Åh, hva kan jeg gjøre her inne nå? Hva kan jeg skrive? Det er nå jeg står på terskelen til å gjøre Sverdfisktrombone forbundet til det nye i livet mitt. Jeg har vegret meg for det.. Ordene mine og deres verden knytter livet mitt sammen, men jeg føler så ofte at det ikke finnes et bånd nå, mellom fortid og fremtid.
Jeg undrer meg over hva som er meg, som blir med meg inn i det nye. Hva var meg i det gamle? Ingen vil slite med å kjenne meg igjen, om så livssituasjonen er en annen. Hva er det de kjenner igjen, hva er det som er med meg? Sånn egentlig?
Når jeg entrer stemninger jeg senest opplevde for litt over en måned siden, er det så de er bluss fra fortid, fra et annet liv. Og det er rart, for hvor mye har egentlig forandret seg? Og disse stemningene, er ikke de også tråder i livet mitt, som bølger gjennom meg i nye drakter, i nye tider? Vemodet. Musikkdyrkelsen. Fellesskapene og solitude'n. Varsom lidenskapelighet og forrykende ro. Plutselig bommulsmyk stillhet i de travleste gater, når tankene går saktere og livet kommer nærere. Stemningene er et hjem, ja.. det er så jeg kjenner meg hjemme når jeg entrer deres landskap.. og en uro brer seg når disse hjemmene får et drag av forgjengelighet ved seg.. noe jeg vil klamre meg til, eller noe som vekker sørgmodighet.
Gløden min. Det er kanskje den de kjenner igjen. De peker den ut når jeg ikke kjenner den selv også, som noe som skinner igjennom selv mine egne stengsler. Jeg tror jeg vil bli en mor som gløder i møte med sitt barn, kanskje jeg vil gløde mer enn noen gang. Kanskje gløden vil merkes så nært de innerste nerver, at forgjengelighetsangsten slår sprekker. How the light gets in.
Nei, det er ikke bare en forgjengelighetsangst eller forandringsangst. Hva er det, som gjør at jeg føler meg oftere slått av, ofte som en mekanisk kvasipredikator når jeg sier ord som termin og permisjon. Hva gjør at det tar så tid for meg å eie dette? Som noe jeg deltar i, ikke bare noe som skjer med meg...
Dette albumet også. Beth Gibbons & Rustin Man. Det er ganske svakt, det ekkoet som vibrerer mellom tonene, fra andre tider jeg hørte disse låtene. Igår var jeg svakt feberisk, og der jeg lå i mørket med han på telefonen, kunne jeg beskrive følelsen av at jeg, min bevissthet og mitt fysiske hode og kroppen som sank ned i madrass og pute, var som en asteroide eller liten planet som forsvant bakover i et univers som var fremfor meg. Fremfor meg innunder lukkede øyelokk. I et slikt univers blir minnene til dette albumet som livet på en av de andre planetene.. jeg vet hva som skjer der, jeg husker stemningen fra da jeg var der, det er lett når jeg hører stemmen hennes, kontrabassen, strykerne.. men angår livet som har vært meg lenger? Angår planeten som svever der ute meg?
Det var en jente som ofte klaget over at ansiktet hennes var assymetrisk. Hun var helt nydelig, men sartheten hennes vekket nærmest en irritasjon, som om hun eksemplifiserte alt jeg ble trukket mot å forbarme meg over.. eksemplifiserte det så kraftig som bare en sped fugl med assymetrisk ansikt kan. Jeg kunne ikke tåle eksempler som henne, det skulle ta så mange år til før jeg begynte se igjennom hva det hjelpeløse vekker i meg. Så jeg så henne bare noen få ganger. En av gangene var dette albumet i bakgrunnen.. jeg husker det, for jeg husker glimtet av å gi noe til henne, når hun kommenterte sangenes skjønnhet. Noe så intenst ved det. Jeg var aldri bevisst at det skremte meg. Aldri bevisst at i følelsen av å gi til spede fugler som kommenterer vakre sanger, ligger en slags grådighet. Spenningen mellom det suget som kommer fra andres opplevelse av å være hjelpeløse og å trenge andre for å fylle tomhet, og min trang til å være noe stort i en annens verden. Når hender og hansker passer i hverandre slik, vekker det grådighet etter mer. Og det vekker lidenskap. Slik det gjorde med alven. Magnetisme. Klisjéer om uunngåelige kyss og store ord selv når erkjennelsen har gjentatt seg altfor mange ganger. Erkjennelsen av at noe ikke er bra for meg.
Så kommer han som er bra for meg. Og jeg tåler det knapt til tider.. jeg får vondt, av hvordan han er en kontrast til hånd i hanske og magnetismen deretter. Jeg blir forvirret av å kjenne en annen type dragning, der hva som er godt for meg blir som en utenifra kraft som plasserer meg i dette livet, med denne mannen, og putter noe voksende i magen på meg.
Viser innlegg med etiketten kjærlighet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kjærlighet. Vis alle innlegg
tirsdag 21. september 2010
mandag 26. juli 2010
Solen
Hvor mange ganger i løpet av dette livet vil jeg zoome ut, så inn, så ut, så inn.
Der jeg plutselig fylles av alt jeg har opplevd og kommer til å oppleve, dype jordsmonn av innhold og luftbårne vindkast av tilstander og stemninger.. gripende inn i og grepet av de andre livene og tingene, kjærligheten, altet. Sprenger i brystet, pumper i hjertekamre, svulmer i innvoller...
Vemod er ikke et omfattende nok ord for tilstandene av å romme et liv.. og bli gjennomstrømmet av viten om at ingenting ligner dette øyeblikket. Forgjengeligheten holder om seg selv med klamrende favn, øyelikket smetter ut av fingrene... men så går zoomlinsen inn. Prikken som er nåtid, blir gedigen. Jeg zoomer ut igjen, og feltet i prikken utvider seg med linsen. Blir alt.
Og så går jeg neste steg, her er det en slags hverdag. Her er det øyeblikk som følger hverandre uten eksistensiell erkjennelse. De er verdifulle som de er. Tilogmed i køen på Ica søndager.
Jeg endrer på følelsen av hvem jeg er og hva jeg hører hjemme i. Det skjer vel ikke så mye, annet enn kontakten med en annen, nærheten til en annen, og tanken på ham. Jeg bor der jeg bor, jeg gjør det jeg gjør, jeg fortsetter smile mitt smil og danse min dans. Fremtiden er alltid nær, og alltid ukjent, men nå ble den begge deler så mye mer. Forgjengeligheten, og vitenen om at jeg ikke aner hva som venter, åpenbarer seg like sterkt som kjærligheten. Jeg som har min stolthet i å kunne famle, i å leve i det uforutsigbare.. så ser jeg hvor satt jeg har blitt i min form for uforutsigbarhet.
Jeg ser på livene. I lys av min bestemors død nylig, og alt av historie som fyllte henne, omga henne, bandt henne og andre sammen.. ser jeg igjen på livene. Hvor mange vendinger de tok, som ingen kune forutsi. Hvordan ingen i min familie har levd i et løp, på en linje med et mål. Drømmene som ikke ble til, verdensbildene som ble veltet om, forbindelsen til en viktig annen som ble brutt eller opprettet, alt de gjorde og sa og alle stedene de var.
Og jeg ser på mitt eget liv.. jeg vet det også er et slikt liv. Hvert år inneholder en verden ulik den forrige. Jeg har fått være så mange personer i et liv, og likevel den samme. Den samme som erindrer hvordan det er å være outsider og insider, nerd og populær, uinteressant og interessant, krampaktig usynlig og fargesprakende synlig. Den samme som erindrer å være på utsiden av samfunnet og se inn på et forvaklet grått byggverk av et samfunn, og som vet hvordan det er å være i bygget og se seg rundt og forsøke forstå det. Den samme erindrer å leve i forhold i skyldfølelse over aldri å være nok ovenfor et umettelig depresjonsgap, og nå møter noen som smiler og lar meg være. Lar meg være der jeg er, også når jeg ikke vet hvor det er selv. Det jeg gir møter ikke et sluk med sentrifugekraft, men heller en plante med evne til å trekke næring inn og bruke det i samspill med solen.
Vi er i samspill med solen. Og kanskje den vet hvor vi er.
Der jeg plutselig fylles av alt jeg har opplevd og kommer til å oppleve, dype jordsmonn av innhold og luftbårne vindkast av tilstander og stemninger.. gripende inn i og grepet av de andre livene og tingene, kjærligheten, altet. Sprenger i brystet, pumper i hjertekamre, svulmer i innvoller...
Vemod er ikke et omfattende nok ord for tilstandene av å romme et liv.. og bli gjennomstrømmet av viten om at ingenting ligner dette øyeblikket. Forgjengeligheten holder om seg selv med klamrende favn, øyelikket smetter ut av fingrene... men så går zoomlinsen inn. Prikken som er nåtid, blir gedigen. Jeg zoomer ut igjen, og feltet i prikken utvider seg med linsen. Blir alt.
Og så går jeg neste steg, her er det en slags hverdag. Her er det øyeblikk som følger hverandre uten eksistensiell erkjennelse. De er verdifulle som de er. Tilogmed i køen på Ica søndager.
Jeg endrer på følelsen av hvem jeg er og hva jeg hører hjemme i. Det skjer vel ikke så mye, annet enn kontakten med en annen, nærheten til en annen, og tanken på ham. Jeg bor der jeg bor, jeg gjør det jeg gjør, jeg fortsetter smile mitt smil og danse min dans. Fremtiden er alltid nær, og alltid ukjent, men nå ble den begge deler så mye mer. Forgjengeligheten, og vitenen om at jeg ikke aner hva som venter, åpenbarer seg like sterkt som kjærligheten. Jeg som har min stolthet i å kunne famle, i å leve i det uforutsigbare.. så ser jeg hvor satt jeg har blitt i min form for uforutsigbarhet.
Jeg ser på livene. I lys av min bestemors død nylig, og alt av historie som fyllte henne, omga henne, bandt henne og andre sammen.. ser jeg igjen på livene. Hvor mange vendinger de tok, som ingen kune forutsi. Hvordan ingen i min familie har levd i et løp, på en linje med et mål. Drømmene som ikke ble til, verdensbildene som ble veltet om, forbindelsen til en viktig annen som ble brutt eller opprettet, alt de gjorde og sa og alle stedene de var.
Og jeg ser på mitt eget liv.. jeg vet det også er et slikt liv. Hvert år inneholder en verden ulik den forrige. Jeg har fått være så mange personer i et liv, og likevel den samme. Den samme som erindrer hvordan det er å være outsider og insider, nerd og populær, uinteressant og interessant, krampaktig usynlig og fargesprakende synlig. Den samme som erindrer å være på utsiden av samfunnet og se inn på et forvaklet grått byggverk av et samfunn, og som vet hvordan det er å være i bygget og se seg rundt og forsøke forstå det. Den samme erindrer å leve i forhold i skyldfølelse over aldri å være nok ovenfor et umettelig depresjonsgap, og nå møter noen som smiler og lar meg være. Lar meg være der jeg er, også når jeg ikke vet hvor det er selv. Det jeg gir møter ikke et sluk med sentrifugekraft, men heller en plante med evne til å trekke næring inn og bruke det i samspill med solen.
Vi er i samspill med solen. Og kanskje den vet hvor vi er.
tirsdag 18. mai 2010
Natalie synger om damer i rosa og gåsemødre, jeg er full av noe spesielt, og hybelen gløder. Hvis du kommer fra gangen og inn kan du få gløden midt i fleisen så du blir forfjamsa og tindrende varm innvendig. Det røde og varme, ild og jord.
Nå er jeg overveldet. Eller.. det er så subtilt, så forsiktig og varsomt på et vis, det virker rart å kalle det overveldelse. Alle ordene som mangler. For de viktige tingene. Slik at vi kan ha de øyeblikkene i ordløshet i fred, lære å finne tillit til at opplevelsen deles, ord eller ikke.
Vi deler så mye mer enn ord. Jeg vet jeg har mange av de, men jeg vet også at de er bare en dimensjon. Og jeg vet du vet.
