Plutselig dukker den opp på høyttalerne. Sang. Minne. Vi var mennesker i et studio, vi lo og var slitne om hverandre. Kvinnen bak ordene var seg selv idealistisk lik, kanskje noen fniste inni seg av unge naive store tanker, men det klang likevel mellom oss.. som om vi var del av noe stort selv om det var åh, så lite. Messende, pompøst og melankolsk:

"Ka det går i med jorden vi bor på
ingen lever det livet de tror på
sitter fast i en jobb som du hater
får betalt for det livet du taper
Har du tenkt på at de som bestemmer
er de som eier det alle trenger
men kem kan eie en frukt her på jorden?
Kem kan eie det huset du bor i?
Kofor kan ikkje alle dele?
Det e jo felles det livet vi lever?
Vi kan bygge de tingene vi trenger
kem har sagt at vi Trenger penger?
Hele dagen vi jobber om slaver
enten det eller tigger fra staten
Noen velger å studere for maten
andre velger å synge i gaten
Vi velger å si det vi mener
det e'kje våres det livet vi lever
Tjener penger til pengesystemet
tjener lenken som holder oss nede
(...)
Vi trenger kun våre egne idéer
men mange av oss tør'kje si ka vi mener
sitter fast her på utesteder
drikker nok til å tro at vi lever
(...)
Ka e egentlig hovedproblemet?
Det e jo mennsker som skaper det hele?
Vi kan'kje skylde på feil i systemet
No e det oss det e vår tur å leve
No e det oss det e vår tur å leve"

Påminnelse om den følelsen, av å nedstrippe tankene om hva vi lever i til enkle ord og være del av formidlingen. Jeg hadde ikke assosiasjoner til tankesystemer med merkelapper på, jeg merket bare en tilgang på en drøm jeg følte ligger i oss alle, noen ganger føler fremdeles ligger i oss alle, om å være med å skape livene våre framfor å måtte tvinge de inn i rammene som er satt. Denne uken var en påminnelse om en gammel sorg over livet som aldri kunne skapes, i en verden jeg ikke vet om vil finnes noen gang, og uansett ikke kan forestille meg med mine rammer av tanker i denne verdenen.

Den ble også en påminnelse om livet jeg skaper meg med gjeldende rammer. En iboende frihet, til å skape min virkelighet der jeg er, til å velge være med på The Ride uten å tro blindt å den, og ha tillit til at ting vil ordne seg, at det er en mening, og at jeg har evnen til å ha det godt.
Jeg har dette glimtet av en styrke jeg ikke tør vedkjenne meg helt. At jeg en gang skal klare stå for ting på en annen måte, ha en tyngde bak tingene jeg foretar meg, som tiden fremover vil bygge opp. At jeg slutter på heltid med å veie meg selv i blikk jeg innbiller meg andre mennesker eller abstrakte grupperinger kan ha på meg. Jeg har folk som forteller meg at der er jeg allerede, men de vet ikke hvor mye det innebærer. Jeg vet det ikke selv en gang. Når jeg tror selv jeg gir faen på den gode måten, slutter jeg aldri å overraske meg selv med å avsløre det motsatte. Kunsten å tilgi sin egen menneskelige stupiditet.

Vakre er vi uansett.

Real Gone

Jeg vet ikke hvordan å skrive om dette. Disse poetisk-prosaiske vendingene, forsøk på å prøvesmake sitt eget kanskje innbilte fremtidige forfatterskap, kan noen ganger sile frem noe ekte, skjørt, essensielt og følelsesnært. Andre gangen føles det som denne formen plasserer livet mitt i en paralell dimensjon hvor jeg ikke var mer enn en romanfigur en annen leser om i en annen tid.

