Det er ingen struktur her nå. Teppet er ikke støvsuget, oppvasken ikke tatt. Det ligger poser og vesker strødd ved døra, og en konsertbillett jeg nesten tråkker på daglig, slik at jeg daglig minnes på alle konsertene neste uke.
Men jeg har samlet sammen noen tankekart om psykoimmunologi og biologisk forståelse av emosjoner inn i permen de hører til i. De lå spredt på gulvet etter han og jeg snakket om biologisk psykologi. Jeg siterte Damasio og kjente begeistringen stige så pusten gikk fortere. Delvis av Damasios genialitet, delvis av glede over stemmen i øret som også viste begeistring, og begeistring over min begeistring.
Det ligger også en perm åpen med skriveriene av mer personlig art. Det er et godt gulv. Godt å sitte på alene eller med andre, godt å ligge og se opp på sprekkene i taket. Godt for yoga om morgenen og sentimental refleksjon om kvelden. Godt å lage piknik midt på gulvet ut av det vi finner i kjøleskapet i et rolig nach eller et nattlig teselskap. Godt å sitte og sortere tanker i form av ord på papirer med burgunderrødt teppe til underlag. Et gulv som inviterer til varme, nærhet og ild, som slukte oss en kveld og spyttet oss aldri ut av det burgunderrøde.
For jeg er vel i det. Selv om fremmedheten med jevne mellomrom slår meg like mye som nærheten. Vi kjenner hverandre, vi kjenner hverandre overhodet ikke, vi har en flørt på gang, vi har et livslangt forhold på gang, jeg er ikke forelska, men hjertet dunker, jeg idealiserer ham som det beste som har skjedd meg på lenge og jeg lurer på om jeg kan falle for en underlig trønder som lever et så annerledes liv fra meg. Istad sendte jeg melding om hvor fjern han kjennes, og han svarte med ord som treffer så jeg brast i gråt. Det paradoksale er like velkomment som alt annet. Jeg føler meg velkommen. Med det jeg er, og ikke er.
Og når det ikke er hans åpne armer jeg minnes, er det våren eller luften rundt meg som strekker armene mot meg. Her I am. I belong here.
Idag kjente jeg meg kaotisk og dum en stund. Vi satt i rommet der vi skal være vokse fremtidige psykologer, der vi nikker alvorlig og smiler lurt når vi forstår noe. Der temaene vi snakker om også utfolder seg hvert øyeblikk imellom oss, i rommet, mellom og i de vi er. Jeg fikk ikke frem hva jeg ønsket formidle, hjertet dunket og det voksne i meg rant ut mellom fingrene.
Fingrene mine er korte, hendene barnlige. Hans hender er tilstede, de taler til hudcellene på et språk jeg hadde nesten glemt, det er lenge siden jeg var i det landet der det tales.
Å være kaotisk og dum er greit. Tunge dager er greit. En stressa tanke over noe jeg ikke vet om jeg får til, er greit. For noe skinner i meg med sterkere farger. En følelse av å være mer enn alle disse tingene. Og nei, det er ikke bare speilet han viser meg. Ta speilet vekk, og jeg er her likevel. Innenfra.
Denne tiden har jeg ikke opplevd så mye stort og spesielt. Vært lite med folk, ikke opplevd de store begivenheter som i høst og vinter trengte igjennom lagene med fremmedfølelse inn til kjærlighet og glede. Men kjærligheten og gleden stråler like herlig ut. Når jeg hopper ut i engstelighet og villfarelse, kan putselig Viljen være der, og minne hele meg på noe enda virkeligere samtidig. Kanskje jeg ofte vil oppleve fremmedfølelse og engstelighet i livet jeg befinner meg i. Og kanskje er det opp til meg om jeg skaper virkeligheten der jeg'et som opplever villfarelsen er så mye mer, hele tiden, innenfra. Strålende.
Timene er gode. Noen ganger begynner jeg tenke på alt jeg skal i de senere timene og dagene, også virker de liksom trange og ufrie. Så plutselig slipper det taket som ved et knips. Plutselig merker jeg at de er mange, timene, de strekker seg ut og de er behagelige å være i, noen ganger berørende og vare, andre ganger livsintense og grandiose. Og det at jeg har denne timen, og alt den kan være, får det til å pumpe blod i årene som hvisker om frihet.. frihet..frihet.
Dog jeg må innrømme.. jeg gjemmer ofte intensiteten min. Kniper munnen igjen, holder kroppen i ro, viker med blikket framfor å la det gå inn i leken dans med andres. Jeg vet ikke hvordan å romme den intensiteten, den som lar timene være langstrakte, som gjør meg bevegelig framfor stagnert, så jeg kan kjenne det flyter friere inni meg og i kontakt. Det som hopper i brystet så mye at det sprer bølger ut i rommet. Som da jeg leste indeksen i en bok idag, og kapitteltitlene fikk meg til å ville juble, og jeg mobiliserte kreftene til å bare smile og bruke den stemmen man bruker blant de voksne som nikker til hverandre. Jeg tar ansvaret for andres behag, alt som intensitet og livsbejaelse blir grensetruende for. Jeg tar ansvaret i adskilthet.
Men jeg kjenner oftere hjertet mitt kommuniserer med den samme frihetslengselen i de andres hjerter, der intensitet og adskilthet ikke spiller noen rolle, og kjærlighet aldri rakk bli en utbrukt klisjé.
Viser innlegg med etiketten frihet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten frihet. Vis alle innlegg
tirsdag 20. april 2010
lørdag 10. april 2010
Ny Tid
Jeg skriver i en ny tid. Jeg tør stå for det. Tør jeg?
Alle gangene de siste få årene jeg har merket noe stige, en fornemmelse av endring i sinnstemning, en forståelse som krøp nærmere følelsesliv enn tankegang.. har vært som å være på reise. Noe har skjedd som bringer meg videre i livet, ja.. jeg er aldri helt det samme som før jeg dro.. men jeg har falt stadig tilbake i en hverdag, tilbake i den jevne tilstand som reisen var et unntak heller enn en frigjørelse fra.
Dette kjennes ikke ut som nok en reise, unntaket en ramler tilbake fra. For stemningen inni meg endrer seg. Og når det ikke er en unntakstilstand, er det kanskje fordi jeg velger det. Jeg velger at nå er jeg i en ny tid. En følelse av å vokse, av knopper som brister, vinger som folder seg ut og et bredt utvalg andre klisjéer som ble funnet opp av alle de som aldri opplevde det som klisjé. Det å våkne på nytt. Til en ny vår. Inni meg. Rundt meg.
Jeg ønsker ikke rømme. Ønsker ikke være noe annet sted enn der jeg er. Fra å være i profesjonsstudiet, med alle begrensningene det legger på frihet og integritet, til det gjengse begivenhetsløse øyeblikk. Jeg kan være i det, og ha det godt.
Tryggheten inni meg har fått andre farger, siden sist den sang gjennom bevisstheten slik. Kropps-minnet mitt kjenner så mye igjen, fra tider jeg har vært i sterk kontakt og i trygghet.. men det filtreres gjennom denne tid. En ny tid.
Barnligheten og voksenheten vokser side om side og sammen. Jeg finner meg selv i voksne roller ikke kledt på meg utenifra, men båret innenfra. Og jeg lar barnlige begeistringer slippe igjennom til bevisstheten uten å hindres av flaue sensurer.
Når jeg tror det er en ny tid, kommer det også av å ha lest bruddstykker av tankespinn i denne bloggen, før jeg nå begynte skrive. Jeg ser det er mine ord, jeg husker tankene, og jeg forstår.. men åh, det kommer fra en annen stemning i meg, enn den jeg nå bærer med nyhetsverdiens verdighet. Jeg vet enda ikke hvordan å skrive herifra. Men jeg kommer til å skrive.
Alle gangene de siste få årene jeg har merket noe stige, en fornemmelse av endring i sinnstemning, en forståelse som krøp nærmere følelsesliv enn tankegang.. har vært som å være på reise. Noe har skjedd som bringer meg videre i livet, ja.. jeg er aldri helt det samme som før jeg dro.. men jeg har falt stadig tilbake i en hverdag, tilbake i den jevne tilstand som reisen var et unntak heller enn en frigjørelse fra.
Dette kjennes ikke ut som nok en reise, unntaket en ramler tilbake fra. For stemningen inni meg endrer seg. Og når det ikke er en unntakstilstand, er det kanskje fordi jeg velger det. Jeg velger at nå er jeg i en ny tid. En følelse av å vokse, av knopper som brister, vinger som folder seg ut og et bredt utvalg andre klisjéer som ble funnet opp av alle de som aldri opplevde det som klisjé. Det å våkne på nytt. Til en ny vår. Inni meg. Rundt meg.
Jeg ønsker ikke rømme. Ønsker ikke være noe annet sted enn der jeg er. Fra å være i profesjonsstudiet, med alle begrensningene det legger på frihet og integritet, til det gjengse begivenhetsløse øyeblikk. Jeg kan være i det, og ha det godt.
Tryggheten inni meg har fått andre farger, siden sist den sang gjennom bevisstheten slik. Kropps-minnet mitt kjenner så mye igjen, fra tider jeg har vært i sterk kontakt og i trygghet.. men det filtreres gjennom denne tid. En ny tid.
Barnligheten og voksenheten vokser side om side og sammen. Jeg finner meg selv i voksne roller ikke kledt på meg utenifra, men båret innenfra. Og jeg lar barnlige begeistringer slippe igjennom til bevisstheten uten å hindres av flaue sensurer.
Når jeg tror det er en ny tid, kommer det også av å ha lest bruddstykker av tankespinn i denne bloggen, før jeg nå begynte skrive. Jeg ser det er mine ord, jeg husker tankene, og jeg forstår.. men åh, det kommer fra en annen stemning i meg, enn den jeg nå bærer med nyhetsverdiens verdighet. Jeg vet enda ikke hvordan å skrive herifra. Men jeg kommer til å skrive.
fredag 19. mars 2010
Manifestere seg
Så. Hva gjør livet godt?
Jeg ser tilbake på tiden siden i sommer. Å riste på hodet er en klisjé mer enn det meste annet, men det er jo det jeg gjør, rent fysisk og inni meg. Så jeg skriver det. Jeg rister på hodet over hvor mye jeg har levd oppi tenkeboksen, hvor mye jeg har spinnet rundt i konseptjag og iherdig jobbing med å skape abstrakte byggverk rundt hva livet mitt er, og hvordan å ha det bedre. Metatanker om metatanker om tanker og følelser i en gitt stund, som drar stunden og tilstanden utover til et forsøk på å skape et konsept om hva som egentlig foregår. Det som egentlig foregår til enhver tid, er øyeblikket. En viten som sitter i ryggmargen etter all erfaring og visdom (fra andre og meg selv) jeg har tatt inn og gjort til mitt livsgrunnlag. Og likevel har jeg ikke klart å finne koblingen til den vitenen. Koblingen til et mer tilstedeværende liv.
Jeg rister også på hodet over kontrasten: Mellom tankespinn, kaos og forsøk på å danne selvkonsepter med tankeboksen i et liv der det ytre drar en i alle retninger på ene siden...
og på den andre siden det arsenalet av minner om noe godt, frigjort, levende, kjærlighetsfyllt og spennende.
Det er mange jeg ikke ble ordentlig kjent med før akkurat denne tiden. De kjenner meg som den livsglade, avslappa, dansende, frie og oppegående personen jeg er i møte med de. Og ikke er det noe falskt ved det. Min varige personlighet, og på sett og vis min trygghet og livsbejaelse, har levd videre side om side med den kaotiske tankeboksen. Også på skolen har dette levende, åpne og trygge fått noe plass.
