Lørdagen

Jeg vet at idet jeg beskriver en dag i ord, virkeliggjør jeg den i minnet. Det er så dagen heves frem fra en bakgrunn. Det er merkelig å være så bevisst nettopp dette, når man skriver. Det handler jo ikke bare om at denne dagen får sin plass i ordene. Det handler om alle de andre dagene, som er like innholdsrike på en eller annen måte, og om deres forgjengelighet i at de ikke ble fanget i ord, at de allerede er glemt eller kommer til å glemmes. En forgjengelighet jeg lærer å akeptere på nytt og på nytt.

Lørdag.
Dagen starter i en slags tåke. Igjen er jeg ikke tilstede. Ingen yoga-solhilsen. Ingen spørsmål om hvordan kroppen kjennes ut, om jeg kjenner meg på plass. Internett og avslåtthet. Raskt ettermiddag. Setter på Mr Bungle, som et passende soundtrack til det jeg ikke vet er rundt hjørnet, og kler meg i sort og rødt.
Mens jeg står og sminker meg er det noe som hopper raskt bortover i et glimt sett fra øyekroken, og jeg skvetter. For første gang denne dagen er jeg bevisst at jeg lever, med et hjertebank og et blaff av galskap - "Hallusinerte jeg nå? Ser jeg spøkelser? Er det noe farlig her?" - før den androgyne klemmer meg med all sin varme. Og all sin egne mangel på tilstedeværelse, sin forvirring, sin redsel for hva han er og ikke er, ønsker være og ikke være.
Vi danser i "None of them knew they were robots" og springer ut i verden i hver vår manglende bevissthet, sammen. Han er sint på mannen med dyrenavnet og begrensningene lagt på ham i rom der folk vil meditere når han vil danse og synge og bli sett. Jeg klarer ikke se ham heller, inni meg er det spørsmål om hvordan noen så kjærlighetsfull kan ha så lite evne til å oppfange andres grenser og opplevelser i et rom.

Vi hopper gjennom menneskemøter på gaten og gavekortkjøp på apollon, inn i stjernesalen på nyåpnede kvarteret (var stengt i tre år). Jeg er en jentunge nå, smittet av hans umiddelbare uttrykk og evnen til å underholde andre med sjarmerende snurrighet, og kommenterer til mannen bak disken at dette var helsprøtt, å gå inn et sted og føle seg flyttet tre år tilbake i tid. Klemmer på en bekjent og ler om det samme til henne, det var jo her jeg ble kjent med henne og, i den andre tiden.
Den androgyne har møtt noen jenter som er fan av hans annerledeshet og vil høre om hans nye produsent, men blir med videre i jakt på mat. Idet vi tåspissdanser ut av lokalet, finner blikket mitt et lattermildt smil, fra et bord like ved der vi har utspilt våre scenarioer. "Åh, hei!" sier jeg, og jeg er nok litt blyg og lattermild om hverandre selv, for det er ansiktet til en medstudent som nærmest bor på fakultetet, i en slags tilsynelatende psykologstudent-perfeksjon. Iallfall sett med blikket fra ei som føler seg i andre enden av alle psykologstudent-skalaer.
Men det er egentlig et herlig øyeblikk, jeg ser på det nå med en følelse av befrielse. For det var glemt raskt, det ble ikke dvelt ved eller grublet over. Det var ingen skakelser av kontrastene mellom verdnene, bare en liten latter over livet, og en tanke om at han kanskje syns det var kjekt å se en medstudent leke i livet.

Det er rart med lek. Hvordan en kan kjenne etterlengtet slipp på kontroll og frykt, komme i kontakt. Eller på den andre siden, kjenne at en prøver leke med, men er et annet sted på et vis. Et sted mellom kontrollen og leken, der ingenting blir håndfast, aller minst bevisstheten. Inn på kjøpesenter i verste shoppingtid. Blikket hans på menneskene der, ligner mitt eget i enkelte tilstander i tenårene: Roboter, sauer, avslåtte sovende zombier som tror de lever, men knapt eksisterer. Slik gjør det ingenting når de blir uttrygg på ens annerledes-uttrykk, når kelnere plasserer oss innerst i et hjørne i kina-restauranten, eller når andre gjester fniser over at min venn er slik han er - alltid synlig.

