Jeg er trøtt. Nesten i halvsøvne kjennes det som, og jeg tenker at herifra kan jeg skrive. Kanskje drifte med ordene av sted inn i døsigheten, inn i sjelemat og meta jeg kanskje bare sjøl skjønner i min døsighet.

Jeg kjente en essens ikveld, etter en samtale. Det var en gjenopprettet, eller gjenfunnet tillit, for tillit har så mange lag, det er ikke bare snakk om å stole på at noen ikke vil en vondt. Men å stole på at noen er der. Og vil fortsette være det. Selv når vi har våre greier, og når vi begge har vanskelig for å ta imot. Og vi begge har manglende tillit til at andre kan ta ansvar for seg selv. Heltinnene som skal redde verden, eller skåne den fra oss når vi er på vårt mer menneskelig teite og mindre heltinneaktige. Det er rart å kjenne og være stadig nærmere denne kvinnen, og merke hvordan det er å bli møtt med den manglende tilliten, den som tror jeg vil føle meg avvist framfor å se henne der hun er. Vi har visst alle vårt. Hun og mitt er ganske likt, og det er et spennende speil. Og vi ler med hjertevarme av oss selv isammen.
Det var en essens iallfall. Etter samtalen. Jeg skapte et felt ut av det mellom hendene mine, mellom en hånd som var normalt blek, og en som var unormalt rød. Den røde hadde jeg holdt på brystet, over hjertet mitt. Hender. Rom imellom hender. Noe som skjer i det rommet. Det slutter aldri å forbause, men slutter heller aldri å føles åpenbart naturlig.

Jeg har kjent det så godt å gi de siste par dagene. En gjenopprettet kontakt der og: Glede, ikke bare selvfølgelighet, ved å lytte, akseptere, vise omtanke. Det har vært så mye grums der, rundt temaet å gi og å være der for andre. I grumset ligger minnet om alven og selvomtanken tilsidesatt, der ligger grensetemaer, der ligger oppdagelsene av hva å ta ansvar for andre innebærer. Og ikke minst, der ligger selvverdet knyttet til det å være noe for andre, framfor noe i seg selv.
"It seems like he doesn't feel he's worth something unless others need him" sa hun jeg lyttet til igår, og sammenlignet han deretter med meg. Mennesker som bekrefter andre. Mennesker som ikke ser ut til å trenge noen. Mennesker som trekker til seg de som trenger, de som søker bekreftelse. Jeg visste hva hun snakket om så godt at jeg ikke engang orket å smile lattermildt gjenkjennende.
Men det var godt å være der med henne. Føltes ikke som hun dro i meg, vekk fra meg selv. Føltes ikke som automatikk eller selvfølgelig vane, å være støttende. Og å forsikre henne om at jeg er her, anytime, se henne i øya og vise at jeg er en å ha tillit til, kjentes ikke som en komisk bekreftelse av at jeg veier min verdi i hvorvidt andre trenger meg. Det kjentes bare riktig. Og godt.

De siste par årene har oppmerksomhet rundt det å gi til andre, enhver dveling med temaet, slengt meg ut i grumsete farvann. Å formidle varmen jeg føler for andre, eller være der for de, har måttet reduseres til en autmatisk selvfølgelig greie. For så fort jeg stopper opp ved det, er spørsmålene der. Ofrer jeg meg selv? Er det andre hensikter bak? Bygger jeg opp en forventning i den andre jeg må leve opp til, en avhengighet av noe slag? Respekterer jeg den andre nå, eller tar jeg unødig ansvar? Risikerer jeg at grensene mine ikke blir ivaretatt? Bygger jeg opp min selvverd på å være noe for den andre nå?
Og jeg blir fed up av mennesker, når disse spørsmålene tar opp plass.. da kommer følelsen av at de andre er uinteressante, de har ikke noe å gi meg, jeg er lei av dem og føler meg dratt i og tappet. Så jeg har latt være å dvele ved temaet å gi, eller å formidle omtanke og kjærlighet.
Men nå kom det opp. Nynorsk-damen på p2 igår snakket i store vendinger om snillhet. Så banalt, tenkte jeg først, men så var det ikke helt banalt allikevel. Å tenke på det å være god med andre, ga meg en god følelse. Noe falt på plass. Jeg gjenkjente den mindre grumsete, klarere følelsen av å gi, når spørsmålene blir irrelevante, og en står igjen med å kjenne det er så godt å se en annen ha det litt bedre enn den hadde timen før. Hun jeg snakket med igår, hadde noe i ansiktet sitt som vitnet om at hun følte seg imøtekommet. Hun følte støtte. Det er så fint når noen føler seg støttet, tenker jeg, og kjenner det i brystet. Spørsmålene lurer, men de får ikke helt taket på meg. For jeg ønsker ha det godt med det å gi.
Jeg blir oppmerksom på, at det igjen kan kjennes behagelig å dvele ved hvordan det kjennes å gi... Og sammenhengen som slår meg raskt, er at jeg begynner lære meg å motta. Å motta. En skygge bak mange av spørsmålene... sårheten jeg aldri helt får tak i hvor kommer fra. Både lengselen og nederlaget forbundet med å ta imot. Å trenge noen, et tabu så selvfølgelig at jeg har generalisert og dannet en slags underliggende filosofi om at jeg er ikke hel eller trygg eller slik jeg vil være, om jeg trenger noen andre.
Det siste halvåret, i min sære prosess, har jeg søkt mer ut til andre enn kanskje noen gang. Har formidlet at jeg har det vanskelig. Har hatt mot til å stå for sårbarhet. Ja, det har fått meg til å tenke at andre oppfatter meg som svakere enn jeg er. Eller jeg har kjent på en følelse av underlegenhet (hm.. hvor mye kjenner andre den i forhold til meg?), å være prisgitt andres oppmerksomhet og tilstedeværelse ovenfor meg, uten å samtidig være trygg på at de opplever mitt selskap givende. Men det har gått greit. Å motta omtanke og støtte. Jeg har ikke satt opp en vegg, jeg har heller ikke løpt hjem og grått over det som kjennes som et livslangt sår forbundet med å motta omtanke og å bli sett.

Gjenkjennelsen, felleskapet, kjærligheten i å erkjenne sin egen selvverd i takt med å kjenne respekten for den andres, å gjøre det å gi til noe annet enn en diagonal motsats til å motta, øker irrelevansen til spørsmålene. Spørsmålene er laget av, og opprettholder adskillelsen. Den verdenen hvor vi alle er adskilte i vår egoisme, og gir derifra, blir utnyttet derifra, ofrer oss og tapper oss og glemmer sette grenser derifra. Jeg har kjent mye på adskillelsen det siste halvåret. Så har jeg opplevd å ta imot. Og jeg får lyst til å være god med andre og meg selv, i en mindre adskilt verden. Men først skal jeg sove. God natt.