Jeg har blitt kjent med og mer involvert i musikk-miljøer enn på flere år. Jeg er velkommen, respektert og likt i en slik grad at jeg har slitt med å innse det selv. Jeg har også funnet meg selv i mange vakre, spennende, menneskelige, varme og kjærlighetsfulle tablåer. Og i mange av de har jeg vært tilstede. Kjent brystkassen vokse og smilerynkene danse.
Så. Hva gjør livet godt?
På vei til et respektabelt yrke, med et mer spennende og allsidig sosialt liv enn de fleste kan drømme om, med stadig støtte og bekreftelser fra andre, og stadig nye meningsfulle opplevelser... hva skulle tilsi et trøblete og kaotisk indre liv? Har en lov å ha det vondt, i et slikt liv? Rundt meg er det mange som aldri fikk de mulighetene jeg har, som har vonde bakgrunner og kaotiske livssituasjoner. Andre slår meg som stagnert i livene sine, drevet av pliktløp og skyldfølelse, kontroll og mindreverdfølelse. Jeg kjenner noen ganger en enorm trang til å bringe de inn i de opplevelsene jeg tar del i, og rope: "Se, slik kan livet være!".
Men om det ytre livet mitt kan se stjerneeksemplarisk ut, har altså måten jeg forholder meg til alle dets kontraster, dets ulike persektiver, og ikke minst diffuse signaler, gjort livet mitt mindre godt en tid. Sverdfisktrombone har vært en av mange terapier denne tiden. Og alle gangene jeg skriver om denne rare tiden (og ja, jeg vet jeg gjentar meg selv), føles det som et lite steg i en løsrivelsesprosess.
Jeg har vært panisk, desperat etter å løsrive meg fra en uholdbar situasjon.
Og det er vel nettopp det. En livssituasjon handler like mye om indre liv som ytre. Jeg vet ikke om jeg kunne reagert annerledes på overgangene i livet. Med min bakgrunn, mitt behov for å bevare min subjektivitet for å bevare vettet, min sterke hang til å alltid stille spørsmål og alltid søke mening.
Jeg kjøper ikke et liv eller en hverdag hvor jeg ikke føler meg deltakende og Levende på jevnig basis. Når jeg opplever et mindre levende liv trekkes over hodet på meg, er det noe i meg som streiker. Det er en god trass, den som insisterer på å være Levende.
Jeg velger å se kampene den trassen setter igang fra tid til annen, som et sunnhetstegn. Noen ganer føler meg syk en stund under brasene, når forvirring og vakling setter kontroll og tanker igang. Føler meg som en jentunge i identitetskrise. Men om alternativet er å gå inn i en slags dvale, slå av trassen og bry meg mindre om livet gir mening fra dag til dag... så velger jeg identitetskrise any day.
Så. Hva gjør livet godt?
Undertittelen til bloggen min kommer stadig igjen til meg. At vi skaper vår egen virkelighet. Du kan aldri vite om din opplevelse av verden er sann for de rundt deg. Du kan aldri vite om det finnes en større objektiv sannhet. I en forvirrende verden, er det kanskje lett å søke ut etter en objektivitet, prøve finne ut hvem som har rett, utifra hva de sa og hvorvidt de har en tittel eller gode argumenter.
Og det føles kanskje tryggest å danne seg forestillinger om hva andre forventer, hva som er normen, og prøve etterleve det. Enten det er A4-normen i nabolaget, eller normer i en karismatisk kirke. Men idet du tar disse valgene, bevisst eller ubevisst, har du begynt tape kontakten med den tryggeste basen du kan ha: Din egen erkjennelse, din egen opplevelse, med sitt fundament i din kropp. Den som lever og navigerer seg fra øyeblikk til øyeblikk. For det er så mange der ute som tar patent på en sannhet. Og den ene snakker mer overbevisende enn den forrige.
Om du etterlever en sannhet, som ikke stemmer overens med din subjektive erfaring, som bryter båndet mellom kroppen og hodet ditt (for hodet har kjøpt noe utenifra mens kroppen vet noe annet innenfra). Vel, da har du også begynt bryte koblingen din kropp har til erfaringen i nået. Den største og mest virkelige sannhet, at du Lever akkurat nå.
Har du en tråd til nået, og en kontakt med deg selv fundert i kroppen, er du sannsynligvis også mer glad i deg selv. Er du glad i deg selv, er det lettere å se andre med et åpent blikk. Du frykter ikke avvisning rundt hvert hjørne. Du kjenner den samme kjærligheten som nået og kroppen frigir i deg, i møte med andre. Hvorfor skulle du trenge katergorisere og dømme da? Du trenger ikke den kontrollen, den er overflødig, irrelevant. Møter du andre derifra, vil deres perspektiver, egenoplevelser og sannheter være noe annet enn trusler og redninger. De vil være noe du kan lukte på, smake på, kanskje tilogmed føle på, og velge ta til deg om det kjennes riktig.
Noen vil si at en slik innfallsvinkel snevrer alt inn, vi må jo opprettholde en felles virkelighets-forsåelse, og hver persons virkelighetsforsåelse er noe veldig snevert, det er viktig å forholde seg til normer, regler og vedtatte sannheter for de er tross alt utklekket av noen som har peil. Det er den stemmen som har pirket i meg og forvirret meg siste halvåret. Jeg er omringet av folk som har peil. Fra de spirituelt vise til de kunnskapsrike fornuftige, og tilgmed (dog det hører til sjeldenhetene) kombinasjoner av de to. Og vi er omringet av politisk korrekthet og nyere funn og siste fikse idéer til de som vet bedre enn oss selv. Ikke rart Frp er i vinden (folk øyner et håp om å kunne ta sine egne valg).
Klart, om du er mer i kontakt med deg selv og noenlunde tilstede forholder du deg også til en felles virkelighet. Men du vil ha kontakt med en funksjon i deg, som reagerer innstinktivt når noe skurrer. Sannsynligvis vil du oppleve at det meste skurrer, enten du klarer sette ord på det eller ikke. Vi har skapt oss et samfunn som ikke er for deg, som motarbeider din tilstedeværelse og kjærlighet konstant, der tenkebokser fulle av frykt og kontrollbehov kreerer premissene for livet ditt og der spørsmål om penger driver frem handlinger uten kjærlighet, på alle nivåer. Og i øyeblikkene du taper tilstedeværelsen og kjærligheten, vil du kanskje ligge som et lite foster sammenkrøpet i avmakt og fremmedfølelse, eller skrike ut raseri og misantropi på en scene. For det er et tøft liv du har valgt, når du velger Leve.
Men når du opprettholder trådene, om de så er tynne, til meningsopplevelsen du har, til din følelse av hva som er sant, og til kroppen din (fra beina planta på jorden, til hodet som trekker inn lufta vi alle puster i)... så vil du ikke ønske deg noe annet.
Og med det ståstedet, kan du forholde deg til all galskapen, og all forvirringen rundt hvem som hadde sant om hva, oftere med et lite smil på lur. I forhold til spørsmål om kjærlighet mellom mennesker, og en større sammenheng øyeblikket knytter deg til, blir mange ting vi jager oss opp over underlige. Du kan legge hodet på skakke, føle med de som er fanget i ubetydeligheter (du har sikkert et minne om å være der selv), og velge noe annet enn de.
Alt som andre har peil på, eksperter og andre, kan du tilegne deg kunnskap om med nysgjerrighet og begeistring, for du har oppdaget et så stort mangfold inni deg, at du kan relatere det meste til din egen erfaring og tankegang, og forståelsen av kunnskapen du tar til deg, er din egen forståelse. Hva du kjenner ikke stemmer for deg, vil du også se som en mulighet, men ikke tre over deg selv eller tvinge i deg. For du har en tillit til deg selv.
Det er jo alltid vår egen forståelse som uvides når vi lærer om det andre har peil på, og tilegner nye aspekter av virkeligheten slik menneskene har blitt enig om den. Forskjellen er vel at du som er i kontakt, ikke skaper et bilde av den forståelsen som noe objektivt og fornekter din subjektivitet i samme slengen. I higenen etter det objektive, og troen på at en selv har funnet det, blir alt som kan fortelle oss noe nytt til en trussel heller enn en mulighet til utvidelse og nyansering.
Et godt liv for meg, er det hvor jeg kjenner meg Levende i det meste jeg gjør. Jeg merker det ytre har mer å si enn jeg vil innrømme, at valget om kontakt med seg selv er vanskelig når omgivelsene røsker i alle retninger. Men å ta det valget, og jevnt være bevisst ønsket om kontakt med seg selv i øyeblikket, påvirker også det ytre. Du vil navigere deg på en annen måte, som bringer gode ting til deg. Du vil ta valg basert på vilje framfor forestillinger om en standard. Og du vil skape deg et bedre liv.
Jeg vet, for jeg har levd det livet. Det ytre var annerledes da, med mindre tyngende påvirkninger fra samfunn og autoritære byggverk. Men jeg tror det er mulig å gjenskape det livet. For en del av meg.. lever det alltid.
Jeg ser tilbake på tiden siden i sommer. Å riste på hodet er en klisjé mer enn det meste annet, men det er jo det jeg gjør, rent fysisk og inni meg. Så jeg skriver det. Jeg rister på hodet over hvor mye jeg har levd oppi tenkeboksen, hvor mye jeg har spinnet rundt i konseptjag og iherdig jobbing med å skape abstrakte byggverk rundt hva livet mitt er, og hvordan å ha det bedre. Metatanker om metatanker om tanker og følelser i en gitt stund, som drar stunden og tilstanden utover til et forsøk på å skape et konsept om hva som egentlig foregår. Det som egentlig foregår til enhver tid, er øyeblikket. En viten som sitter i ryggmargen etter all erfaring og visdom (fra andre og meg selv) jeg har tatt inn og gjort til mitt livsgrunnlag. Og likevel har jeg ikke klart å finne koblingen til den vitenen. Koblingen til et mer tilstedeværende liv.
Jeg rister også på hodet over kontrasten: Mellom tankespinn, kaos og forsøk på å danne selvkonsepter med tankeboksen i et liv der det ytre drar en i alle retninger på ene siden...
og på den andre siden det arsenalet av minner om noe godt, frigjort, levende, kjærlighetsfyllt og spennende.
Det er mange jeg ikke ble ordentlig kjent med før akkurat denne tiden. De kjenner meg som den livsglade, avslappa, dansende, frie og oppegående personen jeg er i møte med de. Og ikke er det noe falskt ved det. Min varige personlighet, og på sett og vis min trygghet og livsbejaelse, har levd videre side om side med den kaotiske tankeboksen. Også på skolen har dette levende, åpne og trygge fått noe plass.
Jeg har blitt kjent med og mer involvert i musikk-miljøer enn på flere år. Jeg er velkommen, respektert og likt i en slik grad at jeg har slitt med å innse det selv. Jeg har også funnet meg selv i mange vakre, spennende, menneskelige, varme og kjærlighetsfulle tablåer. Og i mange av de har jeg vært tilstede. Kjent brystkassen vokse og smilerynkene danse.
Så. Hva gjør livet godt?