Livet har så mange historier. Noen av de forteller vi hverandre. Noen av de lever som et bakteppe, eller en kontrast til det som er nå, eller noe vi forestiller oss selv igjennom. Nå kjenner jeg vemodet stige over alle historiene mine, slik de er fortalt eller ikke fortalt, og slik de egentlig aldri kan deles, slik de bæres av meg som en erindring av en lukt, en stemning, det som opplevdes innenfra. Og når jeg kjenner på historiene her jeg sitter, og når vi bringer de inn i rommet vi skaper, kommer erkjennelsen pludrende forsiktig og lur:
Nå har en ny historie begynt. Den fortelles fortløpende, illustreres med sanselighet og kjærlighet, ord og ordløshet, og ingen vet hvoran den vi utvikle seg. Vi kan bare ta imot den, frydes av twists and turns, vite at det venter overraskelser, utfordringer og vakre beskrivelser av noe menneskelig og gjenkjennelig, som i enhver god historie. Gode historier, er de som kaller på hengivelse, der vi er tilstede i handlingen, tar inn betydningen, uten at tankene distraherer en vekk, og når vi lytter til fortelleren puster vi rolig og dypt.
Jeg puster rolig og dypt.
Nå er jeg overveldet. Eller.. det er så subtilt, så forsiktig og varsomt på et vis, det virker rart å kalle det overveldelse. Alle ordene som mangler. For de viktige tingene. Slik at vi kan ha de øyeblikkene i ordløshet i fred, lære å finne tillit til at opplevelsen deles, ord eller ikke.
Vi deler så mye mer enn ord. Jeg vet jeg har mange av de, men jeg vet også at de er bare en dimensjon. Og jeg vet du vet.
Livet har så mange historier. Noen av de forteller vi hverandre. Noen av de lever som et bakteppe, eller en kontrast til det som er nå, eller noe vi forestiller oss selv igjennom. Nå kjenner jeg vemodet stige over alle historiene mine, slik de er fortalt eller ikke fortalt, og slik de egentlig aldri kan deles, slik de bæres av meg som en erindring av en lukt, en stemning, det som opplevdes innenfra. Og når jeg kjenner på historiene her jeg sitter, og når vi bringer de inn i rommet vi skaper, kommer erkjennelsen pludrende forsiktig og lur:
Nå har en ny historie begynt. Den fortelles fortløpende, illustreres med sanselighet og kjærlighet, ord og ordløshet, og ingen vet hvoran den vi utvikle seg. Vi kan bare ta imot den, frydes av twists and turns, vite at det venter overraskelser, utfordringer og vakre beskrivelser av noe menneskelig og gjenkjennelig, som i enhver god historie. Gode historier, er de som kaller på hengivelse, der vi er tilstede i handlingen, tar inn betydningen, uten at tankene distraherer en vekk, og når vi lytter til fortelleren puster vi rolig og dypt.
Jeg puster rolig og dypt.
lørdag 15. mai 2010
Å være et tre.
Det er røtter, næring springer som lyshastige nervetråder oppover, langsetter. De røttene som er koblet til jorda. Til historien, hvem vi alltid var, hvem vi glemmer vi er. Tilhørigheten, der vi er forankra, der lufta er den samme vi puster oss selv og verden igjennom.
Stammen er livet som ikke var slik alle andres er, likevel alltid gjennomsyret av signalene fra røttene. Likevel koblet til alt som er, uten koblingen ville jeg ikke levd. Det kreves ikke intellekt for å forstå, men intet intellekt eksisterer frakoblet. Fra næringen i en større sammenheng, formidlet gjennom røtter og stamme.
Historien, følelsene, nervesystemet, hormoner og hudceller, der treet går over i å bli en kropp. Et vandrende tre. Fotosyntesen er deltakelsen i glede over å være til under en sol. Vannet jeg tørster etter og trenger for å leve og strekke greinene lenger ut, er berøringen fra de andre levende, de som synger til meg, de som taler til meg, de som omfavner og berører med omtanke, fellesskap, kjærlighet.
Livet mitt vil strekke seg ut i nye greiner. Jeg vet enda ikke hvor de strekker seg, vet enda ikke hva utvidelsen av den jeg er vil innebære. Og det er så godt, å ikke vite. Skremmende og godt.
Nå berøres jeg. Dråpene som treffer bladene mine er store, de faller med tyngde, men også varsomhet. De glimrer med sin glassklarhet i solskinn, og de trenger gjennom jorda, gjør næringen derfra så lett å absorbere.
Jeg lever, jeg skal dø, det vil være frykt og kjærlighet derimellom. Det gjør ingenting, og det utgjør alt. Her ligger en trygghet.
Tryggheten ligger også i uforutsigbarheten. Enhver overgivelse til vitenen om at min fremtid vil utfolde seg med uante forløp, gjør meg tryggere. Herifra har jeg tilgang på øyeblikket. Det er tanker, det er sammensurrier av hvis'er og om'er, vage bilder og idéer om hva som er mulighet og risiko, tro og tvil. Kontrollen en egentlig aldri har, avhengigheten av tiden.
Samtidig vet treet at det befinner seg i et øyeblikk.
Hva nervecellene forteller meg om, der de iler like ivrig som næringen i en metaforisk stamme, er øyeblikket. Øyeblikket der jeg er ok. Der jeg lever. Der jeg kjenner kjærlighet.
søndag 25. april 2010
Hel
Nærhet har så mange nivåer. Healing har så mange nivåer. Ja, jeg tør bruke det ordet. Kanskje vi skulle hatt et annet, et mindre belastet et. For meg er det et ord for å dele, på et annet plan enn det å gi og ta fra et jeg til et annet. Utveksling av en fundamental gjenkjennelse av det å være. En kobling mellom mennesker, som gjør de større enn summen av hver enkelt. Og.. en felles kobling til den strømmen, den flyten i alt som er, som våre redsler og innbilninger låser oss fast fra.
En vakker sjel dukket opp hos meg igår. Vennskapsbåndet påminte oss begge om sin slitestyrke. Og vi entret en nærhet, et helende rom mellom oss og rundt oss, der vi begge kan være blottet og trygge i hverandres nærvær. Og tårene mine rant da jeg fortalte hva Reiki og den Nye i livet mitt har gjort med hjertet mitt. Dører jeg ikke visste var lukket, de åpner seg og det stråler lys ut av de. Det stråler lys.
Jeg har ikke kjent meg så nær en venn på lenge. Og ja, det er nærhet overalt, det er gode klemmer, ordløs forståelse, varme smil av gjenjennelse og respekt, det er kjærlighet. På tross av alt maset, på tross av misforståelser, mindreverdighet, forskjeller, fordommer, redsler, siste forestilinger om hvem vi er og hva vi må. Men noen ganger er det ikke en "på tross". Noen ganger er forbindelsen mellom det som ligger bakenfor og skinner i oss så.. ren. Det er ingen skam over tårer eller underlighet, kanskje et glimt av flauhet senere, men der og da, ingen skam. Jeg liker dele det her på Sverdfisktromone, samtidig som jeg kjenner slike ting tilhører det ordløse, det får et latterlig drag over seg å skrive om det. Men den som leser, vil kanskje forstå.. i gjenkjennelsen av sitt eget ordløse rom. Der nærhet ikke handler om å gi eller motta, men om å forenes.
Øyeblikkene på jobben og, der jeg og den eldre jeg skal hjelpe, gi til, være profesjonell ovenfor.. forserer rollene og deler noe. Øyeblikk av gjenkjennelse, av det å være i et liv, tidlig eller sent. Når demens og ekskrementer og ensomhet og institusjonsrutiner og desinfeksjon og et varsel om død død død omgir deg og den andre... da er det heller ingen hemning på kjærligheten, der den får sjans til å gløde.
Hun som bekymrer seg over barna som leker "ovenpå", eller hun som venter på å dø og få slippe, eller hun som sitter og hoster opp mat blandet med slim mens hendene rører i most mat på en tallerken... har ingen grunn til å late som de er noe annet enn mennesker. Ingen stolthet eller normeriske kotymer som får de til å skjule den umiddelbare gleden over å se en annen, klemme en hånd, være i kommunikasjon.
Og da, hender det de bryter ned det samme i meg. Bryter ned hindringene for basal, blottet, uforbeholden aksept av hverandre som mennesker. De lar øynene mine få lov å skinne hemningsløst i et vakkert nært øyeblikk, de lar hjertet mitt juble over livet som fremdeles gjennomstrømmer oss og viser oss hverandres skjønnhet. De deler deler deler det rommet med meg, som heler oss.
Gjør oss hele.
Jeg komuniserer fra en annen plass i meg disse dagene. Det bringer meg de underligste og vakreste stundene rundt hvert hjørne. Og jeg vet jeg har mer godt i vente.
En vakker sjel dukket opp hos meg igår. Vennskapsbåndet påminte oss begge om sin slitestyrke. Og vi entret en nærhet, et helende rom mellom oss og rundt oss, der vi begge kan være blottet og trygge i hverandres nærvær. Og tårene mine rant da jeg fortalte hva Reiki og den Nye i livet mitt har gjort med hjertet mitt. Dører jeg ikke visste var lukket, de åpner seg og det stråler lys ut av de. Det stråler lys.
Jeg har ikke kjent meg så nær en venn på lenge. Og ja, det er nærhet overalt, det er gode klemmer, ordløs forståelse, varme smil av gjenjennelse og respekt, det er kjærlighet. På tross av alt maset, på tross av misforståelser, mindreverdighet, forskjeller, fordommer, redsler, siste forestilinger om hvem vi er og hva vi må. Men noen ganger er det ikke en "på tross". Noen ganger er forbindelsen mellom det som ligger bakenfor og skinner i oss så.. ren. Det er ingen skam over tårer eller underlighet, kanskje et glimt av flauhet senere, men der og da, ingen skam. Jeg liker dele det her på Sverdfisktromone, samtidig som jeg kjenner slike ting tilhører det ordløse, det får et latterlig drag over seg å skrive om det. Men den som leser, vil kanskje forstå.. i gjenkjennelsen av sitt eget ordløse rom. Der nærhet ikke handler om å gi eller motta, men om å forenes.
Øyeblikkene på jobben og, der jeg og den eldre jeg skal hjelpe, gi til, være profesjonell ovenfor.. forserer rollene og deler noe. Øyeblikk av gjenkjennelse, av det å være i et liv, tidlig eller sent. Når demens og ekskrementer og ensomhet og institusjonsrutiner og desinfeksjon og et varsel om død død død omgir deg og den andre... da er det heller ingen hemning på kjærligheten, der den får sjans til å gløde.
Hun som bekymrer seg over barna som leker "ovenpå", eller hun som venter på å dø og få slippe, eller hun som sitter og hoster opp mat blandet med slim mens hendene rører i most mat på en tallerken... har ingen grunn til å late som de er noe annet enn mennesker. Ingen stolthet eller normeriske kotymer som får de til å skjule den umiddelbare gleden over å se en annen, klemme en hånd, være i kommunikasjon.
Og da, hender det de bryter ned det samme i meg. Bryter ned hindringene for basal, blottet, uforbeholden aksept av hverandre som mennesker. De lar øynene mine få lov å skinne hemningsløst i et vakkert nært øyeblikk, de lar hjertet mitt juble over livet som fremdeles gjennomstrømmer oss og viser oss hverandres skjønnhet. De deler deler deler det rommet med meg, som heler oss.
Gjør oss hele.
Jeg komuniserer fra en annen plass i meg disse dagene. Det bringer meg de underligste og vakreste stundene rundt hvert hjørne. Og jeg vet jeg har mer godt i vente.
tirsdag 20. april 2010
Stefan Sundström synger skjønnhet
En timme till
(Kanskje ikke riktig årstid, men skjønnheten i denne er tidløs)
Som himmelens fåglar
Och ängarnas strån
Aldrig undrat var dom kommit från
Om gåvan kanske var ett lån
Går hösten till vila
Och stänger sin grind
Marken täcks av gamla döda brev
Alla orden som sommarn skrev
Gå inte- stanna en timme till
Så som jag vet du vill
Bara en timme till
Sjung för mej som ingen annan kan
Levande ren och sann
Om sommaren som förbrann
Nu andas en visa
I mjukaste moll
Stilla som ett mycket gammalt regn
Över ängar för länge sen
Jag lyssnar vid källan
Så nära intill
Ekot av en liten hammare
Genom fyra mörka kammare
Människa knackar på mänskas port
Såsom hon alltid gjort
När mörkret växt sej stort
Gå inte stanna en timma till
Såsom jag vet du vill
Bara en timma till
Nu slocknar en fjäril
Två vindar går hem
En går som på väg till himmelen
Och en ser sej om en gång igen
Har dom samma stora längtan där?
Har dom samma sagor här som där?
Har dom samma sånger där?