Faen og. Igår og idag. En sånn ekstrem fremmedfølelse til meg selv plassert i denne settingen, psykolog-studenten i nye seriøse stadier. Enda psykolog-yrket, i de klareste trekkene bak tåke av teorier og papirer, er noe av det som ligger meg nærmest. Jeg vet det er min vei.
Men det var denne idéen om noen jeg skulle være plutselig, som kom utenifra, som jeg ikke klarte ta med meg selv inn i. En annen enn meg levde livet mitt noen timer, og resultatet ble en helvetes skakelse i kropp og følelsesliv igår, så jeg idag kjennes mørbanka og føler jeg plutselig har glemt hva det er å le. Skakelsen har også satt igang et fysisk forløp, det vi kaller influensa. Immunforsvar ut av spill. Jeg slutter aldri å beundre samspillet i kropps-sinnet.

Jeg har feber. Får ikke tak i alt det dreier seg om. Da jeg fortalte psykologen om det, klarere i hodet som jeg var akkurat da, sukket han og sa "Du tok virkelig alt på en kveld, du". Og jeg tenker på Yalom og hans påpekelse av at psykologene tror fancy innspill eller kloke teorier gjør mest forskjell, men for pasienten er det ikke det. Det er slike små bekreftelser, som å se i kroppspråket hans at han ser det ikke bare er en nedtur, en hormonell ubalanse eller noe jeg spiste, en dårlig dag.. men en dag jeg tok nesten alt på en gang. Og lot det skylle totalt igjennom kroppen til jeg bare klarte bevege meg i slow motion.

En venninne meldte om sine oppbrudd i livet: "Point of no return". Og jeg ble liggende og hikste i nye skakelser bare av de ordene. Etterpå drømte jeg om en tiårig jente som stod i en stue med en annen dimensjon framfor seg, den dimensjonen hun kom fra, som hun bare kunne lukke portalen til ved å la gå til grunne. Hele den andre 'verdenen', tydelig og mektig med landstrakte landskaper, stod i brann. Vulkansk og dramatisk. Jenta kylte de siste ildkulene fra sine små never, som gjorde at verdenen tok så fyr at den antente huset hun stod i, i vår dimensjon (nabohuset til mitt barndomshjem, by the way). Når hun skjønte kroppen hennes ville gå til grunne med huset, tok hun bolig i en langhåret hvit og spraglete katt i nærheten. Noen fortalte meg katten hørte til i Kongsvinger. Det var før sjelen dens fortalte meg og viste meg sin historie, som jenta som tok farvel med sin verden ved å brenne den opp. Ikke kom her og fortell meg du har surrealistiske/merkelige drømmer. I'll beat you any time.

Men nå når influensaen har tatt over og skakelsen har roet seg, begynner jeg huske at livet mitt dreier seg om så mye mer enn byråkrati og system. Og jeg kan velge hvor oppmerksomheten ligger, hvor jeg er tilstede. Hva jeg vil nære i min virkelighet, er det mellommenneskelige. Det naturlige. Det ordløse. Musikken. Og vitenen om at det er alltid mye vi ikke vet.

Syklus - verdighet

En tekst jeg skrev på pc'en nyåret '08. Erkjennelsene og ønskene den beskriver er meg velkjent, de vender alltid tilbake som i en syklus, med ny smak og farge hver gang:

Verden er en utvidelse av mitt sanseliv. Fra hendene mine strekker fargene og luften seg kontinuerlig gjennom landskaper og stoffer vi tror er faste, men det finnes ingen grenser. Nei, kanskje det bare finnes rom, og valg. Her er et rom, her velger jeg hva skal være, akkurat her inne i mitt livsrom. Jeg føler det, her sitter det, her i hjertet sitter min åpenhet og mitt nei, min omfavnelse og min frihet.

Søylen inni meg har en klar tone, og klar farge. Verdighet. Verdighet selv over det forgjengelige. Verdighet selv ved det usikre, det famlende menneskelige. Dette er meg. Jeg ønsker ikke ta det fra meg. Ønsket er sterkere enn frykt er nå.

Leve leve leve leve. Jeg ville ikke valgt noe annet liv, enn det jeg lever. Jeg eier dette, jeg verdsetter det selv når jeg ikke viser det frem.

Blomstrende innover og utover. Jeg vil ikke oppta meg med om andre ser det. Jeg vil bare være del av strømningene, jeg vil bare lære å kommunisere med verden herifra. Fra å ta imot meg selv, og til å ta imot alt som noe annet enn speil for min manglende selvmottakelse. Kommunisere ved hvert valg, hver åpning for flyten i det å være.

