De blanke feltene på skjermene. Med den blinkende streken, som en smal portal det hopper tegn ut av. Og tegnene gir mening, for meg, for andre, men aldri den samme. For meningen var egentlig med oss også uten tegnene, de bare fyller hullet mellom meningen og verden utenfor noen ganger. Men langt fra alltid.

Stefan Sundströms nyeste album, med gåsehud og gråt i første gjennomhøring. Jeg vet ikke hvor svenskens genialitet slutter og mitt eget behov for gåsehud og gråt begynner, eller rettere sagt hva som beveger meg. Men jeg er i bevegelse. Og jeg tror jeg er langt fra alene.

Hos mannen med dyrenavnet, stedet der mennesker 'på siden' av samfunnet skaper et lite paralellt univers som tilsynelatende virker irrelevant i forhold til livet her ute... skjer det ofte noe som tyder på alt annet enn tilsynelatenhet. En tilspissing av menneskenes temaer. De som egentlig florerer ute i verden hele tida, men ofte glipper ut av bevisstheten som den glatteste makrell.
Og når jeg er der, blir jeg lattermild, av hvordan andres tema er mine egne, av hvordan folk som lever andre liv enn meg, men kanskje med samme type sensitivitet som meg, har samme fornemmelser. Og samtidig som jeg hører noen av ordene vi utveksler der, hører det utenifra som det reneste hippietøv, synkronisiteter og kollektive strømninger i bevisstheten vår, samtidig skjer det noe inni meg. Av gjenkjennelse.
Sist jeg var der utfylte vi tre i rommet hverandres setninger. Eller.. vi trengte ikke hele setninger engang, vi bare lattermildt nikket til et ord, vi visste nikket var ekte, vi trengte ikke forklare en gang, for det kjentes så åpenbart at det skjer noen felles ting i oss og rundt oss for tida... en følelse av at krampetaket vi har i kontroll har den siste tiden nådd en slags eksplisitt høyde hvor vi kan le av oss selv, føle oss karikerte i vår manglende flyt og tillit. Med en felles følelse av at det vil skje en forløsning snart. Også der vi alle er usikre på hverandre i vårt kontroll-behov, framfor å komme hverandre i møte. Noe skal til å åpne seg. Igjen. Og det går fort, alles prosesser har plutselig økt takten. De andre linker selvsagt fornemmelsene til en kommende større bevissthetsendring i menneskeheten. Jeg vet som vanlig ikke hva jeg skal tro, men er også som vanlig åpen.

Samtalene i det siste har kommet raskere inn på nerven av ting. Klarert noe, mellom meg og andre, mellom oss og verden. Så finner jeg ut at et par jeg kjenner, som jeg opplever har gått rundt i et uklart ta-hensyn-til-hverandre famlende og fastlåst univers, plutselig har endt forholdet. Snakker på telefon med min venn, han jeg har savnet fordi jeg følte han bleknet i det som ble et stramt vi, og han høres annerledes ut. Klar. Og venner i et musikerkollektiv, som har hatt mye usagt og rart i lufta i det siste, kaller sammen til utsnakking. Venninnen jeg har snakket ut med selv, om usikkerhetene vi har hatt i forhold til hverandre, forteller meg at slike samtaler har det vært flere av i det siste. Og jeg møter igjen ei annen som forteller med lettelse av hun og kjæresten plutselig har fått klarert noe viktig seg imellom. Jeg vet ikke om jeg bare speiler min gjenfinnelse av min egen åpenhet og klarhet i verden utenfor, ser det jeg vil se.

Uansett. Noe har begynt å slippe taket inne i meg.

Det er melankoli noen kvelder. Av den blafrende, livgivende sorten heller enn den altfor dvelende. Påminnelsen om en gammel opplevelse.. når livsbejaelsen ligger skjult i mørket som en juvel. Jeg sitter og smiler med våte øyne i sanger om død og sjeleskakelser formidlet med varme og nerve.

Noe har skjedd med kontrasten og. Jeg vet ikke om opplevelsen av kontrastene som vanskelige er der lenger. Og jeg har egentlig ikke fått sukk for meg, vet ikke om jeg våger tro på dette, det er så endringen har skjedd utenfor min fatteevne. Men jeg var med mennesker fra klassen igår, og de var bare noen mennesker blant de mange jeg er glad i. Ikke mennesker i én verden framfor en annen. Så gikk jeg videre til en annen gruppe mennesker jeg er glad i, som kanskje kjenner en annen tilhørighet i andre kulturer, men likevel er i den samme verdenen. Og av vane ser jeg for meg at det ville vært et sjokk for de fra forrige scene, å bli med til denne scenen. Men det er ikke en tanke som setter seg. Den betyr plutselig mindre.
I sceneskiftet er det nesten så jeg leiter inni meg etter en opplevelse av kontrasten, av vaklethet idet jeg må omstille meg. Men.. det var så den tanken er fremmed plutselig. Som om den ikke angår meg. Opplevelsen er glede over mennesker, ene og andre stedet.

Nå er jeg så klar for våren at det kjennes som knoppene som venter på å åpne seg, og mitt hjerte som venter på det samme, nærmest holder pusten i fremblikk mot vidunderlige voksesmerter.