Gå inte stanna en timma till
Så som jag vet du vill
Bara en timme till
(Kanskje ikke riktig årstid, men skjønnheten i denne er tidløs)
Som himmelens fåglar
Och ängarnas strån
Aldrig undrat var dom kommit från
Om gåvan kanske var ett lån
Går hösten till vila
Och stänger sin grind
Marken täcks av gamla döda brev
Alla orden som sommarn skrev
Gå inte- stanna en timme till
Så som jag vet du vill
Bara en timme till
Sjung för mej som ingen annan kan
Levande ren och sann
Om sommaren som förbrann
Nu andas en visa
I mjukaste moll
Stilla som ett mycket gammalt regn
Över ängar för länge sen
Jag lyssnar vid källan
Så nära intill
Ekot av en liten hammare
Genom fyra mörka kammare
Människa knackar på mänskas port
Såsom hon alltid gjort
När mörkret växt sej stort
Gå inte stanna en timma till
Såsom jag vet du vill
Bara en timma till
Nu slocknar en fjäril
Två vindar går hem
En går som på väg till himmelen
Och en ser sej om en gång igen
Har dom samma stora längtan där?
Har dom samma sagor här som där?
Har dom samma sånger där?
Gå inte stanna en timma till
Så som jag vet du vill
Bara en timme till
Følelsen av hva som skjer
Det er ingen struktur her nå. Teppet er ikke støvsuget, oppvasken ikke tatt. Det ligger poser og vesker strødd ved døra, og en konsertbillett jeg nesten tråkker på daglig, slik at jeg daglig minnes på alle konsertene neste uke.
Men jeg har samlet sammen noen tankekart om psykoimmunologi og biologisk forståelse av emosjoner inn i permen de hører til i. De lå spredt på gulvet etter han og jeg snakket om biologisk psykologi. Jeg siterte Damasio og kjente begeistringen stige så pusten gikk fortere. Delvis av Damasios genialitet, delvis av glede over stemmen i øret som også viste begeistring, og begeistring over min begeistring.
Det ligger også en perm åpen med skriveriene av mer personlig art. Det er et godt gulv. Godt å sitte på alene eller med andre, godt å ligge og se opp på sprekkene i taket. Godt for yoga om morgenen og sentimental refleksjon om kvelden. Godt å lage piknik midt på gulvet ut av det vi finner i kjøleskapet i et rolig nach eller et nattlig teselskap. Godt å sitte og sortere tanker i form av ord på papirer med burgunderrødt teppe til underlag. Et gulv som inviterer til varme, nærhet og ild, som slukte oss en kveld og spyttet oss aldri ut av det burgunderrøde.
For jeg er vel i det. Selv om fremmedheten med jevne mellomrom slår meg like mye som nærheten. Vi kjenner hverandre, vi kjenner hverandre overhodet ikke, vi har en flørt på gang, vi har et livslangt forhold på gang, jeg er ikke forelska, men hjertet dunker, jeg idealiserer ham som det beste som har skjedd meg på lenge og jeg lurer på om jeg kan falle for en underlig trønder som lever et så annerledes liv fra meg. Istad sendte jeg melding om hvor fjern han kjennes, og han svarte med ord som treffer så jeg brast i gråt. Det paradoksale er like velkomment som alt annet. Jeg føler meg velkommen. Med det jeg er, og ikke er.
Og når det ikke er hans åpne armer jeg minnes, er det våren eller luften rundt meg som strekker armene mot meg. Her I am. I belong here.
Idag kjente jeg meg kaotisk og dum en stund. Vi satt i rommet der vi skal være vokse fremtidige psykologer, der vi nikker alvorlig og smiler lurt når vi forstår noe. Der temaene vi snakker om også utfolder seg hvert øyeblikk imellom oss, i rommet, mellom og i de vi er. Jeg fikk ikke frem hva jeg ønsket formidle, hjertet dunket og det voksne i meg rant ut mellom fingrene.
Fingrene mine er korte, hendene barnlige. Hans hender er tilstede, de taler til hudcellene på et språk jeg hadde nesten glemt, det er lenge siden jeg var i det landet der det tales.
Å være kaotisk og dum er greit. Tunge dager er greit. En stressa tanke over noe jeg ikke vet om jeg får til, er greit. For noe skinner i meg med sterkere farger. En følelse av å være mer enn alle disse tingene. Og nei, det er ikke bare speilet han viser meg. Ta speilet vekk, og jeg er her likevel. Innenfra.
Denne tiden har jeg ikke opplevd så mye stort og spesielt. Vært lite med folk, ikke opplevd de store begivenheter som i høst og vinter trengte igjennom lagene med fremmedfølelse inn til kjærlighet og glede. Men kjærligheten og gleden stråler like herlig ut. Når jeg hopper ut i engstelighet og villfarelse, kan putselig Viljen være der, og minne hele meg på noe enda virkeligere samtidig. Kanskje jeg ofte vil oppleve fremmedfølelse og engstelighet i livet jeg befinner meg i. Og kanskje er det opp til meg om jeg skaper virkeligheten der jeg'et som opplever villfarelsen er så mye mer, hele tiden, innenfra. Strålende.
Timene er gode. Noen ganger begynner jeg tenke på alt jeg skal i de senere timene og dagene, også virker de liksom trange og ufrie. Så plutselig slipper det taket som ved et knips. Plutselig merker jeg at de er mange, timene, de strekker seg ut og de er behagelige å være i, noen ganger berørende og vare, andre ganger livsintense og grandiose. Og det at jeg har denne timen, og alt den kan være, får det til å pumpe blod i årene som hvisker om frihet.. frihet..frihet.
Dog jeg må innrømme.. jeg gjemmer ofte intensiteten min. Kniper munnen igjen, holder kroppen i ro, viker med blikket framfor å la det gå inn i leken dans med andres. Jeg vet ikke hvordan å romme den intensiteten, den som lar timene være langstrakte, som gjør meg bevegelig framfor stagnert, så jeg kan kjenne det flyter friere inni meg og i kontakt. Det som hopper i brystet så mye at det sprer bølger ut i rommet. Som da jeg leste indeksen i en bok idag, og kapitteltitlene fikk meg til å ville juble, og jeg mobiliserte kreftene til å bare smile og bruke den stemmen man bruker blant de voksne som nikker til hverandre. Jeg tar ansvaret for andres behag, alt som intensitet og livsbejaelse blir grensetruende for. Jeg tar ansvaret i adskilthet.
Men jeg kjenner oftere hjertet mitt kommuniserer med den samme frihetslengselen i de andres hjerter, der intensitet og adskilthet ikke spiller noen rolle, og kjærlighet aldri rakk bli en utbrukt klisjé.
Men jeg har samlet sammen noen tankekart om psykoimmunologi og biologisk forståelse av emosjoner inn i permen de hører til i. De lå spredt på gulvet etter han og jeg snakket om biologisk psykologi. Jeg siterte Damasio og kjente begeistringen stige så pusten gikk fortere. Delvis av Damasios genialitet, delvis av glede over stemmen i øret som også viste begeistring, og begeistring over min begeistring.
Det ligger også en perm åpen med skriveriene av mer personlig art. Det er et godt gulv. Godt å sitte på alene eller med andre, godt å ligge og se opp på sprekkene i taket. Godt for yoga om morgenen og sentimental refleksjon om kvelden. Godt å lage piknik midt på gulvet ut av det vi finner i kjøleskapet i et rolig nach eller et nattlig teselskap. Godt å sitte og sortere tanker i form av ord på papirer med burgunderrødt teppe til underlag. Et gulv som inviterer til varme, nærhet og ild, som slukte oss en kveld og spyttet oss aldri ut av det burgunderrøde.
For jeg er vel i det. Selv om fremmedheten med jevne mellomrom slår meg like mye som nærheten. Vi kjenner hverandre, vi kjenner hverandre overhodet ikke, vi har en flørt på gang, vi har et livslangt forhold på gang, jeg er ikke forelska, men hjertet dunker, jeg idealiserer ham som det beste som har skjedd meg på lenge og jeg lurer på om jeg kan falle for en underlig trønder som lever et så annerledes liv fra meg. Istad sendte jeg melding om hvor fjern han kjennes, og han svarte med ord som treffer så jeg brast i gråt. Det paradoksale er like velkomment som alt annet. Jeg føler meg velkommen. Med det jeg er, og ikke er.
Og når det ikke er hans åpne armer jeg minnes, er det våren eller luften rundt meg som strekker armene mot meg. Her I am. I belong here.
Idag kjente jeg meg kaotisk og dum en stund. Vi satt i rommet der vi skal være vokse fremtidige psykologer, der vi nikker alvorlig og smiler lurt når vi forstår noe. Der temaene vi snakker om også utfolder seg hvert øyeblikk imellom oss, i rommet, mellom og i de vi er. Jeg fikk ikke frem hva jeg ønsket formidle, hjertet dunket og det voksne i meg rant ut mellom fingrene.
Fingrene mine er korte, hendene barnlige. Hans hender er tilstede, de taler til hudcellene på et språk jeg hadde nesten glemt, det er lenge siden jeg var i det landet der det tales.
Å være kaotisk og dum er greit. Tunge dager er greit. En stressa tanke over noe jeg ikke vet om jeg får til, er greit. For noe skinner i meg med sterkere farger. En følelse av å være mer enn alle disse tingene. Og nei, det er ikke bare speilet han viser meg. Ta speilet vekk, og jeg er her likevel. Innenfra.
Denne tiden har jeg ikke opplevd så mye stort og spesielt. Vært lite med folk, ikke opplevd de store begivenheter som i høst og vinter trengte igjennom lagene med fremmedfølelse inn til kjærlighet og glede. Men kjærligheten og gleden stråler like herlig ut. Når jeg hopper ut i engstelighet og villfarelse, kan putselig Viljen være der, og minne hele meg på noe enda virkeligere samtidig. Kanskje jeg ofte vil oppleve fremmedfølelse og engstelighet i livet jeg befinner meg i. Og kanskje er det opp til meg om jeg skaper virkeligheten der jeg'et som opplever villfarelsen er så mye mer, hele tiden, innenfra. Strålende.
Timene er gode. Noen ganger begynner jeg tenke på alt jeg skal i de senere timene og dagene, også virker de liksom trange og ufrie. Så plutselig slipper det taket som ved et knips. Plutselig merker jeg at de er mange, timene, de strekker seg ut og de er behagelige å være i, noen ganger berørende og vare, andre ganger livsintense og grandiose. Og det at jeg har denne timen, og alt den kan være, får det til å pumpe blod i årene som hvisker om frihet.. frihet..frihet.
Dog jeg må innrømme.. jeg gjemmer ofte intensiteten min. Kniper munnen igjen, holder kroppen i ro, viker med blikket framfor å la det gå inn i leken dans med andres. Jeg vet ikke hvordan å romme den intensiteten, den som lar timene være langstrakte, som gjør meg bevegelig framfor stagnert, så jeg kan kjenne det flyter friere inni meg og i kontakt. Det som hopper i brystet så mye at det sprer bølger ut i rommet. Som da jeg leste indeksen i en bok idag, og kapitteltitlene fikk meg til å ville juble, og jeg mobiliserte kreftene til å bare smile og bruke den stemmen man bruker blant de voksne som nikker til hverandre. Jeg tar ansvaret for andres behag, alt som intensitet og livsbejaelse blir grensetruende for. Jeg tar ansvaret i adskilthet.
Men jeg kjenner oftere hjertet mitt kommuniserer med den samme frihetslengselen i de andres hjerter, der intensitet og adskilthet ikke spiller noen rolle, og kjærlighet aldri rakk bli en utbrukt klisjé.
mandag 5. april 2010
I feberørske og risiko-redselløs fremoverlent nysgjerrighet. Intuisjonen taler. Hadde feberen skrelt av lagene av kontroll og forsiktighet? Åpnet portaler til de diffuse stemningers univers, der en plutselig får ubetinget tillit til en fornemmelse. Ingen nøling.
Jeg ønsker ikke nøle nå heller. Kanskje jeg gjør det, kanskje jeg blir perpleks og rar, vennen. Men du har vekket en uforbeholdenhet i meg. Allerede er det gode verdt hva enn måtte komme. Der er friheten igjen. Hallo, frihet.
Nå har jeg friheten til å ta imot. Det er først noe jeg har ervervet meg i det siste, en gryende frihet fra et gammelt jag etter å alltid være noe for andre, og en gammel skam over lengselen etter å bli berørt. Uforbeholdent. Av noen som vil meg vel.