På vei til et respektabelt yrke, med et mer spennende og allsidig sosialt liv enn de fleste kan drømme om, med stadig støtte og bekreftelser fra andre, og stadig nye meningsfulle opplevelser... hva skulle tilsi et trøblete og kaotisk indre liv? Har en lov å ha det vondt, i et slikt liv? Rundt meg er det mange som aldri fikk de mulighetene jeg har, som har vonde bakgrunner og kaotiske livssituasjoner. Andre slår meg som stagnert i livene sine, drevet av pliktløp og skyldfølelse, kontroll og mindreverdfølelse. Jeg kjenner noen ganger en enorm trang til å bringe de inn i de opplevelsene jeg tar del i, og rope: "Se, slik kan livet være!".
Men om det ytre livet mitt kan se stjerneeksemplarisk ut, har altså måten jeg forholder meg til alle dets kontraster, dets ulike persektiver, og ikke minst diffuse signaler, gjort livet mitt mindre godt en tid. Sverdfisktrombone har vært en av mange terapier denne tiden. Og alle gangene jeg skriver om denne rare tiden (og ja, jeg vet jeg gjentar meg selv), føles det som et lite steg i en løsrivelsesprosess.
Jeg har vært panisk, desperat etter å løsrive meg fra en uholdbar situasjon.
Og det er vel nettopp det. En livssituasjon handler like mye om indre liv som ytre. Jeg vet ikke om jeg kunne reagert annerledes på overgangene i livet. Med min bakgrunn, mitt behov for å bevare min subjektivitet for å bevare vettet, min sterke hang til å alltid stille spørsmål og alltid søke mening.
Jeg kjøper ikke et liv eller en hverdag hvor jeg ikke føler meg deltakende og Levende på jevnig basis. Når jeg opplever et mindre levende liv trekkes over hodet på meg, er det noe i meg som streiker. Det er en god trass, den som insisterer på å være Levende.
Jeg velger å se kampene den trassen setter igang fra tid til annen, som et sunnhetstegn. Noen ganer føler meg syk en stund under brasene, når forvirring og vakling setter kontroll og tanker igang. Føler meg som en jentunge i identitetskrise. Men om alternativet er å gå inn i en slags dvale, slå av trassen og bry meg mindre om livet gir mening fra dag til dag... så velger jeg identitetskrise any day.
Så. Hva gjør livet godt?
Undertittelen til bloggen min kommer stadig igjen til meg. At vi skaper vår egen virkelighet. Du kan aldri vite om din opplevelse av verden er sann for de rundt deg. Du kan aldri vite om det finnes en større objektiv sannhet. I en forvirrende verden, er det kanskje lett å søke ut etter en objektivitet, prøve finne ut hvem som har rett, utifra hva de sa og hvorvidt de har en tittel eller gode argumenter.
Og det føles kanskje tryggest å danne seg forestillinger om hva andre forventer, hva som er normen, og prøve etterleve det. Enten det er A4-normen i nabolaget, eller normer i en karismatisk kirke. Men idet du tar disse valgene, bevisst eller ubevisst, har du begynt tape kontakten med den tryggeste basen du kan ha: Din egen erkjennelse, din egen opplevelse, med sitt fundament i din kropp. Den som lever og navigerer seg fra øyeblikk til øyeblikk. For det er så mange der ute som tar patent på en sannhet. Og den ene snakker mer overbevisende enn den forrige.
Om du etterlever en sannhet, som ikke stemmer overens med din subjektive erfaring, som bryter båndet mellom kroppen og hodet ditt (for hodet har kjøpt noe utenifra mens kroppen vet noe annet innenfra). Vel, da har du også begynt bryte koblingen din kropp har til erfaringen i nået. Den største og mest virkelige sannhet, at du Lever akkurat nå.
Har du en tråd til nået, og en kontakt med deg selv fundert i kroppen, er du sannsynligvis også mer glad i deg selv. Er du glad i deg selv, er det lettere å se andre med et åpent blikk. Du frykter ikke avvisning rundt hvert hjørne. Du kjenner den samme kjærligheten som nået og kroppen frigir i deg, i møte med andre. Hvorfor skulle du trenge katergorisere og dømme da? Du trenger ikke den kontrollen, den er overflødig, irrelevant. Møter du andre derifra, vil deres perspektiver, egenoplevelser og sannheter være noe annet enn trusler og redninger. De vil være noe du kan lukte på, smake på, kanskje tilogmed føle på, og velge ta til deg om det kjennes riktig.
Noen vil si at en slik innfallsvinkel snevrer alt inn, vi må jo opprettholde en felles virkelighets-forsåelse, og hver persons virkelighetsforsåelse er noe veldig snevert, det er viktig å forholde seg til normer, regler og vedtatte sannheter for de er tross alt utklekket av noen som har peil. Det er den stemmen som har pirket i meg og forvirret meg siste halvåret. Jeg er omringet av folk som har peil. Fra de spirituelt vise til de kunnskapsrike fornuftige, og tilgmed (dog det hører til sjeldenhetene) kombinasjoner av de to. Og vi er omringet av politisk korrekthet og nyere funn og siste fikse idéer til de som vet bedre enn oss selv. Ikke rart Frp er i vinden (folk øyner et håp om å kunne ta sine egne valg).
Klart, om du er mer i kontakt med deg selv og noenlunde tilstede forholder du deg også til en felles virkelighet. Men du vil ha kontakt med en funksjon i deg, som reagerer innstinktivt når noe skurrer. Sannsynligvis vil du oppleve at det meste skurrer, enten du klarer sette ord på det eller ikke. Vi har skapt oss et samfunn som ikke er for deg, som motarbeider din tilstedeværelse og kjærlighet konstant, der tenkebokser fulle av frykt og kontrollbehov kreerer premissene for livet ditt og der spørsmål om penger driver frem handlinger uten kjærlighet, på alle nivåer. Og i øyeblikkene du taper tilstedeværelsen og kjærligheten, vil du kanskje ligge som et lite foster sammenkrøpet i avmakt og fremmedfølelse, eller skrike ut raseri og misantropi på en scene. For det er et tøft liv du har valgt, når du velger Leve.
Men når du opprettholder trådene, om de så er tynne, til meningsopplevelsen du har, til din følelse av hva som er sant, og til kroppen din (fra beina planta på jorden, til hodet som trekker inn lufta vi alle puster i)... så vil du ikke ønske deg noe annet.
Og med det ståstedet, kan du forholde deg til all galskapen, og all forvirringen rundt hvem som hadde sant om hva, oftere med et lite smil på lur. I forhold til spørsmål om kjærlighet mellom mennesker, og en større sammenheng øyeblikket knytter deg til, blir mange ting vi jager oss opp over underlige. Du kan legge hodet på skakke, føle med de som er fanget i ubetydeligheter (du har sikkert et minne om å være der selv), og velge noe annet enn de.
Alt som andre har peil på, eksperter og andre, kan du tilegne deg kunnskap om med nysgjerrighet og begeistring, for du har oppdaget et så stort mangfold inni deg, at du kan relatere det meste til din egen erfaring og tankegang, og forståelsen av kunnskapen du tar til deg, er din egen forståelse. Hva du kjenner ikke stemmer for deg, vil du også se som en mulighet, men ikke tre over deg selv eller tvinge i deg. For du har en tillit til deg selv.
Det er jo alltid vår egen forståelse som uvides når vi lærer om det andre har peil på, og tilegner nye aspekter av virkeligheten slik menneskene har blitt enig om den. Forskjellen er vel at du som er i kontakt, ikke skaper et bilde av den forståelsen som noe objektivt og fornekter din subjektivitet i samme slengen. I higenen etter det objektive, og troen på at en selv har funnet det, blir alt som kan fortelle oss noe nytt til en trussel heller enn en mulighet til utvidelse og nyansering.
Et godt liv for meg, er det hvor jeg kjenner meg Levende i det meste jeg gjør. Jeg merker det ytre har mer å si enn jeg vil innrømme, at valget om kontakt med seg selv er vanskelig når omgivelsene røsker i alle retninger. Men å ta det valget, og jevnt være bevisst ønsket om kontakt med seg selv i øyeblikket, påvirker også det ytre. Du vil navigere deg på en annen måte, som bringer gode ting til deg. Du vil ta valg basert på vilje framfor forestillinger om en standard. Og du vil skape deg et bedre liv.
Jeg vet, for jeg har levd det livet. Det ytre var annerledes da, med mindre tyngende påvirkninger fra samfunn og autoritære byggverk. Men jeg tror det er mulig å gjenskape det livet. For en del av meg.. lever det alltid.
mandag 1. februar 2010
Vågen. En følelse av gammelt og nytt i samme stund. Kaféen med alle bildene på netthinnen, det vante, det trygge. Men lokalet er renere, gulvene er nymalte, og det er kanskje mine egne fundament også, eller troen på de. Du kan alltid finne analogier mellom fysiske observasjoner og opplevelser, og hva som foregår i livsperspektiv.
Venninnen som dukker opp og jeg snakker om å gi seg hen, slippe kontroll. Hun har drukket for å slippe kontrollen i perioder. Eller røyket hasj. Jeg har aldri gitt meg sjøl sjansen til å utvikle forkjærlighet for slike snarveier. Men jeg forteller henne, at jeg sliter med å få følelsen av å gi meg hen. "Men du er jo en som gir deg hen mye, iallfall slik jeg opplever deg. Særlig i musikken." Er jeg det? Eller er det bare inntrykket jeg gir, i kontrast til de som uttrykker seg på en mindre åpen måte, eller de som ikke smiler og danser like mye?
Kontroll. Det er vanskelig å forholde seg til det ordet, syns jeg. Jeg kjenner det begrenser, det taler om å handle fra frykt, det taler om manglende tillit til seg selv og andre, om plikt og redsel for å drite seg ut, strukturer og perfeksjonisme-terror mot sitt eget selvbilde. Men det er så mange former for kontroll.
Jeg har ikke på mange år vært noen med en typisk sterk kontroll, eller frykt for å miste kontroll. Den som er lettere å få øye på hos noen som skifter personlighet når de har drukket, eller som spenner muskler og skremmes av uforutsigbare situasjoner.
Nei, min kontroll er mindre gjennomskuelig, men absolutt reell. Å være selvbevisst store deler av tiden, om ikke bevisst hvordan jeg fremstår (som jeg ofte er på skolen), så allfall bevisst min egen opplevelse, tanker og følelser.. hva er nødvendigheten av det, om ikke det er noe jeg opprettholder av frykt for å miste en slags kontroll? Har jeg ikke tillit til at jeg kan være sann ovenfor meg selv og omgivelsene også når jeg ikke kjenner etter bevisst, også når jeg ikke betrakter mine egne tankerekker med undrende holdning? Og ansvaret jeg føler, men heldigvis ikke handler like mye på lenger... det som får meg til å ofte automatisk betrakte folks posisjon i det sosiale spillet, følge med på hvem som er inkludert og ikke, alltid være bevisst hvordan hver enkelt uttrykker eller ikke uttrykker sin lengsel etter oppmerksomhet og å bli sett... hvorfor trenger jeg dette, om det ikke handler om en kontrollert navigasjon i det relasjonelle terreng?
For ikke å snakke om dette behovet for å definere seg selv, i forhold til verden og "de andre", som har gjort seg særlig gjeldende siden i sommer. Jeg merker meg hvordan jeg forholder meg til komplimenter eller andres beskrivelser av meg i disse tider. Jeg lengter etter bekreftelser, noe å gå etter, noe å plassere mitt selvkonsept i forhold til. Jeg både sliter med å ta til meg gode ord om min person -tvilen som skole-selvbildet har sådd pirker sårt i absorberingsevnen- , og jeg blir tidvis rørt og lettet i en slik grad at jeg forbauser meg sjøl, når noen beskriver meg på gode måter.
