Plutselig flirer jeg. Eller humrer litt. Inni meg, kanskje utenpå og. Og det er meg selv jeg ler av. Eller ler jeg med? Jeg vet ikke helt. Men jeg ler litt av det å være menneske i samme slengen. Det skaper jo et slags fellesskap med andre, i å se på sin egen menneskelige følelse av å være teit, riste på hodet og klukke litt her jeg sitter i min gyngestol. Gutter Twins på høytallerne.

Ja, teit er ordet. Det er noe så.. banalt teit ved å leve et så genialt liv, og likevel ofte kludre til følelsen av å ha et godt liv, med å leve mye av det oppi kontroll-boksen. Hodet, altså.
Denne uka var jeg syk, måtte holde meg i ro to døgn i strekk, og roen gjorde meg ikke mer tilstede, heller mindre. Jeg ble rastløs, rømte fra uggenheten i kroppen ved å stirre i denne skjermen eller tenke. Tenke. Tenke litt mer. Vatt i hodet.

Så er det mange mennesker. Når jeg går ut i verden igjen.
Torsdag er det så jeg ikke er deltakende.. det er en overflate-automatikk i å sitte rundt et bord og vise interesse for de andre vesnene på de andre stolene. Bevisstheten, den som kjenner etter, er ikke koblet til, jeg føler meg igjen som en enstøing som forsøker være sosial, for jeg har levd oppi hodet, i snørr, vatt og tanker i to døgn. Men de andre smiler, jeg gjør nok de rette tingene, smiler tilbake og undrer meg på hvordan de kjenner seg, der de sitter på sine stoler, om det kjennes automatisk eller nært i deres verdener.

På fredag, etter en kalkun-middag oppi fjellveien med engelsktalende mennesker og en tid på min favoritt-irskpub med norsktalende mennesker, merker jeg imidlertid at det å ha entret sosiale roller har gjort meg godt. Underlig, det der. Roller, som liksom skulle være en styggedom i min bok, så lett å forbinde med masker, påtatthet og tilpasning på tross av ens Egentlige tilstand... har blitt en av mine gode redninger i livet. Noen ganger kjennes det som jeg glemmer hvordan man omgåes mennesker, også slenger jeg meg inn i en setting som kaller på en rolle. Og rollen responderer. Og et øyeblikk er den kanskje adskilt fra meg, som noe skapt av omgivelsene, stemningen, forventningene om den fargerike og oppegående og imøtekommende utgaven av meg. Men det går knapt noen minutter før rollen er forent med alt jeg har i meg som er oppegående, fargerikt og glad i andre mennesker. Den var ikke adskiltheten, den var linken. Når jeg går hjem alene fra tiden i rollen, har jeg med meg kontakten med hva den brakte opp i meg. Jeg eier det, puster dypt i magen og kjenner det alltid var der. Jeg har såvisst tider hvor det å være med andre mennesker er noe som distraherer meg fra hva jeg trenger kjenne på. Men noen ganger er det omvendt.

Som på lørdag. Hm. Er jeg på vei inn i en slags dagbok-greie nå? Det ble noe om torsdag, noe om fredag, og lørdagen får jeg lyst til å beskrive litt gjennomgående, trekke noe ut av. Å skrive refererende fra en dag er litt tabu i min bok, jeg føler meg som en forhenverende livs-dokumentasjons-addict som ikke må fristes til tilbakefall. Men jo. Jeg vil.

Neste innlegg blir om lørdag.