Hel

Nærhet har så mange nivåer. Healing har så mange nivåer. Ja, jeg tør bruke det ordet. Kanskje vi skulle hatt et annet, et mindre belastet et. For meg er det et ord for å dele, på et annet plan enn det å gi og ta fra et jeg til et annet. Utveksling av en fundamental gjenkjennelse av det å være. En kobling mellom mennesker, som gjør de større enn summen av hver enkelt. Og.. en felles kobling til den strømmen, den flyten i alt som er, som våre redsler og innbilninger låser oss fast fra.

En vakker sjel dukket opp hos meg igår. Vennskapsbåndet påminte oss begge om sin slitestyrke. Og vi entret en nærhet, et helende rom mellom oss og rundt oss, der vi begge kan være blottet og trygge i hverandres nærvær. Og tårene mine rant da jeg fortalte hva Reiki og den Nye i livet mitt har gjort med hjertet mitt. Dører jeg ikke visste var lukket, de åpner seg og det stråler lys ut av de. Det stråler lys.

Jeg har ikke kjent meg så nær en venn på lenge. Og ja, det er nærhet overalt, det er gode klemmer, ordløs forståelse, varme smil av gjenjennelse og respekt, det er kjærlighet. På tross av alt maset, på tross av misforståelser, mindreverdighet, forskjeller, fordommer, redsler, siste forestilinger om hvem vi er og hva vi må. Men noen ganger er det ikke en "på tross". Noen ganger er forbindelsen mellom det som ligger bakenfor og skinner i oss så.. ren. Det er ingen skam over tårer eller underlighet, kanskje et glimt av flauhet senere, men der og da, ingen skam. Jeg liker dele det her på Sverdfisktromone, samtidig som jeg kjenner slike ting tilhører det ordløse, det får et latterlig drag over seg å skrive om det. Men den som leser, vil kanskje forstå.. i gjenkjennelsen av sitt eget ordløse rom. Der nærhet ikke handler om å gi eller motta, men om å forenes.

Øyeblikkene på jobben og, der jeg og den eldre jeg skal hjelpe, gi til, være profesjonell ovenfor.. forserer rollene og deler noe. Øyeblikk av gjenkjennelse, av det å være i et liv, tidlig eller sent. Når demens og ekskrementer og ensomhet og institusjonsrutiner og desinfeksjon og et varsel om død død død omgir deg og den andre... da er det heller ingen hemning på kjærligheten, der den får sjans til å gløde.
Hun som bekymrer seg over barna som leker "ovenpå", eller hun som venter på å dø og få slippe, eller hun som sitter og hoster opp mat blandet med slim mens hendene rører i most mat på en tallerken... har ingen grunn til å late som de er noe annet enn mennesker. Ingen stolthet eller normeriske kotymer som får de til å skjule den umiddelbare gleden over å se en annen, klemme en hånd, være i kommunikasjon.
Og da, hender det de bryter ned det samme i meg. Bryter ned hindringene for basal, blottet, uforbeholden aksept av hverandre som mennesker. De lar øynene mine få lov å skinne hemningsløst i et vakkert nært øyeblikk, de lar hjertet mitt juble over livet som fremdeles gjennomstrømmer oss og viser oss hverandres skjønnhet. De deler deler deler det rommet med meg, som heler oss.
Gjør oss hele.

Jeg komuniserer fra en annen plass i meg disse dagene. Det bringer meg de underligste og vakreste stundene rundt hvert hjørne. Og jeg vet jeg har mer godt i vente.

De blanke feltene på skjermene. Med den blinkende streken, som en smal portal det hopper tegn ut av. Og tegnene gir mening, for meg, for andre, men aldri den samme. For meningen var egentlig med oss også uten tegnene, de bare fyller hullet mellom meningen og verden utenfor noen ganger. Men langt fra alltid.

Stefan Sundströms nyeste album, med gåsehud og gråt i første gjennomhøring. Jeg vet ikke hvor svenskens genialitet slutter og mitt eget behov for gåsehud og gråt begynner, eller rettere sagt hva som beveger meg. Men jeg er i bevegelse. Og jeg tror jeg er langt fra alene.

Hos mannen med dyrenavnet, stedet der mennesker 'på siden' av samfunnet skaper et lite paralellt univers som tilsynelatende virker irrelevant i forhold til livet her ute... skjer det ofte noe som tyder på alt annet enn tilsynelatenhet. En tilspissing av menneskenes temaer. De som egentlig florerer ute i verden hele tida, men ofte glipper ut av bevisstheten som den glatteste makrell.
Og når jeg er der, blir jeg lattermild, av hvordan andres tema er mine egne, av hvordan folk som lever andre liv enn meg, men kanskje med samme type sensitivitet som meg, har samme fornemmelser. Og samtidig som jeg hører noen av ordene vi utveksler der, hører det utenifra som det reneste hippietøv, synkronisiteter og kollektive strømninger i bevisstheten vår, samtidig skjer det noe inni meg. Av gjenkjennelse.
Sist jeg var der utfylte vi tre i rommet hverandres setninger. Eller.. vi trengte ikke hele setninger engang, vi bare lattermildt nikket til et ord, vi visste nikket var ekte, vi trengte ikke forklare en gang, for det kjentes så åpenbart at det skjer noen felles ting i oss og rundt oss for tida... en følelse av at krampetaket vi har i kontroll har den siste tiden nådd en slags eksplisitt høyde hvor vi kan le av oss selv, føle oss karikerte i vår manglende flyt og tillit. Med en felles følelse av at det vil skje en forløsning snart. Også der vi alle er usikre på hverandre i vårt kontroll-behov, framfor å komme hverandre i møte. Noe skal til å åpne seg. Igjen. Og det går fort, alles prosesser har plutselig økt takten. De andre linker selvsagt fornemmelsene til en kommende større bevissthetsendring i menneskeheten. Jeg vet som vanlig ikke hva jeg skal tro, men er også som vanlig åpen.

Samtalene i det siste har kommet raskere inn på nerven av ting. Klarert noe, mellom meg og andre, mellom oss og verden. Så finner jeg ut at et par jeg kjenner, som jeg opplever har gått rundt i et uklart ta-hensyn-til-hverandre famlende og fastlåst univers, plutselig har endt forholdet. Snakker på telefon med min venn, han jeg har savnet fordi jeg følte han bleknet i det som ble et stramt vi, og han høres annerledes ut. Klar. Og venner i et musikerkollektiv, som har hatt mye usagt og rart i lufta i det siste, kaller sammen til utsnakking. Venninnen jeg har snakket ut med selv, om usikkerhetene vi har hatt i forhold til hverandre, forteller meg at slike samtaler har det vært flere av i det siste. Og jeg møter igjen ei annen som forteller med lettelse av hun og kjæresten plutselig har fått klarert noe viktig seg imellom. Jeg vet ikke om jeg bare speiler min gjenfinnelse av min egen åpenhet og klarhet i verden utenfor, ser det jeg vil se.

Uansett. Noe har begynt å slippe taket inne i meg.

Det er melankoli noen kvelder. Av den blafrende, livgivende sorten heller enn den altfor dvelende. Påminnelsen om en gammel opplevelse.. når livsbejaelsen ligger skjult i mørket som en juvel. Jeg sitter og smiler med våte øyne i sanger om død og sjeleskakelser formidlet med varme og nerve.

Noe har skjedd med kontrasten og. Jeg vet ikke om opplevelsen av kontrastene som vanskelige er der lenger. Og jeg har egentlig ikke fått sukk for meg, vet ikke om jeg våger tro på dette, det er så endringen har skjedd utenfor min fatteevne. Men jeg var med mennesker fra klassen igår, og de var bare noen mennesker blant de mange jeg er glad i. Ikke mennesker i én verden framfor en annen. Så gikk jeg videre til en annen gruppe mennesker jeg er glad i, som kanskje kjenner en annen tilhørighet i andre kulturer, men likevel er i den samme verdenen. Og av vane ser jeg for meg at det ville vært et sjokk for de fra forrige scene, å bli med til denne scenen. Men det er ikke en tanke som setter seg. Den betyr plutselig mindre.
I sceneskiftet er det nesten så jeg leiter inni meg etter en opplevelse av kontrasten, av vaklethet idet jeg må omstille meg. Men.. det var så den tanken er fremmed plutselig. Som om den ikke angår meg. Opplevelsen er glede over mennesker, ene og andre stedet.

Nå er jeg så klar for våren at det kjennes som knoppene som venter på å åpne seg, og mitt hjerte som venter på det samme, nærmest holder pusten i fremblikk mot vidunderlige voksesmerter.

Jeg er trøtt. Nesten i halvsøvne kjennes det som, og jeg tenker at herifra kan jeg skrive. Kanskje drifte med ordene av sted inn i døsigheten, inn i sjelemat og meta jeg kanskje bare sjøl skjønner i min døsighet.

Jeg kjente en essens ikveld, etter en samtale. Det var en gjenopprettet, eller gjenfunnet tillit, for tillit har så mange lag, det er ikke bare snakk om å stole på at noen ikke vil en vondt. Men å stole på at noen er der. Og vil fortsette være det. Selv når vi har våre greier, og når vi begge har vanskelig for å ta imot. Og vi begge har manglende tillit til at andre kan ta ansvar for seg selv. Heltinnene som skal redde verden, eller skåne den fra oss når vi er på vårt mer menneskelig teite og mindre heltinneaktige. Det er rart å kjenne og være stadig nærmere denne kvinnen, og merke hvordan det er å bli møtt med den manglende tilliten, den som tror jeg vil føle meg avvist framfor å se henne der hun er. Vi har visst alle vårt. Hun og mitt er ganske likt, og det er et spennende speil. Og vi ler med hjertevarme av oss selv isammen.
Det var en essens iallfall. Etter samtalen. Jeg skapte et felt ut av det mellom hendene mine, mellom en hånd som var normalt blek, og en som var unormalt rød. Den røde hadde jeg holdt på brystet, over hjertet mitt. Hender. Rom imellom hender. Noe som skjer i det rommet. Det slutter aldri å forbause, men slutter heller aldri å føles åpenbart naturlig.

Jeg har kjent det så godt å gi de siste par dagene. En gjenopprettet kontakt der og: Glede, ikke bare selvfølgelighet, ved å lytte, akseptere, vise omtanke. Det har vært så mye grums der, rundt temaet å gi og å være der for andre. I grumset ligger minnet om alven og selvomtanken tilsidesatt, der ligger grensetemaer, der ligger oppdagelsene av hva å ta ansvar for andre innebærer. Og ikke minst, der ligger selvverdet knyttet til det å være noe for andre, framfor noe i seg selv.
"It seems like he doesn't feel he's worth something unless others need him" sa hun jeg lyttet til igår, og sammenlignet han deretter med meg. Mennesker som bekrefter andre. Mennesker som ikke ser ut til å trenge noen. Mennesker som trekker til seg de som trenger, de som søker bekreftelse. Jeg visste hva hun snakket om så godt at jeg ikke engang orket å smile lattermildt gjenkjennende.
Men det var godt å være der med henne. Føltes ikke som hun dro i meg, vekk fra meg selv. Føltes ikke som automatikk eller selvfølgelig vane, å være støttende. Og å forsikre henne om at jeg er her, anytime, se henne i øya og vise at jeg er en å ha tillit til, kjentes ikke som en komisk bekreftelse av at jeg veier min verdi i hvorvidt andre trenger meg. Det kjentes bare riktig. Og godt.

De siste par årene har oppmerksomhet rundt det å gi til andre, enhver dveling med temaet, slengt meg ut i grumsete farvann. Å formidle varmen jeg føler for andre, eller være der for de, har måttet reduseres til en autmatisk selvfølgelig greie. For så fort jeg stopper opp ved det, er spørsmålene der. Ofrer jeg meg selv? Er det andre hensikter bak? Bygger jeg opp en forventning i den andre jeg må leve opp til, en avhengighet av noe slag? Respekterer jeg den andre nå, eller tar jeg unødig ansvar? Risikerer jeg at grensene mine ikke blir ivaretatt? Bygger jeg opp min selvverd på å være noe for den andre nå?
Og jeg blir fed up av mennesker, når disse spørsmålene tar opp plass.. da kommer følelsen av at de andre er uinteressante, de har ikke noe å gi meg, jeg er lei av dem og føler meg dratt i og tappet. Så jeg har latt være å dvele ved temaet å gi, eller å formidle omtanke og kjærlighet.
Men nå kom det opp. Nynorsk-damen på p2 igår snakket i store vendinger om snillhet. Så banalt, tenkte jeg først, men så var det ikke helt banalt allikevel. Å tenke på det å være god med andre, ga meg en god følelse. Noe falt på plass. Jeg gjenkjente den mindre grumsete, klarere følelsen av å gi, når spørsmålene blir irrelevante, og en står igjen med å kjenne det er så godt å se en annen ha det litt bedre enn den hadde timen før. Hun jeg snakket med igår, hadde noe i ansiktet sitt som vitnet om at hun følte seg imøtekommet. Hun følte støtte. Det er så fint når noen føler seg støttet, tenker jeg, og kjenner det i brystet. Spørsmålene lurer, men de får ikke helt taket på meg. For jeg ønsker ha det godt med det å gi.
Jeg blir oppmerksom på, at det igjen kan kjennes behagelig å dvele ved hvordan det kjennes å gi... Og sammenhengen som slår meg raskt, er at jeg begynner lære meg å motta. Å motta. En skygge bak mange av spørsmålene... sårheten jeg aldri helt får tak i hvor kommer fra. Både lengselen og nederlaget forbundet med å ta imot. Å trenge noen, et tabu så selvfølgelig at jeg har generalisert og dannet en slags underliggende filosofi om at jeg er ikke hel eller trygg eller slik jeg vil være, om jeg trenger noen andre.
Det siste halvåret, i min sære prosess, har jeg søkt mer ut til andre enn kanskje noen gang. Har formidlet at jeg har det vanskelig. Har hatt mot til å stå for sårbarhet. Ja, det har fått meg til å tenke at andre oppfatter meg som svakere enn jeg er. Eller jeg har kjent på en følelse av underlegenhet (hm.. hvor mye kjenner andre den i forhold til meg?), å være prisgitt andres oppmerksomhet og tilstedeværelse ovenfor meg, uten å samtidig være trygg på at de opplever mitt selskap givende. Men det har gått greit. Å motta omtanke og støtte. Jeg har ikke satt opp en vegg, jeg har heller ikke løpt hjem og grått over det som kjennes som et livslangt sår forbundet med å motta omtanke og å bli sett.

Gjenkjennelsen, felleskapet, kjærligheten i å erkjenne sin egen selvverd i takt med å kjenne respekten for den andres, å gjøre det å gi til noe annet enn en diagonal motsats til å motta, øker irrelevansen til spørsmålene. Spørsmålene er laget av, og opprettholder adskillelsen. Den verdenen hvor vi alle er adskilte i vår egoisme, og gir derifra, blir utnyttet derifra, ofrer oss og tapper oss og glemmer sette grenser derifra. Jeg har kjent mye på adskillelsen det siste halvåret. Så har jeg opplevd å ta imot. Og jeg får lyst til å være god med andre og meg selv, i en mindre adskilt verden. Men først skal jeg sove. God natt.

Plutselig flirer jeg. Eller humrer litt. Inni meg, kanskje utenpå og. Og det er meg selv jeg ler av. Eller ler jeg med? Jeg vet ikke helt. Men jeg ler litt av det å være menneske i samme slengen. Det skaper jo et slags fellesskap med andre, i å se på sin egen menneskelige følelse av å være teit, riste på hodet og klukke litt her jeg sitter i min gyngestol. Gutter Twins på høytallerne.

Ja, teit er ordet. Det er noe så.. banalt teit ved å leve et så genialt liv, og likevel ofte kludre til følelsen av å ha et godt liv, med å leve mye av det oppi kontroll-boksen. Hodet, altså.
Denne uka var jeg syk, måtte holde meg i ro to døgn i strekk, og roen gjorde meg ikke mer tilstede, heller mindre. Jeg ble rastløs, rømte fra uggenheten i kroppen ved å stirre i denne skjermen eller tenke. Tenke. Tenke litt mer. Vatt i hodet.

Så er det mange mennesker. Når jeg går ut i verden igjen.
Torsdag er det så jeg ikke er deltakende.. det er en overflate-automatikk i å sitte rundt et bord og vise interesse for de andre vesnene på de andre stolene. Bevisstheten, den som kjenner etter, er ikke koblet til, jeg føler meg igjen som en enstøing som forsøker være sosial, for jeg har levd oppi hodet, i snørr, vatt og tanker i to døgn. Men de andre smiler, jeg gjør nok de rette tingene, smiler tilbake og undrer meg på hvordan de kjenner seg, der de sitter på sine stoler, om det kjennes automatisk eller nært i deres verdener.

På fredag, etter en kalkun-middag oppi fjellveien med engelsktalende mennesker og en tid på min favoritt-irskpub med norsktalende mennesker, merker jeg imidlertid at det å ha entret sosiale roller har gjort meg godt. Underlig, det der. Roller, som liksom skulle være en styggedom i min bok, så lett å forbinde med masker, påtatthet og tilpasning på tross av ens Egentlige tilstand... har blitt en av mine gode redninger i livet. Noen ganger kjennes det som jeg glemmer hvordan man omgåes mennesker, også slenger jeg meg inn i en setting som kaller på en rolle. Og rollen responderer. Og et øyeblikk er den kanskje adskilt fra meg, som noe skapt av omgivelsene, stemningen, forventningene om den fargerike og oppegående og imøtekommende utgaven av meg. Men det går knapt noen minutter før rollen er forent med alt jeg har i meg som er oppegående, fargerikt og glad i andre mennesker. Den var ikke adskiltheten, den var linken. Når jeg går hjem alene fra tiden i rollen, har jeg med meg kontakten med hva den brakte opp i meg. Jeg eier det, puster dypt i magen og kjenner det alltid var der. Jeg har såvisst tider hvor det å være med andre mennesker er noe som distraherer meg fra hva jeg trenger kjenne på. Men noen ganger er det omvendt.

Som på lørdag. Hm. Er jeg på vei inn i en slags dagbok-greie nå? Det ble noe om torsdag, noe om fredag, og lørdagen får jeg lyst til å beskrive litt gjennomgående, trekke noe ut av. Å skrive refererende fra en dag er litt tabu i min bok, jeg føler meg som en forhenverende livs-dokumentasjons-addict som ikke må fristes til tilbakefall. Men jo. Jeg vil.

Neste innlegg blir om lørdag.

På scenen er han kledt i en yndig bondejenteaktig kjole og stor stråhatt på snei, vrikker på rumpa mens røsten tilhører mannen han ikke ser i seg selv enda. Han har mot til å være en marionett for andres fordommer og uforståenhet til valgene han tar, enten det er å gå med kjole eller respondere på andres forundring med å spille ut galskapen, være sin egenskapte karikatur. I rommet er det ikke bare flir, bryddhet og fascinasjon. Det prikler under overflaten, en annen konsistens enn hva folk uttrykker i det sosiale spillet: Alle individene, deres frihetslengsel, og deres frihetsangst. Det er en annen enn de selv der oppe, som leker på tross av skammen. Det er en annen enn de selv, som portretterer sin galskap, menneskenes galskap, som er i forvirringen der andre frykter å gå i oppløsning.

Jeg selv sjonglerer flere holdninger til ham en kveld som denne, og en stemme i meg selv som undrer meg over de. En holdning uttrykkes i blikkveksling med de andre rundt bordet: fascinasjon, lattermildhet, og overbærende kjærlighet, som for et barn og dets mange påfunn. En annen uttrykkes når en av oss foreslår å be ham opp igjen til å improvisere, der en underforstått selvfølge i meg og de andre er at han egentlig er en lik oss, en venn i lokalet.
Og når han og jeg er ansikt til ansikt: En holdning av umiddelbar og rolle-lekende imøtekommenhet. Tidvis speiler jeg gjensidig koketthet over å like hverandre som mennesker uten kategorier for hvordan vi liker hverandre, tidvis ønsker jeg iverata denne unge, litt naive skjønnheten og hans behov for bekreftelse, tidvis er jeg smigret som en jentunge over oppmerksomheten han viser meg. Og under alle disse holdningene og flere, med sine koblinger til de mange uttrykk en utviser automagisk i en sosial setting, finner jeg noe annet. Frihetsangsten. Frihetslengselen. Beundringen vokser seg bare sterkere etter oppdagelsen av at han egentlig er redd for hva andre syns, og likevel tar sine valg. Det er ikke frihet fra skam eller redsel han speiler, men friheten til å gjøre noe annet likevel. Friheten til å leke med sine roller, også når de skremmer en. Friheten til å rope også når en vil unnskylde sin egen eksistens. Og friheten til å være et vandrende sammensurium av mulige kategorier, diagoser og objekter for min og andres fordømmelse og analyse, og oppleve at en eksisterer, at noen ønsker en velkommen og at det finnes kjærlighet for en, også når en kjenner seg fremmed for andre og seg selv.

Skrevet for noen dager siden:

Julen. Tiden som gir seg ut for å være en pause fra resten av livet, pustet en lengter etter med den gode maten og de varme smilene. Tiden som så mange ganger, sikkert i flere liv enn mitt eget, viser seg å bli en pause som tilspisser tilværelsen, det som ligger der i relasjonene... som tegner karikaturene av deg og noen som står deg nær med store pennestrøk. Så ofte en dobbelthet av fred og glede, spøkelser og teater.


Jeg så en av mine tidligere fostersøstre idag. Ikke hun som jeg har fått beskrevet som herjet og ugjenkjennelig, som jeg ofte kjenner redsel for å få øye på i denne byen. Nei, synet idag innebar en varm gjenkjennelse av menneskelig styrke. Jeg så henne på avstand, bak disken der hun jobber, og hun var på plass i jobben sin med en verdighet og selvfølgelighet ved hva hun gjør. Hun har en datter, jeg lurer på hvor gammel hun har blitt.


Vi vet aldri hvordan det vil gå med oss og de rundt oss. Med blikket fra fortiden ser jeg med vantro på nåtiden. Og med samme blikket blir det selvfølgelig at hvor jeg er om noen år har jeg ingen idé om nå.

Den følelsen, av uforutsigbarhet og vantro til livets mange vendinger, innhenter meg nok en gang idet jeg ser på mine foreldre og meg i disse juletider. Den forelderen jeg følte ikke ønsket eller klarte forstå meg, som gjorde meg fanget i rollen som barn når jeg kjente meg voksnere på innsiden, som jeg ikke kunne se for meg en relasjon til uten et rungende ekko av mønstre med hakk i plata... er den som nå møter meg som voksen, som uttrykker glede over å ha blitt kjent med meg på nytt som en venn i tillegg til datter, og som jeg kan møte som en autonom person med klare grenser. Og den jeg følte forstod meg som ingen andre, som støttet meg der ingen andre gjorde det, som så spiren til min autonomi og mitt voksne selv før jeg knapt hadde sett det selv, som jeg så som en selvfølge at ville følge meg med respekt inn i voksenlivet... er den som idag utspiller sitt indre teater i møte med meg.. jeg føler meg redusert til en marionette for den andres virkelighetsbilder, og jeg får ikke til å være et voksent autonomt menneske i denne relasjonen. Livets ironier. Den første kommer være den siste i morgen.


Jeg kan skrive voksent og med blikket utenifra på foreldrerelasjonen og dens vendinger. Det er det ene språket. Det andre er som et barns, preget av forvirring og mangel på ord og forklaring. Språket fra en kropp som bærer minnet om å være 4-5 år og forstå noe uten ord.

Samme kroppen skakes av ord jeg kjenner godt, som om de var sagt for første gang. "Jeg har ikke ansvar for andres liv" er en setning jeg har gjentatt for meg selv i flere år, jeg har kjent det som mitt tema, jeg har pekt på det, undret meg over det, sett sammenhengene. Men sist natt sa jeg de ordene for første gang til noen deler av meg det aldri har nådd frem til før. Og resultatet ble at jeg brekte meg. Ja, jeg fysisk brekte meg. Jeg vet det hørte bissart ut. Å oppleve det var enda mer bissart. Men på et annet plan hadde det en forståelig mening.

Når noen peker på deg og sier "Du kjenner ikke deg selv, du fornekter hvem du er, du ser ikke ditt eget kaos" som tilsvar på ditt hittil ærligste forsøk på å formidle hvor du kommer fra, og invitere til å se og møte hverandre med respekt på tross av misforståelser... og vedkommende er ikke en hvemsomhelst, men en som har vært et av ditt livs viktigste påvirkninger, en sterk representant for dine idealer om ærlighet og selverkjennelse...

Da har du et utgangspunkt for å tvile på fundamentet du står på, spørre deg selv om det du trodde var ærlighet var løgn og omvendt, kjenne deg svimmel så du må gå bredbeint for ikke å miste balansen. Du har samtidig et utgangspunkt for å stille spørsmål ved hva som er godt ved å ikke stole på seg selv, hva som er godt ved å gå inn i bevisførsler for din rett til å ha din opplevelse, hva som er godt ved å gå inn i retoriske kamper om hvem som skal ha rett i en situasjon hvor ingen kan få rett, og hvor kampen er destruktiv for en av dine næreste relasjoner.

Og plutselig er valgene der. Du har så lyst til å kjempe, påpeke hvor den andre tok feil, toppe retorikk med retorikk, men du blir kvalm av din egen kamplyst, og du ser en spiral som bare du på dette tidspunktet kan ta ansvar for å stoppe. Så hva er alternativene når den andre ser kamp, og vil trigge din lyst til å få rett? Å spille med i den andres spill, gi den andre følelsen av rett i sin virkelighet, der den har makt til å fortelle deg hva som er sant for deg sjøl og ikke, og merke din egen integritet tilintetgjort i et vakuum? Eller kanskje du vil i destruktiv repetisjon av å måtte stå for din opplevelse når den andre stiller konstant spørsmål ved den og dens ærlighet.

Jeg vet.. du velger det samme som meg. Time-out.

Ti år igjen

Skrevet onsdag kveld:

Jeg har en venninne som er ti år gammel. Jeg har vel visst det en stund, at hun er en venninne, men det er ikke så lett for bevisstheten å oppdage slike selvfølgelige begreper innimellom vante kategorier; aldre og roller (barnepasser, barn). Jeg merker når jeg ser henne tilfeldig, at det er en varme mellom oss som ikke bare er den mellom en voksen og et barn, for det er en gjensidighet der. At jeg blir den støttende og sterke, innebærer ikke en mye skjevere relasjon enn den jeg har opplevd i voksne vennskap der den andre trekker i meg og tapper meg, for jeg lærer noe av denne jenta, minst like mye som hun lærer av meg. Jeg skulle ønske hun var 15 år eldre noen ganger, sin personlighet pluss mer erfaring og begrepsapparat, som jeg kunne invitert ut på kafé for lange gode samtaler.
I funderinger over drømmen om ti-åringen som brenner opp en gammel dimensjon (se innlegget ”Real Gone”), har jeg merket meg at det var så klart at jenta var ti år. Og at hun samtidig ikke var meg, men noen med kortere hår, annen måte å være på. Etter hvert ser jeg likheten mellom tiåringen i drømmen, og min tiårige venninne. Og om ikke det er sammenheng nok, i går merket jeg sterkere enn noen gang fellesrekkene mellom meg og denne unge jenta. I relasjon til meg selv som tiåring. Og i relasjon til den jeg er i dag.
Hun forteller meg om ensomhet. I utgangspunktet har hun valset inn i samtalen med inntrykket av at alt er fint, men uroen er der, og selv om jeg ikke tenkte bevisst at den dekte over for noe, må det ha vært en ubevisst gjenkjennelse der, for intuitivt kjøpte jeg ikke at alt var bra. Jeg vet ikke om jeg ville kjent igjen lengselen på et barn, så mye som jeg kjente den på en venn jeg speiler meg selv og min historie i. Lengsel etter at noen ikke møter babbel, fjernhet og uro med en holdning som aldri spør etter noe mer, prøver nå en, den lengselen jeg hadde i familien min i flere år.
Det kommer for en dag at hun har bare én venninne, som flytter etter dette skoleåret, og at hun kjenner på avstanden til alle i klassen, hun finner ikke et møtepunkt med dem… Jeg vet ikke om hun opplever angsten, men definitivt har fremmedheten begynt å luske seg inn i livet hennes. Hun liker å undre seg.. hun liker å filosofere, det ordet bruker hun selv, hun kommer med ord om de voksnes verden av spiritualitet og religiøsitet som i sin enkelhet blir klare laserstråler fra hennes sinn til mitt, og plutselig er de voksnes kompliserthet det mest barnslige jeg kan tenke meg.
Hun har også begynt å betrakte spillene. Gjort seg sine første refleksjoner rundt at enkelte gutter ”egentlig er snille, men når de er med de andre som er sånn dumme, blir de også sånn”. Og til og med han gutten som var lederen av de dumme, var egentlig snill. Hvorfor er de sånn dumme når de er sammen med hverandre, og så mye snillere hvis man er med de alene? ”Shit, det lurer jeg også på når jeg er på skolen” var jeg på nippet til å svare, men holdt tross vennskapet fast nok på rollen som den voksne, og fortalte forsiktig at voksne faktisk også er sånn ofte, at vi liksom later som noe, når vi vil de andre skal like oss, mens vi kanskje er annerledes inni oss. Så sa jeg noe om masker, et halvhjerta forsøk på å overføre min egen oppdagelse i barndommen av den metaforen, men jeg tror ikke jeg kan overføre slike oppdagelser til henne, hun gjør sine egne, og det blir utrolig spennende å høre om de.

Da jeg var 12 år kom jeg over et kort i mammas gamle skrivebord, med overskriften ”Masker”. Jeg har sjeldent opplevd et ord, en metafor, skape en så stor lettelse og beskrive så mye jeg hadde manglet ordene for, som det ”masker” gjorde i denne teksten. Maskene som legger seg over mindreverdfølelsen, som postulerer selvsikkerhet og uberørthet når forvirring og usikkerhet ligger under overflaten. Og under maskene, personer som samtidig søker og ønsker å bli sett og bekrefta på et annet plan enn i maskeradeballet.
Jeg så meg rundt i skolegården med nye øyne. Endelig hadde jeg ordet. Og deres utestengende holdninger, deres hardtslående ord og hånlige utrykk, de kom ikke fra onde mennesker, men fra maskene til noen som egentlig er redde og usikre. Og selv om angsten og den lave selvfølelsen fortsatte, hadde første frøene blitt sådd, til å tørre leve med tro på at ingen er onde, på tross av alt som herjer mellom oss og inni oss. Til tider har jeg ønsket det ikke hadde skjedd, en verden av gode og onde mennesker hadde vært så mye lettere å forholde seg til, så mye mindre fortvilende å beskue, og ikke invitert til disse indre dialogene mellom engler, demoner og alt der imellom. Og når noen kaller meg naiv idet jeg sier jeg ikke tror på onde mennesker, får jeg lyst til å be de leve en dag i den jævlige verdenen jeg lever i, hvor onde handlinger ikke kan forklares enkelt, hvor noe så stupidt som folks selvbedrag, mindreverd, sosiale mekanismer og glemsel om sin egen godhet kan få de til å flå hverandre psykisk og fysisk, og danne systemer som legitimerer og hyller ufølsomhet, teknisk fiksering og kald distanse på bekostning av de som trenger varme mest, hvor de som ikke fikk den varmen videre skader, voldtar og dreper andre, og hvor all denne stupiditeten virker gjensidig forsterkende til det som kunne vært et lærerikt møtepunkt ender i blodig krig, for å nevne noe…
… og forsøke igjen å kalle meg naiv etterpå.

Jeg vet den tiårige venninnen min sannsynligvis kommer til å leve i den verdenen. Hun kommer ikke til å kjøpe det svart hvite. Hun kommer heller ikke til å lett kjøpe de sosiale spillene, så mye som hun betrakter de med fremmedfølelse og ensomhet. Der er hun, der jeg var. Veiene er ikke de samme, kanskje hennes historie blir lettere. Men tankene mine gikk etter den samtalen, til alle de som er sensitive på samme måte. Og de årene de må igjennom. Ikke minst, til redselen og tidvis troen på at en selv er gal eller unormal… hva som er normen må jo være sant. Ens følelser og opplevelse er en uting. Feil. En splittelse i virkelighet, mellom det som føles naturlig, og det alle gir inntrykk av at er naturlige selvfølgeligheter. Jeg vil ikke være enda en av de som legger til nok et press, med profesjonell mine og postulat om en objektiv virkelighet, mot følelsen av hva som er naturlig. Jeg vil finne en annen måte å hjelpe folk fungere og vokse i seg selv og verden. Viljen er sterk.
Venninnen min hjelper meg å trekke tråder på nytt. Hun minnet meg på at årene med ensomhet og angst -den tiden hun har begynt på nå- brakte meg til et sterkere ståsted i meg selv. Om dette studielivet innebærer et par år til med mye kontrast mellom eget ståsted og omgivelser, sosial usikkerhet og fremmedhet, å måtte lytte til og holde meg åpen for de som viser meg virkelighetsbilder som ikke samsvarer med en følelse av hva som er naturlig og logisk på et rent menneskelig plan… så er jeg i det minste voksen. Klarte jeg beholde vettet som barn, klarer jeg faen meg å gjøre det samme nå.

Antifjas

Skrevet lørdag kveld uten nett-tilgang:

Antifjas. Tilfeldig møte med en venn som har prøvd seg som sjømann siden sist vi prata sammen. Kyllingsalat og samtale, og han bruker ordet fjas. Og selv om så mange jeg kjenner snakker om og er lei av overfladiskhet, distraksjoner, staffasje og påtrengt vellykkethetsjag, var det noe som skjedde da ordet fjas kom på bordet i dag. Innimellom kyllingsalaten. Lettelsen over å diskutere med selvfølgelighet heller enn oppgitthet eller opprørskhet, det å stå i forhold til fjaset. Lettelsen over å med selvfølgelighet kjenne seg igjen i hverandre; Å ikke ha taklet fjaset, å ha måttet lære å takle fjaset, å bruke fjaset som middel for kommunikasjon, å trenge igjennom fjaset i sin virkelighetsopplevelse og i sine menneskemøter, og ikke minst forundringen over at fjaset fanger og distraherer en så lenge en deltar i et byliv. Hva som bare var et kompromiss i møte med andres hverdag, de trygge temaer, de trygge distraksjonene fra det som kjennes betydningsfullt… kan fange oss og. Vi som lovet oss selv å aldri ’kjøpe’ det.

Så tenker jeg.
Å møte et nytt menneske, og i løpet av en håndvending ha kommet inn på en felles linje som en ikke kunne ane var der ut ifra situasjonen.. den intuitive dansen, hvor ingen egentlig vet hvem som brakte samtalen dit den kom.. men den kom til noe essensielt, noe begge parter har et forhold til, samtalen er ikke båret av usikkerhet, men tillit. I kontrast til å møte noen du opprettholder fjaset med, som en refleks av din og andres usikkerhet, den trygge arena.. og kanskje begge kjeder seg forderva, begge tror den andre faktisk befinner seg i den fjase-sfæren. Selv når dere ikke gjør det, og møtepunktet kunne fått deg til å skjelve av gjenkjennelse og lærdom, om fjaset ikke hadde fanget dere.
Og når noe skaker oss, livskriser eller hendelser, detter noen av fjaselagene av. Det er enda lettere å se forbi sin egen usikkerhet og bare se hvor den andre er med sitt, og møte den der. Lettere å zoome inn og være direkte. Ha de møtene, som begge parter går fra med litt mer utvidet brystkasse. Jeg og min venn kommenterer balsamiko og speiler med glede veiene våre og refleksjonene som kom ut av de. Må det skakelse til? Hvordan får vi den kontakten med oss sjøl og andre, den som trenger forbi fjaset, når vi har vært komfortable en stund? Den som gjør personer til hele verdener, som vekker nyhetsverdien (den jeg skrev om i går), som bringer en til den naturlige og mystiske Gjenkjennelsen, framfor stuck i fjase-kommunikasjon.
Meta. I en av periodene i livene våre vi snakker om og lengter tilbake til, hadde min venn og jeg våre første møter, hvor vi uten forvarsel og instinktivt fant en felles sterk erfaring og delte tanker i direkthet og utilslørt glede over manglende fjas. Og i tiden vi nå lengter og savner, der denne gjennomtrengingen av lagene ikke skjer like ofte, har vi også danset fjasedansen oftere med hverandre. Enda vi vet den ikke er vår dans. Speilet vi viser hverandre blir med ett mer komplekst, for i dag satt vi og delte erfaringen med å ikke ha kontakt med den friheten vi egentlig har..
… samtidig som jeg tror vi begge vet vi lever i ufriheten også ovenfor hverandre. Vi minner hverandre på både lengselen vi har, friheten, og stengselet. Kanskje det er derfor jeg har hatt denne fornemmelsen av at denne kameraten har jeg ekstra mye å lære av denne tiden.