Jeg er et frukttre, mitt livs herjinger og sesonger modner nye frukter i hver runddans. Jeg kjenner alltid på meg, når noe i meg modnes, når det regner heftig og gjør vondt i knopper som brister, blomster blusser opp og visner igjen før jeg får sukk for meg, og når fruktene vokser kjennes de sure og ikke klar for å presenteres for noens gane helt enda. Men jeg vet de modnes. Og jeg vet, at det er alltid noe, eller noen... som kommer bort til treet i akkurat riktig tid. Du har funnet de første modne plommene denne sesongen.
Ja, herjinger og tilsynelatende stagnasjoner bærer frukter.
Det skjedde en slags kuliminering. Tre dager. Hver med sin sterke følelse av krise og ute-av-meg-selv'het, hver med sin overgivelse til smerten og forvirringen, og hver med sin forløsning, sin møysommelige oppnøsting av glemte gulltråder i livet. De som glitrer fram et minne om total livsbejaelse. Eksistensiell prosess i fast forward, jeg ble lattermild over hvor ekstreme vendingene var, hvordan jeg hver av dagene kjente på både Den Store Håpløsheten og den Store Meningsfølelsen. Psyken karikerte sin egen runddans med de større temaer, tredje dagen kjentes det plutselig som en lek.. nedturen grep ikke fatt, for jeg kjente valget om å løpe videre sammen, nedturen og jeg, eller la være. Og da jeg lot være, var de tre dagene slutt.
Etter de tre dagene, følger tre uker der hverdagen viser meg hvor irrelevant og poengløs kjempingen er.. de gir meg gode ting, dagene. Og det er mye musikk. Jeg faster, hele meg innstiller meg på fornyelse, renselse, og en vekst som også foregår på nivåer jeg ikke forstår med en tanke, i min sammenkobling med alt som er. Inntak av næring, og ny lærdom om healeren i meg. En fasthet i min intensjon. Intensjonen er å motta, fra trådene av en større sammenheng. Alt det gode som kommer min vei. Jeg gråter når jeg tør si det, kjenne det. Min solar plexus, ilden, brenner lærerinnen min i ansiktet, og jeg kjenner det eteriske, det som er meg velkjent i en annen dimensjon enn den intellektet mitt fatter.
Frukt.
En fremmed i mitt hjem ble mindre fremmed.
Og jeg vet plutselig mer om hva som er mulig, i landskapet bak en feberfornemmelse.
Jeg ønsker ikke nøle nå heller. Kanskje jeg gjør det, kanskje jeg blir perpleks og rar, vennen. Men du har vekket en uforbeholdenhet i meg. Allerede er det gode verdt hva enn måtte komme. Der er friheten igjen. Hallo, frihet.
Nå har jeg friheten til å ta imot. Det er først noe jeg har ervervet meg i det siste, en gryende frihet fra et gammelt jag etter å alltid være noe for andre, og en gammel skam over lengselen etter å bli berørt. Uforbeholdent. Av noen som vil meg vel.
Jeg er et frukttre, mitt livs herjinger og sesonger modner nye frukter i hver runddans. Jeg kjenner alltid på meg, når noe i meg modnes, når det regner heftig og gjør vondt i knopper som brister, blomster blusser opp og visner igjen før jeg får sukk for meg, og når fruktene vokser kjennes de sure og ikke klar for å presenteres for noens gane helt enda. Men jeg vet de modnes. Og jeg vet, at det er alltid noe, eller noen... som kommer bort til treet i akkurat riktig tid. Du har funnet de første modne plommene denne sesongen.
Ja, herjinger og tilsynelatende stagnasjoner bærer frukter.
Det skjedde en slags kuliminering. Tre dager. Hver med sin sterke følelse av krise og ute-av-meg-selv'het, hver med sin overgivelse til smerten og forvirringen, og hver med sin forløsning, sin møysommelige oppnøsting av glemte gulltråder i livet. De som glitrer fram et minne om total livsbejaelse. Eksistensiell prosess i fast forward, jeg ble lattermild over hvor ekstreme vendingene var, hvordan jeg hver av dagene kjente på både Den Store Håpløsheten og den Store Meningsfølelsen. Psyken karikerte sin egen runddans med de større temaer, tredje dagen kjentes det plutselig som en lek.. nedturen grep ikke fatt, for jeg kjente valget om å løpe videre sammen, nedturen og jeg, eller la være. Og da jeg lot være, var de tre dagene slutt.
Etter de tre dagene, følger tre uker der hverdagen viser meg hvor irrelevant og poengløs kjempingen er.. de gir meg gode ting, dagene. Og det er mye musikk. Jeg faster, hele meg innstiller meg på fornyelse, renselse, og en vekst som også foregår på nivåer jeg ikke forstår med en tanke, i min sammenkobling med alt som er. Inntak av næring, og ny lærdom om healeren i meg. En fasthet i min intensjon. Intensjonen er å motta, fra trådene av en større sammenheng. Alt det gode som kommer min vei. Jeg gråter når jeg tør si det, kjenne det. Min solar plexus, ilden, brenner lærerinnen min i ansiktet, og jeg kjenner det eteriske, det som er meg velkjent i en annen dimensjon enn den intellektet mitt fatter.
Frukt.
En fremmed i mitt hjem ble mindre fremmed.
Og jeg vet plutselig mer om hva som er mulig, i landskapet bak en feberfornemmelse.
søndag 6. desember 2009
Ti år
Det har gått ti år i det nye årtusenet. Det oppsummeres overalt, og det er merkelig, jeg føler det ikke er lenge siden det ble oppsummert fra et helt århundre mens Will Smith sang at vi festet som om det var 1999, for det var det jo. Og jeg var 15 år, jeg så på tv og visste godt hva både han og andre sang, for jeg fulgte med på topp 20 hver uke selv om jeg ikke hang med på noe annet ungdommelig.
Morgenbladet og andre roper om det forjævlige tiåret og lengter tilbake til 90-tallet, da alt var trygt og oversiktelig. Jeg har imidlertid ikke så mye referanseramme, det var visst på 00-tallet jeg ble voksen. Eller hva man skal kalle dette.
Det føles småteit, en repetisjon av min evige glede over å repetere i nostalgiens navn, men jeg fikk en fiks idé om å oppsummere tiåret mitt, med vekt på personlig utvikling og et anslag sitater fra mine fortidige utgaver av meg sjøl (altså, ting jeg skrev det faktiske året). Kan bli langt, kan bli uinteessant for alle andre, men til syvende og sist skriver jeg denne bloggen for min egen del. Og den er en biografisk blogg.
2000:
(Overflate: Kvitt briller og regulering på terskelen til vgs. En liten milepæl.)
"Alt jeg uttrykker virker falskt og uekte, selv om det skulle komme fra sjelen. Er sjelen min falsk?"
Hadde en vanskelig tid med prestasjonsangst på skolen, to prosjekter på en gang som jeg måtte ha 6 på. Sprerrer. "Selv dette arket har blitt min fiende, fordi det krever noe av meg. Jeg krever noe av meg." Det utvikler seg til å bli en kortvarig, men heftig nedtur. "Noen ganger vil jeg svømme i elendigheta, i håp om å få noe verdt å erkjenne. Men når jeg konfronterer meg selv med faktumet at jeg ønsker elendighet, kommer mer ekte elendighet fram i sinnet som resultat av skyld, angst, frustrasjon.. en følelse av å være.. splittet, på en måte. (...) Jeg tenker for tida at jeg kanskje ikke skulle tillate meg å stige igjen, for på veien opp lover jeg meg selv ting. Løfter jeg etterhvert merker jeg ikke kan holde, og så bærer det nedover igjen. Håpløst. Uten håp. Jeg har lengsler, men de går mye oftere ut på å være fri fra ting, enn å virkelig vinne ting" Jeg var emo før emoene.
Dette var også året jeg for alvor begynte utfordre sosial angsten min. Møtte opp til en fest selv om jeg hadde måttet sette meg ned i en grøftekant på veien av pustebesvær. Etter festen skriver jeg: "Jeg prøver være mer sosial, fordi jeg ønsker kontakt med folk og at folk skal få bli kjent med meg, og for å myke opp nerver og angst. Ved oftere tilfeller av sosialt samvær tror jeg etterhvert magen ikke vil snøre seg så sammen. Og jeg skjønner fra idag at jeg er på vei."
Og jeg sørger over avsluttet ungdomsskole: "Kontakten jeg aldri fikk vil brytes nå. De er så stor del av min verden, innser jeg nå, selv om jeg aldri ble en del av deres. Ynkelig."
Tenkte dette året mye over mitt forhold til voksne. Både når jeg følte meg som en masete drittunge i forhold til familien, og når jeg fremstod som moden for alderen og fokuset ble mer å modenheten enn innholdet av hva jeg sa. Da var det godt å ha en venninne på egen alder. "Jeg vil kjenne personer som ikke blir overraska hvis jeg virker innsiktsfull. Helena er sånn. Når jeg snakker med henne finner jeg ikke et overrasket ansikt, men et samtykkende. Når jeg ikke trenger verken å hevde en modenhet, voksenhet eller ungdommelighet, er jeg mest ærlig."
Jeg var på Kreta med faren min og kona hans, og fikk en merkelig forbindelse til en 13 åring en kveld, noe jeg opplevde som en slags sjeleforbindelse jeg ikke kunne forklare. En annen gutt viste interesse åpent en dag, første gang jeg hadde opplevd det så klart at jeg ikke kunne avfeie det som innbilning. Reisen betydde mye for meg. Andre halvdel av året tenker jeg mye over sensualitet, og at jeg kanskje er en sensuell person, uten at jeg har erkjent det for meg sjøl før da.
Jeg gjør mine første oppdagelser av internett, inkludert etablering av et par mailvennskap, og innlegg/dialoger i et debattforum. Blir møtt og respektert der. Jeg opplever at jeg gjennomgår en forandring denne tiden, men sliter med å sette ord på det.
(Soundtrack: Fugees, Lauryn Hill, "Henry Lee" - Nick Cave og PJ, Madrugada, stort Queen-kick)
Memo to self funnet (fra en mail): "Jeg er ikke vant til å ha ærlige samtaler hvor jeg føler likeverdighet mellom meg selv og den andre. Og selv om jeg har tro på at jeg har evnen til det, er jeg ikke vant til å nå andre, eller få de til å åpne seg. Vakre ærlighets-opplevelser jeg erfarer er printet i hodet i lang tid. Og skulle jeg i fremtiden oppleve slikt som kontakten med deg oftere, håper jeg for guds skyld at jeg ikke blir vant til det likevel. For jeg setter slike opplevelser veldig høyt."
2001:
(Overflate: Meste av året fremdeles bare én venninne, som bor i en naboby, og flytter til Costa Rica andre halvdel av året)
Største temaer er lidenskap, vemod og ensomhet. "Jeg levde i en følelse av mangel på lidenskap i høst, og tomheten jeg oppdaget slukte meg, jeg følte meg fengslet på skolen, lidenskapen jeg visste lå i meg ga meg en helt ekstrem og forunderlig ensomhetsfølelse. Som den eneste fargefulle sjelen blant grånyanser. (...) Men lidenskapen inni meg var ikke realisert. Den lå der, og jeg var klar over den, men den var ikke sterk nok til å gi meg følelsen av å være Levende."
Dette året er ensomheten, som har vart i 6-7 år, noe som gnager på meg ekstra mye, nettopp fordi jeg begynner kjenne et potensiale til å leve et sosialt liv, selv om jeg ikke vet hvordan. Jeg begynner dyrke vemodsfølelsen, en tristhet over barndommen som er over, en dveling ved gode opplevelser og en romantisert melankoli. Jeg skriver ting dette året med pompøsitet og livsgnister. Jeg skjønner at ilden er mitt kraftelement, og jeg har begynt å lengte og håpe at noe vil skje. "Jeg lar dagene gå. Og selv om ventetiden drøyer stadig, ingenting skjer og eg befinner meg utrolig alene, ja, selv om jeg tviler litt på om ventetiden vil være over på en stund: Jeg depper ikke."
Dette året dyrker jeg eksistensialistisk tankegang, i den grad jeg forstår den. Finner trøst og gjenkjennelse i Rollo May, prøver tråkle meg igjennom Kirkegaard, men alt jeg oppfatter er en fornemmelse av fellesskap med ham, av at han ville forstått meg.
