Det nye lille livet, personen som plutselig angår meg mest, kaller på hjerte og tilstedeværelse i øyeblikkene. Han er det største i livet. Samtidig, med et større blikk har det lenge kjennes som noe jeg ikke har fattet. I overskuelsen, opplevelsen av hvor jeg er og hva jeg vil, blir denne tiden jeg ikke har skrevet, til noe svært underlig. Jeg vet noe av det største i livet mitt begynte nå. Og nettopp det robbet meg for opplevelsen av et sammenhengende liv.
Jeg tenker på Bergen, og det er ofte minnene ikke kjennes ut som mine egne, men som en annen i meg sine minner. Hun har mindre plass. Og jeg vet hun gråter, jeg kan kjenne det i hjertet mitt, at hun lengter etter annerkjennelse for alt hun er. Kvinnen i Bergen som flyttet til et nytt liv. Kvinnen som lever det nye livet, opplever glede og varme. Hun kjenner daglig takknemligheten over de nye gavene bre seg. Og hun hysjer vekk den andres stemme, den som blander takknemligheten med skyldfølelse over å lengte og savne.
Det er menneskene jeg savner mest. Noen dager er de der, som et trygt bakteppe, havner jeg alltid kan finne igjen. Jeg ser ansiktene deres klart, og har tillit til at de har mitt ansikt rett under overflaten, båndene uavhengig av sted og tid er viktigere enn ukentlige møter.
Men oftest er de ikke i bevisstheten på den måten. Ofte tenker jeg ikke på de, både fordi annet opptar meg, og fordi jeg vakler ved tanken på de. Det svimler litt, jeg får klump i halsen og uro i magen. Jeg vet ikke om jeg tør sørge. Jeg vet ikke hva som er tapt. Og om det kan finnes igjen, eller på nye måter.
Da vi var i Bergen i juni var alle den de er, og i utvikling. Slik de er, slik jeg har pleid følge de. Større hull i historiene, men gjenkjennelsen er historieløs. Det var så godt å se de, jeg følte jeg fløt fra møte til møte, selv når det var kav og spedbarnsgråt. Men jeg turte bare øyeblikksvis virkelig kjenne hjertevarmen i klemmene og nærværet. Ved et par anledninger lå de der under overflaten, tårene.. ikke bare berøring, men også sorg.. også redsel for å kjenne for mye etter og forstå hva jeg har mistet. Eller valgt bort?
Jeg sliter med å ta tilbake opplevelsen av å være mer handlende aktør i mitt liv, og ikke bare en marionett for livshendelser. Jeg har alltid sett på livet som en kombinasjon av de to, men kanskje jeg har vært sterkere aktøren før. Ja, jeg velger å være her, og jeg liker det valget. Samtidig et valg som trekker med seg en ufrihet. Forsakelse. Og som jeg frykter skal dra meg lenger vekk fra en egen vilje, vekk fra evnen til å skape min virkelighet.
Det hender noen med store forståelsesfulle øyne sier slikt som "Det må ha vært litt av en overgang" eller "Du har ofret mye for mann og barn skjønner jeg." Og da setter de et lite støkk i meg, den gråtende kvinnen fra Bergen hulker før hun holder seg for munnen, og det kjennes som jeg nærmer meg en grense jeg ikke har lov å være ved. Jeg streber litt krampaktig etter å selvfølgeliggjøre valget mitt. Den strebenen foregår mer på hans vegne enn mine egne. Jeg får vondt av å fornemme scenarioer og valg som ville bragt meg nærmere mine mennesker, ansiktene og klemmene deres.
Det er vanskelig i en slik tid, å skjønne hva savn og vondter egentlig handler om. Sorgen alle som får barn går igjennom, ved å forsake livet de hadde før? Ubearbeidet overgang, og sålangt ingen mulighet til å virkelig dvele og sørge over det tapte? Eller en form for svik ovenfor meg selv, og livet jeg ønsker meg, idet jeg velger uten virkelig å kjenne etter om jeg vil leve så langt fra så mye betydningsfullt i livet mitt?
Jeg vet Engelen har skapt en helomvending. Og jeg vet livet slik jeg kjente det i Bergen aldri kan gjenskapes. Det er en sorg jeg ikke har fattet enda, og en vidunderlig ny verden samtidig. Men hva av meg kunne/kan leve parallelt med dette nye? Jeg vil ikke forsake store deler av meg selv, og slik jeg liker leve, ut av en overdreven forestilling om at det ikke kan ha plass når gutten er mitt viktigste. Jeg vil han skal vokse opp med en mor som er så mye av seg selv som hun kan være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar