Kanskje det lureste hadde vært å gi opp å forsøke ha og bevare et selvkonsept. Eller kanskje bare nedstrippe det, til å gjelde basisen en har med seg i alle situasjoner, droppe å knytte identitet til alt en opplever.

En venninne fortalte om overgangen fra ferien, i miljøer der hun føler seg akseptert og imøtekommet, der alle behandler henne som et selvfølgelig-verdifullt menneske, til fakultetet etter ferien. Hvordan det rystet henne i flere dager, så hun ble slått ut. Her har hun gått og tenkt at den tryggheten hun har i seg sjøl, skal hun ta med seg innenfor veggene, men nei. Der tar det andre landskapet over... det diffuse, fragmenterte, selvtvilende. Nå har hun en mer intrikat posisjon i klassen enn meg. Men da hun påpekte, at hun tenkte på hvordan jeg veksler mellom de to verdenene nesten daglig, hvor slitsomt det må være, kjente jeg en enorm lettelse og befrielse over at hun så det. Det er slitsomt. Og forvirrende. Og det er vanskelig å opprettholde en følelse av sammenheng, av et varig selv, når ens selv-følelse varierer slik fra situasjon til situasjon. Mitt selvkonsept har sagt at jeg er en som kan navigere i så mange områder med en følelse av sammenheng og varig selvfølelse på tvers. Og det gjør vondt når jeg ikke klarer bevare det selvkonseptet.

Det er latterlig. Komisk. Surrealistisk. Å i et øyeblikk plutselig bli ekstra bevisst når jeg er på skolen, og merke at selv om kontakten med andre er grei, selv om jeg tror jeg har det bra, har jeg i realiteten sett meg mye rundt med frykt for avvisning og undring om andres blikk på meg. Jeg har levd i mønstre hvor jeg blir den selvsentrerte tenåringsutgaven av meg sjøl, den som ikke ser andre men maser om sitt eget, eller som prøver for hardt ettellerannet, bevise noe kanskje. Jeg føler meg teit, underlegen de andre, eller en som gjør de usikre med min annerledeshet og anstrengthet.

Og så, i andre øyeblikk, i en helt annen setting, blir jeg plutselig bevisst at jeg tar det totalt for gitt at jeg er en ok person. Såpass at selv når noen oppfører seg på en avvisende måte tillegger jeg det ikke noe ved meg, men er åpen for at det er noe jeg ikke vet, om den andre, dens liv og det som ligger bak uttrykket. I en slik setting forteller en venninne som for det meste er mer sarkastisk anlagt, at hun undrer seg over hvordan jeg alltid utstråler kjærlighet. Eller jeg spør noen, når jeg befinner meg i ekkoet av min krampaktighet på skolen, om de oppfatter meg som for selvsentrert, og de ler rått og demonstrativt, og rufser meg kjærlig på håret. Og det er rart.. i disse andre øyeblikkene snakker jeg også om og utifra meg selv en god del. Men det er i et møtepunkt. Jeg legger frem det jeg vet med trygghet andre kan relatere seg til. Og jeg vet andre tørster etter mer åpenhet, åpne personer inspirerer. Også lytter jeg. Lytter. Lytter. Lytter. Undrer meg over de andre, møter de med den undringen, viser gleden over hvor fine folk de er.. og at jeg har noe å lære av andre, er sjeldnere bare en fiks tanke, oftere en følelse og et utgangspunkt for møtepunktet.

Mange ganger er overgangene utrolig påtakelige. Lørdag. Vorspiel med folk i klassen, der alle sitter rundt i sofaer rundt et bord og drikker seg opp til å slippe kontrollen. De er vakre, de er interessante, men det er så utilgjengelig, må lirkes frem med alkohol eller andre midler jeg ikke kjenner til. Jeg mingler litt, jeg prater noenlunde naturlig, men jeg er stadig bevisst hvordan jeg sitter, hva jeg sier, lurer på hvordan det vil oppfattes at jeg går tidlig, føler jeg påtar meg rollen som deltakende heller enn å være det.
Så går jeg videre, slipper inn ytterdøra der jeg skal. Inn i leiligheten alene, de har ikke hørt ringeklokka. Slenger av meg yttertøy og går inn i det lille rommet der de sitter på gulv og stoler, de er midt i en sang, tre gitarer, istedet for å si hei begynner jeg bare synge med på refrenget mens jeg gir de jeg kjenner en klem. Ber ublygt om noen vil gi meg nakkemassasje før vi setter igang med neste sang, musikken er bindeleddet mellom menneskene vel så mye som alkoholens påvirkning, og kontrollen hadde ingen noe særlig behov for å ha krampetak om.

Eller idag. Kjente på frykten for avvisning igjen på skolen. Og hvordan jeg tror jeg fungerer så fint og slapper av, frem til det plutselig går opp for meg at jeg har hatt mange tanker med spørsmål om deres blikk på meg. Når jeg kommer hjem gråter jeg og ligger på gulvet mitt. Og en liten stund kjennes alle fjerne, frykten for avvisning er generalisert utifra tilstanden, og venners ansikter blir diffuse. Jeg tenker at ingen kjenner spekteret av livet mitt, ingen kan forstå. Det virker fjernt å forholde seg til noen naturlig, med tilstedeværelse, med blikk for de heller enn meg sjøl.

Men, etter en samtale på telefon, senere en samtale med en kamerat, og så en hel kveld med ulike opplevelser ute, er det selvfølgelig igjen, at jeg er en ok person. Jeg møter de der jeg er vant til å møte de, i medmenneskeligheten, og mitt lave selvbilde tidligere på dagen er redusert til et latterlig feilspor, en merkelig tilstand.
En venn jeg slo følge med tidlig på kvelden, og fortalte såvidt om nedturen min til, snakket til meg med den typen varme og frie assosierende tanker som jeg liker å gi andre. På et tidspunkt minte han meg på det enkle og store ved å være god med seg selv, så jeg liksom fanget den erkjennelsen på nytt, med ny farge. Det var så rart og fint å være den som tok imot slike ord, som opplevde at han satte ord på fremmedfølelsen min fordi han kjenner den så godt sjøl. Ydmykhet og omtanke.
En annen jeg møtte like etter klemte meg uten å slippe, flere ganger. Fortalte meg at han bare venta på anledning til å returnere noe han føler jeg har gitt ham, som nok er mer betydningsfullt for ham enn jeg klarer forstå, så enkelt som det virket på meg.

Samtidig har jeg innimellom også slike kvelder følelsen av fragmenterthet. Vitenen om at denne litt mer ålreite selvfølelsen, og samspillet med andre som kommer ut av den, sannsynligvis ikke er varig. Komplimenter, eller umiddelbae uttrykk for verdsettelse, er litt vanskeligere å ta imot, for noe av det lave selvbildet, og noe av det absurde spørsmålet om hva som er sant om seg selv, hva som er det korrekte selvkonseptet, sitter igjen.

Men jeg og den androgyne danset og sprang bortover gatene ikveld. Så fant vi en baggasje-vogn jeg kunne sitte på mens han løp med den. Månen på vei opp i full, tynt skylag over, brostein som fikk meg til å lage lyd slik man gjorde som unge. Fordi den blir hakkete og morsom, lyden, når en farer bortover Bergens brosteinsgater. Jeg vet egentlig hvordan å være god med meg selv.

Joda, jeg må innrømme jeg liker å tolke drømmer. Og jeg tolker mine egne drømmer litt slik jeg tror jeg vil bruke andres drømmer i terapi: Ikke en fasit fra det ubevisste, på hva som egentlig foregår, men som noe drømmeren skaper mening ut fra, i kommunikasjon med -og utforsking av symbolene.

I natt drepte den Androgyne en kvinne, etter å ha snakket rolig til henne mens han rispet i hudoverflaten hennes. Kvinnen var pen, full av utstråling, sympatisk, ei som fikser det, et glansbilde av mine egne fikse idéer om hva jeg kunne være i en idealverden, egentlig. Seansen ble tatt opp på film, slik vi tar opp timene i internpraksis ved fakultetet. VHS'en som viste drapet tok jeg vare på, for å skåne den androgyne fra å bli oppdaget. Men da han så ut til å ha skjøvet til side og ikke latt seg merke med det han hadde gjort, sendte jeg opptaket til etterforskerne av drapet. En av disse, en kvinne, irettesatte meg irritert for å ha sendt pornografisk materiale til de. Jeg kunne ikke fatte og begripe at de ikke så hva videoen faktisk viste. Et drap, ikke sadomassochisme eller tilgjorthet. Jeg ba henne se nøyere etter på ansiktene, at hva de opplevde var ekte, hans fortvilelse og overbevisning om at hun måtte dø, og hennes panikk idet han stakk kniven gjentatte ganger i brystet og magen hennes.

I meningen jeg skaper meg, er filmopptaket et symbol for mitt forestilte blikk utenifra, fra samfunnet, autoriteten, fakultetet, den erfarne psykolog. Hva som utspiller seg, både direkte i drømmen, og under lupen av mitt forestilte utenfra-blikk (kameraet), er kampen mellom to sider ved meg selv: Mitt selvskapte glansbilde jeg skulle ønske jeg var eller ble oppfattet som, den som Fikser Det, den som vinner andres respekt lett. Og den androgyne, mitt ultimate symbol for de mest lekne, usmakelig prangende og ukorrekte sidene ved livet mitt. Han er også et symbol for det å bære sin menneskelige galskap og forvirring, og forholde seg til risikoen for at andre misforstår eller dømmer. Litt av en kamp.
Når så blikket utenfra, etterforskeren som egentlig skal prøve finne ut hva som har skjedd i kampen, betrakter det hele som pornografi, slår det meg som en rå og degraderende objektivisering av noe som egentlig var en veldig sterk hendelse. Og kanskje jeg føler det, når jeg forsøker se meg sjøl og mine prosesser fra et forestilt blikk fra fakultet, instituasjon, samfunn, at det som er sterke menneskelige prosesser blir objektivisert på en degraderende måte, slik jeg tidvis føler pasienters liv blir i det samme maskineriet. Forenklet, uten øye for hva som skjer i samspill og kamp mellom de ulike sidene: Det sympatiske harmoniske ideal og den som erkjenner sin egen galskap og leker med sin egen menneskelighet som innsats.

Jeg tror jeg kommer til å fikse det. Livet altså. På et plan en selvfølge, jeg som har fikset det så godt hittil, også på tross av utfordringer. På et annet plan er det.. vel.. noe jeg trenger erkjenne og bygge tillit til på nytt og på nytt.
Blant de som har vanskelig for å fikse livet, kjenner jeg oftere tilhørighet. Jeg undrer meg om jeg i fremtiden vil føle meg mer hjemme blant mine pasienter enn kolleger. Nei, jeg har aldri falt ut. Har aldri måttet be om penger fra et sosialkontor, aldri droppet ut av skole, aldri vært innlagt, aldri fått noe på rullebladet, aldri mistet fotfestet eller håpet fullstendig. Likevel har jeg vært et følelsesmenneske, full av sår å hele. Likevel har jeg levd mitt liv på tross av fremmedfølelse til min egen deltakelse i samfunnet. Og jeg har stått i dissonansen mellom mine verdier og hva jeg må kjøpe og delta i for å fikse det.

Og like mye som jeg opp igjennom har tvilt på om jeg kan fikse det in the long run, kjenner jeg en medviten med de som ikke fikser det, om hvor vanskelig det er. Noen ganger kjennes det som å fikse ting på samfunnets premisser er et ledd i å legitimere at ting er som de er. Legitimere empatiløshet. Legitimere manglende kontakt med menneskelig natur. Legitimere dyrkelsen av penger som den nye Gud som styrer alt. Legitimere byråkratisering av mennesket, inkludert det som står de nærmest; deres sinn og følelsesliv. Legitimere sosiale normer og konvensjoner som fostrer mindreverd og usikkerhet framfor oppbyggelse av hverandre som vakre individer. Legitimere en favorisering av kunnskap fremfor visdom, og veiing av verdien til et ord ut fra tittelen som står skrevet under. Legitimere manglende tilstedeværelse, og systemer som river oss vekk fra den tilstedeværelsen, vårt naturlige habitat.

Men jeg tror altså at jeg kommer til å fikse livet. Og å si det høyt inni meg skaper bevegelse, et tvilende rop fra en grotte inni sjelen som har ropt alle gangene jeg kjente meg nære å ikke fikse det. Når jeg var nær de som fikset det aller minst, handlet det ikke bare om kjærlighet og anledning til å være sterk og ta ansvar. Jeg tror.. deres utenforhet var min egen satt på spissen. Jeg trengte lære å akseptere min fremmedhet like mye som deres.

Min mor sa til meg idag, at det er så mange der ute som kjemper for å skille seg ut. De kler seg i noen klær, poserer og prøver så godt de kan å være annerledes. Men for meg er det å skille seg ut et utgangspunkt jeg bare må leve med. Jeg har visst ikke et valg. Det var noe nytt ved ordene hennes, selv om jeg har tenkt lignende tanker. Mine farger, manglende tilhørighet i det allment gjeldende, stadige uforståenhet til konvensjoner (selv om jeg mestrer de noenlunde), personligheten som ikke finner en bås å passe inn i.. det er ikke noe jeg trer over meg, slik mange andre tar på seg en pønka uniform eller en rolle som markerer deres annerledeshet. Det er mitt utgangspunkt. Og når jeg dyrker det surrealistiske, trekkes til individualistene, har bedre samtaler med eldre alkoholiserte bohemer enn medstudenter, skyldes det ikke bare en hang til å male meg selv i et spennende annerledesland.. men hangen til å male en hverdag og virkelighet som ressonerer med den jeg ikke klarer unngå å være: Den jeg allerede er.

Når jeg maler livet mitt for andre, i hint eller anekdoter, tror jeg ofte det skyldes søken etter aksept for mitt mangfold, og for at jeg lever annerledes enn de selv. Jeg lurer ofte på når jeg skal slutte å bevise at jeg har et bra liv.. eller rettere sagt motbevise at jeg har et begredelig et. De som ikke kjenner mitt skjeve utgangspunkt, ekkoet av barnets selvbilde, selvfølgeligheten i flere år ved å kjenne seg uinteressant for andre, med et liv i ensformighet og ensomhet... de ser en kvinne som viser fram livet sitt, tidvis som om hun fremdeles var et oppmerksomhetssykt barn, tidvis med en voksenhet som gjør livet hennes til noe kanskje noen andre vil sukke over å mangle selv. Det er aldri intensjonen. Men se hvordan det går.

Det er et stadig paradoks. Å ønske, og velge, å leve et liv fullt av ulike atmosfærer, kulturer, perspektiver. Og samtidig ønske å føle seg som et sammenhengende hele, og lengte etter å ha noen som speiler hvordan en er et sammenhengende hele. Om jeg skulle endelig forelske meg snart, og innlemme noen i livet mitt, altså ikke bare et aspekt ved det eller to, er det en av utfordringene.. hvem kan forholde seg greit til glimt av alle aspektene ved livet mitt? Jeg har bygget meg opp dette over tid, og blir likevel fra tid til annen slått av vannvidd og vantro når jeg kaster et blikk utenifra på min hverdag. Det blikket ingen deler med meg.

Noen ganger trenger jeg bare være litt i Sverdfisktrombone-land. Går inn hit uten noen hensikt, bare for å være i følelsen av mitt eget rom. Litt mer en del av andres verden enn mine stunder alene her i det burgunderrøde virkelige rommet. Jeg får noen ganger lyst til å sprenge grensene her inne, jeg får lyst til å banne, til å uttrykke noe fordomsfullt, noe selvmotsigende, noe som bryter ned mine idealer for hva jeg ønsker opprettholde i meg selv. En praktisk trening i å tilgi min egen menneskelighet.

Ikveld fikk jeg en beskrivelse av min ytre ro, trygghet og tilsynelatende selvsikkerhet som en dekkoperasjon for usikkerheten min. Han som ga meg beskrivelsen balanserer ofte på grenser, min og andres, han drar i meg når jeg trenger samlethet. Noen tider ønsker han være en klok farsfigur, neste øyeblikk oppfører han seg mer som en oppmerksomhetssyk unge. Han setter meg på pidestall og søker gjennomskue meg på kløktig vis samtidig. Det er meget lærerike møter.
Overnevnte beskrivelse, kombinert med grensedansen og min metthet på inntrykk fra helgen, gjorde noe med meg. Selv om det ikke betyr så mye for meg hva han syns om meg, jeg vet uansett han setter mitt nærvær høyt, fikk jeg et umiddelbart behov for å bevise noe. Eller motbevise.
Er det en intensjon om å skjule eventuell usikkerhet eller sårbarhet, som gjør at jeg ofte fremstår rolig og trygg? Ja, det kan være i noen settinger at jeg portretterer å være mer fattet enn jeg føler meg, et forsvarsverk. Men hva jeg kjente på, var sårheten over hvordan folk noen ganger ikke ser hvor jeg er, når jeg ønsker og trenger det. Automatikken i å være andres trygghet. Alle gangene uro eller manglende tro på meg selv plutselig har blitt omvendt til et stødig fjell når andres utrygghet kaller på en motsats.
I stunden kom også opp en tverrhet, det kjentes som han ikke lot den roen og tryggheten jeg faktisk har i de fleste situasjoner være ren, ubesudlet av egenanalyse og spørsmål om det ligger egentlig uttrygghet og usikkerhet bak. Jeg kjenner på så mye usikkerhet på skolen, og i forhold til menneskene der, jeg skal faen ikke bryte ned den tryggheten jeg bevarer andre steder.
Men også på skolen kan det tenkes, slik noen har beskrevet meg, at det ikke synes på meg at jeg ikke føler jeg hører til. At jeg holder ut. At jeg er bundet av usikkerhet og følelse av å ikke være på plass i meg sjøl. Kanskje hva de ser er noen de tror har roen, selvsikkerheten, tryggheten.