Å søke bekreftelser, og bli glad av de er jo menneskelig og naturlig. Men hva er det med denne frykten for å bli misforstått, denne troen på betydningen av andres blikk på meg, bruken av forestilte og uttalte inntrykk andre har av meg i forsøkene på å lage meg et selvkonsept? Det er en tvangstrøye, et identitets-stempel jeg forsøker putte på meg selv utenifra. Og det er i aller høyeste grad snakk om et behov for kontroll.
Kontroll har mange former. Jeg skulle ønske det fantes et annet ord enn kontroll, for den typen styring i livet som er navigert innenfra. Når du ikke plasserer deg selv i et sammenligningsbilde, et forestilt pliktløp eller panisk kreert selvkonsept, men føler deg frem med mindre frykt og mer tillit til deg sjøl. Og kanskje du ikke får med deg ting på samme analytiske måte, men med den tilstedeværelsen, den hengivelsen, vil din naturlige indre navigatør oftere guide deg automagisk i terrenget.
På fredag danset jeg på kontoret mitt. Jeg hadde med meg sjøl inn på fakultetet, ikke bare deler av meg. Så jeg trengte danse, kjenne på det rommet jeg hadde skapt meg. Jeg merket kontoret så annerledes ut, ble en mer virkelig og nær sanseopplevelse. Og jeg tenker, at den opplevelsen hadde å gjøre med slipp på kontroll. Å ikke trenge vite hva andre syns, å ikke orientere seg etter et forestilt blikk fra fakultet eller samfunn, å ikke søke desperat etter cues for et mer helhetlig selvkonsept på tross av forkjellige verdener i livet.
Den som navigerer, den som legger kontroll utenpå seg, den som danser, den som ønsker ha det godt.. den er i konstant bevegelse. Samtidig alltid med et sterkt fundament, i øyeblikket.
Venninnen som dukker opp og jeg snakker om å gi seg hen, slippe kontroll. Hun har drukket for å slippe kontrollen i perioder. Eller røyket hasj. Jeg har aldri gitt meg sjøl sjansen til å utvikle forkjærlighet for slike snarveier. Men jeg forteller henne, at jeg sliter med å få følelsen av å gi meg hen. "Men du er jo en som gir deg hen mye, iallfall slik jeg opplever deg. Særlig i musikken." Er jeg det? Eller er det bare inntrykket jeg gir, i kontrast til de som uttrykker seg på en mindre åpen måte, eller de som ikke smiler og danser like mye?
Kontroll. Det er vanskelig å forholde seg til det ordet, syns jeg. Jeg kjenner det begrenser, det taler om å handle fra frykt, det taler om manglende tillit til seg selv og andre, om plikt og redsel for å drite seg ut, strukturer og perfeksjonisme-terror mot sitt eget selvbilde. Men det er så mange former for kontroll.
Jeg har ikke på mange år vært noen med en typisk sterk kontroll, eller frykt for å miste kontroll. Den som er lettere å få øye på hos noen som skifter personlighet når de har drukket, eller som spenner muskler og skremmes av uforutsigbare situasjoner.
Nei, min kontroll er mindre gjennomskuelig, men absolutt reell. Å være selvbevisst store deler av tiden, om ikke bevisst hvordan jeg fremstår (som jeg ofte er på skolen), så allfall bevisst min egen opplevelse, tanker og følelser.. hva er nødvendigheten av det, om ikke det er noe jeg opprettholder av frykt for å miste en slags kontroll? Har jeg ikke tillit til at jeg kan være sann ovenfor meg selv og omgivelsene også når jeg ikke kjenner etter bevisst, også når jeg ikke betrakter mine egne tankerekker med undrende holdning? Og ansvaret jeg føler, men heldigvis ikke handler like mye på lenger... det som får meg til å ofte automatisk betrakte folks posisjon i det sosiale spillet, følge med på hvem som er inkludert og ikke, alltid være bevisst hvordan hver enkelt uttrykker eller ikke uttrykker sin lengsel etter oppmerksomhet og å bli sett... hvorfor trenger jeg dette, om det ikke handler om en kontrollert navigasjon i det relasjonelle terreng?
For ikke å snakke om dette behovet for å definere seg selv, i forhold til verden og "de andre", som har gjort seg særlig gjeldende siden i sommer. Jeg merker meg hvordan jeg forholder meg til komplimenter eller andres beskrivelser av meg i disse tider. Jeg lengter etter bekreftelser, noe å gå etter, noe å plassere mitt selvkonsept i forhold til. Jeg både sliter med å ta til meg gode ord om min person -tvilen som skole-selvbildet har sådd pirker sårt i absorberingsevnen- , og jeg blir tidvis rørt og lettet i en slik grad at jeg forbauser meg sjøl, når noen beskriver meg på gode måter.
Å søke bekreftelser, og bli glad av de er jo menneskelig og naturlig. Men hva er det med denne frykten for å bli misforstått, denne troen på betydningen av andres blikk på meg, bruken av forestilte og uttalte inntrykk andre har av meg i forsøkene på å lage meg et selvkonsept? Det er en tvangstrøye, et identitets-stempel jeg forsøker putte på meg selv utenifra. Og det er i aller høyeste grad snakk om et behov for kontroll.
Kontroll har mange former. Jeg skulle ønske det fantes et annet ord enn kontroll, for den typen styring i livet som er navigert innenfra. Når du ikke plasserer deg selv i et sammenligningsbilde, et forestilt pliktløp eller panisk kreert selvkonsept, men føler deg frem med mindre frykt og mer tillit til deg sjøl. Og kanskje du ikke får med deg ting på samme analytiske måte, men med den tilstedeværelsen, den hengivelsen, vil din naturlige indre navigatør oftere guide deg automagisk i terrenget.
På fredag danset jeg på kontoret mitt. Jeg hadde med meg sjøl inn på fakultetet, ikke bare deler av meg. Så jeg trengte danse, kjenne på det rommet jeg hadde skapt meg. Jeg merket kontoret så annerledes ut, ble en mer virkelig og nær sanseopplevelse. Og jeg tenker, at den opplevelsen hadde å gjøre med slipp på kontroll. Å ikke trenge vite hva andre syns, å ikke orientere seg etter et forestilt blikk fra fakultet eller samfunn, å ikke søke desperat etter cues for et mer helhetlig selvkonsept på tross av forkjellige verdener i livet.
Den som navigerer, den som legger kontroll utenpå seg, den som danser, den som ønsker ha det godt.. den er i konstant bevegelse. Samtidig alltid med et sterkt fundament, i øyeblikket.
lørdag 9. januar 2010
Slitte buster - ny pensel?
(En liten advarsel: Dette innlegget tar en rask overgang idet tilstanden går fra trøtt til overtrøtt...)
Olafur Arnalds. Strykere og piano som med et sørgmodig smil tiner opp islandsk kulde så det nesten gjør vondt i sjelens frossenhet. Sånn som når stortåa nesten har fryst til is der ute, og du kommer inn, og den skriker, omtrent den eneste tiden på året stortåa får anledning til å gi klar beskjed om sin eksistens, så du kan kjenne det innenfra. Hjertet gir lyd om sin eksistens langt oftere. Med eller uten Olafur Arnalds og hans strykere sin hjelp.
Solar Plexus kan også snakke et ganske eksistensielt språk til tider. Mellom angst og befrielse, mellom en halvsluknet glo og full livsbejaende flamme. Denne gangen er det jeg som tar kontakt med min gamle venn S.P. Å puste dypt i magen er å plukke opp røret. Å kjenne den velkjente lenken rundt midjen - den som tvinner seg i hver periode kontakten blir perifer - briste ledd for ledd, er å taste nummeret. Og når det skjelver, og jeg ler inni meg: "Hva er det ved livet å være redd for?" og minnes ildfuglegget i magen og alle gangene jeg brant av å følge fandenivoldske vinder, da er linjen opprettet. Samtalens innhold, eller tidspunkt for selve møtet, vet jeg ikke. Men snart er det vår.
Snart er det vår.
En venn snakket idag om sin enorme usikkerhet i en situasjon hvor en viktig person i livet hans ikke responderte på en mail. Hvor mange tanker det fostret, fantasier om alternative forklaringer, fra det mer sannsynlige til det mindre. Hvor underlegen den andre han følte seg, akkurat som den hadde fått makten over hans sinn på et vis, holdt ham i sjakk frem til neste trekk. Men på et vis var det også han som plasserte seg der. Og den andre.. vel.. det er alltid en annen. I disse trakter, og i disse tider: En annen som også føler seg mindreverdig.
Jeg var et lite stykke på vei oppi hodet med tanker om min egen tendens til å svømme i lignende usikkerhetslandskaper som den han beskrev, og en dertilhørende liten murrende angst, da vi gikk ut av restauranten og jeg nesten snublet i et reklameskilt som sa: "Våkn opp!" Da fortalte jeg vennen om tankene og skiltet, og vi lo varme immellom oss og snøen.
Mindreverd-dansen, og mindreverd-miskommunikasjonen, trenger ikke mer enn én sjel med litt helere selvfølelse for å bli transparent og irrelevant. Det var en tid jeg erfarte å være den sjelen, det var så de normene som oppstår mellom folks indre jantelov-stemme og forestillingen om de andres lignende stemmer, ikke angikk meg store deler av tiden. Jeg møtte folk et annet sted, der hver vår verdighet var en selvfølge.
Hvilken virkelighet! Jeg har så lyst til å male virkeligheten min framover med en like god pensel. Penselen brukt siste halvåret suger langhåret balle (jeg tillater meg å bryte aldri så lite med den poetiske skrivestilen). Angst og beven.
(Soundtrack-vending: Mr Bungle - "California" albumet)
Disse samtalene, disse samtalene. Kanskje jeg er som Jim Carrey karakter i Truman show, bare at i mitt show kan andre lese tanker i tillegg? Jeg husker jeg hadde sånne små anfall av frykt for at alt var et teater rundt meg, da jeg gikk på ungdomsskolen. Livet virket bare så helvetes påtakelig iscenesatt noen ganger, jeg kunne ikke fatte og begripe at det ikke var en slags plan bak... og når en ikke tror på Gud, er kreativ paranoia neste utvei. Så har man enda en ting å iallfall i mild grad relatere seg til hos fremtidige pasienter. Men på et tidspunkt kan idéer av merkelig art heller bli en lek med tanker, med spenningen i at vi egentlig aldri kan vite (truman-teorien er jo tross alt en ikke-falsifiserbar hypotese), blant mange av livets leker, som jeg begynner gjenoppdage nå om dagen.
Når jeg leker med tanker om hvordan ting ikke virker tilfeldig, kjennes det som jeg møter på en skikkelig skøyeraktig gjøgler. Han blunker, legger hodet spørrende på skakke, akkurat passe lurt til at jeg skjønner han vet noe jeg aldri kan få vite.
Et øyeblikk åpner han en dør til verdenen der alt er tilfeldig, faktisk reneste kaos, meningen var det bare vi som skapte som de underlige meningssøkende vesenene vi er. Så meningssøkende er vi, at når vi søker å se sammenhenger, skaper vi de med blikket vårt. Vi legger merke til det som passer, forkaster det som ikke passer, vi får øye på det vi assosierer med noe annet. Og om en tror skikkelig på sammenheng, kan en innbille seg at en er i en slags flyt, at ingenting er tilfeldig, men samtidig meningsfullt. Gjøgleren rister på hodet, bjellene på hodet sier plingelingeling. For hvor er logikken i å tro ingenting er tilfeldig, uten samtidig å gjøre oss til marionetter for en determinisme, hvor vi verken har valg eller mening?
