Potpurri av tablåer

Noen ganger bruker jeg mobilen i forsøk på å fange glimt av livets mange musikalske og billedlige tablåer. Idag satt jeg og trykte på den langt fra avanserte lille saken, til jeg hadde satt sammen flere småglimt til en remse. Fra å tro til dokumentasjon. Dokumentasjonen er egentlig unødvendig. Hvorfor denne tilbøyeligheten likevel?

sceneteppefall

Klærne må vaskes oftere i disse tider man befinner seg oftere i røykfullte rom.

Det bohemsk ekstravagante, undergrundske, assosiasjoner til alt fra 70 talls dekadens til lugubre jazz-buler på 40-tallet. Det er noe som skjer i assosiasjonsnettverket i hjernen i det røykfulle rommet, en sammensmelting av fotografiske forestillinger, som får en til å ta instinktivt bilder på netthinnen. Lp-ene strødd rundt dj-anlegget, malesaker i rot i et hjørne, ansamling av konjakk, ingefærte, øl, stearinlys, renjøringsmidler og rariteteter bardisken, og ikke minst uttrykkene i ansiktene når de møtes i den spesielle nattlige interaksjon.

Det fotografiske. Når livet mitt kjentes innholdstomt og uforløst i de mindre glade tenåringsdager, kom det fotografiske til unnsetning. Å betrakte noen når de ikke visste jeg betraktet. Akkurat dét ansiktsuttrykket. Måten noen sitter på i forhold til hverandre, gestikulerer, hvordan lyset fra en gammel lampe treffer ene siden av ansiktet deres, men ikke andre. Eller hvordan ting står tilfedig og kaotisk på et bord etter en fest, på en måte som harmoniserer på et annet plan, ekkoet av en hel kveld bevart i et stilleben.

Jeg begynte ramme inn mange av øyeblikkene i livet mitt også. Iscenesette meg selv med den gode musikken, den stemningsfulle atmosfæren, den riktige boka eller penn og papir. Kanskje jeg følte meg mindre alene ved å se stunder utenifra.. skapte de på en slik måte at noen som så de utenifra ville syns de var vakre, poetiske, melankolske på den riktige måten. Lengselen. Idéen om at hvis en annen så meg utenifra, ville personen ønske være del av livet mitt. Forsere rammen og hoppe inn i bildet.

Ofte befinner jeg meg i noe som en kunne rammet inn i en film eller et fotografi og portrettere som et ideal, for den som tiltrekkes det bohemske, det inderlig menneskelige, det surrealistiske og det musikalske. Jeg skaper det sjeldent, slik jeg måtte gjøre for lenge siden. Men plutselig blir jeg bevisst at jeg er der. I bildet. Eller kanskje den stunden som kunne blitt beskrevet over flere sider i en roman.
Jeg har også nærmest dyrket andres iscenesatte liv-utenom-det-vanlige. Sett for meg å være gjest i The Fabric hos Andy Warhol, på Freddie Mercurys ekstremt dekadente fester, i en Tom Waits'isk jazza whiskeybar når stemningen er akkurat passe rusten og røykfull, på en jam i high ashbury i 1967, i et rom med beatpoetene på 50 tallet, eller med et bord blant kristiania-bohemer på slutten av 1800 tallet. Det er godt å inspireres av andre stemninger, se hvordan andre har skapt de, og liksom fornemme noe annerledes enn en er vant til sjøl. Men jeg ser ikke lenger opp til andres iscenesatte liv, for jeg vet at om en eller annen hadde gått inn i livet her i Bergen og gjort et nummer ut av det, ville det ha vært den neste iscenesettelsen en tenåring som ikke føler tilhørighet i det vante lengter etter om 20-30 år, til de også kom dit at livet deres skapte uttallige bilder de ikke engang tenker over at de er del av.