(Anbefaler high quality når det er et alternativ på youtube-linker, for lydkvalitet)

Noen stunder tar rytmene overhånd. Stakkato sanselighet, fra det tunge fra gamle tog da du var 4 år og lå i mørket i nattoget på vei til bergen, til den lettere tappingen av fingre på et bord. Ved siden av deg. Eller var det dine egne fingre.. som tappet. Til en låt du ikke vet om er skapt enda. For abstrakt til å høres. Rytmen til din livsgnist, den gang fanget av lokomotivet, idag skjødesløst komprimert til tapping. Med to fingre. Tre. En banjo i bagrunnen. I hjernebarken. Sixteen Horsepower. David Eugene Edwards og hans gud. Du kan smile. Overkroppen kan bli lettere når du beveger deg. Over gulvet i stuen din, eller ut i gaten. Bowie på ørene forbi teaterparken, gangen lett flyvende, men rytmisk. Rytmene i kroppen når du er alene med musikken, lager mosaikk ut av tankerekkene. De du ikke trengte, de som ikke var rytmer og gnist, er omformet til abstrakte biter i stakkato dans, og bitene får vinger og flyr, det gjorde ingenting, de tilhørte ikke deg. Tilhørte en fiks idé om hvem du skulle være utenom øyeblikket. Øyeblikket i rytmene. Jeg klør rytmisk på et myggstikk, uten rytme finnes jeg ikke, musikk i meg og jeg er musikk, fra euforisk dans til en tilfeldig hikke, blodet er hjemme i årene når det pumper i takt, du er ikke hjemme i rømningens makt, rytmene lyver ikke, for stopper hjertet å banke, er det at du lever.. en løgn.




Forresten er det på tide noen kombinerer banjo og hiphop.

Så mye dekadens og jåleri du finner blant de som skulle være reaksjonen på jåleriet. Jeg syns det er morsomt med sammenkomster hvor alle presenterer hverandre med de rareste eller mest underlige trekk de kan finne hos seg selv og hverandre. En dans i gjensidig opphøyelse og bekreftelse av orginaliteten. Ikke minst morsomt fordi jeg da merker hvor utrolig befriende det kan være å snakke om noe ganske ordinært.
Men så har jeg vært med på den dansen siden 17 års alderen... nå er den som en vemodig lek noen ganger.

Jeg ser andres begeistring for noe surrealistisk eller utenomdetvanlige, men opplever stadig oftere bare et ekko av noe jeg følte for noen år siden. Da det kriblet skikkelig over å oppleve noe annerledes enn hva de fleste opplever. Jeg har så mange anekdoter og ting jeg kan fortelle, beskrive tablåer fra årene som har gått, alle scenene som var mer ekte og annerledes enn enhver filmscene. Og det gjør meg godt å fortelle noen ganger... men noen ganger er det bare ekkoet. Hakk i plata, den som har gjentatt dansen i en årrekke. Det rare har blitt en comfort-zone. Jeg vil ikke kalle det blaserthet heller.

Jeg opplever jo, og jeg trives strengt tatt bedre i nye situasjoner med rom for noe rart, enn i gitte settinger med mindre rom. Og jeg trives med å bruke vitenen om hva folk opplever rart eller absurd når jeg ønsker le eller se med hodet på skakke på mitt og andres liv. Kanskje det hele handler en del om ordene. Alle gangene jeg beskrev situasjoner og karakterer og hendelser opp og i mente, liksom vasket meg igjen og igjen med idéen om mitt eget spennende liv som et forførende eliksir av ord. Og ikke har jeg gitt helt slipp på det heller, kanskje aldri vil, kanskje det kommer noe bra skriving ut av det. Men den dyrkningen, hvor jeg en kveld det er duket for et underfundig kapittel i romanen om mitt liv ikke våger å velge noe annet om jeg vil, har ikke taket på meg lenger. Og det er frihet også i det helt ordinære.

