Her sitter jeg. Igjen. Igjen? Finnes det noe igjen igjen?

Jeg har iallfall stearinlysene på, Laura Marling i bakgrunnen. Og pc foran meg. Han i en annen pc-verden bak meg i rommet. Slik er jeg plutselig alene med musikk og pc, stearinlys og røkelse og kanskje snart te.
Så få ting som skal til for å møte en del av meg i en dør plassert mellom fortid og nåtid. Kjenne annerledesheten ved livet mitt side om side med noe så gjenkjennelig, så elementært i år etter år, overgang etter overgang. Er det nå jeg skal gjenfinne meg selv? Eller det vil si.. finne den jeg har vært forenes med den jeg er nå? Som samboer, som mor, som bosatt i Trøndelag…

Åh, så mange ganger jeg har kjent meg som fanget i et nytt kapittel i livet, uten mulighet til å lese de forrige…. Denne gangen trumfer de. Fanget i et år, med desperate glimt av tidligere kapitler, stemninger og mennesker, ord og følelser så viktige så viktige så viktige for meg, og der ligger de dulgt et sted. Jeg vet det er en sorg der. Jeg vet den gråner hverdagen min, i tvekamp med fargeeksplosjonene min lille gutt bringer inn i øyeblikkene.

Hvor ble plottet i historien av? Var det noe plott, er jeg sammenhengende eller stykket opp? En drøm som var Bergen, en anekdote eller 300 jeg kan mimre om på gamlehjemmet, splittet fra resten av historien, den hvor jeg fikk barn og flyttet et annet sted med en annen hverdag.

Jeg husker Gail og meg på trappen hennes i Bergen i sommer. Varmen hennes, alltid den utrolige varmen, trollmoren som kunne bundet sammen halene til alle Bergens trollunger og de ville kjent seg hjemme. Jeg husker ikke ordene hun brukte. Familie, kanskje.. sjelsfamilie. Det var iallfall som en selvfølgelig absurditet at jeg ikke var der blant mine, klart jeg vil returnere. Jeg hadde grått foran henne, strekt meg ut selv om jeg vet hun er en dårlig lytter om hun er aldri så full av kjærlighet. Kjærligheten hennes kaller på kontinuerlig tilgivelse av en hver avbrytelse. Det er vel også det sjelsfamilie gjør. Tilgir kontinuerlig menneskelige rust og sprekker. Jeg liker å være i den tilstanden av kontinuerlig tilgivelse, der tilstedeværelse med personen framfor meg fordrer flyt over stagnasjon.

Så nær som jeg er ham, fordrer vi flyt og stagnasjon om hverandre. Jeg ser at vi kan bringe hverandre inn i total stagnasjon. Og vi kan pumpe i gang flyten i hverandres liv, slik vi begge har kjent den før. Noen ganger tenker jeg at han ikke har noe imot stagnasjon. At det bare er jeg som bærer den muligheten, for oss begge, ved å ønske og tro vi kan flyte. Da føles det tungt på skuldrene. Men er muligheter en tung bør nå plutselig?

Min hang til eksistensielt perspektiv biter meg stadig i halen. Tidvis ergrer det meg. Tidvis tenker jeg det er det eneste som holder meg fra å ikke bli slått av og våkne opp når det føles for sent. På det mye omtalte gamlehjemmet. Der anekdotene fra Bergenslivet ikke skal være mine eneste minner av et intenst og ektefølt liv.

Jeg tenker ikke på personene som mangler i hverdagen min. Men jeg føler mangelen, tidvis griper mangelen tak i hele brystkassen. Ikke bare mangelen av den og den jeg er glad i, men mangelen på tilgang til personen framfor meg, tilgivelsen og flyten. Mangelen på kontinuerlig fellesventilering og felleslufting av det å være menneske.

Når jeg ser hvor bra vi har det – jeg ser det ganske ofte -, hvordan vi lever på landet med det vakreste barn i verden, hvordan vi samarbeider, privelegiene våre, alt det vakre… da ser jeg det mer med tanker enn følelser. Hvor er den dype takknemligheten og tilfredshetsfølelsen som jeg vet jeg evner så vel å oppleve?

Ertende, nesten hånende, ligger følelsen der av å være snytt for opplevelsen av et Stort Steg Opp idet jeg fikk barn. Jeg tok Et Stort Steg Tilside. Nå står jeg på sidestien med barnet mitt, og ser på meg selv, som ser på meg selv, som ser på seg selv. Og lurer på om det kanskje er dette som er hovedstien. Eller om de to møtes et sted. Fortrinnsvis ved en bekk som sildrer. Gutten min begynner forresten å kjenne igjen ordet ”Bekken” nå hver gang vi nærmer oss den, når jeg stopper opp og lytter demonstrativt og gjentar ordet igjen og igjen. Da smiler han, lytter og ser i retning lyden av bekken. Er det ikke et levende og kjærlig ansikt han ser? Jeg vet øya mine lyser, jeg vet jeg ser skøyeraktig ut, jeg vet han merker min kjærlighet, jeg vet han føler seg trygg hos meg, jeg vet jeg er en god mor. På sidesti eller hovedsti.
Det kjennes hånende også når jeg tar meg sjøl i å tenke han er heldig som kommer fra narkohelvete og andre utfordringer og til dette.. et Stort Steg Opp. Når han holder gutten i armene, er det ikke tvil i ham om at det er det største han vet, han føler ikke på manglene ved en sidesti som kanskje ikke er en hovedsti, men en sti der masse av en sjøl ikke leves. Og gutten, kjenner hengivelsen, uforbeholden, ”Du er det største som har skjedd meg” i armene hans. I armene mine, merker han spørsmålene mine under overflaten, om hva jeg forsaker i livet og i meg selv, om sorg, om sidestier og hovedstier?

Det er jul igjen. For et år siden var jeg en gravid gudinne midt i en overgang jeg ikke visste hva var. Snart et år siden jeg tok farvel med Bergen uten å vite hvor stort Farvel det var.