Etter samtalen tusler jeg i tanker. Jeg har en avis jeg har villet begynne på men ikke kommet til. Jeg undres over hvordan slike ting, etterlengtet avislesing, for meg kan gi en lignende følelse som jeg fikk som unge, av å endelig få leke med en bestemt leke når jeg kom hjem.
Pygmalion. Et menneske jeg kjenner vagt igjen med kokke-klær bak disken, øyekontakt. Vi har en felles kamerat, en gang satt vi rundt samme bord, og jeg blir flau over å huske folk dårligere enn de husker meg, det skjer altfor ofte, sekundvis ser jeg meg selv utenifra i et fremmed bilde som jålete, overlegen og ’en av de populære’, blir igjen småperpleks av livets latterlige kontraster, og gjør mitt beste for å lære meg vedkommendes navn. At jeg satte meg ned med ham i røykepausen hans var nok ikke bare en kompensasjon for overnevnte flauhet, samtalen tidligere hadde påminnet meg igjen om noe av hvem jeg er.
Det har vært flere slike påminnelser. Over kyllingsalaten hadde jeg berettet om etterdønnet av nedturen i forrige uke, som innebærer mer skjelvenhet i nervesystemet, mer rare tabber og uttalelser, jeg venter bare på tics og bustete hår, samtidig har åpenheten fått et løft. Antifjas. Min venn visste selvfølgelig akkurat hva jeg snakket om.
Nye bekjentskapet i kokkeklær er ikke halvveis i røyken, som drypper aske på buksebeinet hans, før vi har funnet en personlig og interessant common ground, en gjenkjennelse og en enighet om at vi skal lære noe av hverandre. Antifjas.

(Kommentar idet jeg legger ut teksten: Jeg ønsker ikke at min skepsis mot fjas skal oppleves som motstand mot alt aom ikke er dyyypt og ekstremt menneskelig eller givende... Jeg syns fjas er fjas i kraft av å være noe fordekkende og unødvendig frembringet av usikkerhet eller fikse idéer om hvordan man skal være, som hindrer en i naturlig utfoldelse og kontakt... det kan faktisk vel så mye dreie seg om dype ting. På folkehøyskolen var overfladiske enkle filmer eller samtaler om ingenting en utrolig befrielse noen ganger, i kontrast til den konstante fokusen på selvutvikling og de 'store' temaer. Min kusine gjorde opprør en julaften med ordene "jeg ønsker bare å si... fis", til svar på familiens mønstre med å dele livserfaringer og snakke om tanker og følelser med intellektuell vi-har-mer-meningsfull-jul-enn-andre mine. Fis var i så henseende det stikk motsatte av fjas. Likeledes opplever jeg mine egne og medstudenters tendenser til å bruke store ord eller sette opp utrolig seriøse voksne tryner som ganske fjasete, når jeg merker disse tingene fungerer som hindring fra utfoldelsen som ligger i å være uvitende, famlende og nysgjerrig. Det ble voldsom mye bruk av ordet fjas i dette innlegget. Jeg trenger muligens en pause fra det ordet nå.)

(U)forutsigbart innlegg

Skrevet uten nettilgang natt til lørdag 5/9:

Leonard Cohen og alle stemningene...

Det er ikke jeg som former hverdagen min, det er menneskene og meg i møte med hverandre. Og møtene med musikken. Hvordan hver låt, og ikke minst hvert menneskemøte har en stemning ved seg. Som jeg skulle hatt et annet ord enn stemning for. En lukt, en smak, en virkelighetsopplevelse som spiller på et sett strenger som andre ikke spiller på. Så ofte subtilt, likevel aldri det samme som de andre opplevelsene. Adorno beskriver den grunnleggende bevisstheten i et menneske, slik den er forankret i kroppens nervesystem, hormonsystem, organsystem.. som en symfoni. Alle instrumentene smelter sammen i en helhetlig komposisjon, du får ikke skilt de fra hverandre for de nærer hverandre i synkronisitet, i kommunikasjon... samtidig vekslende, noen ganger er noen instrumenter mer fremtredende, noen mer i bakgrunnen, det finnes solopartier. Jeg syns det er så vakkert av en nevropsykolog å beskrive oss slik.

Noen ganger opplever jeg glimt av andres symfonier, det er så jeg merker en annen grunnstemning, en annen lukt eller smak enn de som tilhører meg. Og jeg vet ikke om det er deres innspill i mitt eget liv som skaper så spesiell forandring i min egen opplevelse... eller om det faktisk er deres symfoni jeg fornemmer. Som å høre noe musikk som ikke ligner noe du har hørt før. Noe faller på plass.
Noen ganger dukker en annen persons symfoni opp, en fornemmelse av den stemningen, den klangen, som den personen viser meg ved å være til. Og tanken på personen følger kanskje; navnet, ansiktet på netthinnen... men det er symfonien som vekker lettelsen over at den andre eksisterer, og er ingen andre, og passer perfekt inn i puslespillet.
Derfor periodevis trist å ikke kunne ha plass til eller muligheten til å omgåes alle jeg inspireres av. Det finnes mennesker jeg merker at bare ved å eksistere betrygger meg, gir meg en følelse av helhet ved tilværelsen, fordi den stemningen jeg føler knyttet til de ikke kan ligne noe annet, bærer hele kontinenter av mangfold alene. Mange av de kjenner jeg ikke godt en gang. Tanken på de taler om friheten til å være en hel verden, i verden.

Jeg tenker ikveld på savnet jeg periodevis har etter tidligere opplevelse av uforutsigbarhet. Den gangen på videregåede da vi etter en skoledag dro spontant på tur til sandefjord for feire en russisk ny venninnes bursdag på strømstad-fergen. Hvordan det skaket meg av angst og fryd å ikke ha klær som passet og ikke rekke hjem for å pakke med noe, å ikke vite hvem som kom til å være der, å være ny-sosial med friske minner av en ensom og totalt forutsigbar hverdag. Hvordan enhver liten hendelse i den og andre uforutsette opplevelser vokste seg til interne anekdoter som fremhyllet det surrealistiske. Navn på folk jeg hadde spesielle samtaler med ble sittende, sitter fremdeles. Det var følelsen, nyhetsverdien ved å oppleve noe annerledes enn hva andre forteller om, annerledes enn skole og tv og ting folk snakker om. Følelsen av å befinne seg i en roman, der alt som skjer kan beskrives i nye ord i poetiske eller tøffe vendinger.