Glimt fra hverdagen

Gebisset falt ut da han kastet opp blod, dagen før han døde. Det er død innimellom ens egen hverdag, fest og glede. I den lille biten av hverdagen som ingen andre tar del i. Og selv når det er noen man ikke har personlig forhold til, bare omsorg for i øyeblikket man er der, dukker den surrealistiske følelsen opp dagen etter han er død, den som holder fast idéen om at det er det naturligste i verden at han er der. Den som forventer at han ringer alarmen for et glass brus eller noe, som forventer å hvert øyeblikk skulle være i samme rom og forsøke vise at en bryr seg, selv om hans frekvens ikke tillater sentimentalitet. Og jeg tenker på alle som har gått bort de fire årene jeg har hatt den deltidsjobben på sykehjemmet. Sikkert over 40 stykker. De blir som gamle kjente som forsvant ut i horisonten, slik som de fra ungdomsskolen man ikke har sett siden da. Men de er jo døde.

En androgyn skapning dukket plutselig opp i bybildet, fra ingensteds. En annen androgyn skapning, gjøglerinnen jeg hadde en nær relasjon til med dertilhørende intimitet og drama, omtalte ham som en sommerfugl alle forelsker seg i. En som flyr imellom og rundt, mellom bordene og menneskene og musikalske innslag, trollbinder i glimt, men ikke lar seg fange. Fremtoningen vekslende mellom liten feminin guttunge og moden kraftsalve, i lek med de androgyne ikonene, Bowie og Lou Reed, åttitalls følsom dekadens og pønk om hverandre. Også har han slik energi som er i oppdagelse av selv og andre. Folder ut vinger i påsyn av omverdenen. På scenen synger han bra og står på hodet på et bord. Han danser på sin måte. Og jeg finner det inspirerende at han virrer rundt her plutselig innimellom resten av oss.

Det er en stor flekk av sølt blåbærsmoothie på teppet mitt. Jeg vet ikke om jeg noengang får det vekk. En natt mistet jeg kebabkjøtt på gulvet, som liksom hoppet bort for å slå seg sammen med flekken. Det syns jeg var underlig, jeg fniste til venninnen til stede.

Jeg ringte en av mine beste venner ikveld, som har flyttet tilbake nord. Jeg vet ikke om hun vet hun er en av mine beste venner. Om hun vet hvor viktig det var for meg å bli kjent med henne dette året. Hvor mye jeg ser igjen i henne, hvor mye jeg oppdaget nytt i henne, hvor ytterst behagelig og komfortabelt jeg har opplevd å være i hennes nærvær, alltid. Jeg sa til henne da jeg besøkte henne i nord i sommer, at hun er det minst bekreftelsessøkende mennesket jeg kjenner. Ikke rart hun tiltrekker seg folks nysgjerrighet og interesse, det er ikke noe sug der, fra henne. De som lar meg være mest i fred, befrir meg mest gjennom å ikke dra i meg, er de jeg ønsker knytte bånd til.
Hun jeg prater med for øyeblikket her på verdensveven, er også en slik. En pause fra alle som trekker i en, en som vet hvordan det er å bli trukket i. Et vennskap som bryter med pliktfølelser og frykter for å miste kontakt. Jeg vet hun er der. Enda vi aldri ble kjent i dybden, over tid. Hun bare er der. Vi vet.

Idag fikk jeg en desperat lyst på lakris da jeg var i butikken. Synet av lakrisgodteri overrumplet meg fullstendig, forestillingen om smaken var liksom et sanselig svar på et spørsmål jeg ikke visste jeg hadde stilt. Jeg kjøpte en liten kick lakrisbit, jeg var distré og rar som så ofte, og før jeg tenkte hadde jeg begynt å spise den mens jeg stod ved kassen, akkurat som jeg trodde jeg hadde kjøpt den allerede. Jeg tror jeg rødmet da jeg lattermildt pakket papiret på den halvspiste kick'en rundt igjen for at meny-mannen kunne bip'e strek-koden. Han sa at lakris er godt, han iallfall lot som han forstod min underlige oppførsel.

Det er burgunderrødt her ikveld og.