Så er ventetiden over. Høsten får jeg venner. Ikke en, men flere. Møter fra nett, tilfeldigheter på skolen, nye settinger med studieretningsfag. Intens glede og spenning. Mange gode samtaler, endelig følelse av å få brukt meg selv, en slags gjenfødelse.
"Bare de siste månedene har jeg begynt å få større kontakt med, og respekt for flere personer. Jeg ser deres svakheter... så det er ikke 'blindt', men jeg kjenner kontakten jeg føler får en utrolig intensitet ved seg. Det er som om alle (vennskaps-)følelsene jeg skulle hatt for vennene jeg ikke hadde alle disse årene har lagret seg opp, for nå å velte over meg."
(Soundtrack: Queen, Joe Henry, "Otherside" - RHCP, mye av min onkels favoritter)
2002:
Et veldig spesielt og lærerikt år. Hovedtema er Liv og Død. Med store forbokstaver.
Eksplosjonen fortsetter. Første to månedene av året er jeg alene hjemme, og er del av en trio bestående av gamle venninnen og ny kamerat. Vi er interne, vi er avslappa, og de bor nesten hos meg. Jeg har min første fest. Og min første opplevelse av at noen forelsker seg i meg, og tilhørende første seksuelle erfaringer. Dagene er intense, det skjer noe hele tiden, og det er fargerike mennesker. Åpenhet. Jeg ler. Og ler. Og danser. Noen av mitt livs mest intense minner skapes dette året, gjennom kontakt med andre, en tilhøriget jeg ikke har opplevd før. Mitt første Roskilde. Mange og lange nattetimer med venner på verandaen hjemme. Fester.
Jeg kjenner også på nye aspekter ved den alltid tilbakevendende fremmedfølelsen: "Hva andre velger å tro på, skremmer meg. Hva jeg finner innholdsrikt, skremmer andre. Jeg er en fremmed. Min virkelighet vokser i stadig større avstand fra andres." Jeg stiller jevnt spørsmål ved meg selv, mine motiver, mine tanker, slik jeg er vant til. Men denne tiden er det mer undrende og oppbyggende enn kanskje noen gang.
Det var Liv-delen. Så kommer døden. Jeg forelsker meg i en nær venninne. Det utvikler seg noe nydelig mellom oss, intensiteten har ingen grenser. Jeg er hennes redning fra et grått og fastlåst liv. Heltinnen, den som tar ansvar og som elsker. Men hun trenger ikke bare mennesker og å flytte, hennes angst stikker dypere, og hennes depresjon er nærmere døden enn der jeg noen gang har vært. Blod, død, død, blod, Seigmen, blod, død, Tool, angst, død, blod. Og jeg blir med inn i hennes verden, i ønsket om å forstå.
I desember skriver jeg: "For et år siden, satte endelig en bevegelse igang. (...) Selv når det gikk brått for seg i svingene hang jeg med. Jeg hadde begrep om hvem jeg var utviklingen... og om det gikk for fort, kjente jeg etter, og tok meg selv igjen. I høst tok bevegelsen en annen retning. Jeg klarer ikke holde tritt. Jeg retter all oppmerksomhet og dedikerer all energi mot så mye vondt utenfor meg, at jeg lagrer opp innvendig. (...) Jeg tør ikke prøve nå lageret... for ordene for det som ligger der ligger kke lenger i min munn. Det er for sterkt. Det er for kaotisk og paradoksalt. Og jeg lever i stadig frykt for å bli tvunget til å kjenne på mine verste frykter i denne perioden av livet mitt. (...) Det er så mye jeg ønsker rømme vekk fra. Så mye som er for vondt til å erkjennes. Og det hemmer følelsen av å leve. Det hemmer følelsen av glede."
En venn: "Hva gjør mest vondt?" Jeg: "Forvirring. At jeg hele tida trekkes mellom paradokser og motsetninger.. fra å lure på om hun trenger selvmordet til et desperat behov for å skaffe henne hjelp.. fra å ville skåne meg sev fra smertene ved å være med henne, til et kjempebehov for å se henne. Fra troen på håp til håpløshet og følelsen av å synke dypere og dypere."
(Soundtrack: Eels - "Beautiful Freak" albumet, Xploding Plasitcs, Godspeed You Black Emperor, Jeff Buckley, Aimee Mann, White Stripes, Gotan Project ("La revancha del tango"), Richard Hawley, RHCP, Manu Chao ++)
2003:
Stagnasjon og død. Ja, jeg var meg selv, jeg hadde kontakt med folk, jeg hadde fest. Bølger av nyforelskelse i henne og i livet. Men den lå der, periodevis sterkere, frykten for å miste henne. Nye kutt ble forbigått i stillhet, ingen energi til å reagere. Mindre reaksjon på mer reelle forsøk og. Ønske om at hun bare kunne tatt valget, Liv eller Død, for å holde henne med selskap på kanten av stupet drenerte meg for livsgnisten min. "Når jeg har hatt hodet hennes i fanget, med lukkede øyne, og forsøkt fange skjønnheten ved det hele i et desperat ønske om å behlde sanseinntrykk og ta de fram igjen i en fremtid uten henne." Hun stikker kniven inn i magen, det er dramatisk, og sommeren blir ikke full av liv og lek, selv om jeg later som.
Jeg velger mitt eget liv, videre, og drar på folkehøyskole. Selvutvikling i fokus, lærer meditasjonsteknikker og energiarbeide annerledes fra det jeg har vokst opp med. Jobber intenst med meg sjøl. Men hun er der alltid, dragningen og savnet etter henne, og den evige påminnelsen om mørke. Manglende tilstedeværelse i det sosiale på skolen, en tilbakevendende sosial usikkerhet, enda så like de er mange av de.
(Soundtrack: Jeff Buckley, Damien Rie, Bright Eyes, Thomas Dybdahl, Ojos de Brujo, Smashing Pumpkins "Adore"-albumet, Massive Attack, Youngblood Brass Band, Tom McRae ++)
2004:
Folkehøyskolen innebar en egen liten verden der alternativ tankegang var normen heller enn unntaket. Det handlet om krampegråt av bearbeidelse, det var lange meditasjoner og kontakt med kroppen og jorda på nye måter. Det var en sterkere stemme til å uttrykke refleksjon i grupper, til å kjenne etter hva som er riktig for meg, stå i min prosess. Jeg knyttet hele livet mitt sammen. Satt timesvis på rommet i musikk, meditasjon og tanker. Ble bevisst energier på nye måter, brukte hendene mine med mindre blyghet over det rare, både på andre og meg selv.
Og det var India, tre uker på våren. Vakre vakre India. Påminnelse om at den virkeligheten vi setter som standard bare er en av mange, og noen andre kulturers standarder kan endre virkeligheten inni deg.
"Tristere enn å se tilbake på noe man aldri får oppleve igjen, er å oppleve noe og vite at det snart tar slutt, og miste opplevelsen i øyeblikket fordi krampetaket om øyeblikkene blir så harde at tilstedeværelsen bare tyter ut mellom fingrene og renner vekk."
Sommeren forsvant i regn og jobbing. Jeg hadde med meg noen flere verktøy fra året som var gått, men jeg hadde igjen en hverdag i forholdet som både trakk i meg med den sterkeste kjærlighet og nærhet, og stadig mindre håndgripelige fornemmelser av stagnasjon og mangel på kontakt med livet.
Ikke lenger selvskading og selvmordsfare, og vi flyttet sammen i Bergen hun og jeg. Delte samboerlivet med barnlig begeistring og godt samarbeid, ispedd min angst for studielivet og hennes fantasier om puddefjordsbroa. Stagnasjon, kanskje mer enn noen tid, tappet for livsenergi uten å skjønne det. Få impulser, tv, hverdag. Indirekte manipulasjon og mønstre mellom oss. Tapt tro på meg selv. "Jeg vet jeg savner flere ting. Savn jeg knapt tør kjenne, for det higer sånn om jeg gjør det. Dans. Flørt. Eventyrlyst. Det alternative. Det tøffe. Grensesprenging. Vemod, de god-vonde stemningene."
Hun søker også forandring, føler samboerskapet holder henne tilbake. Vi planlegger å bo hver for oss, ikke et brudd. Avslutningen på forholdet skjer ved at hun går rett til en annen. "Alene. Nå er jeg helt jævlig alene. Nesten mer enn noen gang. Jeg var mer hel sist jeg var så alene. Ensom, men mer hel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være alene når jeg er så lei av meg selv. Jeg er bare den samme gamle.. ikke det engang. Jeg er en redusert utgave av alt jeg har vært. Jeg kan ikke forstå at noen tar meg for å være ny.. om de så stemplingsdatoen hadde de måttet kaste meg. Jeg har gått ut på datoen, og det er grønn avskylig mugg på meg. Herregud for noe melodrama. Prøver å le av det hele. Haha. Det går ikke. Alene i Bergen. I fremmed by. Med fremmede studier. Og ingen venner, utenom ses-av-og-til-og-tar-en-kaffe. (...) Og jeg har formet selvbildet mitt etter henne. Tilpasset det. Litt for godt. Jeg vet hun ikke ville at kraften i meg skulle bleke slik. (...) Hun sårer meg. Alt sårer meg. Livet mitt sårer meg. Jeg er bare et sår. Et åpent, metaforisk kjøttsår."
(Soundtrack: Mye samme som forrige året. + Hennes musikk: Tool, A Perfect Circle, Deftones mm)
(det blir en del 2, er jeg redd)
Morgenbladet og andre roper om det forjævlige tiåret og lengter tilbake til 90-tallet, da alt var trygt og oversiktelig. Jeg har imidlertid ikke så mye referanseramme, det var visst på 00-tallet jeg ble voksen. Eller hva man skal kalle dette.
Det føles småteit, en repetisjon av min evige glede over å repetere i nostalgiens navn, men jeg fikk en fiks idé om å oppsummere tiåret mitt, med vekt på personlig utvikling og et anslag sitater fra mine fortidige utgaver av meg sjøl (altså, ting jeg skrev det faktiske året). Kan bli langt, kan bli uinteessant for alle andre, men til syvende og sist skriver jeg denne bloggen for min egen del. Og den er en biografisk blogg.
2000:
(Overflate: Kvitt briller og regulering på terskelen til vgs. En liten milepæl.)
"Alt jeg uttrykker virker falskt og uekte, selv om det skulle komme fra sjelen. Er sjelen min falsk?"
Hadde en vanskelig tid med prestasjonsangst på skolen, to prosjekter på en gang som jeg måtte ha 6 på. Sprerrer. "Selv dette arket har blitt min fiende, fordi det krever noe av meg. Jeg krever noe av meg." Det utvikler seg til å bli en kortvarig, men heftig nedtur. "Noen ganger vil jeg svømme i elendigheta, i håp om å få noe verdt å erkjenne. Men når jeg konfronterer meg selv med faktumet at jeg ønsker elendighet, kommer mer ekte elendighet fram i sinnet som resultat av skyld, angst, frustrasjon.. en følelse av å være.. splittet, på en måte. (...) Jeg tenker for tida at jeg kanskje ikke skulle tillate meg å stige igjen, for på veien opp lover jeg meg selv ting. Løfter jeg etterhvert merker jeg ikke kan holde, og så bærer det nedover igjen. Håpløst. Uten håp. Jeg har lengsler, men de går mye oftere ut på å være fri fra ting, enn å virkelig vinne ting" Jeg var emo før emoene.
Dette var også året jeg for alvor begynte utfordre sosial angsten min. Møtte opp til en fest selv om jeg hadde måttet sette meg ned i en grøftekant på veien av pustebesvær. Etter festen skriver jeg: "Jeg prøver være mer sosial, fordi jeg ønsker kontakt med folk og at folk skal få bli kjent med meg, og for å myke opp nerver og angst. Ved oftere tilfeller av sosialt samvær tror jeg etterhvert magen ikke vil snøre seg så sammen. Og jeg skjønner fra idag at jeg er på vei."
Og jeg sørger over avsluttet ungdomsskole: "Kontakten jeg aldri fikk vil brytes nå. De er så stor del av min verden, innser jeg nå, selv om jeg aldri ble en del av deres. Ynkelig."
Tenkte dette året mye over mitt forhold til voksne. Både når jeg følte meg som en masete drittunge i forhold til familien, og når jeg fremstod som moden for alderen og fokuset ble mer å modenheten enn innholdet av hva jeg sa. Da var det godt å ha en venninne på egen alder. "Jeg vil kjenne personer som ikke blir overraska hvis jeg virker innsiktsfull. Helena er sånn. Når jeg snakker med henne finner jeg ikke et overrasket ansikt, men et samtykkende. Når jeg ikke trenger verken å hevde en modenhet, voksenhet eller ungdommelighet, er jeg mest ærlig."
