Glimt fra hverdagen

Gebisset falt ut da han kastet opp blod, dagen før han døde. Det er død innimellom ens egen hverdag, fest og glede. I den lille biten av hverdagen som ingen andre tar del i. Og selv når det er noen man ikke har personlig forhold til, bare omsorg for i øyeblikket man er der, dukker den surrealistiske følelsen opp dagen etter han er død, den som holder fast idéen om at det er det naturligste i verden at han er der. Den som forventer at han ringer alarmen for et glass brus eller noe, som forventer å hvert øyeblikk skulle være i samme rom og forsøke vise at en bryr seg, selv om hans frekvens ikke tillater sentimentalitet. Og jeg tenker på alle som har gått bort de fire årene jeg har hatt den deltidsjobben på sykehjemmet. Sikkert over 40 stykker. De blir som gamle kjente som forsvant ut i horisonten, slik som de fra ungdomsskolen man ikke har sett siden da. Men de er jo døde.

En androgyn skapning dukket plutselig opp i bybildet, fra ingensteds. En annen androgyn skapning, gjøglerinnen jeg hadde en nær relasjon til med dertilhørende intimitet og drama, omtalte ham som en sommerfugl alle forelsker seg i. En som flyr imellom og rundt, mellom bordene og menneskene og musikalske innslag, trollbinder i glimt, men ikke lar seg fange. Fremtoningen vekslende mellom liten feminin guttunge og moden kraftsalve, i lek med de androgyne ikonene, Bowie og Lou Reed, åttitalls følsom dekadens og pønk om hverandre. Også har han slik energi som er i oppdagelse av selv og andre. Folder ut vinger i påsyn av omverdenen. På scenen synger han bra og står på hodet på et bord. Han danser på sin måte. Og jeg finner det inspirerende at han virrer rundt her plutselig innimellom resten av oss.

Det er en stor flekk av sølt blåbærsmoothie på teppet mitt. Jeg vet ikke om jeg noengang får det vekk. En natt mistet jeg kebabkjøtt på gulvet, som liksom hoppet bort for å slå seg sammen med flekken. Det syns jeg var underlig, jeg fniste til venninnen til stede.

Jeg ringte en av mine beste venner ikveld, som har flyttet tilbake nord. Jeg vet ikke om hun vet hun er en av mine beste venner. Om hun vet hvor viktig det var for meg å bli kjent med henne dette året. Hvor mye jeg ser igjen i henne, hvor mye jeg oppdaget nytt i henne, hvor ytterst behagelig og komfortabelt jeg har opplevd å være i hennes nærvær, alltid. Jeg sa til henne da jeg besøkte henne i nord i sommer, at hun er det minst bekreftelsessøkende mennesket jeg kjenner. Ikke rart hun tiltrekker seg folks nysgjerrighet og interesse, det er ikke noe sug der, fra henne. De som lar meg være mest i fred, befrir meg mest gjennom å ikke dra i meg, er de jeg ønsker knytte bånd til.
Hun jeg prater med for øyeblikket her på verdensveven, er også en slik. En pause fra alle som trekker i en, en som vet hvordan det er å bli trukket i. Et vennskap som bryter med pliktfølelser og frykter for å miste kontakt. Jeg vet hun er der. Enda vi aldri ble kjent i dybden, over tid. Hun bare er der. Vi vet.

Idag fikk jeg en desperat lyst på lakris da jeg var i butikken. Synet av lakrisgodteri overrumplet meg fullstendig, forestillingen om smaken var liksom et sanselig svar på et spørsmål jeg ikke visste jeg hadde stilt. Jeg kjøpte en liten kick lakrisbit, jeg var distré og rar som så ofte, og før jeg tenkte hadde jeg begynt å spise den mens jeg stod ved kassen, akkurat som jeg trodde jeg hadde kjøpt den allerede. Jeg tror jeg rødmet da jeg lattermildt pakket papiret på den halvspiste kick'en rundt igjen for at meny-mannen kunne bip'e strek-koden. Han sa at lakris er godt, han iallfall lot som han forstod min underlige oppførsel.

Det er burgunderrødt her ikveld og.