Så titter gjøgleren oppmerksomt og underfundig på meg, ber meg snu meg rundt, og bak meg står Kabat-Zinn, han åpner en gigantutgave av sin bestseller, den rekker ham til halsen mens han står bak og holder den oppe. Bokstavene har fått en rosa karaoke-ball over seg, og vi sier de i takt med ballens hopp fra ord til ord, Kabat-Zinn, gjøgleren og jeg: "At some point, we may even see that it is not quite correct to say that we are doing the threading. It's more like we become conscious of a connectedness which has been here all the time. We have climbed to a vantagepoint from witch we can more readily precieve wholeness, and can cradle the flow of present moments in awareness."
Gjøgleren setter opp en viktig pantomime-mine, setter seg spontant i lotus-stilling med demonstrativ fred i ansiktsmusklene, før han fniser i sin egen lattermilde fred og rekker tunge til mannen bak boken, jeg tenker dette er en fornærmelse mot hva han står for, og står bak, dvs boka med de store ord og den rosa ballen. Men Den Vise Mann rekker skøyeraktig tunge tilbake og blunker, og jeg ser de er gamle venner i en annen historie, jeg smiler inni meg. Kabat-Zinn hopper inn i boka si, den smeller igjen, jeg putter den i vesken og går til neste kafé.
Venninnen der sitter og leser japansk, hun siterer japansk for meg, vi snakker om foreldre og oppgjør og aksept. Og plutselig sier hun: "Jeg fant ut dette året at stolthet har aldri gjort meg noe godt. Så jeg gidder ikke være stolt lenger. Jeg kan heller ha integritet." Hun vet ikke at stolthet var det jeg fikk øye på denne julen, i meg sjøl, både i forhold til foreldre-greia og mindfulness-greia. Nei, det er ikke tankelesing det handler om. Men noe er det.
Og gjøgleren er der, sitter på øret hennes og gjemmer seg bak kaffekopper mens han fniser. Så springer han bortover bordet, piruett-snurrer over et morgenblad og tar et flyvehopp gjennom lufta inn en dør. Jeg følger etter. Åja, nok en dør til minnebanken.
Gjøgleren sitter og gliser på skulderen min idet jeg vandrer bortover storgaten i Tønsberg. Jeg er 17 år, og har bestemt meg for å ha tillit til intuisjon, og at vi inngår i sammenheng på en måte vi ikke kan fatte. Jeg føler meg "i flyten". Så når jeg får øye på en bok på et tilbudsbord utenfor bokhandelen langt der fremme, og tenker "den skal min far ha", gidder jeg ikke engang se nøye å tittelen før jeg har kjøpt den. Jeg leverer den til ham som en slags selvfølge: "Jeg fikk et innfall om at du skulle ha denne boka, jeg vet ikke hvorfor". Han ringer meg dagen etter og sier boka utfylte det hullet han manglet i artikkelen han jobber med. Minnet om et telefonrør smuldrer opp ved det ene øret, gjøgleren humrer i det andre: "Du vet at den hendelsen først ble spesiell for deg da du entret andre virkeligheter, der uforklarlig sammenheng ikke er en selvfølge? Først med avstanden til det naturlige, blir det overnaturlig."
Jeg er svimmel, litt ustø på beina når han dytter meg inn neste dør, og jeg tenker kanskje han forsøker slite ut hodet mitt med minner og metafysikk.. isåfall håper jeg intensjonen er å fornye evnen til fri tanke heller enn å lokke meg ut i full forvirring.
Innenfor neste dør ser jeg meg selv utenifra, sittende på sengen min i skansen, 22 år gammel. Og jeg vet hva som foregår: Troen og tvilen, lattermildheten og alvoret, en overbærenhet med min stadige tilbøyelighet til å tro på alt som ikke kan bevises.. og motet til å bare satse på at det er mulig, for det er jo ingeting å tape på å gå inn for noe. Om ikke annet, får jeg en nær tilstand ut av det.
Tårene renner, av en eller annen grunn, når følelsen kommer opp av vennen jeg skal prøve behandle, han som ligger et sted noenogfeti mil unna. Selv-suggesjon? Kroppen er varm, jeg forestiller meg han ligger fremfor meg med ryggen opp, lukker øynene, føler meg frem med hendene. Og jo, det prikler som om han hadde vært der, under hendene. Og som om han hadde vært der, kan jeg føle meg frem til hvilke områder som trenger oppmerksomhet, trenger støtte i sitt arbeide. Langsmed ryggraden, fra korsrygg til skuldervinger. Jeg lar det bare være hva det er, holder hendene der, forundres, og trekker de tilbake når det føles avsluttet.
Når jeg våkner neste dag, ser jeg på natten som om den var i en rus. Noe som ikke angår meg, som en fremmed utgave av meg som trodde på noe i natten som en ikke kan tro på i dagslys, men jeg smiler mildt over meg selv og tenker det vil kanskje alltid være en del av meg som holder seg åpen for alt som ikke kan bevises. I første sms sier han at ryggen er mye bedre over natten, han er tilbake på jobb. I andre sms spesifiserer han for første gang hva som var problemet; en strekk fra trening, i en muskel langsmed ryggraden, fra korsryggen til skulderblad.
"Hva gjorde du med dette minnet?" spør gjøgleren. "Jeg gjemte det vekk i vantro og flauhet, eller jeg dro det frem som en selvhevdelse, bevisføring, speiling av andres fascinasjon.. aldri en mellomting." Det begynner bli så mange tråder han viser meg, jeg er sliten og forvirret, føler meg faktisk som en marionett for min egen lek med gjøgleren. Men han er like full av energi og glød. Klapper i hendene begeistret over siste uttalelsen min, før han hopper ut i lufta og lander på fliser som svever i lufta. Han er en ballerina med balletsko, piruettdanser og nynner hemmelighetsfullt fra flis til flis. Jeg sitter over ham og ser på scenariet, og plutselig ser jeg at flisene er som tv-skjermer, med hvert sitt minne. "Dum-di-dum" nynner han, over den gangen mamma hadde kink i ryggen, den gangen med alven fikk tryggheten min, hjørnesofaen og Steinars arm, første møte med Siv, hverdag "i flyten", hver skjerm har et minne om noe som ikke kjentes tilfeldig... "Skam eller selvhevdelse, skam eller selvhevdelse, dum-di-dum" nynner han.
Gjøgleren stanser, trekker frem et hatt og ut av den en liten søt inder med briller. Han sier "The beauty of quantum physics is that it can explain everything" med indisk morsom aksent. "Hvorfor leste du aldri boka til den søte inderen med den morsomme aksenten?" spør gjøgleren, "den som dukket opp hos en venn rett etter du hadde ønsket å komme over den, som en åpenbar invitasjon fra universet?" Han gestikulerer og danser ut de siste ordene, så overspilt at jeg mistenker en dobbel ironi: Han gjør ikke bare narr av uttalelser om invitasjoner fra universet, han også gjør narr av de som gjør narr. Jeg humrer og smiler til ham med glede over friheten i at han både respekterer og gjør narr av alt på samme tid. "Kanskje å lese den boka ville være å hoppe ut i troen på en virkelighet jeg ikke hadde turt stå for, om jeg trodde klart på den? Når innholdet i boka sannsynligvis handler om nettopp det som gjorde at jeg leste boka, sammenhengene vi ikke har fattet enda, og bevissthetens deltakelse og påvirkning... vel.. " "...Ingen vei tilbake fra kaninhullet?" "Nettopp."
"Men Kabat-Zinn da?", tenker jeg, "Han og gjøgleren virker som gamle kjenninger, men han ser sammenhengen som gitt, og bevisstheten som bare et verktøy for å se den, ikke påvirke den på uante måter..?" Gjøgleren har hørt hva jeg tenker, for det er litt mer legitimt for en imaginær figur representativ for en side ved seg sjøl i sitt eget sinn å være tankeleser, enn for de fleste andre: "Hvem sier at en av deres virkeligheter er mer virkelig enn den andres? Han lever i den hvor sammenheng er noe han er uungåelig en del av, men ikke kan påvirke i den grad de ikke har beviser for i annet enn spekulatv kvantefysikk. Du er en nyere generasjon, du kan gjerne avansere din virkelighet litt. Du står fritt til å velge, må vite." "Men jeg er fremdeles ikke helt klar for å velge på det området.. Det er et enste sammensurium av vitenskapelige paradigmer, svevende hippier, tvil og tro, selvbildeveing i forhold til det ene og det andre.. Jeg kan ikke si jeg er særlig mindre forvirret nå enn da vi begynte leken, vennen. Har du noen glede av en slik runddans uten resultater?" "Jeg har alltid glede! Og jeg favoriserer spørsmål fremfor svar like mye som jeg favoriserer lek over selvhøytidelighet. Med lek er nyansene og krinklene og krokene i din bevisthet, ja.. selv der det er frykt, skam eller tvil, så aldeles uskyldig lett tilgjengelig. Og du vet... riktig kløktige virkeligheter males med en bra pensel. Frykt har en lei tendens til å slite på bustene."
Olafur Arnalds. Strykere og piano som med et sørgmodig smil tiner opp islandsk kulde så det nesten gjør vondt i sjelens frossenhet. Sånn som når stortåa nesten har fryst til is der ute, og du kommer inn, og den skriker, omtrent den eneste tiden på året stortåa får anledning til å gi klar beskjed om sin eksistens, så du kan kjenne det innenfra. Hjertet gir lyd om sin eksistens langt oftere. Med eller uten Olafur Arnalds og hans strykere sin hjelp.
Solar Plexus kan også snakke et ganske eksistensielt språk til tider. Mellom angst og befrielse, mellom en halvsluknet glo og full livsbejaende flamme. Denne gangen er det jeg som tar kontakt med min gamle venn S.P. Å puste dypt i magen er å plukke opp røret. Å kjenne den velkjente lenken rundt midjen - den som tvinner seg i hver periode kontakten blir perifer - briste ledd for ledd, er å taste nummeret. Og når det skjelver, og jeg ler inni meg: "Hva er det ved livet å være redd for?" og minnes ildfuglegget i magen og alle gangene jeg brant av å følge fandenivoldske vinder, da er linjen opprettet. Samtalens innhold, eller tidspunkt for selve møtet, vet jeg ikke. Men snart er det vår.
Snart er det vår.
En venn snakket idag om sin enorme usikkerhet i en situasjon hvor en viktig person i livet hans ikke responderte på en mail. Hvor mange tanker det fostret, fantasier om alternative forklaringer, fra det mer sannsynlige til det mindre. Hvor underlegen den andre han følte seg, akkurat som den hadde fått makten over hans sinn på et vis, holdt ham i sjakk frem til neste trekk. Men på et vis var det også han som plasserte seg der. Og den andre.. vel.. det er alltid en annen. I disse trakter, og i disse tider: En annen som også føler seg mindreverdig.
Jeg var et lite stykke på vei oppi hodet med tanker om min egen tendens til å svømme i lignende usikkerhetslandskaper som den han beskrev, og en dertilhørende liten murrende angst, da vi gikk ut av restauranten og jeg nesten snublet i et reklameskilt som sa: "Våkn opp!" Da fortalte jeg vennen om tankene og skiltet, og vi lo varme immellom oss og snøen.