Noen av menneskene der.. ville jeg behandlet med den største varme, den mest umiddelbare glede over å se de og kjenne til deres verdener, de mest selvfølgelige uttrykk for sterk tro på de.. om jeg bare hadde blitt kjent med de et annet sted enn innenfor de veggene. Men rommet mellom meg og de virker grøtete, diffust. Jeg vet ikke sjøl hva som ligger i det rommet. Vet ikke hvor mye de kjenner seg usikre på meg. Vet ikke hvor grensene er. Jeg ergrer meg over når enkelte behandler meg forsiktig, som om jeg er ekstra sårbar og skjør, av de jeg har avslørt mer av min usikkerhet eller fremmedhet for. Akkurat som jeg ikke får rom til å bruke meg sjøl og min styrke. Men jeg gjør jo akkurat det samme. Prøver navigere meg rundt andres tilsynelatende usikkerhet og mindreverdfølelse... Åpenheten, direktheten og umiddelbar bekreftelse av at partene i en relasjon er begge ok mennesker, som jeg oppsøker, skaper, opplever så mange steder i livet.. kjennes som en slags utopi innenfor de veggene. Selv når jeg vet og kjenner på meg at noen er glad i meg og positivt innstilt, kommer stadig selvbevisstheten inn og forstyrrer, legger seg mellom meg og det frie uttrykk, det som ikke trenger bevise noe.

Jeg vender stadig tilbake til skole-greia, gjør jeg ikke. Selv når dagene er skolefrie og spekket av musikalske, maleriske og kjærlighetsfyllte inntrykk og dertilhørende kommunikasjon med andre, blir tankene ispedd sammenligninger og forundringer rundt hva som skjer i den andre virkeligheten i min virkelighet. Jeg undrer meg noen ganger om det også etter studiene vil slå meg som et merkelig vanvidd, en undring full av løse tråder uten svar: Hva var mitt? Hva var deres? Hva var samspill og miljø? Og hvem var disse menneskene egentlig, under lagene av normadferd, speil og usikkerhetsgrøt? Og hvor var jeg, innenfor de veggene? Sviktet jeg meg sjøl, eller kunne ting uansett ikke vært annerledes? Og hvorfor i all verden ga jeg ikke bare faen?

sceneteppefall

Klærne må vaskes oftere i disse tider man befinner seg oftere i røykfullte rom.

Det bohemsk ekstravagante, undergrundske, assosiasjoner til alt fra 70 talls dekadens til lugubre jazz-buler på 40-tallet. Det er noe som skjer i assosiasjonsnettverket i hjernen i det røykfulle rommet, en sammensmelting av fotografiske forestillinger, som får en til å ta instinktivt bilder på netthinnen. Lp-ene strødd rundt dj-anlegget, malesaker i rot i et hjørne, ansamling av konjakk, ingefærte, øl, stearinlys, renjøringsmidler og rariteteter bardisken, og ikke minst uttrykkene i ansiktene når de møtes i den spesielle nattlige interaksjon.

Det fotografiske. Når livet mitt kjentes innholdstomt og uforløst i de mindre glade tenåringsdager, kom det fotografiske til unnsetning. Å betrakte noen når de ikke visste jeg betraktet. Akkurat dét ansiktsuttrykket. Måten noen sitter på i forhold til hverandre, gestikulerer, hvordan lyset fra en gammel lampe treffer ene siden av ansiktet deres, men ikke andre. Eller hvordan ting står tilfedig og kaotisk på et bord etter en fest, på en måte som harmoniserer på et annet plan, ekkoet av en hel kveld bevart i et stilleben.

Jeg begynte ramme inn mange av øyeblikkene i livet mitt også. Iscenesette meg selv med den gode musikken, den stemningsfulle atmosfæren, den riktige boka eller penn og papir. Kanskje jeg følte meg mindre alene ved å se stunder utenifra.. skapte de på en slik måte at noen som så de utenifra ville syns de var vakre, poetiske, melankolske på den riktige måten. Lengselen. Idéen om at hvis en annen så meg utenifra, ville personen ønske være del av livet mitt. Forsere rammen og hoppe inn i bildet.

Ofte befinner jeg meg i noe som en kunne rammet inn i en film eller et fotografi og portrettere som et ideal, for den som tiltrekkes det bohemske, det inderlig menneskelige, det surrealistiske og det musikalske. Jeg skaper det sjeldent, slik jeg måtte gjøre for lenge siden. Men plutselig blir jeg bevisst at jeg er der. I bildet. Eller kanskje den stunden som kunne blitt beskrevet over flere sider i en roman.
Jeg har også nærmest dyrket andres iscenesatte liv-utenom-det-vanlige. Sett for meg å være gjest i The Fabric hos Andy Warhol, på Freddie Mercurys ekstremt dekadente fester, i en Tom Waits'isk jazza whiskeybar når stemningen er akkurat passe rusten og røykfull, på en jam i high ashbury i 1967, i et rom med beatpoetene på 50 tallet, eller med et bord blant kristiania-bohemer på slutten av 1800 tallet. Det er godt å inspireres av andre stemninger, se hvordan andre har skapt de, og liksom fornemme noe annerledes enn en er vant til sjøl. Men jeg ser ikke lenger opp til andres iscenesatte liv, for jeg vet at om en eller annen hadde gått inn i livet her i Bergen og gjort et nummer ut av det, ville det ha vært den neste iscenesettelsen en tenåring som ikke føler tilhørighet i det vante lengter etter om 20-30 år, til de også kom dit at livet deres skapte uttallige bilder de ikke engang tenker over at de er del av.

Livet mitt. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det en gang. Fra mitt perspektiv er det naturlig, jeg opplever det jeg gjør, lever dag for dag. Men med jevne mellomrom ser jeg på dagene mine og tenker at en slik hverdag er vanvittig. Noen ganger får jeg en barnlig lyst til å ha med et skjult kamera i alt som skjer i en uke, hvor jeg tidvis forteller en del av det som foregår i meg gjennom timenes utfoldelse. Den ligner lysten til å skrive om tingene jeg opplever.

Er det bare ønsket om å vise frem noe en er stolt av, som en unge? Eller få bevist for andre noe om livet mitt, eller vinne andres fascinasjon? Er jeg så vantro til mitt eget liv sjøl, at jeg trenger at andre ser det for å bringe virkelighetsfølelsen klarere frem? At det føles som dagene mine er the cat in the box, noen må se de for at de skal eksistere? Er det en forestilling som døyver ensomheten, kanskje? En tanke om at hvis noen så, hvis noen kjente de mange aspektene, forandringene fra time til time... ville jeg føle meg mindre ensom. At jeg ikke alltid hadde viktige sider ved virkeligheten min som den andre ikke kjenner til.

