelse. Og jeg syns det er en sterk opplevelse, dette her.
Noen øyeblikk kjennes det som jeg svikter meg selv, eller den jeg tidligere har vært som intenst savner meg, som vil jeg skal annerkjenne henne og alle hennes opplevelser, fortelle henne at hun er like mye verdt.. også om hun plutselig en dag blir glemt.

Det er intense drømmer hver natt, og jeg våkner ofte med atmosfæren de innhyllet meg i rett under overflaten, ikke mulig å ordlegge.

Inatt var Vågen fetevare hvitmalt og totalt annerledes. Jeg var der og andre steder, og glemte følge med på tiden for å rekke legetimen min kl 14.10. Legen var i en gammel bygning, med et akvarium i veggen i første etasje ved heisene. To heiser, små og klaustrofobiske med metallfarge, døren inn til de var som en skapdør. Heisen jeg tok kjentes som den hang løst i sjakten, den gikk feil først, stoppet opp steder, og det slo gnister oppunder taket. Jeg kom meg ut i rett etasje (5.), og måtte finne noe å skrive på og med snarest.
Det var en dør i gangen som var halvåpen, innenfor satt en kvinne på min egen alder, av normalt utspjåket type, på do. Hun hadde papir og penn i vesken, og det var først etter hun hadde gitt meg dette som ingenting, at jeg lattermildt kommenterte situasjonen og beklaget forstyrrelsen. Jeg skrev "Advarsel: Meget ustabil heis!" og hang på døren.
Legen var mer hobby-psykoanalytiker enn lege. Han hadde hatt en av mine praksispasienter til samtaler, og begynte presentere en ganske uforståelig symbol-teori om en stor gullfisk i akvariet i første etasje ved navn Felix, og pasientens reaksjon eller tanker om denne. Jeg visste ikke hva å si, syns ikke det var rett av ham å presentere dette for meg. Pasienten har flyttet til Ålesund, sa han. Mine egne ting jeg kom for kan jeg ikke huske å ha snakket med ham om.
I bygningen møtte jeg på en far med en liten sønn, ukjente for meg, som jeg umiddelbart følte et bånd til, som om det var meningen at jeg skulle ha mer kontakt med de. Jeg var glad i de som om de var familie, etter å ha vekslet to ord.
Da jeg skulle ned, var det plutselig trengsel av folk som ville ta heisene. Kanskje de kom fra et arrangement i samme bygning. Flere av de var koner med skaut rundt hodet og svært levende ansikter, østeuropeisk utseende. Ellers en stor blanding, og mange ansikter og personer merket jeg meg, og fikk et inntrykk av på kort tid. Jeg stod i den delen av trengselen som var med den 'friske' heisen. Og jeg tenkte jeg håper de andre ser lappen min på den andre, og venter. Vi var mange som trøkket oss sammen. Der ute så jeg faren til den lille gutten fortvila, den lille var kommet vekk i mennesketrengselen. Men noen av konene ropte at de hadde han og tok han trygt med ned i den andre heisen. Døren lukket seg, og min heis bevegde seg. Det var så det gikk en liten evighet mens den gikk ned, trengt sammen med mange mennesker som også var litt anspente.
Og det hadde gått en evighet. Når vi kom ut, var kroppene rensket vekk og avisene hadde begynt å skrive om hendelsen allerede. Heisen, og bygningen, hadde massakrert de andre menneskene. Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, hvordan alle var døde, også de som ikke hadde kommet seg inn i heisen. Det var en person som lempet en overkropp uten hode med hvit genser inn i en varebil og kjørte.

Da jeg våknet etter drømmen, hadde jeg nettopp vært i akutt sorg og sjokk over mange menneskers liv på én gang. Og jeg er jo ikke alene, om disse mellom-tilstandene der kroppen lever som om den var i drømmen, med stemninger og fornemmelser, samtidig som jeg vet at jeg nå ligger i min seng, i denne virkeligheten.
Når så stemningen vedvarer inn i den nye dagen. I minutter, i timer.. selv når en kanskje har glemt drømmens innhold, eller skrevet den ned på en skjerm for å gjøre seg ferdig med den... Hva handler det om? En defekt i nervesystemet, som ikke klarer omstillingen fra drøm til virkelighet? En oversensitivitet? Eller har drømmen vært uttrykk for bevegelser allerede tilstede i en selv, enten de er symboler for noe eller tilfeldige resultater av fyringer i hjernen, og det er disse bevegelsene som er avduket?
Da jeg våknet fikk jeg assosiasjon fra den hvitmalte Vågen, til min andre stamkafé jeg så nedlagt og hvitmalt igår. Symbol i denne virkeligheten, for forandringene. Et av mine hjem i Bergen, plutselig omgjort til et blankt lerret. Opplevelsen av å være der er utiljengelig, bare bilder og lukter i erindringen. Og assosiasjonen til kaféen og tårene som fulgte med, om det er aldri så latterlig å felle tårer over en kafé som er nedlagt, kjentes som en puslespillbit i samstemthet med atmosfæren fra drømmen. Et aspekt av livet mitt. Som handler om vemod og sorg og heiser som ikke fungerer.