Så mye dekadens og jåleri du finner blant de som skulle være reaksjonen på jåleriet. Jeg syns det er morsomt med sammenkomster hvor alle presenterer hverandre med de rareste eller mest underlige trekk de kan finne hos seg selv og hverandre. En dans i gjensidig opphøyelse og bekreftelse av orginaliteten. Ikke minst morsomt fordi jeg da merker hvor utrolig befriende det kan være å snakke om noe ganske ordinært.
Men så har jeg vært med på den dansen siden 17 års alderen... nå er den som en vemodig lek noen ganger.

Jeg ser andres begeistring for noe surrealistisk eller utenomdetvanlige, men opplever stadig oftere bare et ekko av noe jeg følte for noen år siden. Da det kriblet skikkelig over å oppleve noe annerledes enn hva de fleste opplever. Jeg har så mange anekdoter og ting jeg kan fortelle, beskrive tablåer fra årene som har gått, alle scenene som var mer ekte og annerledes enn enhver filmscene. Og det gjør meg godt å fortelle noen ganger... men noen ganger er det bare ekkoet. Hakk i plata, den som har gjentatt dansen i en årrekke. Det rare har blitt en comfort-zone. Jeg vil ikke kalle det blaserthet heller.

Jeg opplever jo, og jeg trives strengt tatt bedre i nye situasjoner med rom for noe rart, enn i gitte settinger med mindre rom. Og jeg trives med å bruke vitenen om hva folk opplever rart eller absurd når jeg ønsker le eller se med hodet på skakke på mitt og andres liv. Kanskje det hele handler en del om ordene. Alle gangene jeg beskrev situasjoner og karakterer og hendelser opp og i mente, liksom vasket meg igjen og igjen med idéen om mitt eget spennende liv som et forførende eliksir av ord. Og ikke har jeg gitt helt slipp på det heller, kanskje aldri vil, kanskje det kommer noe bra skriving ut av det. Men den dyrkningen, hvor jeg en kveld det er duket for et underfundig kapittel i romanen om mitt liv ikke våger å velge noe annet om jeg vil, har ikke taket på meg lenger. Og det er frihet også i det helt ordinære.

Alibi

Fra en gammel blogg, skrevet i mai '07 tror jeg (småting redigert siden):

Det er en ironi ved det hele. Hvor fuckings bra det går med meg. Hvor 'vellykka' jeg virker.. på andre. På meg selv noen ganger.

Og det er denne stadige opplevelsen av å leve i en slik ironi, i et slags unntak fra alt jeg kunne vært - dog ikke mindre ekte, det skal være sikkert - som får meg til å dvele for mye ved de andre utgangspunktene jeg hadde en gang. Det ulmer noen ganger i meg en paradoksal kamp mellom skam og stolthet i forhold til disse unntakstilstandene jeg har ervervet meg.

Noen ganger føles det som jeg både forstår bedre, og identifiserer meg mer med apatiske tilværelser... de som er hensunket i implodert fortvilelse over alt som ikke føles riktig, over å alltid føle kontrasten mellom den indre og ytre virkelighet.

Jeg har begitt meg ut på et respektert utdanningsløp, etter år på skole med passe gode karakterer. Og jeg har deltidsjobb ved siden av, pliktoppfyllende og selvforsynt. Føler meg noen ganger som et jævla postkort over legitime svar på hva-gjør-du-spørsmålet. Kanskje derfor jeg noen ganger på trass svarer bare at jeg lever, nyter musikk og gode samtaler, søker meg mot noe ekte i hverdagen... så får de heller høre om utdanningen og det når det er relevant.

Jeg misliker ikke mitt studie. Er faktisk veldig fornøyd med at jeg er der, og ja, det gjenspeiler interesser og kvaliteter ved meg. Det er min vei. Men jeg liker ikke å inngå i spill som fremhever denne livsveien som et slags alibi for å være troverdig som samfunnsborger. Jeg er ikke troverdig som samfunnsborger, men som menneske.

Jeg føler noen ganger at det bare har vært tynne tråder som har holdt meg i dette løpet, som brakte meg hit. På et plan vet jeg dette ikke er helt sant... jeg tror ikke på tilfeldigheter, og jeg tror faktisk på min egen styrke gjennom alt som har vært. Men jeg husker så inderlig følelsen av at skoledagen ble holdt ut - såvidt. At jeg var tilstede - såvidt. At jeg kom inn på det forløpende studiet såvidt. At jeg kom inn på dette enda mer såvidt.