Ofte forventer jeg uforutsigbarhet. Planløsheten vil bringe meg til steder jeg ikke kan forutse, med mennesker jeg kanskje ikke har tenkt på på forhånd. "Du er så forutsigbart uforutsigbar" fikk jeg høre fra bestekameraten min en gang, og jeg begynte le og ble sint på ham om hverandre. Noe av spenningen var kvelt, eller var kvelt allerede men ble satt ord på av den uttalelsen. Som når man er på reise over tid, og nye byer begynner miste nyhetsfølelsen, nettopp fordi det å være i en ny by er en velkjent følelse. Slik Bergenslivet gjør byen ny igjen og igjen, som en gammel vane.

Men noen ganger glimter det til en følelse av at noe nytt ikke bare er nok en ny opplevelse, men en ny opplevelse av å ha en ny opplevelse. Noen ganger tar ufortsigbarheten deg off guard uansett. Når den innebærer nacspiel med et britisk colorline-band natt til en tilfeldg mandag, eller å tro du skal tilbringe en høstkveld med å leite etter den tapte katten til en venninne, og ender opp med å jamme på et hotellrom med kenyanske folkemusikere i nattkjortler. Når situasjoner bringer personer du ikke kunne se for deg i samme rom sammen, og en helt ny atmosfære blir til i møtet imellom de, og det slår deg som så vakkert, så vakkert... Når generelt, som ikveld, du har klare alternativer til hva du er på vei til, og ender på en helt annen vei, med helt andre mennesker.

Det er også etter perioder med stillstand eller hindret livsglede, så skakelse, at jeg tror opplevelser når mer inn til beinet. Etter siste store skakelse var hele nervesystemet absorberende av det nye. Et år, halvannet, med nesten konstant total omfavnelse, farger som strømmet mot meg og gjennom meg. Medmenneskers symfonier tindrende i alle hverdagens hjørner og et hjerte som var nær eksplosjonen av livsbejaelse. Og minnene forsterket av følelsesegisteret de spilte på.
Selv om mangfoldet og et godt liv består, har evnen til å absorbere inntrykk og oppleve nyhetsverdi flukturert de siste par åra. Men innimellom og plutselig er jeg der, i undring over hvor jeg havnet og hvordan, i frydefull påminnelse om at livet ikke kan trøkkes inn i rammer. Og for tiden trenger jeg den påminnelsen.

Glimt fra hverdagen

Gebisset falt ut da han kastet opp blod, dagen før han døde. Det er død innimellom ens egen hverdag, fest og glede. I den lille biten av hverdagen som ingen andre tar del i. Og selv når det er noen man ikke har personlig forhold til, bare omsorg for i øyeblikket man er der, dukker den surrealistiske følelsen opp dagen etter han er død, den som holder fast idéen om at det er det naturligste i verden at han er der. Den som forventer at han ringer alarmen for et glass brus eller noe, som forventer å hvert øyeblikk skulle være i samme rom og forsøke vise at en bryr seg, selv om hans frekvens ikke tillater sentimentalitet. Og jeg tenker på alle som har gått bort de fire årene jeg har hatt den deltidsjobben på sykehjemmet. Sikkert over 40 stykker. De blir som gamle kjente som forsvant ut i horisonten, slik som de fra ungdomsskolen man ikke har sett siden da. Men de er jo døde.

En androgyn skapning dukket plutselig opp i bybildet, fra ingensteds. En annen androgyn skapning, gjøglerinnen jeg hadde en nær relasjon til med dertilhørende intimitet og drama, omtalte ham som en sommerfugl alle forelsker seg i. En som flyr imellom og rundt, mellom bordene og menneskene og musikalske innslag, trollbinder i glimt, men ikke lar seg fange. Fremtoningen vekslende mellom liten feminin guttunge og moden kraftsalve, i lek med de androgyne ikonene, Bowie og Lou Reed, åttitalls følsom dekadens og pønk om hverandre. Også har han slik energi som er i oppdagelse av selv og andre. Folder ut vinger i påsyn av omverdenen. På scenen synger han bra og står på hodet på et bord. Han danser på sin måte. Og jeg finner det inspirerende at han virrer rundt her plutselig innimellom resten av oss.

Det er en stor flekk av sølt blåbærsmoothie på teppet mitt. Jeg vet ikke om jeg noengang får det vekk. En natt mistet jeg kebabkjøtt på gulvet, som liksom hoppet bort for å slå seg sammen med flekken. Det syns jeg var underlig, jeg fniste til venninnen til stede.

Jeg ringte en av mine beste venner ikveld, som har flyttet tilbake nord. Jeg vet ikke om hun vet hun er en av mine beste venner. Om hun vet hvor viktig det var for meg å bli kjent med henne dette året. Hvor mye jeg ser igjen i henne, hvor mye jeg oppdaget nytt i henne, hvor ytterst behagelig og komfortabelt jeg har opplevd å være i hennes nærvær, alltid. Jeg sa til henne da jeg besøkte henne i nord i sommer, at hun er det minst bekreftelsessøkende mennesket jeg kjenner. Ikke rart hun tiltrekker seg folks nysgjerrighet og interesse, det er ikke noe sug der, fra henne. De som lar meg være mest i fred, befrir meg mest gjennom å ikke dra i meg, er de jeg ønsker knytte bånd til.
Hun jeg prater med for øyeblikket her på verdensveven, er også en slik. En pause fra alle som trekker i en, en som vet hvordan det er å bli trukket i. Et vennskap som bryter med pliktfølelser og frykter for å miste kontakt. Jeg vet hun er der. Enda vi aldri ble kjent i dybden, over tid. Hun bare er der. Vi vet.

Idag fikk jeg en desperat lyst på lakris da jeg var i butikken. Synet av lakrisgodteri overrumplet meg fullstendig, forestillingen om smaken var liksom et sanselig svar på et spørsmål jeg ikke visste jeg hadde stilt. Jeg kjøpte en liten kick lakrisbit, jeg var distré og rar som så ofte, og før jeg tenkte hadde jeg begynt å spise den mens jeg stod ved kassen, akkurat som jeg trodde jeg hadde kjøpt den allerede. Jeg tror jeg rødmet da jeg lattermildt pakket papiret på den halvspiste kick'en rundt igjen for at meny-mannen kunne bip'e strek-koden. Han sa at lakris er godt, han iallfall lot som han forstod min underlige oppførsel.

Det er burgunderrødt her ikveld og.