Og kanskje slike aspekter vil komprimeres til drømmer og rare morgener innimellom, siden nåtidens dager er fulle av kjærlighet midt i omveltningen.

Næring fra en farge

Jeg har plutselig fått en dragning mot hvitt. Og kremfarge. Kjøpt kremfargede stearinlys. Det må være første gang.

Og jeg klarer knytte alt til noe personlig, eller noe som har med verdier og psykologi og det å være menneske å gjøre. De siste par dagene har jeg igjen tenkt over farger som mat for sjelen. Jeg satt med en venninne et sted fullt av farger, omgitt av vinduer som utstilte resten av verden som en dystopi av fargeløs mørketid. Jeg sa noe til henne om det, hvordan farger er næring for sjelen, selvfølgelige ting i livet mitt. Så hører jeg ordene mine idet jeg sier de, kanskje det er noe i hennes uttrykk og, som gjør meg bevisst at disse ordene ikke ytres ofte, av meg eller andre.
Hvordan farger snakker til oss, hvordan fargene du omgir deg med hver dag spiller en subtil men viktig rolle, og hvordan vi kanskje tørster etter fargeinntrykk like mye som lyset i seg selv nå om vinteren.. Jeg hører ikke folk snakke om det.

I perioder forholder jeg meg til farger slik jeg forholder meg til annen næring. Å på slump trekkes mot noe en trenger. Slik jeg trekkes mot brokkoli, rosenkål og leverpostei når jeg har jernmangel, får jeg plutselig en liten hang til blått eller gult.. trenger ta inn inntrykk med en bestemt farge, som om visuell cortex absorberer næring like heftig som innsiden av tykktarmen. Eller slik jeg merker et glass vann var akkurat det jeg trengte, jeg visste ikke sjøl at jeg var så tørst en gang, slik blir jeg plutselig overrumplet av et fargeinntrykk, som noe som slukker en tørst jeg hadde glemt jeg hadde....
Steder full av gråe farger, der mennesker kler seg mest grått og svart, gir meg ofte en følelse av å være deprivert for noe viktig. Næringsfattig. Og ikke minst lite levende. Og når jeg har vanket i gangene et slikt sted, absorbert gråtoner av ulike nyanser, både i fysiske farger og i mange ansikter, da tørster jeg nesten desperat etter fargene. Jeg har, uten å tenke over det, tatt pauser fra fakultetet ofte der jeg finner mest farger i byen. Lunsjpause for synet, ny næring før nye økter i det gråe.

Når det er grå vinter på fakultetet og ute, og jeg kommer hjem, hender det fargene her møter meg som noe nytt. Noe jeg vet jeg har opplevd igjen og igjen, men likevel er det nytt nå.. så godt å se, så godt å være i. De kobboltblå-malte cd-hyllene. Alt det burgunderrøde. Grønne detaljer. Gule stearinlys som kaster varm farge på alt... det holder rundt meg, det tar imot meg, det er så jeg er velkommen på en annen måte der fargene er. Velkommen med hver følelse de snakker til og gjenspeiler inni meg.

Og nå.. kremhvitt. Som jeg knapt har ansett som en farge. Kanskje sett på som fint, pent og pyntelig og passende til en brudekjole om jeg skal kle meg i denslags en dag. Men ikke noe som appelerer innover og fyller meg med gode følelser. Snøen også, hadde en slik effekt. Ja, den har alltid det når den først legger seg i Bergen og lyser opp og gjør ting mindre grått. Men det var så hvitfargen var ny.. jeg merket plutselig at blikket mitt hang igjen ved en skarve snøflekk et sted det ellers hadde smeltet, som for å absorbere mest mulig av fargen før den var utenfor synsrekkevidde.
Jeg klarer ikke la være å undre meg over om den lille i magen ikke bare beveger meg til hva å spise, men hvilke farger å ta inn. Så jeg plutselig trekkes mot hvitt. Det rene, det blanke lerret og fødselens farge.

Så mye av dagene som går kan beskrives i poetiske eller prosaiske vendinger. Men jeg har ikke gjort det. Ikke engang forsøkt, i mitt eget sinn eller andre steder.
Det er mye under overflaten. Under bevisstheten min, dagene som går, huden på magen. Og jeg har ikke tilgang på det, får ikke fatt i det. Likevel er det som det styrer trådene, og forandrer meg.