Andre som har opplevd samme grad av Total Fremmedhet og Uforståenhet til det skolesystemet vi tresket under i 12 år, og som har i tenårene blitt innhentet av denne... denne vanvittige avmakten ovenfor absurditeten i alt man liksom skal tilpasse seg...
...andre som tilhører denne siden av virkeligheten, ender ofte med å falle inn i andre mønstre, enn dette alibiet jeg tilegnet meg.

Det følsomme barnet, med sårene fra et skadet selvbilde og en skremmende tidlig oppdagelse av forgjengeligheten ved livet, og med angst for det uforutsigbare og det sosiale - melodrama i full blomstring -...
Hvordan i havnet hun her?

En kamerat ble slynget ut i apatien for en stund siden. Isolert i stagnasjon, isolert fra verden. Og jeg vet ikke helt hva som foregikk i ham, for han er flink til å sette opp et ironisk faensk smil på svar om hvordan det går. Akkurat passe ironisk til at de som ser litt utover sine egne grøfter skjønner ironien, men også at de ikke skal pirke borti noe for mye. Og når jeg gjennomskuer smilet, og viser på lekende forsiktige måter at jeg ser han har det vondt, møter ham meg med en slags kokett sjenert takknemlighet og nye faenske smil om hverandre. Og han ser ikke ut til å krype under sin egen hud, så hvordan skulle jeg det.

Og det er underlig.. hvordan jeg selv i dette løpet hvor jeg stadig viser meg å Fikse Det, føler plutselig det er tynne tråder som skiller meg fra slike tilstander som hans.

En rebell i hjertet. Føler meg noen ganger mer radikal enn de såkalt politisk radikale. For jeg vil stille spørsmål ved hvorfor vi har politikk, slik den er bygget opp. Jeg vil stille spørsmål ved dualitet. Ved ting vi tar for gitt. Premissene vi legger. Stille spørsmål ved meg selv, prøve se igjennom mine egne lag, men bevare et vennlig blikk så langt jeg klarer. Tilgi meg selv og andre kontinuerlig, for at vi er mennesker.

Jeg tror ikke på utenifra-og-inn leving. Innenfra-og-ut leving må på banen, jeg vet ikke hvordan, jeg bare kjenner tidvis en desperasjon stige i brystet over hvor legitimert det er å velge standarder framfor Følelsen Av Hva Som Er Riktig... Kanskje vi oppnår en gjensidighet mellom hverandre en gang, i rommet hvor standarder er irrelevante. Vi skapte en rømningsvei fra oss selv, som har blitt vårt fengsel. Nå sliter vi med å kjenne våre liv inni oss om vi forsøker... rømningene haler og drar i oss. Vi forventes å rømme.

Jeg bruker gjengse virkelighetsoppfattelse som en slags arbeidsmodell, et anker å kommunisere utifra, et anker hvorfra å se mulighet, gitt gjeldende forhold. Et anker hvorfra å skrive debatterende.
Men jeg tror ikke på strukturene vi danner hele vår tankegang og systemene våre på. Og jeg tror vi har klart å drive oss så latterlig langt vekk fra hva som egentlig ligger i oss av muligheter og mangfold, at vi ikke engang har språk til å uttrykke særlig av det som er sannere for oss.... Det er ikke noe jeg kjenner på hver dag. Men når jeg virkelig synker inn i det å leve, virkelig går inn i abstrakte landskap i tanker og fornemmelser, der ordene ikke kommer til, da griper latterligheten meg. Absurditeten ved alt vi tar for gitt.

Men jeg står i løpet. Og jeg kommer kanskje til å gå på line mellom rebellen i meg, og samfunnsløpet jevnt gjennom livet. Jeg håper og tror jeg er sterk nok til det. Og sterk nok til å ikke fortape meg i bare én side av virkeligheten, eller ett ensidig verdensbilde. Ikke miste meg selv i noe alibi. Ingen trenger alibi for å være her.