Noen ganger føles det som dagene som går er så genialt fullspekkede med ting, at det er en jobb å bære vitenen om alt de inneholdt alene. En ensom jobb. Om-bare-de-visste-tanken. Men så ulike sfærer som folk lever i, ville de sett på de andre sfærene jeg vandrer i med forskjellige briller enn mine egne. Tilhørigheten til hver verden er også noe å bære, sammen med sukket over å aldri høre til slik de som lever mest i én verden gjør.

Å være på besøk i omtrent alle områder i livet, lokker på en enorm styrke til å bære et hjem inni seg hvorenn man er på besøk.

Kviser i speilbildet. Idag tidlig var det ingen, men etter returen til Bergen har huden begynt overprodusere talg. Beskytte seg mot forurensningen, tenker jeg. Den lungene merket så godt etter smaken av renhet, at de nektet ta imot like mye av lufta som i Sogn. Analogien, symbolikken melder seg umiddelbart, slik det har for vane og gjøre. Overprodusering av beskyttelse i møte med det unaturlige og forurensede, skaper ikke bare kviser.

Jeg har tilbrakt helgen i et naturlig habitat. Slikt som får kroppen til å slippe muskelspenninger, får blikket til å søke utover fra en plass av selvfølgelighet ved å være, som får musikk til å absorberes via ikke bare ører, men også porer i hudens overflate, videre rett inn i blodstrømmen, og som vekker gjenkjennelse og fellesskap mellom meg og de rundt meg så de føles som en gjenfunnet familie...

Noen ganger føler jeg meg som et bortkomment dyr som stadig får et glimt av dens egentlige livsførsel. Som marsvinene vi hadde i bur, men tok med ut til vakre enger noen timer av gangen, til vi fanget de og tok de med igjen. Jeg lurte ofte på om det kanskje hadde vært mer behagelig for de å bare være i buret, å ikke få annledning til å kjenne gjenkjennelsen av og lengselen etter hva det egentlig vil si å være et marsvin.

Og på samme måte undrer jeg meg over menneskene. Det finnes mange som omtrent overhodet ikke opplever andre kulturer, fellesskap, samarbeid som utfolder seg uten å være satt i system, å lytte oppmerksomt til stillhet eller sus når de er i skogen, å kjenne i kroppen en enhet med menneskene rundt seg og jorden, å være intuitivt var for kroppens signaler på omgivelsene fra øyeblikk til øyeblikk, å uttrykke seg spontant, å ha kontakt med dyr, å bruke sin menneskelige musikalitet.. eller andre sider ved det jeg opplever som menneskets natur.

Jeg føler jeg lever et rikere liv, med alle disse glimtene, korte og lengre, av noe som ressonerer, den vitenen som nok er felles for oss alle om vi får kontakt med den. Slik minnet om å spise gress ute i det fri var for marsvinene. Men hvem av oss har det best, så lenge ressonansen bare opptrer i glimt?
Hver gang man fanges inn igjen... Snører sammen det friere rom, distraheres fra signalene fra hjemmet inni seg, flytter seg fra kroppslig tilstedeværelse til mentalt tankespinn, oritenterer seg rundt risikoer framfor muligheter, rundt redsel for avvisning framfor kjærlighet til andre, og ikke lytter til øyeblikket... tror jeg det skriker i oss, slik marsvinene gjorde da vi fanget de igjen. Ofte et kvalt skrik, bagatellisert bort, glemt i den raske tilpasningens vending, omformet til en resignert sorg og et sukk, eller merket som en nagende angst eller skurring over noe som ikke stemmer.

Første dagen i semesteret var det så jeg hørte ekkoet av skriket fly mellom veggene i forelesningsrommet. Det nylige minnet menneskene der hadde av sine mer naturlige habitat, rom de kunne entre med selvfølgelighet, offisielle og uoffisielle familier som gjenkjenner et bredere spekter av deres potensiale og skjønnhet... Brutalt innsnevret.
Jeg kan undre meg over om jeg bare projiserer, men akkurat den dagen var det nettopp en noenlunde ivaretatt trygghet i meg sjøl som gjorde meg sensitiv for signalene rundt meg, slik som er mitt habitat. Ansiktene, deres sørgmodighet og dragning av et massivt sukk. Ensomhetens slag i trynet, når vi slenges fra selvfølgeligheten ved å være den vi er, til selvfølgeligheten ved å være i usikkerheten, adskilte. Ja, de ville brukt andre ord. Men jeg tror at om ikke frykten for å blottlegge sin sårbarhet hadde stått iveien, hadde de fleste nikket samtykkende om jeg beskrev første dagen deres i lignende vendinger.

Jeg har stirret i ilden flere timer tilsammen denne helgen. Stirret og stirret. Da jeg vokste opp, var det så ofte ild tilgjengelig å stirre i. Da vi var i skogen, da vi brente i peisen eller tente opp i de rustne jerngryta utenfor. Stirre. Fortape seg inn i glørne, følge flammenes sakte fortæring av en kubbe eller pinne. En selvfølgelighet, i den grad at jeg ikke merket hvor nærende det var før jeg nå er deprivert for bål og peis i lange perioder av gangen. Også en analog til habitatet. Jeg tror vi bærer et minne om å stirre inn i ild og hva det gjør med oss, et minne som har overlevd mange generasjoners død, og vår nyere tids elektriske lys og altoppslukende skjermer. Da jeg i jula endelig skulle komme over min egen arroganse og skepsis ovenfor mindfullness-konseptet, gikk jeg fra en times stirring i peisen, til å åpne en bok der et kapittel om å se på ild lyste mot meg i innholdsfortegnelsen. Ressonans. Og det gjentok seg... boka ikke bare satte ord på en mengde erkjennelser så gjenkjennelsen sang i kroppen, den bandt de sammen. Til hverandre, til psykologien, til tiden jeg er i nå.

Så hvorfor ikke gi slipp på arrogansen, eller stoltheten, eller bitterheten, eller ubehaget.. jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det i meg som vegrer seg for å ta til meg det konseptet, som opplever det som en legitimering av noe så grunnleggende at det aldri skulle behøvd å bli legitimert. På premissene av de sidene av virkeligheten, som dette faget spiller med i, som ikke lar menneskenes subjektive, nære erfaring få utfolde seg, uten å legitimere de innenfor rammer som ignorerer at vi alle lever i den subjektive erfaringen. Rammer som ignorerer habitatet vårt, ilden vi har stirret i i tusener av år, tilstedeværelsen som var vår selvfølge men glapp gradvis i vår voksende desperasjon etter et forestilt annet-enn-øyeblikket. Med andre ord like lite utfoldelse som marsvinene får på engen.