Jeg var på Kreta med faren min og kona hans, og fikk en merkelig forbindelse til en 13 åring en kveld, noe jeg opplevde som en slags sjeleforbindelse jeg ikke kunne forklare. En annen gutt viste interesse åpent en dag, første gang jeg hadde opplevd det så klart at jeg ikke kunne avfeie det som innbilning. Reisen betydde mye for meg. Andre halvdel av året tenker jeg mye over sensualitet, og at jeg kanskje er en sensuell person, uten at jeg har erkjent det for meg sjøl før da.
Jeg gjør mine første oppdagelser av internett, inkludert etablering av et par mailvennskap, og innlegg/dialoger i et debattforum. Blir møtt og respektert der. Jeg opplever at jeg gjennomgår en forandring denne tiden, men sliter med å sette ord på det.
(Soundtrack: Fugees, Lauryn Hill, "Henry Lee" - Nick Cave og PJ, Madrugada, stort Queen-kick)
Memo to self funnet (fra en mail): "Jeg er ikke vant til å ha ærlige samtaler hvor jeg føler likeverdighet mellom meg selv og den andre. Og selv om jeg har tro på at jeg har evnen til det, er jeg ikke vant til å nå andre, eller få de til å åpne seg. Vakre ærlighets-opplevelser jeg erfarer er printet i hodet i lang tid. Og skulle jeg i fremtiden oppleve slikt som kontakten med deg oftere, håper jeg for guds skyld at jeg ikke blir vant til det likevel. For jeg setter slike opplevelser veldig høyt."
2001:
(Overflate: Meste av året fremdeles bare én venninne, som bor i en naboby, og flytter til Costa Rica andre halvdel av året)
Største temaer er lidenskap, vemod og ensomhet. "Jeg levde i en følelse av mangel på lidenskap i høst, og tomheten jeg oppdaget slukte meg, jeg følte meg fengslet på skolen, lidenskapen jeg visste lå i meg ga meg en helt ekstrem og forunderlig ensomhetsfølelse. Som den eneste fargefulle sjelen blant grånyanser. (...) Men lidenskapen inni meg var ikke realisert. Den lå der, og jeg var klar over den, men den var ikke sterk nok til å gi meg følelsen av å være Levende."
Dette året er ensomheten, som har vart i 6-7 år, noe som gnager på meg ekstra mye, nettopp fordi jeg begynner kjenne et potensiale til å leve et sosialt liv, selv om jeg ikke vet hvordan. Jeg begynner dyrke vemodsfølelsen, en tristhet over barndommen som er over, en dveling ved gode opplevelser og en romantisert melankoli. Jeg skriver ting dette året med pompøsitet og livsgnister. Jeg skjønner at ilden er mitt kraftelement, og jeg har begynt å lengte og håpe at noe vil skje. "Jeg lar dagene gå. Og selv om ventetiden drøyer stadig, ingenting skjer og eg befinner meg utrolig alene, ja, selv om jeg tviler litt på om ventetiden vil være over på en stund: Jeg depper ikke."
Dette året dyrker jeg eksistensialistisk tankegang, i den grad jeg forstår den. Finner trøst og gjenkjennelse i Rollo May, prøver tråkle meg igjennom Kirkegaard, men alt jeg oppfatter er en fornemmelse av fellesskap med ham, av at han ville forstått meg.
Så er ventetiden over. Høsten får jeg venner. Ikke en, men flere. Møter fra nett, tilfeldigheter på skolen, nye settinger med studieretningsfag. Intens glede og spenning. Mange gode samtaler, endelig følelse av å få brukt meg selv, en slags gjenfødelse.
"Bare de siste månedene har jeg begynt å få større kontakt med, og respekt for flere personer. Jeg ser deres svakheter... så det er ikke 'blindt', men jeg kjenner kontakten jeg føler får en utrolig intensitet ved seg. Det er som om alle (vennskaps-)følelsene jeg skulle hatt for vennene jeg ikke hadde alle disse årene har lagret seg opp, for nå å velte over meg."
(Soundtrack: Queen, Joe Henry, "Otherside" - RHCP, mye av min onkels favoritter)
2002:
Et veldig spesielt og lærerikt år. Hovedtema er Liv og Død. Med store forbokstaver.
Eksplosjonen fortsetter. Første to månedene av året er jeg alene hjemme, og er del av en trio bestående av gamle venninnen og ny kamerat. Vi er interne, vi er avslappa, og de bor nesten hos meg. Jeg har min første fest. Og min første opplevelse av at noen forelsker seg i meg, og tilhørende første seksuelle erfaringer. Dagene er intense, det skjer noe hele tiden, og det er fargerike mennesker. Åpenhet. Jeg ler. Og ler. Og danser. Noen av mitt livs mest intense minner skapes dette året, gjennom kontakt med andre, en tilhøriget jeg ikke har opplevd før. Mitt første Roskilde. Mange og lange nattetimer med venner på verandaen hjemme. Fester.
Jeg kjenner også på nye aspekter ved den alltid tilbakevendende fremmedfølelsen: "Hva andre velger å tro på, skremmer meg. Hva jeg finner innholdsrikt, skremmer andre. Jeg er en fremmed. Min virkelighet vokser i stadig større avstand fra andres." Jeg stiller jevnt spørsmål ved meg selv, mine motiver, mine tanker, slik jeg er vant til. Men denne tiden er det mer undrende og oppbyggende enn kanskje noen gang.
Det var Liv-delen. Så kommer døden. Jeg forelsker meg i en nær venninne. Det utvikler seg noe nydelig mellom oss, intensiteten har ingen grenser. Jeg er hennes redning fra et grått og fastlåst liv. Heltinnen, den som tar ansvar og som elsker. Men hun trenger ikke bare mennesker og å flytte, hennes angst stikker dypere, og hennes depresjon er nærmere døden enn der jeg noen gang har vært. Blod, død, død, blod, Seigmen, blod, død, Tool, angst, død, blod. Og jeg blir med inn i hennes verden, i ønsket om å forstå.
I desember skriver jeg: "For et år siden, satte endelig en bevegelse igang. (...) Selv når det gikk brått for seg i svingene hang jeg med. Jeg hadde begrep om hvem jeg var utviklingen... og om det gikk for fort, kjente jeg etter, og tok meg selv igjen. I høst tok bevegelsen en annen retning. Jeg klarer ikke holde tritt. Jeg retter all oppmerksomhet og dedikerer all energi mot så mye vondt utenfor meg, at jeg lagrer opp innvendig. (...) Jeg tør ikke prøve nå lageret... for ordene for det som ligger der ligger kke lenger i min munn. Det er for sterkt. Det er for kaotisk og paradoksalt. Og jeg lever i stadig frykt for å bli tvunget til å kjenne på mine verste frykter i denne perioden av livet mitt. (...) Det er så mye jeg ønsker rømme vekk fra. Så mye som er for vondt til å erkjennes. Og det hemmer følelsen av å leve. Det hemmer følelsen av glede."
En venn: "Hva gjør mest vondt?" Jeg: "Forvirring. At jeg hele tida trekkes mellom paradokser og motsetninger.. fra å lure på om hun trenger selvmordet til et desperat behov for å skaffe henne hjelp.. fra å ville skåne meg sev fra smertene ved å være med henne, til et kjempebehov for å se henne. Fra troen på håp til håpløshet og følelsen av å synke dypere og dypere."
(Soundtrack: Eels - "Beautiful Freak" albumet, Xploding Plasitcs, Godspeed You Black Emperor, Jeff Buckley, Aimee Mann, White Stripes, Gotan Project ("La revancha del tango"), Richard Hawley, RHCP, Manu Chao ++)
2003:
Stagnasjon og død. Ja, jeg var meg selv, jeg hadde kontakt med folk, jeg hadde fest. Bølger av nyforelskelse i henne og i livet. Men den lå der, periodevis sterkere, frykten for å miste henne. Nye kutt ble forbigått i stillhet, ingen energi til å reagere. Mindre reaksjon på mer reelle forsøk og. Ønske om at hun bare kunne tatt valget, Liv eller Død, for å holde henne med selskap på kanten av stupet drenerte meg for livsgnisten min. "Når jeg har hatt hodet hennes i fanget, med lukkede øyne, og forsøkt fange skjønnheten ved det hele i et desperat ønske om å behlde sanseinntrykk og ta de fram igjen i en fremtid uten henne." Hun stikker kniven inn i magen, det er dramatisk, og sommeren blir ikke full av liv og lek, selv om jeg later som.
Jeg velger mitt eget liv, videre, og drar på folkehøyskole. Selvutvikling i fokus, lærer meditasjonsteknikker og energiarbeide annerledes fra det jeg har vokst opp med. Jobber intenst med meg sjøl. Men hun er der alltid, dragningen og savnet etter henne, og den evige påminnelsen om mørke. Manglende tilstedeværelse i det sosiale på skolen, en tilbakevendende sosial usikkerhet, enda så like de er mange av de.
(Soundtrack: Jeff Buckley, Damien Rie, Bright Eyes, Thomas Dybdahl, Ojos de Brujo, Smashing Pumpkins "Adore"-albumet, Massive Attack, Youngblood Brass Band, Tom McRae ++)
2004:
Folkehøyskolen innebar en egen liten verden der alternativ tankegang var normen heller enn unntaket. Det handlet om krampegråt av bearbeidelse, det var lange meditasjoner og kontakt med kroppen og jorda på nye måter. Det var en sterkere stemme til å uttrykke refleksjon i grupper, til å kjenne etter hva som er riktig for meg, stå i min prosess. Jeg knyttet hele livet mitt sammen. Satt timesvis på rommet i musikk, meditasjon og tanker. Ble bevisst energier på nye måter, brukte hendene mine med mindre blyghet over det rare, både på andre og meg selv.
Og det var India, tre uker på våren. Vakre vakre India. Påminnelse om at den virkeligheten vi setter som standard bare er en av mange, og noen andre kulturers standarder kan endre virkeligheten inni deg.
"Tristere enn å se tilbake på noe man aldri får oppleve igjen, er å oppleve noe og vite at det snart tar slutt, og miste opplevelsen i øyeblikket fordi krampetaket om øyeblikkene blir så harde at tilstedeværelsen bare tyter ut mellom fingrene og renner vekk."
Sommeren forsvant i regn og jobbing. Jeg hadde med meg noen flere verktøy fra året som var gått, men jeg hadde igjen en hverdag i forholdet som både trakk i meg med den sterkeste kjærlighet og nærhet, og stadig mindre håndgripelige fornemmelser av stagnasjon og mangel på kontakt med livet.
Ikke lenger selvskading og selvmordsfare, og vi flyttet sammen i Bergen hun og jeg. Delte samboerlivet med barnlig begeistring og godt samarbeid, ispedd min angst for studielivet og hennes fantasier om puddefjordsbroa. Stagnasjon, kanskje mer enn noen tid, tappet for livsenergi uten å skjønne det. Få impulser, tv, hverdag. Indirekte manipulasjon og mønstre mellom oss. Tapt tro på meg selv. "Jeg vet jeg savner flere ting. Savn jeg knapt tør kjenne, for det higer sånn om jeg gjør det. Dans. Flørt. Eventyrlyst. Det alternative. Det tøffe. Grensesprenging. Vemod, de god-vonde stemningene."
Hun søker også forandring, føler samboerskapet holder henne tilbake. Vi planlegger å bo hver for oss, ikke et brudd. Avslutningen på forholdet skjer ved at hun går rett til en annen. "Alene. Nå er jeg helt jævlig alene. Nesten mer enn noen gang. Jeg var mer hel sist jeg var så alene. Ensom, men mer hel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være alene når jeg er så lei av meg selv. Jeg er bare den samme gamle.. ikke det engang. Jeg er en redusert utgave av alt jeg har vært. Jeg kan ikke forstå at noen tar meg for å være ny.. om de så stemplingsdatoen hadde de måttet kaste meg. Jeg har gått ut på datoen, og det er grønn avskylig mugg på meg. Herregud for noe melodrama. Prøver å le av det hele. Haha. Det går ikke. Alene i Bergen. I fremmed by. Med fremmede studier. Og ingen venner, utenom ses-av-og-til-og-tar-en-kaffe. (...) Og jeg har formet selvbildet mitt etter henne. Tilpasset det. Litt for godt. Jeg vet hun ikke ville at kraften i meg skulle bleke slik. (...) Hun sårer meg. Alt sårer meg. Livet mitt sårer meg. Jeg er bare et sår. Et åpent, metaforisk kjøttsår."
