Noen ganger trenger jeg bare være litt i Sverdfisktrombone-land. Går inn hit uten noen hensikt, bare for å være i følelsen av mitt eget rom. Litt mer en del av andres verden enn mine stunder alene her i det burgunderrøde virkelige rommet. Jeg får noen ganger lyst til å sprenge grensene her inne, jeg får lyst til å banne, til å uttrykke noe fordomsfullt, noe selvmotsigende, noe som bryter ned mine idealer for hva jeg ønsker opprettholde i meg selv. En praktisk trening i å tilgi min egen menneskelighet.

Ikveld fikk jeg en beskrivelse av min ytre ro, trygghet og tilsynelatende selvsikkerhet som en dekkoperasjon for usikkerheten min. Han som ga meg beskrivelsen balanserer ofte på grenser, min og andres, han drar i meg når jeg trenger samlethet. Noen tider ønsker han være en klok farsfigur, neste øyeblikk oppfører han seg mer som en oppmerksomhetssyk unge. Han setter meg på pidestall og søker gjennomskue meg på kløktig vis samtidig. Det er meget lærerike møter.
Overnevnte beskrivelse, kombinert med grensedansen og min metthet på inntrykk fra helgen, gjorde noe med meg. Selv om det ikke betyr så mye for meg hva han syns om meg, jeg vet uansett han setter mitt nærvær høyt, fikk jeg et umiddelbart behov for å bevise noe. Eller motbevise.
Er det en intensjon om å skjule eventuell usikkerhet eller sårbarhet, som gjør at jeg ofte fremstår rolig og trygg? Ja, det kan være i noen settinger at jeg portretterer å være mer fattet enn jeg føler meg, et forsvarsverk. Men hva jeg kjente på, var sårheten over hvordan folk noen ganger ikke ser hvor jeg er, når jeg ønsker og trenger det. Automatikken i å være andres trygghet. Alle gangene uro eller manglende tro på meg selv plutselig har blitt omvendt til et stødig fjell når andres utrygghet kaller på en motsats.
I stunden kom også opp en tverrhet, det kjentes som han ikke lot den roen og tryggheten jeg faktisk har i de fleste situasjoner være ren, ubesudlet av egenanalyse og spørsmål om det ligger egentlig uttrygghet og usikkerhet bak. Jeg kjenner på så mye usikkerhet på skolen, og i forhold til menneskene der, jeg skal faen ikke bryte ned den tryggheten jeg bevarer andre steder.
Men også på skolen kan det tenkes, slik noen har beskrevet meg, at det ikke synes på meg at jeg ikke føler jeg hører til. At jeg holder ut. At jeg er bundet av usikkerhet og følelse av å ikke være på plass i meg sjøl. Kanskje hva de ser er noen de tror har roen, selvsikkerheten, tryggheten.

Noen av menneskene der.. ville jeg behandlet med den største varme, den mest umiddelbare glede over å se de og kjenne til deres verdener, de mest selvfølgelige uttrykk for sterk tro på de.. om jeg bare hadde blitt kjent med de et annet sted enn innenfor de veggene. Men rommet mellom meg og de virker grøtete, diffust. Jeg vet ikke sjøl hva som ligger i det rommet. Vet ikke hvor mye de kjenner seg usikre på meg. Vet ikke hvor grensene er. Jeg ergrer meg over når enkelte behandler meg forsiktig, som om jeg er ekstra sårbar og skjør, av de jeg har avslørt mer av min usikkerhet eller fremmedhet for. Akkurat som jeg ikke får rom til å bruke meg sjøl og min styrke. Men jeg gjør jo akkurat det samme. Prøver navigere meg rundt andres tilsynelatende usikkerhet og mindreverdfølelse... Åpenheten, direktheten og umiddelbar bekreftelse av at partene i en relasjon er begge ok mennesker, som jeg oppsøker, skaper, opplever så mange steder i livet.. kjennes som en slags utopi innenfor de veggene. Selv når jeg vet og kjenner på meg at noen er glad i meg og positivt innstilt, kommer stadig selvbevisstheten inn og forstyrrer, legger seg mellom meg og det frie uttrykk, det som ikke trenger bevise noe.

Jeg vender stadig tilbake til skole-greia, gjør jeg ikke. Selv når dagene er skolefrie og spekket av musikalske, maleriske og kjærlighetsfyllte inntrykk og dertilhørende kommunikasjon med andre, blir tankene ispedd sammenligninger og forundringer rundt hva som skjer i den andre virkeligheten i min virkelighet. Jeg undrer meg noen ganger om det også etter studiene vil slå meg som et merkelig vanvidd, en undring full av løse tråder uten svar: Hva var mitt? Hva var deres? Hva var samspill og miljø? Og hvem var disse menneskene egentlig, under lagene av normadferd, speil og usikkerhetsgrøt? Og hvor var jeg, innenfor de veggene? Sviktet jeg meg sjøl, eller kunne ting uansett ikke vært annerledes? Og hvorfor i all verden ga jeg ikke bare faen?