Jeg er et steg videre, jeg har begynt bli hjemme i dette vakuumet mellom test og barn. Jeg er hjemme i hans selskap også med større selvfølgelighet. Det er når dagene går, når jeg smiler meg igjennom de og holder på magen min i håp om en første hilsen derifra. Men når dagene ikke går, når gamle lukter eller gammel musikk når meg inn til følelsesarkivene.. da savner jeg plutselig meg selv.

Diktet som alltid er som en næring av gjenkjennelse når jeg stopper opp og kjenner dette:

Den jeg engang har vært
kan plutselig og intenst savne meg
som når jeg har vært ute og reist
og vender hjem
til mitt eget opplyste hus om natten
griper dørhåndtaket
og kjenner blodet fryse i årene.
Låsene som mine nøkler passer til
er skiftet ut.
Avstanden til døden er den samme.

-Stein Mehren

Det er vanskelig å vite hva som er reise og hva som er hjem i en slik analogi. En del av meg har innfunnet meg med alt det nye som om det var en reise, noe jeg vil komme hjem fra. Men hva er så hjem? Når jeg er alene, og glemmer mannen og magen og livsforandringene, puster jeg komfortabelt ut og tenker "Her er jeg visst igjen". Jeg har visst ikke mistet meg selv helt, tross alt dette nye, tenker jeg da. Men nøklene passer ikke likevel. Plutselig står denne meg'en på dørtrammen og lurte på hva som skjedde mens hun var på ferie.

Vi sitter på flyet, det er noe mild turbulens, rister og humper litt, de annonserer det på høyttalerne. Og kanskje jeg kan skylde på arv, eller innlæring fra kvinnene i familien, eller min egen fantasi, når jeg begynner se for meg de verste scenarioer. Jeg betrakter mine egne bilder på netthinnen av kaos, mørke, barn som dør rundt meg og foreldre som skriker, avrevne lemmer og oksygenmasker. Forstilling av smerte slik jeg aldri har kjent, og sanseinntrykk deprivert for håp.
Jeg ser på mannen ved siden av meg, han har lukkede øyne og vet ingenting om mine bilder. Og jeg merker at jeg kan ha disse bildene, kanskje kjenne en uro, men ikke la de ta meg med noe sted angstfyllt. Kanskje nettopp fordi jeg vet han ville vært der med meg om jeg fikk den angsten, så jeg er mindre redd for den, og dermed lettere tar valget om å ikke løpe med den.
Videre den vanlige opplevelsen av å leke med en tenkt virkelighet der jeg er død. Jeg har ofte funnet en glede i den biten av slike tankespinn. Nei, ikke en makaber forlystelse. Heller en påminnelse om at jeg er dødelig, og den meningen jeg finner i det. Og slik en frihet, i det å vite at jeg kan dø, og jeg vil ha levd et fullverdig liv som godt kunne avrundes, den samme erkjennelsen som stadig har gjentatt seg siden august det året jeg fyllte 21 år. Noen vil sørge, og jeg ville ha vært for ung, men det har vært så mange livstider i denne livstiden, om jeg forsvinner var det likevel nok, og mer en nok, for jeg har Levd.
Når mannen ved siden av meg åpner øynene på gløtt, i halvsøvne-sentimentalitet over mine berøringer, rykker han til og kom med en lyd av ømhet eller overraskelse eller en blanding når han ser jeg har felt tårer. Og jeg har vel knapt skjønt sjøl om det er bildene som likevel har fått kanalene til å åpne seg, eller noe annet, før jeg forsøker sette ord på det for ham: Å se for seg min død er ikke det samme nå. Det som før var en befriende lettelse over at jeg kan dø når som helst, er nå forvandlet til noe så veldig annet. Døden er plutselig blitt en avbrytelse jeg ikke finner mening i. Om det er barnet eller forholdet, det kommende livet mitt eller salig blanding.
Hva som går gjennom kroppen min idet flere tårer slipper ut og mannen er nær og litt smilende berørt, det er også noe tilhørende hjemmet. Og hun som er lettet over stadig å kunne avrunde livet, har ikke nøkler som passer lenger. Jeg mister ikke forgjengeligheten ut av syne, og det gir fremdeles ekstra mening til liv å kjenne motsatsen i døden. Men det er en annen frihet i å ville at det som er påbegynt skal fortsette uten avbrytelse, hvorenn det bringer meg.

Åh, noen venner er både sjeler i en hverdag i Bergen, og sjeler som virker som kanaler til så langt mer enn en hverdag..