Det er ironisk og vakkert at mindfullness i sitt renere, ikke-tekniske innhold handler blant annet om å være i det livet som er begrenset, være tilstede også når forutsetningene dine er innsnevret eller vanskelige. Ja, det blir jeg nødt til, og ønsker lære meg gjennom studiet, og iallfall arbeidslivet... når rammene utfordrer muligheten til naturlig menneskelighet og tilstedeværelse, og bitterheten lurer seg inn de snedigste veier. De som er i forståelsen av innholdet, og plassert innenfor premissene og rammene som også mindfullness som gjorde seg legitimt innenfor, har nok ofte møtt på samme ironien. En ting som døyver ensomheten litt.

Slitte buster - ny pensel?

(En liten advarsel: Dette innlegget tar en rask overgang idet tilstanden går fra trøtt til overtrøtt...)



Olafur Arnalds. Strykere og piano som med et sørgmodig smil tiner opp islandsk kulde så det nesten gjør vondt i sjelens frossenhet. Sånn som når stortåa nesten har fryst til is der ute, og du kommer inn, og den skriker, omtrent den eneste tiden på året stortåa får anledning til å gi klar beskjed om sin eksistens, så du kan kjenne det innenfra. Hjertet gir lyd om sin eksistens langt oftere. Med eller uten Olafur Arnalds og hans strykere sin hjelp.

Solar Plexus kan også snakke et ganske eksistensielt språk til tider. Mellom angst og befrielse, mellom en halvsluknet glo og full livsbejaende flamme. Denne gangen er det jeg som tar kontakt med min gamle venn S.P. Å puste dypt i magen er å plukke opp røret. Å kjenne den velkjente lenken rundt midjen - den som tvinner seg i hver periode kontakten blir perifer - briste ledd for ledd, er å taste nummeret. Og når det skjelver, og jeg ler inni meg: "Hva er det ved livet å være redd for?" og minnes ildfuglegget i magen og alle gangene jeg brant av å følge fandenivoldske vinder, da er linjen opprettet. Samtalens innhold, eller tidspunkt for selve møtet, vet jeg ikke. Men snart er det vår.

Snart er det vår.

En venn snakket idag om sin enorme usikkerhet i en situasjon hvor en viktig person i livet hans ikke responderte på en mail. Hvor mange tanker det fostret, fantasier om alternative forklaringer, fra det mer sannsynlige til det mindre. Hvor underlegen den andre han følte seg, akkurat som den hadde fått makten over hans sinn på et vis, holdt ham i sjakk frem til neste trekk. Men på et vis var det også han som plasserte seg der. Og den andre.. vel.. det er alltid en annen. I disse trakter, og i disse tider: En annen som også føler seg mindreverdig.

Jeg var et lite stykke på vei oppi hodet med tanker om min egen tendens til å svømme i lignende usikkerhetslandskaper som den han beskrev, og en dertilhørende liten murrende angst, da vi gikk ut av restauranten og jeg nesten snublet i et reklameskilt som sa: "Våkn opp!" Da fortalte jeg vennen om tankene og skiltet, og vi lo varme immellom oss og snøen.

Mindreverd-dansen, og mindreverd-miskommunikasjonen, trenger ikke mer enn én sjel med litt helere selvfølelse for å bli transparent og irrelevant. Det var en tid jeg erfarte å være den sjelen, det var så de normene som oppstår mellom folks indre jantelov-stemme og forestillingen om de andres lignende stemmer, ikke angikk meg store deler av tiden. Jeg møtte folk et annet sted, der hver vår verdighet var en selvfølge.
Hvilken virkelighet! Jeg har så lyst til å male virkeligheten min framover med en like god pensel. Penselen brukt siste halvåret suger langhåret balle (jeg tillater meg å bryte aldri så lite med den poetiske skrivestilen). Angst og beven.

(Soundtrack-vending: Mr Bungle - "California" albumet)

Disse samtalene, disse samtalene. Kanskje jeg er som Jim Carrey karakter i Truman show, bare at i mitt show kan andre lese tanker i tillegg? Jeg husker jeg hadde sånne små anfall av frykt for at alt var et teater rundt meg, da jeg gikk på ungdomsskolen. Livet virket bare så helvetes påtakelig iscenesatt noen ganger, jeg kunne ikke fatte og begripe at det ikke var en slags plan bak... og når en ikke tror på Gud, er kreativ paranoia neste utvei. Så har man enda en ting å iallfall i mild grad relatere seg til hos fremtidige pasienter. Men på et tidspunkt kan idéer av merkelig art heller bli en lek med tanker, med spenningen i at vi egentlig aldri kan vite (truman-teorien er jo tross alt en ikke-falsifiserbar hypotese), blant mange av livets leker, som jeg begynner gjenoppdage nå om dagen.

Når jeg leker med tanker om hvordan ting ikke virker tilfeldig, kjennes det som jeg møter på en skikkelig skøyeraktig gjøgler. Han blunker, legger hodet spørrende på skakke, akkurat passe lurt til at jeg skjønner han vet noe jeg aldri kan få vite.
Et øyeblikk åpner han en dør til verdenen der alt er tilfeldig, faktisk reneste kaos, meningen var det bare vi som skapte som de underlige meningssøkende vesenene vi er. Så meningssøkende er vi, at når vi søker å se sammenhenger, skaper vi de med blikket vårt. Vi legger merke til det som passer, forkaster det som ikke passer, vi får øye på det vi assosierer med noe annet. Og om en tror skikkelig på sammenheng, kan en innbille seg at en er i en slags flyt, at ingenting er tilfeldig, men samtidig meningsfullt. Gjøgleren rister på hodet, bjellene på hodet sier plingelingeling. For hvor er logikken i å tro ingenting er tilfeldig, uten samtidig å gjøre oss til marionetter for en determinisme, hvor vi verken har valg eller mening?