Gjennom kjøpersenter-seansen løper assosiasjoner til Tønsberg, byen jeg kommer fra. Jeg føler meg plutselig, og meget overraskende, som en Tønsberg-innbygger. De som blir flau, når noe er annerledes, flau over å bli sett med andre som oppfører seg utenom normen, som ler litt anstrengt (selv om jeg vet min egen latter i øyeblikkene er mer hjertelig) og forsøker gjemme seg. Eller de himler med øya, selv over noen som i det forrige øyeblikket var en venn, fordi i dette øyeblikket står identiteten på spill over noe så teit som et normbrudd. Jeg merker jeg er litt nervøs, redd for det neste han vil finne på, samtidig som jeg vil være fri, jeg vil ikke bry meg om hva fremmede mennesker syns om at noen hoppet ut av boksene.

Videre, alene langsmed store lundgårdsvann, merker jeg at bevisstheten er totalt fragmentert. Som om den var av elastisk gummi, og hver opplevelse den dagen har tatt fatt i en del av den og strekt den ut i mange spisser i ulike retninger. Grensene har overhodet ikke blitt ivaretatt. Og jeg vet hvorfor så mange er sint på ham og hagler enkle beskyldninger, der det sannsynligvis ligger en angstfull frarøvelse av grensene bak det enkle.

Timingen til ting er som alltid ganske påtakelig, for i alt det blåe på min vei glir to skikkelser over i å bli kjente. Den rolige nordlendingen med det krøllete håret, som alltid gløder bak et lag av slitenhet, alltid nær en deadline av noe slag. Han bodde vegg i vegg med meg for 4 år siden, når jeg spilte for høyt eller for lenge dunket han hardt i veggen, men ellers likte han godt ting jeg spilte, og introduserte meg for Captain Beefheart. Vi har hatt sporadiske møter siden, og kommer alltid inn på de viktige og underlige tingene. En gang satt vi og husket og snakket om selvbilder på Nordnes. En annen gang ga han meg en plomme som smakte bedre enn noen plomme jeg har smakt, og jeg skrev om plommeopplevelsen da som nå. Nå står han og kameraten hans og er motsetninger til fragmentertheten. Min venn står stødig og smiler litt lurt når han snakker om kaos og tilfeldighet i master-essayet han jobber med på kunsthøyskolen. De står også stødig og smiler lurt og med forståelse når jeg forteller kort at jeg er litt susete og fragmentert etter å ha hengt med en grenseløs person. Vi skvisjer inn masse, om psykologi og kunst og kaos og deadliner og grenser og byråkrati i en ti minutters samtale før jeg går videre.

Men der jeg kommer frem, er jeg fremdeles ikke på plass. Venninnen som har bursdag poserer innsmigrende i sin nye kjole, og jeg liker hennes type posering og innsmigrethet, hun er pønk og fandenivoldskhet, kjolen kler henne fantastisk på en horribelt 18oo-tall møter 80 tall måte, slik den ikke ville kledd noen annen enn akkurat henne.. men likevel er det så jeg ønsker krype sammen av at noen trekker i min oppmerksomhet. Nesten så det er en trussel, et siste tak i et hjørne av bevissthetsgummien, som kommer til å få det til å sprekke opp elastiske hull.
Jeg informerer om min tilstand og tilhørende uvirkelighetsfølelse, og de tre andre lar seg ikke videre merke med at jeg mediterer og gjør øvelser mens de sminker seg og lager mat. Arbeidet med å komme på plass funker overraskende bra, jeg er der jeg er, endelig. Samtale med min mor på telefon, og jeg buser ut med: "Når jeg introduserer meg som psykologstudent, føles det som jeg lyver, som om jeg er falsk. Det kjennes som jeg later som." Det er godt å si slike ting uten å unnskylde det. Stå for mine teite tanker, uten å måtte demonstrere selvinnsikt, fordi hun uansett kjenner min evne til selvinnsikt bedre enn de fleste.

Festen som følger er fin. Det er rølp og rockabilly og punk i et rom, vin og ost i et annet, og rolig gitarspill og sentimental varme i et tredje. Å veksle mellom ulike verdener, enn så utfordrende til tider, er jo en hobby, så slike fester faller i smak. En intens samtale om hiphop og musikkopplevelser med en jeg ikke har møtt før. Faller enda noen flere hakk på plass da, møtepunkt i musikkengasjement har den effekten.
Jeg har ikke interesse av å beskrive detaljene av festen og dens stemninger. Den mangelen på interesse er veldig ålreit å oppdage for øyeblikket.

