Joda, jeg må innrømme jeg liker å tolke drømmer. Og jeg tolker mine egne drømmer litt slik jeg tror jeg vil bruke andres drømmer i terapi: Ikke en fasit fra det ubevisste, på hva som egentlig foregår, men som noe drømmeren skaper mening ut fra, i kommunikasjon med -og utforsking av symbolene.

I natt drepte den Androgyne en kvinne, etter å ha snakket rolig til henne mens han rispet i hudoverflaten hennes. Kvinnen var pen, full av utstråling, sympatisk, ei som fikser det, et glansbilde av mine egne fikse idéer om hva jeg kunne være i en idealverden, egentlig. Seansen ble tatt opp på film, slik vi tar opp timene i internpraksis ved fakultetet. VHS'en som viste drapet tok jeg vare på, for å skåne den androgyne fra å bli oppdaget. Men da han så ut til å ha skjøvet til side og ikke latt seg merke med det han hadde gjort, sendte jeg opptaket til etterforskerne av drapet. En av disse, en kvinne, irettesatte meg irritert for å ha sendt pornografisk materiale til de. Jeg kunne ikke fatte og begripe at de ikke så hva videoen faktisk viste. Et drap, ikke sadomassochisme eller tilgjorthet. Jeg ba henne se nøyere etter på ansiktene, at hva de opplevde var ekte, hans fortvilelse og overbevisning om at hun måtte dø, og hennes panikk idet han stakk kniven gjentatte ganger i brystet og magen hennes.

I meningen jeg skaper meg, er filmopptaket et symbol for mitt forestilte blikk utenifra, fra samfunnet, autoriteten, fakultetet, den erfarne psykolog. Hva som utspiller seg, både direkte i drømmen, og under lupen av mitt forestilte utenfra-blikk (kameraet), er kampen mellom to sider ved meg selv: Mitt selvskapte glansbilde jeg skulle ønske jeg var eller ble oppfattet som, den som Fikser Det, den som vinner andres respekt lett. Og den androgyne, mitt ultimate symbol for de mest lekne, usmakelig prangende og ukorrekte sidene ved livet mitt. Han er også et symbol for det å bære sin menneskelige galskap og forvirring, og forholde seg til risikoen for at andre misforstår eller dømmer. Litt av en kamp.
Når så blikket utenfra, etterforskeren som egentlig skal prøve finne ut hva som har skjedd i kampen, betrakter det hele som pornografi, slår det meg som en rå og degraderende objektivisering av noe som egentlig var en veldig sterk hendelse. Og kanskje jeg føler det, når jeg forsøker se meg sjøl og mine prosesser fra et forestilt blikk fra fakultet, instituasjon, samfunn, at det som er sterke menneskelige prosesser blir objektivisert på en degraderende måte, slik jeg tidvis føler pasienters liv blir i det samme maskineriet. Forenklet, uten øye for hva som skjer i samspill og kamp mellom de ulike sidene: Det sympatiske harmoniske ideal og den som erkjenner sin egen galskap og leker med sin egen menneskelighet som innsats.