Mindreverd-dansen, og mindreverd-miskommunikasjonen, trenger ikke mer enn én sjel med litt helere selvfølelse for å bli transparent og irrelevant. Det var en tid jeg erfarte å være den sjelen, det var så de normene som oppstår mellom folks indre jantelov-stemme og forestillingen om de andres lignende stemmer, ikke angikk meg store deler av tiden. Jeg møtte folk et annet sted, der hver vår verdighet var en selvfølge.
Hvilken virkelighet! Jeg har så lyst til å male virkeligheten min framover med en like god pensel. Penselen brukt siste halvåret suger langhåret balle (jeg tillater meg å bryte aldri så lite med den poetiske skrivestilen). Angst og beven.
(Soundtrack-vending: Mr Bungle - "California" albumet)
Disse samtalene, disse samtalene. Kanskje jeg er som Jim Carrey karakter i Truman show, bare at i mitt show kan andre lese tanker i tillegg? Jeg husker jeg hadde sånne små anfall av frykt for at alt var et teater rundt meg, da jeg gikk på ungdomsskolen. Livet virket bare så helvetes påtakelig iscenesatt noen ganger, jeg kunne ikke fatte og begripe at det ikke var en slags plan bak... og når en ikke tror på Gud, er kreativ paranoia neste utvei. Så har man enda en ting å iallfall i mild grad relatere seg til hos fremtidige pasienter. Men på et tidspunkt kan idéer av merkelig art heller bli en lek med tanker, med spenningen i at vi egentlig aldri kan vite (truman-teorien er jo tross alt en ikke-falsifiserbar hypotese), blant mange av livets leker, som jeg begynner gjenoppdage nå om dagen.
Når jeg leker med tanker om hvordan ting ikke virker tilfeldig, kjennes det som jeg møter på en skikkelig skøyeraktig gjøgler. Han blunker, legger hodet spørrende på skakke, akkurat passe lurt til at jeg skjønner han vet noe jeg aldri kan få vite.
Et øyeblikk åpner han en dør til verdenen der alt er tilfeldig, faktisk reneste kaos, meningen var det bare vi som skapte som de underlige meningssøkende vesenene vi er. Så meningssøkende er vi, at når vi søker å se sammenhenger, skaper vi de med blikket vårt. Vi legger merke til det som passer, forkaster det som ikke passer, vi får øye på det vi assosierer med noe annet. Og om en tror skikkelig på sammenheng, kan en innbille seg at en er i en slags flyt, at ingenting er tilfeldig, men samtidig meningsfullt. Gjøgleren rister på hodet, bjellene på hodet sier plingelingeling. For hvor er logikken i å tro ingenting er tilfeldig, uten samtidig å gjøre oss til marionetter for en determinisme, hvor vi verken har valg eller mening?
Så titter gjøgleren oppmerksomt og underfundig på meg, ber meg snu meg rundt, og bak meg står Kabat-Zinn, han åpner en gigantutgave av sin bestseller, den rekker ham til halsen mens han står bak og holder den oppe. Bokstavene har fått en rosa karaoke-ball over seg, og vi sier de i takt med ballens hopp fra ord til ord, Kabat-Zinn, gjøgleren og jeg: "At some point, we may even see that it is not quite correct to say that we are doing the threading. It's more like we become conscious of a connectedness which has been here all the time. We have climbed to a vantagepoint from witch we can more readily precieve wholeness, and can cradle the flow of present moments in awareness."
Gjøgleren setter opp en viktig pantomime-mine, setter seg spontant i lotus-stilling med demonstrativ fred i ansiktsmusklene, før han fniser i sin egen lattermilde fred og rekker tunge til mannen bak boken, jeg tenker dette er en fornærmelse mot hva han står for, og står bak, dvs boka med de store ord og den rosa ballen. Men Den Vise Mann rekker skøyeraktig tunge tilbake og blunker, og jeg ser de er gamle venner i en annen historie, jeg smiler inni meg. Kabat-Zinn hopper inn i boka si, den smeller igjen, jeg putter den i vesken og går til neste kafé.
Venninnen der sitter og leser japansk, hun siterer japansk for meg, vi snakker om foreldre og oppgjør og aksept. Og plutselig sier hun: "Jeg fant ut dette året at stolthet har aldri gjort meg noe godt. Så jeg gidder ikke være stolt lenger. Jeg kan heller ha integritet." Hun vet ikke at stolthet var det jeg fikk øye på denne julen, i meg sjøl, både i forhold til foreldre-greia og mindfulness-greia. Nei, det er ikke tankelesing det handler om. Men noe er det.
Og gjøgleren er der, sitter på øret hennes og gjemmer seg bak kaffekopper mens han fniser. Så springer han bortover bordet, piruett-snurrer over et morgenblad og tar et flyvehopp gjennom lufta inn en dør. Jeg følger etter. Åja, nok en dør til minnebanken.
Gjøgleren sitter og gliser på skulderen min idet jeg vandrer bortover storgaten i Tønsberg. Jeg er 17 år, og har bestemt meg for å ha tillit til intuisjon, og at vi inngår i sammenheng på en måte vi ikke kan fatte. Jeg føler meg "i flyten". Så når jeg får øye på en bok på et tilbudsbord utenfor bokhandelen langt der fremme, og tenker "den skal min far ha", gidder jeg ikke engang se nøye å tittelen før jeg har kjøpt den. Jeg leverer den til ham som en slags selvfølge: "Jeg fikk et innfall om at du skulle ha denne boka, jeg vet ikke hvorfor". Han ringer meg dagen etter og sier boka utfylte det hullet han manglet i artikkelen han jobber med. Minnet om et telefonrør smuldrer opp ved det ene øret, gjøgleren humrer i det andre: "Du vet at den hendelsen først ble spesiell for deg da du entret andre virkeligheter, der uforklarlig sammenheng ikke er en selvfølge? Først med avstanden til det naturlige, blir det overnaturlig."
Jeg er svimmel, litt ustø på beina når han dytter meg inn neste dør, og jeg tenker kanskje han forsøker slite ut hodet mitt med minner og metafysikk.. isåfall håper jeg intensjonen er å fornye evnen til fri tanke heller enn å lokke meg ut i full forvirring.
Innenfor neste dør ser jeg meg selv utenifra, sittende på sengen min i skansen, 22 år gammel. Og jeg vet hva som foregår: Troen og tvilen, lattermildheten og alvoret, en overbærenhet med min stadige tilbøyelighet til å tro på alt som ikke kan bevises.. og motet til å bare satse på at det er mulig, for det er jo ingeting å tape på å gå inn for noe. Om ikke annet, får jeg en nær tilstand ut av det.
Tårene renner, av en eller annen grunn, når følelsen kommer opp av vennen jeg skal prøve behandle, han som ligger et sted noenogfeti mil unna. Selv-suggesjon? Kroppen er varm, jeg forestiller meg han ligger fremfor meg med ryggen opp, lukker øynene, føler meg frem med hendene. Og jo, det prikler som om han hadde vært der, under hendene. Og som om han hadde vært der, kan jeg føle meg frem til hvilke områder som trenger oppmerksomhet, trenger støtte i sitt arbeide. Langsmed ryggraden, fra korsrygg til skuldervinger. Jeg lar det bare være hva det er, holder hendene der, forundres, og trekker de tilbake når det føles avsluttet.
Når jeg våkner neste dag, ser jeg på natten som om den var i en rus. Noe som ikke angår meg, som en fremmed utgave av meg som trodde på noe i natten som en ikke kan tro på i dagslys, men jeg smiler mildt over meg selv og tenker det vil kanskje alltid være en del av meg som holder seg åpen for alt som ikke kan bevises. I første sms sier han at ryggen er mye bedre over natten, han er tilbake på jobb. I andre sms spesifiserer han for første gang hva som var problemet; en strekk fra trening, i en muskel langsmed ryggraden, fra korsryggen til skulderblad.
"Hva gjorde du med dette minnet?" spør gjøgleren. "Jeg gjemte det vekk i vantro og flauhet, eller jeg dro det frem som en selvhevdelse, bevisføring, speiling av andres fascinasjon.. aldri en mellomting." Det begynner bli så mange tråder han viser meg, jeg er sliten og forvirret, føler meg faktisk som en marionett for min egen lek med gjøgleren. Men han er like full av energi og glød. Klapper i hendene begeistret over siste uttalelsen min, før han hopper ut i lufta og lander på fliser som svever i lufta. Han er en ballerina med balletsko, piruettdanser og nynner hemmelighetsfullt fra flis til flis. Jeg sitter over ham og ser på scenariet, og plutselig ser jeg at flisene er som tv-skjermer, med hvert sitt minne. "Dum-di-dum" nynner han, over den gangen mamma hadde kink i ryggen, den gangen med alven fikk tryggheten min, hjørnesofaen og Steinars arm, første møte med Siv, hverdag "i flyten", hver skjerm har et minne om noe som ikke kjentes tilfeldig... "Skam eller selvhevdelse, skam eller selvhevdelse, dum-di-dum" nynner han.
Gjøgleren stanser, trekker frem et hatt og ut av den en liten søt inder med briller. Han sier "The beauty of quantum physics is that it can explain everything" med indisk morsom aksent. "Hvorfor leste du aldri boka til den søte inderen med den morsomme aksenten?" spør gjøgleren, "den som dukket opp hos en venn rett etter du hadde ønsket å komme over den, som en åpenbar invitasjon fra universet?" Han gestikulerer og danser ut de siste ordene, så overspilt at jeg mistenker en dobbel ironi: Han gjør ikke bare narr av uttalelser om invitasjoner fra universet, han også gjør narr av de som gjør narr. Jeg humrer og smiler til ham med glede over friheten i at han både respekterer og gjør narr av alt på samme tid. "Kanskje å lese den boka ville være å hoppe ut i troen på en virkelighet jeg ikke hadde turt stå for, om jeg trodde klart på den? Når innholdet i boka sannsynligvis handler om nettopp det som gjorde at jeg leste boka, sammenhengene vi ikke har fattet enda, og bevissthetens deltakelse og påvirkning... vel.. " "...Ingen vei tilbake fra kaninhullet?" "Nettopp."
"Men Kabat-Zinn da?", tenker jeg, "Han og gjøgleren virker som gamle kjenninger, men han ser sammenhengen som gitt, og bevisstheten som bare et verktøy for å se den, ikke påvirke den på uante måter..?" Gjøgleren har hørt hva jeg tenker, for det er litt mer legitimt for en imaginær figur representativ for en side ved seg sjøl i sitt eget sinn å være tankeleser, enn for de fleste andre: "Hvem sier at en av deres virkeligheter er mer virkelig enn den andres? Han lever i den hvor sammenheng er noe han er uungåelig en del av, men ikke kan påvirke i den grad de ikke har beviser for i annet enn spekulatv kvantefysikk. Du er en nyere generasjon, du kan gjerne avansere din virkelighet litt. Du står fritt til å velge, må vite." "Men jeg er fremdeles ikke helt klar for å velge på det området.. Det er et enste sammensurium av vitenskapelige paradigmer, svevende hippier, tvil og tro, selvbildeveing i forhold til det ene og det andre.. Jeg kan ikke si jeg er særlig mindre forvirret nå enn da vi begynte leken, vennen. Har du noen glede av en slik runddans uten resultater?" "Jeg har alltid glede! Og jeg favoriserer spørsmål fremfor svar like mye som jeg favoriserer lek over selvhøytidelighet. Med lek er nyansene og krinklene og krokene i din bevisthet, ja.. selv der det er frykt, skam eller tvil, så aldeles uskyldig lett tilgjengelig. Og du vet... riktig kløktige virkeligheter males med en bra pensel. Frykt har en lei tendens til å slite på bustene."
tirsdag 5. januar 2010
På scenen er han kledt i en yndig bondejenteaktig kjole og stor stråhatt på snei, vrikker på rumpa mens røsten tilhører mannen han ikke ser i seg selv enda. Han har mot til å være en marionett for andres fordommer og uforståenhet til valgene han tar, enten det er å gå med kjole eller respondere på andres forundring med å spille ut galskapen, være sin egenskapte karikatur. I rommet er det ikke bare flir, bryddhet og fascinasjon. Det prikler under overflaten, en annen konsistens enn hva folk uttrykker i det sosiale spillet: Alle individene, deres frihetslengsel, og deres frihetsangst. Det er en annen enn de selv der oppe, som leker på tross av skammen. Det er en annen enn de selv, som portretterer sin galskap, menneskenes galskap, som er i forvirringen der andre frykter å gå i oppløsning.