På veien til kvarteret møter jeg gamle venner som har blitt semi-kjendiser, de skal være dj's forteller de, og klemmer meg hjertelig. Det er rart hvordan man alltid kjenner et stikk av lettelse over at vi bare er de vi er, i møte med venner som har havnet i media og liksom er noen andre der, noen mediablikket forestilte seg. Køen var abnorm og lokalet fullt, jeg gikk ut på nordnes og kjente på stillhet.
Tilbake i byen er køen mindre, og inne er det fullt av unge dansende mennesker. Jeg er på reise tre-fire-fem år tilbake i tid, samtidig er alt forandret og folk danser i heftig klubbmusikk der jeg har alle andre typer minner på netthinnen. Absurditeten er egentlig bare behagelig, for nå er jeg samlet, de ulike kjente ansiktene og mitt eget møtes i gjenkjennelse; av hverandre og opplevelsen av å være tilbake i tid, eller å være kommet til fremtiden. Jeg er der jeg er. Og så er jeg neste sted hvor jeg er.

Neste steg var tilbake i omfavnelsen til den androgyne, ute i gaten. Hans frekvens, måte å være på, uforbeholdne synlighet og lekenhet passer menneskene bedre om natten. Da elsker de ham, omringer ham men får aldri tak i ham, de henger på samme gatehjørner som ham, og legger merke til ham med dragning heller enn usikkerhet eller anstrengthet når han entrer et rom. Igjen representerer han en sterkere versjon av hva jeg selv opplever; å lettere forholde seg til andre når alkoholen de konsumerer har skrellet av et par lag med sosial-angst og kontroll og frykt for noe ukjent. Selv er vi aldri fulle.

Jeg treffer venninnen fra klassen på Pingvinen. Der er det varme farger og varme fjes, de hun er med utstråler det samme, og hun og jeg er glad for å se hverandre. Det er så mye vi har felles, og det på områder i livet vi kanskje har mindre felles med noen andre, det gir litt følelse av et nytt hjem i møtet.
Pling står plutselig midt på gulvet og smiler stort til meg. Vi klemmer så inderlig som gamle venner gjør. Hun mistet de hun kjente av synet idet hun så meg, lysene kommer på og jeg foreslår at hun og jeg finner et nachspiel. Venninnen fra skolen er trøtt og skal bake marengskake til kjæresten på morgenen, hun går hjem, vi går videre, for jeg vet vi må få teften av den androgyne før han har funnet seg et nachspiel. Når vi får øye på ham, er han tilsynelatende alene, spør om vi vil være med, og før vi har gått tre kvartaler har vi, uten helt å skjønne hvordan, blitt til 15-20 folk. Den androgyne hopper som en liten feminin gjøgler foran halen av folk, en liten nachspiel-messias med sine disipler, sier jeg, og vi humrer sammen jeg og Pling.

Nachspielet er hos noen hiphop fyrer, synet som møter oss er tre slitne menn i hettegensere som holder på å sovne, de sperrer opp øynene foran den androgyne: "Ikke igjen?!", men virker langt mer fornøyde når festen er igang og leiligheten pakket med fulle og steine og dansende mennesker. Den androgyne er sexy på sin hypre feminine måte, bukter seg rundt og foran meg som om jeg var en strippestang, og faktisk er det en smal søyle jeg vanligvis bruker som symbol for å være samlet og tilstede. Og det er jeg, innimellom alt dette.

Pling er en venninne jeg har sett i årevis, alltid har hjertelige møter med, men aldri har snakket ordentlig med. Så vi snakker. Forlater festen og fortsetter snakke, snakker oss hjem til meg. Vi snakker når vi skal til å sovne, jeg stryker henne på armer, mage og bryst og kysser henne, også ler jeg og kaller stunden rar, men for Pling er ingenting særlig rart, hun sammenligner ikke opplevelser slik jeg motvillig ofte må innrømme jeg gjør. Og det er fint, jeg kjenner ikke behov for å gå videre, å la være er heller ikke rart. Og vi sovner som vennene vi har funnet ut vi lenge har vært, selv om vi aldri har snakket om livene våre før denne kvelden.

Sånne dager.. jeg kunne skrevet mye mer om all lærdommen jeg får av alt innholdet i sånne dager. Enn så kaotiske og overfladiske de kan virke på et vis, det er så de alltid har mange lag. Alt som skjer mellom menneskene, i ansiktene deres, i hvordan de uttrykker sin tilstedeværelse i rommet, og sine ulike tilstander. Å glimtvis observere sin egen tilstand, å merke forskjellen på å være i seg selv, eller spredt rundt som en blekkflekk eller elastisk gummi. Hva det gjør med menneskemøtene. Hvor ekstremt mye diversitet og uforutsigbarhet en mer samlet bevissthet kan være del av uten vansker. Hvordan tilstedeværelse er noe annet enn kontrollen en ofte griper til. Noe som har mindre med frykt å gjøre, og mer å gjøre med kjærlighet.