Åh, hva kan jeg gjøre her inne nå? Hva kan jeg skrive? Det er nå jeg står på terskelen til å gjøre Sverdfisktrombone forbundet til det nye i livet mitt. Jeg har vegret meg for det.. Ordene mine og deres verden knytter livet mitt sammen, men jeg føler så ofte at det ikke finnes et bånd nå, mellom fortid og fremtid.

Jeg undrer meg over hva som er meg, som blir med meg inn i det nye. Hva var meg i det gamle? Ingen vil slite med å kjenne meg igjen, om så livssituasjonen er en annen. Hva er det de kjenner igjen, hva er det som er med meg? Sånn egentlig?

Når jeg entrer stemninger jeg senest opplevde for litt over en måned siden, er det så de er bluss fra fortid, fra et annet liv. Og det er rart, for hvor mye har egentlig forandret seg? Og disse stemningene, er ikke de også tråder i livet mitt, som bølger gjennom meg i nye drakter, i nye tider? Vemodet. Musikkdyrkelsen. Fellesskapene og solitude'n. Varsom lidenskapelighet og forrykende ro. Plutselig bommulsmyk stillhet i de travleste gater, når tankene går saktere og livet kommer nærere. Stemningene er et hjem, ja.. det er så jeg kjenner meg hjemme når jeg entrer deres landskap.. og en uro brer seg når disse hjemmene får et drag av forgjengelighet ved seg.. noe jeg vil klamre meg til, eller noe som vekker sørgmodighet.

Gløden min. Det er kanskje den de kjenner igjen. De peker den ut når jeg ikke kjenner den selv også, som noe som skinner igjennom selv mine egne stengsler. Jeg tror jeg vil bli en mor som gløder i møte med sitt barn, kanskje jeg vil gløde mer enn noen gang. Kanskje gløden vil merkes så nært de innerste nerver, at forgjengelighetsangsten slår sprekker. How the light gets in.

Nei, det er ikke bare en forgjengelighetsangst eller forandringsangst. Hva er det, som gjør at jeg føler meg oftere slått av, ofte som en mekanisk kvasipredikator når jeg sier ord som termin og permisjon. Hva gjør at det tar så tid for meg å eie dette? Som noe jeg deltar i, ikke bare noe som skjer med meg...

Dette albumet også. Beth Gibbons & Rustin Man. Det er ganske svakt, det ekkoet som vibrerer mellom tonene, fra andre tider jeg hørte disse låtene. Igår var jeg svakt feberisk, og der jeg lå i mørket med han på telefonen, kunne jeg beskrive følelsen av at jeg, min bevissthet og mitt fysiske hode og kroppen som sank ned i madrass og pute, var som en asteroide eller liten planet som forsvant bakover i et univers som var fremfor meg. Fremfor meg innunder lukkede øyelokk. I et slikt univers blir minnene til dette albumet som livet på en av de andre planetene.. jeg vet hva som skjer der, jeg husker stemningen fra da jeg var der, det er lett når jeg hører stemmen hennes, kontrabassen, strykerne.. men angår livet som har vært meg lenger? Angår planeten som svever der ute meg?

Det var en jente som ofte klaget over at ansiktet hennes var assymetrisk. Hun var helt nydelig, men sartheten hennes vekket nærmest en irritasjon, som om hun eksemplifiserte alt jeg ble trukket mot å forbarme meg over.. eksemplifiserte det så kraftig som bare en sped fugl med assymetrisk ansikt kan. Jeg kunne ikke tåle eksempler som henne, det skulle ta så mange år til før jeg begynte se igjennom hva det hjelpeløse vekker i meg. Så jeg så henne bare noen få ganger. En av gangene var dette albumet i bakgrunnen.. jeg husker det, for jeg husker glimtet av å gi noe til henne, når hun kommenterte sangenes skjønnhet. Noe så intenst ved det. Jeg var aldri bevisst at det skremte meg. Aldri bevisst at i følelsen av å gi til spede fugler som kommenterer vakre sanger, ligger en slags grådighet. Spenningen mellom det suget som kommer fra andres opplevelse av å være hjelpeløse og å trenge andre for å fylle tomhet, og min trang til å være noe stort i en annens verden. Når hender og hansker passer i hverandre slik, vekker det grådighet etter mer. Og det vekker lidenskap. Slik det gjorde med alven. Magnetisme. Klisjéer om uunngåelige kyss og store ord selv når erkjennelsen har gjentatt seg altfor mange ganger. Erkjennelsen av at noe ikke er bra for meg.

Så kommer han som er bra for meg. Og jeg tåler det knapt til tider.. jeg får vondt, av hvordan han er en kontrast til hånd i hanske og magnetismen deretter. Jeg blir forvirret av å kjenne en annen type dragning, der hva som er godt for meg blir som en utenifra kraft som plasserer meg i dette livet, med denne mannen, og putter noe voksende i magen på meg.