Jeg selv sjonglerer flere holdninger til ham en kveld som denne, og en stemme i meg selv som undrer meg over de. En holdning uttrykkes i blikkveksling med de andre rundt bordet: fascinasjon, lattermildhet, og overbærende kjærlighet, som for et barn og dets mange påfunn. En annen uttrykkes når en av oss foreslår å be ham opp igjen til å improvisere, der en underforstått selvfølge i meg og de andre er at han egentlig er en lik oss, en venn i lokalet.
Og når han og jeg er ansikt til ansikt: En holdning av umiddelbar og rolle-lekende imøtekommenhet. Tidvis speiler jeg gjensidig koketthet over å like hverandre som mennesker uten kategorier for hvordan vi liker hverandre, tidvis ønsker jeg iverata denne unge, litt naive skjønnheten og hans behov for bekreftelse, tidvis er jeg smigret som en jentunge over oppmerksomheten han viser meg. Og under alle disse holdningene og flere, med sine koblinger til de mange uttrykk en utviser automagisk i en sosial setting, finner jeg noe annet. Frihetsangsten. Frihetslengselen. Beundringen vokser seg bare sterkere etter oppdagelsen av at han egentlig er redd for hva andre syns, og likevel tar sine valg. Det er ikke frihet fra skam eller redsel han speiler, men friheten til å gjøre noe annet likevel. Friheten til å leke med sine roller, også når de skremmer en. Friheten til å rope også når en vil unnskylde sin egen eksistens. Og friheten til å være et vandrende sammensurium av mulige kategorier, diagoser og objekter for min og andres fordømmelse og analyse, og oppleve at en eksisterer, at noen ønsker en velkommen og at det finnes kjærlighet for en, også når en kjenner seg fremmed for andre og seg selv.
Jeg selv sjonglerer flere holdninger til ham en kveld som denne, og en stemme i meg selv som undrer meg over de. En holdning uttrykkes i blikkveksling med de andre rundt bordet: fascinasjon, lattermildhet, og overbærende kjærlighet, som for et barn og dets mange påfunn. En annen uttrykkes når en av oss foreslår å be ham opp igjen til å improvisere, der en underforstått selvfølge i meg og de andre er at han egentlig er en lik oss, en venn i lokalet.
Og når han og jeg er ansikt til ansikt: En holdning av umiddelbar og rolle-lekende imøtekommenhet. Tidvis speiler jeg gjensidig koketthet over å like hverandre som mennesker uten kategorier for hvordan vi liker hverandre, tidvis ønsker jeg iverata denne unge, litt naive skjønnheten og hans behov for bekreftelse, tidvis er jeg smigret som en jentunge over oppmerksomheten han viser meg. Og under alle disse holdningene og flere, med sine koblinger til de mange uttrykk en utviser automagisk i en sosial setting, finner jeg noe annet. Frihetsangsten. Frihetslengselen. Beundringen vokser seg bare sterkere etter oppdagelsen av at han egentlig er redd for hva andre syns, og likevel tar sine valg. Det er ikke frihet fra skam eller redsel han speiler, men friheten til å gjøre noe annet likevel. Friheten til å leke med sine roller, også når de skremmer en. Friheten til å rope også når en vil unnskylde sin egen eksistens. Og friheten til å være et vandrende sammensurium av mulige kategorier, diagoser og objekter for min og andres fordømmelse og analyse, og oppleve at en eksisterer, at noen ønsker en velkommen og at det finnes kjærlighet for en, også når en kjenner seg fremmed for andre og seg selv.
søndag 3. januar 2010
paranøtter
Paranøtter og Woven Hand, etter fiskesuppe og Tool.
Det foregår mye i meg i disse dager. Det er mye godt, det er mye... velkjent i ny drakt. Gjenkjennelse av meg sjøl, slik jeg kjenner denne personen fra innsiden. Sverdfisktrombone blir en ventil i disse tider av tilbakeblikk og håp om gjenskapelse. Jeg vil ivareta betydningen av dette rommet... ikke bare er det et rom for alt som ikke får plass, det er et rom som binder sammen noen av trådene ingen andre enn jeg kjenner. Og det er mest for min egen del jeg skriver.
Bright Eyes på vei fra jobb tidligere idag, pakket inn mellom det hvite som faller. "Lifted, or the story is in the soil, keep your ear to the ground", albumet som maler fram desperasjonen og skjønnheten på terskelen til 20-årene, med akkurat den pompøsiteten den tiden kalte på, den som rokker ved den åh-så-fryktede flatheten.
"I've been hanging down by the train depot. No, I don't ride, I just sit and watch the people there. And they remind me of wind up cars in motion. The way they spin and turn and jockey for positions. And I wanna scream out that it all is nonsence: 'Your life's one track, can't you see it's pointless?' But then my knees give under me. My head feels weak and suddenly, it's clear to see it's not them, but me who's lost my self-identity, as I hide behind these books I read while scribling my poetry, like art could save a wretch like me, with some ideal ideology, that no one could hope to achieve. And I'm never real, it's just a scetch of me! And everything I make is trite and cheap and a waste of paint, of space, of time..."
Befrielse.. over å ta inn de låtene, slik de portrettherer tilværelsen som noe satt på spissen mellom død og gjenfødsel, slik de strekker seg ut etter et større bilde, der kjærlighet ikke er klisjé men det råeste vi har. Åh.. blikket til unge poeter med gamle sjeler... fullt av klokskap og naivitet på samme tid.. bevart er evnen til å drømme om noe annet enn gjentakelsen av alt en allerede kjenner.
It's not a movie
No private screening
This method acting
Well I call it living
It's like a fountain
A door that's open
We have a problem
With no solution but to love
And to be loved
Nei, jeg kommer ikke til å forsvinne. Ikke kommer jeg til å rømme heller. Og det er et fritt valg å bli, selv i det ubehagelige. Idet jeg tør smake på at muligheten er der.. til å flytte til karibien og bo i et skur, eller finne en gård i nesodden og importere økologisk sjokolade, eller hvasomhelst... og jeg likevel tar et valg om å bli, er det en sterk påminnelse om eierskapet over mitt eget liv.
Ja, det er mye som kjennes som det ikke stemmer med den sfæren jeg skal tilbake i nå... en manglende ressonans med kroppens viten, et nettverk av mine (og andres.. nei, jeg tror ikke det bare er projiseringer) mindreverdsfølelser og selvhevdelsebehov, en fremmedhet som overgår den jeg kjente på videregående, mye fordi den blir så paradoksal når så mye av innholdet snakker til meg, som mitt fag. Og ja, jeg tenker at det kan bli et spørsmål om å holde ut en stor del av hverdagen, håpe å ikke miste troen på meg sjøl, og troen på at jeg senere kan finne en naturlig og virkingsfull måte å være det jeg skal være, uten at utdannelsen har snevret sammen perspektivet og mitt potensiale for mye. Og et spørsmål om å Leve først og fremst utenfor de veggene.
Jeg ønsker ikke at det skal oppleves sånn. Jeg drømmer om den samme gleden, åpenheten, naturlige menneskeligheten der som ellers i livet.. om ikke rundt meg så ihvertfall i meg. Og når jeg kjenner valget om å være der er mitt, løfter noe seg fra å handle om å føle seg fanget og redd, og være forbanna på et samfunn som stadig gir meg oppgulp av slike følelser, til hvordan å forholde seg til forløpet jeg velger, med alt det innebærer. Hvordan forholde seg. Hvordan forholde seg.
Hvordan forholder jeg meg til å være følelsesmenneske i en mental akademisk verden, der også følelser reduseres til en bit i et analytisk puslespill? Og herunder kroppslig funderte reaksjoner og fornemmelser som jeg lett kan avskrive som vrangbilder, når de ikke ledsages av en god analyse eller argumentasjon? Hvordan forholder jeg meg til en sosial skolehverdag hvor jeg kjenner jeg er glad i de rundt meg, samtidig som jeg erfarer og har begynt forvente å kommunisere med de fra en anstrengt og mindreverdig posisjon i meg sjøl? Hvordan forholder jeg meg til min egen tilbøyelighet til å, i en grad jeg knapt kan huske å ha opplevd, navigere meg etter en forestilt og sannsynligvis ikke-eksisterende standard? Hvordan forholder jeg meg til overgangene og kontrastene i hverdagen, langs hele skalaer med ytterpunkter, akademias fordømmelse av det annerledes-tenkende og de annerledes tenkendes fordømmelse av akademia.. og min opplevelse av å tidvis integrere fordømmelser begge veier, og tidvis oppleve sylskarpe erkjennelser av at ytterpunktene er illusjoner, skapt av fordømmelsen, min og andres. Hvordan forholder jeg meg til både lengselen etter, og angsten for å blande verdener? Min stadige drøm om å introdusere enkeltpersoner jeg liker i klassen for livet mitt ellers, for den jeg 'virkelig' er, og den dertilhørende klassiske frykten for avvisning?
Det er et ord. Et ord som noen ganger oppleves nesten som et opphøyd hån ovenfor min personlige utvikling. For idet jeg tenker jeg ikke kan leve opp til det, og fornemmer motstanden, befinner jeg meg i en paradoksal selvmotsigelse. Men ordet er ikke bare et slags svar på alt ovenfor, det er et symbol for broen mellom flere såkalte ytterpunkter i livet. Det drypper fra munnen til reiki-healere, forelesere og medstudenter når du minst venter det.
Ordet er Aksept.
fredag 30. oktober 2009
What you are
(Soundtrack: ”Stormy High” og “Queens will play” – Black Mountain)
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
Alle tilstandene.
Disse siste to-tre månedene i livet mitt har vært… noe livet mitt fra før av ikke har dannet seg kategorier for å beskrive. Jeg har prøvd å bruke begrepene mine om det. Å ikke være à jour med seg selv, i et sjelelig jetlag hvor livet har reist langt foran resten av en. Å, så nyttig metafor ved flere tilfeller av raske sprang tidligere i livet, men den treffer bare delvis nå. Å ikke være i kontakt med seg selv, ha koblingen mellom sinn og kropp inntakt, har jeg også opplevd før, og mye sterkere. Men jeg danser som om kroppen aldri hadde glemt sin egen eksistens, og aldri mistet båndet sitt til musikken.