(Soundtrack: Mye samme som forrige året. + Hennes musikk: Tool, A Perfect Circle, Deftones mm)
(det blir en del 2, er jeg redd)
fredag 13. november 2009
Jeg får lyst til å sette ord på noe i min virkelighet som egentlig ikke tilhører de vanlige ordene man bruker. Og det er rart, jeg skulle ønske jeg hadde andre språk eller skiftet ut ordforrådet mitt noen ganger, for noen ting tilhører ikke den verdenen ordene har knyttet seg til. Vel, noen ganger lurer jeg på om ingenting gjør det, om det som skiller ethvert øyeblikk fra et annet blir skamfert av vår bruk av ordene.
Det er noen mennesker, som ikke bare er forskjellige fra resten slik vi alle er (noen av oss mer uttrykt enn andre)... men som er forskjellige på en slik måte at normene menneskene har laget seg for å trenge igjennom våre forskjeller og følge en tråd som var lagt på forhånd, helt eller delvis ikke gjelder. Mange har vanskelig for å være nær disse individene, det innebærer tap av kontroll. Og den kontrollen vi har i en forutsetning, en regel og en standard satt… den kontrollen utfordres ved en slik nærhet som nekter annet enn å bringe oss til øyeblikket.
Når jeg prøver beskrive noen av disse individene for andre som jeg ser speiler den frykten jeg selv har for å miste kontroll, prøver jeg ivareta norm-verdenen ved å understreke noe av fremmedheten til disse individene. Jeg kan snakke om den gode galskap. Jeg kan snakke om de som lever utenfor samfunnet, at det også er et perspektiv verdt oppmerksomhet. Ordene.
Det er en kvinne jeg kjenner og var nær en tid, som var så mye yngre enn meg og så mye eldre på samme tid. Når jeg ser på henne med mine samfunnsbriller, er hun et av de stakkars menneskeskjebnene, et løvetannbarn som nok har fått sin form og sin barnlighet av alle årene som gikk tapt. Og da er den hun har utviklet seg til å bli noe som ikke skulle vært, for det skulle vært annerledes for oss alle, om vi levde de livene vi aldri hadde lært noe av. Hyperaktive spillopper, signal om ønsket oppmerksomhet, veslevoksen naiv måte å snakke om ting på.. med samfunnsbrillenes næring til denne måten å beskrive et menneske, en arroganse og forståelsesfull overbærenhet… gikk så mange glipp av en annen lærdom. Den som ligger i kvinnens hode på skakke, da hun så den tingen resten av rommet gikk glipp av i sine speil av sine frykter og forestillinger. Den som ligger i noen som møtte seg selv og sin historie med en selvopparbeidet refleksjon og sine egne ord og symboler for det resten av oss kanskje bruker en livstid på å lære oss å beskrive med vårt sett av voksne termer. Og var jeg nær henne, da gjaldt ingen mal for kommunikasjon, den skapte vi fra minutt til minutt.
Det var en vagabond som reiste med oss på to reiser. I lommen i bussen. Han bor oppi nord nå, han er blant folk som aksepterer ham. Og han er en av de, som du ikke engang kan kalle de, for de har lite felles utenom at de utfordrer så mye forutsigbar normalitet du ikke engang visste du var så bundet til.
Jeg vet ikke så mye om ham. Bare at han vokste opp i en liten by, at han aldri forsto normene, aldri fant sin plass, og dro. Nå er han en person du kjenner urkraft stråle ut fra lang vei, og du tenker med kontrolltanken at han er tilbakestående, fram til du ser en visdom i blikket, som aldri trengte en bok. Eller hører en uttalelse når han finner det relevant å komme med den, det var nemlig aldri relevant å bevise noe for andre. Når han klemmer deg med total uforbe-holdenhet og hele brystkassen din revner av hjertets voksesmerter tenker du med kontroll-tanken at en slik effekt av en klem finnes ikke, og at noe sikkert ikke stemmer siden denne lurvete, grovhudede mannen bringer slikt frem i deg. Og hva er baktanken hans, med å holde deg så totalt uforbeholdent tilstede i hans krafttak, er det en seksuell baktanke, en barnslig manglende grunnleggende viten om hva som sømmer seg, noe han vil ha av deg?
Men det er innen av delene. På et tidspunkt oppdager du at hans norm er uforbeholden kjærlighet til alle som ikke avviser ham. Og at når han får plass til all den kjærligheten som ikke sømmet seg steder han har vært før, da lyser han slik en messias i en forgyldt bibel kunne lyse, gjennom det ville blikket og de bråe flamboyante kastene med hodet, de uvante faktene og den lurvete bekledningen. Og tør du famle og finne en frekvens i øyeblikket, der kontroll-tanken viker for følelser som vet noe om det å leve, da danser dere i en kommunikasjon av koppspråk og kanskje noen ord, der ingen normer som ikke går rett til rot av hva som er medmenneskelighet, har plass.
Jeg kjenner igjen følelsen av at hjertet sprekker opp av voksesmerter, når jeg klemmer en av mine nye venner i Bergen. En av de jeg kan beskrive med lattermildhet over vill og tilsynelatende fantasipreget verdensanskuelse, over anekdoter om hans særeste påfunn og androgyne bekledninger eller kunnskap om underlige elementer fra livshistorien hans. Og en av de jeg kan entre et rom med som ikke lignet andre rom. Der vi fant vårt eget språk i lek og dans og latter, umiddelbart i møte, uten noen tanke om hva den andre tror om oss, uten begrensninger annet enn de respekten for hverandre legger. Etter slike møter faller lattermildheten over på resten av menneskene, og følelsen av at vi har misforstått noe.
De finnes overalt, de som lever utenfor boksene, om så en del av de vet og bruker spillet i noen av boksene likevel. De som tvinger deg til å gjenskape virkeligheten om du virkelig møter de, for du kan ikke bruke oppskriftene dine eller tegne slike relasjoner med sjablonger. Og når du er der, i den virkeligheten, da kjenner du også igjen silhuetten som alltid lå der, i alle relasjoner, men i dette øyeblikkets virkelighet nedstrippet til en renere kontur: Mellommenneskeligheten. Og utenfor det rommet som ikke kan beskrives, det mellom deg og den andre, der dere famlet frem en felles frekvens, der har du det parallelle blikket utenfra, det som humrer litt over absurditet eller hvor annerledes noen eller noe kan være fra alt annet i livet. Det som sammenligner, der det aldri egentlig var nødvendig eller gagnet noen å sammenligne. For i øyeblikket du møtte den andre, var all sammenligning irrelevant.
Det er noen mennesker, som ikke bare er forskjellige fra resten slik vi alle er (noen av oss mer uttrykt enn andre)... men som er forskjellige på en slik måte at normene menneskene har laget seg for å trenge igjennom våre forskjeller og følge en tråd som var lagt på forhånd, helt eller delvis ikke gjelder. Mange har vanskelig for å være nær disse individene, det innebærer tap av kontroll. Og den kontrollen vi har i en forutsetning, en regel og en standard satt… den kontrollen utfordres ved en slik nærhet som nekter annet enn å bringe oss til øyeblikket.
Når jeg prøver beskrive noen av disse individene for andre som jeg ser speiler den frykten jeg selv har for å miste kontroll, prøver jeg ivareta norm-verdenen ved å understreke noe av fremmedheten til disse individene. Jeg kan snakke om den gode galskap. Jeg kan snakke om de som lever utenfor samfunnet, at det også er et perspektiv verdt oppmerksomhet. Ordene.
Det er en kvinne jeg kjenner og var nær en tid, som var så mye yngre enn meg og så mye eldre på samme tid. Når jeg ser på henne med mine samfunnsbriller, er hun et av de stakkars menneskeskjebnene, et løvetannbarn som nok har fått sin form og sin barnlighet av alle årene som gikk tapt. Og da er den hun har utviklet seg til å bli noe som ikke skulle vært, for det skulle vært annerledes for oss alle, om vi levde de livene vi aldri hadde lært noe av. Hyperaktive spillopper, signal om ønsket oppmerksomhet, veslevoksen naiv måte å snakke om ting på.. med samfunnsbrillenes næring til denne måten å beskrive et menneske, en arroganse og forståelsesfull overbærenhet… gikk så mange glipp av en annen lærdom. Den som ligger i kvinnens hode på skakke, da hun så den tingen resten av rommet gikk glipp av i sine speil av sine frykter og forestillinger. Den som ligger i noen som møtte seg selv og sin historie med en selvopparbeidet refleksjon og sine egne ord og symboler for det resten av oss kanskje bruker en livstid på å lære oss å beskrive med vårt sett av voksne termer. Og var jeg nær henne, da gjaldt ingen mal for kommunikasjon, den skapte vi fra minutt til minutt.
Det var en vagabond som reiste med oss på to reiser. I lommen i bussen. Han bor oppi nord nå, han er blant folk som aksepterer ham. Og han er en av de, som du ikke engang kan kalle de, for de har lite felles utenom at de utfordrer så mye forutsigbar normalitet du ikke engang visste du var så bundet til.
Jeg vet ikke så mye om ham. Bare at han vokste opp i en liten by, at han aldri forsto normene, aldri fant sin plass, og dro. Nå er han en person du kjenner urkraft stråle ut fra lang vei, og du tenker med kontrolltanken at han er tilbakestående, fram til du ser en visdom i blikket, som aldri trengte en bok. Eller hører en uttalelse når han finner det relevant å komme med den, det var nemlig aldri relevant å bevise noe for andre. Når han klemmer deg med total uforbe-holdenhet og hele brystkassen din revner av hjertets voksesmerter tenker du med kontroll-tanken at en slik effekt av en klem finnes ikke, og at noe sikkert ikke stemmer siden denne lurvete, grovhudede mannen bringer slikt frem i deg. Og hva er baktanken hans, med å holde deg så totalt uforbeholdent tilstede i hans krafttak, er det en seksuell baktanke, en barnslig manglende grunnleggende viten om hva som sømmer seg, noe han vil ha av deg?
Men det er innen av delene. På et tidspunkt oppdager du at hans norm er uforbeholden kjærlighet til alle som ikke avviser ham. Og at når han får plass til all den kjærligheten som ikke sømmet seg steder han har vært før, da lyser han slik en messias i en forgyldt bibel kunne lyse, gjennom det ville blikket og de bråe flamboyante kastene med hodet, de uvante faktene og den lurvete bekledningen. Og tør du famle og finne en frekvens i øyeblikket, der kontroll-tanken viker for følelser som vet noe om det å leve, da danser dere i en kommunikasjon av koppspråk og kanskje noen ord, der ingen normer som ikke går rett til rot av hva som er medmenneskelighet, har plass.
Jeg kjenner igjen følelsen av at hjertet sprekker opp av voksesmerter, når jeg klemmer en av mine nye venner i Bergen. En av de jeg kan beskrive med lattermildhet over vill og tilsynelatende fantasipreget verdensanskuelse, over anekdoter om hans særeste påfunn og androgyne bekledninger eller kunnskap om underlige elementer fra livshistorien hans. Og en av de jeg kan entre et rom med som ikke lignet andre rom. Der vi fant vårt eget språk i lek og dans og latter, umiddelbart i møte, uten noen tanke om hva den andre tror om oss, uten begrensninger annet enn de respekten for hverandre legger. Etter slike møter faller lattermildheten over på resten av menneskene, og følelsen av at vi har misforstått noe.
De finnes overalt, de som lever utenfor boksene, om så en del av de vet og bruker spillet i noen av boksene likevel. De som tvinger deg til å gjenskape virkeligheten om du virkelig møter de, for du kan ikke bruke oppskriftene dine eller tegne slike relasjoner med sjablonger. Og når du er der, i den virkeligheten, da kjenner du også igjen silhuetten som alltid lå der, i alle relasjoner, men i dette øyeblikkets virkelighet nedstrippet til en renere kontur: Mellommenneskeligheten. Og utenfor det rommet som ikke kan beskrives, det mellom deg og den andre, der dere famlet frem en felles frekvens, der har du det parallelle blikket utenfra, det som humrer litt over absurditet eller hvor annerledes noen eller noe kan være fra alt annet i livet. Det som sammenligner, der det aldri egentlig var nødvendig eller gagnet noen å sammenligne. For i øyeblikket du møtte den andre, var all sammenligning irrelevant.
mandag 1. juni 2009
Virkelighetsbilder
Jeg så en dokumentar igår. Som ramset opp så mye av mitt verdensbilde, så mye av hva jeg reagerer på.. og filmen prøvde. Jeg så at den prøvde. Jeg så at menneskene i den brant av lidenskap for vår art, og at de var modige, de turte prøve å se for seg noe helt annet.