Så titter gjøgleren oppmerksomt og underfundig på meg, ber meg snu meg rundt, og bak meg står Kabat-Zinn, han åpner en gigantutgave av sin bestseller, den rekker ham til halsen mens han står bak og holder den oppe. Bokstavene har fått en rosa karaoke-ball over seg, og vi sier de i takt med ballens hopp fra ord til ord, Kabat-Zinn, gjøgleren og jeg: "At some point, we may even see that it is not quite correct to say that we are doing the threading. It's more like we become conscious of a connectedness which has been here all the time. We have climbed to a vantagepoint from witch we can more readily precieve wholeness, and can cradle the flow of present moments in awareness."
Gjøgleren setter opp en viktig pantomime-mine, setter seg spontant i lotus-stilling med demonstrativ fred i ansiktsmusklene, før han fniser i sin egen lattermilde fred og rekker tunge til mannen bak boken, jeg tenker dette er en fornærmelse mot hva han står for, og står bak, dvs boka med de store ord og den rosa ballen. Men Den Vise Mann rekker skøyeraktig tunge tilbake og blunker, og jeg ser de er gamle venner i en annen historie, jeg smiler inni meg. Kabat-Zinn hopper inn i boka si, den smeller igjen, jeg putter den i vesken og går til neste kafé.

Venninnen der sitter og leser japansk, hun siterer japansk for meg, vi snakker om foreldre og oppgjør og aksept. Og plutselig sier hun: "Jeg fant ut dette året at stolthet har aldri gjort meg noe godt. Så jeg gidder ikke være stolt lenger. Jeg kan heller ha integritet." Hun vet ikke at stolthet var det jeg fikk øye på denne julen, i meg sjøl, både i forhold til foreldre-greia og mindfulness-greia. Nei, det er ikke tankelesing det handler om. Men noe er det.
Og gjøgleren er der, sitter på øret hennes og gjemmer seg bak kaffekopper mens han fniser. Så springer han bortover bordet, piruett-snurrer over et morgenblad og tar et flyvehopp gjennom lufta inn en dør. Jeg følger etter. Åja, nok en dør til minnebanken.

Gjøgleren sitter og gliser på skulderen min idet jeg vandrer bortover storgaten i Tønsberg. Jeg er 17 år, og har bestemt meg for å ha tillit til intuisjon, og at vi inngår i sammenheng på en måte vi ikke kan fatte. Jeg føler meg "i flyten". Så når jeg får øye på en bok på et tilbudsbord utenfor bokhandelen langt der fremme, og tenker "den skal min far ha", gidder jeg ikke engang se nøye å tittelen før jeg har kjøpt den. Jeg leverer den til ham som en slags selvfølge: "Jeg fikk et innfall om at du skulle ha denne boka, jeg vet ikke hvorfor". Han ringer meg dagen etter og sier boka utfylte det hullet han manglet i artikkelen han jobber med. Minnet om et telefonrør smuldrer opp ved det ene øret, gjøgleren humrer i det andre: "Du vet at den hendelsen først ble spesiell for deg da du entret andre virkeligheter, der uforklarlig sammenheng ikke er en selvfølge? Først med avstanden til det naturlige, blir det overnaturlig."

Jeg er svimmel, litt ustø på beina når han dytter meg inn neste dør, og jeg tenker kanskje han forsøker slite ut hodet mitt med minner og metafysikk.. isåfall håper jeg intensjonen er å fornye evnen til fri tanke heller enn å lokke meg ut i full forvirring.

Innenfor neste dør ser jeg meg selv utenifra, sittende på sengen min i skansen, 22 år gammel. Og jeg vet hva som foregår: Troen og tvilen, lattermildheten og alvoret, en overbærenhet med min stadige tilbøyelighet til å tro på alt som ikke kan bevises.. og motet til å bare satse på at det er mulig, for det er jo ingeting å tape på å gå inn for noe. Om ikke annet, får jeg en nær tilstand ut av det.
Tårene renner, av en eller annen grunn, når følelsen kommer opp av vennen jeg skal prøve behandle, han som ligger et sted noenogfeti mil unna. Selv-suggesjon? Kroppen er varm, jeg forestiller meg han ligger fremfor meg med ryggen opp, lukker øynene, føler meg frem med hendene. Og jo, det prikler som om han hadde vært der, under hendene. Og som om han hadde vært der, kan jeg føle meg frem til hvilke områder som trenger oppmerksomhet, trenger støtte i sitt arbeide. Langsmed ryggraden, fra korsrygg til skuldervinger. Jeg lar det bare være hva det er, holder hendene der, forundres, og trekker de tilbake når det føles avsluttet.
Når jeg våkner neste dag, ser jeg på natten som om den var i en rus. Noe som ikke angår meg, som en fremmed utgave av meg som trodde på noe i natten som en ikke kan tro på i dagslys, men jeg smiler mildt over meg selv og tenker det vil kanskje alltid være en del av meg som holder seg åpen for alt som ikke kan bevises. I første sms sier han at ryggen er mye bedre over natten, han er tilbake på jobb. I andre sms spesifiserer han for første gang hva som var problemet; en strekk fra trening, i en muskel langsmed ryggraden, fra korsryggen til skulderblad.
"Hva gjorde du med dette minnet?" spør gjøgleren. "Jeg gjemte det vekk i vantro og flauhet, eller jeg dro det frem som en selvhevdelse, bevisføring, speiling av andres fascinasjon.. aldri en mellomting." Det begynner bli så mange tråder han viser meg, jeg er sliten og forvirret, føler meg faktisk som en marionett for min egen lek med gjøgleren. Men han er like full av energi og glød. Klapper i hendene begeistret over siste uttalelsen min, før han hopper ut i lufta og lander på fliser som svever i lufta. Han er en ballerina med balletsko, piruettdanser og nynner hemmelighetsfullt fra flis til flis. Jeg sitter over ham og ser på scenariet, og plutselig ser jeg at flisene er som tv-skjermer, med hvert sitt minne. "Dum-di-dum" nynner han, over den gangen mamma hadde kink i ryggen, den gangen med alven fikk tryggheten min, hjørnesofaen og Steinars arm, første møte med Siv, hverdag "i flyten", hver skjerm har et minne om noe som ikke kjentes tilfeldig... "Skam eller selvhevdelse, skam eller selvhevdelse, dum-di-dum" nynner han.