Samtidig har jeg hatt en følelse av villfarelse flere stunder de siste månedene, som jeg ikke har opplevd på mange år. Surrealisme, ikke av det slaget jeg nyter å lulle meg selv inn i for å skake virkelighetsbildet og svømme i en verden hvor vi ikke vet hvem som drømmer eller er drømt, men av det slaget som griper meg innenfra når jeg minst venter det. Det minner meg om tilstander den gangen jeg var i kjærlighetsforholdet der jeg begravde sjelen min til fordel for frykten for å miste den andre, begravde den dypere for hver gang blod og død flimret for øya mine. Men å være 18 år og stirre døden i øya på daglig basis... surrealisme som innhenter en og forvrenger verden var et naturlig rop fra den forvirra gjemte sjelen da.
Nå har verken sjel eller kropp vært begravd eller glemt. Døden har ikke stirret meg i øya, jeg føler meg forsonet med den for nå, og jeg er 25 år med mange års trening i den autonomien jeg knapt hadde oppdaget den gang.
Likevel den surrealismen, som kommer innenfra, som springer ut fra en angst som ikke har knyttet seg til noe, bare naget under overflaten. Når ting opplevd få timer tilbake er som et fjernt minne, fordi jeg har gjemt meg og gjort livet der ute til noe uvirkelig og forvridd, noe som ikke angår meg. Når en bissarhet har plantet seg i magen når jeg har tenkt over hverdagen jeg faktisk lever, som om det ikke var mitt liv, men noen som lot som de var meg i mitt sted.
Når jeg ikke klarer noe annet enn å stille spørsmål, og flere spørsmål, uten å kunne argumentere eller konkludere eller begrunne ovenfor meg selv hvorfor jeg spør. Det er bare den følelsen av at noe skurrer. Og når jeg har få holdepunkter, lytter jeg til hva som kjennes naturlig. Altfor lite i livet den siste tiden har kjentes naturlig. Jeg har også stilt spørsmål ved om det skyldes bare det nye i livet.
(Soundtrack: ”Little boxes” – The Deceberists)
Det er så mye som kjennes unaturlig. Har det kanskje alltid gjort det? Samfunnet i Norge, normer og fikse idéer om noe man skulle ha eller være.. jeg var barn da det begynte skurre i møte med alt dette som ikke kjentes relevant. Den evinnelige fremmedfølelsen. Samtidig har jeg lært på et vis å trenge igjennom. Å bære noe naturlig inni meg… ta det med meg inn i menneske-møtene, å ha musikken som del av hverdagen, å søke farger, menneskelighet og estetikk med blikket. Jeg har aktivt oppsøkt ting som gir gjenklang i meg.. jeg har improvisert musikk med andre, jeg har funnet frekvenser i samtaler som handler om hva det vil si å leve, jeg har gått ut døra og vært i den gode flyt, jeg har lest ting som får det til å krible av kunnskapsutvidende resonans…. Min autonomi har ikke bare handlet om å bli selvstendig og ta egne valg, men å ha meg selv med inn i alt jeg foretar meg, å alltid validere omgivelser gjennom å kjenne etter resonansen i mitt eget følelsesliv. En aktiv preventiv mot sosialpsykologisk suggesjon, med en forbanna ensomhet som bivirkning. Enda mer når kropp og følelse sier noe skurrer, og jeg ikke har ordene.
En annen metafor dukket opp som beskrivelse av denne tiden. Dukken med tråder i armer og bein, og dukkemesteren stående over, er en velbrukt metafor, men likevel ikke gått ut på dato. Jeg føler den beskriver en følelse mer enn forhold jeg kan peke på konkret. Følelsen av å være den dukken… uten helt å vite hvem the puppetmaster er, om det er mitt fakultet, et større system eller kanskje bare trådene til menneskenes frykt og mindreverdfølelser, og hvordan det påvirker livet mitt og gjør at jeg ikke beveger armer og bein av egen kraft og intensjon.
(Soundtrack: ”What you are” og "Dark Autumn Hour" – Frontier Ruckus)
Ja, det er noe der. I ordet intensjon. Jeg føler intensjonen denne tiden ble så vag. Intensjonen var kjærlighet. ER kjærlighet. Mamma ba meg se på hele sammensuriumet av metoder og ord og idéer og forskrifter med blikk for at det opprinnelig bygger på kjærlighet, selv om ingen vil bruke det ordet. ”Tenk på alt de har bygget opp for og rundt pasienten. Et voldsomt apparat, for å hjelpe mennesket”. Jeg hørte ordene og smilte, det er jo en så fin tanke, men bitterheten skjøt raskt inn, over at noe som bunner i kjærlighet kjennes ut i praksis som noe som svekker min kjærlighet til meg selv og verden. Den kjærligheten som drev meg til en naturlig livsførsel på tross av alle distraksjonene, alt maset.
En tid nå kjentes det som maset tok over. Jeg begynte tro på Bill Hicks’ "Ride", legge følelsene mine i ting som tapper meg og gjør meg mindre, framfor å se igjennom gjøgleriet i den grad jeg vanligvis klarer.
Jeg har skrevet dette mest i fortidsform. Ganske bevisst. Noe annet som har kjennetegnet denne tiden, har vært alle løftene. Fra en skrudd sosial hverdag på skolen preget av sosial usikkerhet og et blikk utenfra på hvordan dette hindret naturlig kontakt og å se menneskene rundt meg… til blottleggelse av -og aksept for usikkerheten og videre mer avslappa holdning til alt sosialt i den delen av livet. Mange tankemønstre har blitt bevisstgjort og endret, jeg kan ikke skjønne selv hvordan jeg har greid det. Ivaretakelse. Søken etter inputene jeg trenger. Endringer gjort på timen ved å puste, danse, se meg rundt og styre blikket mitt der jeg vet det gjør meg godt. Og nå kanskje enda et løft.
I dag gikk jeg rundt i byen for første gang på lenge med noe følelse av å være på reise i min by. Et snev av spenning, og en kribling av muligheter. Jeg kjente lysten til å treffe noen spontant, lære noe nytt av noen, oppdage en ny side ved verden og meg selv. Jeg hadde en telefonsamtale med en kamerat ikveld, og han kom med noen betraktninger på sin måte, med sin innfallsvinkel, som jeg fant klang veldig med egne betraktninger og psykologisk kunnskap. Ikke bare gjenklangen, men selve prosessen med å dekode de forskjellige uttrykksformene til meg, han og det psykologiske begrepsapparat og kjenne samme innholdet igjen, ga meg gledesfølelse som satt igjen etter samtalen. Det samme gjorde følelsen av å engasjere meg i en annens liv uten at det kjentes som en anstrengelse på topp av å forsøke holde engasjementet oppe for mitt eget liv.
Slike ting betyr noe. Jeg har vært en del glad i dag. Jeg har kjent glede mange stunder denne tiden, men i dag var det en sånn følelse av begynnelsen på noe. Kanskje dette er et liv jeg kan stå for, og føle jeg har valgt. På nytt.
fredag 21. august 2009
Syklus - verdighet
En tekst jeg skrev på pc'en nyåret '08. Erkjennelsene og ønskene den beskriver er meg velkjent, de vender alltid tilbake som i en syklus, med ny smak og farge hver gang:
Verden er en utvidelse av mitt sanseliv. Fra hendene mine strekker fargene og luften seg kontinuerlig gjennom landskaper og stoffer vi tror er faste, men det finnes ingen grenser. Nei, kanskje det bare finnes rom, og valg. Her er et rom, her velger jeg hva skal være, akkurat her inne i mitt livsrom. Jeg føler det, her sitter det, her i hjertet sitter min åpenhet og mitt nei, min omfavnelse og min frihet.
Søylen inni meg har en klar tone, og klar farge. Verdighet. Verdighet selv over det forgjengelige. Verdighet selv ved det usikre, det famlende menneskelige. Dette er meg. Jeg ønsker ikke ta det fra meg. Ønsket er sterkere enn frykt er nå.
Leve leve leve leve. Jeg ville ikke valgt noe annet liv, enn det jeg lever. Jeg eier dette, jeg verdsetter det selv når jeg ikke viser det frem.
Blomstrende innover og utover. Jeg vil ikke oppta meg med om andre ser det. Jeg vil bare være del av strømningene, jeg vil bare lære å kommunisere med verden herifra. Fra å ta imot meg selv, og til å ta imot alt som noe annet enn speil for min manglende selvmottakelse. Kommunisere ved hvert valg, hver åpning for flyten i det å være.
søndag 19. juli 2009
Danse
Frihet har tusen nivåer. En tynn lenke rundt brystet, en av de mange, smuldrer opp. Så en til.
Og jeg merker at når noen lenker sprenges over et rom i tid, sanseligheten slipper lettere til, viljen til et godt liv er nærmere alt jeg gjør, alt jeg tenker.. da føles tilløp til stagnasjon eller ny lenketvinning som en sterkere sjelelig provokasjon. Noe som får det til å dirre. Det ligner sinne, men jeg har brukt ordet sinne om andre ting. Jeg har brukt så mange ord. Så ofte blir de stakkarslige symbolske erstatninger for egentlig følt mening. Alt ble et symbol for noe annet. Men det er iallfall en dirring... en kraft som stiger, som nekter fangenskap, nekter å stoppe opp der sjelen nettopp fikk en smak av bevegelse. Nekter gjenta mønstre utgått på dato, der sjelen nettopp fikk en smak av en annen måte å reagere på, forholde seg, uttrykke seg. Det handler om å ta vare på seg selv, i sitt ytterste. Ikke den biten av å ta vare på seg selv hvor jeg klapper meg selv på skulderen med omtanke eller et godt råd. Heller den biten hvor jeg tar vare på seg selv gjennom å stå med fandenivolsk blikk med beina på bakken også når ting dytter og napper og biter og drar i meg, enten det er mine egne demoner eller deltakelsen i andres drama.
Jeg danset så mye idag. Det ble renere for hver time. Og bevegelsene hadde sitt utspring fra innvoller nærmere beinmargen, for hver gang jeg følte meg for sliten til å fortsette. Jeg forstår ikke hvorfor jeg glemmer hva dans innebærer for meg, enda så mye jeg danser i livet mitt. At jeg glemmer hvordan det å bevege seg i musikk kan sprenge så mange barrierer i brystet. Hvordan det spretter pingpong-effekt mellom dansens åpnende virkning, og åpningens virkning på musikkopplevelse og dermed bevegelse. Alltid så mange nivåer. På alle områder. Jeg vet ikke om det finnes en topp.
Det er så mye som vokser seg irrelevant når en driver med lenkeoppbryting. Bekymringer. Skyldfølelse-temaer. En del av de besynderlige effektene av angsten for avvisning, som f.eks selv-hemmende tiltak for at ikke totalt fremmede man ikke har interesse av å kjenne, skal misforstå noe om hvem man er.
Mye sosial angst tendenser forbundet med skole og sjonglering av ulike sosiale sfærer, syntes også svært irrelevant nå. Men det er så jeg ikke tør kalle det irrelevant, i tilfelle jeg står der når situasjonen byr seg, og må forsvare en bønsj følelser jeg uken før med letthet kalte for irrelevans.
På den andre siden, underlig nok.. tror jeg ikke noen angst-ting, uansett hvor bisarr og utslående det utspiller seg i øyeblikket, har engasjert meg på en så positiv måte før. Det er en bit av meg som på nesten bestialsk vis gleder seg til situasjoner jeg kan komme til å møte hvor det knyter seg i magen, av følelsen av å enten måtte stå for noe eller tvinne en ny lenke eller fem. Enten det er sosial sjonglering eller personlige verdier i møte med studiet mitt eller hvasomhelst. Jeg har tillit til min evne til å vokse.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