Det var likevel en litt bisarr eller desorientert følelse jeg gikk videre med. Noe skurrer-følelsen.
Det er så mange ulike forklaringer på hvordan det har blitt som det har blitt. Den virkelige kilden til menneskehetens tilstand (især vesten). Hvor vi feilet, hvor vi mistet meningen, hvor vi mistet kontakten med oss selv og hverandre. En av mine favorittbøker trekker frem skriftspråket som en hovedkilde til adskillelse fra vår øyeblikksorienterte sanselige kontakt med jorda og menneskene, på en ganske genial måte. Min far trekker frem den mannsskapte verdenen vår. Mange trekker frem adskillelsen fra naturen. Filmen jeg så igår trekker frem pengesystemet.
Jeg husker når det først gikk opp for meg hvor stor bit av vår virkelighet er styrt av penger, hva penger har å si for.. vel.. alt. Jeg hadde vel tenkt på penger som en forstyrrelse før, en misledelse fra mening, en forførelse til tilstander hvor man aldri har nok.
Ikveld satt jeg med noen folk og improviserte musikk på en plen. Og jeg tenkte på en bestemt kvinne, og første gang jeg fikk kontakt med henne, på samme sted, en høst for snart 4 år siden. Jeg husker hvordan kommunikasjonen med henne skaket meg på den gode måten. Virkeligheten min ble skaket, og falt på plass. Skaket og falt på plass. Hun fortalte en historie til menneskene i byen, en slags fabel, litt som slike du forteller for barn. Det trengs nok barnlige ord og enkle fabelhistorier når en forsøker formidle et slikt budskap. For når vi legger til side tanken om penger som en selvfølgelig og uungåelig del av livene våre, er vi som barn. Naive. Storøyde. Lekne. Nysgjerrig utforskende. Spørsmålsstillende.
Det var så rart i begynnelsen, å tenke på penger som noe annet enn en selvfølgelighet. Å tenke på pengers betydning som noe vi har funnet på, som ikke var der, bare en fiks idé som utviklet seg. Å begynne se seg rundt, se hvor mye som handler om penger, hvor mye i oss og rundt oss som handler om penger. Vi begynte spille ut fabelen til venninnen min, med teatermusikal i parker og festivaler. Fabelen startet med vår natur. Og med bildet malt av vår natur, i direkte kontakt med alle kilder til energi og liv, malte vi bildet av utviklingen. Og plutselig var alt snudd på hodet, det vi tror er selvfølgelig ble så absurd, så absurd og irrelevant. Jeg så det i ansiktene på publikummene... fra forvirra overfladisk begeistring, til storøyde barneøyne i voksne ansikter, til skuldre som senket seg i en frigjørende lettelse over en påminnelse om noe de ikke visste de hadde glemt.... Den siste følelsen repeterte seg i meg, i nye og nye øyeblikk av forbindelse med andre med nye premisser. I nye og nye stadier av å gjenkjenne meg selv glimtvis i altmulig rundt meg. Det var ikke bare det med pengene.. det var min historie, mitt liv, alle trådene som begynte samle seg, meningen jeg skapte meg, kjærligheten jeg brukte, uavhengig av om den er sann eller ikke, i mine valg.
Og det er noe der. Som ikke handler om å avskrive penger. Eller menn. Eller avstand til natur. Eller skriften som løsrev oss fra øyeblikket. Kanskje det handler om alle disse tingene. Kanskje alle disse tingene er en konsekvens av noe større. Jeg vet ikke faktisk. Men jeg tror vi driter oss ut på å stadig sverge til én vinkling, én årsak til at ting gikk på trynet, én struktur som forklarer det hele. Enda mer når vi tror løsningen på det ene vil forandre alt.
Det er en eller annen grunn til at vi kom så på avveie, tenker jeg. Noe som lå bak. Kanskje vi trengte prøve ut dette samfunnet. Kanskje vi var redde for noe. Kanskje vi flyktet fra noe ved vår natur, kanskje det var noe i oss og mellom oss vi ikke klarte møte.
Så mye ved denne virkeligheten virker på meg som en pressende, irrelevant, masende og selvrettferdiggjørende distraksjon. Men fra hva? Hva rømmer vi fra?
Faktumet at vi skal dø, er et svar. Hva det innebærer å leve, som konsekvens av det første. Og så all forgjengelighet som gjenspeiler dette, overalt. Hvordan alt er i konstant forandring. Frykten for forandring. Angsten for angsten. Stillheten. Ingentinget.
Jeg vet ikke.
Men grunntanken som ofte dukker opp i meg er, at under laget av rømninger og distraksjoner vi dyrker, under laget av angst for å oppdage hva vi rømmer fra, og under angsten for den angsten... ligger en menneskehet som aldri var noe annet enn i ett med hverandre, og jorda de springer ut av. Og noen ganger, er det så jeg føler den menneskeheten, den naturlige tilstanden, er som en dimensjon som alltid ligger der, men som jeg stadig blir distrahert fra å kjenne. Med å forholde meg til hverdagen i denne virkeligheten. Med å tro på den til en viss grad, fordi den danner premissene for livet mitt på mange måter.
Men jeg vet, at selv med premissene av ting rundt meg lagt, er det opp til meg å skape min virkelighet. Det tror jeg vi alle gjør, mer eller mindre, men vi skjønner det ikke, når vi tror tilogmed at speilbilder av vår egen angst er objektiv virkelighet. Jeg prøver finne den bryteren, som må skrus på på nytt og på nytt, som handler om at så lenge virkeligheten er subjektiv, kan jeg gjøre valg som gjør den lettere å forholde seg til, og jeg kan velge tro på og skape mening på en måte som gleder meg. Jeg kan jo aldri vite hva som er sant, eller om det finnes noen sannhet. Eller på en annen side kan det tenkes alt er sant i kraft av at det er. Og de 6 milliardene ulike virkelighetene, er like sanne, i kraft av at hver av oss tror på de. Så hvorfor skulle ikke jeg?
(Jeg regner med å få et innfall om å skrive noe litt mindre metafysisk en annen gang)
Det var likevel en litt bisarr eller desorientert følelse jeg gikk videre med. Noe skurrer-følelsen.
Det er så mange ulike forklaringer på hvordan det har blitt som det har blitt. Den virkelige kilden til menneskehetens tilstand (især vesten). Hvor vi feilet, hvor vi mistet meningen, hvor vi mistet kontakten med oss selv og hverandre. En av mine favorittbøker trekker frem skriftspråket som en hovedkilde til adskillelse fra vår øyeblikksorienterte sanselige kontakt med jorda og menneskene, på en ganske genial måte. Min far trekker frem den mannsskapte verdenen vår. Mange trekker frem adskillelsen fra naturen. Filmen jeg så igår trekker frem pengesystemet.
Jeg husker når det først gikk opp for meg hvor stor bit av vår virkelighet er styrt av penger, hva penger har å si for.. vel.. alt. Jeg hadde vel tenkt på penger som en forstyrrelse før, en misledelse fra mening, en forførelse til tilstander hvor man aldri har nok.
Ikveld satt jeg med noen folk og improviserte musikk på en plen. Og jeg tenkte på en bestemt kvinne, og første gang jeg fikk kontakt med henne, på samme sted, en høst for snart 4 år siden. Jeg husker hvordan kommunikasjonen med henne skaket meg på den gode måten. Virkeligheten min ble skaket, og falt på plass. Skaket og falt på plass. Hun fortalte en historie til menneskene i byen, en slags fabel, litt som slike du forteller for barn. Det trengs nok barnlige ord og enkle fabelhistorier når en forsøker formidle et slikt budskap. For når vi legger til side tanken om penger som en selvfølgelig og uungåelig del av livene våre, er vi som barn. Naive. Storøyde. Lekne. Nysgjerrig utforskende. Spørsmålsstillende.
Det var så rart i begynnelsen, å tenke på penger som noe annet enn en selvfølgelighet. Å tenke på pengers betydning som noe vi har funnet på, som ikke var der, bare en fiks idé som utviklet seg. Å begynne se seg rundt, se hvor mye som handler om penger, hvor mye i oss og rundt oss som handler om penger. Vi begynte spille ut fabelen til venninnen min, med teatermusikal i parker og festivaler. Fabelen startet med vår natur. Og med bildet malt av vår natur, i direkte kontakt med alle kilder til energi og liv, malte vi bildet av utviklingen. Og plutselig var alt snudd på hodet, det vi tror er selvfølgelig ble så absurd, så absurd og irrelevant. Jeg så det i ansiktene på publikummene... fra forvirra overfladisk begeistring, til storøyde barneøyne i voksne ansikter, til skuldre som senket seg i en frigjørende lettelse over en påminnelse om noe de ikke visste de hadde glemt.... Den siste følelsen repeterte seg i meg, i nye og nye øyeblikk av forbindelse med andre med nye premisser. I nye og nye stadier av å gjenkjenne meg selv glimtvis i altmulig rundt meg. Det var ikke bare det med pengene.. det var min historie, mitt liv, alle trådene som begynte samle seg, meningen jeg skapte meg, kjærligheten jeg brukte, uavhengig av om den er sann eller ikke, i mine valg.
Og det er noe der. Som ikke handler om å avskrive penger. Eller menn. Eller avstand til natur. Eller skriften som løsrev oss fra øyeblikket. Kanskje det handler om alle disse tingene. Kanskje alle disse tingene er en konsekvens av noe større. Jeg vet ikke faktisk. Men jeg tror vi driter oss ut på å stadig sverge til én vinkling, én årsak til at ting gikk på trynet, én struktur som forklarer det hele. Enda mer når vi tror løsningen på det ene vil forandre alt.
Det er en eller annen grunn til at vi kom så på avveie, tenker jeg. Noe som lå bak. Kanskje vi trengte prøve ut dette samfunnet. Kanskje vi var redde for noe. Kanskje vi flyktet fra noe ved vår natur, kanskje det var noe i oss og mellom oss vi ikke klarte møte.
Så mye ved denne virkeligheten virker på meg som en pressende, irrelevant, masende og selvrettferdiggjørende distraksjon. Men fra hva? Hva rømmer vi fra?
Faktumet at vi skal dø, er et svar. Hva det innebærer å leve, som konsekvens av det første. Og så all forgjengelighet som gjenspeiler dette, overalt. Hvordan alt er i konstant forandring. Frykten for forandring. Angsten for angsten. Stillheten. Ingentinget.
Jeg vet ikke.
Men grunntanken som ofte dukker opp i meg er, at under laget av rømninger og distraksjoner vi dyrker, under laget av angst for å oppdage hva vi rømmer fra, og under angsten for den angsten... ligger en menneskehet som aldri var noe annet enn i ett med hverandre, og jorda de springer ut av. Og noen ganger, er det så jeg føler den menneskeheten, den naturlige tilstanden, er som en dimensjon som alltid ligger der, men som jeg stadig blir distrahert fra å kjenne. Med å forholde meg til hverdagen i denne virkeligheten. Med å tro på den til en viss grad, fordi den danner premissene for livet mitt på mange måter.
Men jeg vet, at selv med premissene av ting rundt meg lagt, er det opp til meg å skape min virkelighet. Det tror jeg vi alle gjør, mer eller mindre, men vi skjønner det ikke, når vi tror tilogmed at speilbilder av vår egen angst er objektiv virkelighet. Jeg prøver finne den bryteren, som må skrus på på nytt og på nytt, som handler om at så lenge virkeligheten er subjektiv, kan jeg gjøre valg som gjør den lettere å forholde seg til, og jeg kan velge tro på og skape mening på en måte som gleder meg. Jeg kan jo aldri vite hva som er sant, eller om det finnes noen sannhet. Eller på en annen side kan det tenkes alt er sant i kraft av at det er. Og de 6 milliardene ulike virkelighetene, er like sanne, i kraft av at hver av oss tror på de. Så hvorfor skulle ikke jeg?
(Jeg regner med å få et innfall om å skrive noe litt mindre metafysisk en annen gang)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