Gjøgleren stanser, trekker frem et hatt og ut av den en liten søt inder med briller. Han sier "The beauty of quantum physics is that it can explain everything" med indisk morsom aksent. "Hvorfor leste du aldri boka til den søte inderen med den morsomme aksenten?" spør gjøgleren, "den som dukket opp hos en venn rett etter du hadde ønsket å komme over den, som en åpenbar invitasjon fra universet?" Han gestikulerer og danser ut de siste ordene, så overspilt at jeg mistenker en dobbel ironi: Han gjør ikke bare narr av uttalelser om invitasjoner fra universet, han også gjør narr av de som gjør narr. Jeg humrer og smiler til ham med glede over friheten i at han både respekterer og gjør narr av alt på samme tid. "Kanskje å lese den boka ville være å hoppe ut i troen på en virkelighet jeg ikke hadde turt stå for, om jeg trodde klart på den? Når innholdet i boka sannsynligvis handler om nettopp det som gjorde at jeg leste boka, sammenhengene vi ikke har fattet enda, og bevissthetens deltakelse og påvirkning... vel.. " "...Ingen vei tilbake fra kaninhullet?" "Nettopp."

"Men Kabat-Zinn da?", tenker jeg, "Han og gjøgleren virker som gamle kjenninger, men han ser sammenhengen som gitt, og bevisstheten som bare et verktøy for å se den, ikke påvirke den på uante måter..?" Gjøgleren har hørt hva jeg tenker, for det er litt mer legitimt for en imaginær figur representativ for en side ved seg sjøl i sitt eget sinn å være tankeleser, enn for de fleste andre: "Hvem sier at en av deres virkeligheter er mer virkelig enn den andres? Han lever i den hvor sammenheng er noe han er uungåelig en del av, men ikke kan påvirke i den grad de ikke har beviser for i annet enn spekulatv kvantefysikk. Du er en nyere generasjon, du kan gjerne avansere din virkelighet litt. Du står fritt til å velge, må vite." "Men jeg er fremdeles ikke helt klar for å velge på det området.. Det er et enste sammensurium av vitenskapelige paradigmer, svevende hippier, tvil og tro, selvbildeveing i forhold til det ene og det andre.. Jeg kan ikke si jeg er særlig mindre forvirret nå enn da vi begynte leken, vennen. Har du noen glede av en slik runddans uten resultater?" "Jeg har alltid glede! Og jeg favoriserer spørsmål fremfor svar like mye som jeg favoriserer lek over selvhøytidelighet. Med lek er nyansene og krinklene og krokene i din bevisthet, ja.. selv der det er frykt, skam eller tvil, så aldeles uskyldig lett tilgjengelig. Og du vet... riktig kløktige virkeligheter males med en bra pensel. Frykt har en lei tendens til å slite på bustene."

På scenen er han kledt i en yndig bondejenteaktig kjole og stor stråhatt på snei, vrikker på rumpa mens røsten tilhører mannen han ikke ser i seg selv enda. Han har mot til å være en marionett for andres fordommer og uforståenhet til valgene han tar, enten det er å gå med kjole eller respondere på andres forundring med å spille ut galskapen, være sin egenskapte karikatur. I rommet er det ikke bare flir, bryddhet og fascinasjon. Det prikler under overflaten, en annen konsistens enn hva folk uttrykker i det sosiale spillet: Alle individene, deres frihetslengsel, og deres frihetsangst. Det er en annen enn de selv der oppe, som leker på tross av skammen. Det er en annen enn de selv, som portretterer sin galskap, menneskenes galskap, som er i forvirringen der andre frykter å gå i oppløsning.

Jeg selv sjonglerer flere holdninger til ham en kveld som denne, og en stemme i meg selv som undrer meg over de. En holdning uttrykkes i blikkveksling med de andre rundt bordet: fascinasjon, lattermildhet, og overbærende kjærlighet, som for et barn og dets mange påfunn. En annen uttrykkes når en av oss foreslår å be ham opp igjen til å improvisere, der en underforstått selvfølge i meg og de andre er at han egentlig er en lik oss, en venn i lokalet.
Og når han og jeg er ansikt til ansikt: En holdning av umiddelbar og rolle-lekende imøtekommenhet. Tidvis speiler jeg gjensidig koketthet over å like hverandre som mennesker uten kategorier for hvordan vi liker hverandre, tidvis ønsker jeg iverata denne unge, litt naive skjønnheten og hans behov for bekreftelse, tidvis er jeg smigret som en jentunge over oppmerksomheten han viser meg. Og under alle disse holdningene og flere, med sine koblinger til de mange uttrykk en utviser automagisk i en sosial setting, finner jeg noe annet. Frihetsangsten. Frihetslengselen. Beundringen vokser seg bare sterkere etter oppdagelsen av at han egentlig er redd for hva andre syns, og likevel tar sine valg. Det er ikke frihet fra skam eller redsel han speiler, men friheten til å gjøre noe annet likevel. Friheten til å leke med sine roller, også når de skremmer en. Friheten til å rope også når en vil unnskylde sin egen eksistens. Og friheten til å være et vandrende sammensurium av mulige kategorier, diagoser og objekter for min og andres fordømmelse og analyse, og oppleve at en eksisterer, at noen ønsker en velkommen og at det finnes kjærlighet for en, også når en kjenner seg fremmed for andre og seg selv.

paranøtter

Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.

Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.

Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.

It starts with an ending

It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open

We have a problem

With no solution but to love

And to be loved

Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.

Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.

Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?

Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.

Paranøtter

Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.

Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... gammelt i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, i meg sjøl. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider. Og jeg gjør mitt beste for å ikke la meg styre av tanken om hvor kjedelig ventilering kan være å lese, og min flauhet over selvsentrertheten som kjennetegner noenlunde normfri ventilering. Jeg vil ivareta det rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner.

Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.

"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."

Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Og alt fra den unge poets blikk, den unges evne til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner. Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.

Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, interesserer meg, er mitt fag.
Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene. Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer.

Hvordan forholde seg.

Hvordan forholde seg. Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard for hva det vil si å være psykolog?

Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter inkludert, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia, og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkelte i studiet mitt for livet mitt ellers, og den jeg 'virkelig' er, og den klassiske frykten for avvisning?

Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor din egen selvutvikling, for idet du tenker du ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner du deg i en paradoksal selvmotsigelse. Men det er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. For det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det. Ordet er Aksept.